Polariseringen går på tilliten løs

Heller enn å jobbe for å beholde det unike ved det norske arbeidsliv, knives vi om hvem som sitter på virkelighetsbeskrivelsen.

Det har vært mye snakk om tillit til politikerne den siste tiden. En ny undersøkelse viser at tilliten er på sitt laveste nivå. Kommentarfeltene i sosiale medier kan peke mot det samme. Jeg har vært i politikerboblen i godt over to år nå. Jeg begynner å se mønstre som gjentar seg, jeg blir skremt, jeg blir forbannet og jeg blir maktesløs. Hvorfor må verden være så polarisert?

Finne sammen

Dette er et nytt fenomen, tror jeg. Men etter hvert har jeg innsett at det antagelig ikke er noe nytt. Dette er pågående samtaler, som kanskje skifter litt form og språkdrakt, men essensen i dem er den samme. Det er en kamp mellom offentlig og privat. Det er en kamp mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden. Det nye er imidlertid at vi ikke klarer å finne omforente løsninger.

Vi begynner å tvile på den norske modellen. Heller enn å jobbe for å beholde dette unike ved det norske arbeidsliv, knives vi om hvem som sitter på virkelighetsbeskrivelsen. Sannheten er at den er et sted midt i mellom, og at vi må finne sammen der ute. Utfordringen er at vi i stedet trekker oss fra hverandre, karikerer, og bygger et stadig sterkere oss og dem.

Tidligere ble private aktører kalt «piratsektor». I dag snakkes det om velferdsprofitører. Et ord som kan gi kalde gufs tilbake mot en tid vi ikke ønsker oss tilbake til. Allikevel er det et ord som har fått rotfeste.

Norges oljekoma

Hvorfor tillater vi bruk av slike ord, uten å være kritiske? Har vi helt lagt bort nyansene? Vi burde heller snakke mer om kvaliteten og innovasjonen. I stedet ser vi nå en rekke byer som rekommunaliserer velferdstilbudene, som et resultat av lokalvalget vi nettopp har lagt bak oss.

I en tid hvor oljeinntektene går ned og de eldre generasjonene er i ferd med å bli flere og friskere, snakker vi nå om hvordan vi kan monopolisere tjenester. Konkurranse er blitt enda farligere.

Sannheten er at konkurranse er som tidevannet, det løfter alle. Men det kan komme brått på enkelte, som ikke har forberedt seg godt nok. Der må en gjøre tiltak. Men en kan ikke forby tidevannet. Man må lære seg å håndtere det. Det kan være vanskelig å ramme inn konkurranse, men det er enda vanskeligere å ramme inn et monopol.

Vi har en raus og stor offentlig sektor i Norge. Et resultat av det som av noen omtales som Norges oljekoma. At vi fant olje har gitt grunnlaget for den velferden vi opplever i dag. Budsjettpolitikk, uavhengig av hvem som har styrt landet, har handlet om hvor løst eller hardt man skal trykke på gasspedalen. Den virkeligheten er vi i ferd med å forlate. Prioritering har aldri vært viktigere.

Ideologisk politikk

I en verden preget av globalisering, klimautfordringer og en stadig økende polarisering trenger vi en politisk debatt hvor vi finner sammen. Polarisering gir kortsiktighet og uforutsigbarhet. Samtidig er proteksjonismen i verden er i sterk fremvekst. Det er oss mot dem. De gode mot de onde. Politikk handler ikke lenger om ulike interesser. Det handler om ideologi. Mindre om kvalitet og innovasjon.

Det er på tide å finne sammen i velferdsdebatten. Vi kan ikke begynne å bygge monopoler.

(Innlegget ble først publisert i avisen Vårt land).

Mørkemenn, mørketid og sutringsfrihet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

2018 var et spesielt år, hører jeg stadig. De som har vært med lenger enn meg i politikken er tydelige på at det var et usedvanlig spesielt år. Enkelte har kalt det en annus horribilis. Det skjedde mye som ikke hadde med politikk å gjøre. Det skjer enda mye som ikke har med politikk å gjøre.
Jakten på enkeltmennesket er fremdeles i gang.

Vi måtte bare vente og se hvilken retning Krf tok, før vi kunne begynne skytset. Før den tid visste ingen hvem de skulle sikte mot. Alle snakket varmt om Krf, de varme menneskene og det viktige valget som skulle tas.

Mørkemannen

Kjell Ingolf Ropstad ble i løpet av en debatt stemplet som mørkemann. Alt skulle handle om fosterreduksjon, selvbestemt abort, Pride-tog og Kjell Ingolfs preferanser. Jeg satt selv i radiodebatt noen dager etter at den fatale setningen kom ut og snakket om hvordan man skulle få flere barn. Overgangen fra en til to er den verste sa jeg, klarer man to klarer man også tre, eller fire. Der er ikke forskjellen så stor.

Jeg tenkte det siste inni meg.

Frykten for å ytre seg

Klok av skade over at ord kan fare galt av sted og stemple oss for evig tid.
Det har blitt en verden hvor mange frykter for å ytre seg. Ironi på nettet er en vanskelig øvelse, noe jeg oppdaget i mitt siste blogginnlegg hvor jeg skrev at den største personlige fadesen var at barnetrygden ble økt for barn opp til 6 år. Noe jeg selvfølgelig ikke mente. Jeg gikk ikke inn i politikken for å tjene penger. Personlig er jeg faktisk ikke så stor fan av å øke barnetrygden, da burde den heller vært mer behovsprøvd. Men jeg lever godt med at den økes for de det gjelder.

«Kvinnekortet»

Det jeg ikke lever like godt med er at «kvinnekortet» trekkes frem, hver gang debatten rundt bioteknologi tar fyr. Jeg har forståelse for at kvinner ser på det som likestilling at de kan få hjelp med eggdonasjon, all den tid vi har åpnet opp for sæddonasjon. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis ville ha stemt for det, dersom jeg hadde muligheten. Der er jeg en smule mer konservativ enn partiet mitt Høyre.

Assistert befruktning

Assistert befruktning til enslige kvinner håper jeg at jeg derimot aldri må stemme for. Da må kunnskapen min rundt temaet og min forståelse endres drastisk. Jeg kan rett og slett ikke se hvorfor staten skal rekvirere sæd til enslige kvinner, og jeg ser iallfall ikke at det skal handle om kvinners rettigheter og likestilling. Da får vi en utfordring rundt neste hjørne, når man skal snakke om menns rettigheter. Denne, og andre debatter fortjener bruk av innestemme, og den fortjener nyanser.

Kvinner og netthets

Her en morgen hørte jeg på radioen at kvinner vegrer seg for å stille til kommunevalg på grunn av netthets. Det ser jeg stadig vekk i kommentarfeltene. Heldigvis opplever jeg lite av det selv, men det kommer nok. Inntil den tid bruker jeg tiden min på å være en motkraft til det jeg mener har utviklet seg til en sutringskultur på sosiale medier. Jeg prøver å løfte det som er godt i samfunnet.

Det kunne flere med fordel gjort.

Erfaring gjennom snart 39 år har lært meg at det meste går bedre med en positiv innstilling. Gjennom saklig argumentasjon og debatt kan man også finne løsninger. Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

Det starter i kommentarfeltet

Husk at alle politikere også er sønner, døtre, mødre, fedre, naboer, venner og medmennesker. Vi såres ofte av de samme tingene, og engasjeres av samme saker. Felles for oss alle er at vi ønsker å påvirke samfunnet vi lever i. Enten vi er politikere, eller ikke.

Da hjelper det lite å drive med svartmalingskampanjer og karikere budskapet. Våre barn fortjener bedre. Det er vi voksne som må gå foran og bidra til en anstendig debatt.

Det starter i kommentarfeltet.

Vi får ikke de beste topplederne om bare halve befolkningen er representert


Gutteklubb og feminisme: Dette innlegget er til alle damer ute der.

Av Lene Westgaard-Halle.

Jeg tilhører et parti med en sterk og kunnskapsrik kvinnelig leder, som sitter i en regjering hvor samtlige partier har kvinnelige ledere. Jeg sitter i det 163. storting, Stortinget med aller høyest kvinneandel gjennom tidene, 40,8 prosent.

Jeg vokste opp i en verden hvor jeg opplevde at menn og kvinner var likestilte. Statsministeren var en kvinne, Storbritannia ble ledet av en kvinne, og mormor var den tøffeste dama jeg visste om.

BH-brenning på 70-tallet

Jeg har aldri sett på meg selv som noen kvinnesakskvinne. Feminist syns jeg var et negativt ladet ord, med altfor mange koblinger til BH-brenning på 70-tallet. Kanskje nettopp fordi metodene feministene tradisjonelt brukte var fremmede for meg, kanskje fordi retorikken var for revolusjonær, kanskje fordi jeg vokste opp med en bestemt mamma og en myk pappa.

Selv måtte jeg bli mangeogtyve før jeg selv stiftet bekjentskap med «gutteklubben grei» og forstod at feminisme kunne og måtte være mer enn sinte damer uten BH.

I vår lille familie har vi denne helgen lagt vår aller første farsdag bak oss og snart skal far ha åtte måneders pappaperm. Farsdagen ble i sosiale medier preget av en tilsynelatende organisert kampanje, hvor bildet av mannlige statsbudsjettforhandlere ble delt en rekke ganger av politikere på venstresiden.

De som delte nevner selvfølgelig ikke at de samme regjeringspartiene ledes utelukkende av kvinner, ei heller at samtlige partiledere på venstresiden er menn. Jeg tror ikke konstruerte realiteter gagner kvinnesaken – ei heller debattkulturen.

Lei «kjærringmaset»

Men vi har en likestillingsutfordring også i norsk politikk. Nå sitter sikkert en del godt voksne menn og fnyser om de leser dette. Er de med i politikken fnyser de fordi de vet det er sant, men ikke akter å gjøre noe med det. Er de ikke med i politikken fnyser de fordi de er lei «dette kjærringmaset».

Er man ung kvinne i politikken møter man dem alle. Gubbene som klapper deg på hodet og sier «det er flott at du engasjerer deg», og valser over deg om du forsøker å utfordre dem i en liten flik av deres territorium. Gubbene som kommer med «morsomheter» av seksuell karakter, fulgt opp av humring fra andre karer rundt møtebordet.

Aller verst er likevel dem som definerer alle kvinner med ambisjoner, kompetanse og tyngde som «dominerende damer med spisse albuer som tar altfor mye plass». Eller «talent» som man kaller det, om en ung mann har samme egenskaper.

Til dere damer der ute

Neste år er det lokalvalg. Igjen vil vi se det vi har sett så mange år tidligere, at det mangler damer. Jeg forstår damene godt. Hvorfor skal man prioritere trøtte møter med høye og mørke gubber, når det som nedprioriteres er familien og mennesker man er glad i? Og for attpåtil å få kjeft i pressen dersom man ikke klarer å øse nok penger inn i utfordringen kommunestyret behandler den uken?

Engasjementet ditt skal brenne rimelig intenst for å gjøre den prioriteringen.

Likevel, til alle dere damer der ute, enten du normalt står i fjøset hver dag, løper bena av deg i en barnehage, hjelper pleietrengende eldre og ikke orker tanken på å lese masse sakspapirer, har jeg en bønn til deg:

Vi trenger deg.

Vi trenger at du sier ja når det ringer noen fra et parti og lurer på om du vil stå på deres kommunestyreliste. Vi trenger at du deler de erfaringene du gjør i hverdag og i jobb. Vi trenger at du er med og styrer landet.
Og sakte, men sikkert vil du oppdage at politikken gir enormt mye tilbake.

Din innsats vil hjelpe noen

Menneskene du møter og lærer å kjenne, sakene du får gå dypere i og får påvirke, men kanskje mest av alt, følelsen du får når du ser at din innsats faktisk har bidratt til å gjøre kommunen du bor i bedre, at du har hjulpet noen, noen som virkelig trengte at du stod opp for dem.

For få år siden publiserte EY en rapport om kvinner i næringslivet verden over. 60 prosent av de 22.000 selskapene undersøkelsen omfattet hadde ingen kvinnelige styremedlemmer. Litt under fem prosent hadde kvinnelig toppsjef. Men selskapene som brøt med normen, hadde seks prosent høyere profittmargin.

I 2018 bekreftet McKinsey det samme, arbeidsplasser med godt kjønnsmangfold er mer innovative og kreative, og har 21 prosent bedre inntjeningsevne. Jeg kaller det «østrogeneffekten». Og egentlig er det logisk.
Om man henter toppledere utelukkende blant halvparten av befolkningen, får man ikke de beste. Setter man sammen et firma av for like folk, får man ikke inn flere perspektiver, og gjør det logisk nok ikke like skarpt.

Trenger alle de gode hodene

Jeg tror det samme gjelder politikken. Kjønnsbalanse handler ikke om å være grei med «kvinner som vil og kan», det handler om å rekruttere i hele befolkningen, få inn flest mulig perspektiver for å få et best mulig resultat. I et kommunestyre trenger man de gode hodene, uansett kjønn. Kanskje kan man finne igjen østrogeneffekten i kommuneøkonomien også?

(Innlegget ble først publisert i Nationen. )

Jeg tror likestillingen er i en midtlivskrise nå. Krisen har fått navnet #MeToo


Denne krisen har vært viktig. 

#MeToo har rystet samfunnet vårt. Vi er mange som er forferdet over sakene med seksuell trakassering som har kommet frem, og det rulles stadig opp nye saker, i bransje etter bransje. Det er vondt å få høre om alle historiene, men på den annen side vet vi at det er helt nødvendig.

For mange har dette vært en tankevekker.

Det er et før #MeToo, og det er et etter. Det er vondt å erkjenne at man kanskje kunne gjort mer, men vi ser nå verden med nye briller. Vår viktigste oppgave i fremtiden er å bruke disse, og aldri mer ta dem av oss.

Jeg synes det er krevende å skrive om #MeToo, vel vitende om at vi nå også er midt i en situasjon med varslingssaker i eget parti. Men jeg mener temaet er for viktig til at vi ikke skal snakke om det. Alle sakene som rulles opp er tydelige tegn på dette.

Mange frykter allikevel at #MeToo har gått for langt, og spør spøkefullt om det ikke skal være lov å flørte lenger. Slike utsagn kan ødelegge debatten, og ufarliggjøre det vi egentlig snakker om. Det er farlig, for denne krisen har vært viktig. Den er viktig.

Folk som ikke takler å ha makt

Min kollega, Mathilde Tybring-Gjedde, avklarte betydningen av seksuell trakassering på en fin måte da hun deltok i NRK Debatten for to uker siden:

«Jeg kan forstå at noen reagerer på at oppførsel vi har akseptert og kanskje ignorert veldig lenge nå reageres på. Men det betyr ikke at den reaksjonen ikke er riktig. Og da er det utrolig viktig å få synliggjort den store forskjellen mellom vanlig, klumsete flørting på byen, eller at man driver aktiv sjekking, eller utroskap, eller alt man gjør etter jobb, som i utgangspunktet ikke har noe å si for tillitsvervet du har eller arbeidsstillingen du har. For det vi nå snakker om er jo skjeve maktforhold, og det er en vesentlig forskjell. For da er det store forskjeller i alder, i tillitsverv, i stilling.

Problemet med det, er at en person som er i overordnet maktposisjon, har en større innflytelse på relasjonen og situasjonen. Hvis du blir klumsete tafsete på byen, er det ugreit. Men dersom det skjer av en du har tillit til, som har en høyere posisjon enn deg, så er det ikke bare ugreit, men det gjør det vanskeligere å sette grenser for seg selv, og så er det vanskelig å synliggjøre de grensene for den andre.»

Så enkelt kan #Metoo beskrives.

Vi må være enige om at dette er en ukultur, og vi må være enige om at sånn vil vi ikke ha det hos oss. For seksuell trakassering finnes i alle bransjer og organisasjonsstrukturer.

Det handler om skjeve maktforhold og folk som ikke takler å ha makt.

Les også: Jeg er usikker på om jeg liker #MeToo

Alkohol – elefanten i rommet? 

Enkelte har sagt at elefanten i rommet er alkohol, og i noen sammenhenger er den elefanten i rommet. Alkoholen er en del av vår kultur, på godt og vondt.

I arbeidslivet og som HR-leder har jeg jobbet mye med holdninger til alkohol. På mange arenaer er det folk som sliter med alkoholen, og som tråkker over grenser som følge av dette. Ofte unnskylder man dem med alkoholen, eller at de er i en vanskelig periode. Det ryktes kanskje at personer har et problem, men det blir ofte bare med ryktene, eller en stilltiende erkjennelse av at sånn er det bare.

Dette sier noe om kulturen vår, og det sier noe om våre verdier.

Alkohol blir i mange tilfeller en bortforklaring, men det fritar allikevel ikke individene for handlingene.

Vi må snakke mer om dette

Jeg får inntrykk av at mange har brukt de siste månedene på å diskutere temaet med familie og venner. Det at vi sitter ved middagsbordet og er ute blant venner og diskuterer seksuell trakassering tror jeg hjelper. Vi må snakke mer om det for å få til en endring. Vi må snakke om hvordan vi som venner og kollegaer skal reagere når vi hører rykter, blir varslet om eller opplever uakseptabel adferd hos andre.

#Metoo har vært en flodbølge som er kastet over oss. Den treffer oss enda med etterdønningene, og vi vil kjenne dette i lang tid fremover. Vi står nå midt i et paradigmeskifte, fordi sterke personer har stått opp og fortalt om sine opplevelser. De har sagt at dette ikke er greit. Jeg støtter opp om deres mot og den retningen de tar samfunnet vårt i. De har gjort alle som vokser opp og er i samfunnet en stor tjeneste.

Hva nå med likestillingen? 

Det vil fremdeles kunne forekomme klønete sjekking og ubetenksomme kommentarer. Men vi vil forhåpentligvis i mindre grad møte den type atferd.

Samfunnet har sagt nei til seksuell trakassering.

Organisasjoner og bedrifter har måttet lære på den harde måten. Det viktigste nå er at vi tar lærdom av disser sakene og gjør grep for å unngå slike saker for fremtiden.

Jeg håper og tror at likestillingen kommer styrket ut av midtlivskrisa, og at vi kan gå fremtiden i møte med vårt nye verdenssyn. Det er en tøff prosess, men erkjennelsen har vært viktig.

Vi må beholde brillene på, for verden er forandret.

Vi drømte om Amerika

Av Lene Westgaard-Halle

Nytt år, nye muligheter. Det var kanskje det de tenkte, forfedrene våre som utvandret for over 100 år siden?

Mange nordmenn har hatt besøk av amerikanske etterkommere av nettopp utvandrerne på 1800-tallet. Det var flere grunner til at folk forlot det de hadde i Norge for å starte på nytt på et annet kontinent. Kanskje var storebror odelsgutt og tok over gården, kanskje var det vanskelig å få jobb, eller man opplevde politisk og religiøs undertrykkelse, mens for andre var eventyrlysten stor.

Uansett grunn, lokket friheten og mulighetene i USA. Dette førte til at vi etter Irland var landet i Europa med flest utvandrere.

Vi drømte om Amerika. Landet med muligheter for alle, ytringsfrihet, religionsfrihet, større personlig frihet og sterke borgerrettigheter. Amerika var en lysende, lokkende stjerne der borte på horisonten i vest.

Amerika har på svært mange områder fortsatt å gå foran, hvor «the American dream» har stått sentralt, hvor du ville lykkes uansett hvilket land du kom fra, hvilken religion du hadde, så lenge du jobbet hardt. Men det har gått i bølger, og i realiteten fikk langt fra alle ta del i disse drømmene.

Dersom du var lillebroren til en odelsgutt i Norge, og reiste over for å søke lykken, hadde du mange muligheter i «the land of the free». Var du derimot kvinne, eller av afrikansk opprinnelse, var situasjonen en ganske annen. USA har en spennende historie sammenvevd av svært stolte, men samtidig svært mørke øyeblikk. Perioder med diskriminering som i dag virker uvirkelig, og holdninger som i dag vekker avsky hos de fleste.

USA har utviklet seg, på samme måte som Norge.

Norge og USA har nære historiske bånd. Ikke bare er vår egen grunnlov inspirert av den amerikanske, men da Norge ble selvstendig i 1905 var USA blant de første land som anerkjente selvstendigheten.

Når vi har et helt friskt, blankt år foran oss, er det også naturlig å se på året som har gått. Dessverre føyer 2017 seg inn i rekken av mørke år for USA. For verden trenger et USA som går foran.

Et land hvor individets frihet fortsatt settes høyt, hvor religionsfrihet er en dyd og hvor landets leder går foran. Ikke et land som ledes av en person som har kommet til makten gjennom en skremmende splitt- og herskpolitikk.

Hvor grupper settes opp mot hverandre, hvor hat og utenforskap dyrkes, hvor kvinner latterliggjøres, og skulle du, gud forby, være fra et arabisk land, helst bør «reise dit du kom fra», uavhengig av om du er like amerikansk som de amerikanske etterkommerne etter 1800-tallets nordmenn.

Det er ikke et USA jeg er stolt av. Det er ikke landet med en leder som gjør meg trygg. Det Republikanske partiet har hatt mange svært dyktige politikere. Det samme har Demokratene.

Donald Trump tilhører egentlig ingen av dem. Han er en opportunistisk forretningsmann med en politisk retorikk som spiller opp under frykt og hat.

Så hvorfor er dette relevant for oss i Norge? Sikkerhetspolitisk er USA og Norge fortsatt nære allierte. Forholdet til USA har hatt en sentral plass i Norges sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden, noe som fortsatt er tilfellet i dag. Jeg tror ikke Donald Trump klarer å rive det ned.

Men vi bør likevel lære av det vi nå er vitner til. For selv om kjærligheten vi som enkeltindivider i Norge har hatt til USA nok har variert både gjennom historien og med politisk ståsted, opplever jeg at presidenten amerikanerne har valgt utfordrer oss på et nytt plan.

Vi har i mange år brukt begrepet «amerikanske tilstander» som noe negativt i Norge. Jeg håper vi, både politikere og velgere, lærer av det som nå skjer i USA. Enkelte partier bruker samme politiske strategi i Norge.

De fyrer opp under konfliktlinjer som kanskje egentlig er visket ut, eller bør viskes ut. By-land. Oslo-resten av landet. Elite-folk flest. Innvandrer-nordmann. Og mange av politikerne som gjør dette lykkes. For frykt virker, uavhengig av om det har rot i virkeligheten eller ikke.

Jeg tror vi er bedre enn det i Norge. Jeg kjenner folk både i by og bygd, folk både innenfor og utenfor Ring 3, politikere, lærere og bønder, heilnorske bygdefolk som helst ikke beveger seg over fylkesgrensa og innvandrere med forfedre fra både tre og fire land verden over.

Vi må ikke være så redde for alt som er annerledes enn oss selv, og vi må ikke la oss lure av politikere som spiller på svakhetene våre.

Jeg drømmer ikke lenger om Amerika.

Jeg drømmer om et Norge hvor vi er tryggere på oss selv, vår kultur og våre verdier enn at vi lar oss vippe av pinnen når vi møter den typen politikere.

Vi skal være stolte av at vi er ulike, nysgjerrige på folk som er annerledes, og ikke frykte at det rokker ved hva vi selv står for bare fordi noen andre mener noe annet.

Verdiene våre og identiteten vår kan ingen ta fra oss, men vi skal vokte oss vel for politikere som prøver.

Som bonde i byen har jeg noe jeg vil si


Jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Det gjør kanskje ikke du heller?

Noen dager er ekstra spesielle. Å reise fra gulrotåkeren på gården og inn til byen, gå opp Løvebakken, og åpne den tunge og ærverdige døren inn til Stortinget for aller første gang, gjør en ganske ydmyk. Å vite at man har mange tusen stemmer i ryggen, og minst like mange forventninger om leveranse de neste fire årene, er ganske stort og ikke så rent lite overveldende.

Jeg gleder meg til det som kommer. Gleder meg selv om vi har vært gjennom en valgkamp hvor enkelte politikere har jobbet hardt for å løfte en polariserende debatt mellom by og bygd.

En debatt som i stor grad la opp til å putte folk i grupper, for så å forsøke å skape et fiendebilde av «de andre».

Oss og dem. En splittet nasjon.

Det er en politisk strategi vi har sett brukt mye det siste året, noen steder med hell. Trump feiret akkurat ett år på tronen i USA. Jeg tror Norge er større enn som så. Jeg tror vi er mer sammensatte, mer åpne. Jeg kommer til å gjøre mitt for mindre polarisering og mer samarbeid i politikken.

For jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Jeg tror vi som er innbyggere i Norge er mer enn stedet vi bor. De fleste av oss som bor på bygda, har venner i byen og omvendt. Selv om jeg bor på bondegård bruker jeg jo tilbudene i byen. Norge er et lite land, altfor lite til å skape fiendebilder av folk basert på bosted.

Jeg blir ofte møtt med at jeg som bonde representerer et byparti. Og tidligere var det kanskje sånn. Men det har endret seg.

I bygda der jeg bor gjorde Høyre et brakvalg og ble største parti. Det samme så vi mange andre steder i landet som defineres som distrikt.

Ledigheten i mange distriktsfylker har ikke vært lavere siden finanskrisen, og det går så det gviner i mange distriktsnæringer, som i reiseliv, oppdrett og skogbruk. Jeg er stolt av Distrikts-Norge og den jobben som gjøres hver eneste dag av dem som bor og jobber her.

Det betyr ikke at jeg har et behov for å rakke ned på dem som har valgt å bo i byen. Jeg har selv bodd i byen. Vi trenger begge deler. Vi trenger yrende byliv kombinert med levende bygder. Og vi trenger politikere som klarer å se verdien i begge, som ikke rakker ned på den ene eller andre, eller som forsøker å skape uriktige bilder av de ulike gruppene for å vinne valg.

Byen og bygda trenger hverandre.

Jeg tror samtidig at distriktene kan bli enda bedre fremover, og at det er vår jobb som nye stortingsrepresentanter fra bygda å legge til rette for det.

Jeg vil bidra til at distriktene blir hørt, og at by og land faktisk går hand i hand.