Å sette kjepper i hjulene for det norske næringslivet

Foto: Høyre

Tør vi virkelig å la fremtiden være avhengig av en ideologisk kamp hvor vi spiller det private opp mot det offentlige?

Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp hvor venstresiden gikk til valg på å bekjempe private aktører i velferden. De vant terreng, og nå ser vi resultatene av dette i flere store byer. En rekke tilbud skal rekommunaliseres. Årsaken er partifarge og ideologi. Våre velferdspenger skal «ikke gå i lommen til private aktører», blir det sagt.

Det er visst verre enn å se for seg at skattepengene våre skal gå til å finansiere en raus offentlig sektor, hvor sykefraværet og kostnadene er vesentlig høyere enn i privat sektor. Så lenge man blir kvitt «velferdsprofitørene» er visst alt godt.

Resultatet vil skylle over oss som en bølge, samtidig med at oljeinntektene avtar, vi får stadig flere eldre og det fødes stadig færre barn i landet vårt.

Ideologisk kamp

Hvem er disse «velferdsprofitørene» som snyter oss sånn?

Det er Hilde som jobber i en privat barnehage, det er Ole som jobber i det private sykehjemmet, og det er Turid som jobber i den private barnevernsinstitusjonen.

Dersom vi ser rundt oss vil vi finne folk som jobber i privat sektor mange steder. De fleste av oss jobber faktisk i det private, og bidrar til en sunn konkurranse hvor resultatet måles på kvalitet og innovasjon. Det kan være vanskelig å ramme inn det private, men vi gjør det gjennom offentlige anskaffelser og lovverk.

Det er imidlertid enda vanskeligere å ramme inn et monopol. Tør vi virkelig å la fremtiden være avhengig av en ideologisk kamp hvor vi spiller det private opp mot det offentlige? Jeg er redd at fremtidens generasjoner taper på dette.

En generasjon som skal inkluderes i et arbeidsliv som står ovenfor store omstillinger, med helt nye krav til kompetanse og innovasjon.

Helttidskultur

I den virkeligheten bruker Arbeiderpartiet all sin tid på å snakke ned norsk næringsliv. Et arbeidsliv som er helt i verdenstoppen, hvor vi er verdenskjente for vår høye tillit og vår evne til samarbeid.

Kjent for et trepartssamarbeid som har gjort Norge til det landet vi kjenner i dag. De fleste av oss jobber i hele stillinger. Selv om det er en utfordring med de som jobber deltid, både frivillig og ufrivillig.

Men også her snakker vi for mye om den enkelte som ikke får jobbe i full stilling, heller enn å sette fokus på kvaliteten.

Dersom vi skal lykkes i fremtidens velferdssamfunn er vi helt avhengige av at det organiseres i en heltidskultur.

Avhengig av varme hender 24 timer i døgnet

Privat næringsliv kan ikke organiseres etter når folk ønsker å jobbe, slik kan vi heller ikke fortsette i offentlig sektor.

Et hjerteinfarkt, et beinbrudd eller en person som trenger medisiner til faste tidspunkter er avhengig av varme hender som er der når de trenger det. Det kan være 24 timer i døgnet, hele uken gjennom.

Innleie til vikariater

Nå vil Arbeiderpartiet (Ap) igjen ramme bemanningsbransjen. De skriver at de skjønner at det i enkelte tilfeller kan være høyere aktivitet i enkelte sektorer av arbeidslivet. Derfor mener de at det kan være åpent for at bedrifter kan bedrive innleie av personer fra andre bedrifter i samme bransjer hvor de er fast ansatt.

Ap vil videre tvinge regjeringen til å komme tilbake til Stortinget med tiltak som avgrenser innleie til rene vikariater, mellom produksjonsbedrifter og etter avtale med tillitsvalgte i virksomheter som er bundne av landsomfattende tariffavtaler med fagforening med innstillingsrett.

Da saken om innleie sist ble behandlet i Stortinget var det mellom 1,5-2 % innleie, men betydelig høyere i bygg- og anleggsbransjen. Situasjonen har ikke endret seg vesentlig siden den gang, bortsett fra at vi har gjort vesentlige innstramminger, som allerede skaper utfordringer for norsk næringsliv.

Jeg undres over hvor lenge vi skal prøve å legge kjepper i hjulet for det norske næringslivet. I Norge har vi i all hovedsak anstendige lønns- og arbeidsvilkår, som et resultat av et godt partssamarbeid og den norske modellen som ligger til grunn for alt vi gjør.  Men det er de som starter disse bedriftene som tar ansettelsesrisiko, som investerer tid og kapital og som skaper disse arbeidsplassene.

Ødeleggende for norske arbeidsplasser

Politikernes fremste oppgave er å sørge for gode rammevilkår for disse verdiskaperne. En stadig omkamp om et viktig virkemiddel, som gir fleksibilitet og konkurranseevne for våre virksomheter, er ødeleggende for norsk næringsliv. Jeg vil gå så langt som å si at det vil være en katastrofe for norske arbeidsplasser og fremtidens velferd. Og den kampen kjempes nå.

Det er på tide å fremsnakke norsk næringsliv, som i all hovedsak består av private aktører. Vi må ha dem med på laget, slik at vi sammen kan skape kvalitet og innovasjon for fremtiden.

En politikers bekjennelser

Bilde av Margret Hagerup og Guro Angell Gimse.
Foto: Høyre

Sommeren har vært fin. Den har vært en salig blanding av gode stunder, krangling, brettspill, bading og is. Jeg har fått ryddet i barnas klesskap, ommøblert og flyttet på senger og prøvd å holde ugresset i hagen i sjakk. Mens jeg har syslet med alle disse aktivitetene har jeg også fått god anledning til å tenke over livet. Politikerlivet spesielt, og ikke minst meningen med det.

For hvilke politikere er det egentlig vi vil ha?

Den møtefrie perioden på Stortinget ble tidlig i sommer problematisert av Gunnar Stavrum, for å være for lang. Han mente videre at politikere burde kunne ha «vanlige» arbeidsdager, slik som folk flest. Jeg har prøvd begge deler, og må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å avgjøre hva som er mest jobb. Den største utfordringen med å pendle til Oslo er å reise fra familien. Derfor er det godt med møtefrie dager, hvor jeg kan starte med å levere i barnehagen, og fortsette arbeidsdagen ute i lokale bedrifter eller hjemme ved kjøkkenbordet. Familielivet er viktig. Kontakten med lokalt fylke likeså.

Bilde av Margret Hagerup med mannen sin og en av sønnene ute i finværet.
Foto: Margret Hagerup

Jeg ble overrasket når jeg skulle levere jenta på 4 år i barnehagen i går. Tårene presset plutselig på. Hverdagen var i gang igjen. Det innebærer for meg pendling til Oslo. Livets overganger gjør oss oppmerksomme på at tiden går.

Ingen nyanser?

Jeg er nå halvveis i min første periode på Stortinget. Det har vært to fantastiske år, men også tankevekkende år. Jeg er skremt av debatten vi har, både på og utenfor Stortinget. Jeg er skremt av ytterpunktene, for det finnes ingen nyanser lenger, det er enten eller. Enten er du for bompenger, eller så er du imot. Enten har du flyskam, eller så har du det ikke. Svarene dine på dette definerer deg som person. For to år siden var jeg Margret Hagerup og jobbet som personalsjef på ASKO. Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er en enorm forskjell på disse to personene, i oppfatning, men jeg er usikker på om den er stor i væremåte.

Det er noen ganger fristende å gå tilbake til rollen min i ASKO. Der er det ingen som stiller meg til veggs for dårlig debatteknikk, eller ber meg ryke og reise via Facebook og mail. Det er heller ingen journalister som bryr seg om reiseregningene mine, eller bakgrunnen min.

Endrer vi ikke debattklimaet tror jeg det for mange vil være lettere, bedre og mer foretrukket å være ute i arbeidslivet, mens det beste nok hadde vært at vi hadde flere vekslinger. Jeg studerte mens jeg jobbet på ASKO, og dro god nytte av erfaringene i arbeidslivet inn i studiene. Nå drar jeg god nytte av erfaringene i arbeidslivet, på Stortinget. En gang skal jeg dra med meg denne erfaringen tilbake til arbeidslivet. Vi trenger et mangfold, også i politikken.

Margret Hagerup i solstol som viser peace-tegn med hånda.
Foto: Margret Hagerup privat

Rekruttering av politikere

Jeg er helt overbevist om at politikken trenger flere folk som har erfaring fra næringslivet. Derfor er jeg bekymret for om vi i fremtiden klarer å rekruttere bredt inn i politikken, eller om vi skremmer bort folk, gjennom skittkasting, personifisering og store forventninger.

Vi går nå inn i en kommunevalgkamp, hvor mange nye tillitsvalgte har meldt seg inn i partiene og stiller til valg. De har alle et ønske om å jobbe for en bedre kommune og et bedre samfunn gjennom sakene de brenner for. Måtte kommunevalgkampen preges av de gode debattene, hvor vi viser tydelige forskjeller og skillelinjer, og ikke spiller på frykt, skremsler og latterliggjøring.

Det skaper et bedre samfunn.

La 2019 bli kjønnsbalansens år!


Gjesteinnlegg av: Sveinung Stensland, Helge Orten, Vetle Wang Soleim, Tage Pettersen, Mudassar Kapur, Svein Harberg, Aleksander Stokkebø og Kårstein Eidem Løvaas (stortingsrepresentanter for Høyre). Innlegget ble først publisert i Romerikes Blad 11.12.18.

Kjønnsbalanse i næringslivet kan ikke bare vedtas politisk. Alle må bidra til å endre gammeldagse holdninger og gå foran med et godt eksempel. Det virker mye bedre enn kvotering.

Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen lanserte for kort tid siden 48 tiltak for å få flere kvinner inn i lederstillinger.

Flere studier viser at mangfold i toppledelsen er et konkurransefortrinn som gjør positive utslag på bunnlinjen. Bedre kjønnsbalanse gagner både kvinner og menn, i tillegg til selskapenes verdiskaping og bærekraften i samfunnet. Fordelen med å rekruttere fra hele befolkningene (og ikke bare halve) gir mer variert kompetanse, innsikt og innovasjonskraft i bedriften.

Med denne kunnskapen er det rart at vi, i ett av verdens mest likestilte land, ikke har bedre kjønnsbalanse i næringslivet.

I de 200 største norske selskapene er kun én av ti av de øverste lederne kvinner. Ser man på toppledergruppene i de samme selskapene er det kun 22 prosent kvinner. Topplederen er nesten alltid en mann. Dette er selvfølgelig ikke godt nok.

God kjønnsbalanse gir bedre resultater.

Det virker som om deler av næringslivet fortsatt sliter med gammeldagse holdninger. Kanskje tror de rett og slett ikke på undersøkelsene som viser at mangfold faktisk lønner seg økonomisk. Stadig flere kvinner kommer inn på tunge utdanninger innen økonomi, jus og ingeniørfag. Men hvordan skal bedrifter tiltrekke seg disse om de ikke gir unge kvinner muligheten til å nå toppen?

Vi nærmer oss 2019 – hva med å starte året med noen nye vaner?

Næringsministeren og likestillingsministeren kom med en klar beskjed til næringslivet – nå er tiden inne for å knuse det beryktede «glasstaket». Sammen med en rekke næringslivsledere og aktører fra rekrutteringsbransjen, har de foreslått tiltak for å bedre kjønnsbalansen. Nå er det bare å ta for seg av de gode ideene.

Mål utvikling i kjønnsbalansen!

Rune Bjerke, konsernsjef i DNB, er et sannhetsvitne på at dette virker. Han har delt av sine erfaringer om hvordan det hjalp å få tydelige krav fra styreleder om å sørge for bedre kvinneandel i selskapet. Det som blir målt, blir gjennomført.

Usynlige kjønnsstereotyper og ubevisste holdninger preger fremdeles norsk næringsliv.

Vi behandler menn og kvinner ulikt, uten at vi bevisst merker det. Hvem skal fikse kaffen til møtene? Hvor lenge kan menn og kvinner ha ordet? Hvem skriver referat? Hvem skal være hjemme når barna er syke? Hvem henter i barnehagen og hvem skal ta ut foreldrepermisjon?

La Luciadagen 13. desember være første test.

Denne dagen har de aller fleste barnehager et arrangement på morgenen eller ettermiddagen. Det betyr at ansatte med små barn ofte kommer sent eller går litt tidlig. Reagerer du som leder likt på en henvendelse om dette fra en småbarnsmor og en småbarnsfar?

Vi får ikke likestilling blant ledere om det ikke er likestilling i hele organisasjonen.

Ubevisst diskriminering foregår overalt. Skal vi få slutt på dette må vi være bevisste og menn må også engasjere seg. Vi må lufte ut våre gammeldagse holdninger sammen – både menn og kvinner.

I innspurten av julebordsesongen og #metoo-kampanjen friskt i minnet, har næringslivsledere en viktig rolle.

De må snakke om holdninger og forventninger til hvordan man oppfører seg på arbeidsplassen og blant kolleger. Først da kan vi sørge for at gale strukturer og holdninger ikke går i arv. Kommende generasjoner skal ikke trenge en emneknagg som heter #metoo.

Vi kan ikke vedta oss til likestilling.

Derfor sender vi nå en oppfordring til næringslivet om å gjennomføre regjeringens råd i heftet «Hvordan få kjønnsbalanse i toppen av næringslivet».

Vi ønsker alle en riktig fin julebordsesong, og sender våre beste lykkeønskninger om et kjønnsbalansert 2019!