Det bor en baker i Østre Aker, han baker kringler og fyller fillers

Jeg er ikke akkurat den største forkjemperen av plastisk kirurgi. Og skal du først gjennomføre et kosmetisk inngrep tar jeg det som en selvfølge at de som tilbyr tjenestene er kvalifiserte.

Det er ganske vanvittig at nærmest hvem som helst har lov til å fylle leppene til folk. Et ikke-eksisterende kvalifikasjonskrav har konsekvenser: Nylig kunne vi høre historien om Kathe Emilie Andersen som valgte å «fylle opp» leppene sine. Resultatet ble dårlig, infisert og smertefullt. 

En skulle kanskje tro at det var krav om at du måtte ha faglige kvalifikasjoner for å gjennomføre inngrep på andre. Sånn er det ikke. Inngrepet på Andersen var ikke gjennomført av en kosmetisk sykepleier. Det var gjennomført av en baker, som kun hadde korte kurs i såkalte fillere.

En ting er at han var baker. En annen ting er regelverket. Eller mangel på regelverk.

Konsekvensen av det ikke-eksisterende kompetansekravet kan være alvorlige: Blindhet eller tap av nesetippen er av eksemplene som har oppstått blant personer som har fått leppene fylt av behandlere uten helsefaglig kompetanse.

Jeg skal ikke blande meg borti om folk velger å ta fillere eller ikke. Vi må erkjenne at uansett om vi liker det eller ikke, så har fillers kommet for å bli. Det skulle bare mangle at vi stiller krav om at de som gjennomfører slike injeksjoner vet hva de holder på med. Vi stiller krav til leger og sykepleiere. Når vi går til frisøren, forventer vi at frisøren har fagbrev. 

Det er ikke mye å forvente at de som stikker hull på huden til folk også har greie på hva de holder på med. Det er på tide med strengere krav til personell som gjennomfører kosmetiske inngrep.

Kroppen skal brukes, ikke utstilles

Bilde av stortingsrepresentant, Mari Holm Lønseth. I bakgrunnen er et bilde av en jente som ser seg i speilet. Hun holder hendene opp mot ansiktet. Ser alvorlig ut.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Endelig får influencere klare regler som stopper de fra å markedsføre produkter på bekostning av unges selvtillit. Det er på tide. Men det løser ikke alle problemer rundt kroppspress. Foreldre må ta mer ansvar. Barn og unge som trenger psykisk helsehjelp må få bedre oppfølging. I tillegg må folk gi litt mer faen. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Jeg fylte 13 i 2004. Selv uten Instagram og blogg.no, opplevde vi kroppspress. Noe skyldtes den usikkerheten som ungdomsårene kan bringe med seg. Men noe skyltes sikkert også tilsynelatende «perfekte kjendiser» som for eksempel Britney Spears eller Christina Aguilera som for oss var store forbilder og som vi ville være likest mulig. Vi fikk ikke reklame inn på telefonen, vi skjønte at det vi så på TV-shop var lureri og det var ikke snakk om tannbleiking, hårfjerning eller hår-vitamingummibjørner.

Mye har forandret seg

Dette skiller seg dramatisk fra dagens situasjon: Forbildene er ikke lenger på andre siden av Atlanteren. Tvert imot er det nabojenta som skriver tilsynelatende personlige statuser som vi kan lese på en av de mest personlige tingene vi har, nemlig smarttelefonen. Influencerne snakker til følgerne sine på en personlig måte i markedsføringen av egne eller andres produkter. Hva som er reklame og hva som ikke er det glir over i hverandre, selv om de fleste er gode til å merke innleggene sine i henhold til regelverket.

Endelig er de nye etiske reglene for influencere på plass

Det er nok ingen tvil om at måten enkelte influencere velger å fremstille seg selv på, bidrar til økt kroppspress hos en del unge, særlige jenter. Det er heller ingen tvil om at mange som er forbilder for unge, ikke har vært sitt ansvar bevisst.

Derfor er det bra og på tide at vi endelig har fått på plass nye etiske retningslinjer for influencere. De må slutte å markedsføre varer og tjenester med budskap som kan føre til misnøye med kropp og utseende hos barn og unge. Retningslinjene gjelder for markedsføring mot barn og unge opp til 24 år. Dette regelverket skal håndheves av et eget fagutvalg som både skal behandle klager, men også komme med forhåndsuttalelser til kampanjer. Influencerne og andre aktører i bransjen har vært med på å utarbeide de nye retningslinjene. Det håper jeg vil føre til at de har bedre forankring hos de det gjelder – og derfor blir fulgt.

Hva vil Høyre gjøre?

Mange lurer kanskje på hvorfor Høyre, partiet som ikke vil forby alt de ikke liker eller regulere alt, vil gå inn og regulere markedsføringen mot unge. Jo, det er fordi Høyre ikke er partiet som lar et marked operere fritt uten spilleregler når de målretter seg mot barn og unge. De trenger et annet vern enn voksne. Når det er sagt, kan vi ikke regulere oss ut av kroppspress, men vi kan gjøre noe for å gi klare og tydelige regler for hva slags markedsføring som er lov.

Retningslinjer løser ikke alt

Det er sannelig på tide at retningslinjene kom på plass. Men vi må ikke være naive å tro at det løser alt. Disse retningslinjene handler kun om markedsføring. Det betyr at vi fortsatt kommer til å se bilder av silikonpupper, fylte rumper og lepper på feeden vår på Instagram. Det kan selvfølgelig ikke forbys. Det må vi sette unge i stand til å håndtere:

Foreldrene har et stort ansvar for lære barna sine hva det er som er ekte og falskt i sosiale medier. De aller fleste sosiale medier gir en solskinnshistorie av menneskers liv, og tar i liten grad for seg nedturene eller de dårlige dagene. Barn og unge må lære at ikke alt er som det ser ut i sosiale medier.

Skolen har også ansvar

Sammen med foreldrene hviler det også et ansvar på skolen. Når vi nå fornyer absolutt alle fagene i norsk skole er livsmestring en del som skal inn og som er nytt. Det er veldig bra. Skal du trives og lære på skolen, må du også mestre livet. I møte med det perfekte liv i sosiale medier og i media må barn og unge lære seg kildekritikk, lære å takle motgang og lære om hva et sunt kroppsideal er.

Politikken vi fører er selvfølgelig viktig, men vi kan ikke vedta oss ut av kroppspress. Det viktigste vi gjør både på hjemmebane, på skolen og i samfunnet er å jobbe med holdninger og kultur. Vi må gi litt mer faen, og være fornøyd med det vi har. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Kan vi ikke ha utstillingsdukker i alle former?

Kroppspress i form av utstillingsdukker.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Skrevet av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth (Høyre)

Kropper kommer i mange ulike former og fasonger. Jeg mener en slank kropp er like normalt som en formfull kropp. Heldigvis er vi alle forskjellige. Det er ikke noe nytt at de fleste har noe med kroppen sin de kanskje skulle ønske var litt annerledes.

Kroppspress og skjønnhetsideal er ikke noe nytt. At man synes venninna er litt finere i bikini enn en selv, er ikke i seg selv usunt eller noe vi nødvendigvis kan gjøre noe med. Men jeg synes samfunnet må slutte bygge opp under hva som er «ideal»-kroppen.

Et sted det ikke tas ansvar er i butikkvinduene

VG har gjort en undersøkelse som viser at utstillingsdukkene både er høyere og tynnere enn de aller fleste av oss.  Og de aller fleste utstillingsdukkene ser helt like ut. Alle kunder ser ulike ut, kan vi ikke derfor få utstillingsdukker i ulike størrelser? Jeg ønsker meg butikkvinduer som gjenspeiler samfunnet. Ikke vinduer som bygger opp under kroppspress.

For å bli kvitt kroppspresset mange opplever kan vi ikke bare rette pekefingeren mot politikere og skolen. Vi må rette pekefingeren mot de som hver dag utsetter unge for et usunt skjønnhetspress og de som bygger opp hva som er det «perfekte». 

Større ansvar

Mange bloggere sier at de vil ta et større ansvar. Deler av motebransjen tar et større ansvar ved at man bruker modeller i alle (iallfall flere) fasonger. Butikker går kritisk gjennom om klesstørrelsene er realistiske. 

Selv om butikkene selger klær til vanlige folk i alle størrelser, er utstillingsdukkene langt tynnere enn gjennomsnittet av befolkningen.

Det finnes selvsagt grenser for politikk. Selv om jeg sitter på stortinget er ikke alltid løsningen å legge til rette for eller forby noe, noen ganger må vi også bare si ifra når nok er nok. Jeg tror de aller fleste butikker er opptatt av å ta samfunnsansvar. Usunt kroppspress blant unge er et samfunnsproblem vi må ta et felles ansvar for.

Reklame for kosmetiske inngrep bør forbys

Skjermbilde fra Instagramkontoene til Beths medispa og Akademiklinikken Norge.

Gjesteinnlegg av Mari Holm Lønseth (H)

Mens profesjonelle påvirkere ganske uanstrengt tjener penger på å reklamere for botox og restylane i sosiale medier, går mange usikre jenter og ser seg i speilet og lurer på om de er gode nok for dette samfunnet.

Vi kan ikke bare stå og se på at dette skjer.

«Gjør som Tone Damli og få hjelp mot pigmentflekkene», innleder Instagram-reklamen til Beths Medispa.

Skjermbilde fra Instagram-kontoen til Beths medispa.

Og bloggeren Tuva Williasen reklamerer for i «Injeksjonsspesialisten» i samme kanal: «Den beste av de beste (…) Verdt å ta turen når man vet at man er i de tryggeste hender. Jeg hadde veldig skjeve lepper da jeg kom til Elin for 3 år siden – vil dere se et før og etter bilde?»

Skjermbilde fra Instagramkontoen til bloggeren Tuva Williasen.

Alle dager er ikke perfekte

Når du er profesjonell påvirker har du en utrolig mulighet. Du kan være med å hjelpe barn og unge til å skjønne at alle dager ikke er perfekte, at det alltid vil være noe med egen kropp en ikke er kjempefornøyd med, men at det går bra.

Noen har heldigvis skjønt dette. Når Kristin Gjelsvik klart og tydelig sier at det er nok kroppspress, er hun med på å skape et mer normalt forhold til kropp og utseende. Når Jenny Skavlan sier til Dagbladet at man ikke er forpliktet til å forminske skjønnhetspresset bare fordi man er kjent, men at man må benytte den fantastiske muligheten som ligger i å være kjent, tar hun barn og unge i forsvar. Alle som tar samfunnsansvar, fortjener honnør for det.

Når ingen tar ansvar

Dessverre velger altfor mange av forbildene å se bort fra muligheten de har til å gi barn og unge en bedre hverdag. Det er de som tjener penger på å markedsføre kosmetiske inngrep og de som får gratis kosmetiske inngrep som vinner på dagens regelverk. Alle andre er tapere.

Kombinasjonen av at forbilder og klinikker ikke tar ansvaret sitt, gjør at jeg mener det er på tide at politikere setter foten ned. Det er ikke greit med markedsføring av kosmetiske inngrep. Denne markedsføringa kommer tett på unge, og det er umulig å regulere på en måte som gjør at barn og unge ikke ser det. Derfor har vi ikke annet valg enn å forby det.

Kroppspresset forsvinner ikke

Vi kan ikke være så naive å tro at kroppspresset forsvinner av at vi forbyr markedsføring av kosmetiske inngrep. Tilsynelatende feilfrie kropper og ansikt florerer uansett på sosiale medier. Det er klart at vi må sette unge i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi i sosiale medier. Foreldre har et hovedansvar for å ruste barn og unge for fremtiden.

Barn og unge får mye opplæring om kropp, grenser og psykisk helse også på skolen. Høyre har i regjering sørget for at livsmestring blir en del av de overordnede læreplanene. Livsmestring handler om å forstå at livet helt naturlig har opp- og nedturer.

Bør forbys

Mye ligger innenfor normalen. Selv om du har en vanskelig dag, kjæresten akkurat har slått opp med deg eller du synes bestevenninna di ser bedre ut i bikini, betyr ikke det at du har et psykisk problem. Det handler om å skille mellom hva som oppleves vanskelig og hva som er et alvorlig problem.

Realiteten er at alt for mange forbilder ikke velger å ta ansvar for det presset de forsterker hos unge. Når de ikke vil ta ansvar, må vi sette grenser.

Jeg ser ikke noe annet valg enn å forby markedsføring av kosmetiske inngrep.

Derfor må menn håndhilse på kvinner


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth (H)

Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner av religiøse årsaker. Det er en misforstått toleranse av religion som motarbeider likestilling.

Vi skal behandle hverandre med respekt, uavhengig av kjønn og religiøs overbevisning. Derfor må menn håndhilse på kvinner.

Dagsavisen skrev tidligere denne uken om en lærer som ikke fikk fornyet vikariatet sitt ved en barneskole. Årsaken var blant annet at han ikke håndhilste på kvinner av religiøse årsaker. Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Det er oppsiktsvekkende at likestillings- og diskrimineringsombudet tar mannens parti og mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner. Hun mener at man «kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse». Med dette utsagnet bidrar likestillings- og diskrimineringsombudet selv til diskriminering.

Likestilling er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet. Det er viktig at barn som går på skolen lærer seg dette tidlig. Lærere er ofte forbilder for elevene. Rollemodeller i den norske skolen kan ikke forfekte et syn som godtar at menn ikke hilser på kvinner.

Vi kan ikke ha lærere som lærer elevene at man ikke trenger å hilse på kvinner eller behandle kvinner med den samme respekten som menn.

I så fall har vi lærere som ikke gjør jobben de er satt til å gjøre.

Når 9 av 10 sekstenåringer vil endre på kroppen sin

Det er noe som ikke stemmer.

Gjesteblogg av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth.

9 av 10 på 16 år har lyst til å endre på kroppen sin.  Årsaken til kroppspress og psykiske plager blant unge er sammensatte.

Det er ikke til å komme unna at enkelte bloggere og influencere som driver butikk på å selge produkter til unge må ta sin del av ansvaret for utviklingen. Disse må ta et større samfunnsansvar som alle andre som driver seriøs butikk.

Det er nærmest umulig å se for seg en hverdag uten sosiale medier.

De aller fleste av oss vil være enige i at den digitale utviklingen og sosiale medier har brakt mye godt med seg: Vi kan snakke sammen på nye måter, dele bilder og video fra opplevelser, utveksle meninger og starte debatter. Man kan få tilgang til svært mye kunnskap som tidligere var forbeholdt de få. Vi kan holde kontakten med venner og familie selv om det er stor avstand mellom oss.

Ungdom er mindre sosiale «i virkeligheten» nå enn tidligere, men tilbringer mye av fritiden på sosiale medier.

Men det er ikke til å stikke under stol at sosiale medier har en skyggeside. Bilder og oppdateringer fra tilsynelatende perfekte liv bidrar til et kroppspress. På få år har vi fått en helt ny bransje av ungdommer som forteller om sitt eget liv på bloggen sin fra jente- eller gutterommet til flere hundre tusen ungdommer.

Av mange fremstilles livet tilsynelatende som perfekt, hvor de alltid har perfekt hår og en perfekt kropp. Mange reklamerer for de produktene som gir disse tilsynelatende perfekte resultatene. Mange forteller åpenlyst om de kosmetiske inngrepene de gjennomfører, enten det er å operere nesen eller rumpa, eller ta injeksjoner i ansiktet. Noen avdramatiserer konsekvensene slike operasjoner kan ha.

Noen av disse tjener gode penger på å gjøre nettopp det, samtidig som de ikke er seg bevisste at det sitter ungdommer på rommet sitt og skulle ønske at de så annerledes ut. Det er ikke til å stikke under en stol at disse bidrar.

Det er en forskjell på den irriterende vennen som alltid legger ut de perfekte bildene på Instagram, og bloggeren som når ut til hundre tusener av ungdommer som tjener gode penger det. De som tjener gode penger på det, må forstå at de må ta mer ansvar for det de deler.

Jeg mener bloggere og andre aktører med stor påvirkningskraft i sosiale medier skal ta et større samfunnsansvar.

Vi trenger dialog med bransjen, og jeg tror vi kan komme langt på vei uten å lovregulere. Vi må diskutere hvordan vi kan utarbeide et mer forpliktende etisk regelverk på området, og hvordan dette kan håndheves.

Det er klart det på sikt kan være et behov for strengere regler, men det er et ganske kraftig virkemiddel som derimot bare kan ende med å begrense ytringsfriheten. Det er heller ikke gitt at strengere regler i seg selv gjør noe med det reelle problemet – nemlig kroppspress og psykiske plager blant unge. Derfor mener jeg det skal sitte langt inne før vi vurderer å lovregulere noe som dette.

Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres. Nå er tiden for å få de gode tiltakene som virker opp på bordet og opp i debatten.

Det er kanskje ikke noe nytt at ungdommer i og rundt puberteten er usikre på seg selv når kroppen endrer seg.

Men det er noe nytt at vi har ungdommer som tilsynelatende er perfekte som tjener penger på å fremstå perfekte mot den samme gruppa. Nå er det på tide at disse tar et større samfunnsansvar enn i dag, akkurat på linje med det alle andre som driver seriøs butikk må gjøre.

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth , stortingsrepresentant (H)


Aftenposten skrev onsdag om «Vilde»
som gjennom hele videregående måtte leve med at en privat video av henne ble sendt rundt og pratet om.

Jeg blir så oppgitt over mennesker som ikke klarer skjønne at de gjør en ulovlig handling når de trykker «send», og et bilde eller en film forsvinner inn i et univers av chatter, forum og lagres på mange tusen mobiler.

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?

Uskyldige jenter blir hacket og krenket på det groveste. Det er ikke greit. Vi må alltid slå hardt ned på overgrep. Vi kan ikke bagatellisere spredning av private bilder på nett. Snarere tvert imot – det er et nærmest evigvarende overgrep. Sosiale medier har gitt lavere terskel for hets og hatefulle ytringer enn det er ansikt til ansikt.

Mange opplever ufrivillig å bli tatt bilde av i dusjen på treningssenteret. Mange opplever å få telefonen hacket eller at ekskjæresten sprer private bilder som havner på avveie. Det er overgrep som kan være fullstendig ødeleggende for den som blir utsatt for det. Usikkerheten brer seg. Man vet ikke hvem som har sett bildene, hva de blir brukt til, og man blir aldri helt sikker på at bildene er slettet fra hver eneste smarttelefon.

Slik deling er overgrep, og det er politikernes oppgave å sørge for at regelverket er tilpasset den digitale utviklingen.

Hvor er foreldrene?

Foreldre har et stort ansvar. Vi kan ikke gi barna våre iPhone uten samtidig å sette grense for hvilke aktiviteter som er innenfor og utenfor. Og vi må sørge for at personvern og informasjonssikkerheten ivaretas når man bruker sosiale medier. Det er på tide at med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

Minst like viktig, vi må hjelpe barna når de opplever noe ubehagelig. Enten det er deres bilder som er spredd eller de er den som har gjort det. Barna skal lære og erfare, og da trenger de trygge voksne som viser vei. Jeg tror mange foreldre føler på at de ikke behersker sosiale medier like bra som barna sine, og at det blir et argument for å ikke spørre mer. Men du kommer langt med å være nysgjerrig og forstå at livet på nettet og livet for øvrig ikke er delt i to i barnas liv.

Det er på tide med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

En avsporing

Du hører ofte voksne mennesker diskutere hvorfor hun eller han tok «slike bilder» i utgangspunktet. Det mener jeg er en avsporing. Å stjele private bilder fra mennesker er en kriminell handling. Å distribuere andres private bilder er en kriminell handling.

Nå er det politikernes oppgave å sørge for at vi har et regelverk som slår ned på overgrep og som et tilpasset den digitale fremtiden og for at barn og unge får kunnskap om hvordan oppføre seg. Men vi må ikke glemme vårt felles ansvar – å slå ned på spredning av private bilder. Det er vårt felles ansvar å si ifra når noe går over streken.

Si gjerne din mening om innlegget i kommentarfeltet!