Å sette kjepper i hjulene for det norske næringslivet

Foto: Høyre

Tør vi virkelig å la fremtiden være avhengig av en ideologisk kamp hvor vi spiller det private opp mot det offentlige?

Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp hvor venstresiden gikk til valg på å bekjempe private aktører i velferden. De vant terreng, og nå ser vi resultatene av dette i flere store byer. En rekke tilbud skal rekommunaliseres. Årsaken er partifarge og ideologi. Våre velferdspenger skal «ikke gå i lommen til private aktører», blir det sagt.

Det er visst verre enn å se for seg at skattepengene våre skal gå til å finansiere en raus offentlig sektor, hvor sykefraværet og kostnadene er vesentlig høyere enn i privat sektor. Så lenge man blir kvitt «velferdsprofitørene» er visst alt godt.

Resultatet vil skylle over oss som en bølge, samtidig med at oljeinntektene avtar, vi får stadig flere eldre og det fødes stadig færre barn i landet vårt.

Ideologisk kamp

Hvem er disse «velferdsprofitørene» som snyter oss sånn?

Det er Hilde som jobber i en privat barnehage, det er Ole som jobber i det private sykehjemmet, og det er Turid som jobber i den private barnevernsinstitusjonen.

Dersom vi ser rundt oss vil vi finne folk som jobber i privat sektor mange steder. De fleste av oss jobber faktisk i det private, og bidrar til en sunn konkurranse hvor resultatet måles på kvalitet og innovasjon. Det kan være vanskelig å ramme inn det private, men vi gjør det gjennom offentlige anskaffelser og lovverk.

Det er imidlertid enda vanskeligere å ramme inn et monopol. Tør vi virkelig å la fremtiden være avhengig av en ideologisk kamp hvor vi spiller det private opp mot det offentlige? Jeg er redd at fremtidens generasjoner taper på dette.

En generasjon som skal inkluderes i et arbeidsliv som står ovenfor store omstillinger, med helt nye krav til kompetanse og innovasjon.

Helttidskultur

I den virkeligheten bruker Arbeiderpartiet all sin tid på å snakke ned norsk næringsliv. Et arbeidsliv som er helt i verdenstoppen, hvor vi er verdenskjente for vår høye tillit og vår evne til samarbeid.

Kjent for et trepartssamarbeid som har gjort Norge til det landet vi kjenner i dag. De fleste av oss jobber i hele stillinger. Selv om det er en utfordring med de som jobber deltid, både frivillig og ufrivillig.

Men også her snakker vi for mye om den enkelte som ikke får jobbe i full stilling, heller enn å sette fokus på kvaliteten.

Dersom vi skal lykkes i fremtidens velferdssamfunn er vi helt avhengige av at det organiseres i en heltidskultur.

Avhengig av varme hender 24 timer i døgnet

Privat næringsliv kan ikke organiseres etter når folk ønsker å jobbe, slik kan vi heller ikke fortsette i offentlig sektor.

Et hjerteinfarkt, et beinbrudd eller en person som trenger medisiner til faste tidspunkter er avhengig av varme hender som er der når de trenger det. Det kan være 24 timer i døgnet, hele uken gjennom.

Innleie til vikariater

Nå vil Arbeiderpartiet (Ap) igjen ramme bemanningsbransjen. De skriver at de skjønner at det i enkelte tilfeller kan være høyere aktivitet i enkelte sektorer av arbeidslivet. Derfor mener de at det kan være åpent for at bedrifter kan bedrive innleie av personer fra andre bedrifter i samme bransjer hvor de er fast ansatt.

Ap vil videre tvinge regjeringen til å komme tilbake til Stortinget med tiltak som avgrenser innleie til rene vikariater, mellom produksjonsbedrifter og etter avtale med tillitsvalgte i virksomheter som er bundne av landsomfattende tariffavtaler med fagforening med innstillingsrett.

Da saken om innleie sist ble behandlet i Stortinget var det mellom 1,5-2 % innleie, men betydelig høyere i bygg- og anleggsbransjen. Situasjonen har ikke endret seg vesentlig siden den gang, bortsett fra at vi har gjort vesentlige innstramminger, som allerede skaper utfordringer for norsk næringsliv.

Jeg undres over hvor lenge vi skal prøve å legge kjepper i hjulet for det norske næringslivet. I Norge har vi i all hovedsak anstendige lønns- og arbeidsvilkår, som et resultat av et godt partssamarbeid og den norske modellen som ligger til grunn for alt vi gjør.  Men det er de som starter disse bedriftene som tar ansettelsesrisiko, som investerer tid og kapital og som skaper disse arbeidsplassene.

Ødeleggende for norske arbeidsplasser

Politikernes fremste oppgave er å sørge for gode rammevilkår for disse verdiskaperne. En stadig omkamp om et viktig virkemiddel, som gir fleksibilitet og konkurranseevne for våre virksomheter, er ødeleggende for norsk næringsliv. Jeg vil gå så langt som å si at det vil være en katastrofe for norske arbeidsplasser og fremtidens velferd. Og den kampen kjempes nå.

Det er på tide å fremsnakke norsk næringsliv, som i all hovedsak består av private aktører. Vi må ha dem med på laget, slik at vi sammen kan skape kvalitet og innovasjon for fremtiden.

Det er i realiteten få fattige i Norge

Foto: Birgitte Aarebrodt

Å fjerne all ulikhet er umulig. Derfor må vi akseptere at ikke alle kan ta med barna på sydentur. Det betyr ikke at man er fattig.

Når man debatterer ulikhet og fattigdom synes jeg det er nyttig å ha med seg generasjonsperspektivet. For det har skjedd mye i løpet av få generasjoner.

Mine foreldre vokste opp i et annet Norge enn det vi opplever i dag. NRK-serien, Lykkeland, har vist oss den enorme velstandsøkningen landet vårt opplevde, som et resultat av oljefunn, tidlig på 70-tallet. Det var den gang appelsiner var noe eksotisk, og man arvet klær og reparerte det man hadde. Folk reiste sjelden på ferie til utlandet, men den gang kalte man også campingferie for ferie. I dag ville enkelte kalle dette fattigdom.

Mye har skjedd siden 70-tallet

Dagens barn vokser opp i en overflod tidligere generasjoner aldri så maken til. Vi har tilgang til mat 24 timer i døgnet, og butikkene skal ha ferske brød fra tidlig til sent. Det skal ikke mangle på noe.

Debatten om ulikhet og fattigdom går seg ofte vill i diskusjonen om inntekt. Man snakker om statistikken, ikke om de faktiske liv. For hva betyr noe for en fattig familie her og nå? At statistikken forteller at de har blitt mindre fattige, eller at opplevelsen av fattigdom har blitt mindre for den enkelte? Vi må snakke om både den relative og den absolutte fattigdommen.

Inntekt er en sentral indikator på fattigdom. Men offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har også stor betydning for levekår og livssituasjon, men kommer ikke med i statistikkene. Aaberge m.fl. (2010) anslår at andelen med lavinntekt i Norge reduseres med nærmere en tredjedel når verdien av offentlige tjenester regnes med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lav inntekt, gjør at flere barn nå kan være med på de sosiale arenaene. Bedre tilskuddsordninger for ferieopplevelser og fritidskort for barn fra familier med dårlig råd er også viktige tiltak som påvirker den enkelte i hverdagen. Det betyr mye, her og nå. Men arbeid og inntekt er også viktig, ikke minst i et langt perspektiv.

De største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det.

En stor andel av de med lavinntekt i Norge i dag har innvandrerbakgrunn. Det gjør fattigdomsbekjempelsen vanskeligere, fordi fattigdom henger sammen med arbeid, og arbeid henger sammen med kompetanse og språk. Introduksjonsprogrammet har nå fått et sterkere fokus på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Veien fra nyankommet til arbeidstaker, eller student, skal være kort. Samtidig skal vi ivareta de som ikke kan være i arbeidslivet.

Det er viktig at individer har frihet til å ta egne valg

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan søke at folk får likest muligheter. Men ulikhet i et samfunn er også akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i slike tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til at produktiviteten går ned. For hvorfor skal en legge ned ekstra innsats når det ikke lønner seg?

Det er viktig for samfunnets bærekraft at individer har frihet til å treffe egne valg, og at en ikke hemmer insentivene til å jobbe, skape arbeidsplasser og ta risiko. Det gir en mindre kake til fordeling, og dermed også mindre til de som har minst.

Ulikhet som oppstår som følge av tilfeldigheter, eller ulik fordeling av muligheter, kan derimot være uheldige. Dette er særlig uheldig der det skyldes årsaker man ikke kan gjøre noe med, som kjønn, arv eller etnisitet.

Ulikhet kan også bli selvforsterkende og ha negative effekter på samfunnet. Derfor er det viktig at politikerne setter inn tiltak. I Norge reduseres den økonomiske ulikheten gjennom velferdssystemer og skattlegging. I tillegg er gratis utdanning grunnbjelken i samfunnet, og grunnskolen har et særskilt ansvar for å sikre alle like muligheter.

Kunnskap er makt. Derfor er det så viktig at ungene kommer seg gjennom skolehverdagen, at de opplever mestring, og at de får med seg verdifull kompetanse på veien. Det er den beste tidlige innsatsen vi kan sette inn.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. På lang sikt handler det om å få folk gjennom utdanning, og inn i arbeidslivet. På kort sikt handler det om at familier med lavinntekt skal klare seg i hverdagen, og at de også inkluderes på de sosiale arenaene.

Også må vi fortelle barna våre at vi ikke er fattige fordi vi ikke reiser til Syden. De aller fleste må gjøre prioriteringer i hverdagen. Det kan være greit at alle barn er bevisste disse prioriteringene, og at vi snakker om dem rundt middagsbordet. For dersom alle skal hige etter det som er foran oss, blir det til slutt et fattig liv.

I realiteten er det få fattige i Norge.

Arbeidsavklaringspenger kan bli en felle for utenforskap

Foto: Birgitte Aarebrodt

Norge står overfor mange utfordringer. En av dem er at antall uføre og nordmenn som av andre grunner står utenfor arbeidslivet er altfor høyt. Når regjeringen nå endrer ordningen for arbeidsavklaringspenger (AAP) for unge, er det fordi at ordningen var på vei til å bli en fattigdomsfelle.

Ungdommen vår fortjener bedre.

Sysselsettingsutvalget konkluderte i mars med at mottak av helserelaterte ytelser innebærer en høyere sannsynlighet for å bli stående varig utenfor arbeidslivet. Unge har potensielt mange år foran seg i arbeidslivet. Dersom de blir stående utenfor, har det en stor kostnad både for samfunnet og den enkelte.

Sysselsettingsutvalget fant videre at for mange unge på arbeidsavklaringspenger er helseproblemene ikke nødvendigvis hovedårsaken til at de er uten arbeid. For denne gruppen kan mottak av en helserelatert ytelse føre til overdrevent fokus på helsemessige utfordringer og svekke mulighetene til å komme i arbeid. Det gir grunn til tiltak for å redusere tilstrømmingen av unge til helserelaterte ytelser.

Kraftig økning de siste årene

For unge på arbeidsavklaringspenger har økt drastisk de siste årene. Da SINTEF evaluerte ordningen i 2015, så var deres klare anbefaling at unge uten alvorlig sykdom ikke bør komme inn på ordningen. SINTEF mente disse var mer tjent med å delta på Kvalifiseringsprogrammet eller andre aktiviteter og tiltak.

Vi må gjøre det vi kan for å inkludere flere i arbeidslivet, da handler det om å følge opp.

Kort fortalt handler det om at en endrer stønadssatsen for nye tilfeller, som kommer inn etter 1. februar 2020. Minsteytelsen i AAP vil da bli den samme ytelsen for unge i kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsordningen, og inntekten vil være på samme nivå som andre i samme aldersgruppe som ikke går på trygd.

Tall fra Sysselsettingsutvalget viser at unge på AAP har 30 prosent mer i medianinntekt enn jevnaldrende. De får mer enn lærlinger, mer enn studenter, og også 68 000 mer enn jevnaldrende som deltar på Kvalifiseringsprogrammet. Vi har altså en situasjon der unge uten alvorlige sykdommer får høyere inntekt enn jevnaldrende, og det på en ordning som kanskje ikke er bra for dem. Det er ikke god sosialpolitikk.

Rundt 70 prosent av de unge som får arbeidsavklaringspenger er ikke definert som alvorlig syke. De sliter med mestringsproblemer, lav selvtillit og psykiske utfordringer. Det verste vi kan gjøre er å ha systemer som holder dem utenfor arbeidslivet.

Tettere og bedre oppfølging

Derfor gjør regjeringen endringer i arbeidsavklaringspengene for eventuelle nye mottakere under 25 år, og sørger for at de får tettere og bedre oppfølging fra Nav. Pengene som reduseres gjennom nedgangen i ytelse skal gå til tiltak som gjør at ungdom blir raskere avklart og kommer raskere tilbake i enten arbeid eller utdanning. På denne måten får ungdom en sjanse til å delta i samfunnet og ikke bli stående utenfor.

Rundt 80 prosent av de unge som mottar AAP, har aldri vært i jobb. Pengene de får gjennom AAP i dag, er en betydelig større sum enn mange av deres jevnaldrende får.

AAP kan derfor bli en felle for utenforskap for disse ungdommene.

Derfor gjør vi nå alt vi kan for å inkludere flere i arbeidslivet, og redusere tilstrømmingen av unge til helserelaterte ytelser. Desto lenger en står utenfor arbeidslivet, desto vanskeligere er det å komme tilbake. Høyre tar mer enn gjerne ansvar for å endre denne politikken. Fordi det er det eneste ansvarlige, og sosiale å gjøre.

Spennende, skremmende tider

Margret Hagerup

Jeg er overveldet. Det er vanskelig å fatte alt som skjer rundt oss nå. Tempoet er så raskt. Frontene er så harde. Tankene er så mange. Inntrykkene fortsetter å komme. Sosiale medier strømmer over av Brexit, FN, Greta Thunberg. Oss. Dem. Fortid, nåtid, fremtid.

Hva er det egentlig som venter oss?

Mens jeg skriver dette ser jeg TV-bilder fra Grønland. Skremmende bilder av en natur i endring. Det skjer her og nå. Det minner meg om noe som ble sagt i en episode av TV- serien Lykkeland om oljeeventyret på 70-tallet. Det er utrolig spennende tider vi lever i. Men også veldig skremmende.

På 70-tallet så vi ut mot Europa og verden, hvor samarbeid i større grad gav oss en posisjon. Nå ser vi en utvikling hvor Europa sliter. Gamle samarbeidsformer faller sammen. Flere og flere blir opptatt av seg selv og sitt. Heller enn å kjempe sammen, trekker vi oss fra hverandre. Vi mistror hverandres motiver. Vi snakker med store bokstaver. Resultatet er at vi ikke snakker sammen. Vi mister debatten om hvordan vi kan forme fremtiden sammen.

Den siste uken har jeg besøkt Tyskland og i Storbritannia. Det har ikke gjort meg roligere. Tyskland er ute av skyggene etter andre verdenskrig, og har blitt en økonomisk stormakt som har en sentral rolle i Europa. De har allikevel store utfordringer. Høyrepopulister vinner stemmer. Migrasjonen de siste årene har skapt heftig debatt og landsmoder Merkel har fått et skudd for baugen.

I Berlin fikk jeg et tilbakeblikk på historien. Hvordan kunne Hitler komme til makten? Det er tankevekkende at folk ikke forstod hva som skjedde den gang. Det endte med en verdenskrig og mange ofre. Få seierherrer sto igjen.

Så kom den kalde krigen.

Hva gjorde at man kunne bygge en mur som strakk seg gjennom store deler av Europa, og bokstavelig talt delte en by i to. Man kan enda kjenne på følelsene dette skapte i Berlin.

Det skjer noe når man skaper et oss og dem.

Europa sto igjen, rystet langt inn i grunnvollene.

Den europeiske unionen ble skapt for å skape et forent Europa. Ingen ville ha en ny krig i Europa. Man kunne ikke tåle det. Siden den gang har det vært gjentatte debatter om EU-medlemskap i Norge. Vi strides om dette. Frontene har alltid vært harde. Også i Storbritannia har dette skapt stor debatt.

De siste dagene har jeg vært i York, i et land der historien nå skrives minutt for minutt.

Britene har stemt for å forlate den europeiske union. Landet er tydelig preget av Brexit. Hele tre år er gått siden avstemningen. Historien har enda ikke fått en slutt. Man stiller seg her spørsmål ved hvem som egentlig bestemmer. Om hvor makten ligger. Briter som tidligere var imot Brexit er nå for. De vil ha en slutt på en opprivende og polarisert debatt. De vil begynne å diskutere andre temaer igjen, som kvaliteten på sykehusene, skolene og eldrepolitikken.

Ingen vet hva fremtiden bringer, men vi er mange som frykter den.

Vi er redde for hva Brexit kan gjøre, vi frykter økende høyrepopulisme, og vi frykter klimaendringene.

Kanskje frykter vi også hverandre.

I tider som dette burde vi søke mer samarbeid, ikke mindre. For vi kan ikke løse vår tids største utfordringer alene. Det skremmer meg at Europa er i den forfatningen det er. Det skremmer meg at britene ikke vil være med i fellesskapet. Det skremmer meg å se hva klimaendringene gjør.

Det polariserte debattklimaet er også skremmende. Den manglende viljen til å snakke sammen.

Vi løser ingenting ved å stå på hver vår tue og mistro hverandre. Det er på tide at vi finner en felles plattform. Vår tids største utfordringer løses ikke gjennom personangrep og harde fronter i sosiale medier. De må løses ved at vi snakker sammen og samhandler.

Kun det gir oss et håp for fremtiden.

Innlegget ble først publisert i VG.

En arbeidsplass må ha plass til alle

Foto: Birgitte Aarebrodt

Vi har alle opplevd å bli satt i en bås hvor vi ikke føler oss hjemme. Det har jeg også opplevd, som kvinne, politiker og som firebarnsmor. Spesielt mennesker med psykisk utviklingshemning opplever fordommer. Men i motsetning til dem, er det lettere for meg å bryte fri fra et stempel jeg opplever som urettferdig.

I fjor holdt Erling en tale utenfor Stortinget. Han er født med en hjerneskade og jobber på Nordpolen industrier. I talen snakket Erling om moren hans, som ruset seg da han lå i magen hennes. Det har gjort ham til det fantastiske mennesket han er i dag.

Talen ble holdt i forbindelse med en aksjon på Eidsvolls plass som satt fokus på nettopp inkludering, mangfold og betydningen av det å ha et arbeid. Målet var flere varig tilrettelagte arbeidsplasser.

Erling har en viktig stemme i samfunnsdebatten. Han peker vei mot det samfunnet vi må skape sammen. Et samfunn med plass for alle, hvor vi ser muligheter og ikke begrensninger.

Erling snakket om betydningen av arbeid, betydningen av fellesskap og betydningen av å mestre. Vi trenger flere slike fellesskap. Derfor har regjeringen satset på en økning i antall VTA-plasser, samtidig som vi stimulerer til at flere ordinære arbeidsgivere skal ta inn personer med nedsatt funksjonsevne. For arbeidsgiverne er en viktig del av inkluderingsdugnaden, og vi trenger arbeidsgivere som ser verdien av mangfold. Da må de gode historiene deles.

For Høyre er inkluderingsdugnaden et av våre viktigste prosjekt. Vekstbedriftene var tidligere kjent for å tilby oppbevaring og aktivitet, mens det i dag i større grad er verdiskaping og faktisk arbeid som står i fokus. Ressursene ligger ofte skjult i den enkelte, og gjennom aktivitet og mestring dukker de frem på steder man kanskje ikke hadde trodd. Det er verdien av arbeid.

Men vi må gjøre mer.

For vi har ikke kommet langt nok med å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne. Vi trenger fremdeles flere VTA-plasser, og vi trenger et tettere samarbeid mellom vekstbedrifter og ordinære virksomheter. En god oppfølging er også viktig, for å forhindre at folk faller ut av systemet.

Siden 2013 har regjeringen gjennomført en historisk satsing og økt antall VTA-plasser fra 9 200 til 11.000, i tillegg til å økte midler til oppfølging. Dette er viktige plasser, som må brukes riktig.

Å besøke en vekstbedrift setter spor, for sjelden finner man slik arbeidsglede og entusiasme som der. Dette kan overføres til det ordinære arbeidslivet, og jeg tror flere av de som er i en VTA-plass i dag hadde hatt glede av å være i ordinære virksomheter. På den måten får man et mangfoldig arbeidsliv. Det vil være en gevinst for alle. Og vi trenger flere arbeidsgivere med på laget.  

«Helt med» er således et godt bindeledd mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. «Helt med» tar utgangspunkt i individuell jobbstøtte, som handler om ordinært arbeid, helse- og arbeidsrehabilitering og tett oppfølging. Målet er å legge til rette for langvarige og gode arbeidsforhold.   

I Bergen traff jeg før sommeren Elisabeth, Beate og Stine som alle jobber på Fyllingsdalen sykehjem. De trivdes godt på jobben og fremhevet kontakten med beboerne og kollegaer som viktige elementer. Daglig leder hadde bare lovord om samarbeidet med Helt med. At flere er tilstede gir automatisk høyere kvalitet. Det gir tid til å servere kaffe, ta en liten prat med beboerne og servere frokost. Nå håper hun at flere sykehjem følger etter, og inngår samarbeid med Helt med.

Tore Trondsen på 19 år fikk seg nylig jobb hos Deja Vu og sa følgende: «Det er en glede å ha en jobb å gå til. Så slipper jeg å gå hjemme og stange.» Eierne av spisestedet er også begeistret og uttaler: «Jeg vil si trivselen er blitt bedre etter at Tore kom. Det har gjort noe med språkbruken blant de ansatte også. Tonen er ikke fullt så grov som den var». De tok selv kontakt med Helt med, etter at de så reportasjen om Emily Ann Riedel, som har fått seg jobb hos Scandic gjennom samme prosjekt. Sammen med Emily og Trond, er det nå over 50 personer som har fått jobb ved hjelp av «Helt med» og arbeidsgivere som ser verdien av mangfold.

Det er ikke politikere og Nav som senker terskelene inn i arbeidslivet og ansetter, det er det arbeidsgivere, slik som Scandic, Deja vu og Fyllingsdalen sykehjem som gjør. Vi har gode tider i Norge nå, da må vi bruke disse gode tidene til å inkludere så mange vi kan i arbeidslivet. Vi kan ikke akseptere at ungdom går hjemme og stanger.

Dere er alle velkomne med i inkluderingsdugnaden!

Innovasjon er taperen i ideologi-kampen

Bilde av Margret Hagerup. Bildet i bakgrunnen er av post-it-lapper på et vindu, med folk i bakgrunnen som sitter og idemyldrer rundt et stort bord.
Foto: Høyre / Getty Images

I mange år har jeg hatt barna mine i det jeg ser på som verdens beste barnehage. Vi har blitt tatt godt vare på, dialogen har vært god og jeg har vært sikker på at ungene mine har det bra og er rundt trygge voksne. Barnehagen er offentlig, noe jeg egentlig aldri har tenkt over, før debatten rundt privat velferd dukket opp. En debatt som er preget av ideologi, og mindre av det som burde bety noe, nemlig kvalitet og kapasitet.

Rundt halvparten av barnehagene i Norge er private, og alle er enige om at vi ikke hadde klart oss uten. Allikevel er det mange som nå mistenkeliggjør flere av de som driver disse private barnehagene. Ord som velferdsprofitør har satt seg fast i språket vårt, og det er vanskelig å høre ordet privat tilbyder, uten at piggene er ute hos mange. Under Arendalsuka var jeg i en debatt hvor vi hørte om tre ulike samarbeid mellom offentlige og private tilbydere innen barnehage, barnevern og sykefraværsoppfølging.

Margret Hagerup med familien sin. Bildet er tatt ovenfra og alle ligger i ring på bakken.
Margret Hagerup og familien.
Foto: Margret Hagerup privat

Flere varme hender og kloke hoder

Alle aktørene var tydelige på at samarbeid var viktig, og at også oppfølging var en vesentlig del av dette. De var også tydelige på at dette var helt nødvendig for den enkelte kommune som presenterte, for å opprettholde kvalitet og et godt tjenestetilbud. Den ene representanten fra en av kommunene sa det enkelt: «Det fungerer veldig godt. Det handler om å øke kvaliteten og det er det som teller.»  Ja, så hvorfor snakker vi ikke da mer om kvaliteten? Vi vet at vi trenger flere varme hender for å sikre fremtidenes bærekraft. Men vi trenger også kloke hoder, som skal være med og ta oss inn i fremtiden.

For samfunnet vårt går hardere tider i møte. Det blir flere eldre, og vi lever også både mer og lengre med stadig mer komplekse sykdomsbilder. Dette stiller store krav til de som skal tilby omsorg, og vi klarer ikke dette uten å kombinere innovasjon, velferdsteknologi og kompetente medarbeidere. Spørsmålet er ikke om vi trenger private velferdstilbydere, spørsmålet er hvordan vi kan løfte samarbeidet mellom de offentlige, private og ideelle høyere, og sørge for at vi får best velferd for skattepengene.

Nye initiativer skremmes bort

Fremtidens aktører innen helse og velferd må være proffentlige. Vi trenger velferdsinnovatørerene. Jeg er redd for at dagens debatt om velferdsprofitører skremmer bort nye initiativer og gjør at kvinner og menn ikke tør å satse på å gjøre velferdstjenestene bedre. Trusler om rekommunalisering er lite motiverende for de som ønsker å utvikle noe nytt. Vi risikerer at innovasjonen og skaperkraften taper til fordel for ideologi. Det må være lov å drive butikk ved å tilby oss gode tjenester innen helse og velferd i dette landet. Det er viktig at kvaliteten på veier og grøfter er bra, men det er da jammen meg like viktig at vi får god kvalitet på sykehjemmet.

For det er kvaliteten i tjenestene som teller, ikke logoen på uniformen. I Norge har vi gode tradisjoner for samarbeid mellom det offentlige og det private om å løse samfunnets utfordringer. Vi må fortsette å utvikle dette samarbeidet fremover. Samarbeid gjør en forskjell. Den forskjellen trenger vi virkelig nå.

Fremtidens velferdstjenester er proffentlige!

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge

Bilde av Margret Hagerup som har skrevet teksten, og bilde av helsefagarbeider som holder en eldre dames hånd.
Foto: Høyre / Getty Images

Vi kan snakke om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre grepene som fremmer dette. Vi må faktisk snakke om arbeidstidsordninger.

Utviklingen går i riktig retning og det jobber nå over 60 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013. Andelen deltidsansatte som oppgir at de ønsker å jobbe mer er også den laveste på ti år. Men vi er ikke i mål.

Høyre-styrte Kristiansand kommune har vedtatt at heltidsstillinger skal være normen. Det er et viktig signal og et skritt i retning av en kultur vi alle ønsker, men ordføreren i Kristiansand, Harald Furre, erkjenner at det er hardt arbeid og at det tar tid. Det er snakk om både kultur og struktur

En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. Vi politikere må gi arbeidsgivere, både i privat og offentlig sektor, de riktige verktøyene for å kunne fremme en heltidskultur. Da må vi snakke om arbeidstidsordninger.

Arbeidstidsordning

På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.

Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda. Et alternativ for å løse dette ville vært å prøve langvakter, eller andre alternative turnuser. Flere kommuner har prøvd ut dette, for å se om dette kan løse noe av utfordringene.

Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag.

På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.

Forskjellige behov

Et sykehus eller et pleiehjem må ha personell tilstede, 24 timer i døgnet, mandag til søndag. Da er det ren matematikk som gir svaret på om man har mye deltid eller ikke. Det er behov for å skape en heltidskultur og vi må da erkjenne at det tradisjonelle turnussystemet ikke alltid går opp i.

Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Samtidig har vi også personer med nedsatt funksjonsevne som skal inkluderes i arbeidslivet. Alle kan ikke jobbe 100 %. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet har en ganske høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger vanskeliggjør ambisjonene om å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt.

Ambisjonen må være mer heltid, gjennom at vi snakker om arbeidstidsordninge, og finner gode løsninger lokalt. Her må de tillitsvalgte sette seg ned med ledelsen, finne gode løsninger og involvere de ansatte. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.

En politikers bekjennelser

Bilde av Margret Hagerup og Guro Angell Gimse.
Foto: Høyre

Sommeren har vært fin. Den har vært en salig blanding av gode stunder, krangling, brettspill, bading og is. Jeg har fått ryddet i barnas klesskap, ommøblert og flyttet på senger og prøvd å holde ugresset i hagen i sjakk. Mens jeg har syslet med alle disse aktivitetene har jeg også fått god anledning til å tenke over livet. Politikerlivet spesielt, og ikke minst meningen med det.

For hvilke politikere er det egentlig vi vil ha?

Den møtefrie perioden på Stortinget ble tidlig i sommer problematisert av Gunnar Stavrum, for å være for lang. Han mente videre at politikere burde kunne ha «vanlige» arbeidsdager, slik som folk flest. Jeg har prøvd begge deler, og må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å avgjøre hva som er mest jobb. Den største utfordringen med å pendle til Oslo er å reise fra familien. Derfor er det godt med møtefrie dager, hvor jeg kan starte med å levere i barnehagen, og fortsette arbeidsdagen ute i lokale bedrifter eller hjemme ved kjøkkenbordet. Familielivet er viktig. Kontakten med lokalt fylke likeså.

Bilde av Margret Hagerup med mannen sin og en av sønnene ute i finværet.
Foto: Margret Hagerup

Jeg ble overrasket når jeg skulle levere jenta på 4 år i barnehagen i går. Tårene presset plutselig på. Hverdagen var i gang igjen. Det innebærer for meg pendling til Oslo. Livets overganger gjør oss oppmerksomme på at tiden går.

Ingen nyanser?

Jeg er nå halvveis i min første periode på Stortinget. Det har vært to fantastiske år, men også tankevekkende år. Jeg er skremt av debatten vi har, både på og utenfor Stortinget. Jeg er skremt av ytterpunktene, for det finnes ingen nyanser lenger, det er enten eller. Enten er du for bompenger, eller så er du imot. Enten har du flyskam, eller så har du det ikke. Svarene dine på dette definerer deg som person. For to år siden var jeg Margret Hagerup og jobbet som personalsjef på ASKO. Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er en enorm forskjell på disse to personene, i oppfatning, men jeg er usikker på om den er stor i væremåte.

Det er noen ganger fristende å gå tilbake til rollen min i ASKO. Der er det ingen som stiller meg til veggs for dårlig debatteknikk, eller ber meg ryke og reise via Facebook og mail. Det er heller ingen journalister som bryr seg om reiseregningene mine, eller bakgrunnen min.

Endrer vi ikke debattklimaet tror jeg det for mange vil være lettere, bedre og mer foretrukket å være ute i arbeidslivet, mens det beste nok hadde vært at vi hadde flere vekslinger. Jeg studerte mens jeg jobbet på ASKO, og dro god nytte av erfaringene i arbeidslivet inn i studiene. Nå drar jeg god nytte av erfaringene i arbeidslivet, på Stortinget. En gang skal jeg dra med meg denne erfaringen tilbake til arbeidslivet. Vi trenger et mangfold, også i politikken.

Margret Hagerup i solstol som viser peace-tegn med hånda.
Foto: Margret Hagerup privat

Rekruttering av politikere

Jeg er helt overbevist om at politikken trenger flere folk som har erfaring fra næringslivet. Derfor er jeg bekymret for om vi i fremtiden klarer å rekruttere bredt inn i politikken, eller om vi skremmer bort folk, gjennom skittkasting, personifisering og store forventninger.

Vi går nå inn i en kommunevalgkamp, hvor mange nye tillitsvalgte har meldt seg inn i partiene og stiller til valg. De har alle et ønske om å jobbe for en bedre kommune og et bedre samfunn gjennom sakene de brenner for. Måtte kommunevalgkampen preges av de gode debattene, hvor vi viser tydelige forskjeller og skillelinjer, og ikke spiller på frykt, skremsler og latterliggjøring.

Det skaper et bedre samfunn.

Debatten om politiet handler om sentralisering, mens de pedofile leker seg på nettet

Bilde av Margret Hagerup og nærbilde av politilogo på politiuniform.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Politireformen som ble igangsatt i 2015, handler om å tilpasse politiet til en ny virkelighet. Enkelte vil ha det til å handle om sentralisering. Tallene viser imidlertid at politiet har fått betydelig flere ressurser, både i årsverk og utstyr. Men de viser også at kriminaliteten er i endring. 

De siste årene har vi sett en drastisk nedgang i antall vinningsforbrytelser. Den totale kriminaliteten har gått ned med 15 % siden 2015. Et fåtall går rundt med kontanter i lommene, og det lønner seg sjelden å rane kassa på nærbutikken lenger. Når jeg jobbet i butikk, tidlig på 2000- tallet, hadde vi egen seddelsafe i kassaområdet. Dagen besto av telling og oppgjør.

Dette var før digitaliseringen slo inn, og gav oss automatisk varebestilling, elektroniske kasser og selvbetjening. Dette var også i en tid hvor internett var i sin spede begynnerfase. Tiden hvor vi kunne kommunisere med fremmede via en chatte-tjeneste som het Mirc. Mens vi fremdeles måtte fremkalle bildene for å kunne dele dem.

Internett endrer kriminaliteten

Seksuelle lovbrudd har økt med hele 75 %. Det skyldes delvis at politiet har blitt flinkere til å avdekke dette, men det er også et resultat av internettet selv.  Vi klager vår nød over at vi ikke får hentet passet på det lokale politikontoret, når vi heller burde glede oss over at politiet nå er tilstedeværende der kriminaliteten skjer. 

Nylig kunne politiet avdekke at 468 gutter hadde blitt misbrukt på nett av én gjerningsmann. Han ble stoppet gjennom et omfattende arbeid og avhør av hele 366 fornærmede. Om han hadde blitt stoppet før politireformen vet vi ikke, men Politiet avslører stadig liknende tilfeller.

I dag opplever ungdom for eksempel at de presses for penger, fordi de har delt et nakenbilde til noen de tror at de kjenner. Et enkelt feiltrinn blir til en personlig tragedie. Politiet kobles inn når vedkommende som har mottatt bildet, sitter i et annet land og forsøker å tjene penger på dette. 

Etterdønninger etter 22. juli

Politianalysen etter 22. juli var tydelig på at vi trengte et nytt og moderne politi tilpasset dagens kriminalitetsbilde. Det betyr færre politidistrikt for bedre kommunikasjon og samhandling, større fagmiljøer og færre ressurskrevende lensmannskontorer.  Dette er krevende og skaper naturlig nok debatt, men det betyr ikke at vi skal svartmale og reversere en høyst nødvendig reform. 

Det har faktisk kommet 2800 flere lønnede årsverk i politiet siden 2013 og driftsbudsjettet er økt med 25 %, men viktigst av alt: politiet er nå til stede der kriminaliteten foregår.

Vårrengjøring i kommentarfeltene

Stortingsrepresentant Margret Hagerup.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Netthets går dessverre aldri av moten. I dag arrangeres Norges første nasjonale dugnad mot netthat, «Rusken på nett». Nå skal kommentarfeltene rengjøres.

Folk er som regel mer moderate i sine uttalelser når de ser personen de snakker med. Ser man ikke på mottakerne som mennesker, er det lettere å komme med ufine kommentarer. Da jeg sluttet i min jobb i det private næringsliv og ble politiker opplevde jeg en del ganske tankevekkende ting.

Jeg har fått meldinger via Facebook Messenger om at jeg var finere på håret før jeg blond, og meldinger i kommentarfeltet på Facebook om at jeg driver med selvskading når jeg sitter i studio på Dagsnytt 18. Jeg har også blitt anbefalt å skaffe meg gullfisk i stedet for unger. De er lettere å mate, og jeg tar meg tydeligvis ikke godt nok av dem, nå som jeg er politiker.

I hjembygda mi gikk det nylig hett for seg da aktører både for og imot bompenger møtte hverandre med roperter og ukvemsord. «Hold kjeften på deg, ditt rauhål»; var det tydelige budskapet fra en av demonstrantene. 

Hva er det egentlig som gjør at vi mennesker synes det er greit å snakke slik til hverandre?

Løsningen er å snakke mer sammen. De aller fleste gangene jeg har svart i kommentarfeltene har det endt opp i en hyggelig tone. Jeg prøver alltid å være saklig i mine innlegg, og det ville aldri falt meg inn å be noen om å holde kjeft. Jeg tror heller ikke jeg har tenkt det inni meg, selv om det hender at jeg banner og tenker at enkelte burde dra dit pepperen gror. Men jeg hadde aldri brukt ukvemsord til noen.

Vi lever nå i en digital hverdag hvor sosiale medier styrer mye av debatten. Ofte er det vi som er eldst som ikke klarer å beherske oss. Egentlig burde det komme opp et varsel på sosiale medier, når vi poster noe som vi ikke ville hatt på forsiden av lokalavisen. Vi må bli mer bevisste på hvordan vi reagerer og hvorfor.

Samfunnsdebatten trenger et paradigmeskifte. Det har gått mange år siden første gang vi begynte med klønete sjekking via IRC. Den gang var det spennende og nytt. I dag har det blitt et forlenget talerør som blir der, herfra og til evigheten. Det er på tide at vi begynner å utvise nettansvar. Det begynner med oss selv.

La oss derfor bruke måneden juni til å framsnakke venner og kjente på sosiale medier. La oss ta denne kampen sammen. Det er vanskelig å vaske tastatur og PC med Zalo, men vi kan tenke før vi bruker munnen. Både med og uten tastatur.