Voksne mennesker latterliggjør ikke barn

Klimakrisen definerer vår tid. Hvordan vi håndterer den definerer oss. Tiden er inne for å være voksne.

Før jul besøkte jeg Svalbard. Kanskje Norges villeste og vakreste sted. Fantastisk natur med høye fjell og isblå fjorder, frisk luft som biter deg i kinnene og uredde innbyggere. Men Svalbard er ikke som før. For rundt 10 år siden sluttet fjordene å fryse igjen. Isbreer som har ligget i mange tusen år smelter. Permafrosten tiner og derfor står ikke fjellene like støtt. Det går ras flere steder, og skolen er stengt fordi det ikke lenger er trygt for ungene å gå på den gamle skolen pga. rasene. De vurderer å flytte en hel bydel for å gjøre det trygt nok å bo der.

Det har allerede blitt fire grader varmere, og de er inne i den 110. måned på rad med varmere temperatur enn normalt. Siden tidlig på 80-tallet ser vi at temperaturen på Svalbard har økt fem til seks ganger mer enn det globale gjennomsnittet. Det er virkeligheten i den nordligste delen av Norge.

Det gjør noe med deg å se det på nært hold. At det allerede har skjedd. Å oppleve frykten folk der må leve med fordi klimaendringene fører til ras og skred. Ikke bare fordi det er svindyrt å hindre at det skjer igjen – men fordi det tar liv. Fordi det går ut over ungenes hverdag. Ikke bare fremtiden, som vi ofte snakker om, med nåtiden.

Norge endrer seg på denne generasjonens vakt

Mye av Norges identitet er koblet til havet, vi er en nasjon som har levd ved og av havet i generasjoner. Det er en del av sjela vår, identiteten vår, og – gir oss enorme inntekter. Havet er noe av det ungene våre skal leve av når de vokser opp. I høst lanserte IPCC sin rapport om klima og havet. Der kan vi lese, igjen, at havet blir varmere, surere og mister oksygen. Det truer både naturmangfoldet, norske inntekter for dem som vokser opp.

I Stillehavet gjør de seg klare for den ultimate utfordringen, at havet de alltid har livnært seg av, sluker øyene de bor på. Kiribati er et sånt sted. Kiribati har kjøpt en ny øy. De diskuterer ikke om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, de gjør seg klare til å flytte familiene sine og hele nasjonen sin, fordi de er i ferd med å drukne.

Vi lever i et av verdens rikeste og roligste land, klimaendringene fører ikke til krig og masseflukt hos oss. Men skal vi, som oljeproduserende land, tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv? Skal vi tørre å ta den risikoen på bekostning av inntektsgrunnlaget til ungene våre?

Vi skal leve av olje noen år til, men eventyret varer ikke evig. Nekter vi å ta inn over oss endringene som kommer gjør vi det på bekostningen av mulighetene til våre barns fremtid. Så egoistiske kan vi ikke være.

Jeg tror ikke på egoisme. Jeg tror på å ta ansvar for dem som kommer etter oss. Vårt ansvar forsterkes av at vår generasjon har tjent oss styrtrike på fossil energi. Vi må gå foran, det er vår plikt.

Stans utslippene, ikke utviklingen

Det er ingen motsetning mellom en sunn planet og en sunn økonomi. Vi trenger ikke å gå tilbake til strieskjorte og havrelefse. Klimapolitikken må være offensiv, teknologioptimistisk og mer løsningsorientert enn i dag. Vi må tenke nytt for å skape grønne arbeidsplasser og gjennom det en bærekraftig fremtid for barna våre.

Derfor vil jeg at vi som foreldre trosser klimaskeptikerne og vitenskapsfornekterne, uansett hvor høyt og ufint de roper. For det er ingen trussel som er større for barna våre enn klimaendringene. Det er ikke rart de tar til gatene for å få oss til å skjønne det, og vi må slutte å latterliggjøre det. Voksne mennesker latterliggjør ikke barn.

Voksne mennesker latterliggjør ikke barn

Denne krisen definerer vår tid. Hvordan vi håndterer den definerer oss. Tiden er inne for å være voksne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *