En hyllest til Astrid Nøklebye Heiberg

Høyres Astrid Nøklebye Heiberg er en av kvinnene som virkelig har banet vei for oss andre.

Takket være kvinner som henne, har jenter som vokser opp i dag flere muligheter. Likestillingen blir til i hverdagen vår, og vi kan alle gjøre en forskjell.

På kvinnedagen 8. mars er det mange som stiller seg spørsmålet: Trenger vi egentlig fortsatt kvinnedagen i et av verdens mest likestilte land?

Svaret er selvfølgelig ja. Jeg vil bruke anledningen til å hylle et av mine forbilder i politikken.

Konstant kamp mot urettferdighet

Noe av det som fascinerer meg mest med Astrid Nøklebye Heiberg er at hennes kamp mot urettferdighet. Jenter skulle tidligere kun bli gode husmødre, men det kunne aldri Astrid akseptere. I stedet ble hun den første kvinnelige professor innen psykiatri i Norge. I psykiatrien så hun at homofile ble ansett som syke. Der de færreste turte å utfordre det etablerte, var Astrid en av de som jobbet for å fjerne homofili som diagnose.

Astrid var også den første kvinnen som ledet Norges Røde Kors og ble første kvinnelige president samme sted. Eksemplene er nærmest uendelige.

Disse rollene i seg selv gjør henne til en rollemodell for mange. Samtidig banet hun vei for hverdagslikestillingen. Som småbarnsmor kjempet hun for 50 år siden for retten til å jobbe også etter at hun hadde fått barn. Med mann og små barn passet det seg liksom ikke å jobbe. Det kunne visst være skadelig for barna.

I dag har heldigvis de fleste forstått at alle må få ta den utdanningen de selv ønsker, og at det å komme seg i arbeid er frigjørende. Dette er en viktig årsak til at den norske velferdsstaten er så vellykket som den er.

Lik lønn for likt arbeid

I motsetning til hvordan samfunnet så ut da Astrid kjempet for likestillingsloven og vår rett til selvbestemt abort, lever vi i dag i samfunn som i stor grad er likestilt.

På papiret har menn og kvinner de samme rettighetene og pliktene. Det er nesten like mange kvinner som menn i arbeidsstyrken i Norge. Det er lik lønn for likt arbeid. Menn i Norge tar i større grad enn i andre land, ansvar for omsorg for barn, blant annet gjennom pappaperm.

Hva er så utfordringene i dagens Norge?

Vi har fremdeles et kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner velger i større grad omsorgsyrker i offentlig sektor, mens menn i større grad arbeider i industrien og i bygg- og anleggsbransjen i privat sektor.

Kvinner jobber også i større grad deltid enn menn. Dette er en av grunnen til at kvinner har lavere lønn enn menn. Kvinner bidrar mer med det ubetalte arbeidet hjemme. Dette har stor verdi for familien og samfunnet, men det bidrar selvfølgelig ikke til å øke årsinntekten.

Mitt mål med en politikk for et mer likestilt samfunn er ikke et samfunn der absolutt alt er helt likt fordelt. Mitt mål er at kvinner og menn faktisk får mulighet til å velge det de ønsker. Og ikke minst, at både menn og kvinner skal forstå konsekvensene av egne valg.

Jobber må bli mer attraktive for begge kjønn

Skal vi lykkes med likestillingen, må vi sørge for at flere velger utradisjonelt. Det handler om å gi alle barn en god skole og sørge for at folk har mulighet til å ta den utdanningen de ønsker. Det gjør vi blant annet ved å gjøre jobbene mer attraktive for begge kjønn. Det handler blant annet om å vise frem mulighetene for kvinner i bygg og anlegg, og for menn i helsesektoren.

Likestilling trengs ikke bare fordi det bør være en selvfølge at begge kjønn har de samme mulighetene og at kvinner skal være økonomisk selvstendige. Likestilling trengs for å sikre et mest mulig konkurransedyktig næringsliv og en god offentlig sektor. Skal en tiltrekke seg de beste kandidatene, må en rekruttere fra hele befolkningen, ikke bare halve.

Samtidig må vi sørge for at begge kjønn tar ansvar for felles oppgaver. Vi politikere kan blant annet hjelpe til med å sørge for et løpende barnehageopptak, slik at vi unngår at foreldre, særlig kvinner, må ta ulønnet permisjon mens de venter på barnehageplass.

Likestilling skapes ikke av politiske vedtak alene

Til syvende og sist må likestilling bli til i dagliglivet. Den påvirkes av hvilke ord og uttrykk vi velger å bruke, hvilke forventninger vi stiller og hvem vi heier frem. Det påvirkes av hvilke personlige egenskaper samfunnet knytter til kjønn. Det har noe å si når en stiller krav om en leder skal være «omsorgsfull» og «følsom» eller «streng» og «rettferdig».

Er man en god nok mor om man har leier vaskehjelp og serverer posemat? Har det noe å si hvem som spanderer? Jeg mener det. Disse trekkene er alle brikker i en større samfunnsstruktur som bidrar til at vi fortsetter i de lite produktive kjønnsrollemønstrene.

Nå er det vår oppgave å bringe arven videre fra damer som Astrid. Takket være damer som henne, lever vi i et samfunn som er i hvert fall er likestilt på papiret.

Nå må vi fortsette å jobbe for at kjønn aldri skal være en begrensning for hvilke valg du tar – og hvilke muligheter du får.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *