Vi har fremdeles ulike forventninger til menn og kvinner i 2020

Ja til et mer likestilt familieliv

Jeg ble født i 1980. Jeg var eldst, og hadde tre brødre. Jeg har hele livet blitt omtalt som ansvarlig og flink. Jeg vasket opp i familieselskaper og herset med brødrene mine som det passet meg. Familie har alltid vært viktig for meg. Familie definerer i stor grad hvem vi er. 

Starten på arbeidslivet

Min yrkeskarriere startet som avisbud for Stavanger Aftenblad. Senere begynte jeg hos dagligvarebutikk, hvor jeg 20 år gammel overtok driften av butikken. På første butikksjefsamling var det spørsmål om hvem som skulle skrive referatet. Jeg var en av få kvinner, så det falt seg naturlig at jeg skulle skrive referat. «Gid så pent de skrev, kan de skreve mer», sa en godt voksen kollega.

Jeg smilte av dette, og syntes det var en riktig så morsom kar. Jeg har alltid vært svak for gode ordspill. Dette var 20 år før Metoo slo mot oss som en flodbølge i 2017. Tre år etter ligger vi enda og prøver å holde hodet over vannet, i etterdønningene. 

Arven etter MeToo

Våre barns fremtid er avhengig av at vi forvalter arven etter Metoo på en god måte. Seksuell trakassering og personer i maktposisjoner som ikke kjenner sin rolle må stoppes. I dag gir vi i større grad beskjed til hverandre. Klønete sjekking på byen har også blitt mer uglesett. Men det forekommer stadig. Gjerne eldre menn som ikke har fått med seg kulturskiftet, eller som er så dypt inne i kulturen at de ikke evner å bryte ut. 

Livet som gift kvinne har gitt meg fire barn, og også en ny rolle, mamma-rollen. Min mann har blitt tildelt farsollen. Begge rollene er i stadig endring. Vi har begge vært avhengige av fedrekvoten for å ha et likestilt familieliv. Jeg har fått rett til å være i arbeidslivet, min mann har fått rett til å være far. Og tro det eller ei, ungene fikk pupp i over et år.

Fedrekvoten

En tidligere kollega av meg har vært ganske uenig med meg om fedrekvoten. Han hadde bakgrunn som mangeårig butikksjef. Han fikk aldri barn, men sa til meg at dersom han hadde fått det, kunne han aldri hatt fedrekvote. Det var rett og slett ikke forenlig med den jobben han hadde. «Akkurat», repliserte jeg, «så det finnes faktisk jobber vi kvinner ikke kan ha, for da må vi velge mellom å reprodusere oss selv eller å produsere?»

Vi må bli flinkere til å opplyse hverandre, slik at kulturen sakte men sikkert kan endres. 

Gjennom mange år i arbeidslivet har jeg erfart at forventningene til menn og kvinner er annerledes, men det var først som politisk aktiv jeg begynte å legge merke til omfanget.

Når mamma går på møter

Tidlig i min politiske karriere skrev jeg en kronikk om mine erfaringer i arbeidsliv og politikk. Jeg kalte den: Når mamma går på møter. For da snakker man gjerne om selvrealisering, mens mannen forsørger familien når han jobber.

Etter kronikken fikk jeg mange tilbakemeldinger og flere gode historier. Spesielt en har festet seg. Ei dame i Sp skrev til meg at under valgkampen hadde det kommet en mann til henne på stand. Han hadde stemt Høyre i hele sitt liv kunne han fortelle, men nå var han rett og slett usikker. Han vurderte Sp. Årsaken var at Høyre hadde vært så dumme å sette en firebarnsmor så høyt på listen til stortingsvalget.

Prisverdig nok var det av hensyn til mine barn han gjorde dette. Damen på stand kikket forundret på mannen og sa, «Sp-politiker Geir Pollestad står øverst på vår liste, og han har barn på samme alder som Margret.»

Pollestad har tre barn, jeg har fire. Mulig det er en forskjell på det? Jeg tror ikke det, og jeg tror heller ikke at denne mannen nødvendigvis vil ha alle kvinner ut av arbeidslivet. Jeg tror ganske enkelt at det skyldes ubevisste kommentarer. I mange sammenhenger arresteres vi ikke for sånne utsagn. Det gjør at våre fordommer og holdninger lever videre.

Ja til mangfold

Samfunnsdebatten blir bedre av at kvinner deltar. Vi trenger et større mangfold. Både når det kommer til kjønn, alder, etnisitet og funksjonsevne. I mitt arbeid i arbeids- og sosialkomiteen har jeg erfart av vi har et behov for å sette hverandre i bås. Båsen definerer kompetanse og muligheter.

Jeg brenner for et inkluderende arbeidsliv og snakker mye om dette. Jeg begynner alltid med at det først og fremst handler om å inkludere oss kvinner. Vi har jobbet for dette i snart 100 år. Fremdeles har vi en vei å gå. Mine historier fører til gjenkjennende nikk fra generasjonen over meg. Mange har opplevd noe lignende. 

Et likestilt familieliv

Det positive et at menn også er mer på banen. Et likestilt arbeidsliv og familieliv får vi ikke før alle deltar. Flere og flere ser verdien av å dele, selv om det har sine fordeler og ulemper. Den beste rollemodellen vi har er vår egen far og mor. Kulturendring tar tid.

Denne uken hadde vi familiebursdag. Jeg hadde laget lasagne, plassert den i kjøleskapet og hastet avgåtte til Oslo. I godt samspill med min mann hadde vi dekket bordet og planlagt detaljene. Jeg skulle lande på flyplassen en time før gjestene skulle komme, men hadde allikevel hvilpepuls. Uken før hadde min mann laget marengsbunn, av eggehviter som var igjen etter en fiskegrateng jeg hadde laget. Etter lasagnen fikk jeg ordnet pisket krem og vaniljekrem, som ble smurt på marengsbunnen. Bringebær og blåbær hadde jeg handlet dagen før, så de lå klar i kjøleskapet. 11 lys på kaken, og vips så var vi klar for bursdagssangen!

«Flink mann du har», fikk jeg høre fra svigermor, som var meget imponert over sønnens bakeferdigheter. Jeg er like glad for at min mann var med og bakte kake som min svigermor, men forventningene våre til den samme personen er nok ulike.  

Vi har fremdeles ulike forventninger til menn og kvinner i 2020. Vi må derfor jobbe sammen for å oppnå et mer likestilt familieliv. Det er den beste bagasjen vi kan gi barna våre, på deres vei inn i voksenlivet. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *