Polariseringen går på tilliten løs

Heller enn å jobbe for å beholde det unike ved det norske arbeidsliv, knives vi om hvem som sitter på virkelighetsbeskrivelsen.

Det har vært mye snakk om tillit til politikerne den siste tiden. En ny undersøkelse viser at tilliten er på sitt laveste nivå. Kommentarfeltene i sosiale medier kan peke mot det samme. Jeg har vært i politikerboblen i godt over to år nå. Jeg begynner å se mønstre som gjentar seg, jeg blir skremt, jeg blir forbannet og jeg blir maktesløs. Hvorfor må verden være så polarisert?

Finne sammen

Dette er et nytt fenomen, tror jeg. Men etter hvert har jeg innsett at det antagelig ikke er noe nytt. Dette er pågående samtaler, som kanskje skifter litt form og språkdrakt, men essensen i dem er den samme. Det er en kamp mellom offentlig og privat. Det er en kamp mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden. Det nye er imidlertid at vi ikke klarer å finne omforente løsninger.

Vi begynner å tvile på den norske modellen. Heller enn å jobbe for å beholde dette unike ved det norske arbeidsliv, knives vi om hvem som sitter på virkelighetsbeskrivelsen. Sannheten er at den er et sted midt i mellom, og at vi må finne sammen der ute. Utfordringen er at vi i stedet trekker oss fra hverandre, karikerer, og bygger et stadig sterkere oss og dem.

Tidligere ble private aktører kalt «piratsektor». I dag snakkes det om velferdsprofitører. Et ord som kan gi kalde gufs tilbake mot en tid vi ikke ønsker oss tilbake til. Allikevel er det et ord som har fått rotfeste.

Norges oljekoma

Hvorfor tillater vi bruk av slike ord, uten å være kritiske? Har vi helt lagt bort nyansene? Vi burde heller snakke mer om kvaliteten og innovasjonen. I stedet ser vi nå en rekke byer som rekommunaliserer velferdstilbudene, som et resultat av lokalvalget vi nettopp har lagt bak oss.

I en tid hvor oljeinntektene går ned og de eldre generasjonene er i ferd med å bli flere og friskere, snakker vi nå om hvordan vi kan monopolisere tjenester. Konkurranse er blitt enda farligere.

Sannheten er at konkurranse er som tidevannet, det løfter alle. Men det kan komme brått på enkelte, som ikke har forberedt seg godt nok. Der må en gjøre tiltak. Men en kan ikke forby tidevannet. Man må lære seg å håndtere det. Det kan være vanskelig å ramme inn konkurranse, men det er enda vanskeligere å ramme inn et monopol.

Vi har en raus og stor offentlig sektor i Norge. Et resultat av det som av noen omtales som Norges oljekoma. At vi fant olje har gitt grunnlaget for den velferden vi opplever i dag. Budsjettpolitikk, uavhengig av hvem som har styrt landet, har handlet om hvor løst eller hardt man skal trykke på gasspedalen. Den virkeligheten er vi i ferd med å forlate. Prioritering har aldri vært viktigere.

Ideologisk politikk

I en verden preget av globalisering, klimautfordringer og en stadig økende polarisering trenger vi en politisk debatt hvor vi finner sammen. Polarisering gir kortsiktighet og uforutsigbarhet. Samtidig er proteksjonismen i verden er i sterk fremvekst. Det er oss mot dem. De gode mot de onde. Politikk handler ikke lenger om ulike interesser. Det handler om ideologi. Mindre om kvalitet og innovasjon.

Det er på tide å finne sammen i velferdsdebatten. Vi kan ikke begynne å bygge monopoler.

(Innlegget ble først publisert i avisen Vårt land).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *