Å sette kjepper i hjulene for det norske næringslivet

Foto: Høyre

Tør vi virkelig å la fremtiden være avhengig av en ideologisk kamp hvor vi spiller det private opp mot det offentlige?

Vi har nettopp lagt bak oss en valgkamp hvor venstresiden gikk til valg på å bekjempe private aktører i velferden. De vant terreng, og nå ser vi resultatene av dette i flere store byer. En rekke tilbud skal rekommunaliseres. Årsaken er partifarge og ideologi. Våre velferdspenger skal «ikke gå i lommen til private aktører», blir det sagt.

Det er visst verre enn å se for seg at skattepengene våre skal gå til å finansiere en raus offentlig sektor, hvor sykefraværet og kostnadene er vesentlig høyere enn i privat sektor. Så lenge man blir kvitt «velferdsprofitørene» er visst alt godt.

Resultatet vil skylle over oss som en bølge, samtidig med at oljeinntektene avtar, vi får stadig flere eldre og det fødes stadig færre barn i landet vårt.

Ideologisk kamp

Hvem er disse «velferdsprofitørene» som snyter oss sånn?

Det er Hilde som jobber i en privat barnehage, det er Ole som jobber i det private sykehjemmet, og det er Turid som jobber i den private barnevernsinstitusjonen.

Dersom vi ser rundt oss vil vi finne folk som jobber i privat sektor mange steder. De fleste av oss jobber faktisk i det private, og bidrar til en sunn konkurranse hvor resultatet måles på kvalitet og innovasjon. Det kan være vanskelig å ramme inn det private, men vi gjør det gjennom offentlige anskaffelser og lovverk.

Det er imidlertid enda vanskeligere å ramme inn et monopol. Tør vi virkelig å la fremtiden være avhengig av en ideologisk kamp hvor vi spiller det private opp mot det offentlige? Jeg er redd at fremtidens generasjoner taper på dette.

En generasjon som skal inkluderes i et arbeidsliv som står ovenfor store omstillinger, med helt nye krav til kompetanse og innovasjon.

Helttidskultur

I den virkeligheten bruker Arbeiderpartiet all sin tid på å snakke ned norsk næringsliv. Et arbeidsliv som er helt i verdenstoppen, hvor vi er verdenskjente for vår høye tillit og vår evne til samarbeid.

Kjent for et trepartssamarbeid som har gjort Norge til det landet vi kjenner i dag. De fleste av oss jobber i hele stillinger. Selv om det er en utfordring med de som jobber deltid, både frivillig og ufrivillig.

Men også her snakker vi for mye om den enkelte som ikke får jobbe i full stilling, heller enn å sette fokus på kvaliteten.

Dersom vi skal lykkes i fremtidens velferdssamfunn er vi helt avhengige av at det organiseres i en heltidskultur.

Avhengig av varme hender 24 timer i døgnet

Privat næringsliv kan ikke organiseres etter når folk ønsker å jobbe, slik kan vi heller ikke fortsette i offentlig sektor.

Et hjerteinfarkt, et beinbrudd eller en person som trenger medisiner til faste tidspunkter er avhengig av varme hender som er der når de trenger det. Det kan være 24 timer i døgnet, hele uken gjennom.

Innleie til vikariater

Nå vil Arbeiderpartiet (Ap) igjen ramme bemanningsbransjen. De skriver at de skjønner at det i enkelte tilfeller kan være høyere aktivitet i enkelte sektorer av arbeidslivet. Derfor mener de at det kan være åpent for at bedrifter kan bedrive innleie av personer fra andre bedrifter i samme bransjer hvor de er fast ansatt.

Ap vil videre tvinge regjeringen til å komme tilbake til Stortinget med tiltak som avgrenser innleie til rene vikariater, mellom produksjonsbedrifter og etter avtale med tillitsvalgte i virksomheter som er bundne av landsomfattende tariffavtaler med fagforening med innstillingsrett.

Da saken om innleie sist ble behandlet i Stortinget var det mellom 1,5-2 % innleie, men betydelig høyere i bygg- og anleggsbransjen. Situasjonen har ikke endret seg vesentlig siden den gang, bortsett fra at vi har gjort vesentlige innstramminger, som allerede skaper utfordringer for norsk næringsliv.

Jeg undres over hvor lenge vi skal prøve å legge kjepper i hjulet for det norske næringslivet. I Norge har vi i all hovedsak anstendige lønns- og arbeidsvilkår, som et resultat av et godt partssamarbeid og den norske modellen som ligger til grunn for alt vi gjør.  Men det er de som starter disse bedriftene som tar ansettelsesrisiko, som investerer tid og kapital og som skaper disse arbeidsplassene.

Ødeleggende for norske arbeidsplasser

Politikernes fremste oppgave er å sørge for gode rammevilkår for disse verdiskaperne. En stadig omkamp om et viktig virkemiddel, som gir fleksibilitet og konkurranseevne for våre virksomheter, er ødeleggende for norsk næringsliv. Jeg vil gå så langt som å si at det vil være en katastrofe for norske arbeidsplasser og fremtidens velferd. Og den kampen kjempes nå.

Det er på tide å fremsnakke norsk næringsliv, som i all hovedsak består av private aktører. Vi må ha dem med på laget, slik at vi sammen kan skape kvalitet og innovasjon for fremtiden.

Facebook Comments

Det bor en baker i Østre Aker, han baker kringler og fyller fillers

Jeg er ikke akkurat den største forkjemperen av plastisk kirurgi. Og skal du først gjennomføre et kosmetisk inngrep tar jeg det som en selvfølge at de som tilbyr tjenestene er kvalifiserte.

Det er ganske vanvittig at nærmest hvem som helst har lov til å fylle leppene til folk. Et ikke-eksisterende kvalifikasjonskrav har konsekvenser: Nylig kunne vi høre historien om Kathe Emilie Andersen som valgte å «fylle opp» leppene sine. Resultatet ble dårlig, infisert og smertefullt. 

En skulle kanskje tro at det var krav om at du måtte ha faglige kvalifikasjoner for å gjennomføre inngrep på andre. Sånn er det ikke. Inngrepet på Andersen var ikke gjennomført av en kosmetisk sykepleier. Det var gjennomført av en baker, som kun hadde korte kurs i såkalte fillere.

En ting er at han var baker. En annen ting er regelverket. Eller mangel på regelverk.

Konsekvensen av det ikke-eksisterende kompetansekravet kan være alvorlige: Blindhet eller tap av nesetippen er av eksemplene som har oppstått blant personer som har fått leppene fylt av behandlere uten helsefaglig kompetanse.

Jeg skal ikke blande meg borti om folk velger å ta fillere eller ikke. Vi må erkjenne at uansett om vi liker det eller ikke, så har fillers kommet for å bli. Det skulle bare mangle at vi stiller krav om at de som gjennomfører slike injeksjoner vet hva de holder på med. Vi stiller krav til leger og sykepleiere. Når vi går til frisøren, forventer vi at frisøren har fagbrev. 

Det er ikke mye å forvente at de som stikker hull på huden til folk også har greie på hva de holder på med. Det er på tide med strengere krav til personell som gjennomfører kosmetiske inngrep.

Facebook Comments

Den dyrebare tiden

Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Skrevet av Astrid Nøklebye Heiberg, tidligere stortingsrepresentant for Høyre og verdenspresident i Røde Kors

Torsdag 10. oktober var det verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er å «Gi tid». Tid har jeg i mange år tatt for gitt. Det siste året har jeg fått tiden i gave.

Gjennom et langt liv føler jeg meg privilegert med hvilke mennesker jeg har møtt, og hvilke erfaringer jeg har fått. Som ung, kvinnelig yrkesaktiv psykiater og mor var jeg dessverre mindre til stede enn hva mange andre fedre og mødre hadde anledning til. Det lærte meg tidlig verdien av å være til stede for min familie og mine venner når jeg faktisk kunne. Å bruke tiden riktig.

Å gi av sin egen tid til andre er viktig. Nettopp fordi tiden i seg selv er så dyrebar. Men for å faktisk gi av sin tid må man være tilstede. Og for å kunne være tilstede for andre, må man også være tilstede i sitt eget liv.

Smarttelefoner er ikke min hjemmebane. Men jeg lurer på hvor mye tid vi hadde hatt til overs hvis vi bare brukte mobilen når det var helt nødvendig? For all del – ofte er det selvsagt helt greit å se ned i mobilen. Problemet oppstår når vi ikke er bevist på hva det er vi gir vår oppmerksomhet til.

Jeg er sikker på at vi alle har opplevd å være sammen med en person som gjentagende ganger har sjekket mobiltelefonen sin i løpet av en samtale. Samtalen stopper opp, og man føler seg litt dum. Er jeg ikke interessant nok for henne? Er det jeg sier kjedelig, eller skjer det noe annet der ut som er viktigere enn oss? 

Det trenger heller ikke være mobiltelefonene som er problemet. Ofte kan tankene vandre helt på egenhånd. Det blir gjerne slik når man ikke husker å sette av tid til sin egen psykiske helse. Det blir også slik når vi blir så opptatt av oss selv, at vi aldri helt ser de rundt oss. 

Det siste året har jeg naturlig nok tenkt enda mer på hva og hvem jeg bruker tiden på. Jeg vet at min tid er begrenset. Tiden er verdifull og det er ingen tid å kaste bort.

Jeg håper flere innser tidligere i livet hvor kritisk tiden vår er, før vi får en «best før»-dato fra helsetjenesten.

Lytt og vær tilstede

I valgkampen 2017 satt jeg meg på en stol utenfor Tåsen-senteret med et skilt hvor det stod: «Tid til å snakke med en gammel?». Det var meget vellykket og hyggelig. Jeg fikk fortalt hva Høyre var opptatt av, og de som satt seg ned fikk mulighet til å spørre om det de var opptatt av. Forutsetningen for at samtalene ble gode, var at begge parter var helt tilstede.

 «Gi tid» er tema på verdensdagen for psykisk helse av en grunn. De aller fleste av oss har det materielt sett godt. Det er vel og bra, men det er lett å glemme hva som er viktig i et samfunn hvor vi alltid kan få mer.

Det som gjør tiden dyrebar, er et at den er begrenset. Om vi bruker hele dagen vår på å nå våre egne mål og drømmer, og ikke lenger er tilstede for andre, går vi glipp av de verdifulle og gode relasjonene som gjør samfunnet vårt varmt.

Relasjoner er viktige fordi det er i møte med andre vi fullt og helt lærer å akseptere oss selv. Når andre møter oss med aksept, er det enklere for oss å selv akseptere det vi er usikre på. Samtalen og tryggheten styrker vår psykiske helse

Kvalitetstid finnes

Når vi skal bli kjent med et lite spedbarn er mengden tid vi bruker avgjørende. Som voksne er hvordan vi velger å bruke tiden like viktig som hvor mye tid vi bruker. Mange voksne par som har utfordringer i kjærligheten mangler ofte ikke tid sammen. Når mennesker over tid sklir bort fra gamle venner ligger det ofte en gjensidig og ubevisst prioritering av tid.

Derfor er tid ikke bare et spørsmål om kvantitet, men om kvalitet. Det er ikke det samme å sitte foran TV-skjermen, som å sitte i sofaen og dele erfaringer fra dagen og bekymringer vi bærer på. Det er heller ikke det samme å ta et glass vin med venner og snakke om barna våre eller siste oppdateringer på gamle klassekamerater som det er å snakke om oppturer og nedturer i hverandres liv.

Jeg er brennende opptatt av samtalene, fordi kvaliteten på samtalen bygger kjærlighet og vennskap.  

Når vi er alene må vi dyrke ensomheten. Slappe av med oss selv. Rydde i tankene. Lese en bok. Ikke slå i hjel all tiden på mobilen. Vi må ta vare på våre egne tanker.

Det er veldig enkelt å sjekke mobilen hver gang det dukker opp noe ubehagelig i bevisstheten. Vi legger den negative følelsen til side, og har med et tastetrykk et hav av distraksjoner. Vi slipper å spørre oss selv om hvordan vi egentlig har det, og hva som er bakgrunnen for uroen vi kanskje gjemmer oss fra.

Jeg vil derfor at vi fremover skal dele mer i samtaler over bordet, fremfor over telefonen. Da er det enklere å forstå at det vi ser i sosiale medier ikke alltid er sannheten. I iveren etter å få det perfekte bildet av alle barna, glemmer man kanskje å spørre om hvorfor to av dem i utgangspunktet ikke ville smile.

I en samtale mellom to mennesker ser vi om den andre har det bra.

Gi av tiden din til andre, og du vil mest sannsynlig også få det meget bedre selv. Det avgjørende er at du er fullt og helt til stedet. Gjør en ting av gangen, og følge med på hva som får oppmerksomheten din.

Og husk – det beste for et menneske er et annet menneske.

Facebook Comments

No er det hennar tur

Stortingsrepresentant Liv Kari Eskeland holder en plakat som det står "Nå er det hennes tur" på.

Gjesteinnlegg av Liv Kari Eskeland, Stortingsrepresentant (H)

På søndag kan du vera med på å gjera ein skilnad. Ein skilnad i enkelt-kvinners liv, ein skilnad i deira familiar sine liv, i landsbyar og lokalsamfunn.

Du kan vera med på å løfte opp menneske frå fattigdom og undertrykkjing til eit liv i respekt.

Eg har fått oppleve dette på nært hald. Gjennom vårt venskapssamarbeid mellom Stord og Comalapa i Guatemala sette vi i gong eit prosjekt med å få fleire kvinner inn i politikken. Som den gong kvinneleg ordførar frå Stord og med det rollemodell for desse kvinnene, fekk eg gleda av å vera med på å innsette 20 kvinnelege hjelpeordførarar i Comalapa. Eg gløymer aldri dei stolte nakkane, dei takksame blikka og den audmjuke tilnærminga dei hadde til rolla som dei på slutten av prosjektet vart tildelt.

Utdanning for unge jenter var det første dei ville løfte. Fordi dei meinte det var inngangbilletten til eit betre lokalsamfunn, utan vald, akoholisme og brutalitet. Deretter ville dei ta tak i plastproblematikken som var i ferd med å forureine alt drikkevatn.

På søndag er det TV-aksjon. I år går pengane til å løfte minst 400 000 kvinner, gje dei høve til å starte eiga bedrift, få eiga inntekt, starte eigne spare- og lånegrupper, få ei stemme i politikken og i lokalsamfunnet. Dersom kvinnene får desse moglegheitene, vil det gje positive ringverknader for 1,5 millionar menneske i nokre av verda sine fattigaste land. Kvinner gjev attende til familien og til lokalsamfunnet. Likestilling er ikkje berre viktig for kvinner. Alle tener på eit likestilt samfunn. Likestilling bidreg til å løfta eit heilt samfunn med omsyn til kompetanse, utvikling og fattigdom.

I åtte år har eg som ordførar i Stord vore leiar for TV-aksjonen. Å få lov til å løfte i flokk, slik vi gjer gjennom å gje, og å bidra med å gå med bøssa gjer noko med meg. Det skaper eit samhold på tvers av landegrenser og på tvers av kontinent.

Ingen i Noreg kan setje seg inn i dei forholda verda sine fattigaste lever under. Men vi kan gjennom empati og gjevarglede gjera vårt til at verda vert ein litt betre plass å vera for alle dei som lever med undertrykking og i den ytterste fattigdom. Søndag har vi alle høve til å hjelpe andre sterke kvinner som kvar dag kjemper for sine rettar, som har eit inderleg ønske om å sikre seg og sine familiar eit verdig liv. Dei er ikkje annleis enn deg og meg. Vi ber alle på den same draumen. Våre føresetnader for å nå den er så mykje betre enn deira. Gjennom TV-aksjonen kan vi bidra til å oppfylle tusenvis av draumar. La oss løfte dette saman, la oss dele draumen.

Facebook Comments

Vi kan ikke akseptere barneekteskap eller kjønnslemlestelse

Gjennom FNs bærekraftsmål har det globale samfunn forpliktet seg til å avskaffe skadelige skikker innen 2030. På den internasjonale jentedagen legger regjeringen frem en strategi om sitt internasjonale arbeid og hvordan Norge vil være en pådriver i dette arbeidet.

Skadelige skikker er en form for vold som har fysiske og psykiske helsekonsekvenser. Det begrenser handlingsrommet til dem som rammes og påvirker deres muligheter resten av livet. Det kan være barneekteskap, kjønnslemlestelse og at preferanse for sønner fører til drap av jenter. 

Hvert sekund blir en jente giftet bort. Over 700 millioner jenter og kvinner som lever i dag, ble giftet bort som barn. Det tilsvarer 10 prosent av verdens befolkning. Barnebruder kan være så unge som åtte år. Det er uakseptabelt!

Barneekteskap er i dag en av de største hindringene for skolegang og likestilling for jenter, og for utvikling i fattige land.

Globalt utsettes årlig omtrent fire millioner jenter for kjønnslemlestelse. Over 200 millioner jenter og kvinner som lever i dag er blitt kjønnslemlestet og lever med følgene av overgrepet.

Tenk at groteske skikker fører til at uten noen form for medisinsk årsak fjernes hele eller deler av klitoris og indre kjønnslepper, eller kjønnsorganet påføres skade. I de mest ekstreme tilfellene sys kjønnslepper sammen slik at det gjenstår en liten åpning til urin og menstruasjonsblod.

Dette er hjerteskjærende, og praksisen fremstår helt uforståelig for meg.

Selv om skadelige skikker også rammer gutter og menn, er jenter og kvinner utsatt i betydelig større grad. Skadelige skikker henger tett sammen med manglende likestilling, diskriminering og tradisjonelle forståelser av kjønnsroller samt negativ sosial kontroll. 

Skikkene bidrar til å forsterke ulikhetene mellom kjønnene. Det kan gjøre det vanskeligere å sikre jenter og kvinner utdanning, helse og deltakelse i samfunns- og arbeidslivet.

En annen skremmende og skadelig skikk er Preferanse for sønner. Det er et uttrykk for den lave verdien jenter og kvinner har i noen land. Konsekvensene av det strekker seg fra kjønnsselektiv abort til vanskjøtsel og drap av jenter. Sønnpreferanse gir seg også utslag i form av at jenter ikke gis skolegang og kvinner diskrimineres juridisk, eksempelvis når arveretten kun er forbeholdt menn. På grunn av sosiale normer og tradisjoner føres denne skikken videre.

De negative utslagene av sønnpreferanse er vanskelige å tallfeste. Det kan til en viss grad ses ved at andelen menn er høyere enn vanlig i noen land. Dette beskrives ofte som et «kvinneunderskudd». De to landene der dette er mest utbredt, er India og Kina.

Skadelige skikker har sammensatte årsaker og krever innsats på flere områder, både parallelt og over tid. Norge vil derfor bygge sin hovedinnsats mot skadelige skikker på etablerte partnerskap og tiltak som har vist seg effektive over tid. Jeg er glad for at regjeringen øker støtten til tiltak mot kjønnslemlestelse, barneekteskap og preferanse for sønner. 

Facebook Comments

Det er i realiteten få fattige i Norge

Foto: Birgitte Aarebrodt

Å fjerne all ulikhet er umulig. Derfor må vi akseptere at ikke alle kan ta med barna på sydentur. Det betyr ikke at man er fattig.

Når man debatterer ulikhet og fattigdom synes jeg det er nyttig å ha med seg generasjonsperspektivet. For det har skjedd mye i løpet av få generasjoner.

Mine foreldre vokste opp i et annet Norge enn det vi opplever i dag. NRK-serien, Lykkeland, har vist oss den enorme velstandsøkningen landet vårt opplevde, som et resultat av oljefunn, tidlig på 70-tallet. Det var den gang appelsiner var noe eksotisk, og man arvet klær og reparerte det man hadde. Folk reiste sjelden på ferie til utlandet, men den gang kalte man også campingferie for ferie. I dag ville enkelte kalle dette fattigdom.

Mye har skjedd siden 70-tallet

Dagens barn vokser opp i en overflod tidligere generasjoner aldri så maken til. Vi har tilgang til mat 24 timer i døgnet, og butikkene skal ha ferske brød fra tidlig til sent. Det skal ikke mangle på noe.

Debatten om ulikhet og fattigdom går seg ofte vill i diskusjonen om inntekt. Man snakker om statistikken, ikke om de faktiske liv. For hva betyr noe for en fattig familie her og nå? At statistikken forteller at de har blitt mindre fattige, eller at opplevelsen av fattigdom har blitt mindre for den enkelte? Vi må snakke om både den relative og den absolutte fattigdommen.

Inntekt er en sentral indikator på fattigdom. Men offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har også stor betydning for levekår og livssituasjon, men kommer ikke med i statistikkene. Aaberge m.fl. (2010) anslår at andelen med lavinntekt i Norge reduseres med nærmere en tredjedel når verdien av offentlige tjenester regnes med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lav inntekt, gjør at flere barn nå kan være med på de sosiale arenaene. Bedre tilskuddsordninger for ferieopplevelser og fritidskort for barn fra familier med dårlig råd er også viktige tiltak som påvirker den enkelte i hverdagen. Det betyr mye, her og nå. Men arbeid og inntekt er også viktig, ikke minst i et langt perspektiv.

De største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det.

En stor andel av de med lavinntekt i Norge i dag har innvandrerbakgrunn. Det gjør fattigdomsbekjempelsen vanskeligere, fordi fattigdom henger sammen med arbeid, og arbeid henger sammen med kompetanse og språk. Introduksjonsprogrammet har nå fått et sterkere fokus på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Veien fra nyankommet til arbeidstaker, eller student, skal være kort. Samtidig skal vi ivareta de som ikke kan være i arbeidslivet.

Det er viktig at individer har frihet til å ta egne valg

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan søke at folk får likest muligheter. Men ulikhet i et samfunn er også akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i slike tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til at produktiviteten går ned. For hvorfor skal en legge ned ekstra innsats når det ikke lønner seg?

Det er viktig for samfunnets bærekraft at individer har frihet til å treffe egne valg, og at en ikke hemmer insentivene til å jobbe, skape arbeidsplasser og ta risiko. Det gir en mindre kake til fordeling, og dermed også mindre til de som har minst.

Ulikhet som oppstår som følge av tilfeldigheter, eller ulik fordeling av muligheter, kan derimot være uheldige. Dette er særlig uheldig der det skyldes årsaker man ikke kan gjøre noe med, som kjønn, arv eller etnisitet.

Ulikhet kan også bli selvforsterkende og ha negative effekter på samfunnet. Derfor er det viktig at politikerne setter inn tiltak. I Norge reduseres den økonomiske ulikheten gjennom velferdssystemer og skattlegging. I tillegg er gratis utdanning grunnbjelken i samfunnet, og grunnskolen har et særskilt ansvar for å sikre alle like muligheter.

Kunnskap er makt. Derfor er det så viktig at ungene kommer seg gjennom skolehverdagen, at de opplever mestring, og at de får med seg verdifull kompetanse på veien. Det er den beste tidlige innsatsen vi kan sette inn.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. På lang sikt handler det om å få folk gjennom utdanning, og inn i arbeidslivet. På kort sikt handler det om at familier med lavinntekt skal klare seg i hverdagen, og at de også inkluderes på de sosiale arenaene.

Også må vi fortelle barna våre at vi ikke er fattige fordi vi ikke reiser til Syden. De aller fleste må gjøre prioriteringer i hverdagen. Det kan være greit at alle barn er bevisste disse prioriteringene, og at vi snakker om dem rundt middagsbordet. For dersom alle skal hige etter det som er foran oss, blir det til slutt et fattig liv.

I realiteten er det få fattige i Norge.

Facebook Comments

Arbeidsavklaringspenger kan bli en felle for utenforskap

Foto: Birgitte Aarebrodt

Norge står overfor mange utfordringer. En av dem er at antall uføre og nordmenn som av andre grunner står utenfor arbeidslivet er altfor høyt. Når regjeringen nå endrer ordningen for arbeidsavklaringspenger (AAP) for unge, er det fordi at ordningen var på vei til å bli en fattigdomsfelle.

Ungdommen vår fortjener bedre.

Sysselsettingsutvalget konkluderte i mars med at mottak av helserelaterte ytelser innebærer en høyere sannsynlighet for å bli stående varig utenfor arbeidslivet. Unge har potensielt mange år foran seg i arbeidslivet. Dersom de blir stående utenfor, har det en stor kostnad både for samfunnet og den enkelte.

Sysselsettingsutvalget fant videre at for mange unge på arbeidsavklaringspenger er helseproblemene ikke nødvendigvis hovedårsaken til at de er uten arbeid. For denne gruppen kan mottak av en helserelatert ytelse føre til overdrevent fokus på helsemessige utfordringer og svekke mulighetene til å komme i arbeid. Det gir grunn til tiltak for å redusere tilstrømmingen av unge til helserelaterte ytelser.

Kraftig økning de siste årene

For unge på arbeidsavklaringspenger har økt drastisk de siste årene. Da SINTEF evaluerte ordningen i 2015, så var deres klare anbefaling at unge uten alvorlig sykdom ikke bør komme inn på ordningen. SINTEF mente disse var mer tjent med å delta på Kvalifiseringsprogrammet eller andre aktiviteter og tiltak.

Vi må gjøre det vi kan for å inkludere flere i arbeidslivet, da handler det om å følge opp.

Kort fortalt handler det om at en endrer stønadssatsen for nye tilfeller, som kommer inn etter 1. februar 2020. Minsteytelsen i AAP vil da bli den samme ytelsen for unge i kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsordningen, og inntekten vil være på samme nivå som andre i samme aldersgruppe som ikke går på trygd.

Tall fra Sysselsettingsutvalget viser at unge på AAP har 30 prosent mer i medianinntekt enn jevnaldrende. De får mer enn lærlinger, mer enn studenter, og også 68 000 mer enn jevnaldrende som deltar på Kvalifiseringsprogrammet. Vi har altså en situasjon der unge uten alvorlige sykdommer får høyere inntekt enn jevnaldrende, og det på en ordning som kanskje ikke er bra for dem. Det er ikke god sosialpolitikk.

Rundt 70 prosent av de unge som får arbeidsavklaringspenger er ikke definert som alvorlig syke. De sliter med mestringsproblemer, lav selvtillit og psykiske utfordringer. Det verste vi kan gjøre er å ha systemer som holder dem utenfor arbeidslivet.

Tettere og bedre oppfølging

Derfor gjør regjeringen endringer i arbeidsavklaringspengene for eventuelle nye mottakere under 25 år, og sørger for at de får tettere og bedre oppfølging fra Nav. Pengene som reduseres gjennom nedgangen i ytelse skal gå til tiltak som gjør at ungdom blir raskere avklart og kommer raskere tilbake i enten arbeid eller utdanning. På denne måten får ungdom en sjanse til å delta i samfunnet og ikke bli stående utenfor.

Rundt 80 prosent av de unge som mottar AAP, har aldri vært i jobb. Pengene de får gjennom AAP i dag, er en betydelig større sum enn mange av deres jevnaldrende får.

AAP kan derfor bli en felle for utenforskap for disse ungdommene.

Derfor gjør vi nå alt vi kan for å inkludere flere i arbeidslivet, og redusere tilstrømmingen av unge til helserelaterte ytelser. Desto lenger en står utenfor arbeidslivet, desto vanskeligere er det å komme tilbake. Høyre tar mer enn gjerne ansvar for å endre denne politikken. Fordi det er det eneste ansvarlige, og sosiale å gjøre.

Facebook Comments

Spennende, skremmende tider

Margret Hagerup

Jeg er overveldet. Det er vanskelig å fatte alt som skjer rundt oss nå. Tempoet er så raskt. Frontene er så harde. Tankene er så mange. Inntrykkene fortsetter å komme. Sosiale medier strømmer over av Brexit, FN, Greta Thunberg. Oss. Dem. Fortid, nåtid, fremtid.

Hva er det egentlig som venter oss?

Mens jeg skriver dette ser jeg TV-bilder fra Grønland. Skremmende bilder av en natur i endring. Det skjer her og nå. Det minner meg om noe som ble sagt i en episode av TV- serien Lykkeland om oljeeventyret på 70-tallet. Det er utrolig spennende tider vi lever i. Men også veldig skremmende.

På 70-tallet så vi ut mot Europa og verden, hvor samarbeid i større grad gav oss en posisjon. Nå ser vi en utvikling hvor Europa sliter. Gamle samarbeidsformer faller sammen. Flere og flere blir opptatt av seg selv og sitt. Heller enn å kjempe sammen, trekker vi oss fra hverandre. Vi mistror hverandres motiver. Vi snakker med store bokstaver. Resultatet er at vi ikke snakker sammen. Vi mister debatten om hvordan vi kan forme fremtiden sammen.

Den siste uken har jeg besøkt Tyskland og i Storbritannia. Det har ikke gjort meg roligere. Tyskland er ute av skyggene etter andre verdenskrig, og har blitt en økonomisk stormakt som har en sentral rolle i Europa. De har allikevel store utfordringer. Høyrepopulister vinner stemmer. Migrasjonen de siste årene har skapt heftig debatt og landsmoder Merkel har fått et skudd for baugen.

I Berlin fikk jeg et tilbakeblikk på historien. Hvordan kunne Hitler komme til makten? Det er tankevekkende at folk ikke forstod hva som skjedde den gang. Det endte med en verdenskrig og mange ofre. Få seierherrer sto igjen.

Så kom den kalde krigen.

Hva gjorde at man kunne bygge en mur som strakk seg gjennom store deler av Europa, og bokstavelig talt delte en by i to. Man kan enda kjenne på følelsene dette skapte i Berlin.

Det skjer noe når man skaper et oss og dem.

Europa sto igjen, rystet langt inn i grunnvollene.

Den europeiske unionen ble skapt for å skape et forent Europa. Ingen ville ha en ny krig i Europa. Man kunne ikke tåle det. Siden den gang har det vært gjentatte debatter om EU-medlemskap i Norge. Vi strides om dette. Frontene har alltid vært harde. Også i Storbritannia har dette skapt stor debatt.

De siste dagene har jeg vært i York, i et land der historien nå skrives minutt for minutt.

Britene har stemt for å forlate den europeiske union. Landet er tydelig preget av Brexit. Hele tre år er gått siden avstemningen. Historien har enda ikke fått en slutt. Man stiller seg her spørsmål ved hvem som egentlig bestemmer. Om hvor makten ligger. Briter som tidligere var imot Brexit er nå for. De vil ha en slutt på en opprivende og polarisert debatt. De vil begynne å diskutere andre temaer igjen, som kvaliteten på sykehusene, skolene og eldrepolitikken.

Ingen vet hva fremtiden bringer, men vi er mange som frykter den.

Vi er redde for hva Brexit kan gjøre, vi frykter økende høyrepopulisme, og vi frykter klimaendringene.

Kanskje frykter vi også hverandre.

I tider som dette burde vi søke mer samarbeid, ikke mindre. For vi kan ikke løse vår tids største utfordringer alene. Det skremmer meg at Europa er i den forfatningen det er. Det skremmer meg at britene ikke vil være med i fellesskapet. Det skremmer meg å se hva klimaendringene gjør.

Det polariserte debattklimaet er også skremmende. Den manglende viljen til å snakke sammen.

Vi løser ingenting ved å stå på hver vår tue og mistro hverandre. Det er på tide at vi finner en felles plattform. Vår tids største utfordringer løses ikke gjennom personangrep og harde fronter i sosiale medier. De må løses ved at vi snakker sammen og samhandler.

Kun det gir oss et håp for fremtiden.

Innlegget ble først publisert i VG.

Facebook Comments

Kjære venninne, nå snakker vi Likestilling 2.0

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Marianne Haukland

Denne høsten har jeg latt meg imponere over flere fantastiske initiativ for å løfte økonomisk likestilling i Norge. For eksempel DNBs kampanje #huninvesterer, Silje Sandmæls podkast Pengetabu og DN Kvinners Facebook-gruppe for kvinner som interesserer seg for økonomi.

På mange måter snakker vi om en helt annen likestilling enn det som var min mors likestillingskamp. Kvinner tjener nå likt for likt arbeid. Men det betyr ikke at kvinner har like gode økonomiske resultater som menn har. Vi kvinner velger yrker med lavere lønninger og har oftere ugunstige arbeidstider, som legger press på hvor mange som jobber fulltid.

Kampanjen #huninvesterer oppfordrer kvinner til å ta økonomisk ansvar for å tette kapitalgapet i samfunnet. Da må vi kvinner lære oss å se hvordan våre handlinger påvirker vår egen økonomi.

Penger bør ikke være tabu å snakke om, noe privatøkonom Silje Sandmæl minner oss på i hennes podkast. Der tar hun opp viktige temaer som f.eks. samlivsøkonomi. Jeg tror det er viktig at det snakkes mer om penger i parforhold.

Da jeg skulle kjøpe bolig med min samboer i vår, snakket jeg med rådgiveren i banken min, og fikk veldig god rådgivning. Vi ble rådet til å skrive samboerkontrakt og til å ta livsforsikring. Da var det enklere for meg å ta opp alle disse temaene med min samboer.

I min venninnegjeng, der de fleste er etablerte, snakker vi om økonomi. Det burde alle ekte venninner kunne gjøre. For det er kompliserte temaer og de fleste opplever faktisk de samme utfordringene. Derfor snakker jeg til deg som om du var min beste venninne. For dette trengte vi alle å lære.

Jeg blir sjokkert når jeg hører om jenter som inngår samboerskap der de ikke får muligheten til å bli med på investering i felles bolig. Da blir man utestengt fra boligmarkedet av kjæresten sin. Det kan være ganske urettferdig. Spesielt om man må betale husleie til kjæresten sin.

Får du ikke bli med å investere i boligen, må du investere i noe annet. Enten en egen liten leilighet, som du kan leie ut, eller i fond og aksjer. Vær tydelig overfor kjæresten din (han dusten) at du ikke ønsker å subsidiere hans investering, men kan dele likt på fellesutgifter til forbruk og drift av hjemmet. Slik sikrer du at du har avsatt nok til å kunne investere et betydelig beløp i fond eller betjene ett lite boliglån. Eventuelt så kan du finne deg noen som er bedre.

Ja, vi kan ikke styre verden dersom vi ikke eier den og eierskapet er veldig skjevt mellom menn og kvinner.

I dag er det mange som lever i samboerskap fremfor ekteskap. Hvilken samlivsform man har påvirker hvordan økonomi man vil ha etter ett samlivsbrudd. Som samboer at du svært få rettigheter sammenlignet med de som har vært gift. Du har ikke krav på verdier den andre har opparbeidet mens dere har vært sammen, selv om du indirekte har har bidratt til at disse verdiene er blitt skapt.

Derfor er det så viktig å lage samboerkontrakt og nedskrive i kontrakten dersom du har vært med på investeringer, eller tatt andre økonomiske byrder i forholdet. Slik formaliserer man økonomiske avtaler i forholdet, dem kan det bli mange av. Få par har slike samboeravtaler, men de er for viktige til å ikke lage.

Felles barn er begges ansvar, dersom du tar mer økonomisk ansvar for å ta vare på barnet bør du kreve å bli kompensert. Taper du pensjonspoeng på å ta ulønnet permisjon mens dere venter på barnehageplass bør du kreve at den som er i jobb kompenserer de økonomiske tapet du faktisk får.

Dette kan gjøres ved å avtale innskudd fra partneren til din pensjonsparing. Felles konto til felles innkjøp er viktig. Dersom du handler mat, klær og sko til barna bør dette ikke komme fra din egen lomme alene, dere må begge bidra likt.

Likestilling 2.0 handler om at vi kvinner skal passe på at det vi sitter igjen med etter ett levd liv faktisk er rettferdig. At man fikk mulighet til å investere og opparbeide seg kapital, eiendeler og en god pensjon. Samtidig som vi kan være gode mammaer og kjærester uten at det setter oss tilbake økonomisk.

Facebook Comments

En arbeidsplass må ha plass til alle

Foto: Birgitte Aarebrodt

Vi har alle opplevd å bli satt i en bås hvor vi ikke føler oss hjemme. Det har jeg også opplevd, som kvinne, politiker og som firebarnsmor. Spesielt mennesker med psykisk utviklingshemning opplever fordommer. Men i motsetning til dem, er det lettere for meg å bryte fri fra et stempel jeg opplever som urettferdig.

I fjor holdt Erling en tale utenfor Stortinget. Han er født med en hjerneskade og jobber på Nordpolen industrier. I talen snakket Erling om moren hans, som ruset seg da han lå i magen hennes. Det har gjort ham til det fantastiske mennesket han er i dag.

Talen ble holdt i forbindelse med en aksjon på Eidsvolls plass som satt fokus på nettopp inkludering, mangfold og betydningen av det å ha et arbeid. Målet var flere varig tilrettelagte arbeidsplasser.

Erling har en viktig stemme i samfunnsdebatten. Han peker vei mot det samfunnet vi må skape sammen. Et samfunn med plass for alle, hvor vi ser muligheter og ikke begrensninger.

Erling snakket om betydningen av arbeid, betydningen av fellesskap og betydningen av å mestre. Vi trenger flere slike fellesskap. Derfor har regjeringen satset på en økning i antall VTA-plasser, samtidig som vi stimulerer til at flere ordinære arbeidsgivere skal ta inn personer med nedsatt funksjonsevne. For arbeidsgiverne er en viktig del av inkluderingsdugnaden, og vi trenger arbeidsgivere som ser verdien av mangfold. Da må de gode historiene deles.

For Høyre er inkluderingsdugnaden et av våre viktigste prosjekt. Vekstbedriftene var tidligere kjent for å tilby oppbevaring og aktivitet, mens det i dag i større grad er verdiskaping og faktisk arbeid som står i fokus. Ressursene ligger ofte skjult i den enkelte, og gjennom aktivitet og mestring dukker de frem på steder man kanskje ikke hadde trodd. Det er verdien av arbeid.

Men vi må gjøre mer.

For vi har ikke kommet langt nok med å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne. Vi trenger fremdeles flere VTA-plasser, og vi trenger et tettere samarbeid mellom vekstbedrifter og ordinære virksomheter. En god oppfølging er også viktig, for å forhindre at folk faller ut av systemet.

Siden 2013 har regjeringen gjennomført en historisk satsing og økt antall VTA-plasser fra 9 200 til 11.000, i tillegg til å økte midler til oppfølging. Dette er viktige plasser, som må brukes riktig.

Å besøke en vekstbedrift setter spor, for sjelden finner man slik arbeidsglede og entusiasme som der. Dette kan overføres til det ordinære arbeidslivet, og jeg tror flere av de som er i en VTA-plass i dag hadde hatt glede av å være i ordinære virksomheter. På den måten får man et mangfoldig arbeidsliv. Det vil være en gevinst for alle. Og vi trenger flere arbeidsgivere med på laget.  

«Helt med» er således et godt bindeledd mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. «Helt med» tar utgangspunkt i individuell jobbstøtte, som handler om ordinært arbeid, helse- og arbeidsrehabilitering og tett oppfølging. Målet er å legge til rette for langvarige og gode arbeidsforhold.   

I Bergen traff jeg før sommeren Elisabeth, Beate og Stine som alle jobber på Fyllingsdalen sykehjem. De trivdes godt på jobben og fremhevet kontakten med beboerne og kollegaer som viktige elementer. Daglig leder hadde bare lovord om samarbeidet med Helt med. At flere er tilstede gir automatisk høyere kvalitet. Det gir tid til å servere kaffe, ta en liten prat med beboerne og servere frokost. Nå håper hun at flere sykehjem følger etter, og inngår samarbeid med Helt med.

Tore Trondsen på 19 år fikk seg nylig jobb hos Deja Vu og sa følgende: «Det er en glede å ha en jobb å gå til. Så slipper jeg å gå hjemme og stange.» Eierne av spisestedet er også begeistret og uttaler: «Jeg vil si trivselen er blitt bedre etter at Tore kom. Det har gjort noe med språkbruken blant de ansatte også. Tonen er ikke fullt så grov som den var». De tok selv kontakt med Helt med, etter at de så reportasjen om Emily Ann Riedel, som har fått seg jobb hos Scandic gjennom samme prosjekt. Sammen med Emily og Trond, er det nå over 50 personer som har fått jobb ved hjelp av «Helt med» og arbeidsgivere som ser verdien av mangfold.

Det er ikke politikere og Nav som senker terskelene inn i arbeidslivet og ansetter, det er det arbeidsgivere, slik som Scandic, Deja vu og Fyllingsdalen sykehjem som gjør. Vi har gode tider i Norge nå, da må vi bruke disse gode tidene til å inkludere så mange vi kan i arbeidslivet. Vi kan ikke akseptere at ungdom går hjemme og stanger.

Dere er alle velkomne med i inkluderingsdugnaden!

Facebook Comments