The Squad – kvinnene som kjemper for likestilling, mangfold og demokrati i «den vestlige verden»

Bilde av Anne-Mette Øvrum og det hvite hus, med det amerikanske flagg i forgrunn.
Foto: Høyre/Getty Images

«Av Anne-Mette Øvrum, Ordførerkandidat Sør-Odal Høyre, nestleder Høyres Kvinneforum og Kvinnepolitisk leder av Innlandet Høyre»

I et av verdens mest kjente land, kjempes en åpen kamp for likestilling, mangfold og demokrati, med resten av den vestlige verden som tilskuere.

Sommeren er for de aller fleste en roligere tid på året, og mange reiser på ferie til «The Big Apple». For mange av oss fremstår USA som selve idealet på det moderne samfunn, innovasjon og nyskapning. Men det mange kanskje ikke helt har fått med seg, er at i selve smeltedigelen av spenning og makt, forekommer det hersketeknikker, trakassering, diskriminering og en maktmisbruk ut av en annen verden.

Uredde kvinner går i front

Fire unge kongresskvinner skriver historie. De har oppnådd det mange har jobbet hardt for i generasjoner. Alexandria Ocasio-Cortez var en av flere minoritetskvinner som ble valgt inn for første gang i valget i 2018. En uke etter valget møtte hun representantene Ayanna PressleyRashida Tlaib og Ilhan Omar. Alexandria la ut et felles bilde av dem alle, med bildeteksten «Squad».

Jeg besøkte Washington DC i mellomvalget i USA i november 2018. Jeg var med på dørbank og hørte velgernes redsel for Trump og hans retorikk. Det var på denne turen at jeg fikk øynene opp for Alexandria Ocasio-Cortez. Motstanderne hennes kjørte svertekampanjer mot henne på noen av de kommersielle TV-kanalene. Det sjokkerte meg at dette var lov å gjøre. Historiene var usanne. Hun ble fremstilt som uegnet og lite kompetent. Motstanderne mente hun manglet røtter fra USA.

Gleden var stor da jeg forsto at hun fikk plass i kongressen. Hun har allerede og kommer til å gjøre en forskjell for så utrolig mange.

«The Squad», har møtt hard motstand med både personlige og politiske svertekampanjer. De kjemper allikevel for det de mener er rett – til tross for advarsler og trusler.

Jeg er full av beundring. Vi har ikke likt politisk syn, men jeg heier jeg på Alexandria Ocasio-Cortez og The Squad. Deres kamp er så utrolig viktig for likestilling, mangfold og et reelt demokrati.

Vi drømte om Amerika

Av Lene Westgaard-Halle

Nytt år, nye muligheter. Det var kanskje det de tenkte, forfedrene våre som utvandret for over 100 år siden?

Mange nordmenn har hatt besøk av amerikanske etterkommere av nettopp utvandrerne på 1800-tallet. Det var flere grunner til at folk forlot det de hadde i Norge for å starte på nytt på et annet kontinent. Kanskje var storebror odelsgutt og tok over gården, kanskje var det vanskelig å få jobb, eller man opplevde politisk og religiøs undertrykkelse, mens for andre var eventyrlysten stor.

Uansett grunn, lokket friheten og mulighetene i USA. Dette førte til at vi etter Irland var landet i Europa med flest utvandrere.

Vi drømte om Amerika. Landet med muligheter for alle, ytringsfrihet, religionsfrihet, større personlig frihet og sterke borgerrettigheter. Amerika var en lysende, lokkende stjerne der borte på horisonten i vest.

Amerika har på svært mange områder fortsatt å gå foran, hvor «the American dream» har stått sentralt, hvor du ville lykkes uansett hvilket land du kom fra, hvilken religion du hadde, så lenge du jobbet hardt. Men det har gått i bølger, og i realiteten fikk langt fra alle ta del i disse drømmene.

Dersom du var lillebroren til en odelsgutt i Norge, og reiste over for å søke lykken, hadde du mange muligheter i «the land of the free». Var du derimot kvinne, eller av afrikansk opprinnelse, var situasjonen en ganske annen. USA har en spennende historie sammenvevd av svært stolte, men samtidig svært mørke øyeblikk. Perioder med diskriminering som i dag virker uvirkelig, og holdninger som i dag vekker avsky hos de fleste.

USA har utviklet seg, på samme måte som Norge.

Norge og USA har nære historiske bånd. Ikke bare er vår egen grunnlov inspirert av den amerikanske, men da Norge ble selvstendig i 1905 var USA blant de første land som anerkjente selvstendigheten.

Når vi har et helt friskt, blankt år foran oss, er det også naturlig å se på året som har gått. Dessverre føyer 2017 seg inn i rekken av mørke år for USA. For verden trenger et USA som går foran.

Et land hvor individets frihet fortsatt settes høyt, hvor religionsfrihet er en dyd og hvor landets leder går foran. Ikke et land som ledes av en person som har kommet til makten gjennom en skremmende splitt- og herskpolitikk.

Hvor grupper settes opp mot hverandre, hvor hat og utenforskap dyrkes, hvor kvinner latterliggjøres, og skulle du, gud forby, være fra et arabisk land, helst bør «reise dit du kom fra», uavhengig av om du er like amerikansk som de amerikanske etterkommerne etter 1800-tallets nordmenn.

Det er ikke et USA jeg er stolt av. Det er ikke landet med en leder som gjør meg trygg. Det Republikanske partiet har hatt mange svært dyktige politikere. Det samme har Demokratene.

Donald Trump tilhører egentlig ingen av dem. Han er en opportunistisk forretningsmann med en politisk retorikk som spiller opp under frykt og hat.

Så hvorfor er dette relevant for oss i Norge? Sikkerhetspolitisk er USA og Norge fortsatt nære allierte. Forholdet til USA har hatt en sentral plass i Norges sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden, noe som fortsatt er tilfellet i dag. Jeg tror ikke Donald Trump klarer å rive det ned.

Men vi bør likevel lære av det vi nå er vitner til. For selv om kjærligheten vi som enkeltindivider i Norge har hatt til USA nok har variert både gjennom historien og med politisk ståsted, opplever jeg at presidenten amerikanerne har valgt utfordrer oss på et nytt plan.

Vi har i mange år brukt begrepet «amerikanske tilstander» som noe negativt i Norge. Jeg håper vi, både politikere og velgere, lærer av det som nå skjer i USA. Enkelte partier bruker samme politiske strategi i Norge.

De fyrer opp under konfliktlinjer som kanskje egentlig er visket ut, eller bør viskes ut. By-land. Oslo-resten av landet. Elite-folk flest. Innvandrer-nordmann. Og mange av politikerne som gjør dette lykkes. For frykt virker, uavhengig av om det har rot i virkeligheten eller ikke.

Jeg tror vi er bedre enn det i Norge. Jeg kjenner folk både i by og bygd, folk både innenfor og utenfor Ring 3, politikere, lærere og bønder, heilnorske bygdefolk som helst ikke beveger seg over fylkesgrensa og innvandrere med forfedre fra både tre og fire land verden over.

Vi må ikke være så redde for alt som er annerledes enn oss selv, og vi må ikke la oss lure av politikere som spiller på svakhetene våre.

Jeg drømmer ikke lenger om Amerika.

Jeg drømmer om et Norge hvor vi er tryggere på oss selv, vår kultur og våre verdier enn at vi lar oss vippe av pinnen når vi møter den typen politikere.

Vi skal være stolte av at vi er ulike, nysgjerrige på folk som er annerledes, og ikke frykte at det rokker ved hva vi selv står for bare fordi noen andre mener noe annet.

Verdiene våre og identiteten vår kan ingen ta fra oss, men vi skal vokte oss vel for politikere som prøver.