Reklame for kosmetiske inngrep bør forbys

Skjermbilde fra Instagramkontoene til Beths medispa og Akademiklinikken Norge.

Gjesteinnlegg av Mari Holm Lønseth (H)

Mens profesjonelle påvirkere ganske uanstrengt tjener penger på å reklamere for botox og restylane i sosiale medier, går mange usikre jenter og ser seg i speilet og lurer på om de er gode nok for dette samfunnet.

Vi kan ikke bare stå og se på at dette skjer.

«Gjør som Tone Damli og få hjelp mot pigmentflekkene», innleder Instagram-reklamen til Beths Medispa.

Skjermbilde fra Instagram-kontoen til Beths medispa.

Og bloggeren Tuva Williasen reklamerer for i «Injeksjonsspesialisten» i samme kanal: «Den beste av de beste (…) Verdt å ta turen når man vet at man er i de tryggeste hender. Jeg hadde veldig skjeve lepper da jeg kom til Elin for 3 år siden – vil dere se et før og etter bilde?»

Skjermbilde fra Instagramkontoen til bloggeren Tuva Williasen.

Alle dager er ikke perfekte

Når du er profesjonell påvirker har du en utrolig mulighet. Du kan være med å hjelpe barn og unge til å skjønne at alle dager ikke er perfekte, at det alltid vil være noe med egen kropp en ikke er kjempefornøyd med, men at det går bra.

Noen har heldigvis skjønt dette. Når Kristin Gjelsvik klart og tydelig sier at det er nok kroppspress, er hun med på å skape et mer normalt forhold til kropp og utseende. Når Jenny Skavlan sier til Dagbladet at man ikke er forpliktet til å forminske skjønnhetspresset bare fordi man er kjent, men at man må benytte den fantastiske muligheten som ligger i å være kjent, tar hun barn og unge i forsvar. Alle som tar samfunnsansvar, fortjener honnør for det.

Når ingen tar ansvar

Dessverre velger altfor mange av forbildene å se bort fra muligheten de har til å gi barn og unge en bedre hverdag. Det er de som tjener penger på å markedsføre kosmetiske inngrep og de som får gratis kosmetiske inngrep som vinner på dagens regelverk. Alle andre er tapere.

Kombinasjonen av at forbilder og klinikker ikke tar ansvaret sitt, gjør at jeg mener det er på tide at politikere setter foten ned. Det er ikke greit med markedsføring av kosmetiske inngrep. Denne markedsføringa kommer tett på unge, og det er umulig å regulere på en måte som gjør at barn og unge ikke ser det. Derfor har vi ikke annet valg enn å forby det.

Kroppspresset forsvinner ikke

Vi kan ikke være så naive å tro at kroppspresset forsvinner av at vi forbyr markedsføring av kosmetiske inngrep. Tilsynelatende feilfrie kropper og ansikt florerer uansett på sosiale medier. Det er klart at vi må sette unge i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi i sosiale medier. Foreldre har et hovedansvar for å ruste barn og unge for fremtiden.

Barn og unge får mye opplæring om kropp, grenser og psykisk helse også på skolen. Høyre har i regjering sørget for at livsmestring blir en del av de overordnede læreplanene. Livsmestring handler om å forstå at livet helt naturlig har opp- og nedturer.

Bør forbys

Mye ligger innenfor normalen. Selv om du har en vanskelig dag, kjæresten akkurat har slått opp med deg eller du synes bestevenninna di ser bedre ut i bikini, betyr ikke det at du har et psykisk problem. Det handler om å skille mellom hva som oppleves vanskelig og hva som er et alvorlig problem.

Realiteten er at alt for mange forbilder ikke velger å ta ansvar for det presset de forsterker hos unge. Når de ikke vil ta ansvar, må vi sette grenser.

Jeg ser ikke noe annet valg enn å forby markedsføring av kosmetiske inngrep.

Hvordan gikk datakampen?

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Turid Kristensen (H).

Jeg spurte alltid om hockeytreningen, men aldri om dataspillet. Så våknet jeg.

Er du en av de foreldrene som gladelig stiller opp på barnas håndballkamper og korpsøvelser, men som er bekymret når barna bruker tid på dataspill? Spør du datteren din om hvordan fotballkampen gikk, men aldri spør sønnen din om hvordan det gikk da han spilte dataspill?

Jeg var en av de foreldrene inntil for noen år siden. Det var liksom noe som ikke angikk meg. Noe jeg ikke forstod. En annen verden.

Så feil kunne jeg ta.

NRK fortale lørdag historien om hvordan Robert Steen først forstod verdien av gamingen til sønnen Mats etter at sønnen døde. Mitt ønske er at andre foreldre skal våkne opp og forstå at gaming er en super fritidsinteresse på lik linje med andre interesser. At gaming gir barna flere venner og nye fellesskap. Også selv om barna er friske og deltar på andre arenaer.

Gaming er en viktig del av verdenen til mange av barna våre. 96 prosent av gutter og 63 prosent av jenter i alderen ni til 18 år spiller spill. I en undersøkelse utført av medietilsynet i 2018 er det likevel bare 18 prosent av barna som mener foreldrene er svært eller ganske interessert i spill de har spilt, mens 71 prosent av barna mener at foreldrene er svært eller ganske interessert i øvrige fritidsaktiviteter.

Dette er ikke bra nok. Barna våre fortjener at vi deltar og støtter dem uansett hva de interesserer seg for.

Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og finne ut hva gaming betød for min sønn da han ble alvorlig syk med ME for seks år siden. Han kunne ikke gå på skolen, han måtte slutte å spille ishockey og orket sjelden å treffe vennene sine.

Det er fremdeles en sorg for meg at han ikke lenger kan dyrke tidligere interesser eller ta del i gamle fellesskap, men dette fikk meg i hvert fall til å engasjere meg i noe annet som er viktig for ham.

Jeg bestemte meg for å sette meg inn i hva League of Legends er. Til min store overraskelse var det et veldig morsomt og spennende spill. Jeg klarer ikke å spille selv, men jeg har lært meg hva det går ut på.

Vi har i dag stor glede av å følge med på turneringer sammen, som arrangeres verden rundt. Og jeg kjenner på den samme stoltheten når han selv gjør det bra, som da han lyktes i idretten. Det føles godt, og det fortjener han.

Her er bilde fra en av gangene vi så på turnering sammen. Foto: Privat

Kanskje like viktig som at sønnen min har funnet seg en ny fritidsinteresse, er at dette har gitt ham veldig mange nye venner over hele verden.

Jeg kan stå med gledestårer i øynene utenfor gutterommet og høre latteren hans. Jeg hører hvordan de snakker sammen og har det morsomt. Min sønn er ikke lenger ensom selv om han ikke lenger kan delta i det samme fellesskapet som før han ble syk. Det er uendelig godt å vite.

Jeg er veldig glad for at jeg våknet opp, og nå kan ta del i noe som betyr så mye for en som er så viktig for meg. At dette også kan være en felles interesse for oss.

Innlegget ble først publisert på NRK Ytring.

Har vi det bedre uten likes og #sommerkroppen2018?

Å være konstant påkoblet, gjør oss ikke lykkeligere.

Jeg er ganske sikker på at jeg er mobilavhengig. I eksamenstiden ba jeg venner på lesesalen holde mobilen min som gissel. Jeg fikk den ikke tilbake før jeg hadde lest ferdig kapittelet.

Man trenger ikke å forlate soverommet for å henge med venner. De er jo der – på Snapchat, Facebook og Instagram. Du slipper å være alene og kjede seg.

Aldri før har ungdom kommunisert så enkelt med venner som i dag, allikevel føler de seg stadig mer ensomme og deprimerte. Kanskje det har en sammenheng?

I den nylig utgitte boken «iGen – Why Todays Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebllious, More Tolerant, Less Happy – and Completely Unprepared for Adulthood,» analyserer den amerikanske psykologen, Jean Twenge, kjennetegnene til nye ungdomsgenerasjonen.

Med bakgrunn i flere titalls dybdeintervjuer med amerikanske ungdom og fire omfattende nasjonale undersøkelser, tegner hun et trist bilde av en mobiltelefon som radikalt har endret unges mentale helse.

Da min mor gikk til skolen for tretti år siden, møtte hun kanskje noen mennesker på veien. Når jeg går til lesesalen, kan jeg se TV-serier på mobilen mens jeg sjekker Facebook, Twitter og Instagram og leser nettaviser. I løpet av de få minuttene jeg venter på bussen, har jeg allerede rukket å gi hjernen min mer enn nok å gruble over de neste timene.

Det er ingen tvil om at vi som er unge er utsatt for langt flere impulser og informasjon enn før. I tillegg er informasjonsstrømmen konstant.
Kognitiv forskning tyder på at det bidrar til å svekke vår konsentrasjonsevne, særlig på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer, du venter på en melding eller du lurer på hvor mange likes profilbildet ditt har fått.

Noen påstår at ungdom som er vokst opp med teknologi har blitt eksperter på multitasking. Vi klarer å løse mattestykker samtidig som vi ser en episode av Modern Family på Netflix og sjekker snapchat flere ganger i timen. Jeg tviler.
Multitasking er en form for oppmerksomhetsskifte som krever betydelig hjernekraft. Det påvirker stressnivå og psyke. Ved alltid å være pålogget og motta informasjon, setter vi hjernen i høyhastighet. Vi finner ikke roen.

Det er bare å lese innleggene i Aftenpostens Si ;D-spalter. Norske ungdom skriver om sosiale medier, jaget etter perfeksjon og det konstante forventningspresset om at man skal lykkes med absolutt alt. Det er ofte ikke snakk om forventninger andre har til dem. Det er skyhøye forventninger og krav de har til seg selv.

Unge i dag får høre at de kan «få til alt de vil, så lenge de jobber for det.» Det er bare så innmari kjipt for dem som jobber og stresser døgnet rundt, men allikevel ikke får til «alt.»

Det hjelper ikke å ha gjort det bra på en prøve, når det første som møter deg på Instagram er bilder av noen som trener med #sommerkroppen2018.
Det er alltid noen som får til noe bedre enn deg. Og nå er vi så heldig at vi kan se det med egne øyne, så ofte vi bare vil. Det krever bare noen tastetrykk på mobilen.

Sosiale medier gir sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom. For ikke å nevne, flere muligheter til å bli mobbet av folk i klassen, også etter skoletid. Det er ikke lett å kose seg hjemme en fredagskveld når du plutselig ser bilder av en fest du ikke ble invitert til, eller ser at jenter i klassen har skrevet stygt om deg på en intern Facebook-gruppe.

La oss si at mobiltelefon og vår konstante digitale tilstedeværelse er av grunnene til at unge blir stressa og deprimerte, hva gjør vi med det nå?

Lærere og foreldre må være mer oppmerksom på forholdet mellom informasjonsteknologi og barnas psykiske helse. Foreldre må sette grenser, og de må gå foran som gode rollemodeller. De må vise at de selv klarer å logge av i fritiden, og at de evner å kjede seg.

Men viktigst av alt, ungdom må lære seg å sette grenser for seg selv.

Her må alle bidra. For selv om digital teknologi er fantastisk og vil dominere fremtidens arbeidsmarked, så må vi alle lære oss å kreve vår rett.

Vi må lære å kreve vår rett til å være frakoblet.