Påske for liten og for stor

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Margret Hagerup privat

Så lenge jeg kan huske har påsken vært en fin tid. Det er den tiden av året hvor jeg alltid har begynt å se etter harespor, og når påsken nærmer seg har jeg sett etter små sjokoladeegg pakket inn i sølvpapir i alle slags farger. Mang en skitur er gått, mens lommen har blitt fylt opp av disse små, blendende eggene som har ligget i skisporet. Haren har visst alltid funnet sin vei til meg, uansett om vi har feiret påsken på fjellet, eller hjemme.

Mormor og påskeharen

Jeg tror egentlig det er mormoren min som satte meg i kontakt med påskeharen. De to har visst alltid hatt god kontakt. Hun visste som regel hvor påskeharen var, og det var ikke rent sjelden at han la fra seg små sjokoladeegg i hagen hennes, når vi var på besøk. Hun ble kjent med påskeharen tidlig på 1930-tallet, når hun vokste opp sammen med to søsken i nærheten av Hannover, i Tyskland. Hun har fortalt meg disse historiene mang en gang i løpet av oppveksten min.

«Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom på besøk. Det var visst i hagen, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og en måtte være trygg på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien besøk av kusiner fra Hannover, selveste storbyen. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.»

Gleden av påskefeiring

Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg de små barna, som løper opprømte rundt i hagen og leter etter sjokoladeegg. Et lite glimt tilbake til en svunnen tid. Når jeg åpner øynene ser jeg mine egne fire barn løpe rundt i hagen. Gleden i blikket til 3-åringen som har funnet et egg i funklende gullpapir. Guttene som løper rundt for å finne flest mulig egg. Hvor møysommelig de deler jaktens skatter, og hvor ivrig de diskuterer om påskeharen virkelig eksisterer. Minstejenta er ikke i tvil, men de to eldste begynner å bli mer skeptiske. Men de mister alle hemninger når jakten begynner.

I snart 40 år har jeg vært nabo med mormoren min. Hun nærmer seg nå 90 år og begynner å bli dårligere til beins. For noen år siden mistet hun sertifikatet, og vinteren har vært lang. Man kan formelig se kroppen krumme seg sammen, det går på humøret løst når man ikke kommer seg ut. Men heldigvis går vi lysere tider i møte. Kroppen reiser seg sakte opp mot sola og våren er i anmarsj. Mormoren min har formelig blomstret de siste ukene. Hun har vært like hektisk opptatt som påskeharen. Det er mye som skal på plass når påsken kommer, for ingen vet hvor haren hopper.

Minner fra en svunnen tid

Påsketradisjoner binder generasjonene sammen. I mormor sine øyne ser jeg fremdeles den lille jenta som løper rundt i en hage i Lüdersen og leter etter påskeharen. Gleden er like overveldende når små oldebarn kommer på besøk, og gleden er gjensidig.

Minner fra en svunnen tid har blitt til kjære tradisjoner, som vi tar vare på og viderefører til kommende generasjoner. Det er fascinerende å tenke på at påskeharen alltid har funnet veien helt til Kverneland, gjennom så mange år. Jeg kan røpe at jeg har sett sporene av ham, også dette året.

Påsken er definitivt en av favoritthøytidene mine!

God påske!

Hva er poenget med å feire jul?

Jeg tror vi skal være litt mindre redd for Gud, Jesus og kirken, særlig når det er jul. 

Til jul i fjor forsøkte jeg å finne julekort med et kristent motiv. En liten kirke med litt snø på, kanskje en illustrasjon av Betlehemsstjernen eller krybben, bare alt annet enn nisser og grøt. Ikke fordi jeg har noe i mot nisser og grøt til jul, men fordi julen for meg handler om mye mer enn det. Noe dypere.

Det viste seg å være umulig. Ingen av bokhandlerne hadde ett eneste julekort med et motiv knyttet til Jesu fødsel. Jeg fikk derimot følgende beskjed: «prøv en sånn kristen bokhandel, de har sikkert sånt.»

Jeg hadde egentlig aldri reflektert over at «sånt» måtte skaffes i spesialforretninger, og må innrømme at jeg reagerte litt på det.

Jeg har på følelsen at vi er i ferd med å glemme hvorfor vi feirer jul, eller kanskje til og med aktivt fortrenger det.

Er vi så redde for å støte noen at vi klamrer oss til nisser, grøt og pakker, så vi slipper å snakke om den tusen år lange tradisjonen som faktisk er utgangspunktet for det vi driver med i disse dager?

Jeg har vært med på mang en diskusjon over ribba, om hva poenget med julen er, og hvor «sannsynlig» det er at Jesus har eksistert. Og om hvor teit det er å gå i kirken.

Men for meg handler det egentlig ikke så mye om religion, men en historieløshet jeg syns er trist. Når vi bruker hele desember på å stresse oss nesten i hjel for å kjøpe gaver til hele familien, bulker bilene våre i prosessen (visste du at julen er da vi kolliderer mest?), og pådrar oss både høyt blodtrykk og det som verre er, da er det noe vi har glemt.

Jeg tror vi skal være litt mindre redd for Gud, Jesus og kirken, særlig når det er jul. For det ligger et budskap der, spesielt godt gjemt er det heller ikke, som flere av oss trenger å høre. For hva var det egentlig som skjedde den natten Jesus ble født?

For meg handler det om husrom, hjerterom og å det å inkludere andre. Hvorfor ikke ta med familien i kirken på julaften eller i romjulen, kjenne på roen, høre på den fine musikken, og ta del i opplevelsen?

Kristen eller ikke, er det faktisk en viktig del av historien vår som jeg for min del er ganske glad i.

Jeg tror nemlig at de aller fleste av oss er enige i at det er for mye fokus på gaver, stress og alt man «burde ha gjort» til jul. Så hva er det jeg prøver å si, hva handler det om, dersom det ikke handler om religion?

Vel, hvis du tenker etter, hva har du gjort for dem som trenger deg aller mest nå i julen? Kunne du kuttet en hundrelapp i gaver og gitt det til en organisasjon som stiller opp for de svakeste nå i kulda?

Kunne du brukt en ekstra hundrelapp på å kjøpe en gave til noen som ikke har så mye?

Har du brukt ett eneste minutt ekstra på noen som ikke er blant dine nærmeste? Jeg tror dessverre svaret er på det er nei for et stort flertall av oss.

Hva med å invitere noen hjem til deg på julaften, noen som ellers ville vært alene? Om terskelen inn i kirken blir for høy, hva med å sette av en time som frivillig på julaften hos Kirkens Bymisjon eller en annen frivillig organisasjon der du bor? Har du en nabo du vet har det litt vanskelig, ta en tur over i romjulen med noen julekaker og en klem.

Det er ikke så vanskelig, og det betyr så enormt mye for dem du bruker litt tid på.

For det er det julen handler om, det er det som er poenget, vi er bare så mange som har glemt det. Jeg håper mange finner veien til kirken, og ikke er redde for å snakke om hvorfor vi feirer jul. Men enda mer håper jeg man bruker litt tid på noen som kanskje ikke har det så greit, og som vil sette umåtelig stor pris på det – og du skal ikke se bort i fra at julefeiringen da føles ekstra god og varm, også for deg.

God jul!

6. desember har en spesiell plass i hjertet mitt


Det er St. Nikolaus-dag. Min og bestemors dag.

Min bestemor, eller Oma, som jeg kaller henne, vokste opp på en gård i Tyskland, og det har gjort at jeg har vokst opp med noen tradisjoner som står meg kjært. Oma har den dag i dag god kontakt med påskeharen, og han kommer alltid innom Norge i påskedagene, og legger igjen sjokoladeegg i hagen. 6. desember fikk vi alltid besøk av St. Nikolaus, dersom vi hadde husket å sette frem tøffelen og oppførte oss fint gjennom året.

Foto: Aleksa Petrov (Public Domain)

Sankt Nikolaus var en katolsk helgen fra det fjerde århundre. Han ble født av en velstående far og søster av en biskop. Foreldrene døde av pest og Nikolaus arvet formuen etter faren, og ble ordinert til prest av sin onkel. I all hemmelighet delte han ut formuen sin til de fattige. Nikolaus døde 6. desember, og noen århundrer senere begynte man å benevne ham som en helgen. Siden Nikolaus var kjent for sin gavmildhet, førte det til at man i feiringen senere tok med seg elementer av dette. Feiringen av 6. desember var et fast ritual som begynte allerede 5. desember hvert år.

Kvelden den 5. desember satte barna alltid en tøffel i stuevinduet, med vinduet på gløtt. Det skulle være såpass stor åpning at sankt Nikolaus kunne komme inn med frukt og sjokolade. Dersom barna hadde oppført seg fint, vel og merke. Ris og skjenn ventet imidlertid den som ikke hadde oppført seg i løpet av året som hadde gått.

For barna på Hallerhof gikk det i midlertid bra, og de kunne glede seg over appelsiner, som en fin forsmak på det som skulle komme av god mat senere i julefeiringen. På 1930-tallet var denne type frukt slett ikke en selvfølgelighet, og det var dermed ekstra stas når man fikk dette. Slike tradisjoner brakte med seg mange gode minner for barna.

De så aldri Sankt Nikolaus, med unntak av en gang, hvor min mormor så ham i vinduet. Han banket på og kikket inn, ikledd brun frakk og skjegg. Han sa aldri noe, men hans stilltiende vesen skulle brenne seg fast på Omas netthinne, og fremdeles være like klart over 70 år senere.