Kroppen skal brukes, ikke utstilles

Bilde av stortingsrepresentant, Mari Holm Lønseth. I bakgrunnen er et bilde av en jente som ser seg i speilet. Hun holder hendene opp mot ansiktet. Ser alvorlig ut.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Endelig får influencere klare regler som stopper de fra å markedsføre produkter på bekostning av unges selvtillit. Det er på tide. Men det løser ikke alle problemer rundt kroppspress. Foreldre må ta mer ansvar. Barn og unge som trenger psykisk helsehjelp må få bedre oppfølging. I tillegg må folk gi litt mer faen. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Jeg fylte 13 i 2004. Selv uten Instagram og blogg.no, opplevde vi kroppspress. Noe skyldtes den usikkerheten som ungdomsårene kan bringe med seg. Men noe skyltes sikkert også tilsynelatende «perfekte kjendiser» som for eksempel Britney Spears eller Christina Aguilera som for oss var store forbilder og som vi ville være likest mulig. Vi fikk ikke reklame inn på telefonen, vi skjønte at det vi så på TV-shop var lureri og det var ikke snakk om tannbleiking, hårfjerning eller hår-vitamingummibjørner.

Mye har forandret seg

Dette skiller seg dramatisk fra dagens situasjon: Forbildene er ikke lenger på andre siden av Atlanteren. Tvert imot er det nabojenta som skriver tilsynelatende personlige statuser som vi kan lese på en av de mest personlige tingene vi har, nemlig smarttelefonen. Influencerne snakker til følgerne sine på en personlig måte i markedsføringen av egne eller andres produkter. Hva som er reklame og hva som ikke er det glir over i hverandre, selv om de fleste er gode til å merke innleggene sine i henhold til regelverket.

Endelig er de nye etiske reglene for influencere på plass

Det er nok ingen tvil om at måten enkelte influencere velger å fremstille seg selv på, bidrar til økt kroppspress hos en del unge, særlige jenter. Det er heller ingen tvil om at mange som er forbilder for unge, ikke har vært sitt ansvar bevisst.

Derfor er det bra og på tide at vi endelig har fått på plass nye etiske retningslinjer for influencere. De må slutte å markedsføre varer og tjenester med budskap som kan føre til misnøye med kropp og utseende hos barn og unge. Retningslinjene gjelder for markedsføring mot barn og unge opp til 24 år. Dette regelverket skal håndheves av et eget fagutvalg som både skal behandle klager, men også komme med forhåndsuttalelser til kampanjer. Influencerne og andre aktører i bransjen har vært med på å utarbeide de nye retningslinjene. Det håper jeg vil føre til at de har bedre forankring hos de det gjelder – og derfor blir fulgt.

Hva vil Høyre gjøre?

Mange lurer kanskje på hvorfor Høyre, partiet som ikke vil forby alt de ikke liker eller regulere alt, vil gå inn og regulere markedsføringen mot unge. Jo, det er fordi Høyre ikke er partiet som lar et marked operere fritt uten spilleregler når de målretter seg mot barn og unge. De trenger et annet vern enn voksne. Når det er sagt, kan vi ikke regulere oss ut av kroppspress, men vi kan gjøre noe for å gi klare og tydelige regler for hva slags markedsføring som er lov.

Retningslinjer løser ikke alt

Det er sannelig på tide at retningslinjene kom på plass. Men vi må ikke være naive å tro at det løser alt. Disse retningslinjene handler kun om markedsføring. Det betyr at vi fortsatt kommer til å se bilder av silikonpupper, fylte rumper og lepper på feeden vår på Instagram. Det kan selvfølgelig ikke forbys. Det må vi sette unge i stand til å håndtere:

Foreldrene har et stort ansvar for lære barna sine hva det er som er ekte og falskt i sosiale medier. De aller fleste sosiale medier gir en solskinnshistorie av menneskers liv, og tar i liten grad for seg nedturene eller de dårlige dagene. Barn og unge må lære at ikke alt er som det ser ut i sosiale medier.

Skolen har også ansvar

Sammen med foreldrene hviler det også et ansvar på skolen. Når vi nå fornyer absolutt alle fagene i norsk skole er livsmestring en del som skal inn og som er nytt. Det er veldig bra. Skal du trives og lære på skolen, må du også mestre livet. I møte med det perfekte liv i sosiale medier og i media må barn og unge lære seg kildekritikk, lære å takle motgang og lære om hva et sunt kroppsideal er.

Politikken vi fører er selvfølgelig viktig, men vi kan ikke vedta oss ut av kroppspress. Det viktigste vi gjør både på hjemmebane, på skolen og i samfunnet er å jobbe med holdninger og kultur. Vi må gi litt mer faen, og være fornøyd med det vi har. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Reklame for kosmetiske inngrep bør forbys

Skjermbilde fra Instagramkontoene til Beths medispa og Akademiklinikken Norge.

Gjesteinnlegg av Mari Holm Lønseth (H)

Mens profesjonelle påvirkere ganske uanstrengt tjener penger på å reklamere for botox og restylane i sosiale medier, går mange usikre jenter og ser seg i speilet og lurer på om de er gode nok for dette samfunnet.

Vi kan ikke bare stå og se på at dette skjer.

«Gjør som Tone Damli og få hjelp mot pigmentflekkene», innleder Instagram-reklamen til Beths Medispa.

Skjermbilde fra Instagram-kontoen til Beths medispa.

Og bloggeren Tuva Williasen reklamerer for i «Injeksjonsspesialisten» i samme kanal: «Den beste av de beste (…) Verdt å ta turen når man vet at man er i de tryggeste hender. Jeg hadde veldig skjeve lepper da jeg kom til Elin for 3 år siden – vil dere se et før og etter bilde?»

Skjermbilde fra Instagramkontoen til bloggeren Tuva Williasen.

Alle dager er ikke perfekte

Når du er profesjonell påvirker har du en utrolig mulighet. Du kan være med å hjelpe barn og unge til å skjønne at alle dager ikke er perfekte, at det alltid vil være noe med egen kropp en ikke er kjempefornøyd med, men at det går bra.

Noen har heldigvis skjønt dette. Når Kristin Gjelsvik klart og tydelig sier at det er nok kroppspress, er hun med på å skape et mer normalt forhold til kropp og utseende. Når Jenny Skavlan sier til Dagbladet at man ikke er forpliktet til å forminske skjønnhetspresset bare fordi man er kjent, men at man må benytte den fantastiske muligheten som ligger i å være kjent, tar hun barn og unge i forsvar. Alle som tar samfunnsansvar, fortjener honnør for det.

Når ingen tar ansvar

Dessverre velger altfor mange av forbildene å se bort fra muligheten de har til å gi barn og unge en bedre hverdag. Det er de som tjener penger på å markedsføre kosmetiske inngrep og de som får gratis kosmetiske inngrep som vinner på dagens regelverk. Alle andre er tapere.

Kombinasjonen av at forbilder og klinikker ikke tar ansvaret sitt, gjør at jeg mener det er på tide at politikere setter foten ned. Det er ikke greit med markedsføring av kosmetiske inngrep. Denne markedsføringa kommer tett på unge, og det er umulig å regulere på en måte som gjør at barn og unge ikke ser det. Derfor har vi ikke annet valg enn å forby det.

Kroppspresset forsvinner ikke

Vi kan ikke være så naive å tro at kroppspresset forsvinner av at vi forbyr markedsføring av kosmetiske inngrep. Tilsynelatende feilfrie kropper og ansikt florerer uansett på sosiale medier. Det er klart at vi må sette unge i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi i sosiale medier. Foreldre har et hovedansvar for å ruste barn og unge for fremtiden.

Barn og unge får mye opplæring om kropp, grenser og psykisk helse også på skolen. Høyre har i regjering sørget for at livsmestring blir en del av de overordnede læreplanene. Livsmestring handler om å forstå at livet helt naturlig har opp- og nedturer.

Bør forbys

Mye ligger innenfor normalen. Selv om du har en vanskelig dag, kjæresten akkurat har slått opp med deg eller du synes bestevenninna di ser bedre ut i bikini, betyr ikke det at du har et psykisk problem. Det handler om å skille mellom hva som oppleves vanskelig og hva som er et alvorlig problem.

Realiteten er at alt for mange forbilder ikke velger å ta ansvar for det presset de forsterker hos unge. Når de ikke vil ta ansvar, må vi sette grenser.

Jeg ser ikke noe annet valg enn å forby markedsføring av kosmetiske inngrep.

Kommentarfelt og kritisk tenkning

Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Da jeg vokste opp hadde vi små håndholdte dataspill fra Nintendo med et par knapper på hver side. Favorittspillet var et spill venninnen min hadde, hvor man skulle ro en båt og redde fallskjermhoppere fra å bli spist av krokodiller.

Båten hadde tre trinn frem og tilbake, men det gikk jammen meg fort nok. Noen år etterpå kom Nintendo med Super Mario Bros. Julen vi fikk dette ble jeg sittende oppe til langt på natt for å spille. En ny verden hadde åpnet seg. Utviklingen har vært enorm etter dette. Mobilene gjorde sitt inntog og har gått fra stort til mindre, og koster i dag en brøkdel av hva de gjorde.

Barnas tilgang til internett

Mine barn er vokst opp i en digital verden. De kan ikke forestille seg en verden uten telefon, nettbrett, TV og fri tilgang til internett, døgnet rundt. Derfor er det vår jobb som voksne å sette grenser for dette, samtidig som vi skal oppdra de små.

Jeg synes dette er en vanskelig oppgave.

Det er vanskelig fordi det i en travel hverdag kan være fristende å la barna spille litt ekstra, eller se enda en film på Netflix. Det er vanskelig fordi jeg som voksen ikke har den digitale kapitalen jeg burde ha hatt.

Min eldste på snart 10 år har nok allerede oversteget meg i innsikt på de digitale flatene. Og det er før han er blitt sluppet løs i alt det internettet har å by på. Antagelig burde flatene for voksenopplæring på dette området vært langt større.

Sprer seg raskt

Nylig fikk jeg som forelder melding om at de forferdelige drapene i Marokko var delt via SnapChat til 7. klassinger på en skole i nærheten. Ordfører og politi gikk også ut og ba folk om å være varsomme og snakke med ungene om dette, og skjerme dem fra dette. Voksne ble oppfordret om å ikke oppsøke disse videoene. Det ville være en sterk opplevelse, uavhengig av alder. Det er ikke meningen at vi skal se på slike ting. Det er avskyelige handlinger som ikke bør deles.

Allikevel så sprer de seg.

Forfatter og direktør for Public Policy i Schibsted, Karin Pettersson, har skrevet boken «Internet är trasigt – Silicon Valley och demokratins kris» sammen med Martin Gelin. På NHOs årskonferanse hadde hun et innlegg om dette, hvor hun viste til Youtube og Facebook. Youtube ble i sin tid laget med målsetting om å lage en TV-kanal for alle. I dag er det også blitt en arena for radikalisering, hvor filmene styres av algoritmer.

Enkelt fortalt er det slik at både Facebook og Youtube er laget for at vi skal engasjeres og bli værende på plattformen så lenge som mulig. Jo lenger vi er inne, jo mer data får de. De lever på vårt engasjement. Valutaen som brukes er vår vrede, for vi engasjeres av følelser.

Det skremmer meg.

De siste årene har min bruk av sosiale medier økt betydelig. Jeg har i denne perioden lagt merke til at mange kommenterer, med tidvis svært stygge karakteristikker, er til innlegg de ikke har lest og ikke kjenner innholdet i. En overskrift eller et bilde, har vekket en følelse, og man bruker tastaturet for å få utløp for denne. Kommentarfeltene ser ikke lyse ut for menneskeheten.

Hvor ble det av skjemmevettet?

I november i fjor foreslo komiker Erlend Osnes at dette med ufine kommentarfelter kunne løses ved at man måtte bruke BankID for å kunne legge inn kommentarer.

Videre kunne man brukt dette til en karmakonto, hvor eksemplevis Jan Jansen går til banken og de ser at alt ser fint ut og melder :»Du kan få låne 4 millioner!, men vent, vi ser her på karmakontoen at du er et jævla rævhål, så du får faen meg ikke penger!».

Da jeg googlet opp denne episoden på telefonen for å finne ut hva Erlend Osnes faktisk sa, fikk jeg etter kort tid en mail. I løpet av de minuttene jeg googlet lån og komiker hadde noen fanget opp at jeg muligens var interessert i lån. «Vedr. din lånesøknad» sto det i kommentarfeltet. Og man undres over hvorfor folk havner i luksusfellen? Men det er en helt annen diskusjon. Tilbake til sosiale medier.

Kritisk tenkning

Poenget er at vi voksne har en jobb å gjøre. Ikke bare må vi sørge for at ungene våre utvikler evnen til kristisk tenkning , vi må også gå i oss selv. En aprildag for mange år siden var jeg på ferie hos farmor og farfar. Jeg var ikke så gammel, men husker enda nyhetssaken på NRK, hvor fiskere hadde fått en havfrue i nettet.

Jeg elsket havfruer og satt limt til TV-skjermen i dyp fascinasjon. Det fantes virkelig havfruer! Det var dessverre en aprilsnarr. Jeg kjenner den dag i dag enda litt på skuffelsen over dette.

Men heldigvis var det på den tiden ikke den store tilgangen til informasjon, og vi ante ikke hva Fake News var. I dag overlesses vi av mer eller mindre seriøse fakta. Utfordringen er at vi ikke vet hva som er hva. Målet må være at vi voksne sjekker hvor ting kommer fra, før vi eventuelt velger å reagere og dele.

Det hender stadig at noen deler en artikkel som går flere år tilbake på Facebook. Det kan gå lag tid før en oppvakt person kommenterer at «denne artikkelen er mange år gammel». Det må være en enkel sak å sjekke. I tillegg kan man vurdere flaten som deler saken.

Det som ved første øyekast kan vekke sterke reaksjoner, kan enkelt nyanseres ved at man bruker litt tid før man reagerer. Vi må rett og slett trene opp bevisstheten vår.

Teknologien brukes av oss mennesker, og vi må bruke den med omhu. Jeg tror ikke vi trenger karmapoeng. Men vit hvem du er når du skriver, og vit at du skriver til andre medborgere.

Vi politikere har en enkel syretest: kunne dette stått på forsiden av VG med navn og bilde? Ikke? , da bør du la være! Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Ikke skriv sånn, du kan bli sånn.

Når 9 av 10 sekstenåringer vil endre på kroppen sin

Det er noe som ikke stemmer.

Gjesteblogg av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth.

9 av 10 på 16 år har lyst til å endre på kroppen sin.  Årsaken til kroppspress og psykiske plager blant unge er sammensatte.

Det er ikke til å komme unna at enkelte bloggere og influencere som driver butikk på å selge produkter til unge må ta sin del av ansvaret for utviklingen. Disse må ta et større samfunnsansvar som alle andre som driver seriøs butikk.

Det er nærmest umulig å se for seg en hverdag uten sosiale medier.

De aller fleste av oss vil være enige i at den digitale utviklingen og sosiale medier har brakt mye godt med seg: Vi kan snakke sammen på nye måter, dele bilder og video fra opplevelser, utveksle meninger og starte debatter. Man kan få tilgang til svært mye kunnskap som tidligere var forbeholdt de få. Vi kan holde kontakten med venner og familie selv om det er stor avstand mellom oss.

Ungdom er mindre sosiale «i virkeligheten» nå enn tidligere, men tilbringer mye av fritiden på sosiale medier.

Men det er ikke til å stikke under stol at sosiale medier har en skyggeside. Bilder og oppdateringer fra tilsynelatende perfekte liv bidrar til et kroppspress. På få år har vi fått en helt ny bransje av ungdommer som forteller om sitt eget liv på bloggen sin fra jente- eller gutterommet til flere hundre tusen ungdommer.

Av mange fremstilles livet tilsynelatende som perfekt, hvor de alltid har perfekt hår og en perfekt kropp. Mange reklamerer for de produktene som gir disse tilsynelatende perfekte resultatene. Mange forteller åpenlyst om de kosmetiske inngrepene de gjennomfører, enten det er å operere nesen eller rumpa, eller ta injeksjoner i ansiktet. Noen avdramatiserer konsekvensene slike operasjoner kan ha.

Noen av disse tjener gode penger på å gjøre nettopp det, samtidig som de ikke er seg bevisste at det sitter ungdommer på rommet sitt og skulle ønske at de så annerledes ut. Det er ikke til å stikke under en stol at disse bidrar.

Det er en forskjell på den irriterende vennen som alltid legger ut de perfekte bildene på Instagram, og bloggeren som når ut til hundre tusener av ungdommer som tjener gode penger det. De som tjener gode penger på det, må forstå at de må ta mer ansvar for det de deler.

Jeg mener bloggere og andre aktører med stor påvirkningskraft i sosiale medier skal ta et større samfunnsansvar.

Vi trenger dialog med bransjen, og jeg tror vi kan komme langt på vei uten å lovregulere. Vi må diskutere hvordan vi kan utarbeide et mer forpliktende etisk regelverk på området, og hvordan dette kan håndheves.

Det er klart det på sikt kan være et behov for strengere regler, men det er et ganske kraftig virkemiddel som derimot bare kan ende med å begrense ytringsfriheten. Det er heller ikke gitt at strengere regler i seg selv gjør noe med det reelle problemet – nemlig kroppspress og psykiske plager blant unge. Derfor mener jeg det skal sitte langt inne før vi vurderer å lovregulere noe som dette.

Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres. Nå er tiden for å få de gode tiltakene som virker opp på bordet og opp i debatten.

Det er kanskje ikke noe nytt at ungdommer i og rundt puberteten er usikre på seg selv når kroppen endrer seg.

Men det er noe nytt at vi har ungdommer som tilsynelatende er perfekte som tjener penger på å fremstå perfekte mot den samme gruppa. Nå er det på tide at disse tar et større samfunnsansvar enn i dag, akkurat på linje med det alle andre som driver seriøs butikk må gjøre.

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth , stortingsrepresentant (H)


Aftenposten skrev onsdag om «Vilde»
som gjennom hele videregående måtte leve med at en privat video av henne ble sendt rundt og pratet om.

Jeg blir så oppgitt over mennesker som ikke klarer skjønne at de gjør en ulovlig handling når de trykker «send», og et bilde eller en film forsvinner inn i et univers av chatter, forum og lagres på mange tusen mobiler.

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?

Uskyldige jenter blir hacket og krenket på det groveste. Det er ikke greit. Vi må alltid slå hardt ned på overgrep. Vi kan ikke bagatellisere spredning av private bilder på nett. Snarere tvert imot – det er et nærmest evigvarende overgrep. Sosiale medier har gitt lavere terskel for hets og hatefulle ytringer enn det er ansikt til ansikt.

Mange opplever ufrivillig å bli tatt bilde av i dusjen på treningssenteret. Mange opplever å få telefonen hacket eller at ekskjæresten sprer private bilder som havner på avveie. Det er overgrep som kan være fullstendig ødeleggende for den som blir utsatt for det. Usikkerheten brer seg. Man vet ikke hvem som har sett bildene, hva de blir brukt til, og man blir aldri helt sikker på at bildene er slettet fra hver eneste smarttelefon.

Slik deling er overgrep, og det er politikernes oppgave å sørge for at regelverket er tilpasset den digitale utviklingen.

Hvor er foreldrene?

Foreldre har et stort ansvar. Vi kan ikke gi barna våre iPhone uten samtidig å sette grense for hvilke aktiviteter som er innenfor og utenfor. Og vi må sørge for at personvern og informasjonssikkerheten ivaretas når man bruker sosiale medier. Det er på tide at med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

Minst like viktig, vi må hjelpe barna når de opplever noe ubehagelig. Enten det er deres bilder som er spredd eller de er den som har gjort det. Barna skal lære og erfare, og da trenger de trygge voksne som viser vei. Jeg tror mange foreldre føler på at de ikke behersker sosiale medier like bra som barna sine, og at det blir et argument for å ikke spørre mer. Men du kommer langt med å være nysgjerrig og forstå at livet på nettet og livet for øvrig ikke er delt i to i barnas liv.

Det er på tide med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

En avsporing

Du hører ofte voksne mennesker diskutere hvorfor hun eller han tok «slike bilder» i utgangspunktet. Det mener jeg er en avsporing. Å stjele private bilder fra mennesker er en kriminell handling. Å distribuere andres private bilder er en kriminell handling.

Nå er det politikernes oppgave å sørge for at vi har et regelverk som slår ned på overgrep og som et tilpasset den digitale fremtiden og for at barn og unge får kunnskap om hvordan oppføre seg. Men vi må ikke glemme vårt felles ansvar – å slå ned på spredning av private bilder. Det er vårt felles ansvar å si ifra når noe går over streken.

Si gjerne din mening om innlegget i kommentarfeltet!

Har vi det bedre uten likes og #sommerkroppen2018?

Å være konstant påkoblet, gjør oss ikke lykkeligere.

Jeg er ganske sikker på at jeg er mobilavhengig. I eksamenstiden ba jeg venner på lesesalen holde mobilen min som gissel. Jeg fikk den ikke tilbake før jeg hadde lest ferdig kapittelet.

Man trenger ikke å forlate soverommet for å henge med venner. De er jo der – på Snapchat, Facebook og Instagram. Du slipper å være alene og kjede seg.

Aldri før har ungdom kommunisert så enkelt med venner som i dag, allikevel føler de seg stadig mer ensomme og deprimerte. Kanskje det har en sammenheng?

I den nylig utgitte boken «iGen – Why Todays Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebllious, More Tolerant, Less Happy – and Completely Unprepared for Adulthood,» analyserer den amerikanske psykologen, Jean Twenge, kjennetegnene til nye ungdomsgenerasjonen.

Med bakgrunn i flere titalls dybdeintervjuer med amerikanske ungdom og fire omfattende nasjonale undersøkelser, tegner hun et trist bilde av en mobiltelefon som radikalt har endret unges mentale helse.

Da min mor gikk til skolen for tretti år siden, møtte hun kanskje noen mennesker på veien. Når jeg går til lesesalen, kan jeg se TV-serier på mobilen mens jeg sjekker Facebook, Twitter og Instagram og leser nettaviser. I løpet av de få minuttene jeg venter på bussen, har jeg allerede rukket å gi hjernen min mer enn nok å gruble over de neste timene.

Det er ingen tvil om at vi som er unge er utsatt for langt flere impulser og informasjon enn før. I tillegg er informasjonsstrømmen konstant.
Kognitiv forskning tyder på at det bidrar til å svekke vår konsentrasjonsevne, særlig på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer, du venter på en melding eller du lurer på hvor mange likes profilbildet ditt har fått.

Noen påstår at ungdom som er vokst opp med teknologi har blitt eksperter på multitasking. Vi klarer å løse mattestykker samtidig som vi ser en episode av Modern Family på Netflix og sjekker snapchat flere ganger i timen. Jeg tviler.
Multitasking er en form for oppmerksomhetsskifte som krever betydelig hjernekraft. Det påvirker stressnivå og psyke. Ved alltid å være pålogget og motta informasjon, setter vi hjernen i høyhastighet. Vi finner ikke roen.

Det er bare å lese innleggene i Aftenpostens Si ;D-spalter. Norske ungdom skriver om sosiale medier, jaget etter perfeksjon og det konstante forventningspresset om at man skal lykkes med absolutt alt. Det er ofte ikke snakk om forventninger andre har til dem. Det er skyhøye forventninger og krav de har til seg selv.

Unge i dag får høre at de kan «få til alt de vil, så lenge de jobber for det.» Det er bare så innmari kjipt for dem som jobber og stresser døgnet rundt, men allikevel ikke får til «alt.»

Det hjelper ikke å ha gjort det bra på en prøve, når det første som møter deg på Instagram er bilder av noen som trener med #sommerkroppen2018.
Det er alltid noen som får til noe bedre enn deg. Og nå er vi så heldig at vi kan se det med egne øyne, så ofte vi bare vil. Det krever bare noen tastetrykk på mobilen.

Sosiale medier gir sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom. For ikke å nevne, flere muligheter til å bli mobbet av folk i klassen, også etter skoletid. Det er ikke lett å kose seg hjemme en fredagskveld når du plutselig ser bilder av en fest du ikke ble invitert til, eller ser at jenter i klassen har skrevet stygt om deg på en intern Facebook-gruppe.

La oss si at mobiltelefon og vår konstante digitale tilstedeværelse er av grunnene til at unge blir stressa og deprimerte, hva gjør vi med det nå?

Lærere og foreldre må være mer oppmerksom på forholdet mellom informasjonsteknologi og barnas psykiske helse. Foreldre må sette grenser, og de må gå foran som gode rollemodeller. De må vise at de selv klarer å logge av i fritiden, og at de evner å kjede seg.

Men viktigst av alt, ungdom må lære seg å sette grenser for seg selv.

Her må alle bidra. For selv om digital teknologi er fantastisk og vil dominere fremtidens arbeidsmarked, så må vi alle lære oss å kreve vår rett.

Vi må lære å kreve vår rett til å være frakoblet.