Når 9 av 10 sekstenåringer vil endre på kroppen sin

Det er noe som ikke stemmer.

Gjesteblogg av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth.

9 av 10 på 16 år har lyst til å endre på kroppen sin.  Årsaken til kroppspress og psykiske plager blant unge er sammensatte.

Det er ikke til å komme unna at enkelte bloggere og influencere som driver butikk på å selge produkter til unge må ta sin del av ansvaret for utviklingen. Disse må ta et større samfunnsansvar som alle andre som driver seriøs butikk.

Det er nærmest umulig å se for seg en hverdag uten sosiale medier.

De aller fleste av oss vil være enige i at den digitale utviklingen og sosiale medier har brakt mye godt med seg: Vi kan snakke sammen på nye måter, dele bilder og video fra opplevelser, utveksle meninger og starte debatter. Man kan få tilgang til svært mye kunnskap som tidligere var forbeholdt de få. Vi kan holde kontakten med venner og familie selv om det er stor avstand mellom oss.

Ungdom er mindre sosiale «i virkeligheten» nå enn tidligere, men tilbringer mye av fritiden på sosiale medier.

Men det er ikke til å stikke under stol at sosiale medier har en skyggeside. Bilder og oppdateringer fra tilsynelatende perfekte liv bidrar til et kroppspress. På få år har vi fått en helt ny bransje av ungdommer som forteller om sitt eget liv på bloggen sin fra jente- eller gutterommet til flere hundre tusen ungdommer.

Av mange fremstilles livet tilsynelatende som perfekt, hvor de alltid har perfekt hår og en perfekt kropp. Mange reklamerer for de produktene som gir disse tilsynelatende perfekte resultatene. Mange forteller åpenlyst om de kosmetiske inngrepene de gjennomfører, enten det er å operere nesen eller rumpa, eller ta injeksjoner i ansiktet. Noen avdramatiserer konsekvensene slike operasjoner kan ha.

Noen av disse tjener gode penger på å gjøre nettopp det, samtidig som de ikke er seg bevisste at det sitter ungdommer på rommet sitt og skulle ønske at de så annerledes ut. Det er ikke til å stikke under en stol at disse bidrar.

Det er en forskjell på den irriterende vennen som alltid legger ut de perfekte bildene på Instagram, og bloggeren som når ut til hundre tusener av ungdommer som tjener gode penger det. De som tjener gode penger på det, må forstå at de må ta mer ansvar for det de deler.

Jeg mener bloggere og andre aktører med stor påvirkningskraft i sosiale medier skal ta et større samfunnsansvar.

Vi trenger dialog med bransjen, og jeg tror vi kan komme langt på vei uten å lovregulere. Vi må diskutere hvordan vi kan utarbeide et mer forpliktende etisk regelverk på området, og hvordan dette kan håndheves.

Det er klart det på sikt kan være et behov for strengere regler, men det er et ganske kraftig virkemiddel som derimot bare kan ende med å begrense ytringsfriheten. Det er heller ikke gitt at strengere regler i seg selv gjør noe med det reelle problemet – nemlig kroppspress og psykiske plager blant unge. Derfor mener jeg det skal sitte langt inne før vi vurderer å lovregulere noe som dette.

Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres. Nå er tiden for å få de gode tiltakene som virker opp på bordet og opp i debatten.

Det er kanskje ikke noe nytt at ungdommer i og rundt puberteten er usikre på seg selv når kroppen endrer seg.

Men det er noe nytt at vi har ungdommer som tilsynelatende er perfekte som tjener penger på å fremstå perfekte mot den samme gruppa. Nå er det på tide at disse tar et større samfunnsansvar enn i dag, akkurat på linje med det alle andre som driver seriøs butikk må gjøre.

Vi er opptatt av å få frem ulike meninger og nye stemmer. Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Har du lyst til å skrive et gjesteinnlegg her eller kjenner noen som kan ha lyst? Send gjerne en mail til some@hoyre.no.

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth , stortingsrepresentant (H)


Aftenposten skrev onsdag om «Vilde»
som gjennom hele videregående måtte leve med at en privat video av henne ble sendt rundt og pratet om.

Jeg blir så oppgitt over mennesker som ikke klarer skjønne at de gjør en ulovlig handling når de trykker «send», og et bilde eller en film forsvinner inn i et univers av chatter, forum og lagres på mange tusen mobiler.

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?

Uskyldige jenter blir hacket og krenket på det groveste. Det er ikke greit. Vi må alltid slå hardt ned på overgrep. Vi kan ikke bagatellisere spredning av private bilder på nett. Snarere tvert imot – det er et nærmest evigvarende overgrep. Sosiale medier har gitt lavere terskel for hets og hatefulle ytringer enn det er ansikt til ansikt.

Mange opplever ufrivillig å bli tatt bilde av i dusjen på treningssenteret. Mange opplever å få telefonen hacket eller at ekskjæresten sprer private bilder som havner på avveie. Det er overgrep som kan være fullstendig ødeleggende for den som blir utsatt for det. Usikkerheten brer seg. Man vet ikke hvem som har sett bildene, hva de blir brukt til, og man blir aldri helt sikker på at bildene er slettet fra hver eneste smarttelefon.

Slik deling er overgrep, og det er politikernes oppgave å sørge for at regelverket er tilpasset den digitale utviklingen.

Hvor er foreldrene?

Foreldre har et stort ansvar. Vi kan ikke gi barna våre iPhone uten samtidig å sette grense for hvilke aktiviteter som er innenfor og utenfor. Og vi må sørge for at personvern og informasjonssikkerheten ivaretas når man bruker sosiale medier. Det er på tide at med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

Minst like viktig, vi må hjelpe barna når de opplever noe ubehagelig. Enten det er deres bilder som er spredd eller de er den som har gjort det. Barna skal lære og erfare, og da trenger de trygge voksne som viser vei. Jeg tror mange foreldre føler på at de ikke behersker sosiale medier like bra som barna sine, og at det blir et argument for å ikke spørre mer. Men du kommer langt med å være nysgjerrig og forstå at livet på nettet og livet for øvrig ikke er delt i to i barnas liv.

Det er på tide med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

En avsporing

Du hører ofte voksne mennesker diskutere hvorfor hun eller han tok «slike bilder» i utgangspunktet. Det mener jeg er en avsporing. Å stjele private bilder fra mennesker er en kriminell handling. Å distribuere andres private bilder er en kriminell handling.

Nå er det politikernes oppgave å sørge for at vi har et regelverk som slår ned på overgrep og som et tilpasset den digitale fremtiden og for at barn og unge får kunnskap om hvordan oppføre seg. Men vi må ikke glemme vårt felles ansvar – å slå ned på spredning av private bilder. Det er vårt felles ansvar å si ifra når noe går over streken.

Si gjerne din mening om innlegget i kommentarfeltet!

Vi er opptatt av å få frem ulike meninger og nye stemmer. Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Har du lyst til å skrive et gjesteinnlegg her eller kjenner noen som kan ha lyst? Send gjerne en mail til some@hoyre.no.

Har vi det bedre uten likes og #sommerkroppen2018?

Å være konstant påkoblet, gjør oss ikke lykkeligere.

Jeg er ganske sikker på at jeg er mobilavhengig. I eksamenstiden ba jeg venner på lesesalen holde mobilen min som gissel. Jeg fikk den ikke tilbake før jeg hadde lest ferdig kapittelet.

Man trenger ikke å forlate soverommet for å henge med venner. De er jo der – på Snapchat, Facebook og Instagram. Du slipper å være alene og kjede seg.

Aldri før har ungdom kommunisert så enkelt med venner som i dag, allikevel føler de seg stadig mer ensomme og deprimerte. Kanskje det har en sammenheng?

I den nylig utgitte boken «iGen – Why Todays Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebllious, More Tolerant, Less Happy – and Completely Unprepared for Adulthood,» analyserer den amerikanske psykologen, Jean Twenge, kjennetegnene til nye ungdomsgenerasjonen.

Med bakgrunn i flere titalls dybdeintervjuer med amerikanske ungdom og fire omfattende nasjonale undersøkelser, tegner hun et trist bilde av en mobiltelefon som radikalt har endret unges mentale helse.

Da min mor gikk til skolen for tretti år siden, møtte hun kanskje noen mennesker på veien. Når jeg går til lesesalen, kan jeg se TV-serier på mobilen mens jeg sjekker Facebook, Twitter og Instagram og leser nettaviser. I løpet av de få minuttene jeg venter på bussen, har jeg allerede rukket å gi hjernen min mer enn nok å gruble over de neste timene.

Det er ingen tvil om at vi som er unge er utsatt for langt flere impulser og informasjon enn før. I tillegg er informasjonsstrømmen konstant.
Kognitiv forskning tyder på at det bidrar til å svekke vår konsentrasjonsevne, særlig på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer, du venter på en melding eller du lurer på hvor mange likes profilbildet ditt har fått.

Noen påstår at ungdom som er vokst opp med teknologi har blitt eksperter på multitasking. Vi klarer å løse mattestykker samtidig som vi ser en episode av Modern Family på Netflix og sjekker snapchat flere ganger i timen. Jeg tviler.
Multitasking er en form for oppmerksomhetsskifte som krever betydelig hjernekraft. Det påvirker stressnivå og psyke. Ved alltid å være pålogget og motta informasjon, setter vi hjernen i høyhastighet. Vi finner ikke roen.

Det er bare å lese innleggene i Aftenpostens Si ;D-spalter. Norske ungdom skriver om sosiale medier, jaget etter perfeksjon og det konstante forventningspresset om at man skal lykkes med absolutt alt. Det er ofte ikke snakk om forventninger andre har til dem. Det er skyhøye forventninger og krav de har til seg selv.

Unge i dag får høre at de kan «få til alt de vil, så lenge de jobber for det.» Det er bare så innmari kjipt for dem som jobber og stresser døgnet rundt, men allikevel ikke får til «alt.»

Det hjelper ikke å ha gjort det bra på en prøve, når det første som møter deg på Instagram er bilder av noen som trener med #sommerkroppen2018.
Det er alltid noen som får til noe bedre enn deg. Og nå er vi så heldig at vi kan se det med egne øyne, så ofte vi bare vil. Det krever bare noen tastetrykk på mobilen.

Sosiale medier gir sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom. For ikke å nevne, flere muligheter til å bli mobbet av folk i klassen, også etter skoletid. Det er ikke lett å kose seg hjemme en fredagskveld når du plutselig ser bilder av en fest du ikke ble invitert til, eller ser at jenter i klassen har skrevet stygt om deg på en intern Facebook-gruppe.

La oss si at mobiltelefon og vår konstante digitale tilstedeværelse er av grunnene til at unge blir stressa og deprimerte, hva gjør vi med det nå?

Lærere og foreldre må være mer oppmerksom på forholdet mellom informasjonsteknologi og barnas psykiske helse. Foreldre må sette grenser, og de må gå foran som gode rollemodeller. De må vise at de selv klarer å logge av i fritiden, og at de evner å kjede seg.

Men viktigst av alt, ungdom må lære seg å sette grenser for seg selv.

Her må alle bidra. For selv om digital teknologi er fantastisk og vil dominere fremtidens arbeidsmarked, så må vi alle lære oss å kreve vår rett.

Vi må lære å kreve vår rett til å være frakoblet.

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.