Vi må alle bli skamløse


Gjesteblogg av barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Først publisert på regjeringen.no.

Det er nok nå. Vi må få slutt på at negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, æres- og skamkultur hindrer friheten til unge jenter og kvinner.

Deres kamp for å leve frie liv er også vår kamp. Den starter der æres- og skamkulturen skapes og dyrkes: I moskeen, i kirken, i foreningen og på kafeen. Og den slutter ikke før vi alle er skamløse.

Tenk deg at du er 16 år og smugler kjæresten inn på rommet ditt. Pappa oppdager dere og utsetter både kjæresten og deg for vold. Mot din vilje etterlater han deg hos slektninger i Pakistan. I et land du aldri har vært før. Fordi det handler om skam og ære for familien i Norge.

Stygge blikk. Utfrysning. Pappa mister kunder i butikken sin. Nisha rives mellom å være en pakistansk datter hjemme, og være ei vanlig norsk jente ute med venner. Men som hun desperat gjentar: Jeg har ikke gjort noe galt.

Det forteller regissør Iram Haq i sin film Hva vil folk si.

I Danmark er en av de mest omdiskuterte bøkene fra i fjor, Dødevaskeren, skrevet av dansk-kurdiske Sara Omar. Hovedpersonen Frmesk er ikke ønsket av sin pappa fordi hun er jente. Det er en bok som starter i Kurdistan i 1986 og avsluttes i 2016 på Skejby Hospital. Den handler om utsatte jenteliv.

Vi må ikke tro at disse historiene bare er fiksjon, dette skjer med alt for mange jenter i det virkelige liv.

Foreldrenes rolle

Som Hva vi folk si og Dødevaskeren viser, står også foreldrene i et spenn. Mødre og fedre frykter for hva deres miljø vil si om deres barns oppførsel og levemåte.

I en familie som er hinduer står svigerdatteren i et spenn mellom bestemoren og sine egne barn. Hun har to døtre og to sønner. Døtrene må bli med i tempelet i helgene for å lage mat til søndagens samling. Sønnene får helgefri til å gjøre hva de vil. Moren vil at døtrene skal gjøre det samme som sønnene, men frykt og forventninger hindrer henne.

Firebarnsmoren Azra Gilani oppfordret i en kronikk i Aftenposten mødrene til å våkne. Hun skrev for de unge jentene som ikke opplever kjærlighet og trygghet i eget hjem. I et forsøk på å vekke foreldre. Vi må handle nå, skrev hun.

Det samme ser vi i Hva vil folk si. Mammaen til Nisha er aktivt med på å sende datteren til Pakistan og senere gifte henne bort til vennenes familiemedlem i Canada. For familiens ære. Uten at Nisha fritt får mene hva hun vil.

Kampen for likestilling handler om friheten til kunne ta egne valg og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Det handler om å trygge barna slik at de kan være seg selv og leve sine liv. Uten skyld og skam samtidig som de har en fot både i minoritets- og majoritetssamfunnet.

Likestilling er en menneskerett. Flere med minoritetsbakgrunn må komme på banen for å skape like muligheter for sine barn. Varig endring kan kun skje hvis miljøene selv vil. Jeg gir honnør til alle som hver dag kjemper sine kamper, store eller små, for at de selv og andre skal kunne leve frie liv.

Hva må vi jobbe for å endre?

Regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse tar opp viktige likestillingsutfordringer. Disse skal følges opp og forsterkes.

Frie liv handler også om aksept for den du er. Det handler om fravær av diskriminering og rasisme. At du kan få en jobb du er kvalifisert for, selv om du har et fremmed navn og at du kan ytre deg uten å bli hetset for den du er. Regjeringen er godt i gang med oppfølgingen av strategien mot hatefulle ytringer.

Jeg vil være en likestillingsminister for unge med minoritetsbakgrunn og vil kjempe sammen med dem for at de skal kunne leve frie liv:

  • Unge stemmer skal tas på alvor. Vi har mange viktige, unge stemmer i Norge. Mange slites mellom foreldrenes kultur og forventninger, og egne ønsker om selvstendige liv. Jeg vil at deres erfaringer skal lyttes til. Når regjeringen nå setter ned et utvalg for å utrede likestillingsutfordringer blant barn og unge, skal unge med minoritetsbakgrunn ha en selvsagt plass.
  • Bedre støtte til foreldre. Å være en god forelder er krevende for alle. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn står ofte i et spenn mellom sin egen kultur og forventninger fra det norske samfunnet. For meg er det viktig at de får hjelp og støtte i arbeidet med at barna skal få en god framtid i Norge. Et sentralt redskap er strategien for foreldrestøtte som vi legger frem i vår, der foreldreveiledning er tema.
  • Kamp mot diskriminering. Vi vet at mennesker med minoritetsbakgrunn opplever diskriminering, blant annet i arbeidslivet. Dette må vi hindre. Diskriminering er ødeleggende for tilliten vi trenger for å oppnå gode fellesskap. Regjeringen vil derfor iverksette tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og på utesteder.

Modige stemmer

Vi har heldigvis mange sterke stemmer i Norge. Stemmer som kjenner kampen for likestilling på kroppen. Der deres egen sikkerhet er kostnaden for å ta til orde for et fritt liv. Uten skam og skyld. Uten negativ sosial kontroll eller diskriminering.

Alle skal kunne leve frie og selvstendige liv. Barn, unge og voksne har rett til å ta sine egne livsvalg. Dette er en menneskerett som gjelder for alle.

Likestilling er en grunnleggende verdi i Norge, men det er ikke all likestilling vi kan vedta oss til. Det er ingen enkle løsninger når det handler om verdisett og holdninger.

Som en del av innsatsen for likestilling har statsministeren, kunnskaps- og integreringsministeren og jeg et frokostmøte med viktige stemmer med minoritetsbakgrunn på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Vi skal lytte til innspill og lære om hvordan vi sammen skaper et likestilt samfunn for alle.

Som Frmesk skriver i sitt brev til pleieren Darya i boken Dødevaskeren:

«Jeg prøver å fortelle min (historie) selv om bare tanken fyller meg med skyld og skam. Jeg føler skam over å eksistere. Vi er nødt til å ta kampen for det er våre liv som står på spill. Mine ord er det eneste jeg har tilbake. Det er grunnen til min overlevelse. Jeg er ingenting uten dem».

Det er tid for å gå fra ord til handling og ta et oppgjør med at unge får krenket sine rettigheter.

Jeg lover å stå sammen med dem i kampen for et likestilt Norge der alle har like muligheter og alle er like mye verdt. Uavhengig av bakgrunn.

Vi er opptatt av å få frem ulike meninger og nye stemmer. Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Har du lyst til å skrive et gjesteinnlegg her eller kjenner noen som kan ha lyst? Send gjerne en mail til some@hoyre.no.

Denne kampen angår oss alle


Vi har nok litt berøringsangst når det gjelder negativ sosial kontroll. Det må vi slutte med.

Forrige helg hadde Høyre et seminar om negativ sosial kontroll, hvor flere personer delte sterke personlige erfaringer om negativ sosial kontroll og konsekvensene ved dette.

«Jeg er homofil, og jeg skammer meg ikke lenger over det, men det er enda vanskelig å stå foran folk å si dette», sa en av innlederne. Han har vokst opp i Norge, med foreldre fra Pakistan. 

Midt i min egen kvinnekamp, om retten til både å jobbe og fremdeles være en god mor,  pågår det en kamp, og den handler ikke bare om kvinnekamp eller homokamp. Den handler om retten til å være et selvstendig menneske.

Uansett bakgrunn, religion og legning.

Enten man har vokst opp i et kristent bedehusmiljø, tilhører en annen religion, har foreldre med opprinnelse fra et annet land, er homofil, bifil, eller har sex utenfor ekteskapet kan man risikere å bryte med det som er akseptert i kulturen man lever i. Å avvike fra normalen er å utfordre sin egen familie og sin egen kultur for mange. 

Familier bringes i skam. Man blir skamløs.

Det er nedslående at vi fortsatt har utfordringer med å akseptere det som er annerledes. På tvers av nasjonaliteter, på tvers av kulturer.

Rives mellom to kulturer

Identitet er viktig. Den definerer oss som personer, og river oss ofte fra hverandre i ungdomstiden. Hvem er jeg, og hva skal jeg bli? For ungdom fra andre land og kulturer blir det ofte en dobbel rollekonflikt. Det er en kamp som er vanskelig å vinne. Den kan bli umulig dersom man i tillegg har en annen legning.

Mange lever i fornektelse hele livet. Prisen ved å erkjenne det for seg selv og samfunnet er for stor.

De gifter seg kanskje for å slippe å bli avslørt, eller lever dobbeltliv.

Lukkede miljøer

I samfunnet er ekteskapet ofte en målestokk på om man har lykkes med å komme inn i voksenlivet. Flere kvinner blir dessverre giftet bort av foreldrene sine. Deres ære tilhører mannen og familien.

«Jeg har ikke opplevd så mye alvorlig, jeg har bare blitt tvangsgiftet» var det en som fortalte under et foredrag på Stortinget i fjor høst. Kommentaren kom som en reaksjon etter at andre hadde fortalt historier om omskjæring i stuen, voldtekt og salg av sex, alt utført i Guds navn.

Alt dette skjer fordi man har lukkede miljø hvor den sosiale kontrollen er sterk. Noen ser deg. Den sosiale kontrollen i disse eksemplene utøves ikke nødvendigvis av foreldre, men via naboer, onkler, taxisjåfører og alle andre som «ser». Bryter man med normene, eller har «feil» legning, er familiens ære i fare. 

Negativ sosial kontroll berører mange. Det er et strukturelt problem, hvor storsamfunnet ikke inkluderer. Et samfunn hvor vi setter hverandre i båser, og kulturen og religionen får styre internt i gruppen.

Berøringsangst 

Jeg håper vi kan være tydeligere på hvordan vi vil ha det hos oss. Skal vi bygge broer, eller skal vi tillate at det bygges murer? Bygge avstander i stedet for fellesskap. Jeg håper vi kan åpne opp mer. Vi er alle en del av samfunnet, vi gir alle et mangfold, og vi har alle vår egen stemme inn i samfunnet. 

Jeg tror nok vi har litt berøringsangst når det gjelder negativ sosial kontroll.

Vi er muligens for opptatt av religionsfrihet. Det må vi slutte med. Vi må bry oss mer, fordi utfordringen med sosial kontroll angår oss alle, på tvers av nasjonalitet og religion.

Flere må gå foran

Vi trenger dessverre flere som går foran og står frem, for bak hver historie finnes det et titalls andre. Når enkeltmennesker går foran, må vi følge etter, for vi har alle et ansvar for å løfte denne debatten.

Det handler om retten til å få delta i samfunnet på like vilkår.

Vi er alle født frie, men ingen er frie før alle er det.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.