Kroppen skal brukes, ikke utstilles

Bilde av stortingsrepresentant, Mari Holm Lønseth. I bakgrunnen er et bilde av en jente som ser seg i speilet. Hun holder hendene opp mot ansiktet. Ser alvorlig ut.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Endelig får influencere klare regler som stopper de fra å markedsføre produkter på bekostning av unges selvtillit. Det er på tide. Men det løser ikke alle problemer rundt kroppspress. Foreldre må ta mer ansvar. Barn og unge som trenger psykisk helsehjelp må få bedre oppfølging. I tillegg må folk gi litt mer faen. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Jeg fylte 13 i 2004. Selv uten Instagram og blogg.no, opplevde vi kroppspress. Noe skyldtes den usikkerheten som ungdomsårene kan bringe med seg. Men noe skyltes sikkert også tilsynelatende «perfekte kjendiser» som for eksempel Britney Spears eller Christina Aguilera som for oss var store forbilder og som vi ville være likest mulig. Vi fikk ikke reklame inn på telefonen, vi skjønte at det vi så på TV-shop var lureri og det var ikke snakk om tannbleiking, hårfjerning eller hår-vitamingummibjørner.

Mye har forandret seg

Dette skiller seg dramatisk fra dagens situasjon: Forbildene er ikke lenger på andre siden av Atlanteren. Tvert imot er det nabojenta som skriver tilsynelatende personlige statuser som vi kan lese på en av de mest personlige tingene vi har, nemlig smarttelefonen. Influencerne snakker til følgerne sine på en personlig måte i markedsføringen av egne eller andres produkter. Hva som er reklame og hva som ikke er det glir over i hverandre, selv om de fleste er gode til å merke innleggene sine i henhold til regelverket.

Endelig er de nye etiske reglene for influencere på plass

Det er nok ingen tvil om at måten enkelte influencere velger å fremstille seg selv på, bidrar til økt kroppspress hos en del unge, særlige jenter. Det er heller ingen tvil om at mange som er forbilder for unge, ikke har vært sitt ansvar bevisst.

Derfor er det bra og på tide at vi endelig har fått på plass nye etiske retningslinjer for influencere. De må slutte å markedsføre varer og tjenester med budskap som kan føre til misnøye med kropp og utseende hos barn og unge. Retningslinjene gjelder for markedsføring mot barn og unge opp til 24 år. Dette regelverket skal håndheves av et eget fagutvalg som både skal behandle klager, men også komme med forhåndsuttalelser til kampanjer. Influencerne og andre aktører i bransjen har vært med på å utarbeide de nye retningslinjene. Det håper jeg vil føre til at de har bedre forankring hos de det gjelder – og derfor blir fulgt.

Hva vil Høyre gjøre?

Mange lurer kanskje på hvorfor Høyre, partiet som ikke vil forby alt de ikke liker eller regulere alt, vil gå inn og regulere markedsføringen mot unge. Jo, det er fordi Høyre ikke er partiet som lar et marked operere fritt uten spilleregler når de målretter seg mot barn og unge. De trenger et annet vern enn voksne. Når det er sagt, kan vi ikke regulere oss ut av kroppspress, men vi kan gjøre noe for å gi klare og tydelige regler for hva slags markedsføring som er lov.

Retningslinjer løser ikke alt

Det er sannelig på tide at retningslinjene kom på plass. Men vi må ikke være naive å tro at det løser alt. Disse retningslinjene handler kun om markedsføring. Det betyr at vi fortsatt kommer til å se bilder av silikonpupper, fylte rumper og lepper på feeden vår på Instagram. Det kan selvfølgelig ikke forbys. Det må vi sette unge i stand til å håndtere:

Foreldrene har et stort ansvar for lære barna sine hva det er som er ekte og falskt i sosiale medier. De aller fleste sosiale medier gir en solskinnshistorie av menneskers liv, og tar i liten grad for seg nedturene eller de dårlige dagene. Barn og unge må lære at ikke alt er som det ser ut i sosiale medier.

Skolen har også ansvar

Sammen med foreldrene hviler det også et ansvar på skolen. Når vi nå fornyer absolutt alle fagene i norsk skole er livsmestring en del som skal inn og som er nytt. Det er veldig bra. Skal du trives og lære på skolen, må du også mestre livet. I møte med det perfekte liv i sosiale medier og i media må barn og unge lære seg kildekritikk, lære å takle motgang og lære om hva et sunt kroppsideal er.

Politikken vi fører er selvfølgelig viktig, men vi kan ikke vedta oss ut av kroppspress. Det viktigste vi gjør både på hjemmebane, på skolen og i samfunnet er å jobbe med holdninger og kultur. Vi må gi litt mer faen, og være fornøyd med det vi har. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Er det greit å gråte på jobben?


I en helt vanlig oppf
ølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. 

Jeg synes det er greit å gråte på jobben. Jeg har gjort det flere ganger. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forstått noe viktig. Livet er ikke uten hinderNår det av og til ser helt mørkt ut, venter lysere stunder rundt neste sving.

Dette skulle jeg ønske at jeg hadde visst da jeg som tenåring strevde med å takle livet og finne min plass i samfunnet.

Det har de siste årene vært en økning av psykiske lidelser blant barn og unge. Dette er den viktigste årsaken til uførhet for de mellom 20-30 år. 70.000 barn og ungdommer sliter med psykiske problemer. Åtte prosent har en diagnose. 

Det er helt vanlig for et menneske å ha problemer med sin psykiske helse av og til.

Derfor må vsørge for at hjelpen er der når man trenger den.

Mitt parti har psykisk helse og forebygging som et av de viktigste satsingsområdeneHelsesøstrene har fått mer handlingsrom, det kommer  en opptrappingsplan for psykisk helse, og vår regjering har også økt antall psykologer de siste fire årene fra 170 til nærmere 400. Men det gjenstår fortsatt mye arbeid.

Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til det å ha en jobb å gå tilMange av dem som står utenfor arbeidslivet, eller står i fare for å falle ut, er mennesker med psykiske lidelser eller problemer. De representerer en betydelig ressurs som samfunnet går glipp av.

Mange av disse har behov for hjelp for å kunne utnytte sin arbeidsevne. For arbeidsgiverne er det viktig med god informasjon om hvordan en kan være en god arbeidsgiver for personer med psykiske lidelser

For de som sliter og er mye borte fra jobb på grunn av psykiske lidelser er det viktig å vite at det å gå på jobb også kan være til hjelp mot plagene. For de som opplever sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å kunne fokusere på noe annet, og være aktivisert. Jobb kan altså være en del av løsningen, men det krever god dialog og tilrettelegging. 

En periode da jeg selv jobbet mye og ikke følte at jeg hadde en god dialog på jobben, trivdes jeg rlig. I en helt vanlig oppfølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. Det endte opp som den reneste syndefloden, og jeg tenkte, nå har jeg møtt veggen.

Heldigvis skjedde det motsattedet gjorde godt med en prat med sjefen. Ofte er det bare små justeringer som må tilog mye skyldes misforståelser.

Dersom man lukker disse tingene inn i seg selv blir de dessverre ofte verre. Gråten var for meg forløsende, selv om det også gjorde meg sårbar. Jeg hadde nå vist at jeg ikke var en maskin, som alltid fungerte, som alltid smilte

I dag vet jeg at gråt kan være herlig forløsende, og tårene kommer oftere enn før, både på godt og vondt.

Jeg gråter når barnet mitt synger, jeg gråter når jeg er på teater, jeg gråter når jeg blir berørt. Det skjer både på og utenfor jobb, og ofte når man minst venter det. Det er en del av livet.  

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å være i kontakt med andres følelsesliv. Det forventes at en skal komme på jobb med det som er friskt, og en har samtaler for å få dette til i praksis.

Det er en enkel sak når det for eksempel gjelder en brukket fot, men gjelder det et såret hjerte, eller plaget sinn, er det straks vanskeligere. Da vegrer vi oss, for vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss som medmennesker

Vi må bli flinkere til å gå inn i disse situasjonene. Vi må snakke om det på arbeidsplassene, og vi må tørre å dele, også når vi har det tøft. Det kan gi oss den styrken vi trenger for å lettere komme seg gjennom hverdagen. 

Som politiker har jeg tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også kan snakke om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig, og arbeidslivet kan være en del av suksessfaktoren. Da må vi åpne opp arbeidslivet for den type samtaler. 

Vi må bli flinkere til å oppdage personer som sliter, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte «hvordan går det med deg», men det er sjelden vi er forberedt på å håndtere et ærlig svar fra den det ikke går så bra med

Hvordan går det med deg, egentlig?