Friheten til å velge selv

Foto: Nærings- og fiskeridepartementet / Getty Images

Gjesteinnlegg av Camilla Strandskog, stortingsrepresentant for Høyre.

I vår var jeg på et seminar på Litteraturhuset om psykisk helse. Der fikk jeg høre flere sterke personlige historier. En av dem var fra Tonje Finsås. Hun har slitt med spiseforstyrrelser, selvskading og annen alvorlig psykisk sykdom. Hun har vært innlagt over 200 ganger, og har ved flere anledninger forsøkt å ta sitt eget liv.

Redningen for Tonje var Hurdalssjøen recoverysenter. Hurdalssjøen behandler blant annet psykiske helseutfordringer. Det er et privat behandlingssenter som alle med henvisning står fritt til å velge, da senteret er godkjent i ordningen med fritt behandlingsvalg. Etter mange år i det offentlige viste det seg at det var dette som skulle redde Tonje.

Høyre er for fritt behandlingsvalg fordi vi vil gi folk muligheten til å velge den behandlingen som passer best for dem. For noen betyr det alt. Det gjorde det for Tonje. Hun har selv sagt at fritt behandlingsvalg reddet livet hennes.

Bare for å ha det helt klart; Høyre mener at det offentlig skal ha hovedansvaret for at befolkningen får tilgang på gode helsetjenester – både nå og i fremtiden. Men det betyr ikke at det ikke er plass til både ideelle og private aktører i tillegg. Det viktigste er at pasientene får et godt tilbud. Det får de dersom de selv kan velge hvor de vil behandles. Det offentlige tar regningen, etter fastsatte priser. Det er kjernen i fritt behandlingsvalg. Det handler om å gi mer makt til pasientene. Helsevesenet er til for dem.

Kortere helsekøer

Når du er motivert for behandling er det avgjørende å få hjelp så raskt som mulig. Særlig innen rus og psykiatri. For mange kan det å måtte vente lenge i helsekøer være katastrofalt for deres muligheter til å bli friske. Når det finnes private aktører med ledig kapasitet, mener jeg det er uforsvarlig å ikke bruke den ledige kapasiteten. Vi må ta i bruk de mulighetene vi har for å få folk friske. Det gir bedre behandling og kortere køer for alle.

Arbeiderpartiet har uttalt at de ønsker å skrote fritt behandlingsvalg. De mener ordningen har vært en fiasko. Dersom Arbeiderpartiet får det som de vil får vi et todelt helsevesen. For uten fritt behandlingsvalg er det mange gode private tilbud som blir forbeholdt de som kan betale for seg. Sånn kan vi ikke ha det i Norge i 2019.

Er det greit å gråte på jobben?


I en helt vanlig oppf
ølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. 

Jeg synes det er greit å gråte på jobben. Jeg har gjort det flere ganger. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forstått noe viktig. Livet er ikke uten hinderNår det av og til ser helt mørkt ut, venter lysere stunder rundt neste sving.

Dette skulle jeg ønske at jeg hadde visst da jeg som tenåring strevde med å takle livet og finne min plass i samfunnet.

Det har de siste årene vært en økning av psykiske lidelser blant barn og unge. Dette er den viktigste årsaken til uførhet for de mellom 20-30 år. 70.000 barn og ungdommer sliter med psykiske problemer. Åtte prosent har en diagnose. 

Det er helt vanlig for et menneske å ha problemer med sin psykiske helse av og til.

Derfor må vsørge for at hjelpen er der når man trenger den.

Mitt parti har psykisk helse og forebygging som et av de viktigste satsingsområdeneHelsesøstrene har fått mer handlingsrom, det kommer  en opptrappingsplan for psykisk helse, og vår regjering har også økt antall psykologer de siste fire årene fra 170 til nærmere 400. Men det gjenstår fortsatt mye arbeid.

Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til det å ha en jobb å gå tilMange av dem som står utenfor arbeidslivet, eller står i fare for å falle ut, er mennesker med psykiske lidelser eller problemer. De representerer en betydelig ressurs som samfunnet går glipp av.

Mange av disse har behov for hjelp for å kunne utnytte sin arbeidsevne. For arbeidsgiverne er det viktig med god informasjon om hvordan en kan være en god arbeidsgiver for personer med psykiske lidelser

For de som sliter og er mye borte fra jobb på grunn av psykiske lidelser er det viktig å vite at det å gå på jobb også kan være til hjelp mot plagene. For de som opplever sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å kunne fokusere på noe annet, og være aktivisert. Jobb kan altså være en del av løsningen, men det krever god dialog og tilrettelegging. 

En periode da jeg selv jobbet mye og ikke følte at jeg hadde en god dialog på jobben, trivdes jeg rlig. I en helt vanlig oppfølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. Det endte opp som den reneste syndefloden, og jeg tenkte, nå har jeg møtt veggen.

Heldigvis skjedde det motsattedet gjorde godt med en prat med sjefen. Ofte er det bare små justeringer som må tilog mye skyldes misforståelser.

Dersom man lukker disse tingene inn i seg selv blir de dessverre ofte verre. Gråten var for meg forløsende, selv om det også gjorde meg sårbar. Jeg hadde nå vist at jeg ikke var en maskin, som alltid fungerte, som alltid smilte

I dag vet jeg at gråt kan være herlig forløsende, og tårene kommer oftere enn før, både på godt og vondt.

Jeg gråter når barnet mitt synger, jeg gråter når jeg er på teater, jeg gråter når jeg blir berørt. Det skjer både på og utenfor jobb, og ofte når man minst venter det. Det er en del av livet.  

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å være i kontakt med andres følelsesliv. Det forventes at en skal komme på jobb med det som er friskt, og en har samtaler for å få dette til i praksis.

Det er en enkel sak når det for eksempel gjelder en brukket fot, men gjelder det et såret hjerte, eller plaget sinn, er det straks vanskeligere. Da vegrer vi oss, for vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss som medmennesker

Vi må bli flinkere til å gå inn i disse situasjonene. Vi må snakke om det på arbeidsplassene, og vi må tørre å dele, også når vi har det tøft. Det kan gi oss den styrken vi trenger for å lettere komme seg gjennom hverdagen. 

Som politiker har jeg tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også kan snakke om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig, og arbeidslivet kan være en del av suksessfaktoren. Da må vi åpne opp arbeidslivet for den type samtaler. 

Vi må bli flinkere til å oppdage personer som sliter, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte «hvordan går det med deg», men det er sjelden vi er forberedt på å håndtere et ærlig svar fra den det ikke går så bra med

Hvordan går det med deg, egentlig?

Har vi det bedre uten likes og #sommerkroppen2018?

Å være konstant påkoblet, gjør oss ikke lykkeligere.

Jeg er ganske sikker på at jeg er mobilavhengig. I eksamenstiden ba jeg venner på lesesalen holde mobilen min som gissel. Jeg fikk den ikke tilbake før jeg hadde lest ferdig kapittelet.

Man trenger ikke å forlate soverommet for å henge med venner. De er jo der – på Snapchat, Facebook og Instagram. Du slipper å være alene og kjede seg.

Aldri før har ungdom kommunisert så enkelt med venner som i dag, allikevel føler de seg stadig mer ensomme og deprimerte. Kanskje det har en sammenheng?

I den nylig utgitte boken «iGen – Why Todays Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebllious, More Tolerant, Less Happy – and Completely Unprepared for Adulthood,» analyserer den amerikanske psykologen, Jean Twenge, kjennetegnene til nye ungdomsgenerasjonen.

Med bakgrunn i flere titalls dybdeintervjuer med amerikanske ungdom og fire omfattende nasjonale undersøkelser, tegner hun et trist bilde av en mobiltelefon som radikalt har endret unges mentale helse.

Da min mor gikk til skolen for tretti år siden, møtte hun kanskje noen mennesker på veien. Når jeg går til lesesalen, kan jeg se TV-serier på mobilen mens jeg sjekker Facebook, Twitter og Instagram og leser nettaviser. I løpet av de få minuttene jeg venter på bussen, har jeg allerede rukket å gi hjernen min mer enn nok å gruble over de neste timene.

Det er ingen tvil om at vi som er unge er utsatt for langt flere impulser og informasjon enn før. I tillegg er informasjonsstrømmen konstant.
Kognitiv forskning tyder på at det bidrar til å svekke vår konsentrasjonsevne, særlig på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer, du venter på en melding eller du lurer på hvor mange likes profilbildet ditt har fått.

Noen påstår at ungdom som er vokst opp med teknologi har blitt eksperter på multitasking. Vi klarer å løse mattestykker samtidig som vi ser en episode av Modern Family på Netflix og sjekker snapchat flere ganger i timen. Jeg tviler.
Multitasking er en form for oppmerksomhetsskifte som krever betydelig hjernekraft. Det påvirker stressnivå og psyke. Ved alltid å være pålogget og motta informasjon, setter vi hjernen i høyhastighet. Vi finner ikke roen.

Det er bare å lese innleggene i Aftenpostens Si ;D-spalter. Norske ungdom skriver om sosiale medier, jaget etter perfeksjon og det konstante forventningspresset om at man skal lykkes med absolutt alt. Det er ofte ikke snakk om forventninger andre har til dem. Det er skyhøye forventninger og krav de har til seg selv.

Unge i dag får høre at de kan «få til alt de vil, så lenge de jobber for det.» Det er bare så innmari kjipt for dem som jobber og stresser døgnet rundt, men allikevel ikke får til «alt.»

Det hjelper ikke å ha gjort det bra på en prøve, når det første som møter deg på Instagram er bilder av noen som trener med #sommerkroppen2018.
Det er alltid noen som får til noe bedre enn deg. Og nå er vi så heldig at vi kan se det med egne øyne, så ofte vi bare vil. Det krever bare noen tastetrykk på mobilen.

Sosiale medier gir sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom. For ikke å nevne, flere muligheter til å bli mobbet av folk i klassen, også etter skoletid. Det er ikke lett å kose seg hjemme en fredagskveld når du plutselig ser bilder av en fest du ikke ble invitert til, eller ser at jenter i klassen har skrevet stygt om deg på en intern Facebook-gruppe.

La oss si at mobiltelefon og vår konstante digitale tilstedeværelse er av grunnene til at unge blir stressa og deprimerte, hva gjør vi med det nå?

Lærere og foreldre må være mer oppmerksom på forholdet mellom informasjonsteknologi og barnas psykiske helse. Foreldre må sette grenser, og de må gå foran som gode rollemodeller. De må vise at de selv klarer å logge av i fritiden, og at de evner å kjede seg.

Men viktigst av alt, ungdom må lære seg å sette grenser for seg selv.

Her må alle bidra. For selv om digital teknologi er fantastisk og vil dominere fremtidens arbeidsmarked, så må vi alle lære oss å kreve vår rett.

Vi må lære å kreve vår rett til å være frakoblet.