Jeg blir kvalm når jeg hører om hetsen hun mottar

Vi må ta til motmæle mot netthets, nå.

De siste månedene har jeg blitt mer og mer forbanna. På vegne av andre og på vegne av demokratiet.

Det er for mange mennesker, særlig kvinner, som opplever grov, seksualisert hets og rasistiske og hatefulle kommentarer når de engasjerer seg i samfunnsdebatten.

Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali er den siste som får gjennomgå. Men det har vært mange før henne.

Lan Marie Nguyen Berg har fått kommentarer som beskriver i detalj hvordan de skal drepe henne. Hun skal slås i bakhodet med en spade og begraves under asfalt.

Trine Skei Grande (V) har blitt hetset om vekt og intelligens. Hun får tilsendt seksuelt upassende meldinger og bilder på sosiale medier. Hun har mottatt flere drapstrusler.

Heidi Nordby Lunde (H) har fått kommentarer som «Du burde voldtas. Du skal voldtas.»

Både Erna Solberg og Hadia Tajik (Ap) har opplevd sin storm av kommentarer.

Noen av nettrollene er anonyme. Andre går ut med fullt navn. Mange er forbilder for sine barn og barnebarn.

Tap for demokratiet
Konsekvensene av dette er åpenbar. Viktige stemmer stilner. Debatten blir fattigere. Demokratiet taper.

La meg slå en ting fast. Selvfølgelig skal man tåle kritikk og skarpe formuleringer. Vi må tåle kontroversielle og sjokkerende uttalelser. Vi må tåle å bli provosert og krenket. Ytringsfriheten står sterkt i Norge.

Men prisen for å delta i den offentlige debatten er i dag for høy for mange.

Jeg er for eksempel uenig i en del av argumentene og utsagnene til Sumaya Jirde Ali. Jeg synes av og til hun går for langt i å karakterisere motstandere på en ufin måte.

Men jeg får vondt av å høre stemmen hennes briste på NRK når hun forteller om hetsen hun mottar. Jeg har stor respekt for at hun kaster seg ut i et slikt debattklima, og står opp for det hun tror på. Og jeg blir kvalm av kommentarfeltet:

«Tragisk eksemplar av et menneske.»
«Returner henne til Afrika.»
«Frekk sugge»
«Ufyselig vesen. Send henne hjem til Somalia.»
«Det er slike vi ikke vil ha i Norge.»
«Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene.»

Sumaya Jirde Ali er en ung kvinnelig samfunnsdebattant som fortjener å få reaksjoner og diskusjoner om hva hun mener – ikke hatefulle og rasistiske kommentarer om hudfarge, nasjonalitet, religion, alder, kjønn eller utseende.

Hetsen mot Sumaya er avslørende. Det handler om rasisme, diskriminering, negativ sosial kontroll og mannssjåvinisme. Gruppene som hetser Sumaya og andre kvinnelige samfunnsdebattanter har flere ting til felles: De er provosert og utagerer, ofte i håp om å kontrollere og true til taushet kvinner som i dag nekter å la seg kue.

Vi må gjøre mer for å sikre at stemmer vi burde høre – ikke stilnes.

Hva kan vi gjøre?
Erna Solberg har i mange år tatt til motmæle mot hets og nettroll, og brukt sin posisjon til å sette problemet på dagsorden. Det er jeg stolt over. I 2016 kom regjeringen med en strategi mot hatefulle ytringer, og flere av tiltakene der må vi følge opp videre.

Politiet må ha god kunnskap og kompetanse. Flere politidistrikt bør ha egne grupper som arbeider mot hatkrim, og arbeidet må prioriteres. Vi trenger mer forskning på årsaken til hatkriminalitet, hvem som utgjør nettrollene og skadevirkningene det har for den enkelte og for samfunnet. Vi trenger bedre veiledning og støtte til dem som opplever hat og rasisme fra feige anonyme mennesker bak PC-skjermen.

Også må vi alle ta til motmæle. Nettrollene er ikke mange, men de blir så veldig synlig dersom vi andre ikke sier i fra. La oss bidra i dugnaden mot netthets.

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.

Ønsker alle en god, men ikke perfekt jul


Før julefreden senker seg, må vi senke forventningene.

Julen er en religiøs høytid, men feiringen er i all hovedsak en menneskelig konstruksjon. Vi har lært at lykke er en naturlig del av julefeiringen.

Vi har normalisert bilde av små barn som venter ivrig på å åpne gaver, lukten av pinnekjøtt eller ribbe fra ovnen og julemusikk i bakgrunnen. Nissen kommer på døra. Askepott og de tre nøttene sendes juleaften morgen.

Men det er – og jeg er villig til å vedde en del på dette – ingen som kun opplever idyllen.

Det er ikke alle som har årlige tradisjoner som skaper en ramme rundt høytiden. En del mennesker opplever hvert år å lete etter hvem de kan tilbringe julen med, og hvor de kan finne et fellesskap.

Mange opplever vanskelige familiesituasjoner, stoler rundt middagsbordet som står tomme, barn som tilbringer julen hos ekskjæresten og navn man ikke skal nevne i familieselskaper.

Det er kun 2 av 100 som tilbringer juleaften alene. Men mange føler på ensomhet – selv om de er omringet av mennesker. Det er helt naturlig å savne noe eller noen. Vi har nye familiekonstellasjoner og samværsmåter, og høytider er et tveegget sverd.

Følelser som lar seg undertrykke i hverdagens mas, kan lett blusse opp til overflaten når det blir stille og forventningene er høye.

Mange foreldre går rundt og frykter at barna skal bli den tapende part. Foreldre, og fortsatt særlig kvinner, kjenner et sterkt emosjonelt ansvar for at barna skal oppleve perfeksjonen i julen – og ikke legge merke til de mange manglene. De jobber døgnet rundt i desember måned for å sikre julekosen.

Så har de kanskje lykkes i å legge ut tre suksessfulle bilder av pepperkakehus og en imponerende pakkekalender på Facebook, men de er utslitte når julefreden skal senke seg.

Blant dem finnes det også flere som vet at regningene hoper seg opp, og at de på nyåret må gå i sparebluss.

Fattigdom og utenforskap er et helårsproblem, men skammen over ikke å strekke til er for mange ekstra tungt i høytiden. De siste årene har flere brukt sosiale medier og Finn.no til å be fremmede om hjelp til innkjøp av julemat og gaver, og mange har tilbydd seg å hjelpe.

Det offentlige skal ha et godt sikkerhetsnett for de som sliter økonomisk, men det varmer å se hvordan vi som medmennesker i samfunnet stiller opp for hverandre når det trengs – også utover det vi gir via skatteseddelen.

I dag er én dag til juleaften, og jeg ønsker alle en god, men ikke perfekt jul.

«Idyll» er ikke en av julefeiringens felles verdier, og det bør vi minne hverandre om når forventningene tar overhånd.

Min strategi i år er å øke optimismen og senke forventningene. Jeg har ingen ambisjon om å gjøre noe som helst fornuftig. Jeg skal kanskje lese en bok. Spise pinnekjøtt-rester hele romjula, og tilbringe tid med familien.

Jeg satser på at det blir julehygge av det også!

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.