En politikers bekjennelser

Bilde av Margret Hagerup og Guro Angell Gimse.
Foto: Høyre

Sommeren har vært fin. Den har vært en salig blanding av gode stunder, krangling, brettspill, bading og is. Jeg har fått ryddet i barnas klesskap, ommøblert og flyttet på senger og prøvd å holde ugresset i hagen i sjakk. Mens jeg har syslet med alle disse aktivitetene har jeg også fått god anledning til å tenke over livet. Politikerlivet spesielt, og ikke minst meningen med det.

For hvilke politikere er det egentlig vi vil ha?

Den møtefrie perioden på Stortinget ble tidlig i sommer problematisert av Gunnar Stavrum, for å være for lang. Han mente videre at politikere burde kunne ha «vanlige» arbeidsdager, slik som folk flest. Jeg har prøvd begge deler, og må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å avgjøre hva som er mest jobb. Den største utfordringen med å pendle til Oslo er å reise fra familien. Derfor er det godt med møtefrie dager, hvor jeg kan starte med å levere i barnehagen, og fortsette arbeidsdagen ute i lokale bedrifter eller hjemme ved kjøkkenbordet. Familielivet er viktig. Kontakten med lokalt fylke likeså.

Bilde av Margret Hagerup med mannen sin og en av sønnene ute i finværet.
Foto: Margret Hagerup

Jeg ble overrasket når jeg skulle levere jenta på 4 år i barnehagen i går. Tårene presset plutselig på. Hverdagen var i gang igjen. Det innebærer for meg pendling til Oslo. Livets overganger gjør oss oppmerksomme på at tiden går.

Ingen nyanser?

Jeg er nå halvveis i min første periode på Stortinget. Det har vært to fantastiske år, men også tankevekkende år. Jeg er skremt av debatten vi har, både på og utenfor Stortinget. Jeg er skremt av ytterpunktene, for det finnes ingen nyanser lenger, det er enten eller. Enten er du for bompenger, eller så er du imot. Enten har du flyskam, eller så har du det ikke. Svarene dine på dette definerer deg som person. For to år siden var jeg Margret Hagerup og jobbet som personalsjef på ASKO. Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er en enorm forskjell på disse to personene, i oppfatning, men jeg er usikker på om den er stor i væremåte.

Det er noen ganger fristende å gå tilbake til rollen min i ASKO. Der er det ingen som stiller meg til veggs for dårlig debatteknikk, eller ber meg ryke og reise via Facebook og mail. Det er heller ingen journalister som bryr seg om reiseregningene mine, eller bakgrunnen min.

Endrer vi ikke debattklimaet tror jeg det for mange vil være lettere, bedre og mer foretrukket å være ute i arbeidslivet, mens det beste nok hadde vært at vi hadde flere vekslinger. Jeg studerte mens jeg jobbet på ASKO, og dro god nytte av erfaringene i arbeidslivet inn i studiene. Nå drar jeg god nytte av erfaringene i arbeidslivet, på Stortinget. En gang skal jeg dra med meg denne erfaringen tilbake til arbeidslivet. Vi trenger et mangfold, også i politikken.

Margret Hagerup i solstol som viser peace-tegn med hånda.
Foto: Margret Hagerup privat

Rekruttering av politikere

Jeg er helt overbevist om at politikken trenger flere folk som har erfaring fra næringslivet. Derfor er jeg bekymret for om vi i fremtiden klarer å rekruttere bredt inn i politikken, eller om vi skremmer bort folk, gjennom skittkasting, personifisering og store forventninger.

Vi går nå inn i en kommunevalgkamp, hvor mange nye tillitsvalgte har meldt seg inn i partiene og stiller til valg. De har alle et ønske om å jobbe for en bedre kommune og et bedre samfunn gjennom sakene de brenner for. Måtte kommunevalgkampen preges av de gode debattene, hvor vi viser tydelige forskjeller og skillelinjer, og ikke spiller på frykt, skremsler og latterliggjøring.

Det skaper et bedre samfunn.

The Squad – kvinnene som kjemper for likestilling, mangfold og demokrati i «den vestlige verden»

Bilde av Anne-Mette Øvrum og det hvite hus, med det amerikanske flagg i forgrunn.
Foto: Høyre/Getty Images

«Av Anne-Mette Øvrum, Ordførerkandidat Sør-Odal Høyre, nestleder Høyres Kvinneforum og Kvinnepolitisk leder av Innlandet Høyre»

I et av verdens mest kjente land, kjempes en åpen kamp for likestilling, mangfold og demokrati, med resten av den vestlige verden som tilskuere.

Sommeren er for de aller fleste en roligere tid på året, og mange reiser på ferie til «The Big Apple». For mange av oss fremstår USA som selve idealet på det moderne samfunn, innovasjon og nyskapning. Men det mange kanskje ikke helt har fått med seg, er at i selve smeltedigelen av spenning og makt, forekommer det hersketeknikker, trakassering, diskriminering og en maktmisbruk ut av en annen verden.

Uredde kvinner går i front

Fire unge kongresskvinner skriver historie. De har oppnådd det mange har jobbet hardt for i generasjoner. Alexandria Ocasio-Cortez var en av flere minoritetskvinner som ble valgt inn for første gang i valget i 2018. En uke etter valget møtte hun representantene Ayanna PressleyRashida Tlaib og Ilhan Omar. Alexandria la ut et felles bilde av dem alle, med bildeteksten «Squad».

Jeg besøkte Washington DC i mellomvalget i USA i november 2018. Jeg var med på dørbank og hørte velgernes redsel for Trump og hans retorikk. Det var på denne turen at jeg fikk øynene opp for Alexandria Ocasio-Cortez. Motstanderne hennes kjørte svertekampanjer mot henne på noen av de kommersielle TV-kanalene. Det sjokkerte meg at dette var lov å gjøre. Historiene var usanne. Hun ble fremstilt som uegnet og lite kompetent. Motstanderne mente hun manglet røtter fra USA.

Gleden var stor da jeg forsto at hun fikk plass i kongressen. Hun har allerede og kommer til å gjøre en forskjell for så utrolig mange.

«The Squad», har møtt hard motstand med både personlige og politiske svertekampanjer. De kjemper allikevel for det de mener er rett – til tross for advarsler og trusler.

Jeg er full av beundring. Vi har ikke likt politisk syn, men jeg heier jeg på Alexandria Ocasio-Cortez og The Squad. Deres kamp er så utrolig viktig for likestilling, mangfold og et reelt demokrati.

Jeg er lei av å bli satt i bås


Jeg blir alvorlig bekymret når noen kan få seg til å si at de ikke kan stemme Høyre, av hensyn til meg og min familie.

frokostmøte i regi av DN og Hun spanderer sist uke, ble jeg påminnet om den viktige kampen vi kvinner enda kjemper, for å kunne delta.

Jeg reagerer på at jeg blir beskyldt for å drive med selvrealisering når jeg er politiker, mens jeg har en oppofrende mann hjemme som passer barna.

Jeg blir alvorlig bekymret når noen kan få seg til å si til en medsøster i et annet parti at de ikke kan stemme Høyre, av hensyn til meg og min familie. «Rogaland Høyre har vært tankeløse når de setter en småbarnsmor høyt på listen.» Hensynsfull som denne personen var, ville det være bedre å stemme på Senterpartiet på Jæren. Der var Geir Pollestad på toppen, men hans farsrolle var visst ikke så viktig.
Heldigvis ble jeg valgt inn og havnet på Stortinget.

Verdien av mangfold

Som politiker er jeg engasjert i temaet inkludering og verdien av mangfold. Noen av de beste innleggene jeg har hørt fra en talerstol kommer fra kvinner, og ofte de som ikke er en naturlig del av samfunnsdebatten. Det gjør at jeg stadig prøver å rekruttere flere kvinner inn i lokalpolitikken.
Vi har en viktig stemme. Vi gjør samfunnsdebatten bedre. Det er verdien av mangfold.

Vi snakker mye om inkludering og mangfold, men det handler ofte om å inkludere innvandrere, eldre og de med nedsatt funksjonsevne. Men først og fremst må vi gjøre en innsats for å inkludere både kvinner og menn, på like vilkår, i arbeidsliv og i privatlivet.  Og vi må slutte å sette hverandre i båser.

Jeg sier ofte at jeg ikke hadde vært i politikken dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten.

Den har vært avgjørende for min manns rett til å være far og min rett til å være både mor og arbeidstaker. Vi trenger fremdeles fedrekvoten. Dessverre.

Menn liker best andre menn

This is a man’s world…
For menn er overrepresentert i politikken, samfunnslivet og medieverden. Menn liker best andre menn og skriver helst mest om menn. Menn stemmer også oftest på menn ved politiske valg. Det er i stor grad fortsatt mannens verden. Det er på høy tid med endring, og den må skje raskere.

«Manne seg opp»

Jeg tok meg selv i, under frokostmøtet til DN, at jeg bruker mange ord og uttrykk i min dagligtale, som er direkte uheldige for min egen stilling i samfunnslivet.

Man sier gjerne at man skal manne seg opp til noe, og snakker om kvinnelige politikere, sjåfører og komikere. Da blir man visst tøffere. Menn er tøffe, og de er politikere eller sjåfører, aldri mannlige politikere. Jeg har mange ganger fått kommentarer som at «hjemme hos deg så må det være du som har buksene på» og min mann har blitt omtalt som tøffelhelt for at han passer barna. Min rolle i samfunnslivet kan kun forklares gjennom maskulinitet.

Morsrolle og politiker

Språket er viktig, og gjennom språket og atferden påvirker vi kulturen.

 Vi damer gir for lite faen, er et tips journalistene gir. Samtidig blir jeg provosert over at folk spør meg hvordan jeg klarer å kombinere morsrollen, med det å være politiker. Begge deler er feil. Svaret er at vi må gjøre mer av alt. Det er prisverdig å kombinere foreldrerollen med det å være i full jobb.

Vi skal håndtere foreldremøter og juleavslutninger, samtidig som vi må i viktige møter og har tette tidsfrister å forholde oss til. Livet er en karusell, men heldigvis er vi alle på den samme karusellen. Kvinne, som mann. Kanskje skal vi i større grad anerkjenne også mannens rolle som far, og spørre ham hvordan han takler tidsklemma. Og kanskje skal vi kvinner i større grad si ja, og ytre vår mening uten at den er 100 % moden, samtidig som menn kanskje skal tenke seg om en gang eller to før de ytrer sin.

Turte ikke stikke meg frem

Initiativtakerne bak «Hun spanderer» knuste myter. Kvinner tør ikke stille opp. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Tidligere turte jeg ikke å stikke meg frem. Jeg ville vente til jeg hadde kunnskap. Den gang trodde jeg politikk var et eget fag. En av mine største erkjennelser i løpet av det første året som stortingspolitiker, er at jeg har kastet bort fem år i lokalpolitikken på å gjemme meg bak i kulissene. Glad i å diskutere og stå på talerstolen i kommunestyresalen, men livredd for å uttale meg offentlig og havne i debatter på Facebook.

Må ta vår plass i spaltene

Det siste året har jeg kastet meg ut i debatten. I dag tør jeg å stille opp. Men jeg er fortsatt redd for å bli avslørt, som en som ikke kan noe.
Jeg vil allikevel være en del av samfunnsdebatten. Alternativet er at verden styres av dresskledde, gråhårede menn. Det lover dårlig for min datter på tre års fremtid. Hun risikerer fortsatt å møte samme holdninger som hennes mor og bestemor møtte.

Vi kvinner må ta vår plass i spaltene, vi må bruke språket, og vi må ha redaktører som slipper oss til. Forfatter, Helene Uri, har sett på dette med språket, og spurte hvorfor vi snakker om det å ha baller som noe positivt. Se for deg at vi sier til unge jenter: «Du har virkelig guttetiss», for å fortelle at de er modige. Mot har ikke kjønn, heller ikke bukser eller skjørt.

Samfunnsdebatten er tjent av mangfold. Det er på tide å gjemme menn med svake meninger.

(Innlegget ble først publisert i Dagens næringsliv)