La 2019 bli kjønnsbalansens år!


Gjesteinnlegg av: Sveinung Stensland, Helge Orten, Vetle Wang Soleim, Tage Pettersen, Mudassar Kapur, Svein Harberg, Aleksander Stokkebø og Kårstein Eidem Løvaas (stortingsrepresentanter for Høyre)

Kjønnsbalanse i næringslivet kan ikke bare vedtas politisk. Alle må bidra til å endre gammeldagse holdninger og gå foran med et godt eksempel. Det virker mye bedre enn kvotering.

Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen lanserte for kort tid siden 48 tiltak for å få flere kvinner inn i lederstillinger.

Flere studier viser at mangfold i toppledelsen er et konkurransefortrinn som gjør positive utslag på bunnlinjen. Bedre kjønnsbalanse gagner både kvinner og menn, i tillegg til selskapenes verdiskaping og bærekraften i samfunnet. Fordelen med å rekruttere fra hele befolkningene (og ikke bare halve) gir mer variert kompetanse, innsikt og innovasjonskraft i bedriften.

Med denne kunnskapen er det rart at vi, i ett av verdens mest likestilte land, ikke har bedre kjønnsbalanse i næringslivet.

I de 200 største norske selskapene er kun én av ti av de øverste lederne kvinner. Ser man på toppledergruppene i de samme selskapene er det kun 22 prosent kvinner. Topplederen er nesten alltid en mann. Dette er selvfølgelig ikke godt nok.

God kjønnsbalanse gir bedre resultater.

Det virker som om deler av næringslivet fortsatt sliter med gammeldagse holdninger. Kanskje tror de rett og slett ikke på undersøkelsene som viser at mangfold faktisk lønner seg økonomisk. Stadig flere kvinner kommer inn på tunge utdanninger innen økonomi, jus og ingeniørfag. Men hvordan skal bedrifter tiltrekke seg disse om de ikke gir unge kvinner muligheten til å nå toppen?

Vi nærmer oss 2019 – hva med å starte året med noen nye vaner?

Næringsministeren og likestillingsministeren kom med en klar beskjed til næringslivet – nå er tiden inne for å knuse det beryktede «glasstaket». Sammen med en rekke næringslivsledere og aktører fra rekrutteringsbransjen, har de foreslått tiltak for å bedre kjønnsbalansen. Nå er det bare å ta for seg av de gode ideene.

Mål utvikling i kjønnsbalansen!

Rune Bjerke, konsernsjef i DNB, er et sannhetsvitne på at dette virker. Han har delt av sine erfaringer om hvordan det hjalp å få tydelige krav fra styreleder om å sørge for bedre kvinneandel i selskapet. Det som blir målt, blir gjennomført.

Usynlige kjønnsstereotyper og ubevisste holdninger preger fremdeles norsk næringsliv.

Vi behandler menn og kvinner ulikt, uten at vi bevisst merker det. Hvem skal fikse kaffen til møtene? Hvor lenge kan menn og kvinner ha ordet? Hvem skriver referat? Hvem skal være hjemme når barna er syke? Hvem henter i barnehagen og hvem skal ta ut foreldrepermisjon?

La Luciadagen 13. desember være første test.

Denne dagen har de aller fleste barnehager et arrangement på morgenen eller ettermiddagen. Det betyr at ansatte med små barn ofte kommer sent eller går litt tidlig. Reagerer du som leder likt på en henvendelse om dette fra en småbarnsmor og en småbarnsfar?

Vi får ikke likestilling blant ledere om det ikke er likestilling i hele organisasjonen.

Ubevisst diskriminering foregår overalt. Skal vi få slutt på dette må vi være bevisste og menn må også engasjere seg. Vi må lufte ut våre gammeldagse holdninger sammen – både menn og kvinner.

Med årets julebordsesong på trappene og #metoo-kampanjen friskt i minnet, har næringslivsledere en viktig rolle.

De må snakke om holdninger og forventninger til hvordan man oppfører seg på arbeidsplassen og blant kolleger. Først da kan vi sørge for at gale strukturer og holdninger ikke går i arv. Kommende generasjoner skal ikke trenge en emneknagg som heter #metoo.

Vi kan ikke vedta oss til likestilling.

Derfor sender vi nå en oppfordring til næringslivet om å gjennomføre regjeringens råd i heftet «Hvordan få kjønnsbalanse i toppen av næringslivet».

Vi ønsker alle en riktig fin julebordsesong, og sender våre beste lykkeønskninger om et kjønnsbalansert 2019!

Vi får ikke de beste topplederne om bare halve befolkningen er representert


Gutteklubb og feminisme: Dette innlegget er til alle damer ute der.

Av Lene Westgaard-Halle.

Jeg tilhører et parti med en sterk og kunnskapsrik kvinnelig leder, som sitter i en regjering hvor samtlige partier har kvinnelige ledere. Jeg sitter i det 163. storting, Stortinget med aller høyest kvinneandel gjennom tidene, 40,8 prosent.

Jeg vokste opp i en verden hvor jeg opplevde at menn og kvinner var likestilte. Statsministeren var en kvinne, Storbritannia ble ledet av en kvinne, og mormor var den tøffeste dama jeg visste om.

BH-brenning på 70-tallet

Jeg har aldri sett på meg selv som noen kvinnesakskvinne. Feminist syns jeg var et negativt ladet ord, med altfor mange koblinger til BH-brenning på 70-tallet. Kanskje nettopp fordi metodene feministene tradisjonelt brukte var fremmede for meg, kanskje fordi retorikken var for revolusjonær, kanskje fordi jeg vokste opp med en bestemt mamma og en myk pappa.

Selv måtte jeg bli mangeogtyve før jeg selv stiftet bekjentskap med «gutteklubben grei» og forstod at feminisme kunne og måtte være mer enn sinte damer uten BH.

I vår lille familie har vi denne helgen lagt vår aller første farsdag bak oss og snart skal far ha åtte måneders pappaperm. Farsdagen ble i sosiale medier preget av en tilsynelatende organisert kampanje, hvor bildet av mannlige statsbudsjettforhandlere ble delt en rekke ganger av politikere på venstresiden.

De som delte nevner selvfølgelig ikke at de samme regjeringspartiene ledes utelukkende av kvinner, ei heller at samtlige partiledere på venstresiden er menn. Jeg tror ikke konstruerte realiteter gagner kvinnesaken – ei heller debattkulturen.

Lei «kjærringmaset»

Men vi har en likestillingsutfordring også i norsk politikk. Nå sitter sikkert en del godt voksne menn og fnyser om de leser dette. Er de med i politikken fnyser de fordi de vet det er sant, men ikke akter å gjøre noe med det. Er de ikke med i politikken fnyser de fordi de er lei «dette kjærringmaset».

Er man ung kvinne i politikken møter man dem alle. Gubbene som klapper deg på hodet og sier «det er flott at du engasjerer deg», og valser over deg om du forsøker å utfordre dem i en liten flik av deres territorium. Gubbene som kommer med «morsomheter» av seksuell karakter, fulgt opp av humring fra andre karer rundt møtebordet.

Aller verst er likevel dem som definerer alle kvinner med ambisjoner, kompetanse og tyngde som «dominerende damer med spisse albuer som tar altfor mye plass». Eller «talent» som man kaller det, om en ung mann har samme egenskaper.

Til dere damer der ute

Neste år er det lokalvalg. Igjen vil vi se det vi har sett så mange år tidligere, at det mangler damer. Jeg forstår damene godt. Hvorfor skal man prioritere trøtte møter med høye og mørke gubber, når det som nedprioriteres er familien og mennesker man er glad i? Og for attpåtil å få kjeft i pressen dersom man ikke klarer å øse nok penger inn i utfordringen kommunestyret behandler den uken?

Engasjementet ditt skal brenne rimelig intenst for å gjøre den prioriteringen.

Likevel, til alle dere damer der ute, enten du normalt står i fjøset hver dag, løper bena av deg i en barnehage, hjelper pleietrengende eldre og ikke orker tanken på å lese masse sakspapirer, har jeg en bønn til deg:

Vi trenger deg.

Vi trenger at du sier ja når det ringer noen fra et parti og lurer på om du vil stå på deres kommunestyreliste. Vi trenger at du deler de erfaringene du gjør i hverdag og i jobb. Vi trenger at du er med og styrer landet.
Og sakte, men sikkert vil du oppdage at politikken gir enormt mye tilbake.

Din innsats vil hjelpe noen

Menneskene du møter og lærer å kjenne, sakene du får gå dypere i og får påvirke, men kanskje mest av alt, følelsen du får når du ser at din innsats faktisk har bidratt til å gjøre kommunen du bor i bedre, at du har hjulpet noen, noen som virkelig trengte at du stod opp for dem.

For få år siden publiserte EY en rapport om kvinner i næringslivet verden over. 60 prosent av de 22.000 selskapene undersøkelsen omfattet hadde ingen kvinnelige styremedlemmer. Litt under fem prosent hadde kvinnelig toppsjef. Men selskapene som brøt med normen, hadde seks prosent høyere profittmargin.

I 2018 bekreftet McKinsey det samme, arbeidsplasser med godt kjønnsmangfold er mer innovative og kreative, og har 21 prosent bedre inntjeningsevne. Jeg kaller det «østrogeneffekten». Og egentlig er det logisk.
Om man henter toppledere utelukkende blant halvparten av befolkningen, får man ikke de beste. Setter man sammen et firma av for like folk, får man ikke inn flere perspektiver, og gjør det logisk nok ikke like skarpt.

Trenger alle de gode hodene

Jeg tror det samme gjelder politikken. Kjønnsbalanse handler ikke om å være grei med «kvinner som vil og kan», det handler om å rekruttere i hele befolkningen, få inn flest mulig perspektiver for å få et best mulig resultat. I et kommunestyre trenger man de gode hodene, uansett kjønn. Kanskje kan man finne igjen østrogeneffekten i kommuneøkonomien også?

(Innlegget ble først publisert i Nationen. )

Konservativ bonde i byen. Vestfolding som er over gjennomsnittet opptatt av klima, men som teknologioptimist – jeg mener ikke at vi skal tilbake til hest og kjerre! Jobbet tidligere i Zero, nå er jeg stortingsrepresentant for Høyre. Elsker ekstremsport, andre kulturer og å reise.

Som småbarnsmor kjempet jeg for å få lov til å jobbe. Det må jeg nå også

Astrid Nøklebye Heiberg sammen med stortingsrepresentant Sveinung Stensland i Haugesund. Foto: Cecilie V. Jensen

Gjesteblogg av Astrid Nøklebye Heiberg

I dag fyller Likestillingsloven 40 år.

Det har skjedd mye siden da, men fortsatt trenger vi flere som kan gå foran, slik at det blir litt lettere for de som kommer etter oss.

Jeg har alltid latt meg irritere av pålagte begrensninger som følger av faktorer som for eksempel kjønn, legning eller alder. Det er derfor tankevekkende og trist at det fortsatt er behov for en likestillingslov i dag. Det tyder på at vi trenger flere som går foran.

Personlig håper jeg at jeg har bidratt.

Da jeg var småbarnsmor, for rundt 50 år siden, måtte jeg kjempe for å få lov til å delta i arbeidslivet. Jeg hadde små barn og en mann, og da passet det seg ikke å jobbe. Det kunne visst skade barna, og mannen min kom sikkert til å gå fra meg.

Den 8. mars 1980 var jeg den første kvinnelige psykiateren i Norge som disputerte. Å gjøre dette på kvinnedagen passet meg godt. I min karriere som psykiater arbeidet jeg også for å fjerne homofili som sykdomsdiagnose, noe som lyktes i 1978. Jeg håper dette har bidratt til å bedre likestillingen.

For det er en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn.

Det var derfor oppsiktsvekkende at jeg var den første kvinnen som ledet Norges Røde Kors. Dette er en organisasjon med mange kvinnelige aktive, men vi måtte vente helt til 1993 før en kvinne ble leder. Enda mer oppsiktsvekkende var det at ingen kvinner før meg som hadde vært president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger.

Disse to vervene er jeg fortsatt den eneste kvinnen som har innehatt.

I dag er jeg den eldste stortingsrepresentanten som har møtt på Stortinget. Nå som jeg har blitt litt eldre må jeg nok en gang kjempe for å få lov til å delta. Dette tyder på at vi må få til en holdningsendring for hvordan vi ser på eldres deltagelse i arbeidslivet.

I løpet av de siste 40 årene har vi kommet mange steg nærmere et samfunn hvor det ikke er hvilket kjønn du er, hvilken legning du har eller det årstallet du ble født som avgjør hvorvidt man anses som egnet eller ikke. Det er likevel fortsatt en vei å gå.

Derfor skal vi feire likestillingsloven.

Vi må verdsette historiens seire for ikke å ta likestillingen for gitt. På den måten blir det enklere for nye generasjoner å gå foran – slik at vi kommer lengre og kanskje helt i mål.

Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet

Jeg glad for at vi går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen.

I dag diskuterer vi tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget. Dette er en sak som har engasjert meg lenge, og jeg blir oppgitt over en del av argumentasjonen som kommer frem. Kvinner er redde for at de ikke skal få amme barna sine, menn er bekymret for om de vil få fri fra jobben.

Dette er holdninger vi finner mange av i dagens samfunn. Det lover dårlig for den oppvoksende generasjon sin mulighet til å kunne være i arbeidslivet og være forelder. For mange går dette tydeligvis ikke sammen.

Kvinner selvrealiserer seg gjennom jobben, menn tjener til familiens livsopphold. Kvinner er omsorgsfulle mødre som er hjemme med barna, menn er tøffelhelter.

Min mann er en av tøffelheltene. Jeg driver med selvrealisering og burde heller hatt gullfisk fremfor barn, forteller Facebook meg. Det er upassende av meg å gå på møter og la mannen min være hjemme med ungene.

Dette er holdninger jeg stadig møter, og som lett kan føre til at færre kvinner tør eller orker å ta valget om å engasjere seg i politikken. Skal det virkelig være sånn i 2018?

Min mann og jeg er et særdeles godt team og er enige om det meste. Ved første svangerskap tok vi en avgjørelse om jevn fordeling av permisjon og gradert uttak.

Jeg hørte mange si «Dette kommer du til å angre på. Denne tiden vil du aldri få tilbake.»

Jeg ser det ikke sånn. Skulle jeg frarøve min mann muligheten til å være hjemme med ungene, når det var det vi begge ønsket? Skal det være en kvinnerett å være hjemme med ungene, men samtidig skal vi ha likestilte foreldre?

Ikke bare var det noe jeg unte far, jeg synes også han har sin fulle rett til å ta del i denne spesielle tiden.
Vi har aldri angret.

Det er en utfordring å være borte fra arbeidslivet, samtidig er det også en anledning til å bli kjent med barnet ditt. La oss ikke frata menn den muligheten ved å fjerne alibiet deres. Fedrene våre trenger fedrekvoten for å kunne utøve sin rett til å være med ungene sine.

Jeg hører ofte folk fortelle at det finnes jobber i samfunnet hvor man ikke kan ta permisjon. Finnes det virkelig jobber som vi kvinner ikke kan ta, fordi vi da må velge bort barn? Snakker vi da om muligheter for alle?

Nei. Tidene har forandret seg.

Jeg ønsker et samfunn hvor mor kan gå på møter og gjøre karriere, og jeg ønsker et samfunn hvor fedre kan få være fedre, uavhengig av hvilken jobb de har.

Jeg vil påstå at norske familier trenger fedrekvoten, hvis ikke får vi en verden styrt av menn og barnløse kvinner. Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet. Derfor er jeg glad for at vi i dag går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget.

Med håp om at vi kan ha større valgfrihet for den oppvoksende generasjon, og at holdningen sakte men sikkert endres i riktig retning.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Skal vi ikke lage barn i fremtiden?


Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi.

Det er et stadig større sprik mellom partiene på Stortinget i det prinsipielle synet på foreldreskap og familie.

Det er et paradoks hvis diskusjonene om assistert befruktning og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, og om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn.

Man må kunne diskutere dette, men samtidig ha respekt for at dette kan være nære og vanskelige temaer for mange.

For meg er det viktig å sette barnet først. Dette er krevende, særlig da debattens hovedfokus er på foreldrene. Hvem skal staten gi mulighet til å få barn? Hvem er egnet som foreldre? Barnet er i denne sammenhengen redusert til en figur som ikke har andre behov enn varm omsorg, et godt hjem og en dyp følelse av å være ønsket. Det fokuseres lite på hva den lille måtte tenke på når han eller hun blir eldre. Når debatten ensidig handler om foreldrenes likestilling og rettigheter, blir barnet og den biologiske tilknytningen underordnet.

Det er mange som lever godt med ikke å vite, men programmer som «Tore på sporet» viser at opphav for mange også har stor betydning. 

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle ansvarliggjøre far og sikre barns rettigheter, slik at mor ikke skulle stå igjen alene. Når man åpnet opp for sæddonasjon fikk man en ny § 9 som lyder: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far». Lovverket definerte dermed farskapet, og man startet en reise i retning alfabetprinsippet. Har man sagt A, må man si B.

Dette illustreres ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, sa Gjul følgende:

«Allerede i dag tilbyr norsk helsevesen assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Arbeiderpartiet kan ikke se at det vil være noen etisk forskjell om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det.»

11 måneder etter at loven var trådt i kraft gikk Gjul ut i VG og fulgte opp:

«Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Jeg synes ikke man skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til en annen.»

Spørsmålet blir dermed om og når vi setter grensen.

Barneloven bygger på biologien og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Staten fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke.

Unntaket er de få som benytter seg av sæddonasjon. Det er tankevekkende at et marginalt unntak brukes som en brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning.

Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Hvor langt ut i alfabetet er vi villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn?

For vi virker foreløpig samstemt om at det ikke er en menneskerett å få barn. Barn har derimot rett til foreldre. En av statens kjerneoppgaver må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter.

Med bioteknologiens muligheter får vi stadig nye dilemmaer i fanget, og jeg mener at vi må vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. For som Håbrekke skriver i boken «Den liberale familien»:

«Det biologiske foreldreskapet er ikke er svaret på alt, men et rekkverk vi kan holde oss i når vi nå går inn i en spennende fremtid med nye trender og bevegelser vi fortsatt ikke kjenner. Vi må forankre våre veivalg i noe som gir mening og sammenheng i politikken for barnas beste. Da må biologien være styrende… Når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.»

Kanskje har barnet, som sjeldent har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen.

Hva mener du om dette? 

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Vi må alle bli skamløse


Gjesteblogg av barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Først publisert på regjeringen.no.

Det er nok nå. Vi må få slutt på at negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, æres- og skamkultur hindrer friheten til unge jenter og kvinner.

Deres kamp for å leve frie liv er også vår kamp. Den starter der æres- og skamkulturen skapes og dyrkes: I moskeen, i kirken, i foreningen og på kafeen. Og den slutter ikke før vi alle er skamløse.

Tenk deg at du er 16 år og smugler kjæresten inn på rommet ditt. Pappa oppdager dere og utsetter både kjæresten og deg for vold. Mot din vilje etterlater han deg hos slektninger i Pakistan. I et land du aldri har vært før. Fordi det handler om skam og ære for familien i Norge.

Stygge blikk. Utfrysning. Pappa mister kunder i butikken sin. Nisha rives mellom å være en pakistansk datter hjemme, og være ei vanlig norsk jente ute med venner. Men som hun desperat gjentar: Jeg har ikke gjort noe galt.

Det forteller regissør Iram Haq i sin film Hva vil folk si.

I Danmark er en av de mest omdiskuterte bøkene fra i fjor, Dødevaskeren, skrevet av dansk-kurdiske Sara Omar. Hovedpersonen Frmesk er ikke ønsket av sin pappa fordi hun er jente. Det er en bok som starter i Kurdistan i 1986 og avsluttes i 2016 på Skejby Hospital. Den handler om utsatte jenteliv.

Vi må ikke tro at disse historiene bare er fiksjon, dette skjer med alt for mange jenter i det virkelige liv.

Foreldrenes rolle

Som Hva vi folk si og Dødevaskeren viser, står også foreldrene i et spenn. Mødre og fedre frykter for hva deres miljø vil si om deres barns oppførsel og levemåte.

I en familie som er hinduer står svigerdatteren i et spenn mellom bestemoren og sine egne barn. Hun har to døtre og to sønner. Døtrene må bli med i tempelet i helgene for å lage mat til søndagens samling. Sønnene får helgefri til å gjøre hva de vil. Moren vil at døtrene skal gjøre det samme som sønnene, men frykt og forventninger hindrer henne.

Firebarnsmoren Azra Gilani oppfordret i en kronikk i Aftenposten mødrene til å våkne. Hun skrev for de unge jentene som ikke opplever kjærlighet og trygghet i eget hjem. I et forsøk på å vekke foreldre. Vi må handle nå, skrev hun.

Det samme ser vi i Hva vil folk si. Mammaen til Nisha er aktivt med på å sende datteren til Pakistan og senere gifte henne bort til vennenes familiemedlem i Canada. For familiens ære. Uten at Nisha fritt får mene hva hun vil.

Kampen for likestilling handler om friheten til kunne ta egne valg og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Det handler om å trygge barna slik at de kan være seg selv og leve sine liv. Uten skyld og skam samtidig som de har en fot både i minoritets- og majoritetssamfunnet.

Likestilling er en menneskerett. Flere med minoritetsbakgrunn må komme på banen for å skape like muligheter for sine barn. Varig endring kan kun skje hvis miljøene selv vil. Jeg gir honnør til alle som hver dag kjemper sine kamper, store eller små, for at de selv og andre skal kunne leve frie liv.

Hva må vi jobbe for å endre?

Regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse tar opp viktige likestillingsutfordringer. Disse skal følges opp og forsterkes.

Frie liv handler også om aksept for den du er. Det handler om fravær av diskriminering og rasisme. At du kan få en jobb du er kvalifisert for, selv om du har et fremmed navn og at du kan ytre deg uten å bli hetset for den du er. Regjeringen er godt i gang med oppfølgingen av strategien mot hatefulle ytringer.

Jeg vil være en likestillingsminister for unge med minoritetsbakgrunn og vil kjempe sammen med dem for at de skal kunne leve frie liv:

  • Unge stemmer skal tas på alvor. Vi har mange viktige, unge stemmer i Norge. Mange slites mellom foreldrenes kultur og forventninger, og egne ønsker om selvstendige liv. Jeg vil at deres erfaringer skal lyttes til. Når regjeringen nå setter ned et utvalg for å utrede likestillingsutfordringer blant barn og unge, skal unge med minoritetsbakgrunn ha en selvsagt plass.
  • Bedre støtte til foreldre. Å være en god forelder er krevende for alle. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn står ofte i et spenn mellom sin egen kultur og forventninger fra det norske samfunnet. For meg er det viktig at de får hjelp og støtte i arbeidet med at barna skal få en god framtid i Norge. Et sentralt redskap er strategien for foreldrestøtte som vi legger frem i vår, der foreldreveiledning er tema.
  • Kamp mot diskriminering. Vi vet at mennesker med minoritetsbakgrunn opplever diskriminering, blant annet i arbeidslivet. Dette må vi hindre. Diskriminering er ødeleggende for tilliten vi trenger for å oppnå gode fellesskap. Regjeringen vil derfor iverksette tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og på utesteder.

Modige stemmer

Vi har heldigvis mange sterke stemmer i Norge. Stemmer som kjenner kampen for likestilling på kroppen. Der deres egen sikkerhet er kostnaden for å ta til orde for et fritt liv. Uten skam og skyld. Uten negativ sosial kontroll eller diskriminering.

Alle skal kunne leve frie og selvstendige liv. Barn, unge og voksne har rett til å ta sine egne livsvalg. Dette er en menneskerett som gjelder for alle.

Likestilling er en grunnleggende verdi i Norge, men det er ikke all likestilling vi kan vedta oss til. Det er ingen enkle løsninger når det handler om verdisett og holdninger.

Som en del av innsatsen for likestilling har statsministeren, kunnskaps- og integreringsministeren og jeg et frokostmøte med viktige stemmer med minoritetsbakgrunn på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Vi skal lytte til innspill og lære om hvordan vi sammen skaper et likestilt samfunn for alle.

Som Frmesk skriver i sitt brev til pleieren Darya i boken Dødevaskeren:

«Jeg prøver å fortelle min (historie) selv om bare tanken fyller meg med skyld og skam. Jeg føler skam over å eksistere. Vi er nødt til å ta kampen for det er våre liv som står på spill. Mine ord er det eneste jeg har tilbake. Det er grunnen til min overlevelse. Jeg er ingenting uten dem».

Det er tid for å gå fra ord til handling og ta et oppgjør med at unge får krenket sine rettigheter.

Jeg lover å stå sammen med dem i kampen for et likestilt Norge der alle har like muligheter og alle er like mye verdt. Uavhengig av bakgrunn.