Vårrengjøring i kommentarfeltene

Stortingsrepresentant Margret Hagerup.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Netthets går dessverre aldri av moten. I dag arrangeres Norges første nasjonale dugnad mot netthat, «Rusken på nett». Nå skal kommentarfeltene rengjøres.

Folk er som regel mer moderate i sine uttalelser når de ser personen de snakker med. Ser man ikke på mottakerne som mennesker, er det lettere å komme med ufine kommentarer. Da jeg sluttet i min jobb i det private næringsliv og ble politiker opplevde jeg en del ganske tankevekkende ting.

Jeg har fått meldinger via Facebook Messenger om at jeg var finere på håret før jeg blond, og meldinger i kommentarfeltet på Facebook om at jeg driver med selvskading når jeg sitter i studio på Dagsnytt 18. Jeg har også blitt anbefalt å skaffe meg gullfisk i stedet for unger. De er lettere å mate, og jeg tar meg tydeligvis ikke godt nok av dem, nå som jeg er politiker.

I hjembygda mi gikk det nylig hett for seg da aktører både for og imot bompenger møtte hverandre med roperter og ukvemsord. «Hold kjeften på deg, ditt rauhål»; var det tydelige budskapet fra en av demonstrantene. 

Hva er det egentlig som gjør at vi mennesker synes det er greit å snakke slik til hverandre?

Løsningen er å snakke mer sammen. De aller fleste gangene jeg har svart i kommentarfeltene har det endt opp i en hyggelig tone. Jeg prøver alltid å være saklig i mine innlegg, og det ville aldri falt meg inn å be noen om å holde kjeft. Jeg tror heller ikke jeg har tenkt det inni meg, selv om det hender at jeg banner og tenker at enkelte burde dra dit pepperen gror. Men jeg hadde aldri brukt ukvemsord til noen.

Vi lever nå i en digital hverdag hvor sosiale medier styrer mye av debatten. Ofte er det vi som er eldst som ikke klarer å beherske oss. Egentlig burde det komme opp et varsel på sosiale medier, når vi poster noe som vi ikke ville hatt på forsiden av lokalavisen. Vi må bli mer bevisste på hvordan vi reagerer og hvorfor.

Samfunnsdebatten trenger et paradigmeskifte. Det har gått mange år siden første gang vi begynte med klønete sjekking via IRC. Den gang var det spennende og nytt. I dag har det blitt et forlenget talerør som blir der, herfra og til evigheten. Det er på tide at vi begynner å utvise nettansvar. Det begynner med oss selv.

La oss derfor bruke måneden juni til å framsnakke venner og kjente på sosiale medier. La oss ta denne kampen sammen. Det er vanskelig å vaske tastatur og PC med Zalo, men vi kan tenke før vi bruker munnen. Både med og uten tastatur.

Kommentarfelt og kritisk tenkning

Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Da jeg vokste opp hadde vi små håndholdte dataspill fra Nintendo med et par knapper på hver side. Favorittspillet var et spill venninnen min hadde, hvor man skulle ro en båt og redde fallskjermhoppere fra å bli spist av krokodiller.

Båten hadde tre trinn frem og tilbake, men det gikk jammen meg fort nok. Noen år etterpå kom Nintendo med Super Mario Bros. Julen vi fikk dette ble jeg sittende oppe til langt på natt for å spille. En ny verden hadde åpnet seg. Utviklingen har vært enorm etter dette. Mobilene gjorde sitt inntog og har gått fra stort til mindre, og koster i dag en brøkdel av hva de gjorde.

Barnas tilgang til internett

Mine barn er vokst opp i en digital verden. De kan ikke forestille seg en verden uten telefon, nettbrett, TV og fri tilgang til internett, døgnet rundt. Derfor er det vår jobb som voksne å sette grenser for dette, samtidig som vi skal oppdra de små.

Jeg synes dette er en vanskelig oppgave.

Det er vanskelig fordi det i en travel hverdag kan være fristende å la barna spille litt ekstra, eller se enda en film på Netflix. Det er vanskelig fordi jeg som voksen ikke har den digitale kapitalen jeg burde ha hatt.

Min eldste på snart 10 år har nok allerede oversteget meg i innsikt på de digitale flatene. Og det er før han er blitt sluppet løs i alt det internettet har å by på. Antagelig burde flatene for voksenopplæring på dette området vært langt større.

Sprer seg raskt

Nylig fikk jeg som forelder melding om at de forferdelige drapene i Marokko var delt via SnapChat til 7. klassinger på en skole i nærheten. Ordfører og politi gikk også ut og ba folk om å være varsomme og snakke med ungene om dette, og skjerme dem fra dette. Voksne ble oppfordret om å ikke oppsøke disse videoene. Det ville være en sterk opplevelse, uavhengig av alder. Det er ikke meningen at vi skal se på slike ting. Det er avskyelige handlinger som ikke bør deles.

Allikevel så sprer de seg.

Forfatter og direktør for Public Policy i Schibsted, Karin Pettersson, har skrevet boken «Internet är trasigt – Silicon Valley och demokratins kris» sammen med Martin Gelin. På NHOs årskonferanse hadde hun et innlegg om dette, hvor hun viste til Youtube og Facebook. Youtube ble i sin tid laget med målsetting om å lage en TV-kanal for alle. I dag er det også blitt en arena for radikalisering, hvor filmene styres av algoritmer.

Enkelt fortalt er det slik at både Facebook og Youtube er laget for at vi skal engasjeres og bli værende på plattformen så lenge som mulig. Jo lenger vi er inne, jo mer data får de. De lever på vårt engasjement. Valutaen som brukes er vår vrede, for vi engasjeres av følelser.

Det skremmer meg.

De siste årene har min bruk av sosiale medier økt betydelig. Jeg har i denne perioden lagt merke til at mange kommenterer, med tidvis svært stygge karakteristikker, er til innlegg de ikke har lest og ikke kjenner innholdet i. En overskrift eller et bilde, har vekket en følelse, og man bruker tastaturet for å få utløp for denne. Kommentarfeltene ser ikke lyse ut for menneskeheten.

Hvor ble det av skjemmevettet?

I november i fjor foreslo komiker Erlend Osnes at dette med ufine kommentarfelter kunne løses ved at man måtte bruke BankID for å kunne legge inn kommentarer.

Videre kunne man brukt dette til en karmakonto, hvor eksemplevis Jan Jansen går til banken og de ser at alt ser fint ut og melder :»Du kan få låne 4 millioner!, men vent, vi ser her på karmakontoen at du er et jævla rævhål, så du får faen meg ikke penger!».

Da jeg googlet opp denne episoden på telefonen for å finne ut hva Erlend Osnes faktisk sa, fikk jeg etter kort tid en mail. I løpet av de minuttene jeg googlet lån og komiker hadde noen fanget opp at jeg muligens var interessert i lån. «Vedr. din lånesøknad» sto det i kommentarfeltet. Og man undres over hvorfor folk havner i luksusfellen? Men det er en helt annen diskusjon. Tilbake til sosiale medier.

Kritisk tenkning

Poenget er at vi voksne har en jobb å gjøre. Ikke bare må vi sørge for at ungene våre utvikler evnen til kristisk tenkning , vi må også gå i oss selv. En aprildag for mange år siden var jeg på ferie hos farmor og farfar. Jeg var ikke så gammel, men husker enda nyhetssaken på NRK, hvor fiskere hadde fått en havfrue i nettet.

Jeg elsket havfruer og satt limt til TV-skjermen i dyp fascinasjon. Det fantes virkelig havfruer! Det var dessverre en aprilsnarr. Jeg kjenner den dag i dag enda litt på skuffelsen over dette.

Men heldigvis var det på den tiden ikke den store tilgangen til informasjon, og vi ante ikke hva Fake News var. I dag overlesses vi av mer eller mindre seriøse fakta. Utfordringen er at vi ikke vet hva som er hva. Målet må være at vi voksne sjekker hvor ting kommer fra, før vi eventuelt velger å reagere og dele.

Det hender stadig at noen deler en artikkel som går flere år tilbake på Facebook. Det kan gå lag tid før en oppvakt person kommenterer at «denne artikkelen er mange år gammel». Det må være en enkel sak å sjekke. I tillegg kan man vurdere flaten som deler saken.

Det som ved første øyekast kan vekke sterke reaksjoner, kan enkelt nyanseres ved at man bruker litt tid før man reagerer. Vi må rett og slett trene opp bevisstheten vår.

Teknologien brukes av oss mennesker, og vi må bruke den med omhu. Jeg tror ikke vi trenger karmapoeng. Men vit hvem du er når du skriver, og vit at du skriver til andre medborgere.

Vi politikere har en enkel syretest: kunne dette stått på forsiden av VG med navn og bilde? Ikke? , da bør du la være! Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Ikke skriv sånn, du kan bli sånn.

Jeg blir kvalm når jeg hører om hetsen hun mottar


Vi må ta til motmæle mot netthets, nå.

De siste månedene har jeg blitt mer og mer forbanna. På vegne av andre og på vegne av demokratiet.

Det er for mange mennesker, særlig kvinner, som opplever grov, seksualisert hets og rasistiske og hatefulle kommentarer når de engasjerer seg i samfunnsdebatten.

Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali er den siste som får gjennomgå. Men det har vært mange før henne.

Lan Marie Nguyen Berg har fått kommentarer som beskriver i detalj hvordan de skal drepe henne. Hun skal slås i bakhodet med en spade og begraves under asfalt.

Trine Skei Grande (V) har blitt hetset om vekt og intelligens. Hun får tilsendt seksuelt upassende meldinger og bilder på sosiale medier. Hun har mottatt flere drapstrusler.

Heidi Nordby Lunde (H) har fått kommentarer som «Du burde voldtas. Du skal voldtas.»

Både Erna Solberg og Hadia Tajik (Ap) har opplevd sin storm av kommentarer.

Noen av nettrollene er anonyme. Andre går ut med fullt navn. Mange er forbilder for sine barn og barnebarn.

Tap for demokratiet
Konsekvensene av dette er åpenbar. Viktige stemmer stilner. Debatten blir fattigere. Demokratiet taper.

La meg slå en ting fast. Selvfølgelig skal man tåle kritikk og skarpe formuleringer. Vi må tåle kontroversielle og sjokkerende uttalelser. Vi må tåle å bli provosert og krenket. Ytringsfriheten står sterkt i Norge.

Men prisen for å delta i den offentlige debatten er i dag for høy for mange.

Jeg er for eksempel uenig i en del av argumentene og utsagnene til Sumaya Jirde Ali. Jeg synes av og til hun går for langt i å karakterisere motstandere på en ufin måte.

Men jeg får vondt av å høre stemmen hennes briste på NRK når hun forteller om hetsen hun mottar. Jeg har stor respekt for at hun kaster seg ut i et slikt debattklima, og står opp for det hun tror på. Og jeg blir kvalm av kommentarfeltet:

«Tragisk eksemplar av et menneske.»
«Returner henne til Afrika.»
«Frekk sugge»
«Ufyselig vesen. Send henne hjem til Somalia.»
«Det er slike vi ikke vil ha i Norge.»
«Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene.»

Sumaya Jirde Ali er en ung kvinnelig samfunnsdebattant som fortjener å få reaksjoner og diskusjoner om hva hun mener – ikke hatefulle og rasistiske kommentarer om hudfarge, nasjonalitet, religion, alder, kjønn eller utseende.

Hetsen mot Sumaya er avslørende. Det handler om rasisme, diskriminering, negativ sosial kontroll og mannssjåvinisme. Gruppene som hetser Sumaya og andre kvinnelige samfunnsdebattanter har flere ting til felles: De er provosert og utagerer, ofte i håp om å kontrollere og true til taushet kvinner som i dag nekter å la seg kue.

Vi må gjøre mer for å sikre at stemmer vi burde høre – ikke stilnes.

Hva kan vi gjøre?
Erna Solberg har i mange år tatt til motmæle mot hets og nettroll, og brukt sin posisjon til å sette problemet på dagsorden. Det er jeg stolt over. I 2016 kom regjeringen med en strategi mot hatefulle ytringer, og flere av tiltakene der må vi følge opp videre.

Politiet må ha god kunnskap og kompetanse. Flere politidistrikt bør ha egne grupper som arbeider mot hatkrim, og arbeidet må prioriteres. Vi trenger mer forskning på årsaken til hatkriminalitet, hvem som utgjør nettrollene og skadevirkningene det har for den enkelte og for samfunnet. Vi trenger bedre veiledning og støtte til dem som opplever hat og rasisme fra feige anonyme mennesker bak PC-skjermen.

Også må vi alle ta til motmæle. Nettrollene er ikke mange, men de blir så veldig synlig dersom vi andre ikke sier i fra. La oss bidra i dugnaden mot netthets.