Det er ingen alternativer til EØS-avtalen


Senterpartiet og SV er kritiske til EØS-avtalen, de vil ha alternativer. Men hva skal alternativet være godt for?

Vi trenger felles løsninger på felles problemer, for vi lever i en verden som stadig blir mer åpen. I den verden er Norge en liten og sårbar aktør.
Både norske bedrifter og offentlig sektor er prisgitt at mennesker fra Europa vil jobbe i Norge. Samtidig kan norske arbeidstakere få glede og nytte av å jobbe i Europa.

Uten ekstra hender i arbeid og tilgangen til EUs marked – hjemmemarkedet til norske bedrifter – er det vanskelig å se for seg et Norge med like rask vekst, høy sysselsetting og blomstrende næringsliv.

Uunnværlig for et lite land
Det er et faktum at Norges tette forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske arbeidsplasser. EØS-avtalen er uunnværlig for et lite land som Norge. Omtrent 80 prosent av vår totale eksport går til EU, 70 prosent av det vi kjøper kommer derfra, og hver dag går det 170 vogntog med sjømat over grensen til Europa.

Vår tilknytning til EU og EUs marked er ikke bare livsviktig for å trygge norske arbeidsplasser. Det er avgjørende for norsk økonomi. Ved å så tvil om Norges viktigste avtale, er det viktig å være klar over hva man setter i spill og putter i potten. Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters liv på den måten.

EØS-avtalen har også en annen viktig side enn de grunnleggende frihetene.

EU har også blitt en av våre viktigste partnere i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Vår åpne økonomi gjør oss sårbare for svart arbeid, organiserte kriminelle nettverk og for useriøse aktører på tvers av landegrensene. Dette er en problemstilling regjeringen har tatt opp med EU ved flere anledninger.

Bekjempelse av arbeidslivskriminalitet er en av regjeringens høyest prioriterte områder på arbeidslivsfeltet.

Derfor er jeg glad for at EU nå er i ferd med opprettelsen av det europeiske arbeidsmarkedsbyrået ELA. Byrået har som formål å sikre at våre felles regler om arbeidsmobilitet blir håndhevet på en rettferdig, enkel og effektiv måte.
Dette er initiativ Norge bør ønske velkommen for å styrke det europeiske samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Det er viktig at byrået respekterer nasjonal kompetanse slik det nå er tiltenkt. For Høyre er det positivt med tiltak som kan styrke kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet, og samtidig legge til rette for tjenesteyting over landegrensene utført av seriøse aktører.

Krever globale løsninger
For å trygge norske arbeidsplasser og bekjempe arbeidslivskriminalitet, er det avgjørende å bevare EØS-avtalen og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår tids største utfordringer krever globale løsninger, da må vi samhandle mer, ikke mindre. Det er ingen alternativer til EØS-avtalen.

Den er Norges viktigste avtale.

(Dette innlegget ble først publisert på Aftenbladet.no )

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

La oss surfe på eldrebølgen


Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås.

Noen sier at en økning eller fjerning av øvre aldersgrenser i arbeidslivet vil sette arbeidsgiverne i en vanskelig situasjon. Argumentet er visstnok at man kan bli nødt til å gi noen seniorer en mindre verdig avgang gjennom en oppsigelse. Det mener jeg er det rene sludder!

Alle var eldre før.

Desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Det sies at man mentalt ser seg selv som ti år yngre enn det man egentlig er. Det stemmer på en prikk— jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på åttende året …

Retten til å kunne delta
Som politiker har jeg begynt å engasjere meg mer i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Disse henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet, og nå kjemper flere av disse for å kunne fortsette i arbeid- og samfunnslivet. Astrid Nøklebye Heiberg, har blitt en kollega av meg, og jeg bøyer meg i nesegrus beundring over den jobben hun har gjort for meg og alle andre kvinner. Det er allikevel et paradoks at hun nå, i en alder av 82 år, fremdeles kjemper en kamp for retten til å kunne delta i arbeids- og samfunnslivet. Menn som pusher 50 kjemper sammen med henne.

Jobbe mer og lenger
Det snakkes mye om verdien av arbeid og bærekraftig velferd. De to henger tett sammen. Skal vi kunne opprettholde levestandarden vår, må vi ta noen grep. Vi må jobbe mer og lenger. Vi må være villige til å røske opp i en del av de gamle holdningene vi har. At jeg er i arbeidslivet og politikken er verdiskaping, ikke selvrealisering som enkelte hevder.

Systematisk diskriminering
Vi må slutte å tro at kompetanse følger alder. Det er ikke slik at den dagen man blir 62 eller 67 år, så mister man all kompetansen. Det kan virke som om mange tror nettopp det. Det handler om holdningene våre og en systematisk diskriminering vi ikke tenker over. Selv mistet jeg tydeligvis all kompetansen min når jeg ble heltidspolitiker. I hvert fall ifølge Facebook-feeden min. Den forteller videre at jeg også er en dårlig mor, at jeg heller burde hatt gullfisk, fordi de er enklere å mate enn unger. Er det slik vi skal få flere kvinner til å engasjere seg i politikk og samfunnsliv? Vi må rett og slett gå i oss selv, og tenke nøyere gjennom hvordan vi snakker til og hvordan vi behandler andre mennesker.

Mye har skjedd, heldigvis
Hvordan har vi det hjemme hos oss egentlig? Jeg fant en gammel tekst fra husmorskolens undervisning tilbake på 50-tallet. Jeg lo så tårene rant første gang jeg leste det. Gang nummer to gråt jeg en skvett. Det er jammen ikke rart at vi har det som vi har det. Mye har skjedd gjennom få generasjoner. Her er et eksempel på hva man lærte på 50-tallet:

«Kjære ektemann,
Her er noen forslag til hvordan du kan få meg til å føle meg velkommen når jeg kommer hjem i helgene.

Få arbeidet unnagjort. Planlegg oppgavene dine nøye. Bli ferdig en time før jeg ventes hjem. Jeg føler ikke at varmen strømmer mot meg når jeg hører deg bryte ut «Er du hjemme allerede?» Ha alltid middagen klar. Planlegg et deilig måltid allerede kvelden før. Da viser du at du bryr deg om meg og mine behov. De fleste kvinner er sultne når de kommer hjem og en god middag er en del av den nødvendige velkomsten.

Husk å forberede deg selv. Bruk et kvarter til å hvile slik at du er opplagt når jeg kommer hjem. Da blir du også glad for å se meg, i stedet for at du er for trøtte til å bry deg. Glem alle bekymringer du måtte ha og vær evig takknemlig for at du har en kvinne som meg som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi meg en åndelig oppløfting.
Når du står opp, ta litt hånd om utseendet ditt. Fiks på skjegget, ha gjerne i litt skjeggolje og se frisk og opplagt ut.

Jeg har vært sammen med så mange frustrerte og arbeidstrøtte mennesker, så vær litt mer festlig og interessant enn vanlig. Jeg kan trenge en oppkvikker etter en lang arbeidsuke.»
 
Absurd lesning? Det var det ikke på 1950-tallet, selv om du sikkert har forstått at jeg tok meg den frihet å la den gjelde menn i stedet for kvinner som den selvfølgelig gjorde opprinnelig.

Seniorer som en ressurs
Like interessant er norsk seniorpolitikk gjennom de siste 50 årene. Folketrygden kom i 1967, og da handlet pensjon om at man skulle ha noe å leve av de siste årene av livet sitt. På den tiden jobbet de fleste seg bokstavelig talt til døde, og de som fikk pensjon fikk det kun noen få år. Fra 70-tallet og langt ut på 90-tallet handlet seniorpolitikk om å gi de eldre kurs for hvordan de skulle mestre pensjonisttilværelsen. Det var først på 90-tallet at man begynte å tenke på seniorer som en ressurs.

I en kronikk i Aftenposten kunne man på 1990-tallet lese:

«Vi bør begynne å spørre oss om «pensjonismen»? Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser. Vår utfordring blir å ta opp disse vanskelige og ubehagelige spørsmålene nå. Hvordan kan vi få til at flest mulig av oss kan arbeide så lenge vi kan og vil? Det kan bli langt mer ubehagelig den dagen våre barn finner frem til passende konjunkturtiltak».

Samfunnet er absolutt modent for en endring. Jeg var ti år da dette ble skrevet, og nærmer meg nå 40.

Øvre aldersgrense i arbeidslivet
Det er forunderlig at så mange reagerer på at Høyre vil fjerne den øvre aldersgrensen i arbeidslivet. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller får hjelp til å komme seg videre. Man trenger ikke en aldersgrense for dette. Kompetansen og bedriftens behov bør avgjøre, i god dialog mellom medarbeider og leder. Tall og aldersgrenser er normative.

Vi ser at fedrekvoten er normativ, aldersgrensene i arbeidslivet blir det samme. Man er innstilt på at pensjonsalderen starter i 60-årene. Det er et tankesett vi må endre. For pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget for at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Tar vi ikke grep nå, styrer vi mot katastrofe. Det blir det vanskelig å rettferdiggjøre ovenfor våre barn, som en gang i fremtiden vil måtte bære byrden.

Alle trengs
Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås. Vi er alle en del av samfunnet. Vi bidrar alle til fellesskapet. Vi gjør ikke det for at samfunnet er gode mot oss og slipper oss til, vi gjør det fordi vi er en ressurs.

Så kom ikke her og si at det er en dårlig idé å fjerne aldersgrensene i arbeidslivet. Det handler om å endre tankesettet. Det er på tide å surfe på eldrebølgen, den skal bringe oss inn i fremtiden.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Han jobber deltid for å ha mer tid til trening og familie


Flere kvinner oppga trening, familie og fritid som begrunnelse for hvorfor de jobber deltid, i en artikkel på Frifagbevegelse.no. Hadde vi godtatt denne begrunnelsen hvis den kom fra en mann?

«Noe av det beste med deltid er at jeg har tid til å passe barnebarnet.»
«Jeg tenker at jeg lever nå, og lever slik det er best for meg.»
«Jobber deltid for å ha frihet og tid til hage og hund.»

(Sitater hentet fra artikkelen. Les den her. )

Debatten går varmt i disse dager rundt heltid-og deltidsjobb. Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn. 

Det hjelper lite at arbeidsgivere legger til rette for heltidsstillinger dersom det er for få som vil ha disse. Det er også en problemstilling at for få ønsker å jobbe i helgene, eller ser det som uaktuelt å ta langvakter.

«Nordsjø-turnus» har fungert i årtier innenfor enkelte virksomheter, men det blir som å banne i kirka dersom en tar dette opp for de mer kvinnedominerte yrkene.

Jeg tror vi sitter litt for godt fast i kulturen vår. «Sånn har vi det hos oss, og det har fungert godt til alle tider.» Det må vi kunne utfordre, og da må vi ta en debatt om kjønnsroller, hjemmet og arbeidslivet.

Les også: Er det greit å gråte på jobben? 

Jeg vil sammenligne det med debatten om fedrekvoten. Jeg er helt sikker på at jeg aldri ville vært på Stortinget dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten og det at jeg har en mann som ville ha deler av min permisjon, i tillegg til sin egen.

Vi har begge hatt arbeidsgivere som har lagt til rette for dette, og vi fant en løsning som fungerte godt for oss. Jeg ammet mine fire barn til de var over et år. Det er ingen motsetning mellom det å kunne amme og det å være i jobb. Fedre er fullverdige omsorgspersoner, og vi kan ikke skyve melka foran oss i permisjonsdebatten. Da vil vi aldri bli likestilte i arbeidslivet, og heller aldri likestilte på hjemmebane.

Anne-Kari Bratten, adm. dir. i arbeidsgiverforeningen Spekter,  fikk kjeft for å påstå at norske kvinner heller ville shoppe på CC Vest, heller enn å jobbe heltid. Det var en brannfakkel inn i debatten. Samtidig vet vi at vi må jobbe mer, for å opprettholde velferdssamfunnet.

Alternativet er å senke kravene på velferdstilbudene. Da må man spørre seg selv om det er greit at flere velger å jobbe deltid for å få mer tid til å trene og være med familien. I etterkant av Brattens uttalelse gikk 11 kvinner og menn ut i Fri fagbevegelse med en begrunnelse for hvorfor de jobbet deltid. (Saken jeg skrev om i innledningen.) Eller, 10 kvinner og én mann.  Overskriften burde altså heller vært «10 norske kvinner og en mann om deltid». For det er spesielt kvinner som jobber for lite. Og det er en utfordring.

Den uønskede deltiden er en utfordring, men det er faktisk også den valgte.

Flere av kvinnene i Fri fagbevegelse-artikkelen satte trening, familie og fritid som grunner for valget sitt.

Hva ville vi sagt dersom slike uttalelser kom fra menn? Rundt middagsbordet, på arbeidsplassene, i festlig lag. Vi hadde neppe akseptert det. De hadde blitt beskyldt for ikke å bidra.

Det ville ikke vært bærekraftig. 

Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn.

Jeg mener vi må ta grep nå. Hvis ikke vil min datter på 2,5 år vokse opp i et samfunn hvor det ikke er forventet at hun deltar.

Les også: Skal dere ha barn snart, eller?

Det er på tide at vi kvinner også begynner å ta vår plass. Vi kan ikke forvente like rettigheter, samtidig som vi skal forfekte vår egen fortreffelighet på hjemmebane.

Vi må ta denne kampen, slik at våre døtre slipper det. Det koster, men vi lever i en mannsverden. La oss ta skrittet mot et kjønnsnøytralt arbeidsliv, det fordrer først og fremst deltakelse.

Da må man melde seg på!

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Er det greit å gråte på jobben?


I en helt vanlig oppf
ølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. 

Jeg synes det er greit å gråte på jobben. Jeg har gjort det flere ganger. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forstått noe viktig. Livet er ikke uten hinderNår det av og til ser helt mørkt ut, venter lysere stunder rundt neste sving.

Dette skulle jeg ønske at jeg hadde visst da jeg som tenåring strevde med å takle livet og finne min plass i samfunnet.

Det har de siste årene vært en økning av psykiske lidelser blant barn og unge. Dette er den viktigste årsaken til uførhet for de mellom 20-30 år. 70.000 barn og ungdommer sliter med psykiske problemer. Åtte prosent har en diagnose. 

Det er helt vanlig for et menneske å ha problemer med sin psykiske helse av og til.

Derfor må vsørge for at hjelpen er der når man trenger den.

Mitt parti har psykisk helse og forebygging som et av de viktigste satsingsområdeneHelsesøstrene har fått mer handlingsrom, det kommer  en opptrappingsplan for psykisk helse, og vår regjering har også økt antall psykologer de siste fire årene fra 170 til nærmere 400. Men det gjenstår fortsatt mye arbeid.

Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til det å ha en jobb å gå tilMange av dem som står utenfor arbeidslivet, eller står i fare for å falle ut, er mennesker med psykiske lidelser eller problemer. De representerer en betydelig ressurs som samfunnet går glipp av.

Mange av disse har behov for hjelp for å kunne utnytte sin arbeidsevne. For arbeidsgiverne er det viktig med god informasjon om hvordan en kan være en god arbeidsgiver for personer med psykiske lidelser

For de som sliter og er mye borte fra jobb på grunn av psykiske lidelser er det viktig å vite at det å gå på jobb også kan være til hjelp mot plagene. For de som opplever sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å kunne fokusere på noe annet, og være aktivisert. Jobb kan altså være en del av løsningen, men det krever god dialog og tilrettelegging. 

En periode da jeg selv jobbet mye og ikke følte at jeg hadde en god dialog på jobben, trivdes jeg rlig. I en helt vanlig oppfølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. Det endte opp som den reneste syndefloden, og jeg tenkte, nå har jeg møtt veggen.

Heldigvis skjedde det motsattedet gjorde godt med en prat med sjefen. Ofte er det bare små justeringer som må tilog mye skyldes misforståelser.

Dersom man lukker disse tingene inn i seg selv blir de dessverre ofte verre. Gråten var for meg forløsende, selv om det også gjorde meg sårbar. Jeg hadde nå vist at jeg ikke var en maskin, som alltid fungerte, som alltid smilte

I dag vet jeg at gråt kan være herlig forløsende, og tårene kommer oftere enn før, både på godt og vondt.

Jeg gråter når barnet mitt synger, jeg gråter når jeg er på teater, jeg gråter når jeg blir berørt. Det skjer både på og utenfor jobb, og ofte når man minst venter det. Det er en del av livet.  

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å være i kontakt med andres følelsesliv. Det forventes at en skal komme på jobb med det som er friskt, og en har samtaler for å få dette til i praksis.

Det er en enkel sak når det for eksempel gjelder en brukket fot, men gjelder det et såret hjerte, eller plaget sinn, er det straks vanskeligere. Da vegrer vi oss, for vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss som medmennesker

Vi må bli flinkere til å gå inn i disse situasjonene. Vi må snakke om det på arbeidsplassene, og vi må tørre å dele, også når vi har det tøft. Det kan gi oss den styrken vi trenger for å lettere komme seg gjennom hverdagen. 

Som politiker har jeg tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også kan snakke om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig, og arbeidslivet kan være en del av suksessfaktoren. Da må vi åpne opp arbeidslivet for den type samtaler. 

Vi må bli flinkere til å oppdage personer som sliter, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte «hvordan går det med deg», men det er sjelden vi er forberedt på å håndtere et ærlig svar fra den det ikke går så bra med

Hvordan går det med deg, egentlig?

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Kjære deg som jobber i juletiden

Tusen takk.

For 20 år siden begynte jeg min yrkeskarriere i en dagligvarebutikk i hjembygda mi. Jeg husker enda den spente følelsen jeg hadde de første gangene på jobb.

Dette begynner å bli noen år siden. Kjenner du igjen hun til venstre i bildet?

Det var forventninger og stolthet, og det var med en viss ærefrykt jeg tok på meg uniformen og kunne sette navneskiltet på. Butikkyrket gav meg mange fine år, og det var også der jeg fikk mitt første møte med arbeidslivet og ikke minst serviceyrket. Det gav en unik mulighet for kontakt med mennesker, og det var en ærekjær oppgave å sørge for at kundene fikk det de trengte, når de trengte det.

I disse tider kjenner jeg alltid et savn mot mitt tidligere yrke. Når det koker i butikkene og køene er lange kjenner jeg at det klør litt ekstra i fingrene etter å sette seg bak kassen og jobbe for å få køene ned.

Hektiske sesonger som julen var en tid hvor tiden gikk raskt og humøret var på plass. Det var noe litt ekstra å være på jobb på julaften. Da var det alltid noen som manglet fløte, eller nellikspiker, og vi satt beredt for å hjelpe med dette.

Når butikkdørene gikk igjen, gikk vi alle hjem med forventninger om julefeiringen som lå rett foran oss. Vi som var i butikkbransjen fikk da en etterlengtet friperiode, hvor vi kunne kose oss sammen med venner og familie.

Mens vi låste dørene var det andre yrkesgrupper som åpnet sine, andre hadde dørene åpne hele julefeiringen. I et samfunn er det alltid noen som er på jobb, hver time, 24 timer i døgnet, året rundt. Slik går samfunnet rundt.

Det er mange som har jobbet mye de siste ukene, for å sikre oss det vi trenger til juleforberedelsene. De står bak kassen hver dag, og smiler som regel, enten vi gir dem kjeft eller ros.

Jeg synes det er på sin plass å sende noen gode tanker til alle disse, og også dem som jobber gjennom juledagene.

De sørger for at vi får den maten vi trenger, den pleien de syke trenger, og at beredskapen i samfunnet er på plass.

Takk!

Med ønsker om en fin julefeiring, hvor enn du måtte være.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Er graviditet en sykdom?


Jeg har født fire ganger, og mener vi må tørre å snakke om dette.

Jeg har vært heldig og kunnet jobbe gjennom alle mine fire svangerskap.

Mange sier det er en bragd, mens andre ser på det som helt normalt. Jeg er enig med den siste gruppen. Graviditet er ingen sykdom, men det er ingen selvfølge at alle tenker sånn. Jeg har flere ganger måtte «kjempe» for retten til å kunne gå på jobb, og rettferdiggjøre valgene mine.

Folk rundt meg ga ofte uttrykk for at jeg ikke prioriterte mitt ufødte barn ved å velge å jobbe. Mange gravide kvinner mener faktisk at man har fortjent litt fritid, i god tid før fødselen. «Det er ingen som takker deg i etterkant» og «du må tenke på deg selv nå», er en gjenganger, spesielt i kommentarfeltene i sosiale medier.

En verden hvor normalen blir sykemelding ved graviditet synes jeg er en fallitterklæring.

Velferdsstaten blir svekket dersom vi ikke får snudd denne oppfatningen.

Gravid kommer av latinske «gravidus», eller «gravis», og betyr bebyrdet, tung. Det kan jeg skrive under på at er en god beskrivelse. Enkelte dager kunne det vært godt å holde sengen, gravid eller ikke, og det er ofte holdningene våre som styrer valgene.

Skal man gå på jobben med det som er friskt, eller holde seg hjemme med det som er sykt?

I en normal hverdag anses det som positivt at jeg trener og tar vare på helsen min. I den gravide hverdagen har jeg inntrykk av at det ville det vært best om jeg lå i sengen, innpakket i bomull og helst fikk maten intravenøst, slik at jeg slapp å tygge den selv. Jeg hører stadig forklaringer på fravær, både i arbeid og politikk, med at hun er jo gravid. Punktum. Ingen videre spørsmål, hun er gravid, derfor fraværende. Ingen spørsmål om funksjonsevne, kun konstatering av tilstand.

Graviditet blir en sykdom, på lik linje med influensa og omgangssyke.

Her har vi som samfunnsaktører en jobb å gjøre. Vi må begynne å snakke om graviditet som en tilstand, ikke en sykdom. Holdninger og kultur spiller en vesentlig rolle, og ikke minst det vi sier og hva vi faktisk gjør. Det er visstnok slik at smerte faktisk er kulturelt betinget, og at sykdomsforståelse er et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre. Dette gir utfordringer for den «syke», men også behandlingspersonellet og de som står rundt.

Selv om svangerskap ikke er noen sykdom, kan det medføre at man i kortere, eller lengre perioder, må sykemeldes som følge av plager som oppstår, eller at det er reell fare for det ufødte barnet. På dette området har fagpersoner betydelig kunnskap og erfaring å komme med. De kan for eksempel raskt konkludere med at sex i et svangerskap ikke er til skade for fosteret, så lenge det er et normalt svangerskap.

Denne informasjonen kunne spart mange lange diskusjoner på sosiale debattforum – og sannsynligvis ført til mer sengehygge for flere.

Det er viktig at vi avklarer dette for å kunne redusere sykefravær blant gravide. Vi må ha en felles forståelse om hva som er normalt, og hva som eventuelt er grunnlag for sykemelding. Vi må tørre å snakke om dette.

En mindre sosial partner og energisk mor enn meg skal en lete lenge etter. Jeg gikk tidlig til sengs, og var kun med på de få private aktivitetene jeg orket.

Jeg burde kanskje vært sykemeldt store deler av mine til sammen 40 måneder i gravid tilstand. 

Jeg måtte prioritere kropp og baby i alle ledige øyeblikk jeg hadde gjennom hverdagen.

Sånn må det også være, for liv og lære kan ikke alltid følge logikken til enkelte deltakere i “Luksusfellen”.  I en episode forklarte en betuttet deltaker sin 50 % støtte fra NAV, med at han måtte ha dette for å kunne tilbringe mer tid med sin partner, som jobbet kveldsskift.

Jeg har nok dratt dette innlegget langt i å mistenkeliggjøre mange av mine gravide medsøstre.

I det virkelige liv er det alltid flere nyanser. Selvsagt må det være lov å være sykemeldt selv om du er gravid, men ikke for at du er gravid. Vi må ikke glemme at en stor andel av fraværet er normert, et resultat av våre holdninger og de valgene vi tar.

Jeg gjentar derfor spørsmålet: Skal vi gå på jobb med det som er friskt, eller skal vi bli hjemme med det som er sykt?

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Jeg er usikker på om jeg liker #metoo


Det nærmer seg julebordsesong.

Jeg er usikker på om jeg liker #metoo-kampanjen. Den stiller meg til veggs med en følelse jeg ikke liker. En følelse av usikkerhet, utrygghet, frykt. Hvor mange ganger har man ikke vært i situasjoner man åpenbart ikke vil være i, men vært usikker på hvordan man skal reagere. Skal jeg være ærlig må jeg si at jeg har hatt hele reaksjonsmønsteret, fra tydelig å si i fra at dette ikke er greit, til å stivne helt. Ingen av reaksjonene har vært behagelige.

Mitt første møte med arbeidslivet var en sosial samling for nyvalgte ledere. Som en av få kvinner ble det naturlig at jeg ble utpekt som sekretær.

«Gid så pent de skrev, kan de skreve mer», sa en mannlig kollega.

Jeg lo godt av den vitsen og syntes han var munnrapp. Jeg var 20 år og prøvde å finne min plass i arbeidslivet.

Gjennom alle mine år i næringslivet og samfunnslivet har jeg blitt møtt med mange grove kommentarer, sagt i en munter tone, hvor man ikke umiddelbart reagerer over det som blir sagt. Vi er som kvinner vant med å være objekter, og vi stiller sjelden spørsmålstegn ved det. De av oss som gjør det, kjenner fort ubehaget, og skammen. Kan jeg egentlig skylde på meg selv?

Store deler av ungdomsskolen gikk med på lapper og kommentarer, om hvor fine pupper man hadde, og hvor lyst enkelte hadde til å gjøre flere unevnelige ting med disse. Det er vanskelig å være jente i en slik verden. Man har ingen å snakke med dette om, man forstår det ikke selv. Hva skal man si? På den ene siden er det kjekt med komplimenter, og som 14-åring er man ofte ikke så bevisst på hva disse komplimentene omhandler.

Det er samme mekanisme som gjør at vi ofte helt ubevisst forteller små jenter hvor fine de er, mens vi omtaler guttene som tøffe. Det var få jenter som sendte lapper til guttene hvor de lovpriste kroppsdelene deres. Det var rett og slett ikke passende.

Menn og kvinner er forskjellige. Donald Trump sa en gang «grab em by the pussy», om kvinner.  Det er det mange som gjør, oppfordret av Trump, eller ikke. De gangene det har skjedd, har det gått så fort, at man sjelden oppfatter hva som har skjedd før lenge etterpå. Noen av guttene fra ungdomsskolen gjør fremdeles dette, når vi nå treffes, 20 år etterpå. Denne gangen ga jeg klar beskjed.

Jeg har fire barn og er 37 år. Godt voksen sier mange. Det er godt å bli voksen sier jeg, for det er først de senere årene at jeg har funnet tryggheten og kraften til å stille spørsmålstegn ved enkelte normaliteter i samfunnet vårt.  Jeg ønsker ikke at mine gutter skal møte ungdomstiden, uten å vite hvor andre personers intimgrense går. Jeg ønsker heller ikke at min datter skal gjøre dette. Jeg unner ingen av dem følelsen av å være i en fysisk situasjon, der de ikke ønsker å være.

På samme tid vil jeg at alle skal få utforske sin seksualitet. Kropp er naturlig og fint, seksualitet er bra. Dette må også seksualundervisningen ta inn over seg, og vi må snakke mer om disse tingene. Vi som foreldre må være med å snu denne trenden, ved å tørre å snakke med ungene våre om dette.

Forebyggende arbeid, for gradvis å endre kulturen. Samfunnet må også fortsette å ta denne debatten, og mediene må melde seg på. Når en kollega av meg har utfordret flere aviser til å sette fokus på den utfordringen det er at eksempelvis jenter opplever spredning av sine bilder ulovlig, får hun som svar: Interessant sak, men vi må finne noen lokalt som vil stå frem.

Trenger man virkelig folk som eksponerer seg, for at denne debatten skal være relevant?

Trengte man også at en person startet kampanjen #metoo, for å starte debatten om utilbørlig oppførsel, og enda verre, overgrep? Hvorfor må det være sånn at noen må stå frem, for at vi andre skal stå opp? Det burde ikke være sånn.

Det er på tide at vi tar ansvar. Korrigerer hverandre, støtter hverandre, bryr oss om hverandre. Flere jenter bør slippe å komme frem med sine historier. Nå er det på tide at gutta boys tar grep, der det virkelig har en effekt, nemlig ved egen atferd. Det er ingen som setter pris på taktløs beføling og klønete formuleringer, med tilhørende obskøne tilbud.

Det nærmer seg julebordsesong. For enkelte en høytid for krenkende atferd og fylleangst, men også ren begrunnet angst. Det skjer ting på noen julebord, som aldri ville ha skjedd i formelle arenaer. Julebordet er for mange en sosialisering til arbeidslivet, og mange nyansatte er med på disse. En av våre nye landsmenn var på sitt første julebord i Norge, hvor han lærte seg hvordan man sosialiserer med hverandre. Han så en mannlig kollega ta et godt grep om rumpa til en kvinnelig kollega. Sånn gjør man det i Norge, tenkte han.

Vi kan alle tenke oss hvilken personalsak dette endte opp med, når han mandag morgen gjorde det samme. Det var ikke greit. Det er ikke greit. Vi må holde fingrene av fatet og vente på invitasjon, før vi forsyner oss. Mann, som kvinne.

Det samme skjedde når jeg i min tidlige yrkeskarriere var på julebord.

En mannlig kollega befølte en kvinnelig kollega. Han fortsatte, selv om hun sa nei. Vi var alle preget av denne hendelsen, og usikre på hvordan vi skulle oppføre oss. Det endte opp med at han mistet jobben. Det var uakseptabel atferd.

For vi skal ikke akseptere den type atferd, men vi må slippe å ha personer som stiller seg i kryssilden, for å løfte disse sakene. Vi vet alle at det skjer.  Hver dag. I de fleste rom.

#metoo

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.