Kroppen skal brukes, ikke utstilles

Bilde av stortingsrepresentant, Mari Holm Lønseth. I bakgrunnen er et bilde av en jente som ser seg i speilet. Hun holder hendene opp mot ansiktet. Ser alvorlig ut.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Endelig får influencere klare regler som stopper de fra å markedsføre produkter på bekostning av unges selvtillit. Det er på tide. Men det løser ikke alle problemer rundt kroppspress. Foreldre må ta mer ansvar. Barn og unge som trenger psykisk helsehjelp må få bedre oppfølging. I tillegg må folk gi litt mer faen. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Jeg fylte 13 i 2004. Selv uten Instagram og blogg.no, opplevde vi kroppspress. Noe skyldtes den usikkerheten som ungdomsårene kan bringe med seg. Men noe skyltes sikkert også tilsynelatende «perfekte kjendiser» som for eksempel Britney Spears eller Christina Aguilera som for oss var store forbilder og som vi ville være likest mulig. Vi fikk ikke reklame inn på telefonen, vi skjønte at det vi så på TV-shop var lureri og det var ikke snakk om tannbleiking, hårfjerning eller hår-vitamingummibjørner.

Mye har forandret seg

Dette skiller seg dramatisk fra dagens situasjon: Forbildene er ikke lenger på andre siden av Atlanteren. Tvert imot er det nabojenta som skriver tilsynelatende personlige statuser som vi kan lese på en av de mest personlige tingene vi har, nemlig smarttelefonen. Influencerne snakker til følgerne sine på en personlig måte i markedsføringen av egne eller andres produkter. Hva som er reklame og hva som ikke er det glir over i hverandre, selv om de fleste er gode til å merke innleggene sine i henhold til regelverket.

Endelig er de nye etiske reglene for influencere på plass

Det er nok ingen tvil om at måten enkelte influencere velger å fremstille seg selv på, bidrar til økt kroppspress hos en del unge, særlige jenter. Det er heller ingen tvil om at mange som er forbilder for unge, ikke har vært sitt ansvar bevisst.

Derfor er det bra og på tide at vi endelig har fått på plass nye etiske retningslinjer for influencere. De må slutte å markedsføre varer og tjenester med budskap som kan føre til misnøye med kropp og utseende hos barn og unge. Retningslinjene gjelder for markedsføring mot barn og unge opp til 24 år. Dette regelverket skal håndheves av et eget fagutvalg som både skal behandle klager, men også komme med forhåndsuttalelser til kampanjer. Influencerne og andre aktører i bransjen har vært med på å utarbeide de nye retningslinjene. Det håper jeg vil føre til at de har bedre forankring hos de det gjelder – og derfor blir fulgt.

Hva vil Høyre gjøre?

Mange lurer kanskje på hvorfor Høyre, partiet som ikke vil forby alt de ikke liker eller regulere alt, vil gå inn og regulere markedsføringen mot unge. Jo, det er fordi Høyre ikke er partiet som lar et marked operere fritt uten spilleregler når de målretter seg mot barn og unge. De trenger et annet vern enn voksne. Når det er sagt, kan vi ikke regulere oss ut av kroppspress, men vi kan gjøre noe for å gi klare og tydelige regler for hva slags markedsføring som er lov.

Retningslinjer løser ikke alt

Det er sannelig på tide at retningslinjene kom på plass. Men vi må ikke være naive å tro at det løser alt. Disse retningslinjene handler kun om markedsføring. Det betyr at vi fortsatt kommer til å se bilder av silikonpupper, fylte rumper og lepper på feeden vår på Instagram. Det kan selvfølgelig ikke forbys. Det må vi sette unge i stand til å håndtere:

Foreldrene har et stort ansvar for lære barna sine hva det er som er ekte og falskt i sosiale medier. De aller fleste sosiale medier gir en solskinnshistorie av menneskers liv, og tar i liten grad for seg nedturene eller de dårlige dagene. Barn og unge må lære at ikke alt er som det ser ut i sosiale medier.

Skolen har også ansvar

Sammen med foreldrene hviler det også et ansvar på skolen. Når vi nå fornyer absolutt alle fagene i norsk skole er livsmestring en del som skal inn og som er nytt. Det er veldig bra. Skal du trives og lære på skolen, må du også mestre livet. I møte med det perfekte liv i sosiale medier og i media må barn og unge lære seg kildekritikk, lære å takle motgang og lære om hva et sunt kroppsideal er.

Politikken vi fører er selvfølgelig viktig, men vi kan ikke vedta oss ut av kroppspress. Det viktigste vi gjør både på hjemmebane, på skolen og i samfunnet er å jobbe med holdninger og kultur. Vi må gi litt mer faen, og være fornøyd med det vi har. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Forventer vi for lite av gutta i skolen?

Bilde av stortingsrepresentant, Mathilde Tybring-Gjedde. I bakgrunnen er det bilde av en gutt som lener hodet på hendene over en arbeidsbok. I bakgrunnen ser vi andre barn som skriver.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Før sommeren møtte jeg tøffe 18 år gamle Daniel Lie. Han slet med dysleksi og talevansker, og ble tatt ut av klasserommet for å få spesialundervisning fra tredje klasse på barneskolen. Han husker fremdeles at han ble sittende å spille yatzy i mattetimene rett før mattetentamen. «De mente det nok godt,» sa han. Men han møtte en skole som hadde for lave forventninger til ham, hva han kunne lære og hva han kunne bli.

Skjermdump av en nettsak i VG, hvor tittelen er «Daniel (18) fikk spesialundervisning - følte seg stemplet og undervurdert». Det er bilde av Daniel Lie som står foran Stortinget.
Skjermdump fra nettsaken om Daniel Lie, fra vg.no.

Han er ikke alene.

Guttenes oppførsel blir gjennomgående vurdert som mer negativ enn jentenes oppførsel i skolen og barnehagen. Allerede i 5. klasse oppfatter lærerne jenter som mer skoleflinke enn gutter og det påvirker guttenes selvbilde i 6. klasse. Er du en 15 år gammel norsk gutt er sjansen stor for at du har mye lavere forventninger til din fremtidige utdanning enn nabojenta.

Samtidig er 70 % av de som får vedtak om spesialundervisning gutter. Av de som har spesialundervisning, får over dobbelt så mange gutter som jenter oppfølging av en ufaglært assistent. Flere rapporter viser at disse barna føler seg isolert på skolen og har lav tro på egen mestring.

Jeg er veldig glad for at Høyre i regjering har satt et viktig søkelys på kjønnsforskjeller i skolen, og at vi diskuterer mange nye tiltak for hvordan vi skal løfte de elevene som trenger det mest.

Urovekkende tall

Det er slutt på den tiden gutta kunne reise til sjøs den dagen de fylte 16 år, eller ta seg en ufaglært jobb i lokalbedriften. Nettopp derfor er det urovekkende at mange flere gutter har svakere karakterer fra ungdomsskolen og dropper ut av videregående skole, enn jentene. Det går ikke an å bortforklare slike tall med at skolens samfunnsoppdrag er bredere enn fagene. Skolens ansvar er også å gi elevene de verktøyene de trenger for å mestre resten av livet, og hindre utenforskap.

Det er ingen tvil om at vi trenger en skole som også tilpasser seg gutta, og gjør det mulig å lære på varierte og praktiske måter. Det kan for eksempel være at gutta har godt av kortere undervisningsøkter, tydelig struktur og klasseledelse, mer fysisk aktivitet og utprøving av ny teknologi i undervisningen.

Mer læring gir ikke mindre trivsel

Samtidig blir jeg bekymret når flere i skole-Norge velger å tegne en motsetning mellom fokus på grunnleggende ferdigheter, og en god skolehverdag som gir mestring for guttene. Etter å ha besøkt mange skoler og snakket med lærere, rektorer, elever og foreldre, er det nemlig en ting som er klart: Fokus på læring i skolen trenger ikke å bety at elevene trives mindre eller er mer stressa. Snarere tvert imot. Gutta gjør det for eksempel nesten like godt som jentene i matematikk, og matematikk er et av de fagene mange gutter gleder seg til.

Sannheten er at barn er robuste og får til mer enn vi tror. Og de er motiverte for å lære! De har stjerner i øynene når de begynner på skolene. Det er ofte vi voksne som setter begrensningene for deres utvikling, ikke barna selv.

Dette greier du!

Høye og realistiske forventninger til elevene er avgjørende for elevenes læring. Alle barn trenger å få tydelige tilbakemeldinger og oppleve framgang. De trenger å høre at voksne har ambisjoner for deres mestring, og at de tror «at dette greier du»! Samtidig som det er helt vanlig og fint å gjøre feil.

Skal vi hjelpe gutta i skolen, må vi ha et bredere normalitetsbegrep. Vi må ha en felles holdning om at alle barn kan mestre fagene uten å miste læringsgleden, og at det er vår plikt å skape et inkluderende fellesskap i klasserommet, variere undervisningen og skape autentiske mestringsøyeblikk – også for de rastløse gutta.

Vi må ikke senke våre ambisjoner for at gutta kan og skal lære. Mye tyder nettopp på at det er lave ambisjoner som er problemet.

Bruk stemmeretten din!

Bilde av Tone Wilhelmsen Trøen. Bildet i bakgrunnen er nærbilde av folk som er ved valgurna.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Tone W. Trøen, Stortingspresident (H) 

«Nei, i år gidder jeg ikke å stemme» sa en mann til meg da jeg var på husbesøk for å treffe velgere. «Det er ikke noe vits for jeg føler ikke dere hører på folket uansett», fortsatte han. Jeg forsøkte å si litt om folkestyret og demokratiet. Verdien av å ha mulighet til å stemme. At hver enkelt stemme betyr noe. Dessverre kom jeg nok til kort denne kvelden. Jeg ruslet slukøret videre, mens jeg tenkte på stemmerettshistorien vår.  

Retten til å stemme er vunnet frem seier for seier, kamp for kamp. Med modige enkeltmenneskers innsats for rettferdighet og innflytelse. For 100 år siden endret Stortinget Grunnloven, slik at de som mottok fattigstøtte også fikk stemme. En av dem var enken og seksbarnsmoren, Karoline Emilie Larsen. Hun fikk ikke lov til å stemme ved lokalvalget i Oslo i 1916 fordi hun hadde fått hjelp til barna, fra fattigkassa da hun var innlagt på sykehus i 14 dager. 

Vaskekona Karoline lot seg ikke kue av strenge valgfunksjonærer. Eller av krysset ved navnet i manntallslisten som fratok henne stemmeretten. Hun klaget, hele veien til Stortingets fullmaktskomite. Hennes og noen andre kvinners klager var blant de klagene som tilslutt bidro til at Stortinget fjernet ekskluderingsparagrafen. Først da ble det stemmerett for alle, uavhengig av den enkeltes økonomiske eller sosiale status. 

100 år senere opplever vi at valgdeltakelsen er skremmende lav. Ikke fordi noen er ekskludert fra å stemme, men fordi mange synes det er uvesentlig eller uviktig å gjøre det.. Ved forrige lokalvalg brukte kun 60,2 prosent stemmeretten sin. Jeg skulle ønske det var mye høyere. 

Bruk stemmen din!

Vårt demokratis fremtid avhenger av at vi alle tar del og bruker stemmen vår. Vi folkevalgte må forvalte den tilliten vi har fått slik at velgerne kjenner seg igjen i oss. Det er vårt ansvar å gjøre politikken relevant slik at det oppleves viktig å stemme ved valg. Det er vår plikt at velgeren jeg møtte føler at de politiske løsningene partiene presenterer betyr noe for ham. Samtidig må vi også forvente at alle som mener noe, også har en mening den 9. september. Politikk er jo rett og slett gangveien som gir datteren din en trygg skolevei. Måltidet som oldemor får på sykehjemmet, og innsatsen vi gjør for å redde en klode som trues av forurensing.  

Ved dette valget kan du bestemme hvilke personer og partier du mener har de beste løsningene for din hverdag i ditt lokalsamfunn. Du kan ikke forvente å være enig i alt partiet har i sitt program. Men jeg håper du finner ett parti som du gir din stemme til. Slik er du med å påvirke. Du lar ikke andre bestemme for deg. 

Det er denne viktige retten til å påvirke, Karoline Emilie Larsen kjempet for. Vi står på skuldrene til de modige og kampvillige folkene som gjorde Norge til et fullt ut folkestyrt demokrati. Jeg skulle ønske at vi alle følte det sto like mye på spill. Akkurat som enken Karoline, da hun insisterte på å få avlegge sin stemme til de strenge valgfunksjonærene i valglokalet i 1916.  Vi har en plikt til å hedre henne og de som har brøytet vei for oss. Den plikten er en rettighet gitt oss alle. Retten til å stemme ved valg. Gjør det!  

Innovasjon er taperen i ideologi-kampen

Bilde av Margret Hagerup. Bildet i bakgrunnen er av post-it-lapper på et vindu, med folk i bakgrunnen som sitter og idemyldrer rundt et stort bord.
Foto: Høyre / Getty Images

I mange år har jeg hatt barna mine i det jeg ser på som verdens beste barnehage. Vi har blitt tatt godt vare på, dialogen har vært god og jeg har vært sikker på at ungene mine har det bra og er rundt trygge voksne. Barnehagen er offentlig, noe jeg egentlig aldri har tenkt over, før debatten rundt privat velferd dukket opp. En debatt som er preget av ideologi, og mindre av det som burde bety noe, nemlig kvalitet og kapasitet.

Rundt halvparten av barnehagene i Norge er private, og alle er enige om at vi ikke hadde klart oss uten. Allikevel er det mange som nå mistenkeliggjør flere av de som driver disse private barnehagene. Ord som velferdsprofitør har satt seg fast i språket vårt, og det er vanskelig å høre ordet privat tilbyder, uten at piggene er ute hos mange. Under Arendalsuka var jeg i en debatt hvor vi hørte om tre ulike samarbeid mellom offentlige og private tilbydere innen barnehage, barnevern og sykefraværsoppfølging.

Margret Hagerup med familien sin. Bildet er tatt ovenfra og alle ligger i ring på bakken.
Margret Hagerup og familien.
Foto: Margret Hagerup privat

Flere varme hender og kloke hoder

Alle aktørene var tydelige på at samarbeid var viktig, og at også oppfølging var en vesentlig del av dette. De var også tydelige på at dette var helt nødvendig for den enkelte kommune som presenterte, for å opprettholde kvalitet og et godt tjenestetilbud. Den ene representanten fra en av kommunene sa det enkelt: «Det fungerer veldig godt. Det handler om å øke kvaliteten og det er det som teller.»  Ja, så hvorfor snakker vi ikke da mer om kvaliteten? Vi vet at vi trenger flere varme hender for å sikre fremtidenes bærekraft. Men vi trenger også kloke hoder, som skal være med og ta oss inn i fremtiden.

For samfunnet vårt går hardere tider i møte. Det blir flere eldre, og vi lever også både mer og lengre med stadig mer komplekse sykdomsbilder. Dette stiller store krav til de som skal tilby omsorg, og vi klarer ikke dette uten å kombinere innovasjon, velferdsteknologi og kompetente medarbeidere. Spørsmålet er ikke om vi trenger private velferdstilbydere, spørsmålet er hvordan vi kan løfte samarbeidet mellom de offentlige, private og ideelle høyere, og sørge for at vi får best velferd for skattepengene.

Nye initiativer skremmes bort

Fremtidens aktører innen helse og velferd må være proffentlige. Vi trenger velferdsinnovatørerene. Jeg er redd for at dagens debatt om velferdsprofitører skremmer bort nye initiativer og gjør at kvinner og menn ikke tør å satse på å gjøre velferdstjenestene bedre. Trusler om rekommunalisering er lite motiverende for de som ønsker å utvikle noe nytt. Vi risikerer at innovasjonen og skaperkraften taper til fordel for ideologi. Det må være lov å drive butikk ved å tilby oss gode tjenester innen helse og velferd i dette landet. Det er viktig at kvaliteten på veier og grøfter er bra, men det er da jammen meg like viktig at vi får god kvalitet på sykehjemmet.

For det er kvaliteten i tjenestene som teller, ikke logoen på uniformen. I Norge har vi gode tradisjoner for samarbeid mellom det offentlige og det private om å løse samfunnets utfordringer. Vi må fortsette å utvikle dette samarbeidet fremover. Samarbeid gjør en forskjell. Den forskjellen trenger vi virkelig nå.

Fremtidens velferdstjenester er proffentlige!

Likestilling anno 2019

Bilde av ordførerkandidat for Oslo Høyre, Saida Begum, og bilde av en muslimsk kvinne og hennes barn. Datteren sitter på ryggen til mor, og de smiler. De er ute i naturen.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Saida Begum, ordførerkandidat for Oslo Høyre.

Likestillingsdebatten går aldri ut på dato. I Norge har vi de samme rettighetene til å gå på skole, få jobb og delta i samfunnsdebatten. Likevel har vi ulike utgangspunkt i livet som kan gjøre at vi i realiteten ikke har de samme mulighetene. Med innvandringen til Norge, har det meldt seg flere behov i debatten om feminisme og likestilling.

Selv om rettighetene er på plass, gjenstår spørsmålet om hvordan man skal få de samme mulighetene når man ikke kan språket og ikke er aktiv i arbeidslivet. Førstegenerasjonskvinner har noen generelle fellestrekk i nordiske land: De har lavest sysselsetting, lavest inntekt, lavest utdanning og er overrepresenterte som trygdemottakere. Vi må sikre at disse kvinnene har de samme mulighetene til å bidra og delta i samfunnslivet.

Heldigvis er det sterk sosial mobilitet blant kvinnelige etterkommere av innvandrere. Innen utdanning gjør vi det bedre enn mennene. Og langt flere av døtrene tar høyere utdanning enn det våre mødre gjorde. Jeg selv er et godt eksempel. Min mor, førstegenerasjonsinnvandrer til Norge på 1970-tallet, fikk aldri mulighet til å fullføre skolegangen i Pakistan.

Både manglende utdanning og tradisjonelle kjønnsrollemønstre – kjønnsroller som heller ikke var uvanlig i Norge på 1970-tallet og enda lenger – gjorde at min mor var hjemmearbeidende. Som annengenerasjon og født i Norge har jeg hatt helt andre muligheter for høyere utdanning. Jeg og mine medsøstre har sprengt våre glasstak på bare én generasjon. Vi skal ikke langt tilbake i Norges historie før det tok langt flere enn én generasjon for jenter å gjøre en tilsvarende reise i sosial mobilitet. 

Språk er nøkkelen til alt

Jeg liker regjeringens forslag om å kutte i sosialstønad for innvandrere under 30 år som ikke kommer seg i arbeid fordi de ikke lærer seg norsk. For å opprettholde stønaden, må man gå på norskkurs for å lære seg språket. Dette er et godt – og nesten selvsagt – forslag. Språk er nøkkelen til alt: arbeid, inkludering, deltagelse i samfunnet.

Mennesker som har mange år igjen i arbeidsfør alder må vi kunne forvente at skal bidra til samfunnet særlig gjennom å lære seg språket. Samtidig finnes det grupper som vi kanskje heller bør støtte til å bidra på andre måter. Det er ikke så lett for en førstegenerasjonsdame på godt over 60 år å skulle klare å lære seg norsk godt nok til kanskje å kunne komme i arbeid i et par år før pensjonsalder.

Disse mødrene og bestemødrene kan være vel så gode rollemodeller og støttespillere ved å promotere viktige verdier som frihet og likeverd, og å heie fram neste generasjons jenter til å fullføre skolegang, kanskje ta høyere utdanning og ikke minst å komme ut i arbeid. På denne måten gjør også de eldre førstegenerasjonskvinnene sitt for å bidra til velferdssamfunnet og likestillingen. 

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge

Bilde av Margret Hagerup som har skrevet teksten, og bilde av helsefagarbeider som holder en eldre dames hånd.
Foto: Høyre / Getty Images

Vi kan snakke om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre grepene som fremmer dette. Vi må faktisk snakke om arbeidstidsordninger.

Utviklingen går i riktig retning og det jobber nå over 60 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013. Andelen deltidsansatte som oppgir at de ønsker å jobbe mer er også den laveste på ti år. Men vi er ikke i mål.

Høyre-styrte Kristiansand kommune har vedtatt at heltidsstillinger skal være normen. Det er et viktig signal og et skritt i retning av en kultur vi alle ønsker, men ordføreren i Kristiansand, Harald Furre, erkjenner at det er hardt arbeid og at det tar tid. Det er snakk om både kultur og struktur

En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. Vi politikere må gi arbeidsgivere, både i privat og offentlig sektor, de riktige verktøyene for å kunne fremme en heltidskultur. Da må vi snakke om arbeidstidsordninger.

Arbeidstidsordning

På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.

Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda. Et alternativ for å løse dette ville vært å prøve langvakter, eller andre alternative turnuser. Flere kommuner har prøvd ut dette, for å se om dette kan løse noe av utfordringene.

Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag.

På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.

Forskjellige behov

Et sykehus eller et pleiehjem må ha personell tilstede, 24 timer i døgnet, mandag til søndag. Da er det ren matematikk som gir svaret på om man har mye deltid eller ikke. Det er behov for å skape en heltidskultur og vi må da erkjenne at det tradisjonelle turnussystemet ikke alltid går opp i.

Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Samtidig har vi også personer med nedsatt funksjonsevne som skal inkluderes i arbeidslivet. Alle kan ikke jobbe 100 %. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet har en ganske høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger vanskeliggjør ambisjonene om å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt.

Ambisjonen må være mer heltid, gjennom at vi snakker om arbeidstidsordninge, og finner gode løsninger lokalt. Her må de tillitsvalgte sette seg ned med ledelsen, finne gode løsninger og involvere de ansatte. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.

Friheten til å velge selv

Foto: Nærings- og fiskeridepartementet / Getty Images

Gjesteinnlegg av Camilla Strandskog, stortingsrepresentant for Høyre.

I vår var jeg på et seminar på Litteraturhuset om psykisk helse. Der fikk jeg høre flere sterke personlige historier. En av dem var fra Tonje Finsås. Hun har slitt med spiseforstyrrelser, selvskading og annen alvorlig psykisk sykdom. Hun har vært innlagt over 200 ganger, og har ved flere anledninger forsøkt å ta sitt eget liv.

Redningen for Tonje var Hurdalssjøen recoverysenter. Hurdalssjøen behandler blant annet psykiske helseutfordringer. Det er et privat behandlingssenter som alle med henvisning står fritt til å velge, da senteret er godkjent i ordningen med fritt behandlingsvalg. Etter mange år i det offentlige viste det seg at det var dette som skulle redde Tonje.

Høyre er for fritt behandlingsvalg fordi vi vil gi folk muligheten til å velge den behandlingen som passer best for dem. For noen betyr det alt. Det gjorde det for Tonje. Hun har selv sagt at fritt behandlingsvalg reddet livet hennes.

Bare for å ha det helt klart; Høyre mener at det offentlig skal ha hovedansvaret for at befolkningen får tilgang på gode helsetjenester – både nå og i fremtiden. Men det betyr ikke at det ikke er plass til både ideelle og private aktører i tillegg. Det viktigste er at pasientene får et godt tilbud. Det får de dersom de selv kan velge hvor de vil behandles. Det offentlige tar regningen, etter fastsatte priser. Det er kjernen i fritt behandlingsvalg. Det handler om å gi mer makt til pasientene. Helsevesenet er til for dem.

Kortere helsekøer

Når du er motivert for behandling er det avgjørende å få hjelp så raskt som mulig. Særlig innen rus og psykiatri. For mange kan det å måtte vente lenge i helsekøer være katastrofalt for deres muligheter til å bli friske. Når det finnes private aktører med ledig kapasitet, mener jeg det er uforsvarlig å ikke bruke den ledige kapasiteten. Vi må ta i bruk de mulighetene vi har for å få folk friske. Det gir bedre behandling og kortere køer for alle.

Arbeiderpartiet har uttalt at de ønsker å skrote fritt behandlingsvalg. De mener ordningen har vært en fiasko. Dersom Arbeiderpartiet får det som de vil får vi et todelt helsevesen. For uten fritt behandlingsvalg er det mange gode private tilbud som blir forbeholdt de som kan betale for seg. Sånn kan vi ikke ha det i Norge i 2019.

Debatten om politiet handler om sentralisering, mens de pedofile leker seg på nettet

Bilde av Margret Hagerup og nærbilde av politilogo på politiuniform.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Politireformen som ble igangsatt i 2015, handler om å tilpasse politiet til en ny virkelighet. Enkelte vil ha det til å handle om sentralisering. Tallene viser imidlertid at politiet har fått betydelig flere ressurser, både i årsverk og utstyr. Men de viser også at kriminaliteten er i endring. 

De siste årene har vi sett en drastisk nedgang i antall vinningsforbrytelser. Den totale kriminaliteten har gått ned med 15 % siden 2015. Et fåtall går rundt med kontanter i lommene, og det lønner seg sjelden å rane kassa på nærbutikken lenger. Når jeg jobbet i butikk, tidlig på 2000- tallet, hadde vi egen seddelsafe i kassaområdet. Dagen besto av telling og oppgjør.

Dette var før digitaliseringen slo inn, og gav oss automatisk varebestilling, elektroniske kasser og selvbetjening. Dette var også i en tid hvor internett var i sin spede begynnerfase. Tiden hvor vi kunne kommunisere med fremmede via en chatte-tjeneste som het Mirc. Mens vi fremdeles måtte fremkalle bildene for å kunne dele dem.

Internett endrer kriminaliteten

Seksuelle lovbrudd har økt med hele 75 %. Det skyldes delvis at politiet har blitt flinkere til å avdekke dette, men det er også et resultat av internettet selv.  Vi klager vår nød over at vi ikke får hentet passet på det lokale politikontoret, når vi heller burde glede oss over at politiet nå er tilstedeværende der kriminaliteten skjer. 

Nylig kunne politiet avdekke at 468 gutter hadde blitt misbrukt på nett av én gjerningsmann. Han ble stoppet gjennom et omfattende arbeid og avhør av hele 366 fornærmede. Om han hadde blitt stoppet før politireformen vet vi ikke, men Politiet avslører stadig liknende tilfeller.

I dag opplever ungdom for eksempel at de presses for penger, fordi de har delt et nakenbilde til noen de tror at de kjenner. Et enkelt feiltrinn blir til en personlig tragedie. Politiet kobles inn når vedkommende som har mottatt bildet, sitter i et annet land og forsøker å tjene penger på dette. 

Etterdønninger etter 22. juli

Politianalysen etter 22. juli var tydelig på at vi trengte et nytt og moderne politi tilpasset dagens kriminalitetsbilde. Det betyr færre politidistrikt for bedre kommunikasjon og samhandling, større fagmiljøer og færre ressurskrevende lensmannskontorer.  Dette er krevende og skaper naturlig nok debatt, men det betyr ikke at vi skal svartmale og reversere en høyst nødvendig reform. 

Det har faktisk kommet 2800 flere lønnede årsverk i politiet siden 2013 og driftsbudsjettet er økt med 25 %, men viktigst av alt: politiet er nå til stede der kriminaliteten foregår.

Når voldtekt blir våpen

Anonymisert kvinne foran vindu.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Hele verden snakker nå om seksuelle overgrep, at det skjer i hjemmet, på arbeidsplassen og ellers i samfunnet. Men det er også et mektig våpen i krig og konflikt.

Av: Guro Angell Gimse, fungerende leder i Høyres kvinneforum

Vi må snakke om seksuelle overgrep som skjer her hjemme, men også det som skjer utenfor landets grenser. 19. juni er den internasjonale dagen mot seksuell vold i konflikt. Dagen markeres for å stoppe bruk av seksuell vold i konflikt og hedre ofrene for slike overgrep.

Voldtekt er et mektig våpen i krig. Det brukes mot fienden for å terrorisere og kontrollere samfunn. Kvinner og jenter er blitt bortført som sex-slaver, og brukes også som «belønning» for soldater. Det blir brukt som tortur, og i noen tilfeller for å bevisst spre HIV.

UNICEF melder at i løpet av ett år fikk 4,6 millioner jenter, gutter og kvinner traumehjelp og medisinsk behandling etter å ha vært utsatt for voldtekt og andre former for seksualisert vold. De rapportere også om at hele tre av fire kvinner i Kongo har opplevd seksuell vold.

Skammen og skylden som påføres ofrene ødelegger samfunn innenfra. Tausheten fra alle som vet, forsterker skammen, og bidrar til at ofrene blir sittende alene uten tilgang til hjelp. Overgrepene har også store medisinske konsekvenser.

Fjorårets Nobels fredspris gikk til Irakiske Nadia Murad, som ble holdt i IS-fangenskap, og den kongolesiske legen Denis Mukwege. Fredsprisvinnerne er viktige bidragsytere i å rette oppmerksomhet mot bekjempelsen av krigsforbrytelser og seksualisert vold i krig og konflikter.

Midler til kampen

«Voldtekt er et våpen i krig, med ødeleggende konsekvenser. Vi kan ikke lenger stå og se på. Det er tid for handling» sa statsminister Erna Solberg i sin åpningstale på konferansen «Ending Sexual and Gender-Based Violence in Humanitarian Crises». Statsministeren og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) offentliggjorde under denne konferansen at Norge gir én milliard kroner til kampen mot seksuell vold i krig og konflikt.

Dette er sårt trengte midler. Det er masse å ta tak i. Vi må bli bedre på forebygging. Ofrene må få tilgang på bedre hjelp. Det er også viktig at flere straffes for overgrepene.

Barn av krigen

Seksuell vold i krig fører også til graviditet og fødsler. Barn av krigen er et lite omtalt tema både i menneskerettighetssammenheng og når en diskuterer løsninger for fred og sikkerhet i FN. Derfor er dette tema for årets dag.

Barna og kvinnene skal få slippe å bære skammen over en brutalitet og ondskap som nesten mangler sidestykke. Ved at vi snakker høyt om at dette er en urett de ikke er skyld i og fortsetter å snakke om dette, så kan vi utgjøre en forskjell.

Påske for liten og for stor

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Margret Hagerup privat

Så lenge jeg kan huske har påsken vært en fin tid. Det er den tiden av året hvor jeg alltid har begynt å se etter harespor, og når påsken nærmer seg har jeg sett etter små sjokoladeegg pakket inn i sølvpapir i alle slags farger. Mang en skitur er gått, mens lommen har blitt fylt opp av disse små, blendende eggene som har ligget i skisporet. Haren har visst alltid funnet sin vei til meg, uansett om vi har feiret påsken på fjellet, eller hjemme.

Mormor og påskeharen

Jeg tror egentlig det er mormoren min som satte meg i kontakt med påskeharen. De to har visst alltid hatt god kontakt. Hun visste som regel hvor påskeharen var, og det var ikke rent sjelden at han la fra seg små sjokoladeegg i hagen hennes, når vi var på besøk. Hun ble kjent med påskeharen tidlig på 1930-tallet, når hun vokste opp sammen med to søsken i nærheten av Hannover, i Tyskland. Hun har fortalt meg disse historiene mang en gang i løpet av oppveksten min.

«Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom på besøk. Det var visst i hagen, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og en måtte være trygg på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien besøk av kusiner fra Hannover, selveste storbyen. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.»

Gleden av påskefeiring

Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg de små barna, som løper opprømte rundt i hagen og leter etter sjokoladeegg. Et lite glimt tilbake til en svunnen tid. Når jeg åpner øynene ser jeg mine egne fire barn løpe rundt i hagen. Gleden i blikket til 3-åringen som har funnet et egg i funklende gullpapir. Guttene som løper rundt for å finne flest mulig egg. Hvor møysommelig de deler jaktens skatter, og hvor ivrig de diskuterer om påskeharen virkelig eksisterer. Minstejenta er ikke i tvil, men de to eldste begynner å bli mer skeptiske. Men de mister alle hemninger når jakten begynner.

I snart 40 år har jeg vært nabo med mormoren min. Hun nærmer seg nå 90 år og begynner å bli dårligere til beins. For noen år siden mistet hun sertifikatet, og vinteren har vært lang. Man kan formelig se kroppen krumme seg sammen, det går på humøret løst når man ikke kommer seg ut. Men heldigvis går vi lysere tider i møte. Kroppen reiser seg sakte opp mot sola og våren er i anmarsj. Mormoren min har formelig blomstret de siste ukene. Hun har vært like hektisk opptatt som påskeharen. Det er mye som skal på plass når påsken kommer, for ingen vet hvor haren hopper.

Minner fra en svunnen tid

Påsketradisjoner binder generasjonene sammen. I mormor sine øyne ser jeg fremdeles den lille jenta som løper rundt i en hage i Lüdersen og leter etter påskeharen. Gleden er like overveldende når små oldebarn kommer på besøk, og gleden er gjensidig.

Minner fra en svunnen tid har blitt til kjære tradisjoner, som vi tar vare på og viderefører til kommende generasjoner. Det er fascinerende å tenke på at påskeharen alltid har funnet veien helt til Kverneland, gjennom så mange år. Jeg kan røpe at jeg har sett sporene av ham, også dette året.

Påsken er definitivt en av favoritthøytidene mine!

God påske!