«Skal dere ha barn snart, eller?»


For oss som ikke klarer å bli gravid, er det et vondt spørsmål å få.

Av Tina Bru, stortingsrepresentant (H)

I VGs serie «VG drar bra damer» har jeg valgt å være åpen om det å ikke klare å få barn, prøverørsforsøk og spørsmål mange av oss i 30-årene får. Her er et utdrag av innlegget: 

Vårt første prøverørsforsøk lyktes ikke. I to år har jeg og mannen min forsøkt å starte familie. I to år har vi kjent på skuffelsen én gang i måneden. Ingen av disse skuffelsene kan likevel sammenlignes med som den som fulgte etter vårt første prøverørsforsøk.


Vi visste at sjansen for å lykkes ikke var 100 %.

Etter å ha vært gjennom så mye – blitt medisinert, stukket i og til og med fått plassert et embryo i livmoren – er skuffelsen og følelsen av å være «mislykket» ekstra tung å bære. Slik følte jeg det hvert fall.

Det blir ikke enklere av at samfunnet i stor grad forventer at det skal komme barn til verden, særlig hvis man er gift og nærmer seg eller er i 30-årene.  

Jeg er nok ikke den eneste som har opplevd at kolleger, familie, venner, og til og med taxisjåfører, kan være usedvanlig opptatt av når jeg skal ha mitt første barn. Før syntes jeg slike spørsmål bare var masete og brysomme.

Nå, med merker etter 20 sprøytestikk i magen, ømme eggstokker og nok en skuffelse, er slike spørsmål en vond påminnelse om noe jeg ikke får til.

Neste gang du har tenkt til å spørre noen: «Skal dere ha barn snart, eller?», så kan du vurdere om det er best å la være. 

Lyst til å lese mer? Hele artikkelen er åpent for deg med VG pluss her. 

Er graviditet en sykdom?


Jeg har født fire ganger, og mener vi må tørre å snakke om dette.

Jeg har vært heldig og kunnet jobbe gjennom alle mine fire svangerskap.

Mange sier det er en bragd, mens andre ser på det som helt normalt. Jeg er enig med den siste gruppen. Graviditet er ingen sykdom, men det er ingen selvfølge at alle tenker sånn. Jeg har flere ganger måtte «kjempe» for retten til å kunne gå på jobb, og rettferdiggjøre valgene mine.

Folk rundt meg ga ofte uttrykk for at jeg ikke prioriterte mitt ufødte barn ved å velge å jobbe. Mange gravide kvinner mener faktisk at man har fortjent litt fritid, i god tid før fødselen. «Det er ingen som takker deg i etterkant» og «du må tenke på deg selv nå», er en gjenganger, spesielt i kommentarfeltene i sosiale medier.

En verden hvor normalen blir sykemelding ved graviditet synes jeg er en fallitterklæring.

Velferdsstaten blir svekket dersom vi ikke får snudd denne oppfatningen.

Gravid kommer av latinske «gravidus», eller «gravis», og betyr bebyrdet, tung. Det kan jeg skrive under på at er en god beskrivelse. Enkelte dager kunne det vært godt å holde sengen, gravid eller ikke, og det er ofte holdningene våre som styrer valgene.

Skal man gå på jobben med det som er friskt, eller holde seg hjemme med det som er sykt?

I en normal hverdag anses det som positivt at jeg trener og tar vare på helsen min. I den gravide hverdagen har jeg inntrykk av at det ville det vært best om jeg lå i sengen, innpakket i bomull og helst fikk maten intravenøst, slik at jeg slapp å tygge den selv. Jeg hører stadig forklaringer på fravær, både i arbeid og politikk, med at hun er jo gravid. Punktum. Ingen videre spørsmål, hun er gravid, derfor fraværende. Ingen spørsmål om funksjonsevne, kun konstatering av tilstand.

Graviditet blir en sykdom, på lik linje med influensa og omgangssyke.

Her har vi som samfunnsaktører en jobb å gjøre. Vi må begynne å snakke om graviditet som en tilstand, ikke en sykdom. Holdninger og kultur spiller en vesentlig rolle, og ikke minst det vi sier og hva vi faktisk gjør. Det er visstnok slik at smerte faktisk er kulturelt betinget, og at sykdomsforståelse er et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre. Dette gir utfordringer for den «syke», men også behandlingspersonellet og de som står rundt.

Selv om svangerskap ikke er noen sykdom, kan det medføre at man i kortere, eller lengre perioder, må sykemeldes som følge av plager som oppstår, eller at det er reell fare for det ufødte barnet. På dette området har fagpersoner betydelig kunnskap og erfaring å komme med. De kan for eksempel raskt konkludere med at sex i et svangerskap ikke er til skade for fosteret, så lenge det er et normalt svangerskap.

Denne informasjonen kunne spart mange lange diskusjoner på sosiale debattforum – og sannsynligvis ført til mer sengehygge for flere.

Det er viktig at vi avklarer dette for å kunne redusere sykefravær blant gravide. Vi må ha en felles forståelse om hva som er normalt, og hva som eventuelt er grunnlag for sykemelding. Vi må tørre å snakke om dette.

En mindre sosial partner og energisk mor enn meg skal en lete lenge etter. Jeg gikk tidlig til sengs, og var kun med på de få private aktivitetene jeg orket.

Jeg burde kanskje vært sykemeldt store deler av mine til sammen 40 måneder i gravid tilstand. 

Jeg måtte prioritere kropp og baby i alle ledige øyeblikk jeg hadde gjennom hverdagen.

Sånn må det også være, for liv og lære kan ikke alltid følge logikken til enkelte deltakere i “Luksusfellen”.  I en episode forklarte en betuttet deltaker sin 50 % støtte fra NAV, med at han måtte ha dette for å kunne tilbringe mer tid med sin partner, som jobbet kveldsskift.

Jeg har nok dratt dette innlegget langt i å mistenkeliggjøre mange av mine gravide medsøstre.

I det virkelige liv er det alltid flere nyanser. Selvsagt må det være lov å være sykemeldt selv om du er gravid, men ikke for at du er gravid. Vi må ikke glemme at en stor andel av fraværet er normert, et resultat av våre holdninger og de valgene vi tar.

Jeg gjentar derfor spørsmålet: Skal vi gå på jobb med det som er friskt, eller skal vi bli hjemme med det som er sykt?

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.