Trumfer amming alt annet?

Illustrasjonsfoto av baby sammen med mor. Margret Hagerup innfelt i en runding.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Vi bør fritt kunne velge hvordan vi fordeler foreldrepermisjonen, uten å skulle belæres i noen som helst retning. Slik er ikke situasjonen i dag. 

Debatten om fordeling av foreldrepermisjonen har engasjert meg siden jeg startet med politikk i 2011.

Før jeg fikk barn var jeg svoren tilhenger av valgfriheten og familienes egen mulighet for å påvirke familielivet sitt. Det er jeg for så vidt enda, men nå ser jeg at det er nyanser. Disse nyansene handler mye om kultur, sedvane, følelser og fakta. Salig blandet sammen i en debatt som den siste tiden har handlet om likestilling og like rettigheter for foreldrene.

Selvrealisering

Etter at jeg ble stortingsrepresentant ble jeg beskyldt for å drive med selvrealisering, og enkelte mener sågar at jeg velger bort familien. Menn har det sjelden slik. Menn velger bort familien dersom det blir samlivsbrudd. Flere av disse velger ikke bort familien selv, men velges bort på grunn av mors rettigheter. Tenker man da alltid på barns beste? Jeg tror ikke det.

Papparollen

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har tenkt at min manns rettigheter er viktige, og at de får for liten plass i debatten. Det har hendt at jeg har kjeftet på ham. For man blir jo tidvis irritert når andre ikke gjør slik man selv tror er riktig. Heldigvis har han fått muligheten til å utforske papparollen alene.

Han har skiftet bleier, trøstet, og bygd sterke relasjoner til barna. I dagens debatt kan man lure på om det er til barnets beste jeg har latt mannen min gjøre dette. Har jeg brutt en hellig pakt mellom mor og barn, og valgt bort det som gir barna mine trygghet?

Jeg tror ikke det, men man kan begynne å lure når man ser en del debatter.

Pupp som vetokort

Jeg misliker at puppen skal brukes som et vetokort i debatten. Jeg ammet alle mine fire barn, men var etter eget ønske samtidig yrkesaktiv. De første seks månedene var ammingen på topp. Det føltes litt sårt å forlate redet da det endelig begynte å bli liv og aktivitet hos de små. Det var alltid nye historier når jeg kom hjem fra jobb. Gleden var stor da det endelig var gjensyn, og puppen kom frem ganske raskt. 

Tredeling av permisjon

Etter hvert som barna ble eldre skulle nye matvaner introduseres. Puppen betyr ikke alt, men er en del av den naturlige spedbarnstiden. Dersom man ikke vil at barnet skal ha de samme forutsetninger til å kjenne begge foreldrene sine godt, kan man gjerne velge å bare vektlegge dette. Samtidig må man kunne spørre seg om det ikke er bra for barnet å være sammen med far en lengre periode? Gjør tredeling av permisjon at barn får en dårligere spedbarnstid?

Det er fremdeles for mange hindre som reduserer valgfriheten. De finnes på arbeidsplassen, i politikken, og rundt kjøkkenbordet. «Min mann kan ikke ha fri i februar eller mars», er et av argumentene som har kommet frem. Om det stemmer, finnes det i dag jobber kvinner ikke kan ha om de skal kunne få barn. En tidligere sjef sa for mange år siden at «jeg kunne aldri hatt pappapermisjon i den tidligere jobben min». Den jobben overtok jeg etter ham. 

Ingen tøffelhelter

Familiene må selv kunne velge, men jeg vil også at mine barn skal vokse opp i et sunnere debattklima. Mine sønner skal kunne bli engasjerte og tilstedeværende fedre, uten å kalles tøffelhelter. Og min datter skal kunne bli en kjærlig og engasjert mor uten å beskyldes for å velge vekk barna. Barna skal kunne kjenne både mor og far.

Vi trenger derfor arbeidsgivere som ikke føler risiko ved å ansette kvinner foran menn. Men viktigst av alt vi trenger et samfunn hvor mor og far kan være kjærlige foreldre på like vilkår. Det ene er ikke bedre eller verre enn det andre. Det kalles lagarbeid.

Våre barn fortjener at vi tar denne kampen nå.

Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet

Jeg glad for at vi går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen.

I dag diskuterer vi tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget. Dette er en sak som har engasjert meg lenge, og jeg blir oppgitt over en del av argumentasjonen som kommer frem. Kvinner er redde for at de ikke skal få amme barna sine, menn er bekymret for om de vil få fri fra jobben.

Dette er holdninger vi finner mange av i dagens samfunn. Det lover dårlig for den oppvoksende generasjon sin mulighet til å kunne være i arbeidslivet og være forelder. For mange går dette tydeligvis ikke sammen.

Kvinner selvrealiserer seg gjennom jobben, menn tjener til familiens livsopphold. Kvinner er omsorgsfulle mødre som er hjemme med barna, menn er tøffelhelter.

Min mann er en av tøffelheltene. Jeg driver med selvrealisering og burde heller hatt gullfisk fremfor barn, forteller Facebook meg. Det er upassende av meg å gå på møter og la mannen min være hjemme med ungene.

Dette er holdninger jeg stadig møter, og som lett kan føre til at færre kvinner tør eller orker å ta valget om å engasjere seg i politikken. Skal det virkelig være sånn i 2018?

Min mann og jeg er et særdeles godt team og er enige om det meste. Ved første svangerskap tok vi en avgjørelse om jevn fordeling av permisjon og gradert uttak.

Jeg hørte mange si «Dette kommer du til å angre på. Denne tiden vil du aldri få tilbake.»

Jeg ser det ikke sånn. Skulle jeg frarøve min mann muligheten til å være hjemme med ungene, når det var det vi begge ønsket? Skal det være en kvinnerett å være hjemme med ungene, men samtidig skal vi ha likestilte foreldre?

Ikke bare var det noe jeg unte far, jeg synes også han har sin fulle rett til å ta del i denne spesielle tiden.
Vi har aldri angret.

Det er en utfordring å være borte fra arbeidslivet, samtidig er det også en anledning til å bli kjent med barnet ditt. La oss ikke frata menn den muligheten ved å fjerne alibiet deres. Fedrene våre trenger fedrekvoten for å kunne utøve sin rett til å være med ungene sine.

Jeg hører ofte folk fortelle at det finnes jobber i samfunnet hvor man ikke kan ta permisjon. Finnes det virkelig jobber som vi kvinner ikke kan ta, fordi vi da må velge bort barn? Snakker vi da om muligheter for alle?

Nei. Tidene har forandret seg.

Jeg ønsker et samfunn hvor mor kan gå på møter og gjøre karriere, og jeg ønsker et samfunn hvor fedre kan få være fedre, uavhengig av hvilken jobb de har.

Jeg vil påstå at norske familier trenger fedrekvoten, hvis ikke får vi en verden styrt av menn og barnløse kvinner. Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet. Derfor er jeg glad for at vi i dag går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget.

Med håp om at vi kan ha større valgfrihet for den oppvoksende generasjon, og at holdningen sakte men sikkert endres i riktig retning.