Trumfer amming alt annet?

Illustrasjonsfoto av baby sammen med mor. Margret Hagerup innfelt i en runding.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Vi bør fritt kunne velge hvordan vi fordeler foreldrepermisjonen, uten å skulle belæres i noen som helst retning. Slik er ikke situasjonen i dag. 

Debatten om fordeling av foreldrepermisjonen har engasjert meg siden jeg startet med politikk i 2011.

Før jeg fikk barn var jeg svoren tilhenger av valgfriheten og familienes egen mulighet for å påvirke familielivet sitt. Det er jeg for så vidt enda, men nå ser jeg at det er nyanser. Disse nyansene handler mye om kultur, sedvane, følelser og fakta. Salig blandet sammen i en debatt som den siste tiden har handlet om likestilling og like rettigheter for foreldrene.

Selvrealisering

Etter at jeg ble stortingsrepresentant ble jeg beskyldt for å drive med selvrealisering, og enkelte mener sågar at jeg velger bort familien. Menn har det sjelden slik. Menn velger bort familien dersom det blir samlivsbrudd. Flere av disse velger ikke bort familien selv, men velges bort på grunn av mors rettigheter. Tenker man da alltid på barns beste? Jeg tror ikke det.

Papparollen

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har tenkt at min manns rettigheter er viktige, og at de får for liten plass i debatten. Det har hendt at jeg har kjeftet på ham. For man blir jo tidvis irritert når andre ikke gjør slik man selv tror er riktig. Heldigvis har han fått muligheten til å utforske papparollen alene.

Han har skiftet bleier, trøstet, og bygd sterke relasjoner til barna. I dagens debatt kan man lure på om det er til barnets beste jeg har latt mannen min gjøre dette. Har jeg brutt en hellig pakt mellom mor og barn, og valgt bort det som gir barna mine trygghet?

Jeg tror ikke det, men man kan begynne å lure når man ser en del debatter.

Pupp som vetokort

Jeg misliker at puppen skal brukes som et vetokort i debatten. Jeg ammet alle mine fire barn, men var etter eget ønske samtidig yrkesaktiv. De første seks månedene var ammingen på topp. Det føltes litt sårt å forlate redet da det endelig begynte å bli liv og aktivitet hos de små. Det var alltid nye historier når jeg kom hjem fra jobb. Gleden var stor da det endelig var gjensyn, og puppen kom frem ganske raskt. 

Tredeling av permisjon

Etter hvert som barna ble eldre skulle nye matvaner introduseres. Puppen betyr ikke alt, men er en del av den naturlige spedbarnstiden. Dersom man ikke vil at barnet skal ha de samme forutsetninger til å kjenne begge foreldrene sine godt, kan man gjerne velge å bare vektlegge dette. Samtidig må man kunne spørre seg om det ikke er bra for barnet å være sammen med far en lengre periode? Gjør tredeling av permisjon at barn får en dårligere spedbarnstid?

Det er fremdeles for mange hindre som reduserer valgfriheten. De finnes på arbeidsplassen, i politikken, og rundt kjøkkenbordet. «Min mann kan ikke ha fri i februar eller mars», er et av argumentene som har kommet frem. Om det stemmer, finnes det i dag jobber kvinner ikke kan ha om de skal kunne få barn. En tidligere sjef sa for mange år siden at «jeg kunne aldri hatt pappapermisjon i den tidligere jobben min». Den jobben overtok jeg etter ham. 

Ingen tøffelhelter

Familiene må selv kunne velge, men jeg vil også at mine barn skal vokse opp i et sunnere debattklima. Mine sønner skal kunne bli engasjerte og tilstedeværende fedre, uten å kalles tøffelhelter. Og min datter skal kunne bli en kjærlig og engasjert mor uten å beskyldes for å velge vekk barna. Barna skal kunne kjenne både mor og far.

Vi trenger derfor arbeidsgivere som ikke føler risiko ved å ansette kvinner foran menn. Men viktigst av alt vi trenger et samfunn hvor mor og far kan være kjærlige foreldre på like vilkår. Det ene er ikke bedre eller verre enn det andre. Det kalles lagarbeid.

Våre barn fortjener at vi tar denne kampen nå.

Lag barn, gjerne flere!

Skrevet av Lene Westgaard-Halle.

Statsministeren var klar i årets nyttårstale. Lag barn, gjerne flere!

Av en eller annen grunn provoserte budskapet enkelte, og flere på venstresiden mente at grunnen til at vi ikke får flere barn, er at Norge ikke er det bra nok land å få barn i. Da lurer jeg på hvilket land de mener er bedre enn Norge, og hva er det vi mangler?

Er det sykehusene?

Jeg fikk barn for litt over fire måneder siden. På et av verdens beste sykehus. En dramatisk fødsel som kunne gått skikkelig galt i en stor andel av verdens land. For vi er heldige i Norge, som har ett av verdens beste helsevesen.

Verdens beste jordmødre

Vi har leger jeg skylder livet mitt. Så det kan ikke være det de sikter til, disse damene som er sinte over at Erna oppfordrer oss til å få barn.

Er det foreldrepermisjonen da? Det at vi kan være hjemme et helt år med barna våre i betalt permisjon og virkelig være tilstede for dem i deres første leveår? For sånn var det ikke da jeg var barn. Da Arbeiderpartiets hegemoni hadde vart i flere tiår, og Odvar Nordli var statsminister.

Da jeg var barn, som jeg raskt vil tilføye at ikke er så lenge siden, så var over 300.000 mødre heltids husmødre, og kun 30 % av barn over 3 år var i barnehage. Var barnet ditt under 3 år, var det ca. 4 prosent som var i barnehage. Det var ikke noe ett års betalt permisjon da, men folk fikk jo unger. Ja, faktisk flere enn i dag.

Full barnehagedekning

Så er det kanskje det at vi har full barnehagedekning som er det store problemet? At vi mødre kan velge om vi vil jobbe eller ikke? Takk, Kristin Halvorsen, jeg kommer til å sende deg en varm tanke første dag i barnehagen til høsten. Eller er det kanskje maksprisen som gjør noen redd for å få barn? At det nå koster halvparten av det det gjorde for får år siden å ha podene våre i barnehage?

Mest barnevennlige land

Jeg er ikke det minste provosert. Jeg er bare ubeskrivelig takknemlig. Takknemlig for at jeg har fått barn i et av verdens aller mest barnevennlige land. Takknemlig for legene og jordmødrene som var der for oss, for at vi fikk ligge så lenge vi hadde behov for på barselavdelingen.

Takknemlig for at mannen min kan være hjemme med datteren vår i åtte måneder med lønn, mens jeg jobber. Takknemlig for at jeg vet at hun får plass i barnehage til høsten, og at vi begge har mulighet til å jobbe, samtidig som vi vet at hun har det bra. Takknemlig for at samtlige regjeringer vi har hatt, sakte men sikkert har gjort landet vårt så barnevennlig som Norge faktisk er i dag.

Samtidig skal vi ha respekt for de valgene familiene selv tar.

Å få barn tidlig

Det beste for Norge er om vi får barn tidligere enn i dag, og kanskje flere enn snittet i dag. Men det er ikke alltid det som er best for den enkelte familie. Men vår oppgave som politikere er å legge til rette for at det blir så enkelt som mulig, og så trygt som mulig.

Jeg er en av dem som ventet lenge med å få barn, og når vi først bestemte oss tok det mye lenger tid enn vi hadde planlagt. Jeg er ikke enig med dem som forsøker å spille på frykt eller skape et bilde av at det er håpløst å få barn i Norge. Norge er, takket være prioriteringer fra politikere i alle farger, et av verdens beste land å få barn i. Og det skal bli bedre.

Vi skal ikke bagatellisere frykten enkelte føler, men den må heller ikke overdrives. Det er nok av folk som forteller deg som barnløs hvor mye du går glipp av, folk som mener noe om permisjonsfordelingen familien har landet på, eller som mener å vite hva som er best for ungen din når du får barn.

Det kommer til å gå bra

Så kjære dere som vurderer å få barn, eller dere som vil utsette bare litt til, kjør på, alt ligger til rette for at det kommer til å gå bra. Vi lever i et av verdens beste land, med noen av verdens beste ordninger for barnefamilier. Selv om det kan komme noen søvnløse netter, og dere noen ganger kommer til å stå der klokken 04:30 på natten med en skrikende baby i armene:

Kjærligheten dere kommer til å føle for den lille bylten vil ta dere med storm! Barna er fremtiden – både for dere som familie, og for Norge som land.

Flere fødte barn krever tiltak

«Nå må vi få flere barn». Dette hører jeg stadig oftere, og sist i statsministerens nyttårstale.

Selv har jeg bidratt med fire barn til fellesskapet. Det er flott at Erna Solberg løfter oss frem, men skal vi få flere barn krever det politiske tiltak og holdningsendringer.  

Jeg var 29 år da jeg fikk førstemann, deretter kom to til som perler på en snor, og sistemann kom rekende på en fjøl på slutten. Innimellom var det noen graviditeter som gikk over av seg selv. Alderen min tilsa vel at jeg ikke valgte å formere meg på det optimale tidspunktet. 

Vi bør få barn tidligere enn vi gjør i dag. Det er bekymringsfullt at stadig flere trenger medisinsk hjelp til dette. Det eneste som er sikkert er at det nesten aldri passer. 

Denne julen har jeg ligget til lading hjemme på sofaen. Innimellom har jeg lettet på rumpa for å vaske klær, rydde klementinskall fra gulvet, spille spill med ungene, eller lage middag. Men stort sett har jeg lest bøker, ligget på sofaen, og prøvd å puste med magen. 

Først for et par dager siden fant jeg frem Ernas nyttårstale, for å høre hva hun hadde sagt om dette med å få flere barn. Slik er det å være småbarnsforeldre: Trett som faen. 

Barna er likefullt det kjæreste, starten på alt. De er grunnen til at jeg valgte å engasjere meg i politikken. Deres fremtid avhenger av de valgene vi tar i dag. Derfor er det viktig at vi satser på barnehage og skole, og at vi snakker om kompetanse, og at å stille krav er å bry seg. Det er også viktig at vi som foreldre stiller opp. Men jeg har begynt å fundere litt på om vi stiller opp for mye. 

Jeg møter stadig fordommer rundt at jeg har fire barn samtidig som jeg er en hardtarbeidende stortingsrepresentant. Mange hadde helst sett at jeg passet barna mine bedre. Jeg har tross alt valgt å få hele fire stykker, og da skulle det kanskje bare mangle at jeg ikke var mer hjemme med dem?

Hadde jeg vært mindre tykkhudet hadde jeg nok blitt såret av mange av kommentarene som har kommet.

Nå blir jeg som regel bare irritert. Vi må ta et oppgjør med fordommene våre. Vi får ikke flere barn i Norge om alle skal kjøres til og fra trening, ha hjerteformede paprika i matpakken og felles familiemiddag alle årets dager. 

Jeg vet heller ikke om barna rustes bedre som selvstendige mennesker heller. 

For alle som snakker om flere barnefødsler med småbarnslivet på trygg avstand, husker at det er fylt av kjærlighet. Men de må også huske at det er slitsomt fysisk, psykisk og økonomisk.

Vi har valgt ikke å ha SFO. Både på grunn av økonomi (ingen søskenrabatt i vår kommune, og en i hver klasse fra 1-3. klasse hadde gjort et dypt innhugg i budsjettet), men også fordi ungene ikke gjør lekser på SFO. Mine barn går derfor hjem og gjør leksene i et tomt hus. Kjemisk fritt for voksne.

Tidvis går også barna mine alene på fotballtrening. Da jeg var liten kan jeg ikke huske at jeg hadde foreldre med på fritidsaktivitetene. I dag sitter foreldre på sidelinjen og ser på når barna er på håndballtrening.

Jobber barn som er 13 år, rynker folk på nesen. Det er ingen som går med aviser lenger. Det er heller ingen som panter flasker lenger, fant jeg ut på forrige fotballturnering. 

«Vi trenger ikke det, dere fikser jo det vi trenger», sa sønnen min da jeg undret meg over dette. Ja, vi foreldre, vi skal visst fikse alt. Full kontroll. Tilsynelatende.  

Jeg tror vi foreldre må senke skuldrene og forvente litt mer av ungene våre, og mindre av oss selv og velferdssamfunnet. Vi har skrudd forventningene til hverandre alt for høyt opp. Vi forventer at de voksne i barnehagen skal smøre ungene våre med kuldekrem, og at lærerne skal lære ungene å knytte skolisser. Klarer ikke barna seg gjennom skoleløpet, ja, så får jammen meg konsulenten hos Nav ta seg av de unge lovende. Det skulle visst bare mangle. Sånn har det blitt. 

Jeg har nettopp begynt å lese bøker igjen. Etter nesten 10 års ørkenvandring der bleieskift, klesvask, jobb og familietid tok alt fokuset. Denne perioden er kortvarig. Det er faktisk helt sant. Det vet jeg nå, men jeg har aldri trodd på det når folk har sagt det til meg. Man må erfare det selv. Perioden med bleieskift er over, og snart vil de ikke lenger krype opp på fanget mitt. De skal ut og fly på egen hånd.

Min jobb som politiker er å sørge for at de har en fremtid å fly inn i. 
Verdien av arbeid er viktig for velferdssamfunnet. For barna våre og barna som skal komme. Alle valg vi tar i hverdagen er ikke like hyggelige på kort sikt, men nødvendige. Sånn sett har politikk og barneoppdragelse mye til felles. Det skrikes høyt rundt tøffe prioriteringer, men det blir bedre for alle over tid.

Etter 1,5 år på Stortinget er jeg positiv til fremtiden. Skolen blir stadig bedre. Flere inkluderes i arbeidslivet, og det har blitt gjort en enorm jobb med pensjonssystemet. Barna våre skal jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister, men får neppe en like gullkantet pensjon. Vår jobb er å gjøre denne forskjellen minst mulig. Vi skal betjene både nåtid og fremtid. Forvalteransvaret ligger tungt på våre skuldre. 

Den største utfordringen vi har som politikere er å finne helikopterperspektivet. Det er vanskelig å se skogen for bare trær. Jan Zahl i Aftenbladet skrev like før jul: 

«Eg vil heller ha politikarer som tenkjer korleis verda ser ut når barna mine blir vaksne, og ikkje bare på neste valsyklus. Sjølv om eg vil måtte betala ekstra for det i dag». 

Det er en viktig, men vanskelig øvelse. 

Vi trenger at det fødes flere barn. Spørsmålet er hvilken pris vi skal betale for dette. Det er en debatt som bør engasjere de fleste. Det handler om nåtiden, men også i aller høyeste grad om fremtiden.

Våre barn.

Han jobber deltid for å ha mer tid til trening og familie


Flere kvinner oppga trening, familie og fritid som begrunnelse for hvorfor de jobber deltid, i en artikkel på Frifagbevegelse.no. Hadde vi godtatt denne begrunnelsen hvis den kom fra en mann?

«Noe av det beste med deltid er at jeg har tid til å passe barnebarnet.»
«Jeg tenker at jeg lever nå, og lever slik det er best for meg.»
«Jobber deltid for å ha frihet og tid til hage og hund.»

(Sitater hentet fra artikkelen. Les den her. )

Debatten går varmt i disse dager rundt heltid-og deltidsjobb. Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn. 

Det hjelper lite at arbeidsgivere legger til rette for heltidsstillinger dersom det er for få som vil ha disse. Det er også en problemstilling at for få ønsker å jobbe i helgene, eller ser det som uaktuelt å ta langvakter.

«Nordsjø-turnus» har fungert i årtier innenfor enkelte virksomheter, men det blir som å banne i kirka dersom en tar dette opp for de mer kvinnedominerte yrkene.

Jeg tror vi sitter litt for godt fast i kulturen vår. «Sånn har vi det hos oss, og det har fungert godt til alle tider.» Det må vi kunne utfordre, og da må vi ta en debatt om kjønnsroller, hjemmet og arbeidslivet.

Les også: Er det greit å gråte på jobben? 

Jeg vil sammenligne det med debatten om fedrekvoten. Jeg er helt sikker på at jeg aldri ville vært på Stortinget dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten og det at jeg har en mann som ville ha deler av min permisjon, i tillegg til sin egen.

Vi har begge hatt arbeidsgivere som har lagt til rette for dette, og vi fant en løsning som fungerte godt for oss. Jeg ammet mine fire barn til de var over et år. Det er ingen motsetning mellom det å kunne amme og det å være i jobb. Fedre er fullverdige omsorgspersoner, og vi kan ikke skyve melka foran oss i permisjonsdebatten. Da vil vi aldri bli likestilte i arbeidslivet, og heller aldri likestilte på hjemmebane.

Anne-Kari Bratten, adm. dir. i arbeidsgiverforeningen Spekter,  fikk kjeft for å påstå at norske kvinner heller ville shoppe på CC Vest, heller enn å jobbe heltid. Det var en brannfakkel inn i debatten. Samtidig vet vi at vi må jobbe mer, for å opprettholde velferdssamfunnet.

Alternativet er å senke kravene på velferdstilbudene. Da må man spørre seg selv om det er greit at flere velger å jobbe deltid for å få mer tid til å trene og være med familien. I etterkant av Brattens uttalelse gikk 11 kvinner og menn ut i Fri fagbevegelse med en begrunnelse for hvorfor de jobbet deltid. (Saken jeg skrev om i innledningen.) Eller, 10 kvinner og én mann.  Overskriften burde altså heller vært «10 norske kvinner og en mann om deltid». For det er spesielt kvinner som jobber for lite. Og det er en utfordring.

Den uønskede deltiden er en utfordring, men det er faktisk også den valgte.

Flere av kvinnene i Fri fagbevegelse-artikkelen satte trening, familie og fritid som grunner for valget sitt.

Hva ville vi sagt dersom slike uttalelser kom fra menn? Rundt middagsbordet, på arbeidsplassene, i festlig lag. Vi hadde neppe akseptert det. De hadde blitt beskyldt for ikke å bidra.

Det ville ikke vært bærekraftig. 

Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn.

Jeg mener vi må ta grep nå. Hvis ikke vil min datter på 2,5 år vokse opp i et samfunn hvor det ikke er forventet at hun deltar.

Les også: Skal dere ha barn snart, eller?

Det er på tide at vi kvinner også begynner å ta vår plass. Vi kan ikke forvente like rettigheter, samtidig som vi skal forfekte vår egen fortreffelighet på hjemmebane.

Vi må ta denne kampen, slik at våre døtre slipper det. Det koster, men vi lever i en mannsverden. La oss ta skrittet mot et kjønnsnøytralt arbeidsliv, det fordrer først og fremst deltakelse.

Da må man melde seg på!

«Skal dere ha barn snart, eller?»


For oss som ikke klarer å bli gravid, er det et vondt spørsmål å få.

Av Tina Bru, stortingsrepresentant (H)

I VGs serie «VG drar bra damer» har jeg valgt å være åpen om det å ikke klare å få barn, prøverørsforsøk og spørsmål mange av oss i 30-årene får. Her er et utdrag av innlegget: 

Vårt første prøverørsforsøk lyktes ikke. I to år har jeg og mannen min forsøkt å starte familie. I to år har vi kjent på skuffelsen én gang i måneden. Ingen av disse skuffelsene kan likevel sammenlignes med som den som fulgte etter vårt første prøverørsforsøk.


Vi visste at sjansen for å lykkes ikke var 100 %.

Etter å ha vært gjennom så mye – blitt medisinert, stukket i og til og med fått plassert et embryo i livmoren – er skuffelsen og følelsen av å være «mislykket» ekstra tung å bære. Slik følte jeg det hvert fall.

Det blir ikke enklere av at samfunnet i stor grad forventer at det skal komme barn til verden, særlig hvis man er gift og nærmer seg eller er i 30-årene.  

Jeg er nok ikke den eneste som har opplevd at kolleger, familie, venner, og til og med taxisjåfører, kan være usedvanlig opptatt av når jeg skal ha mitt første barn. Før syntes jeg slike spørsmål bare var masete og brysomme.

Nå, med merker etter 20 sprøytestikk i magen, ømme eggstokker og nok en skuffelse, er slike spørsmål en vond påminnelse om noe jeg ikke får til.

Neste gang du har tenkt til å spørre noen: «Skal dere ha barn snart, eller?», så kan du vurdere om det er best å la være. 

Lyst til å lese mer? Hele artikkelen er åpent for deg med VG pluss her. 

Ønsker alle en god, men ikke perfekt jul


Før julefreden senker seg, må vi senke forventningene.

Julen er en religiøs høytid, men feiringen er i all hovedsak en menneskelig konstruksjon. Vi har lært at lykke er en naturlig del av julefeiringen.

Vi har normalisert bilde av små barn som venter ivrig på å åpne gaver, lukten av pinnekjøtt eller ribbe fra ovnen og julemusikk i bakgrunnen. Nissen kommer på døra. Askepott og de tre nøttene sendes juleaften morgen.

Men det er – og jeg er villig til å vedde en del på dette – ingen som kun opplever idyllen.

Det er ikke alle som har årlige tradisjoner som skaper en ramme rundt høytiden. En del mennesker opplever hvert år å lete etter hvem de kan tilbringe julen med, og hvor de kan finne et fellesskap.

Mange opplever vanskelige familiesituasjoner, stoler rundt middagsbordet som står tomme, barn som tilbringer julen hos ekskjæresten og navn man ikke skal nevne i familieselskaper.

Det er kun 2 av 100 som tilbringer juleaften alene. Men mange føler på ensomhet – selv om de er omringet av mennesker. Det er helt naturlig å savne noe eller noen. Vi har nye familiekonstellasjoner og samværsmåter, og høytider er et tveegget sverd.

Følelser som lar seg undertrykke i hverdagens mas, kan lett blusse opp til overflaten når det blir stille og forventningene er høye.

Mange foreldre går rundt og frykter at barna skal bli den tapende part. Foreldre, og fortsatt særlig kvinner, kjenner et sterkt emosjonelt ansvar for at barna skal oppleve perfeksjonen i julen – og ikke legge merke til de mange manglene. De jobber døgnet rundt i desember måned for å sikre julekosen.

Så har de kanskje lykkes i å legge ut tre suksessfulle bilder av pepperkakehus og en imponerende pakkekalender på Facebook, men de er utslitte når julefreden skal senke seg.

Blant dem finnes det også flere som vet at regningene hoper seg opp, og at de på nyåret må gå i sparebluss.

Fattigdom og utenforskap er et helårsproblem, men skammen over ikke å strekke til er for mange ekstra tungt i høytiden. De siste årene har flere brukt sosiale medier og Finn.no til å be fremmede om hjelp til innkjøp av julemat og gaver, og mange har tilbydd seg å hjelpe.

Det offentlige skal ha et godt sikkerhetsnett for de som sliter økonomisk, men det varmer å se hvordan vi som medmennesker i samfunnet stiller opp for hverandre når det trengs – også utover det vi gir via skatteseddelen.

I dag er én dag til juleaften, og jeg ønsker alle en god, men ikke perfekt jul.

«Idyll» er ikke en av julefeiringens felles verdier, og det bør vi minne hverandre om når forventningene tar overhånd.

Min strategi i år er å øke optimismen og senke forventningene. Jeg har ingen ambisjon om å gjøre noe som helst fornuftig. Jeg skal kanskje lese en bok. Spise pinnekjøtt-rester hele romjula, og tilbringe tid med familien.

Jeg satser på at det blir julehygge av det også!

Skal vi tillate eggdonasjon?


Vi er splittet i dette spørsmålet. 

av Tina Bru, Margret Hagerup og Lene Westgaard-Halle.

(Margret): Da jeg var liten trodde jeg storken kom med babyene. Lite visste jeg om hva som skulle til for å skape et barn.

Dette har også endret seg dramatisk siden den gang. Mens man tidligere var prisgitt biologien, er det nå et spørsmål om teknologi og regulering. Vanskelige spørsmål dukker dermed opp. 

Høyres landsmøte dette året ble jeg møtt med en debatt som omhandlet eggdonasjon. Jeg var ikke forberedt. Min umiddelbare tanke var at dette måtte være en enkel sak, det handlet om likestilling og muligheten for at begge kjønn kunne få hjelp. Menn kan donere sæd, kvinner må kunne donere egg.

Etter hvert som jeg hørte på diskusjonene forsto jeg at dette var en vanskelig sak å ta endelig stilling til.

Eggdonasjon

I dag er ikke eggdonasjon tillatt i Norge, og det er begrensninger knyttet til tilbud om sæddonasjon. Teknologien fortsetter å gjøre fremskritt, og vi er nødt til å forholde oss til bioteknologiens muligheter og utfordringer.

Skal vi tillate eggdonasjon i Norge for hjelpe flere med å få barn? Klarer vi da å ivareta hensynet til barnets beste? Hvor mye skal vi politikere bestemme over enkeltmenneskers valg?

Vi er splittet i dette verdispørsmålet, og mener det er viktig at vi tar diskusjonen bredt. Derfor har vi sammen skrevet et blogginnlegg der vi argumenterer for vårt standpunkt i spørsmålet om vi skal tillate eggdonasjon. 

AV TINA BRU, KVINNEPOLITISK TALSPERSON (H):

JA: For meg handler eggdonasjon om likebehandling av menn og kvinner som opplever fertilitsutfordringer. Jeg synes vi skal hjelpe kvinner som er ufrivillig barnløse, på lik linje som vi tilbyr sæddonasjon for menn med fertilitetsproblemer.

Jeg er teknologioptimist og mener vi må se mulighetene i den medisinske utviklingen. Jeg synes vi skal stole på forskningen som viser at det ikke er medisinske grunner til å forby eggdonasjon. Drømmen om å bli mor sender norske kvinner til utlandet. Dette er meget kostbart og fører til et klasseskille mellom hvem som kan få hjelp og hvem som ikke har råd.

Jeg synes heller vi skal hjelpe de kvinnene her i trygge helse-Norge. Jeg mener at en kvinne som har fått barn ved hjelp av eggdonasjon er minst like mye ‘mor’ til barnet sitt, som en kvinne som har født et biologisk barn, eller for den saks skyld, en kvinne som har adoptert et barn. Donorbarn har krav på å kjenne sitt genetiske opphav, men til syvende og siste er ‘mamma’ den som leser natthistorier, tørker tårer og gir de varme klemmene.

AV MARGRET HAGERUP (H):

Av Margret Hagerup

TJA: Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi. Mitt umiddelbare svar er ja til eggdonasjon, det handler om likestilling. Det er imidlertid ikke så enkelt. Det finnes i dag mange barn uten foreldre, mange adopterer, og betaler mye for dette.

Apple, Google og Facebook tilbyr nedfrysing av egg som et velferdsgode, for at kvinnene skal kunne fokusere på karriere i tyveårene og heller starte den travle småbarnsperioden i 40-årene. I Norge er det ikke lov å fryse ned egg. Enda. Jeg er skeptisk til at man stadig utsetter det å få barn og at alder for førstegangsfødende stiger. Forskere utvikler nå en kunstig livmor.

Det er snart ikke behov for en far og en mor. Vil det kanskje bli sånn i fremtiden at man ikke lager barn? Da er ikke historien om storken lenger så usannsynlig. Spørsmålet er hvor dette vil føre oss. Diskusjonen er vanskelig, jeg har ikke landet trygt på et endelig standpunkt. Men vi må regulere. Teknologien kan ikke ta over for biologien.

AV LENE WESTGAARD-HALLE (H):

Av Lene Westgaard-Halle


NEI:
Dette er en debatt fylt med følelser jeg respekterer dypt.
Jeg opplever ofte at folk har konkludert med ja eller nei først, for så å lete etter argumenter som forsvarer eget standpunkt. Og jeg har selvinnsikt nok til å innse at det også gjelder meg, men jeg er altså skeptisk til eggdonasjon, mye fordi mange spørsmål er ubesvarte. Jeg er skeptisk til at debatten i svært stor grad dreier seg om foreldres rett til barn, og ikke barns rett til foreldre.

Jeg er skeptisk til at enkelte bruker likestilling som argument, og sidestiller sæddonasjon med eggdonasjon. Sæddonasjon er ukomplisert. Eggdonasjon er en omfattende og risikofylt prosess, hvor kvinnen blir sprøytet proppfull av hormoner for å produsere ti-femten ganger flere egg enn gjennom en naturlig syklus, for så å gå gjennom et svært smertefullt inngrep på sykehuset. I dag dekker staten fruktbarhetsbehandling.

Skal vi dekke dette også, og hvor i helsevesenet skal vi kutte da? Eller skal eggene kjøpes og selges, som i USA? For min del er dette mye mer enn et enkelt ja/nei-spørsmål, konsekvensene av et «ja» kan ikke forenkles til å handle om likestilling.

Hva mener du om dette? Vi vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet.

O jul med din vrede

Det dukker stadig opp eksempler fra hverdagslivet hvor noen får gjennomslag for rare forslag, eller forbud. Julen er høysesong for dette.

I Stavanger er det igjen en skole som lurer på hvordan de skal forholde seg til julesanger, og i «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret kutter de ut «Glade jul». Barnehager og skoler sender ut skjema, og diskusjonene går varmt, inn i de mange hjem.

Skal barna gå i julegudstjeneste, eller ikke? Skal barna være med på skolens julesamling, eller ikke? Det er like sikkert at disse spørsmålene dukker opp hvert år, som at julemarsipanen er i butikkhyllene i oktober.

Om att og om att.

Jeg er så lei av debatten om julesanger og skolegudstjeneste som dukker opp hvert år. Skal vi legge den dø?

Hvorfor er vi så polariserte i dette spørsmålet? Kan vi ikke møtes til gudstjeneste, høre julesanger og være sammen, uten at det skal være noe farlig. Jeg gikk i skolegudstjenester da jeg var liten og husker det som umåtelig kjedelig.

I dag går jeg i gudstjenester og finner ro. Det gir meg et fellesskap, det gir meg gode minner. Siden jeg spilte i skolekorpset var det også tradisjon med julekonsert på julaften. Også dette gir delte minner, men mesteparten gode. Jeg husker aldri at mine foreldre, eller andre voksne, diskuterte hvorvidt jeg skulle delta i gudstjenesten eller ikke.

Hvorfor skulle det være et spørsmål?

Hvilke holdninger ønsker vi å videreføre til den oppvoksende generasjon? Jeg synes ikke det er bra at vi lærer barna opp til at normale tradisjoner ikke er greit. At vi som foreldre må velge det bort for dem. O jul med din glede blir fort til O jul med din vrede, i dagens samfunn.

Nå er vi i høysesong for å debattere det meste, pengebruk, matinntak, alkoholkonsum, telys, spredning av julebudskapet osv.

Kanskje burde vi heller hatt fokus på samhold, mangfold og inkludering. Det er mange som ikke får delta i samfunnet. La oss åpne opp og invitere inn, ikke holde utenfor.

Vår kristne kulturarv er viktig for meg, og historien likeså. Vi velger hvilke tradisjoner vi formidler videre. Min historie handler om tilhørighet, tradisjon, kulturarv og familie. Julen gir en god påminnelse på dette. Det er et avbrekk, som gir kjære minner fra en svunnen barndom.

Jeg blir salig langt inn i sjelen når ungene tenner det første lyset på adventskransen, og synger «Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord».

Jeg gleder meg over julen, sammen med ungene mine. Jeg ser stjernene i blikkene deres, og kjenner igjen den sitrende spenningen i magen. La barn få være barn, og la dem bli kjent med den kristne kulturarven gjennom juleevangeliet. La oss være sammen om dette. Det er en del av vår historie.

Sånn har vi det hos oss.

Hvorfor tar ikke flere fedre ut mer foreldrepermisjon?


Jeg tok feil. Og jeg innrømmer det. Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Gjesteinnlegg av Linda Hofstad Helleland (H)

Fordeling av foreldres fødselspermisjon har vært en sak som har engasjert meg som småbarnsmor. Ut fra tanken om at denne rause ordningen vi er så privilegerte å ha i Norge, først og fremst er til for å gi barna våre en god start på livet.

Derfor ønsket jeg å gi familien mer mulighet til selv å velge hvordan de ville leve livet sitt i barnets første leveår.

Men selv om jeg mener matematisk likhet i fordeling av permisjonsuker ikke er så interessant, mener jeg det likevel er viktig at begge foreldrene er hjemme med barnet det første leveåret. Fordi det gir mulighet for at sterke bånd knyttes mellom barnet og begge foreldrene. Ikke bare mor.

Fra et likestillingsperspektiv er derfor denne ordningen en av de viktigste vi har for å fremme like muligheter mellom menn og kvinner.

Jeg tok derfor feil da jeg sammen med Høyres kvinneforum i 2010 kjempet gjennom denne endringen i Høyres program på landsmøtet mot partileder Erna Solbergs stemme.

Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Færre i pappaperm

For det er neppe tilfeldig at tallene fra NAV viser at andelen fedre som har lengre permisjon enn ti uker er blitt mer enn halvert etter at regjeringen kuttet pappakvoten fra 14 til ti uker i 2014.

Årsakene til at fedre er mindre hjemme med barnet sitt er nok mange. Alt fra ulike behov for den enkelte familie, press fra arbeidsgiver, familieøkonomi eller rett og slett lite velvilje fra far eller mor. Men fedrekvoten har åpenbart en effekt. Spørsmålet vi må stille oss er om det er statens ansvar å be fedre være mer hjemme med barnet sitt?

Jeg mener nei. Men det kan se ut til at mennene ikke er klare for å ta det ansvaret selv.

Som leder av Høyres kvinneforum uttalte jeg i 2010 at statlig regulert pappapermisjon er en ”mistillit til far som omsorgsperson”. Det jeg mente da, og det jeg fortsatt mener er at jeg tror far har like mye lyst til å være til stede for barnet sitt som mødre. Loven er også på fars side.

Den er helt tydelig: Far har krav på den valgfrie permisjonstiden. Så hvorfor tar ikke flere fedre ut mer permisjon?


Foreldrepermisjon:

  • Foreldrepengeperioden består av fedrekvoten, mødrekvoten og fellesperioden. Mødrekvoten er på ti uker, seks av dem må tas rett etter fødselen. Fedrekvoten er også på ti uker.
  • Fellesperioden er ukene som blir igjen når de tre ukene før termin og ti uker fedrekvote og ti uker mødrekvote er trukket fra.
  • Fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker fra 1. juli 2014 av Høyre/Frp-regjeringen.

Kilde: NAV


Problemet

Selv om problemstillingen er sammensatt, så tror jeg at den grovt sett kan reduseres til fire utfordringer:

1) Mange fedre opplever press fra arbeidsgiver og vegrer seg for å be om mer, 2) Mange familier gjør en økonomisk vurdering som gjerne gjør at de er mest tjent med at far er den som står i jobb, 3) Noen menn føler ikke at det er naturlig å ta mer enn kvoten, og til slutt 4) Mange kvinner ønsker å være lenge hjemme.

Det siste poenget må ikke undervurderes. Mange menn kan også oppleve at det er vanskelig å ta plass i en situasjon der partneren har båret frem et barn gjennom ni måneder, og at hun dermed ønsker å ha så lang permisjonstid som mulig. I en slik situasjon kan fedre fort oppleve at det er vanskelig å nå frem med et ønske om å dele permisjonstiden jevnere med mor.

Vi kvinner må også eventuelt akseptere at vi reduserer vår andel av fødselspermisjonen for at fedrene skal få mer tid med barna.

Valgfrihet har en egenverdi

Som forkjemper for familiers valgfrihet er mitt verdisyn basert på en oppfatning om at folk selv vet best hvordan de skal leve sine liv. Det gjelder alt fra når de skal handle på butikken til valg av skole, og ikke minst hvordan den enkelte familie fordeler fødselspermisjonen.

Ingen familier er like. For meg oppleves det da feil at staten skal si at mor og far har et gitt antall uker hver. Familiene må selv ha muligheten til å sette seg ned rundt kjøkkenbordet og bestemme dette.

Men med valgfrihet følger ansvar. Dette ansvaret er det skuffende at ikke arbeidsgivere og flere fedre ønsker å ta. Og jeg ser det som helt naturlig at politiske standpunkter justeres i tråd med samfunnsutviklingen. I dette tilfelle, i tråd med manglende samfunnsutvikling.

Menn må kjempe

Kvinners rettigheter har blitt kjempet frem gjennom mange år, med hard kamp og stor motstand. Når vi de siste tiårene har hatt en diskusjon om fordelingen av fødselspermisjonen, har vi ikke sett en kampvillig organisasjon på herresiden.

Kanskje er tiden inne for at menn reiser seg og kjemper sin sak. Hvor er mannsbevegelsen som kjemper mot urettferdigheten i at kvinner og menn får ulike svar fra sjefene sine når de skal ut i foreldrepermisjon? Hvor er mannsbevegelsen som krever å få sin plass med barna i kampen med mor? Hvor er mannsbevegelsen som tar til orde for å fjerne de økonomiske årsakene til å skjevfordele permisjonstiden?

Jeg mener at det blir for enkelt å skylde på arbeidsgivers motvilje. Hvis dette er et problem, hvorfor står ikke menn på barrikadene?

Målet mitt er det samme som det alltid har vært. Jeg mener at familiene skal få løse dette selv, uten at staten skal blande seg inn i fordelingen. Men så lenge ikke flere fedre vil stå opp og kjempe mer for tid med sine barn, så er vi der at vi fortsatt trenger en fedrekvote.

Kritiser meg gjerne for å legge skylden på far. Men jeg mener han bør ta en del av ansvaret. Samtidig innser jeg at dette forslaget var for umodent. Jeg skulle hørt på Erna!

Hva mener du? Jeg vil gjerne høre din mening i kommentarfeltet.

6. desember har en spesiell plass i hjertet mitt


Det er St. Nikolaus-dag. Min og bestemors dag.

Min bestemor, eller Oma, som jeg kaller henne, vokste opp på en gård i Tyskland, og det har gjort at jeg har vokst opp med noen tradisjoner som står meg kjært. Oma har den dag i dag god kontakt med påskeharen, og han kommer alltid innom Norge i påskedagene, og legger igjen sjokoladeegg i hagen. 6. desember fikk vi alltid besøk av St. Nikolaus, dersom vi hadde husket å sette frem tøffelen og oppførte oss fint gjennom året.

Foto: Aleksa Petrov (Public Domain)

Sankt Nikolaus var en katolsk helgen fra det fjerde århundre. Han ble født av en velstående far og søster av en biskop. Foreldrene døde av pest og Nikolaus arvet formuen etter faren, og ble ordinert til prest av sin onkel. I all hemmelighet delte han ut formuen sin til de fattige. Nikolaus døde 6. desember, og noen århundrer senere begynte man å benevne ham som en helgen. Siden Nikolaus var kjent for sin gavmildhet, førte det til at man i feiringen senere tok med seg elementer av dette. Feiringen av 6. desember var et fast ritual som begynte allerede 5. desember hvert år.

Kvelden den 5. desember satte barna alltid en tøffel i stuevinduet, med vinduet på gløtt. Det skulle være såpass stor åpning at sankt Nikolaus kunne komme inn med frukt og sjokolade. Dersom barna hadde oppført seg fint, vel og merke. Ris og skjenn ventet imidlertid den som ikke hadde oppført seg i løpet av året som hadde gått.

For barna på Hallerhof gikk det i midlertid bra, og de kunne glede seg over appelsiner, som en fin forsmak på det som skulle komme av god mat senere i julefeiringen. På 1930-tallet var denne type frukt slett ikke en selvfølgelighet, og det var dermed ekstra stas når man fikk dette. Slike tradisjoner brakte med seg mange gode minner for barna.

De så aldri Sankt Nikolaus, med unntak av en gang, hvor min mormor så ham i vinduet. Han banket på og kikket inn, ikledd brun frakk og skjegg. Han sa aldri noe, men hans stilltiende vesen skulle brenne seg fast på Omas netthinne, og fremdeles være like klart over 70 år senere.