Et historisk nytt kvinnelig lederskap i Europa

Bilde av europeiske flagg foran Berlaymont-bygningen, hovedkvarter for Europakommisjonen i Brussel.
Lite bilde av Vetle Wang Solheim, som har skrevet teksten.
Foto: Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Vetle Wang Soleim, stortingsrepresentant for Høyre

2019 har allerede blitt et år hvor dyktige og meget kvalifiserte kvinner får lederposisjoner i Europa. Selv om Norge og Norden har kommet langt med likestillingen, er det fortsatt mange Europeiske land som henger etter. Det har derfor stor betydning at vi har fått en kvinnelige ledere av Kommisjonen i EU. Samt at vi ligger an til å få en kvinne som øverste sjef i den Europeiske sentralbanken. Vi kan også glede oss over at det er valgt en kvinnelig arvtaker etter Thorbjørn Jagland i Europarådet.

La det være helt klart, disse kvinnene ble ikke valgt eller foreslått av hensyn til kjønnsbalanse. Dette er høyst kvalifiserte kvinner som ble innstilt eller valgt på bakgrunn av kompetanse og dyktighet. Jeg ville ikke hatt på noen annen måte. 

EUs første kvinnelige president

Europaparlamentet har valgt tyske Ursula von der Leyen til president for EU-kommisjonen etter Jean-Claude Juncker. En stilling som leder det utøvende leddet i EU og er dermed EUs mektigste. Von der Leyen har sittet som statsråd i den tyske regjeringen siden 2005. Hun har siden 2013 vært forsvarsminister. Hun har både solid regjeringserfaring og europeisk erfaring fra NATO.

Von der Leyen har godt kjennskap til Norge gjennom det tette samarbeidet med tidligere forsvarsminister og vår nåværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide. For oss – et land utenfor EU men med nesten alle reglene innført, er det enormt viktig at sentrale maktpersoner kjenner Norges posisjon. 

Første kvinne nominert til å bli Europas sentralbanksjef

Videre har de europeiske statslederne innstilt Christine Lagarde som president for Den europeiske sentralbanken. Hun er tidligere finansminister i Frankrike og er nå sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette gir henne et utrolig kjennskap til verdensøkonomien og hvordan man kan hjelpe land i økonomisk krise. Fortsatt er det europeiske land som sliter med å komme seg etter finanskrisen i 2009.

Andre saker høyt på dagsorden er hvordan vi skal møte økende proteksjonisme og skattlegging av internasjonale selskaper. Dette har Lagarde alle forutsetninger for å kunne jobbe videre med i rammen av EU.

Europarådets generalsekretær blir historiens andre kvinne

Europarådet har som hovedoppgave å sørge for at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen blir fulgt opp. Først og fremst gjennom å drifte Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Men også gjennom organets egen menneskerettighetskommisær og ulike andre komiteer og kommisjoner. Et parlament bestående av medlemmer av nasjonalforsamlinger i alle medlemslandene valgte i slutten av juni Marija Pejčinović Burić som ny generalsekretær. Hun kommer fra stillingen som utenriksminister i Kroatia, og vant valget over Belgias utenriksminister Didier Reynders. Hun er den andre kvinnelige generalsekretæren i Europarådets 70 år lange eksistens. Også Burić tilhører EPP. Det varmer et Høyre-hjerte.

Europa blir mer likestilt

Kvinnene er valgt på bakgrunn av sine meritter og kompetanse. Samtidig sender dette et viktig og positivt signal. Europa går i riktig retning. Nå under kvinnelig ledelse.

«Nei til EU» dyrker hatet

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?» synger Raga Rockers. Organisasjonen Nei til EU følger opp, og sprer hat på en måte vi sjelden ser i norsk politikk med sin siste «tegneserie».

Den har alt: Latterliggjøring av religion, halshugging, drap, horer, holocaust, korrupsjon og blod. Bare se her:

Nei til EUs tegneserie. Klikk for å se større. (Foto: Skjermdump.)

Til nå noe av det styggeste jeg har sett fra en organisasjon i Norge. Det får Donald Trumps politiske retorikk til å fremstå som lesestoffet på en søndagsskole. Sånt gjør meg uvel og flau. Uvel fordi voksne mennesker i en organisasjon mange tar seriøst kan få seg til å gjøre sånt, flau fordi det er en del av den norske politiske debatten.

En debatt Nei til EU dessverre setter sterkt preg på i enkeltsaker, nettopp med denne typen forkastelig retorikk.

Er det ikke bedre å ha noen å elske?

Likevel, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for i mange år har jeg vært tja til EU. Rett og slett fordi EU-medlemskap ikke er sort-hvitt, himmel eller helvete. Det er noe midt i mellom. Og midt i mellom er det mye rart i EU. Merkelige forordninger, kjedelige kompromisser, bunker av byråkrati.

Grå hverdag. I alle fall ikke det blodbadet Nei til EU bokstavelig talt tegner.

Mine varme følelser for EU har sovet i mange år. Det siste året er det imidlertid noe som har pirket borti disse følelsene igjen, vekket noe jeg for lengst hadde glemt. Sommeren 1993 forelsket jeg meg i Europa.

Jeg forelsket meg i den spennende og kronglete felles historien vår, kulturen vår. De varme og solfylte strendene i Spania, temperamentet i Italia, fjellene i Østerrike, maten i Frankrike, fotballen i England, fellesskapet i Norden og ideen om at vi alle er sterkere sammen. At solidariteten med hverandre styrker oss, at samarbeidet knuser konflikt, at vi endelig kunne være et kontinent preget av fred, heller enn mange hundre år med krig.

Det å oppdage verden utenfor Norge som tenåring var stort, og jeg var stolt av å være fra Europa.

Jeg satt oppe hele natten den kalde og sure novemberdagen i 1994. Jeg var knust neste dag. Jeg trodde Norge ønsket fred og samarbeid, at egoisme ville vike for solidaritet, at vi var en del av Europa. Det ble en lang vinter.

Kan man elske EØS?

I dag er Europa en viktig del av inntekten vår. Nye tall fra SSB viser at norske fylker eksporterte varer til land som omfattes av EØS-avtalen, til en verdi av over 230 milliarder kroner i 2017. Rundt tre firedeler av Norges eksport går nå til EØS-området.

Ti- ja, kanskje hundretusener av norske arbeidsplasser hviler på at vi har tilgang til EUs indre marked. Er man opptatt av norske interesser og norske arbeidsplasser, må man ha med seg at EØS er svært viktig for oss som nasjon.

Typisk norsk å være god

Vi nordmenn har et bilde av oss selv som jordnære, ujålete og folkelige – men, at vi vet best. Det gjør at typisk «Trump-retorikk», som gjerne danner et fiendebilde mellom «oss vanlige folk» og «eliten» får rotfeste. Der denne tankegangen Nei til EU nå kynisk forsøker å spille på.

Vi identifiserer ikke oss selv som elite her oppe på berget, men som «folk flest». Det er bare det at Norge er ikke sånn lenger. Dette bildet vi har av oss selv som en gjeng bønder fra enkle kår ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Vi er et av verdens aller rikeste land. Det er vi i Norge som er eliten, som er de med penger som vi ikke vil dele. Og det er for så vidt ikke noe galt i det at vi ønsker å bruke oljepengene våre på oss selv eller på våre egne utfordringer.

Men å kalle landene nedover i Europa for «elite» blir ganske merkelig. Det blir litt som Trump i USA, en av landets aller rikeste menn, som har klart å selge seg selv som «en av folket»; den som skal utfordre «eliten». Det blir på grensen til parodisk, og det er denne retorikken som nå altså importeres til Norge. I en styggere form enn Trump noen gang har brukt.

Det er dette som vekker engasjementet mitt igjen. Den var tydelig under debatten om Acer, og den er tydelig når Nei til EU selger budskapet sitt i andre saker, som i deres uriktige fremstilling av hva danskene mener om EU, og deres bilder av EU som en gjeng terrorister som halshugger verdiene våre så blodet spruter, var toppen av kransekaka.

Å være mot EU er realt, det er mye som kunne vært bedre med EU. Men den type retorikk skal vi ikke akseptere i Norge. Det har frem til nå ikke vært en del av den norske politiske debatten. Ironisk nok er det Nei til EU, organisasjonen som sier nei til alt som ikke er norsk, som kommer slepende med den.

Derfor vil jeg takke Nei til EU, takke for å ha minnet meg på at jeg ikke er som dem. At jeg ikke hater. At jeg føler varmt for andre mennesker, solidaritet og samarbeid.

At vi her i Norge kanskje ikke alltid er perfekte eller vet alt best. At jeg setter pris på fred og frihet, på samarbeid over grenser, på samhold og lojalitet, i medgang og i motgang.

Takk for at dere minnet meg på at størst av alt er kjærligheten, og at jeg fortsatt elsker EU.