Jeg blir kvalm når jeg hører om hetsen hun mottar


Vi må ta til motmæle mot netthets, nå.

De siste månedene har jeg blitt mer og mer forbanna. På vegne av andre og på vegne av demokratiet.

Det er for mange mennesker, særlig kvinner, som opplever grov, seksualisert hets og rasistiske og hatefulle kommentarer når de engasjerer seg i samfunnsdebatten.

Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali er den siste som får gjennomgå. Men det har vært mange før henne.

Lan Marie Nguyen Berg har fått kommentarer som beskriver i detalj hvordan de skal drepe henne. Hun skal slås i bakhodet med en spade og begraves under asfalt.

Trine Skei Grande (V) har blitt hetset om vekt og intelligens. Hun får tilsendt seksuelt upassende meldinger og bilder på sosiale medier. Hun har mottatt flere drapstrusler.

Heidi Nordby Lunde (H) har fått kommentarer som «Du burde voldtas. Du skal voldtas.»

Både Erna Solberg og Hadia Tajik (Ap) har opplevd sin storm av kommentarer.

Noen av nettrollene er anonyme. Andre går ut med fullt navn. Mange er forbilder for sine barn og barnebarn.

Tap for demokratiet
Konsekvensene av dette er åpenbar. Viktige stemmer stilner. Debatten blir fattigere. Demokratiet taper.

La meg slå en ting fast. Selvfølgelig skal man tåle kritikk og skarpe formuleringer. Vi må tåle kontroversielle og sjokkerende uttalelser. Vi må tåle å bli provosert og krenket. Ytringsfriheten står sterkt i Norge.

Men prisen for å delta i den offentlige debatten er i dag for høy for mange.

Jeg er for eksempel uenig i en del av argumentene og utsagnene til Sumaya Jirde Ali. Jeg synes av og til hun går for langt i å karakterisere motstandere på en ufin måte.

Men jeg får vondt av å høre stemmen hennes briste på NRK når hun forteller om hetsen hun mottar. Jeg har stor respekt for at hun kaster seg ut i et slikt debattklima, og står opp for det hun tror på. Og jeg blir kvalm av kommentarfeltet:

«Tragisk eksemplar av et menneske.»
«Returner henne til Afrika.»
«Frekk sugge»
«Ufyselig vesen. Send henne hjem til Somalia.»
«Det er slike vi ikke vil ha i Norge.»
«Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene.»

Sumaya Jirde Ali er en ung kvinnelig samfunnsdebattant som fortjener å få reaksjoner og diskusjoner om hva hun mener – ikke hatefulle og rasistiske kommentarer om hudfarge, nasjonalitet, religion, alder, kjønn eller utseende.

Hetsen mot Sumaya er avslørende. Det handler om rasisme, diskriminering, negativ sosial kontroll og mannssjåvinisme. Gruppene som hetser Sumaya og andre kvinnelige samfunnsdebattanter har flere ting til felles: De er provosert og utagerer, ofte i håp om å kontrollere og true til taushet kvinner som i dag nekter å la seg kue.

Vi må gjøre mer for å sikre at stemmer vi burde høre – ikke stilnes.

Hva kan vi gjøre?
Erna Solberg har i mange år tatt til motmæle mot hets og nettroll, og brukt sin posisjon til å sette problemet på dagsorden. Det er jeg stolt over. I 2016 kom regjeringen med en strategi mot hatefulle ytringer, og flere av tiltakene der må vi følge opp videre.

Politiet må ha god kunnskap og kompetanse. Flere politidistrikt bør ha egne grupper som arbeider mot hatkrim, og arbeidet må prioriteres. Vi trenger mer forskning på årsaken til hatkriminalitet, hvem som utgjør nettrollene og skadevirkningene det har for den enkelte og for samfunnet. Vi trenger bedre veiledning og støtte til dem som opplever hat og rasisme fra feige anonyme mennesker bak PC-skjermen.

Også må vi alle ta til motmæle. Nettrollene er ikke mange, men de blir så veldig synlig dersom vi andre ikke sier i fra. La oss bidra i dugnaden mot netthets.

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.

Hvorfor tar ikke flere fedre ut mer foreldrepermisjon?


Jeg tok feil. Og jeg innrømmer det. Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Gjesteinnlegg av Linda Hofstad Helleland (H)

Fordeling av foreldres fødselspermisjon har vært en sak som har engasjert meg som småbarnsmor. Ut fra tanken om at denne rause ordningen vi er så privilegerte å ha i Norge, først og fremst er til for å gi barna våre en god start på livet.

Derfor ønsket jeg å gi familien mer mulighet til selv å velge hvordan de ville leve livet sitt i barnets første leveår.

Men selv om jeg mener matematisk likhet i fordeling av permisjonsuker ikke er så interessant, mener jeg det likevel er viktig at begge foreldrene er hjemme med barnet det første leveåret. Fordi det gir mulighet for at sterke bånd knyttes mellom barnet og begge foreldrene. Ikke bare mor.

Fra et likestillingsperspektiv er derfor denne ordningen en av de viktigste vi har for å fremme like muligheter mellom menn og kvinner.

Jeg tok derfor feil da jeg sammen med Høyres kvinneforum i 2010 kjempet gjennom denne endringen i Høyres program på landsmøtet mot partileder Erna Solbergs stemme.

Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Færre i pappaperm

For det er neppe tilfeldig at tallene fra NAV viser at andelen fedre som har lengre permisjon enn ti uker er blitt mer enn halvert etter at regjeringen kuttet pappakvoten fra 14 til ti uker i 2014.

Årsakene til at fedre er mindre hjemme med barnet sitt er nok mange. Alt fra ulike behov for den enkelte familie, press fra arbeidsgiver, familieøkonomi eller rett og slett lite velvilje fra far eller mor. Men fedrekvoten har åpenbart en effekt. Spørsmålet vi må stille oss er om det er statens ansvar å be fedre være mer hjemme med barnet sitt?

Jeg mener nei. Men det kan se ut til at mennene ikke er klare for å ta det ansvaret selv.

Som leder av Høyres kvinneforum uttalte jeg i 2010 at statlig regulert pappapermisjon er en ”mistillit til far som omsorgsperson”. Det jeg mente da, og det jeg fortsatt mener er at jeg tror far har like mye lyst til å være til stede for barnet sitt som mødre. Loven er også på fars side.

Den er helt tydelig: Far har krav på den valgfrie permisjonstiden. Så hvorfor tar ikke flere fedre ut mer permisjon?


Foreldrepermisjon:

  • Foreldrepengeperioden består av fedrekvoten, mødrekvoten og fellesperioden. Mødrekvoten er på ti uker, seks av dem må tas rett etter fødselen. Fedrekvoten er også på ti uker.
  • Fellesperioden er ukene som blir igjen når de tre ukene før termin og ti uker fedrekvote og ti uker mødrekvote er trukket fra.
  • Fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker fra 1. juli 2014 av Høyre/Frp-regjeringen.

Kilde: NAV


Problemet

Selv om problemstillingen er sammensatt, så tror jeg at den grovt sett kan reduseres til fire utfordringer:

1) Mange fedre opplever press fra arbeidsgiver og vegrer seg for å be om mer, 2) Mange familier gjør en økonomisk vurdering som gjerne gjør at de er mest tjent med at far er den som står i jobb, 3) Noen menn føler ikke at det er naturlig å ta mer enn kvoten, og til slutt 4) Mange kvinner ønsker å være lenge hjemme.

Det siste poenget må ikke undervurderes. Mange menn kan også oppleve at det er vanskelig å ta plass i en situasjon der partneren har båret frem et barn gjennom ni måneder, og at hun dermed ønsker å ha så lang permisjonstid som mulig. I en slik situasjon kan fedre fort oppleve at det er vanskelig å nå frem med et ønske om å dele permisjonstiden jevnere med mor.

Vi kvinner må også eventuelt akseptere at vi reduserer vår andel av fødselspermisjonen for at fedrene skal få mer tid med barna.

Valgfrihet har en egenverdi

Som forkjemper for familiers valgfrihet er mitt verdisyn basert på en oppfatning om at folk selv vet best hvordan de skal leve sine liv. Det gjelder alt fra når de skal handle på butikken til valg av skole, og ikke minst hvordan den enkelte familie fordeler fødselspermisjonen.

Ingen familier er like. For meg oppleves det da feil at staten skal si at mor og far har et gitt antall uker hver. Familiene må selv ha muligheten til å sette seg ned rundt kjøkkenbordet og bestemme dette.

Men med valgfrihet følger ansvar. Dette ansvaret er det skuffende at ikke arbeidsgivere og flere fedre ønsker å ta. Og jeg ser det som helt naturlig at politiske standpunkter justeres i tråd med samfunnsutviklingen. I dette tilfelle, i tråd med manglende samfunnsutvikling.

Menn må kjempe

Kvinners rettigheter har blitt kjempet frem gjennom mange år, med hard kamp og stor motstand. Når vi de siste tiårene har hatt en diskusjon om fordelingen av fødselspermisjonen, har vi ikke sett en kampvillig organisasjon på herresiden.

Kanskje er tiden inne for at menn reiser seg og kjemper sin sak. Hvor er mannsbevegelsen som kjemper mot urettferdigheten i at kvinner og menn får ulike svar fra sjefene sine når de skal ut i foreldrepermisjon? Hvor er mannsbevegelsen som krever å få sin plass med barna i kampen med mor? Hvor er mannsbevegelsen som tar til orde for å fjerne de økonomiske årsakene til å skjevfordele permisjonstiden?

Jeg mener at det blir for enkelt å skylde på arbeidsgivers motvilje. Hvis dette er et problem, hvorfor står ikke menn på barrikadene?

Målet mitt er det samme som det alltid har vært. Jeg mener at familiene skal få løse dette selv, uten at staten skal blande seg inn i fordelingen. Men så lenge ikke flere fedre vil stå opp og kjempe mer for tid med sine barn, så er vi der at vi fortsatt trenger en fedrekvote.

Kritiser meg gjerne for å legge skylden på far. Men jeg mener han bør ta en del av ansvaret. Samtidig innser jeg at dette forslaget var for umodent. Jeg skulle hørt på Erna!

Hva mener du? Jeg vil gjerne høre din mening i kommentarfeltet.