Skal vi ikke lage barn i fremtiden?


Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi.

Det er et stadig større sprik mellom partiene på Stortinget i det prinsipielle synet på foreldreskap og familie.

Det er et paradoks hvis diskusjonene om assistert befruktning og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, og om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn.

Man må kunne diskutere dette, men samtidig ha respekt for at dette kan være nære og vanskelige temaer for mange.

For meg er det viktig å sette barnet først. Dette er krevende, særlig da debattens hovedfokus er på foreldrene. Hvem skal staten gi mulighet til å få barn? Hvem er egnet som foreldre? Barnet er i denne sammenhengen redusert til en figur som ikke har andre behov enn varm omsorg, et godt hjem og en dyp følelse av å være ønsket. Det fokuseres lite på hva den lille måtte tenke på når han eller hun blir eldre. Når debatten ensidig handler om foreldrenes likestilling og rettigheter, blir barnet og den biologiske tilknytningen underordnet.

Det er mange som lever godt med ikke å vite, men programmer som «Tore på sporet» viser at opphav for mange også har stor betydning. 

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle ansvarliggjøre far og sikre barns rettigheter, slik at mor ikke skulle stå igjen alene. Når man åpnet opp for sæddonasjon fikk man en ny § 9 som lyder: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far». Lovverket definerte dermed farskapet, og man startet en reise i retning alfabetprinsippet. Har man sagt A, må man si B.

Dette illustreres ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, sa Gjul følgende:

«Allerede i dag tilbyr norsk helsevesen assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Arbeiderpartiet kan ikke se at det vil være noen etisk forskjell om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det.»

11 måneder etter at loven var trådt i kraft gikk Gjul ut i VG og fulgte opp:

«Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Jeg synes ikke man skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til en annen.»

Spørsmålet blir dermed om og når vi setter grensen.

Barneloven bygger på biologien og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Staten fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke.

Unntaket er de få som benytter seg av sæddonasjon. Det er tankevekkende at et marginalt unntak brukes som en brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning.

Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Hvor langt ut i alfabetet er vi villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn?

For vi virker foreløpig samstemt om at det ikke er en menneskerett å få barn. Barn har derimot rett til foreldre. En av statens kjerneoppgaver må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter.

Med bioteknologiens muligheter får vi stadig nye dilemmaer i fanget, og jeg mener at vi må vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. For som Håbrekke skriver i boken «Den liberale familien»:

«Det biologiske foreldreskapet er ikke er svaret på alt, men et rekkverk vi kan holde oss i når vi nå går inn i en spennende fremtid med nye trender og bevegelser vi fortsatt ikke kjenner. Vi må forankre våre veivalg i noe som gir mening og sammenheng i politikken for barnas beste. Da må biologien være styrende… Når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.»

Kanskje har barnet, som sjeldent har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen.

Hva mener du om dette? 

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Han jobber deltid for å ha mer tid til trening og familie


Flere kvinner oppga trening, familie og fritid som begrunnelse for hvorfor de jobber deltid, i en artikkel på Frifagbevegelse.no. Hadde vi godtatt denne begrunnelsen hvis den kom fra en mann?

«Noe av det beste med deltid er at jeg har tid til å passe barnebarnet.»
«Jeg tenker at jeg lever nå, og lever slik det er best for meg.»
«Jobber deltid for å ha frihet og tid til hage og hund.»

(Sitater hentet fra artikkelen. Les den her. )

Debatten går varmt i disse dager rundt heltid-og deltidsjobb. Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn. 

Det hjelper lite at arbeidsgivere legger til rette for heltidsstillinger dersom det er for få som vil ha disse. Det er også en problemstilling at for få ønsker å jobbe i helgene, eller ser det som uaktuelt å ta langvakter.

«Nordsjø-turnus» har fungert i årtier innenfor enkelte virksomheter, men det blir som å banne i kirka dersom en tar dette opp for de mer kvinnedominerte yrkene.

Jeg tror vi sitter litt for godt fast i kulturen vår. «Sånn har vi det hos oss, og det har fungert godt til alle tider.» Det må vi kunne utfordre, og da må vi ta en debatt om kjønnsroller, hjemmet og arbeidslivet.

Les også: Er det greit å gråte på jobben? 

Jeg vil sammenligne det med debatten om fedrekvoten. Jeg er helt sikker på at jeg aldri ville vært på Stortinget dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten og det at jeg har en mann som ville ha deler av min permisjon, i tillegg til sin egen.

Vi har begge hatt arbeidsgivere som har lagt til rette for dette, og vi fant en løsning som fungerte godt for oss. Jeg ammet mine fire barn til de var over et år. Det er ingen motsetning mellom det å kunne amme og det å være i jobb. Fedre er fullverdige omsorgspersoner, og vi kan ikke skyve melka foran oss i permisjonsdebatten. Da vil vi aldri bli likestilte i arbeidslivet, og heller aldri likestilte på hjemmebane.

Anne-Kari Bratten, adm. dir. i arbeidsgiverforeningen Spekter,  fikk kjeft for å påstå at norske kvinner heller ville shoppe på CC Vest, heller enn å jobbe heltid. Det var en brannfakkel inn i debatten. Samtidig vet vi at vi må jobbe mer, for å opprettholde velferdssamfunnet.

Alternativet er å senke kravene på velferdstilbudene. Da må man spørre seg selv om det er greit at flere velger å jobbe deltid for å få mer tid til å trene og være med familien. I etterkant av Brattens uttalelse gikk 11 kvinner og menn ut i Fri fagbevegelse med en begrunnelse for hvorfor de jobbet deltid. (Saken jeg skrev om i innledningen.) Eller, 10 kvinner og én mann.  Overskriften burde altså heller vært «10 norske kvinner og en mann om deltid». For det er spesielt kvinner som jobber for lite. Og det er en utfordring.

Den uønskede deltiden er en utfordring, men det er faktisk også den valgte.

Flere av kvinnene i Fri fagbevegelse-artikkelen satte trening, familie og fritid som grunner for valget sitt.

Hva ville vi sagt dersom slike uttalelser kom fra menn? Rundt middagsbordet, på arbeidsplassene, i festlig lag. Vi hadde neppe akseptert det. De hadde blitt beskyldt for ikke å bidra.

Det ville ikke vært bærekraftig. 

Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn.

Jeg mener vi må ta grep nå. Hvis ikke vil min datter på 2,5 år vokse opp i et samfunn hvor det ikke er forventet at hun deltar.

Les også: Skal dere ha barn snart, eller?

Det er på tide at vi kvinner også begynner å ta vår plass. Vi kan ikke forvente like rettigheter, samtidig som vi skal forfekte vår egen fortreffelighet på hjemmebane.

Vi må ta denne kampen, slik at våre døtre slipper det. Det koster, men vi lever i en mannsverden. La oss ta skrittet mot et kjønnsnøytralt arbeidsliv, det fordrer først og fremst deltakelse.

Da må man melde seg på!

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

«Skal dere ha barn snart, eller?»


For oss som ikke klarer å bli gravid, er det et vondt spørsmål å få.

Av Tina Bru, stortingsrepresentant (H)

I VGs serie «VG drar bra damer» har jeg valgt å være åpen om det å ikke klare å få barn, prøverørsforsøk og spørsmål mange av oss i 30-årene får. Her er et utdrag av innlegget: 

Vårt første prøverørsforsøk lyktes ikke. I to år har jeg og mannen min forsøkt å starte familie. I to år har vi kjent på skuffelsen én gang i måneden. Ingen av disse skuffelsene kan likevel sammenlignes med som den som fulgte etter vårt første prøverørsforsøk.


Vi visste at sjansen for å lykkes ikke var 100 %.

Etter å ha vært gjennom så mye – blitt medisinert, stukket i og til og med fått plassert et embryo i livmoren – er skuffelsen og følelsen av å være «mislykket» ekstra tung å bære. Slik følte jeg det hvert fall.

Det blir ikke enklere av at samfunnet i stor grad forventer at det skal komme barn til verden, særlig hvis man er gift og nærmer seg eller er i 30-årene.  

Jeg er nok ikke den eneste som har opplevd at kolleger, familie, venner, og til og med taxisjåfører, kan være usedvanlig opptatt av når jeg skal ha mitt første barn. Før syntes jeg slike spørsmål bare var masete og brysomme.

Nå, med merker etter 20 sprøytestikk i magen, ømme eggstokker og nok en skuffelse, er slike spørsmål en vond påminnelse om noe jeg ikke får til.

Neste gang du har tenkt til å spørre noen: «Skal dere ha barn snart, eller?», så kan du vurdere om det er best å la være. 

Lyst til å lese mer? Hele artikkelen er åpent for deg med VG pluss her. 

Vi er opptatt av å få frem ulike meninger og nye stemmer. Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Har du lyst til å skrive et gjesteinnlegg her eller kjenner noen som kan ha lyst? Send gjerne en mail til some@hoyre.no.

Skal vi tillate eggdonasjon?


Vi er splittet i dette spørsmålet. 

av Tina Bru, Margret Hagerup og Lene Westgaard-Halle.

(Margret): Da jeg var liten trodde jeg storken kom med babyene. Lite visste jeg om hva som skulle til for å skape et barn.

Dette har også endret seg dramatisk siden den gang. Mens man tidligere var prisgitt biologien, er det nå et spørsmål om teknologi og regulering. Vanskelige spørsmål dukker dermed opp. 

Høyres landsmøte dette året ble jeg møtt med en debatt som omhandlet eggdonasjon. Jeg var ikke forberedt. Min umiddelbare tanke var at dette måtte være en enkel sak, det handlet om likestilling og muligheten for at begge kjønn kunne få hjelp. Menn kan donere sæd, kvinner må kunne donere egg.

Etter hvert som jeg hørte på diskusjonene forsto jeg at dette var en vanskelig sak å ta endelig stilling til.

Eggdonasjon

I dag er ikke eggdonasjon tillatt i Norge, og det er begrensninger knyttet til tilbud om sæddonasjon. Teknologien fortsetter å gjøre fremskritt, og vi er nødt til å forholde oss til bioteknologiens muligheter og utfordringer.

Skal vi tillate eggdonasjon i Norge for hjelpe flere med å få barn? Klarer vi da å ivareta hensynet til barnets beste? Hvor mye skal vi politikere bestemme over enkeltmenneskers valg?

Vi er splittet i dette verdispørsmålet, og mener det er viktig at vi tar diskusjonen bredt. Derfor har vi sammen skrevet et blogginnlegg der vi argumenterer for vårt standpunkt i spørsmålet om vi skal tillate eggdonasjon. 

AV TINA BRU, KVINNEPOLITISK TALSPERSON (H):

JA: For meg handler eggdonasjon om likebehandling av menn og kvinner som opplever fertilitsutfordringer. Jeg synes vi skal hjelpe kvinner som er ufrivillig barnløse, på lik linje som vi tilbyr sæddonasjon for menn med fertilitetsproblemer.

Jeg er teknologioptimist og mener vi må se mulighetene i den medisinske utviklingen. Jeg synes vi skal stole på forskningen som viser at det ikke er medisinske grunner til å forby eggdonasjon. Drømmen om å bli mor sender norske kvinner til utlandet. Dette er meget kostbart og fører til et klasseskille mellom hvem som kan få hjelp og hvem som ikke har råd.

Jeg synes heller vi skal hjelpe de kvinnene her i trygge helse-Norge. Jeg mener at en kvinne som har fått barn ved hjelp av eggdonasjon er minst like mye ‘mor’ til barnet sitt, som en kvinne som har født et biologisk barn, eller for den saks skyld, en kvinne som har adoptert et barn. Donorbarn har krav på å kjenne sitt genetiske opphav, men til syvende og siste er ‘mamma’ den som leser natthistorier, tørker tårer og gir de varme klemmene.

AV MARGRET HAGERUP (H):

TJA: Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi. Mitt umiddelbare svar er ja til eggdonasjon, det handler om likestilling. Det er imidlertid ikke så enkelt. Det finnes i dag mange barn uten foreldre, mange adopterer, og betaler mye for dette.

Apple, Google og Facebook tilbyr nedfrysing av egg som et velferdsgode, for at kvinnene skal kunne fokusere på karriere i tyveårene og heller starte den travle småbarnsperioden i 40-årene. I Norge er det ikke lov å fryse ned egg. Enda. Jeg er skeptisk til at man stadig utsetter det å få barn og at alder for førstegangsfødende stiger. Forskere utvikler nå en kunstig livmor.

Det er snart ikke behov for en far og en mor. Vil det kanskje bli sånn i fremtiden at man ikke lager barn? Da er ikke historien om storken lenger så usannsynlig. Spørsmålet er hvor dette vil føre oss. Diskusjonen er vanskelig, jeg har ikke landet trygt på et endelig standpunkt. Men vi må regulere. Teknologien kan ikke ta over for biologien.

AV LENE WESTGAARD-HALLE (H):

NEI: Dette er en debatt fylt med følelser jeg respekterer dypt. Jeg opplever ofte at folk har konkludert med ja eller nei først, for så å lete etter argumenter som forsvarer eget standpunkt. Og jeg har selvinnsikt nok til å innse at det også gjelder meg, men jeg er altså skeptisk til eggdonasjon, mye fordi mange spørsmål er ubesvarte. Jeg er skeptisk til at debatten i svært stor grad dreier seg om foreldres rett til barn, og ikke barns rett til foreldre.

Jeg er skeptisk til at enkelte bruker likestilling som argument, og sidestiller sæddonasjon med eggdonasjon. Sæddonasjon er ukomplisert. Eggdonasjon er en omfattende og risikofylt prosess, hvor kvinnen blir sprøytet proppfull av hormoner for å produsere ti-femten ganger flere egg enn gjennom en naturlig syklus, for så å gå gjennom et svært smertefullt inngrep på sykehuset. I dag dekker staten fruktbarhetsbehandling.

Skal vi dekke dette også, og hvor i helsevesenet skal vi kutte da? Eller skal eggene kjøpes og selges, som i USA? For min del er dette mye mer enn et enkelt ja/nei-spørsmål, konsekvensene av et «ja» kan ikke forenkles til å handle om likestilling.

Hva mener du om dette? Vi vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet.

Vi er opptatt av å få frem ulike meninger og nye stemmer. Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Har du lyst til å skrive et gjesteinnlegg her eller kjenner noen som kan ha lyst? Send gjerne en mail til some@hoyre.no.

Hvorfor tar ikke flere fedre ut mer foreldrepermisjon?


Jeg tok feil. Og jeg innrømmer det. Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Gjesteinnlegg av Linda Hofstad Helleland (H)

Fordeling av foreldres fødselspermisjon har vært en sak som har engasjert meg som småbarnsmor. Ut fra tanken om at denne rause ordningen vi er så privilegerte å ha i Norge, først og fremst er til for å gi barna våre en god start på livet.

Derfor ønsket jeg å gi familien mer mulighet til selv å velge hvordan de ville leve livet sitt i barnets første leveår.

Men selv om jeg mener matematisk likhet i fordeling av permisjonsuker ikke er så interessant, mener jeg det likevel er viktig at begge foreldrene er hjemme med barnet det første leveåret. Fordi det gir mulighet for at sterke bånd knyttes mellom barnet og begge foreldrene. Ikke bare mor.

Fra et likestillingsperspektiv er derfor denne ordningen en av de viktigste vi har for å fremme like muligheter mellom menn og kvinner.

Jeg tok derfor feil da jeg sammen med Høyres kvinneforum i 2010 kjempet gjennom denne endringen i Høyres program på landsmøtet mot partileder Erna Solbergs stemme.

Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Færre i pappaperm

For det er neppe tilfeldig at tallene fra NAV viser at andelen fedre som har lengre permisjon enn ti uker er blitt mer enn halvert etter at regjeringen kuttet pappakvoten fra 14 til ti uker i 2014.

Årsakene til at fedre er mindre hjemme med barnet sitt er nok mange. Alt fra ulike behov for den enkelte familie, press fra arbeidsgiver, familieøkonomi eller rett og slett lite velvilje fra far eller mor. Men fedrekvoten har åpenbart en effekt. Spørsmålet vi må stille oss er om det er statens ansvar å be fedre være mer hjemme med barnet sitt?

Jeg mener nei. Men det kan se ut til at mennene ikke er klare for å ta det ansvaret selv.

Som leder av Høyres kvinneforum uttalte jeg i 2010 at statlig regulert pappapermisjon er en ”mistillit til far som omsorgsperson”. Det jeg mente da, og det jeg fortsatt mener er at jeg tror far har like mye lyst til å være til stede for barnet sitt som mødre. Loven er også på fars side.

Den er helt tydelig: Far har krav på den valgfrie permisjonstiden. Så hvorfor tar ikke flere fedre ut mer permisjon?


Foreldrepermisjon:

  • Foreldrepengeperioden består av fedrekvoten, mødrekvoten og fellesperioden. Mødrekvoten er på ti uker, seks av dem må tas rett etter fødselen. Fedrekvoten er også på ti uker.
  • Fellesperioden er ukene som blir igjen når de tre ukene før termin og ti uker fedrekvote og ti uker mødrekvote er trukket fra.
  • Fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker fra 1. juli 2014 av Høyre/Frp-regjeringen.

Kilde: NAV


Problemet

Selv om problemstillingen er sammensatt, så tror jeg at den grovt sett kan reduseres til fire utfordringer:

1) Mange fedre opplever press fra arbeidsgiver og vegrer seg for å be om mer, 2) Mange familier gjør en økonomisk vurdering som gjerne gjør at de er mest tjent med at far er den som står i jobb, 3) Noen menn føler ikke at det er naturlig å ta mer enn kvoten, og til slutt 4) Mange kvinner ønsker å være lenge hjemme.

Det siste poenget må ikke undervurderes. Mange menn kan også oppleve at det er vanskelig å ta plass i en situasjon der partneren har båret frem et barn gjennom ni måneder, og at hun dermed ønsker å ha så lang permisjonstid som mulig. I en slik situasjon kan fedre fort oppleve at det er vanskelig å nå frem med et ønske om å dele permisjonstiden jevnere med mor.

Vi kvinner må også eventuelt akseptere at vi reduserer vår andel av fødselspermisjonen for at fedrene skal få mer tid med barna.

Valgfrihet har en egenverdi

Som forkjemper for familiers valgfrihet er mitt verdisyn basert på en oppfatning om at folk selv vet best hvordan de skal leve sine liv. Det gjelder alt fra når de skal handle på butikken til valg av skole, og ikke minst hvordan den enkelte familie fordeler fødselspermisjonen.

Ingen familier er like. For meg oppleves det da feil at staten skal si at mor og far har et gitt antall uker hver. Familiene må selv ha muligheten til å sette seg ned rundt kjøkkenbordet og bestemme dette.

Men med valgfrihet følger ansvar. Dette ansvaret er det skuffende at ikke arbeidsgivere og flere fedre ønsker å ta. Og jeg ser det som helt naturlig at politiske standpunkter justeres i tråd med samfunnsutviklingen. I dette tilfelle, i tråd med manglende samfunnsutvikling.

Menn må kjempe

Kvinners rettigheter har blitt kjempet frem gjennom mange år, med hard kamp og stor motstand. Når vi de siste tiårene har hatt en diskusjon om fordelingen av fødselspermisjonen, har vi ikke sett en kampvillig organisasjon på herresiden.

Kanskje er tiden inne for at menn reiser seg og kjemper sin sak. Hvor er mannsbevegelsen som kjemper mot urettferdigheten i at kvinner og menn får ulike svar fra sjefene sine når de skal ut i foreldrepermisjon? Hvor er mannsbevegelsen som krever å få sin plass med barna i kampen med mor? Hvor er mannsbevegelsen som tar til orde for å fjerne de økonomiske årsakene til å skjevfordele permisjonstiden?

Jeg mener at det blir for enkelt å skylde på arbeidsgivers motvilje. Hvis dette er et problem, hvorfor står ikke menn på barrikadene?

Målet mitt er det samme som det alltid har vært. Jeg mener at familiene skal få løse dette selv, uten at staten skal blande seg inn i fordelingen. Men så lenge ikke flere fedre vil stå opp og kjempe mer for tid med sine barn, så er vi der at vi fortsatt trenger en fedrekvote.

Kritiser meg gjerne for å legge skylden på far. Men jeg mener han bør ta en del av ansvaret. Samtidig innser jeg at dette forslaget var for umodent. Jeg skulle hørt på Erna!

Hva mener du? Jeg vil gjerne høre din mening i kommentarfeltet.

Vi er opptatt av å få frem ulike meninger og nye stemmer. Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Har du lyst til å skrive et gjesteinnlegg her eller kjenner noen som kan ha lyst? Send gjerne en mail til some@hoyre.no.

Er graviditet en sykdom?


Jeg har født fire ganger, og mener vi må tørre å snakke om dette.

Jeg har vært heldig og kunnet jobbe gjennom alle mine fire svangerskap.

Mange sier det er en bragd, mens andre ser på det som helt normalt. Jeg er enig med den siste gruppen. Graviditet er ingen sykdom, men det er ingen selvfølge at alle tenker sånn. Jeg har flere ganger måtte «kjempe» for retten til å kunne gå på jobb, og rettferdiggjøre valgene mine.

Folk rundt meg ga ofte uttrykk for at jeg ikke prioriterte mitt ufødte barn ved å velge å jobbe. Mange gravide kvinner mener faktisk at man har fortjent litt fritid, i god tid før fødselen. «Det er ingen som takker deg i etterkant» og «du må tenke på deg selv nå», er en gjenganger, spesielt i kommentarfeltene i sosiale medier.

En verden hvor normalen blir sykemelding ved graviditet synes jeg er en fallitterklæring.

Velferdsstaten blir svekket dersom vi ikke får snudd denne oppfatningen.

Gravid kommer av latinske «gravidus», eller «gravis», og betyr bebyrdet, tung. Det kan jeg skrive under på at er en god beskrivelse. Enkelte dager kunne det vært godt å holde sengen, gravid eller ikke, og det er ofte holdningene våre som styrer valgene.

Skal man gå på jobben med det som er friskt, eller holde seg hjemme med det som er sykt?

I en normal hverdag anses det som positivt at jeg trener og tar vare på helsen min. I den gravide hverdagen har jeg inntrykk av at det ville det vært best om jeg lå i sengen, innpakket i bomull og helst fikk maten intravenøst, slik at jeg slapp å tygge den selv. Jeg hører stadig forklaringer på fravær, både i arbeid og politikk, med at hun er jo gravid. Punktum. Ingen videre spørsmål, hun er gravid, derfor fraværende. Ingen spørsmål om funksjonsevne, kun konstatering av tilstand.

Graviditet blir en sykdom, på lik linje med influensa og omgangssyke.

Her har vi som samfunnsaktører en jobb å gjøre. Vi må begynne å snakke om graviditet som en tilstand, ikke en sykdom. Holdninger og kultur spiller en vesentlig rolle, og ikke minst det vi sier og hva vi faktisk gjør. Det er visstnok slik at smerte faktisk er kulturelt betinget, og at sykdomsforståelse er et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre. Dette gir utfordringer for den «syke», men også behandlingspersonellet og de som står rundt.

Selv om svangerskap ikke er noen sykdom, kan det medføre at man i kortere, eller lengre perioder, må sykemeldes som følge av plager som oppstår, eller at det er reell fare for det ufødte barnet. På dette området har fagpersoner betydelig kunnskap og erfaring å komme med. De kan for eksempel raskt konkludere med at sex i et svangerskap ikke er til skade for fosteret, så lenge det er et normalt svangerskap.

Denne informasjonen kunne spart mange lange diskusjoner på sosiale debattforum – og sannsynligvis ført til mer sengehygge for flere.

Det er viktig at vi avklarer dette for å kunne redusere sykefravær blant gravide. Vi må ha en felles forståelse om hva som er normalt, og hva som eventuelt er grunnlag for sykemelding. Vi må tørre å snakke om dette.

En mindre sosial partner og energisk mor enn meg skal en lete lenge etter. Jeg gikk tidlig til sengs, og var kun med på de få private aktivitetene jeg orket.

Jeg burde kanskje vært sykemeldt store deler av mine til sammen 40 måneder i gravid tilstand. 

Jeg måtte prioritere kropp og baby i alle ledige øyeblikk jeg hadde gjennom hverdagen.

Sånn må det også være, for liv og lære kan ikke alltid følge logikken til enkelte deltakere i “Luksusfellen”.  I en episode forklarte en betuttet deltaker sin 50 % støtte fra NAV, med at han måtte ha dette for å kunne tilbringe mer tid med sin partner, som jobbet kveldsskift.

Jeg har nok dratt dette innlegget langt i å mistenkeliggjøre mange av mine gravide medsøstre.

I det virkelige liv er det alltid flere nyanser. Selvsagt må det være lov å være sykemeldt selv om du er gravid, men ikke for at du er gravid. Vi må ikke glemme at en stor andel av fraværet er normert, et resultat av våre holdninger og de valgene vi tar.

Jeg gjentar derfor spørsmålet: Skal vi gå på jobb med det som er friskt, eller skal vi bli hjemme med det som er sykt?

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.