9 av 10 trives på jobb

Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Arbeidslivet er i endring. Kunnskap og kompetanse er stadig viktigere, og arbeidsformer endres raskt. Vi står overfor et tydelig paradigmeskifte i arbeidsmarkedet som handler om den fjerde store revolusjonen i vår historie, nemlig industri 4.0. Digitaliseringen og automatiseringen går for fullt. Dette påvirker samfunnsutviklingen og skaper behov for ny kunnskap og kompetanse.

Vi ser en endring i arbeidsdagen og hvordan man bygger karriere. Vi bytter jobb langt oftere enn før, og spørsmålet er om det å motta en gullklokke for lang og tro tjeneste snart vil høre fortiden til. Ny og forbedret teknologi gjør oss i stand til å jobbe fra ulike steder, og samhandle på tvers av grenser og geografi. Vil vi i fremtiden ha behov for det tradisjonelle kontoret? Mye tyder på at fremtidens arbeidsliv vil være annerledes organisert, og at det vil bli en større grad av fleksibilitet i arbeidstid og sted.

Vi er mindre på åkeren og i fabrikkhallen

Det har allerede skjedd en dreining i sysselsettingen fra primær- og sekundærnæringene til tjenesteytende sektor. Tre av fire jobber i dag innenfor denne sektoren. Vi jobber altså stadig oftere i butikker, på kontor og i institusjoner og er mindre på åkeren og i fabrikkhallen. Mens man tidligere i større grad enten var frisk og på jobb, eller hjemme og syk, er det i dag en større gråsone mellom disse. Arbeidslivet er i endring.

I dag vet vi for eksempel at arbeid kan være helsefremmende, og at felleskap og nytte kan bidra til den enkeltes psykiske helse. Jeg treffer stadig personer i arbeidslivet som kan minnes perioder med sykefravær, eller permisjoner, hvor man merker de små tingene som skjer når man er utenfor arbeidslivet. Det er ofte da man begynner å irritere seg over ting man ikke har tid til når man er på jobb. Verdien av arbeid er viktig.

De som kan og vil jobbe, skal få jobbe

I dag står enkelte utenfor arbeidslivet, av ulike grunner. Derfor er tiltak som inkluderingsdugnaden, integreringsdugnaden og kompetansepolitikk viktige. De som kan og vil jobbe skal få jobbe, og det er viktig at en kan oppdatere sin kompetanse mens man er i arbeid. Å inkludere personer handler om bevissthet og vilje. Det handler om arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko, og politikere som er med og senker tersklene inn i arbeidslivet. Inkludering kan ikke være en statlig oppgave. Det må være et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører. Det er de som skaper arbeidsplassene.  

Fast ansettelse er hovedmålet og hovedregelen

Det er viktig for den enkelte at man kan forsørge seg selv og sin familie, og vi søker alle forutsigbarhet, både for arbeid og inntekt. Samtidig har vi et næringsliv som trenger trygge rammer, samtidig som man trenger en viss fleksibilitet. Derfor har bemanningsbransjen en viktig rolle, for å fylle kortsiktige behov. Derfor er det også adgang i arbeidsmiljøloven til å ansette midlertidig. Verken innleie eller midlertidige stillinger preger arbeidsmarkedet, de er begge en liten, men høyst nødvendig del av det.

Faktabasert kunnskap

9 av 10 trives på jobb i Norge. Vi har et godt arbeidsliv med arbeidsgivere som i all hovedsak ivaretar sine arbeidstakere og skaper verdier for seg selv og samfunnet. Disse arbeidsgiverne jobber i det daglige, og de stoler på at vi som sitter på Stortinget lager et lovverk som gir dem forutsigbarhet og trygge rammebetingelser. De tror også at vi forholder oss til fakta. Det er ikke alltid vi gjør det, og ord kan ha stor makt.

Jeg ser derfor med glede at Faktisk.no slår fast at det ikke finnes belegg for å si at innleie og midlertidighet florerer, slik Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og andre gjentar til det kjedsommelige. De ordene har jeg hørt i nesten hver eneste debatt i Arbeids- og sosialkomiteen, og det skaper en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer med terrenget. Det er ingen tvil om at det finnes utfordringer på en del områder i Norge, men vi jobber kontinuerlig for å finne nye løsninger. Men utgangspunktet for diskusjonen må være faktabasert kunnskap, og ikke «fake news» og skremselspropaganda.

Norsk arbeidsliv er i verdensklasse, og det er preget av høy tillit, åpenhet og god dialog. Dette må vi ta vare på og vedlikeholde. Kun på den måten kan man få gjennomført nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Arbeidslivet er i endring. Vi må ta grep og styre endringsprosessen.

Trumfer amming alt annet?

Illustrasjonsfoto av baby sammen med mor. Margret Hagerup innfelt i en runding.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Vi bør fritt kunne velge hvordan vi fordeler foreldrepermisjonen, uten å skulle belæres i noen som helst retning. Slik er ikke situasjonen i dag. 

Debatten om fordeling av foreldrepermisjonen har engasjert meg siden jeg startet med politikk i 2011.

Før jeg fikk barn var jeg svoren tilhenger av valgfriheten og familienes egen mulighet for å påvirke familielivet sitt. Det er jeg for så vidt enda, men nå ser jeg at det er nyanser. Disse nyansene handler mye om kultur, sedvane, følelser og fakta. Salig blandet sammen i en debatt som den siste tiden har handlet om likestilling og like rettigheter for foreldrene.

Selvrealisering

Etter at jeg ble stortingsrepresentant ble jeg beskyldt for å drive med selvrealisering, og enkelte mener sågar at jeg velger bort familien. Menn har det sjelden slik. Menn velger bort familien dersom det blir samlivsbrudd. Flere av disse velger ikke bort familien selv, men velges bort på grunn av mors rettigheter. Tenker man da alltid på barns beste? Jeg tror ikke det.

Papparollen

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har tenkt at min manns rettigheter er viktige, og at de får for liten plass i debatten. Det har hendt at jeg har kjeftet på ham. For man blir jo tidvis irritert når andre ikke gjør slik man selv tror er riktig. Heldigvis har han fått muligheten til å utforske papparollen alene.

Han har skiftet bleier, trøstet, og bygd sterke relasjoner til barna. I dagens debatt kan man lure på om det er til barnets beste jeg har latt mannen min gjøre dette. Har jeg brutt en hellig pakt mellom mor og barn, og valgt bort det som gir barna mine trygghet?

Jeg tror ikke det, men man kan begynne å lure når man ser en del debatter.

Pupp som vetokort

Jeg misliker at puppen skal brukes som et vetokort i debatten. Jeg ammet alle mine fire barn, men var etter eget ønske samtidig yrkesaktiv. De første seks månedene var ammingen på topp. Det føltes litt sårt å forlate redet da det endelig begynte å bli liv og aktivitet hos de små. Det var alltid nye historier når jeg kom hjem fra jobb. Gleden var stor da det endelig var gjensyn, og puppen kom frem ganske raskt. 

Tredeling av permisjon

Etter hvert som barna ble eldre skulle nye matvaner introduseres. Puppen betyr ikke alt, men er en del av den naturlige spedbarnstiden. Dersom man ikke vil at barnet skal ha de samme forutsetninger til å kjenne begge foreldrene sine godt, kan man gjerne velge å bare vektlegge dette. Samtidig må man kunne spørre seg om det ikke er bra for barnet å være sammen med far en lengre periode? Gjør tredeling av permisjon at barn får en dårligere spedbarnstid?

Det er fremdeles for mange hindre som reduserer valgfriheten. De finnes på arbeidsplassen, i politikken, og rundt kjøkkenbordet. «Min mann kan ikke ha fri i februar eller mars», er et av argumentene som har kommet frem. Om det stemmer, finnes det i dag jobber kvinner ikke kan ha om de skal kunne få barn. En tidligere sjef sa for mange år siden at «jeg kunne aldri hatt pappapermisjon i den tidligere jobben min». Den jobben overtok jeg etter ham. 

Ingen tøffelhelter

Familiene må selv kunne velge, men jeg vil også at mine barn skal vokse opp i et sunnere debattklima. Mine sønner skal kunne bli engasjerte og tilstedeværende fedre, uten å kalles tøffelhelter. Og min datter skal kunne bli en kjærlig og engasjert mor uten å beskyldes for å velge vekk barna. Barna skal kunne kjenne både mor og far.

Vi trenger derfor arbeidsgivere som ikke føler risiko ved å ansette kvinner foran menn. Men viktigst av alt vi trenger et samfunn hvor mor og far kan være kjærlige foreldre på like vilkår. Det ene er ikke bedre eller verre enn det andre. Det kalles lagarbeid.

Våre barn fortjener at vi tar denne kampen nå.

Altfor mange står i fare for å bli sykmeldt ut av arbeidslivet

Yrkesgruppene med klart høyest sykefravær er de to kvinnedominerte yrkene pleiearbeidere og barnehage- og skoleassistenter, ifølge SSB.

Jeg ønsker meg nå en åpen og nyansert debatt om IA-avtalen.

Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble til for 17 år siden og er nå til revisjon blant partene i arbeidslivet. Den har ikke har gitt de resultatene vi ønsker. Derfor må vi diskutere avtalens innhold og virkemidler. I dag skyves for mange ut av arbeidslivet på grunn av langvarig fravær. Arbeid ses i for liten grad på som en viktig del av den fysiske og mentale helsen.
Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt er Norge helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. Arbeidslivsundersøkelser viser at ni av ti er fornøyde på jobben. Det er et paradoks at sykefraværet i Norge nesten er dobbelt så høyt som i våre naboland som jo sammen utgjør noen av verdens best regulerte arbeidsmarkeder.

Altfor mange står i fare for å bli sykmeldt ut av arbeidslivet. Det skyldes blant annet manglende forebygging og tilrettelegging på arbeidsplassen. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for dette, og Statens arbeidsmiljøinstitutt har uttalt at dette arbeidet antakeligvis er et viktigere tiltak enn for eksempel kutt i sykelønnen.

Leder før lege

Det kan være nyttig å se på legenes sykemeldingsansvar. Bedriftene må jobbe for å styrke sykenærværet, ikke fraværet. Medarbeiderne skal kunne jobbe ut fra funksjonsevne, ikke nødvendigvis ut fra diagnose. Fastlegen ser pasienten, men ikke alltid også arbeidstakeren, og de mulighetene som er på arbeidsplassen, for å legge til rette for arbeidsnærvær. Dialog på arbeidsplassen er derfor en forutsetning. Leder før lege. Men legen skal alltid ha det siste ordet for det medisinske.

Det kan være gode grunner til å sykemelde en person som har brukket beinet dersom hun for eksempel jobber på lager. Men ikke dersom arbeidsplassen kan tilby midlertidig tilrettelagt arbeid på et kontor. Dette avhenger i stor grad av hvilken funksjonsevne den ansatte har, og hvordan bedriften kan tilrettelegge for dette.

Felleskapet har investert mye i tiltak for å hjelpe folk til å stå i jobb. Du kan for eksempel få dekket taxi i en periode dersom du har brukket beinet. Disse tiltakene faller vekk dersom du blir sykemeldt. Uten tilrettelegging, kan andre diagnoser eller forhold, med mange korte eller en lang sykemelding være første skritt vekk fra arbeidslivet.

Et godt arbeidsmiljø gir bedre lønnsomhet


Seriøse arbeidsgivere vet at et godt arbeidsmiljø gir et positivt utslag på bunnlinja, og at det derfor lønner seg å investere i dette. Heldigvis er norsk arbeidsliv i hovedsak seriøst, men mye kan gjøres bedre. For arbeidstakeren, både faste og midlertidige, skal det aldri stilles tvil om hvorvidt man er syk eller ikke. Men man kan snakke om hvorvidt en kan gå på jobb med det som er friskt, i stedet for å være hjemme med det som er sykt. Den medisinske oppfølgingen er fullt og helt legenes domene.

Arbeidsavklaringen må derimot i hovedsak skje i dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, men i enkelte tilfeller også gjennom rådgivning fra lege eller andre aktuelle aktører.

Når jeg tar opp debatten om legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, er det fordi portvokterfunksjonen ikke fungerer godt nok. Som tidligere HR-sjef vet jeg at dette i mange tilfeller er overflødig og til hinder for det jeg kaller et godt nærværsarbeid. Jeg mener ikke at arbeidsgiver skal overta denne rollen. Legen skal fortsatt diagnostisere og behandle, men det er på arbeidsplassen man skal diskutere fravær og funksjonsevne.

Aps Ingvild Kjerkhol uttalte nylig at, «det er legene som best vurderer om man er for syk til å gå på jobb. Det er et medisinsk spørsmål». Det er jeg ikke enig i. Som regel er det arbeidstakeren selv som best vet om man er for syk til å jobbe, selv om det alltid finnes unntak. I dag er det slik at arbeidsgiver kan underkjenne sykemeldinger, men arbeidsgiver kan også gi beskjed til medarbeidere om at de bør dra hjem dersom de presser seg for hardt.

Ansatte i IA-bedrifter har i dag inntil 24 egenmeldingsdager i løpet av et år. Mange går til legen på tross av dette, fordi de da mener at det «legitimerer» fraværet. Det er en selvfølge at man skal gå til legen om man er syk og trenger behandling, men ikke nødvendigvis for å få sykemelding.

Jeg ønsker meg nå en åpen og nyansert debatt om en viktig sak for arbeidslivet. Meningen er ikke at arbeidstaker skal havne i en skvis.

Målet er at arbeidstaker ikke skal sykemeldes ut av arbeidslivet. Det er nemlig mye god helse i å gå på jobb.

Et moderne NAV for de som trenger det mest


Av Margret Hagerup, stortingsrepresentant (H).

Dersom den norske velferdsstaten skal kunne ta vare på de som trenger det mest også i fremtida, må vi gjøre noen endringer allerede nå.

Et av Høyres viktigste mål er å sikre folk selvstendige og verdige liv. De som ikke kan delta i arbeidslivet må allikevel ha en anstendig inntekt.

Velferds-Norge er mer enn de enkelte ytelsene, det er summen av hva fellesskapet stiller opp med.

De ansatte hos Nav er førstelinjehjelpen i velferdsstaten vår. Vi må derfor gi dem det handlingsrommet de trenger for å gjøre en god jobb. Høyre har sammen med Venstre, FrP og KrF gjort viktige justeringer, for å gjøre NAV mer brukervennlig og styrke dialogen med næringslivet.

Verdier må skapes før de kan deles i et velferdssamfunn.

Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs, og det må være et mål at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Vi skal ha et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle.

Et godt arbeidsmiljø er et viktig bidrag til både god helse og arbeidsevne. Det kan forhindre at folk faller ut av arbeidslivet. Arbeid og aktivitet kan i mange tilfeller også være bra for helsen. Flest mulig skal kunne bruke det de kan slik at arbeidsgivere får tak i den kompetansen de trenger.

Høy sysselsetting bidrar til å finansiere velferdsordningene, og gir mulighet til å perfeksjonere velferdssamfunnet. Det betyr mye for folk å ha jobb der det er mulighet for personlig utvikling, stabil inntekt og det å kunne delta på en sosial arena.

Velferdsstaten skal være mye for de som trenger den mest, og da må den være litt mindre for oss andre med færre behov.

Generasjonene etter oss må også sikres en velferdsstat å kunne lene seg på ved behov.

En viktig del av endringene i Nav handler om hvordan brukere kan kontakte NAV gjennom ulike kanaler som telefon, via internett eller ved oppmøte på kontorene. Brukerne må få best mulig service i riktig kanal på en mest mulig kostnadseffektiv måte.

Gjennom flere og bedre tjenester på nav.no øker bruken, og andelen ad hoc-henvendelser på NAV-kontorene og på telefon går ned. I sommer hadde jeg selv praksis på mitt lokale Nav-kontor. Der hadde de kommet langt i digitaliseringen, og de ansatte der kunne melde om bedre tid til oppfølging av de vanskeligste sakene. De opplevde at endringen hadde blitt tatt godt imot av brukerne. Det er fremdeles dager med åpen kontortid, men de opplever i mye mindre grad at folk har behov for å oppsøke kontoret.

NAV-kontorenes hovedoppgave er å få flest mulig i arbeid og aktivitet, slik at en kan klare seg selv økonomisk. Da er det bra at mer av veiledernes tid brukes til bedre oppfølging av de som trenger det. Men NAV skal verken stenge ute eller avvise folk. Den enkelte skal få hjelp til å løse sine behov på den enkleste og best mulige måten.

Det er også viktig med tett og individuell oppfølging og et godt samarbeid med lokalt næringsliv for å lykkes med å få folk i jobb. NAV skal få større fleksibilitet til å velge om avklarings- og oppfølgingstjenestene skal gjøres av dem selv, eller kjøpes fra andre.

Det styrker NAVs kapasitet til å drive arbeidsrettet oppfølging og bringer dem tettere på næringslivet. Erfaringer viser at de har fått bedre kontakt med arbeidsgiverne, fått bedre oversikt over jobbmarkedet og større kunnskap om behovene hos arbeidsgiverne.

Folk som kommer til NAV-kontoret har høyst forskjellige behov. Det er derfor viktig å tilby riktige løsninger basert på reelle behov. Moderniseringen av NAV må fortsette. Digitaliseringen bidrar til at hverdagen blir enklere for de ansatte, samtidig som opplevelsen blir bedre for brukerne.

Slik blir velferdsstaten bedre for de som trenger den mest.

(Innlegget ble opprinnelig publisert på verdidebatt.no. )

Han jobber deltid for å ha mer tid til trening og familie


Flere kvinner oppga trening, familie og fritid som begrunnelse for hvorfor de jobber deltid, i en artikkel på Frifagbevegelse.no. Hadde vi godtatt denne begrunnelsen hvis den kom fra en mann?

«Noe av det beste med deltid er at jeg har tid til å passe barnebarnet.»
«Jeg tenker at jeg lever nå, og lever slik det er best for meg.»
«Jobber deltid for å ha frihet og tid til hage og hund.»

(Sitater hentet fra artikkelen. Les den her. )

Debatten går varmt i disse dager rundt heltid-og deltidsjobb. Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn. 

Det hjelper lite at arbeidsgivere legger til rette for heltidsstillinger dersom det er for få som vil ha disse. Det er også en problemstilling at for få ønsker å jobbe i helgene, eller ser det som uaktuelt å ta langvakter.

«Nordsjø-turnus» har fungert i årtier innenfor enkelte virksomheter, men det blir som å banne i kirka dersom en tar dette opp for de mer kvinnedominerte yrkene.

Jeg tror vi sitter litt for godt fast i kulturen vår. «Sånn har vi det hos oss, og det har fungert godt til alle tider.» Det må vi kunne utfordre, og da må vi ta en debatt om kjønnsroller, hjemmet og arbeidslivet.

Les også: Er det greit å gråte på jobben? 

Jeg vil sammenligne det med debatten om fedrekvoten. Jeg er helt sikker på at jeg aldri ville vært på Stortinget dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten og det at jeg har en mann som ville ha deler av min permisjon, i tillegg til sin egen.

Vi har begge hatt arbeidsgivere som har lagt til rette for dette, og vi fant en løsning som fungerte godt for oss. Jeg ammet mine fire barn til de var over et år. Det er ingen motsetning mellom det å kunne amme og det å være i jobb. Fedre er fullverdige omsorgspersoner, og vi kan ikke skyve melka foran oss i permisjonsdebatten. Da vil vi aldri bli likestilte i arbeidslivet, og heller aldri likestilte på hjemmebane.

Anne-Kari Bratten, adm. dir. i arbeidsgiverforeningen Spekter,  fikk kjeft for å påstå at norske kvinner heller ville shoppe på CC Vest, heller enn å jobbe heltid. Det var en brannfakkel inn i debatten. Samtidig vet vi at vi må jobbe mer, for å opprettholde velferdssamfunnet.

Alternativet er å senke kravene på velferdstilbudene. Da må man spørre seg selv om det er greit at flere velger å jobbe deltid for å få mer tid til å trene og være med familien. I etterkant av Brattens uttalelse gikk 11 kvinner og menn ut i Fri fagbevegelse med en begrunnelse for hvorfor de jobbet deltid. (Saken jeg skrev om i innledningen.) Eller, 10 kvinner og én mann.  Overskriften burde altså heller vært «10 norske kvinner og en mann om deltid». For det er spesielt kvinner som jobber for lite. Og det er en utfordring.

Den uønskede deltiden er en utfordring, men det er faktisk også den valgte.

Flere av kvinnene i Fri fagbevegelse-artikkelen satte trening, familie og fritid som grunner for valget sitt.

Hva ville vi sagt dersom slike uttalelser kom fra menn? Rundt middagsbordet, på arbeidsplassene, i festlig lag. Vi hadde neppe akseptert det. De hadde blitt beskyldt for ikke å bidra.

Det ville ikke vært bærekraftig. 

Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn.

Jeg mener vi må ta grep nå. Hvis ikke vil min datter på 2,5 år vokse opp i et samfunn hvor det ikke er forventet at hun deltar.

Les også: Skal dere ha barn snart, eller?

Det er på tide at vi kvinner også begynner å ta vår plass. Vi kan ikke forvente like rettigheter, samtidig som vi skal forfekte vår egen fortreffelighet på hjemmebane.

Vi må ta denne kampen, slik at våre døtre slipper det. Det koster, men vi lever i en mannsverden. La oss ta skrittet mot et kjønnsnøytralt arbeidsliv, det fordrer først og fremst deltakelse.

Da må man melde seg på!