Jeg må fortelle om mitt første møte med Dagsnytt 18


Jeg kjenner på spenning og nervøsitet når jeg er i kontakt med media.

Første oktober begynte jeg i ny jobb. Stortingsrepresentant for Rogaland Høyre, en tillitsvalgt for fylket. Valgkampen var over, jeg hadde fått en stemme i samfunnsdebatten. Hva nå?

Noe av det jeg fikk høre mest om i valgkampen var hvor viktig det er å koble seg på media. En politiker forsvinner raskt blant mengden, og det er få som kjenner alle 169 stortingsrepresentanter ved navn, kanskje ingen.

Det å få en relasjon til media var en av mine største utfordringer i valgkampen, og er det faktisk fremdeles.

Jeg kjenner på spenningen og nervøsiteten i de anledninger jeg er i kontakt med media, og det er enda en terskel for meg å ta kontakt.

Da jeg 18. oktober fikk spørsmål fra stortingskollega, Sveinung Stensland, om å være med opp til Dagsnytt 18 (#Dax18) når han skulle på, takket jeg umiddelbart ja. Det var spennende å komme til NRKs lokaler og faktisk se det med egne øyne.

Tre uker etterpå fikk jeg en telefon fra ukjent nummer:

«Hei, det er Sara fra Dagsnytt 18, har du lyst å være med i debatt i kveld?».

Om jeg hadde?! Jeg nølte ikke brøkdelen av et sekund før jeg svarte, selvfølgelig, det hadde jeg lyst til. Det var først etter at jeg hadde lagt på røret at jeg kjente hjertepumpa begynne å fungere og at tiden frem mot oppmøte 18.00 var knapp.

Det ble et hastemøte med rådgivere, som for øvrig er gull verdt her på Stortinget. Første spørsmål: «Har du vært i den type debatt før?» Svar: «Nei!». Godt utgangspunkt for en spennende og fryktinngytende debut. Tema for debatten var Ap sitt forslag om å forby innleie i byggebransjen i Oslo, noe som fortjener et eget blogginnlegg, men det får komme ved en senere anledning.

Jeg fikk bestilt en taxi og hastet ut av Stortinget kl 17.30. Jeg spurte taxisjåføren om det var Hagerup, han bekreftet ja, jeg satte meg inn. Nervøs som fy, men også herlig forventningsfull. Ble imidlertid slått raskt tilbake til virkeligheten når en sint taxisjåfør ringte meg og lurte på hvor jeg var. Jeg svarte som sant var at jeg satt i en taxi, men det var tydeligvis feil bil.

Taxisjåføren, med en noe dårlig dag, hadde ventet over 30 minutter på tur med meg, og forventet betaling for tort og svie. Jeg beklaget på det sterkeste og ba ham sende meg kontonummer og beløp. 140,- er allerede vippset vedkommende, og jeg beklager herved nok en gang.

Bønder i byn kan fort gå på en smell i en hektisk hverdag. Neste gang skal jeg definitivt dobbelsjekke nummeret på taxien.

Hos NRK ble jeg geleidet opp til studio, hvor jeg endelig fikk sitte i sofaen, som faktisk invitert gjest. Trine Skei Grande (V) satt i sofaen og vi hilste raskt idet telefonen min ringte. Sønnen min,  Eilert på 8 år, var på Facetime.

«Hvor er du, mamma?». « Jeg er hos NRK». Jeg viste ham hvem som satt i sofaen og han kommenterte ved synet av Trine: «Å, e det hu!». Hun kan forvente seg at Eilert er på hilsen neste gang han ser henne på Stortinget.

Jeg hadde planer om å bygge meg veldig opp før debatten og lese meg opp på alskens notater, men det ble fort glemt når jeg satt i sofaen. Det var så sosialt at jeg snakket meg helt bort.

Kjersti Toppe (SP)

Kjersti Toppe (Sp) var der også, og det viste seg at hun hadde seks unger, som i følge medier gikk for lut og kaldt vann når hun for 8 år siden gikk inn på Stortinget. Et eksempel på at vi enda har en vei å gå når det gjelder likestilling i arbeidslivet. 

Det ble en selfie med Kjersti for å få frem nettopp dette poenget.

Plutselig kom Line, i «Line fikser kroppen», som jeg tilfeldigvis hadde sette på TV dagen før. Hun setter et flott fokus på den normale kroppen og jeg berømmet henne derfor for dette.

Line Elvsåshagen (NRK)
Rasmus Hansson (MdG)

 

Til slutt dukket Rasmus Hanson (MdG) opp i sofaen ved siden av meg. Da måtte jeg snappe til min bror, som er svoren MDG-velger hjemme i Time kommune. En strålende dag på jobben og jeg fikk debutere i Dagsnytt 18. 

En strålende opplevelse, selv om det også var litt skummelt.

 

 

Dagsnytt 18-studio.

Jeg sendte melding til taxisjåføren jeg hadde sviktet og spurte om han ville hente meg på NRK.

Han svarte: «Hei. Parkert. Begynner fem om morgenen».

Som straff tok jeg beina fatt, med et smil om munnen.

Denne nye tilværelsen som stortingspolitiker begynner å gi mersmak. Man er privilegert som får være med å påvirke det samfunnet man lever i. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Få meg på, for faen.

Facebook Comments

6. desember har en spesiell plass i hjertet mitt


Det er St. Nikolaus-dag. Min og bestemors dag.

Min bestemor, eller Oma, som jeg kaller henne, vokste opp på en gård i Tyskland, og det har gjort at jeg har vokst opp med noen tradisjoner som står meg kjært. Oma har den dag i dag god kontakt med påskeharen, og han kommer alltid innom Norge i påskedagene, og legger igjen sjokoladeegg i hagen. 6. desember fikk vi alltid besøk av St. Nikolaus, dersom vi hadde husket å sette frem tøffelen og oppførte oss fint gjennom året.

Foto: Aleksa Petrov (Public Domain)

Sankt Nikolaus var en katolsk helgen fra det fjerde århundre. Han ble født av en velstående far og søster av en biskop. Foreldrene døde av pest og Nikolaus arvet formuen etter faren, og ble ordinert til prest av sin onkel. I all hemmelighet delte han ut formuen sin til de fattige. Nikolaus døde 6. desember, og noen århundrer senere begynte man å benevne ham som en helgen. Siden Nikolaus var kjent for sin gavmildhet, førte det til at man i feiringen senere tok med seg elementer av dette. Feiringen av 6. desember var et fast ritual som begynte allerede 5. desember hvert år.

Kvelden den 5. desember satte barna alltid en tøffel i stuevinduet, med vinduet på gløtt. Det skulle være såpass stor åpning at sankt Nikolaus kunne komme inn med frukt og sjokolade. Dersom barna hadde oppført seg fint, vel og merke. Ris og skjenn ventet imidlertid den som ikke hadde oppført seg i løpet av året som hadde gått.

For barna på Hallerhof gikk det i midlertid bra, og de kunne glede seg over appelsiner, som en fin forsmak på det som skulle komme av god mat senere i julefeiringen. På 1930-tallet var denne type frukt slett ikke en selvfølgelighet, og det var dermed ekstra stas når man fikk dette. Slike tradisjoner brakte med seg mange gode minner for barna.

De så aldri Sankt Nikolaus, med unntak av en gang, hvor min mormor så ham i vinduet. Han banket på og kikket inn, ikledd brun frakk og skjegg. Han sa aldri noe, men hans stilltiende vesen skulle brenne seg fast på Omas netthinne, og fremdeles være like klart over 70 år senere.

Facebook Comments

Er graviditet en sykdom?


Jeg har født fire ganger, og mener vi må tørre å snakke om dette.

Jeg har vært heldig og kunnet jobbe gjennom alle mine fire svangerskap.

Mange sier det er en bragd, mens andre ser på det som helt normalt. Jeg er enig med den siste gruppen. Graviditet er ingen sykdom, men det er ingen selvfølge at alle tenker sånn. Jeg har flere ganger måtte «kjempe» for retten til å kunne gå på jobb, og rettferdiggjøre valgene mine.

Folk rundt meg ga ofte uttrykk for at jeg ikke prioriterte mitt ufødte barn ved å velge å jobbe. Mange gravide kvinner mener faktisk at man har fortjent litt fritid, i god tid før fødselen. «Det er ingen som takker deg i etterkant» og «du må tenke på deg selv nå», er en gjenganger, spesielt i kommentarfeltene i sosiale medier.

En verden hvor normalen blir sykemelding ved graviditet synes jeg er en fallitterklæring.

Velferdsstaten blir svekket dersom vi ikke får snudd denne oppfatningen.

Gravid kommer av latinske «gravidus», eller «gravis», og betyr bebyrdet, tung. Det kan jeg skrive under på at er en god beskrivelse. Enkelte dager kunne det vært godt å holde sengen, gravid eller ikke, og det er ofte holdningene våre som styrer valgene.

Skal man gå på jobben med det som er friskt, eller holde seg hjemme med det som er sykt?

I en normal hverdag anses det som positivt at jeg trener og tar vare på helsen min. I den gravide hverdagen har jeg inntrykk av at det ville det vært best om jeg lå i sengen, innpakket i bomull og helst fikk maten intravenøst, slik at jeg slapp å tygge den selv. Jeg hører stadig forklaringer på fravær, både i arbeid og politikk, med at hun er jo gravid. Punktum. Ingen videre spørsmål, hun er gravid, derfor fraværende. Ingen spørsmål om funksjonsevne, kun konstatering av tilstand.

Graviditet blir en sykdom, på lik linje med influensa og omgangssyke.

Her har vi som samfunnsaktører en jobb å gjøre. Vi må begynne å snakke om graviditet som en tilstand, ikke en sykdom. Holdninger og kultur spiller en vesentlig rolle, og ikke minst det vi sier og hva vi faktisk gjør. Det er visstnok slik at smerte faktisk er kulturelt betinget, og at sykdomsforståelse er et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre. Dette gir utfordringer for den «syke», men også behandlingspersonellet og de som står rundt.

Selv om svangerskap ikke er noen sykdom, kan det medføre at man i kortere, eller lengre perioder, må sykemeldes som følge av plager som oppstår, eller at det er reell fare for det ufødte barnet. På dette området har fagpersoner betydelig kunnskap og erfaring å komme med. De kan for eksempel raskt konkludere med at sex i et svangerskap ikke er til skade for fosteret, så lenge det er et normalt svangerskap.

Denne informasjonen kunne spart mange lange diskusjoner på sosiale debattforum – og sannsynligvis ført til mer sengehygge for flere.

Det er viktig at vi avklarer dette for å kunne redusere sykefravær blant gravide. Vi må ha en felles forståelse om hva som er normalt, og hva som eventuelt er grunnlag for sykemelding. Vi må tørre å snakke om dette.

En mindre sosial partner og energisk mor enn meg skal en lete lenge etter. Jeg gikk tidlig til sengs, og var kun med på de få private aktivitetene jeg orket.

Jeg burde kanskje vært sykemeldt store deler av mine til sammen 40 måneder i gravid tilstand. 

Jeg måtte prioritere kropp og baby i alle ledige øyeblikk jeg hadde gjennom hverdagen.

Sånn må det også være, for liv og lære kan ikke alltid følge logikken til enkelte deltakere i “Luksusfellen”.  I en episode forklarte en betuttet deltaker sin 50 % støtte fra NAV, med at han måtte ha dette for å kunne tilbringe mer tid med sin partner, som jobbet kveldsskift.

Jeg har nok dratt dette innlegget langt i å mistenkeliggjøre mange av mine gravide medsøstre.

I det virkelige liv er det alltid flere nyanser. Selvsagt må det være lov å være sykemeldt selv om du er gravid, men ikke for at du er gravid. Vi må ikke glemme at en stor andel av fraværet er normert, et resultat av våre holdninger og de valgene vi tar.

Jeg gjentar derfor spørsmålet: Skal vi gå på jobb med det som er friskt, eller skal vi bli hjemme med det som er sykt?

Facebook Comments

Hvorfor tror mange på bygda at man må bo i byen for å være miljøvennlig?


Kan du lade mobiltelefonen din, kan du lade bilen din.

Mange forbinder det å være miljøvennlig med å være en kaffelattedrikkende og drøvtyggende hipster fra Grünerløkka. Er det egentlig sånn?

Når jeg snakker med venner og kjente ute på bygda, er det mange som har en oppfatning av at du må bo i byen for å kunne foreta deg noe som helst som ligner på miljøvennlighet, men man trenger ikke bo innenfor Ring 3 i Oslo for å være klimavennlig.

Snarere tvert i mot.

Ja, det er ofte bedre kollektivtilbud i byen. Bor man langt vekk fra et sentrum, er man veldig ofte avhengig av bil. Det betyr ikke at man trenger å kjøre fossilbil. Hvorfor er det så mange utenfor Oslo som mener at det bare er folk i Bærum som kjører elbil, og at det er umulig å gjøre det der de bor?

Med unntak av dem som pendler veldig langt i enkelte deler av Finnmark, så kan de aller fleste av oss kjøre elbil.

Vi har strøm også på bygda. Kan du lade mobiltelefonen din, kan du lade bilen din. Jeg pendler 150 kilometer til og fra gården hjemme og til jobb, og bruker ofte elbil, når det ikke passer å ta toget. Det går helt fint, og jeg sparer enorme summer i bensinutgifter.

I byen bor mange i forholdsvis små leiligheter. Ute på bygda har vi litt mer armslag både inne og ute, noe som gjør at vi ofte også bruker mer strøm. Nå er jo det meste av strømmen i Norge ren, siden generasjonene før oss var kloke og bygget ut vannkraft i store deler av landet.

I Vestfold bygger vi nå Norges aller første «plusshus»-skole, Horten vgs. En stor og vakker skole i tre, som skal produsere mer strøm enn den bruker. Ikke bare er den klimavennlig, byggingen av skolen skaper også en kompetanse lokalt, som gir oss et konkurransefortrinn i møte med nye krav hos både entreprenører og forbrukere, samtidig som vi skaper et marked for grønne løsninger.

Vestfold er også Norges solfylke. Ikke bare er det fylket med flest soldager i året, det er også fylket hvor solenergi satses mest på. Bor du i Vestfold får du investeringsstøtte om du satser på fornybar energi, både om du er privatperson eller om du driver næring. Og det virker, i Vestfold legges det solcellepaneler på mange tak, også låvetak i samarbeid med Bondelaget.

Men dette skjer flere steder på bygda. Helge på Alhaug gård på Hedmarken bruker den skrinneste jorda si til å sette opp en egen solcellepark som dekker nesten hele strømforbruket på gården hans. Den lokale smeden sveiser i disse dager opp anlegget, og sauene på gården kommer til å beite på gresset i solparken.

Å utnytte ressurser effektivt er kjernen i fremtidens økonomi. På bygda har det alltid vært viktige prinsipper. Avfall er en ressurs som kan gjenvinnes, gjenbrukes og omdannes til nye ressurser. Mange av jordens ressurser vil det kunne oppstå knapphet på i fremtiden. Derfor er det viktig at vi utnytter dem best mulig – og gjerne flere ganger.

Hos GreVe Biogass på Rygg gjør de det. De samler matavfall fra husholdninger fra Kragerø i Telemark, gjennom Vestfold og Buskerud, helt til Asker i Akershus. Sammen med husdyravfall samlet inn i samarbeid med gårbrukere i distriktet, produseres det biogass som driver blant annet skolebussene. Kumøkk hjelper klimaet.

På Skogn i Nord-Trøndelag bygges Biokraft i samarbeid med Norske Skog. Det blir verdens største produksjonsanlegg for flytende biogass. Avfall fra fiskeopdrett og skogbruk er blant det som brukes, og det gir miljøvennlig gjødsel til landbruket, samtidig som det kutter utslipp i transportsektoren.

Dette er kun noen få eksempler – de fleste av dem milevis fra nærmeste kaffelattedrikkende hipster. Det er i distriktene disse tingene skjer.

Ikke på de nedsnødde «gatekontorene» innenfor Ring 3.

Facebook Comments

Hvorfor har vi denne trangen til å storme et kjøpesenter på Black Friday?


Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Hvorfor har vi denne trangen til å stå opp grytidlig, stå klar med hundrevis av andre folk og storme et kjøpesenter på Black Friday for å kjøpe en ny iPhone 7 når iPhone 6 fortsatt fungerer helt fint?

Da jeg vokste opp pleide mamma å kjøpe små julegaver hele året og spare dem til desember. Hun pakket inn alt fra H&M-sokker til klær hun hadde kjøpt på salg i august, og la dem under juletreet. Det var hennes måte å sikre at vi tre barna kunne ha nok av gaver å åpne på juleaften, selv om lommeboken ellers ikke strakk helt til.

Med det minnet i bakhånd virker det spinnvilt at en gjennomsnittlig norsk sjuåring har 600 leker. Jeg skjønner rett og slett ikke når de har tid til å leke med dem?

Jeg undrer meg også over dette Loreal-slagordet «Because you´re worth it.»

Er det sånn å forstå at jeg fortjener å kjøpe meg en ny dyr shampoo fordi jeg har verdi som menneske? I så fall, hvor mye verdi har jeg dersom jeg slår meg løs og kjøper noen dyre anti-rynke kremer i tillegg?

Samfunnet vårt er innstilt på at forbruk bidrar til selvrealisering og lykke. Ved å kjøpe noen flere plagg, noen flere møbler og noen flere leker – så blir vi tilfreds. Butikker, reklamebransjen og sosiale medier bidrar til at det forsterker seg. Det er en trend vi alle har et ansvar for å motvirke.

Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Jeg er kapitalist. Jeg er jo for marked og bedrifter og handel og søndagsåpne butikker. Jeg er mot 6 timers-dag og at friske voksne pensjonerer seg for tidlig for å reise til Spania og slappe av.

Men jeg er også konservativ. Fellestroen for så å si alle som kaller seg konservative er at markedet i seg selv aldri kan bli en tilstrekkelig betingelse for et godt samfunn.

En sunn markedsøkonomi skaper frihet, sprer makt, oppmuntrer til sparing og styrker verdier som selvhjulpenhet, nøysomhet og moderasjon. En gründer tør å satse og skape en bedrift. En alenemor eller far får råd til å kjøpe klær til barnas skolestart.

Men markedet gir oss også serien «Date my mum» på MTV, en bomull t-skjorte det tok 1000 liter vann for å produsere og ørten «Made in China»- leketøy. Markedet alene kan stimulere til grådighet, og redusere mennesker til konsumenter.

Et godt samfunn må derfor bygge på noe annet enn kun markedsøkonomi. Et godt samfunn må også bygges på noe annet enn en altomfattende velferdsstat som forbyr og regulerer oss bort fra å ta «feil» valg.

Et godt samfunn skapes i de små fellesskapene, som fotballaget, arbeidsplassen, skolen, barnehagen, familien og vennegjengen. Det er i disse fellesskapene vi tilegner oss gode verdier, og får en oppfatning om hva som er rett og galt. Det er i disse fellesskapene vi får et moralsk kompass som gjør at vi fungerer som noe annet enn maskin med kortsiktige lyster.

Hjemme hos mamma lærte jeg verdien av moderasjon og sparsommelighet. På skolen lærte jeg om økologisk bærekraft og global rettferdighet. I barnehagen lærte jeg å snakke, samarbeide, dele og leke med andre barn.
Når jeg våkner trøtt en fredag morgen, har jeg lært å ta ansvar og gå på jobb.

Noen partier i norsk politikk tenker at vi må bekjempe menneskers grådighet ved å forby eller regulere det.

Til en viss grad er det riktig. Vi regulerer adgangen til å ta forbrukslån. Vi har avgifter på luksusvarer, sukker og alkohol. Vi påvirker privat forbruk gjennom rentenivå og skattenivå.

Men det finnes grenser for hvor langt politiske virkemidler bør og kan gå for å regulere det som også er etiske og moralske spørsmål. Miljøpartiet de Grønne ønsker for eksempel å innføre en 30 timers arbeidsuke uten at folk får kompensert for lønnen de har i dag. Med andre ord, de ønsker å gjøre oss fattigere for å unngå at vi skal forbruke enda mer.

Politikere klarer ikke å skape et lykkeligere samfunn ved å frata folk valgmuligheter. Det er ikke politikernes oppgave å «befri» folk fra den store byrden ved å velge selv og tenke selv og ta ansvar selv. Det er ikke politikernes oppgave å dra til shoppingsenteret på Black Friday og rive ned salgsplakatene.

Men det er politikernes oppgave å sikre at vi har en aktiv kulturpolitikk der vi diskuterer holdninger og normer i samfunnet. Det er politikernes oppgave å skape en skole som gir elevene kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet.

Og det er alles oppgave å påvirke vår egen kultur, snakke med hverandre om moralen i overforbruk, ta ansvar for seg selv og sine barn, og sette en liten stopper for shoppinghysteriet. Det er hyggelig med gaver under juletreet og noen tekniske duppeditter. Men barn trenger tross alt ikke 700 leker.

Facebook Comments

Jeg er usikker på om jeg liker #metoo


Det nærmer seg julebordsesong.

Jeg er usikker på om jeg liker #metoo-kampanjen. Den stiller meg til veggs med en følelse jeg ikke liker. En følelse av usikkerhet, utrygghet, frykt. Hvor mange ganger har man ikke vært i situasjoner man åpenbart ikke vil være i, men vært usikker på hvordan man skal reagere. Skal jeg være ærlig må jeg si at jeg har hatt hele reaksjonsmønsteret, fra tydelig å si i fra at dette ikke er greit, til å stivne helt. Ingen av reaksjonene har vært behagelige.

Mitt første møte med arbeidslivet var en sosial samling for nyvalgte ledere. Som en av få kvinner ble det naturlig at jeg ble utpekt som sekretær.

«Gid så pent de skrev, kan de skreve mer», sa en mannlig kollega.

Jeg lo godt av den vitsen og syntes han var munnrapp. Jeg var 20 år og prøvde å finne min plass i arbeidslivet.

Gjennom alle mine år i næringslivet og samfunnslivet har jeg blitt møtt med mange grove kommentarer, sagt i en munter tone, hvor man ikke umiddelbart reagerer over det som blir sagt. Vi er som kvinner vant med å være objekter, og vi stiller sjelden spørsmålstegn ved det. De av oss som gjør det, kjenner fort ubehaget, og skammen. Kan jeg egentlig skylde på meg selv?

Store deler av ungdomsskolen gikk med på lapper og kommentarer, om hvor fine pupper man hadde, og hvor lyst enkelte hadde til å gjøre flere unevnelige ting med disse. Det er vanskelig å være jente i en slik verden. Man har ingen å snakke med dette om, man forstår det ikke selv. Hva skal man si? På den ene siden er det kjekt med komplimenter, og som 14-åring er man ofte ikke så bevisst på hva disse komplimentene omhandler.

Det er samme mekanisme som gjør at vi ofte helt ubevisst forteller små jenter hvor fine de er, mens vi omtaler guttene som tøffe. Det var få jenter som sendte lapper til guttene hvor de lovpriste kroppsdelene deres. Det var rett og slett ikke passende.

Menn og kvinner er forskjellige. Donald Trump sa en gang «grab em by the pussy», om kvinner.  Det er det mange som gjør, oppfordret av Trump, eller ikke. De gangene det har skjedd, har det gått så fort, at man sjelden oppfatter hva som har skjedd før lenge etterpå. Noen av guttene fra ungdomsskolen gjør fremdeles dette, når vi nå treffes, 20 år etterpå. Denne gangen ga jeg klar beskjed.

Jeg har fire barn og er 37 år. Godt voksen sier mange. Det er godt å bli voksen sier jeg, for det er først de senere årene at jeg har funnet tryggheten og kraften til å stille spørsmålstegn ved enkelte normaliteter i samfunnet vårt.  Jeg ønsker ikke at mine gutter skal møte ungdomstiden, uten å vite hvor andre personers intimgrense går. Jeg ønsker heller ikke at min datter skal gjøre dette. Jeg unner ingen av dem følelsen av å være i en fysisk situasjon, der de ikke ønsker å være.

På samme tid vil jeg at alle skal få utforske sin seksualitet. Kropp er naturlig og fint, seksualitet er bra. Dette må også seksualundervisningen ta inn over seg, og vi må snakke mer om disse tingene. Vi som foreldre må være med å snu denne trenden, ved å tørre å snakke med ungene våre om dette.

Forebyggende arbeid, for gradvis å endre kulturen. Samfunnet må også fortsette å ta denne debatten, og mediene må melde seg på. Når en kollega av meg har utfordret flere aviser til å sette fokus på den utfordringen det er at eksempelvis jenter opplever spredning av sine bilder ulovlig, får hun som svar: Interessant sak, men vi må finne noen lokalt som vil stå frem.

Trenger man virkelig folk som eksponerer seg, for at denne debatten skal være relevant?

Trengte man også at en person startet kampanjen #metoo, for å starte debatten om utilbørlig oppførsel, og enda verre, overgrep? Hvorfor må det være sånn at noen må stå frem, for at vi andre skal stå opp? Det burde ikke være sånn.

Det er på tide at vi tar ansvar. Korrigerer hverandre, støtter hverandre, bryr oss om hverandre. Flere jenter bør slippe å komme frem med sine historier. Nå er det på tide at gutta boys tar grep, der det virkelig har en effekt, nemlig ved egen atferd. Det er ingen som setter pris på taktløs beføling og klønete formuleringer, med tilhørende obskøne tilbud.

Det nærmer seg julebordsesong. For enkelte en høytid for krenkende atferd og fylleangst, men også ren begrunnet angst. Det skjer ting på noen julebord, som aldri ville ha skjedd i formelle arenaer. Julebordet er for mange en sosialisering til arbeidslivet, og mange nyansatte er med på disse. En av våre nye landsmenn var på sitt første julebord i Norge, hvor han lærte seg hvordan man sosialiserer med hverandre. Han så en mannlig kollega ta et godt grep om rumpa til en kvinnelig kollega. Sånn gjør man det i Norge, tenkte han.

Vi kan alle tenke oss hvilken personalsak dette endte opp med, når han mandag morgen gjorde det samme. Det var ikke greit. Det er ikke greit. Vi må holde fingrene av fatet og vente på invitasjon, før vi forsyner oss. Mann, som kvinne.

Det samme skjedde når jeg i min tidlige yrkeskarriere var på julebord.

En mannlig kollega befølte en kvinnelig kollega. Han fortsatte, selv om hun sa nei. Vi var alle preget av denne hendelsen, og usikre på hvordan vi skulle oppføre oss. Det endte opp med at han mistet jobben. Det var uakseptabel atferd.

For vi skal ikke akseptere den type atferd, men vi må slippe å ha personer som stiller seg i kryssilden, for å løfte disse sakene. Vi vet alle at det skjer.  Hver dag. I de fleste rom.

#metoo

Facebook Comments

Som bonde i byen har jeg noe jeg vil si


Jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Det gjør kanskje ikke du heller?

Noen dager er ekstra spesielle. Å reise fra gulrotåkeren på gården og inn til byen, gå opp Løvebakken, og åpne den tunge og ærverdige døren inn til Stortinget for aller første gang, gjør en ganske ydmyk. Å vite at man har mange tusen stemmer i ryggen, og minst like mange forventninger om leveranse de neste fire årene, er ganske stort og ikke så rent lite overveldende.

Jeg gleder meg til det som kommer. Gleder meg selv om vi har vært gjennom en valgkamp hvor enkelte politikere har jobbet hardt for å løfte en polariserende debatt mellom by og bygd.

En debatt som i stor grad la opp til å putte folk i grupper, for så å forsøke å skape et fiendebilde av «de andre».

Oss og dem. En splittet nasjon.

Det er en politisk strategi vi har sett brukt mye det siste året, noen steder med hell. Trump feiret akkurat ett år på tronen i USA. Jeg tror Norge er større enn som så. Jeg tror vi er mer sammensatte, mer åpne. Jeg kommer til å gjøre mitt for mindre polarisering og mer samarbeid i politikken.

For jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Jeg tror vi som er innbyggere i Norge er mer enn stedet vi bor. De fleste av oss som bor på bygda, har venner i byen og omvendt. Selv om jeg bor på bondegård bruker jeg jo tilbudene i byen. Norge er et lite land, altfor lite til å skape fiendebilder av folk basert på bosted.

Jeg blir ofte møtt med at jeg som bonde representerer et byparti. Og tidligere var det kanskje sånn. Men det har endret seg.

I bygda der jeg bor gjorde Høyre et brakvalg og ble største parti. Det samme så vi mange andre steder i landet som defineres som distrikt.

Ledigheten i mange distriktsfylker har ikke vært lavere siden finanskrisen, og det går så det gviner i mange distriktsnæringer, som i reiseliv, oppdrett og skogbruk. Jeg er stolt av Distrikts-Norge og den jobben som gjøres hver eneste dag av dem som bor og jobber her.

Det betyr ikke at jeg har et behov for å rakke ned på dem som har valgt å bo i byen. Jeg har selv bodd i byen. Vi trenger begge deler. Vi trenger yrende byliv kombinert med levende bygder. Og vi trenger politikere som klarer å se verdien i begge, som ikke rakker ned på den ene eller andre, eller som forsøker å skape uriktige bilder av de ulike gruppene for å vinne valg.

Byen og bygda trenger hverandre.

Jeg tror samtidig at distriktene kan bli enda bedre fremover, og at det er vår jobb som nye stortingsrepresentanter fra bygda å legge til rette for det.

Jeg vil bidra til at distriktene blir hørt, og at by og land faktisk går hand i hand.

Facebook Comments

Har vi det bedre uten likes og #sommerkroppen2018?

Å være konstant påkoblet, gjør oss ikke lykkeligere.

Jeg er ganske sikker på at jeg er mobilavhengig. I eksamenstiden ba jeg venner på lesesalen holde mobilen min som gissel. Jeg fikk den ikke tilbake før jeg hadde lest ferdig kapittelet.

Man trenger ikke å forlate soverommet for å henge med venner. De er jo der – på Snapchat, Facebook og Instagram. Du slipper å være alene og kjede seg.

Aldri før har ungdom kommunisert så enkelt med venner som i dag, allikevel føler de seg stadig mer ensomme og deprimerte. Kanskje det har en sammenheng?

I den nylig utgitte boken «iGen – Why Todays Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebllious, More Tolerant, Less Happy – and Completely Unprepared for Adulthood,» analyserer den amerikanske psykologen, Jean Twenge, kjennetegnene til nye ungdomsgenerasjonen.

Med bakgrunn i flere titalls dybdeintervjuer med amerikanske ungdom og fire omfattende nasjonale undersøkelser, tegner hun et trist bilde av en mobiltelefon som radikalt har endret unges mentale helse.

Da min mor gikk til skolen for tretti år siden, møtte hun kanskje noen mennesker på veien. Når jeg går til lesesalen, kan jeg se TV-serier på mobilen mens jeg sjekker Facebook, Twitter og Instagram og leser nettaviser. I løpet av de få minuttene jeg venter på bussen, har jeg allerede rukket å gi hjernen min mer enn nok å gruble over de neste timene.

Det er ingen tvil om at vi som er unge er utsatt for langt flere impulser og informasjon enn før. I tillegg er informasjonsstrømmen konstant.
Kognitiv forskning tyder på at det bidrar til å svekke vår konsentrasjonsevne, særlig på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer, du venter på en melding eller du lurer på hvor mange likes profilbildet ditt har fått.

Noen påstår at ungdom som er vokst opp med teknologi har blitt eksperter på multitasking. Vi klarer å løse mattestykker samtidig som vi ser en episode av Modern Family på Netflix og sjekker snapchat flere ganger i timen. Jeg tviler.
Multitasking er en form for oppmerksomhetsskifte som krever betydelig hjernekraft. Det påvirker stressnivå og psyke. Ved alltid å være pålogget og motta informasjon, setter vi hjernen i høyhastighet. Vi finner ikke roen.

Det er bare å lese innleggene i Aftenpostens Si ;D-spalter. Norske ungdom skriver om sosiale medier, jaget etter perfeksjon og det konstante forventningspresset om at man skal lykkes med absolutt alt. Det er ofte ikke snakk om forventninger andre har til dem. Det er skyhøye forventninger og krav de har til seg selv.

Unge i dag får høre at de kan «få til alt de vil, så lenge de jobber for det.» Det er bare så innmari kjipt for dem som jobber og stresser døgnet rundt, men allikevel ikke får til «alt.»

Det hjelper ikke å ha gjort det bra på en prøve, når det første som møter deg på Instagram er bilder av noen som trener med #sommerkroppen2018.
Det er alltid noen som får til noe bedre enn deg. Og nå er vi så heldig at vi kan se det med egne øyne, så ofte vi bare vil. Det krever bare noen tastetrykk på mobilen.

Sosiale medier gir sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom. For ikke å nevne, flere muligheter til å bli mobbet av folk i klassen, også etter skoletid. Det er ikke lett å kose seg hjemme en fredagskveld når du plutselig ser bilder av en fest du ikke ble invitert til, eller ser at jenter i klassen har skrevet stygt om deg på en intern Facebook-gruppe.

La oss si at mobiltelefon og vår konstante digitale tilstedeværelse er av grunnene til at unge blir stressa og deprimerte, hva gjør vi med det nå?

Lærere og foreldre må være mer oppmerksom på forholdet mellom informasjonsteknologi og barnas psykiske helse. Foreldre må sette grenser, og de må gå foran som gode rollemodeller. De må vise at de selv klarer å logge av i fritiden, og at de evner å kjede seg.

Men viktigst av alt, ungdom må lære seg å sette grenser for seg selv.

Her må alle bidra. For selv om digital teknologi er fantastisk og vil dominere fremtidens arbeidsmarked, så må vi alle lære oss å kreve vår rett.

Vi må lære å kreve vår rett til å være frakoblet.

Facebook Comments