Som bonde i byen har jeg noe jeg vil si


Jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Det gjør kanskje ikke du heller?

Noen dager er ekstra spesielle. Å reise fra gulrotåkeren på gården og inn til byen, gå opp Løvebakken, og åpne den tunge og ærverdige døren inn til Stortinget for aller første gang, gjør en ganske ydmyk. Å vite at man har mange tusen stemmer i ryggen, og minst like mange forventninger om leveranse de neste fire årene, er ganske stort og ikke så rent lite overveldende.

Jeg gleder meg til det som kommer. Gleder meg selv om vi har vært gjennom en valgkamp hvor enkelte politikere har jobbet hardt for å løfte en polariserende debatt mellom by og bygd.

En debatt som i stor grad la opp til å putte folk i grupper, for så å forsøke å skape et fiendebilde av «de andre».

Oss og dem. En splittet nasjon.

Det er en politisk strategi vi har sett brukt mye det siste året, noen steder med hell. Trump feiret akkurat ett år på tronen i USA. Jeg tror Norge er større enn som så. Jeg tror vi er mer sammensatte, mer åpne. Jeg kommer til å gjøre mitt for mindre polarisering og mer samarbeid i politikken.

For jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Jeg tror vi som er innbyggere i Norge er mer enn stedet vi bor. De fleste av oss som bor på bygda, har venner i byen og omvendt. Selv om jeg bor på bondegård bruker jeg jo tilbudene i byen. Norge er et lite land, altfor lite til å skape fiendebilder av folk basert på bosted.

Jeg blir ofte møtt med at jeg som bonde representerer et byparti. Og tidligere var det kanskje sånn. Men det har endret seg.

I bygda der jeg bor gjorde Høyre et brakvalg og ble største parti. Det samme så vi mange andre steder i landet som defineres som distrikt.

Ledigheten i mange distriktsfylker har ikke vært lavere siden finanskrisen, og det går så det gviner i mange distriktsnæringer, som i reiseliv, oppdrett og skogbruk. Jeg er stolt av Distrikts-Norge og den jobben som gjøres hver eneste dag av dem som bor og jobber her.

Det betyr ikke at jeg har et behov for å rakke ned på dem som har valgt å bo i byen. Jeg har selv bodd i byen. Vi trenger begge deler. Vi trenger yrende byliv kombinert med levende bygder. Og vi trenger politikere som klarer å se verdien i begge, som ikke rakker ned på den ene eller andre, eller som forsøker å skape uriktige bilder av de ulike gruppene for å vinne valg.

Byen og bygda trenger hverandre.

Jeg tror samtidig at distriktene kan bli enda bedre fremover, og at det er vår jobb som nye stortingsrepresentanter fra bygda å legge til rette for det.

Jeg vil bidra til at distriktene blir hørt, og at by og land faktisk går hand i hand.

Facebook Comments

Har vi det bedre uten likes og #sommerkroppen2018?

Å være konstant påkoblet, gjør oss ikke lykkeligere.

Jeg er ganske sikker på at jeg er mobilavhengig. I eksamenstiden ba jeg venner på lesesalen holde mobilen min som gissel. Jeg fikk den ikke tilbake før jeg hadde lest ferdig kapittelet.

Man trenger ikke å forlate soverommet for å henge med venner. De er jo der – på Snapchat, Facebook og Instagram. Du slipper å være alene og kjede seg.

Aldri før har ungdom kommunisert så enkelt med venner som i dag, allikevel føler de seg stadig mer ensomme og deprimerte. Kanskje det har en sammenheng?

I den nylig utgitte boken «iGen – Why Todays Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebllious, More Tolerant, Less Happy – and Completely Unprepared for Adulthood,» analyserer den amerikanske psykologen, Jean Twenge, kjennetegnene til nye ungdomsgenerasjonen.

Med bakgrunn i flere titalls dybdeintervjuer med amerikanske ungdom og fire omfattende nasjonale undersøkelser, tegner hun et trist bilde av en mobiltelefon som radikalt har endret unges mentale helse.

Da min mor gikk til skolen for tretti år siden, møtte hun kanskje noen mennesker på veien. Når jeg går til lesesalen, kan jeg se TV-serier på mobilen mens jeg sjekker Facebook, Twitter og Instagram og leser nettaviser. I løpet av de få minuttene jeg venter på bussen, har jeg allerede rukket å gi hjernen min mer enn nok å gruble over de neste timene.

Det er ingen tvil om at vi som er unge er utsatt for langt flere impulser og informasjon enn før. I tillegg er informasjonsstrømmen konstant.
Kognitiv forskning tyder på at det bidrar til å svekke vår konsentrasjonsevne, særlig på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer, du venter på en melding eller du lurer på hvor mange likes profilbildet ditt har fått.

Noen påstår at ungdom som er vokst opp med teknologi har blitt eksperter på multitasking. Vi klarer å løse mattestykker samtidig som vi ser en episode av Modern Family på Netflix og sjekker snapchat flere ganger i timen. Jeg tviler.
Multitasking er en form for oppmerksomhetsskifte som krever betydelig hjernekraft. Det påvirker stressnivå og psyke. Ved alltid å være pålogget og motta informasjon, setter vi hjernen i høyhastighet. Vi finner ikke roen.

Det er bare å lese innleggene i Aftenpostens Si ;D-spalter. Norske ungdom skriver om sosiale medier, jaget etter perfeksjon og det konstante forventningspresset om at man skal lykkes med absolutt alt. Det er ofte ikke snakk om forventninger andre har til dem. Det er skyhøye forventninger og krav de har til seg selv.

Unge i dag får høre at de kan «få til alt de vil, så lenge de jobber for det.» Det er bare så innmari kjipt for dem som jobber og stresser døgnet rundt, men allikevel ikke får til «alt.»

Det hjelper ikke å ha gjort det bra på en prøve, når det første som møter deg på Instagram er bilder av noen som trener med #sommerkroppen2018.
Det er alltid noen som får til noe bedre enn deg. Og nå er vi så heldig at vi kan se det med egne øyne, så ofte vi bare vil. Det krever bare noen tastetrykk på mobilen.

Sosiale medier gir sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom. For ikke å nevne, flere muligheter til å bli mobbet av folk i klassen, også etter skoletid. Det er ikke lett å kose seg hjemme en fredagskveld når du plutselig ser bilder av en fest du ikke ble invitert til, eller ser at jenter i klassen har skrevet stygt om deg på en intern Facebook-gruppe.

La oss si at mobiltelefon og vår konstante digitale tilstedeværelse er av grunnene til at unge blir stressa og deprimerte, hva gjør vi med det nå?

Lærere og foreldre må være mer oppmerksom på forholdet mellom informasjonsteknologi og barnas psykiske helse. Foreldre må sette grenser, og de må gå foran som gode rollemodeller. De må vise at de selv klarer å logge av i fritiden, og at de evner å kjede seg.

Men viktigst av alt, ungdom må lære seg å sette grenser for seg selv.

Her må alle bidra. For selv om digital teknologi er fantastisk og vil dominere fremtidens arbeidsmarked, så må vi alle lære oss å kreve vår rett.

Vi må lære å kreve vår rett til å være frakoblet.

Facebook Comments