Seksuell oppd(r)agelse

Vi har ingenting å tjene på å fortelle barna våre historier om blomstene og biene, og forlede dem til å tro at storken kommer med barna.

Du er herved advart. Her kommer et ærlig og usminket innlegg om hvordan jeg snakker med barna mine om sex.

«Mamma, jeg kom ut av rumpa di, ikke sant?»

Spørsmålet kom ingenstedsfra, mens jeg var i en samtale med en fjern kjenning på butikken. Jeg prøvde å ignorere det, men poden var standhaftig og spørsmålet kom på nytt. 

Jeg måtte da korrigere og forklare ham at han hadde kommet ut av tissen min.

Han var fornøyd med det svaret, og samtalen min i butikken kunne fortsette.

Mannen min og jeg har fire barn. I det siste har det vært samtaler om å få flere – ikke mellom oss – men mellom barna. En av barna kunne gjerne tenke seg å være storesøster, til morens og farens skrekk. En av hennes brødre er rimelig pragmatisk til dette. Han kunne fortelle oss andre at det da bare var for mamma og pappa å «sekse». Det var første gang jeg hørte dette uttrykket.

Språket forandrer seg jammen meg med årene.

En av de andre barna lurte på hva å «sekse» var, mens sistemann antagelig hadde sin idé. Han hadde lite lyst til at mamma skulle fortelle om dette.

Men må man, så må man.

Jeg fortalte dem at dersom man skulle lage baby måtte man ha sex: 
«Å ha sex er at pappa stikker tissen sin inn i min, og det er noe vi voksne gjør dersom vi vil kose med hverandre og ha det godt. Noen ganger kan dette også føre til at voksne kvinner blir gravid.»

Seksualundervisningen var over for den dagen, de hadde lært litt mer, men var nok forundret og også litt forferdet over hvordan det egentlig gikk til å lage babyer.

Det er egentlig bare sånn livets gang er.

Det er et av mange livets undere, som skjer på en ganske så strabasiøs måte, men som blir til noe av det fineste i livene våre. Barnlig glede og forundring slutter aldri å underholde og glede.

Glede over egen kropp og seksualitet er en viktig del av livet vårt, og opplæringen rundt det bør starte så tidlig som mulig. Det kommer fort til et punkt hvor barna synes dette kan være flaut, og da hjelper det å ha referansepunkter fra tidligere samtaler.

I min ungdom kalte vi det sex. Mitt første møte med sex var via pornofilmene, en fasinasjon som startet i 6-7. klasse. Det var spennende og nytt. Jeg husker aldri at jeg var opptatt av kropp når jeg var mindre, ei heller at jeg tok på meg selv. Onani kjente jeg ikke til før ei jente på samme alder kunne fortelle meg at hun lekte med dusjhodet, og hadde fått orgasme ved hjelp av dusjstrålene. Vi var vel 13-14 år på dette tidspunktet.

Jeg husker at jeg gikk hjem i dusjen og prøvde, men jeg fant ikke den samme gleden ved å dusje som det hun gjorde.

I voksen alder fant jeg ut at verden var mer enn porno. Det å kjenne sin egen kropp og sine egne grenser er viktig, og verden er langt fra en pornofilm. I en dokumentar som gikk på NRK i fjor forsto jeg plutselig at i pornofilmene så jukser man ofte når mannen får utløsning. Det er den perfekte blandingen mellom melis og vann som gir det naturlige utseendet. Sæden i pornofilmene er ikke ekte.

Jeg skulle bli nesten 40 år, før denne illusjonen brast.

Jeg vil ikke at mine barn skal bli kjent med sin seksualitet gjennom pornobransjen. Jeg ønsker at mine barn skal kunne utforske egen seksualitet og være klare og tydelige på sine grenser.

Derfor snakker vi om det meste i vår familie, også sex og forholdet til egen og andres kropp.

I helgen snakket vi om #Metoo rundt kaffebordet. Den ene sønnen min var med på praten, men lurte på hva det gikk i. Vi fortalte ham at saken omhandlet politikere, eller andre, som eksempelvis prøvde å kysse eller ta på noen som ikke ville det.

Vi benyttet anledningen til å fortelle at det aldri var greit at noen tok på ham, dersom han ikke hadde lyst selv. Det var aldri greit at voksne tok på kroppen hans, dersom det skulle skje måtte han fortelle meg eller noen andre voksne om dette.

Jeg tenkte også å minne ham om den seksuelle lavalderen, men siden han knapt er 9 år, tenker jeg at det blir en anledning til dette ved et senere tidspunkt. Man kan ikke ta alle skrittene på en gang.

Seksualiteten vår er en viktig del av oss. Vi er født med den, og har et særlig ansvar for å ta vare på denne gjennom livet. Da trenger man gode rollemodeller og man trenger personer man kan snakke med dette om. Både hjemme, på skolen og blant vennegjengen. Da er det viktig at det ikke foreligger vranglære, som gjør at unger vokser opp med et forvrengt bilde av egen seksualitet.

De som har et godt forhold til seg selv og kroppen sin, får også et trygt og godt forhold til andre mennesker, sa sexolog Margrete Wiede Aasland i Aftenposten for noen år siden. Hun oppfordrer foreldre til å snakke om seksualitet fra tidlig alder av, og gjerne før skolealder. I disse tider hvor mange bruker Google som personlig oppslagsverk, tror jeg dette er viktigere enn noen gang.

Vi som foreldre må være til stede i samtalene med våre barn, og vi må fortelle dem hva som er forskjellen på rett og galt. Vi har ingenting å tjene på å fortelle historier om blomstene og biene, og forlede barna våre til å tro at storken kommer med barna.

Ved å snakke om seksualitet i oppveksten får barna et forhold til egne grenser, og det kan være lettere å si fra hvis noen skulle utsette dem for ting som ikke er greit.

Facebook Comments

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth , stortingsrepresentant (H)


Aftenposten skrev onsdag om «Vilde»
som gjennom hele videregående måtte leve med at en privat video av henne ble sendt rundt og pratet om.

Jeg blir så oppgitt over mennesker som ikke klarer skjønne at de gjør en ulovlig handling når de trykker «send», og et bilde eller en film forsvinner inn i et univers av chatter, forum og lagres på mange tusen mobiler.

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?

Uskyldige jenter blir hacket og krenket på det groveste. Det er ikke greit. Vi må alltid slå hardt ned på overgrep. Vi kan ikke bagatellisere spredning av private bilder på nett. Snarere tvert imot – det er et nærmest evigvarende overgrep. Sosiale medier har gitt lavere terskel for hets og hatefulle ytringer enn det er ansikt til ansikt.

Mange opplever ufrivillig å bli tatt bilde av i dusjen på treningssenteret. Mange opplever å få telefonen hacket eller at ekskjæresten sprer private bilder som havner på avveie. Det er overgrep som kan være fullstendig ødeleggende for den som blir utsatt for det. Usikkerheten brer seg. Man vet ikke hvem som har sett bildene, hva de blir brukt til, og man blir aldri helt sikker på at bildene er slettet fra hver eneste smarttelefon.

Slik deling er overgrep, og det er politikernes oppgave å sørge for at regelverket er tilpasset den digitale utviklingen.

Hvor er foreldrene?

Foreldre har et stort ansvar. Vi kan ikke gi barna våre iPhone uten samtidig å sette grense for hvilke aktiviteter som er innenfor og utenfor. Og vi må sørge for at personvern og informasjonssikkerheten ivaretas når man bruker sosiale medier. Det er på tide at med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

Minst like viktig, vi må hjelpe barna når de opplever noe ubehagelig. Enten det er deres bilder som er spredd eller de er den som har gjort det. Barna skal lære og erfare, og da trenger de trygge voksne som viser vei. Jeg tror mange foreldre føler på at de ikke behersker sosiale medier like bra som barna sine, og at det blir et argument for å ikke spørre mer. Men du kommer langt med å være nysgjerrig og forstå at livet på nettet og livet for øvrig ikke er delt i to i barnas liv.

Det er på tide med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

En avsporing

Du hører ofte voksne mennesker diskutere hvorfor hun eller han tok «slike bilder» i utgangspunktet. Det mener jeg er en avsporing. Å stjele private bilder fra mennesker er en kriminell handling. Å distribuere andres private bilder er en kriminell handling.

Nå er det politikernes oppgave å sørge for at vi har et regelverk som slår ned på overgrep og som et tilpasset den digitale fremtiden og for at barn og unge får kunnskap om hvordan oppføre seg. Men vi må ikke glemme vårt felles ansvar – å slå ned på spredning av private bilder. Det er vårt felles ansvar å si ifra når noe går over streken.

Si gjerne din mening om innlegget i kommentarfeltet!

Facebook Comments

Derfor bør du ta «Nei til EU»s fremstilling av ACER med en klype salt


Ingen skal ta fossefallene våre, ingen skal stjele arvesølvet vårt. 

Norge er velsignet hva gjelder energi. Vi har nytt godt av inntektene fra oljen, og vi har samtidig bygget ut ren vannkraft. Nesten all norsk elektrisitetsproduksjon kommer av nettopp den klimavennlige vannkraften. Det er ikke situasjonen i resten av Europa. Kullkraften har i mange tiår lagt mørke skyer over vår del av verden. Dette har vi i Norge verktøyene til å endre på.

Samtidig som vi forsøker å bidra til renere luft i Europa, har organisasjonen Nei til EU funnet sin nye kjepphest: Ikke å dele norsk, rent vannkraftoverskudd. Med noen. Spesielt ikke med EU. Det er kanskje ikke så overraskende, men hvorfor mener de det? Er de redd EU skal stjele alle fossefallene våre? Skal Norge selges? Er det slutt på arvesølv? Er vi på vei mot avgrunnen? Det er i hvert fall budskapet de prøver å selge til oss nordmenn.

Skjermbilde fra Nei til EUs nettside. 07.02.18

Så hvordan skal man klare å navigere gjennom denne jungelen av påstander?

Normale folk pugger ikke EU-direktiver, og man er nok spesielt interessert om man faktisk vet hva EUs energimarkedspakke fra 2009 egentlig inneholder og hva «ACER» betyr. Noe særlig klokere blir man ikke om man kun forholder seg til folk som er blindt for, eller blindt mot.


ACER: 

  • EUs energibyrå (Agency for the Cooperation of Energy Regulators). 
  • Skal sikre et integrert energimarked i EU ved å harmonisere medlemsstatenes regelverk på dette feltet.
    Kilde:  ACER

Derfor bør man ta Nei til EUs fremstilling med en klype salt.

Deres inngang til alt fra EU har, forståelig nok, et ideologisk utgangspunkt, og det er helt greit, så lenge man husker at fremstillingen ofte ikke blir særlig nyansert.

Dette gjelder også i spørsmålet om vi skal samarbeide med Europa om å sikre ren energi til naboene våre. For norsk energipolitikk ligger i det all vesentligste fast, uavhengig av om vi samarbeider med Europa eller ikke. Ingen skal ta fossefallene våre, ingen skal stjele arvesølvet vårt. Selv om vi koordinerer oss bedre mer EU, har Norge selvfølgelig fortsatt suverenitet over disponeringen av egne energiressurser og den norske energipolitikken.

Norge og Europa har allerede gjennom flere tiår vært nært forbundet gjennom fysiske overføringsforbindelser og sammenknyttede markeder. Dette har vi nytt godt av i Norge i årevis, så hvorfor skal vi kutte samarbeidet nå?

Utviklingen mot et mer klimavennlig energisystem i EU krever bedre koordinering mellom EU-land og energimyndigheter, derfor opprettes et byrå for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter for energi, forkortet ACER.

ACER er ikke lovgivende myndighet, men har beslutningsmyndighet i enkelte spørsmål knyttet til utveksling av strøm mellom land dersom det skulle være uenighet. ACER kan ikke fatte beslutninger som binder Norge på områder som ikke er del av EØS-avtalen, selv om ACER forordningen skulle tas inn i EØS-avtalen. Og de kan ikke tvinge oss til noe som helst hva gjelder styring av strøm inn og ut av Norge, dette er en feilaktig påstand som Nei til EU og Senterpartiet sprer.

EUs energiunion er bra for verdiskapingen i Norge, den sikrer forsyningssikkerhet og er bra for klimaet. Økt innslag av fornybar energi, markedsutforming og energieffektivisering skal i større grad enn tidligere ses i sammenheng, noe som er spesielt positivt for Europas arbeid med ren energi.

Det ironiske midt i skremselsretorikken til enkelte aktører, er at for Norge endrer samarbeid med utlandet lite, ettersom vi har vært organisert på denne måten i mange år.

Omkring 90 prosent av den samlede kraftproduksjonen i Norge er offentlig eid. I Norge er det kommunene, fylkeskommunene og staten som eier nesten all vannkraft. I 2008 ble det gjort endringer i lovgivningen for ytterligere å sikre det offentlige eierskapet til landets vannkraftressurser.

Senest i juni i fjor sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag til oppdateringer i lovverket, som også bekrefter det offentlige eierskapet til vannkraftressursene.

Arvesølvet forblir vårt.

Nei til EU hevder, uten å dokumentere det, at kraftprisene vil gå opp som følge av norsk tilknytning til ACER.

Det er feil.

Strømprisene norske husholdninger og industri betaler består av selve kraftprisen, nettleie og avgifter. Kraftprisen har i mange år blitt påvirket av utviklingene i landene omkring oss. Både Sverige og Danmark er EU-land og omfattet av EUs energiregelverk. Utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia, som er under bygging, vil ifølge NVE kunne gi en økning i norsk kraftpris på 1-2 øre/kWh mot 2030, men prisen vil sannsynligvis gå ned på lengre sikt. Endringer som følge av variasjoner i tilsig til vannkraftverkene, kuldeperioder, nettleie og avgifter, og ikke minst kvotesystemet, har vel så mye å si for den samlede strømprisen.

EU er langt fra perfekt, og vi kan gjerne debattere om vi er for eller mot ren energi til Europa, men det bør gjøres på en redelig måte, uten at det knagges på udokumenterte påstander som brukes for å nøre opp under en ubegrunnet frykt for alt som ikke er norsk.

Facebook Comments

Når sex blir kjipt

Sexkulturen blant ungdom er ikke god nok. Altfor mange jenter og gutter har opplevd ubehagelige situasjoner knyttet til sex og sin egen seksualitet.

Det er uke 6 – seksualundervisningens uke. Jeg benytter derfor anledningen til å skrive om hvor viktig det er at elever lærer hva en sunn seksuell helse er.

Vi er mange som har kleine minner fra da klassen skulle lære å tre på et kondom. Isopor-peniser med bitemerker og en nervøs lærer er nok kjent for flere enn meg. Noen er selvfølgelig heldige, og har lærere i seksualundervisning som leverer budskapet med den største selvfølgelighet og som svarer på alle kleine, klønete spørsmål med trygge, voksne svar. Men la oss være ærlige, det er fortsatt for få.

Nettopp derfor må seksualundervisningen i skolen handle om noe mer enn kjønnssykdommer og prevensjon.

Seksualundervisningen må også handle om intimitet. Det følelsesmessige aspektet, og grensesetting. Kanskje særlig grensesetting.

Man kan ikke forvente mirakler fra seksualundervisning. Det er neppe seksualundervisningen alene som gir unge mennesker evnen til å like sitt eget speilbilde, eller respektere sin egne og andres kropp og grenser. Men god seksualundervisning kan bidra til å skape åpenhet blant elevene. Det kan bidra til at spørsmålene man stiller seg selv, i stedet kan bli diskutert høyt – med andre.

Når vet jeg at dette ikke er gøy eller godt for meg? Og når jeg vet det, hvordan sier jeg fra til den andre personen? Hvordan skjønner jeg at den andre personen er usikker? At det kanskje ikke er en god opplevelse for den andre?

For noen er sex enkelt, greit, rett frem og stort sett bra. For andre er det ikke like enkelt.

Sannheten er at sexkulturen blant ungdom ikke er god nok.  Unge folk opplever å angre på noe som skjedde kvelden eller helgen før, gjerne etter en vinflaske eller to. Så ler man det bort og gjør en god historie ut av det, kanskje fordi det er det enkleste.

Det er vondt å angre, og det er vondt å føle på usikkerhet. Vondt å lure på om den andre egentlig hadde det bra. Vondt å kjenne på at man burde sagt tydeligere fra, satt andre grenser for seg selv. Vondt å først etterpå føle at man egentlig ikke hadde lyst. Eller kanskje man skjønte det med en gang, men følte at man allerede hadde gått for langt.

Og det er her seksualundervisningen kan og burde spille en viktig rolle. Vi må gjøre det normalt å snakke om de situasjonene som mange opplever i ungdomstida.

Seksualundervisningen må handle om hvordan man skal forstå sine egne følelser. Hvis det ikke føles bra for deg, så kan og burde du stoppe. Det er heller aldri for seint å si fra hvis man ikke vil. Og siden den andre personen mest sannsynlig er ålreit, kommer det til å gå helt fint.

Sex handler om tillit og gjensidighet. Det skal være en god opplevelse for begge to. Nettopp derfor er det ikke greit at mange unge jenter og gutter sitter alene med et mylder av spørsmål, opplevelser og følelser som er vanskelig å bearbeide.

Flinke lærere er gode på å snakke om seksualitet, legning, kropp og grenser, men for å skape sunne holdninger til seksualitet må vi også snakke om anger, frykten for å være kjip, og at du ikke skylder den andre noe.

God uke seks, da dere!

Facebook Comments

«Skal dere ha barn snart, eller?»


For oss som ikke klarer å bli gravid, er det et vondt spørsmål å få.

Av Tina Bru, stortingsrepresentant (H)

I VGs serie «VG drar bra damer» har jeg valgt å være åpen om det å ikke klare å få barn, prøverørsforsøk og spørsmål mange av oss i 30-årene får. Her er et utdrag av innlegget: 

Vårt første prøverørsforsøk lyktes ikke. I to år har jeg og mannen min forsøkt å starte familie. I to år har vi kjent på skuffelsen én gang i måneden. Ingen av disse skuffelsene kan likevel sammenlignes med som den som fulgte etter vårt første prøverørsforsøk.


Vi visste at sjansen for å lykkes ikke var 100 %.

Etter å ha vært gjennom så mye – blitt medisinert, stukket i og til og med fått plassert et embryo i livmoren – er skuffelsen og følelsen av å være «mislykket» ekstra tung å bære. Slik følte jeg det hvert fall.

Det blir ikke enklere av at samfunnet i stor grad forventer at det skal komme barn til verden, særlig hvis man er gift og nærmer seg eller er i 30-årene.  

Jeg er nok ikke den eneste som har opplevd at kolleger, familie, venner, og til og med taxisjåfører, kan være usedvanlig opptatt av når jeg skal ha mitt første barn. Før syntes jeg slike spørsmål bare var masete og brysomme.

Nå, med merker etter 20 sprøytestikk i magen, ømme eggstokker og nok en skuffelse, er slike spørsmål en vond påminnelse om noe jeg ikke får til.

Neste gang du har tenkt til å spørre noen: «Skal dere ha barn snart, eller?», så kan du vurdere om det er best å la være. 

Lyst til å lese mer? Hele artikkelen er åpent for deg med VG pluss her. 

Facebook Comments

Jeg tror likestillingen er i en midtlivskrise nå. Krisen har fått navnet #MeToo


Denne krisen har vært viktig. 

#MeToo har rystet samfunnet vårt. Vi er mange som er forferdet over sakene med seksuell trakassering som har kommet frem, og det rulles stadig opp nye saker, i bransje etter bransje. Det er vondt å få høre om alle historiene, men på den annen side vet vi at det er helt nødvendig.

For mange har dette vært en tankevekker.

Det er et før #MeToo, og det er et etter. Det er vondt å erkjenne at man kanskje kunne gjort mer, men vi ser nå verden med nye briller. Vår viktigste oppgave i fremtiden er å bruke disse, og aldri mer ta dem av oss.

Jeg synes det er krevende å skrive om #MeToo, vel vitende om at vi nå også er midt i en situasjon med varslingssaker i eget parti. Men jeg mener temaet er for viktig til at vi ikke skal snakke om det. Alle sakene som rulles opp er tydelige tegn på dette.

Mange frykter allikevel at #MeToo har gått for langt, og spør spøkefullt om det ikke skal være lov å flørte lenger. Slike utsagn kan ødelegge debatten, og ufarliggjøre det vi egentlig snakker om. Det er farlig, for denne krisen har vært viktig. Den er viktig.

Folk som ikke takler å ha makt

Min kollega, Mathilde Tybring-Gjedde, avklarte betydningen av seksuell trakassering på en fin måte da hun deltok i NRK Debatten for to uker siden:

«Jeg kan forstå at noen reagerer på at oppførsel vi har akseptert og kanskje ignorert veldig lenge nå reageres på. Men det betyr ikke at den reaksjonen ikke er riktig. Og da er det utrolig viktig å få synliggjort den store forskjellen mellom vanlig, klumsete flørting på byen, eller at man driver aktiv sjekking, eller utroskap, eller alt man gjør etter jobb, som i utgangspunktet ikke har noe å si for tillitsvervet du har eller arbeidsstillingen du har. For det vi nå snakker om er jo skjeve maktforhold, og det er en vesentlig forskjell. For da er det store forskjeller i alder, i tillitsverv, i stilling.

Problemet med det, er at en person som er i overordnet maktposisjon, har en større innflytelse på relasjonen og situasjonen. Hvis du blir klumsete tafsete på byen, er det ugreit. Men dersom det skjer av en du har tillit til, som har en høyere posisjon enn deg, så er det ikke bare ugreit, men det gjør det vanskeligere å sette grenser for seg selv, og så er det vanskelig å synliggjøre de grensene for den andre.»

Så enkelt kan #Metoo beskrives.

Vi må være enige om at dette er en ukultur, og vi må være enige om at sånn vil vi ikke ha det hos oss. For seksuell trakassering finnes i alle bransjer og organisasjonsstrukturer.

Det handler om skjeve maktforhold og folk som ikke takler å ha makt.

Les også: Jeg er usikker på om jeg liker #MeToo

Alkohol – elefanten i rommet? 

Enkelte har sagt at elefanten i rommet er alkohol, og i noen sammenhenger er den elefanten i rommet. Alkoholen er en del av vår kultur, på godt og vondt.

I arbeidslivet og som HR-leder har jeg jobbet mye med holdninger til alkohol. På mange arenaer er det folk som sliter med alkoholen, og som tråkker over grenser som følge av dette. Ofte unnskylder man dem med alkoholen, eller at de er i en vanskelig periode. Det ryktes kanskje at personer har et problem, men det blir ofte bare med ryktene, eller en stilltiende erkjennelse av at sånn er det bare.

Dette sier noe om kulturen vår, og det sier noe om våre verdier.

Alkohol blir i mange tilfeller en bortforklaring, men det fritar allikevel ikke individene for handlingene.

Vi må snakke mer om dette

Jeg får inntrykk av at mange har brukt de siste månedene på å diskutere temaet med familie og venner. Det at vi sitter ved middagsbordet og er ute blant venner og diskuterer seksuell trakassering tror jeg hjelper. Vi må snakke mer om det for å få til en endring. Vi må snakke om hvordan vi som venner og kollegaer skal reagere når vi hører rykter, blir varslet om eller opplever uakseptabel adferd hos andre.

#Metoo har vært en flodbølge som er kastet over oss. Den treffer oss enda med etterdønningene, og vi vil kjenne dette i lang tid fremover. Vi står nå midt i et paradigmeskifte, fordi sterke personer har stått opp og fortalt om sine opplevelser. De har sagt at dette ikke er greit. Jeg støtter opp om deres mot og den retningen de tar samfunnet vårt i. De har gjort alle som vokser opp og er i samfunnet en stor tjeneste.

Hva nå med likestillingen? 

Det vil fremdeles kunne forekomme klønete sjekking og ubetenksomme kommentarer. Men vi vil forhåpentligvis i mindre grad møte den type atferd.

Samfunnet har sagt nei til seksuell trakassering.

Organisasjoner og bedrifter har måttet lære på den harde måten. Det viktigste nå er at vi tar lærdom av disser sakene og gjør grep for å unngå slike saker for fremtiden.

Jeg håper og tror at likestillingen kommer styrket ut av midtlivskrisa, og at vi kan gå fremtiden i møte med vårt nye verdenssyn. Det er en tøff prosess, men erkjennelsen har vært viktig.

Vi må beholde brillene på, for verden er forandret.

Facebook Comments

Denne kampen angår oss alle


Vi har nok litt berøringsangst når det gjelder negativ sosial kontroll. Det må vi slutte med.

Forrige helg hadde Høyre et seminar om negativ sosial kontroll, hvor flere personer delte sterke personlige erfaringer om negativ sosial kontroll og konsekvensene ved dette.

«Jeg er homofil, og jeg skammer meg ikke lenger over det, men det er enda vanskelig å stå foran folk å si dette», sa en av innlederne. Han har vokst opp i Norge, med foreldre fra Pakistan. 

Midt i min egen kvinnekamp, om retten til både å jobbe og fremdeles være en god mor,  pågår det en kamp, og den handler ikke bare om kvinnekamp eller homokamp. Den handler om retten til å være et selvstendig menneske.

Uansett bakgrunn, religion og legning.

Enten man har vokst opp i et kristent bedehusmiljø, tilhører en annen religion, har foreldre med opprinnelse fra et annet land, er homofil, bifil, eller har sex utenfor ekteskapet kan man risikere å bryte med det som er akseptert i kulturen man lever i. Å avvike fra normalen er å utfordre sin egen familie og sin egen kultur for mange. 

Familier bringes i skam. Man blir skamløs.

Det er nedslående at vi fortsatt har utfordringer med å akseptere det som er annerledes. På tvers av nasjonaliteter, på tvers av kulturer.

Rives mellom to kulturer

Identitet er viktig. Den definerer oss som personer, og river oss ofte fra hverandre i ungdomstiden. Hvem er jeg, og hva skal jeg bli? For ungdom fra andre land og kulturer blir det ofte en dobbel rollekonflikt. Det er en kamp som er vanskelig å vinne. Den kan bli umulig dersom man i tillegg har en annen legning.

Mange lever i fornektelse hele livet. Prisen ved å erkjenne det for seg selv og samfunnet er for stor.

De gifter seg kanskje for å slippe å bli avslørt, eller lever dobbeltliv.

Lukkede miljøer

I samfunnet er ekteskapet ofte en målestokk på om man har lykkes med å komme inn i voksenlivet. Flere kvinner blir dessverre giftet bort av foreldrene sine. Deres ære tilhører mannen og familien.

«Jeg har ikke opplevd så mye alvorlig, jeg har bare blitt tvangsgiftet» var det en som fortalte under et foredrag på Stortinget i fjor høst. Kommentaren kom som en reaksjon etter at andre hadde fortalt historier om omskjæring i stuen, voldtekt og salg av sex, alt utført i Guds navn.

Alt dette skjer fordi man har lukkede miljø hvor den sosiale kontrollen er sterk. Noen ser deg. Den sosiale kontrollen i disse eksemplene utøves ikke nødvendigvis av foreldre, men via naboer, onkler, taxisjåfører og alle andre som «ser». Bryter man med normene, eller har «feil» legning, er familiens ære i fare. 

Negativ sosial kontroll berører mange. Det er et strukturelt problem, hvor storsamfunnet ikke inkluderer. Et samfunn hvor vi setter hverandre i båser, og kulturen og religionen får styre internt i gruppen.

Berøringsangst 

Jeg håper vi kan være tydeligere på hvordan vi vil ha det hos oss. Skal vi bygge broer, eller skal vi tillate at det bygges murer? Bygge avstander i stedet for fellesskap. Jeg håper vi kan åpne opp mer. Vi er alle en del av samfunnet, vi gir alle et mangfold, og vi har alle vår egen stemme inn i samfunnet. 

Jeg tror nok vi har litt berøringsangst når det gjelder negativ sosial kontroll.

Vi er muligens for opptatt av religionsfrihet. Det må vi slutte med. Vi må bry oss mer, fordi utfordringen med sosial kontroll angår oss alle, på tvers av nasjonalitet og religion.

Flere må gå foran

Vi trenger dessverre flere som går foran og står frem, for bak hver historie finnes det et titalls andre. Når enkeltmennesker går foran, må vi følge etter, for vi har alle et ansvar for å løfte denne debatten.

Det handler om retten til å få delta i samfunnet på like vilkår.

Vi er alle født frie, men ingen er frie før alle er det.

Facebook Comments

Vi drømte om Amerika

Av Lene Westgaard-Halle

Nytt år, nye muligheter. Det var kanskje det de tenkte, forfedrene våre som utvandret for over 100 år siden?

Mange nordmenn har hatt besøk av amerikanske etterkommere av nettopp utvandrerne på 1800-tallet. Det var flere grunner til at folk forlot det de hadde i Norge for å starte på nytt på et annet kontinent. Kanskje var storebror odelsgutt og tok over gården, kanskje var det vanskelig å få jobb, eller man opplevde politisk og religiøs undertrykkelse, mens for andre var eventyrlysten stor.

Uansett grunn, lokket friheten og mulighetene i USA. Dette førte til at vi etter Irland var landet i Europa med flest utvandrere.

Vi drømte om Amerika. Landet med muligheter for alle, ytringsfrihet, religionsfrihet, større personlig frihet og sterke borgerrettigheter. Amerika var en lysende, lokkende stjerne der borte på horisonten i vest.

Amerika har på svært mange områder fortsatt å gå foran, hvor «the American dream» har stått sentralt, hvor du ville lykkes uansett hvilket land du kom fra, hvilken religion du hadde, så lenge du jobbet hardt. Men det har gått i bølger, og i realiteten fikk langt fra alle ta del i disse drømmene.

Dersom du var lillebroren til en odelsgutt i Norge, og reiste over for å søke lykken, hadde du mange muligheter i «the land of the free». Var du derimot kvinne, eller av afrikansk opprinnelse, var situasjonen en ganske annen. USA har en spennende historie sammenvevd av svært stolte, men samtidig svært mørke øyeblikk. Perioder med diskriminering som i dag virker uvirkelig, og holdninger som i dag vekker avsky hos de fleste.

USA har utviklet seg, på samme måte som Norge.

Norge og USA har nære historiske bånd. Ikke bare er vår egen grunnlov inspirert av den amerikanske, men da Norge ble selvstendig i 1905 var USA blant de første land som anerkjente selvstendigheten.

Når vi har et helt friskt, blankt år foran oss, er det også naturlig å se på året som har gått. Dessverre føyer 2017 seg inn i rekken av mørke år for USA. For verden trenger et USA som går foran.

Et land hvor individets frihet fortsatt settes høyt, hvor religionsfrihet er en dyd og hvor landets leder går foran. Ikke et land som ledes av en person som har kommet til makten gjennom en skremmende splitt- og herskpolitikk.

Hvor grupper settes opp mot hverandre, hvor hat og utenforskap dyrkes, hvor kvinner latterliggjøres, og skulle du, gud forby, være fra et arabisk land, helst bør «reise dit du kom fra», uavhengig av om du er like amerikansk som de amerikanske etterkommerne etter 1800-tallets nordmenn.

Det er ikke et USA jeg er stolt av. Det er ikke landet med en leder som gjør meg trygg. Det Republikanske partiet har hatt mange svært dyktige politikere. Det samme har Demokratene.

Donald Trump tilhører egentlig ingen av dem. Han er en opportunistisk forretningsmann med en politisk retorikk som spiller opp under frykt og hat.

Så hvorfor er dette relevant for oss i Norge? Sikkerhetspolitisk er USA og Norge fortsatt nære allierte. Forholdet til USA har hatt en sentral plass i Norges sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden, noe som fortsatt er tilfellet i dag. Jeg tror ikke Donald Trump klarer å rive det ned.

Men vi bør likevel lære av det vi nå er vitner til. For selv om kjærligheten vi som enkeltindivider i Norge har hatt til USA nok har variert både gjennom historien og med politisk ståsted, opplever jeg at presidenten amerikanerne har valgt utfordrer oss på et nytt plan.

Vi har i mange år brukt begrepet «amerikanske tilstander» som noe negativt i Norge. Jeg håper vi, både politikere og velgere, lærer av det som nå skjer i USA. Enkelte partier bruker samme politiske strategi i Norge.

De fyrer opp under konfliktlinjer som kanskje egentlig er visket ut, eller bør viskes ut. By-land. Oslo-resten av landet. Elite-folk flest. Innvandrer-nordmann. Og mange av politikerne som gjør dette lykkes. For frykt virker, uavhengig av om det har rot i virkeligheten eller ikke.

Jeg tror vi er bedre enn det i Norge. Jeg kjenner folk både i by og bygd, folk både innenfor og utenfor Ring 3, politikere, lærere og bønder, heilnorske bygdefolk som helst ikke beveger seg over fylkesgrensa og innvandrere med forfedre fra både tre og fire land verden over.

Vi må ikke være så redde for alt som er annerledes enn oss selv, og vi må ikke la oss lure av politikere som spiller på svakhetene våre.

Jeg drømmer ikke lenger om Amerika.

Jeg drømmer om et Norge hvor vi er tryggere på oss selv, vår kultur og våre verdier enn at vi lar oss vippe av pinnen når vi møter den typen politikere.

Vi skal være stolte av at vi er ulike, nysgjerrige på folk som er annerledes, og ikke frykte at det rokker ved hva vi selv står for bare fordi noen andre mener noe annet.

Verdiene våre og identiteten vår kan ingen ta fra oss, men vi skal vokte oss vel for politikere som prøver.

Facebook Comments

Er det greit å gråte på jobben?


I en helt vanlig oppf
ølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. 

Jeg synes det er greit å gråte på jobben. Jeg har gjort det flere ganger. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forstått noe viktig. Livet er ikke uten hinderNår det av og til ser helt mørkt ut, venter lysere stunder rundt neste sving.

Dette skulle jeg ønske at jeg hadde visst da jeg som tenåring strevde med å takle livet og finne min plass i samfunnet.

Det har de siste årene vært en økning av psykiske lidelser blant barn og unge. Dette er den viktigste årsaken til uførhet for de mellom 20-30 år. 70.000 barn og ungdommer sliter med psykiske problemer. Åtte prosent har en diagnose. 

Det er helt vanlig for et menneske å ha problemer med sin psykiske helse av og til.

Derfor må vsørge for at hjelpen er der når man trenger den.

Mitt parti har psykisk helse og forebygging som et av de viktigste satsingsområdeneHelsesøstrene har fått mer handlingsrom, det kommer  en opptrappingsplan for psykisk helse, og vår regjering har også økt antall psykologer de siste fire årene fra 170 til nærmere 400. Men det gjenstår fortsatt mye arbeid.

Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til det å ha en jobb å gå tilMange av dem som står utenfor arbeidslivet, eller står i fare for å falle ut, er mennesker med psykiske lidelser eller problemer. De representerer en betydelig ressurs som samfunnet går glipp av.

Mange av disse har behov for hjelp for å kunne utnytte sin arbeidsevne. For arbeidsgiverne er det viktig med god informasjon om hvordan en kan være en god arbeidsgiver for personer med psykiske lidelser

For de som sliter og er mye borte fra jobb på grunn av psykiske lidelser er det viktig å vite at det å gå på jobb også kan være til hjelp mot plagene. For de som opplever sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å kunne fokusere på noe annet, og være aktivisert. Jobb kan altså være en del av løsningen, men det krever god dialog og tilrettelegging. 

En periode da jeg selv jobbet mye og ikke følte at jeg hadde en god dialog på jobben, trivdes jeg rlig. I en helt vanlig oppfølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. Det endte opp som den reneste syndefloden, og jeg tenkte, nå har jeg møtt veggen.

Heldigvis skjedde det motsattedet gjorde godt med en prat med sjefen. Ofte er det bare små justeringer som må tilog mye skyldes misforståelser.

Dersom man lukker disse tingene inn i seg selv blir de dessverre ofte verre. Gråten var for meg forløsende, selv om det også gjorde meg sårbar. Jeg hadde nå vist at jeg ikke var en maskin, som alltid fungerte, som alltid smilte

I dag vet jeg at gråt kan være herlig forløsende, og tårene kommer oftere enn før, både på godt og vondt.

Jeg gråter når barnet mitt synger, jeg gråter når jeg er på teater, jeg gråter når jeg blir berørt. Det skjer både på og utenfor jobb, og ofte når man minst venter det. Det er en del av livet.  

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å være i kontakt med andres følelsesliv. Det forventes at en skal komme på jobb med det som er friskt, og en har samtaler for å få dette til i praksis.

Det er en enkel sak når det for eksempel gjelder en brukket fot, men gjelder det et såret hjerte, eller plaget sinn, er det straks vanskeligere. Da vegrer vi oss, for vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss som medmennesker

Vi må bli flinkere til å gå inn i disse situasjonene. Vi må snakke om det på arbeidsplassene, og vi må tørre å dele, også når vi har det tøft. Det kan gi oss den styrken vi trenger for å lettere komme seg gjennom hverdagen. 

Som politiker har jeg tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også kan snakke om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig, og arbeidslivet kan være en del av suksessfaktoren. Da må vi åpne opp arbeidslivet for den type samtaler. 

Vi må bli flinkere til å oppdage personer som sliter, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte «hvordan går det med deg», men det er sjelden vi er forberedt på å håndtere et ærlig svar fra den det ikke går så bra med

Hvordan går det med deg, egentlig?

Facebook Comments

Kjære deg som jobber i juletiden


Tusen takk.

Av Margret Hagerup

For 20 år siden begynte jeg min yrkeskarriere i en dagligvarebutikk i hjembygda mi. Jeg husker enda den spente følelsen jeg hadde de første gangene på jobb.

Dette begynner å bli noen år siden. Kjenner du igjen hun til venstre i bildet? (Foto: Privat)

Det var forventninger og stolthet, og det var med en viss ærefrykt jeg tok på meg uniformen og kunne sette navneskiltet på. Butikkyrket gav meg mange fine år, og det var også der jeg fikk mitt første møte med arbeidslivet og ikke minst serviceyrket. Det gav en unik mulighet for kontakt med mennesker, og det var en ærekjær oppgave å sørge for at kundene fikk det de trengte, når de trengte det.

I disse tider kjenner jeg alltid et savn mot mitt tidligere yrke. Når det koker i butikkene og køene er lange kjenner jeg at det klør litt ekstra i fingrene etter å sette seg bak kassen og jobbe for å få køene ned.

Hektiske sesonger som julen var en tid hvor tiden gikk raskt og humøret var på plass. Det var noe litt ekstra å være på jobb på julaften. Da var det alltid noen som manglet fløte, eller nellikspiker, og vi satt beredt for å hjelpe med dette.

Når butikkdørene gikk igjen, gikk vi alle hjem med forventninger om julefeiringen som lå rett foran oss. Vi som var i butikkbransjen fikk da en etterlengtet friperiode, hvor vi kunne kose oss sammen med venner og familie.

Mens vi låste dørene var det andre yrkesgrupper som åpnet sine, andre hadde dørene åpne hele julefeiringen. I et samfunn er det alltid noen som er på jobb, hver time, 24 timer i døgnet, året rundt. Slik går samfunnet rundt.

Det er mange som har jobbet mye de siste ukene, for å sikre oss det vi trenger til juleforberedelsene. De står bak kassen hver dag, og smiler som regel, enten vi gir dem kjeft eller ros.

Jeg synes det er på sin plass å sende noen gode tanker til alle disse, og også dem som jobber gjennom juledagene.

De sørger for at vi får den maten vi trenger, den pleien de syke trenger, og at beredskapen i samfunnet er på plass.

Takk!

Med ønsker om en fin julefeiring, hvor enn du måtte være.

Facebook Comments