Vi drømte om Amerika


Nytt år, nye muligheter. Det var kanskje det de tenkte, forfedrene våre som utvandret for over 100 år siden?

Mange nordmenn har hatt besøk av amerikanske etterkommere av nettopp utvandrerne på 1800-tallet. Det var flere grunner til at folk forlot det de hadde i Norge for å starte på nytt på et annet kontinent. Kanskje var storebror odelsgutt og tok over gården, kanskje var det vanskelig å få jobb, eller man opplevde politisk og religiøs undertrykkelse, mens for andre var eventyrlysten stor.

Uansett grunn, lokket friheten og mulighetene i USA. Dette førte til at vi etter Irland var landet i Europa med flest utvandrere.

Vi drømte om Amerika. Landet med muligheter for alle, ytringsfrihet, religionsfrihet, større personlig frihet og sterke borgerrettigheter. Amerika var en lysende, lokkende stjerne der borte på horisonten i vest.

Amerika har på svært mange områder fortsatt å gå foran, hvor «the American dream» har stått sentralt, hvor du ville lykkes uansett hvilket land du kom fra, hvilken religion du hadde, så lenge du jobbet hardt. Men det har gått i bølger, og i realiteten fikk langt fra alle ta del i disse drømmene.

Dersom du var lillebroren til en odelsgutt i Norge, og reiste over for å søke lykken, hadde du mange muligheter i «the land of the free». Var du derimot kvinne, eller av afrikansk opprinnelse, var situasjonen en ganske annen. USA har en spennende historie sammenvevd av svært stolte, men samtidig svært mørke øyeblikk. Perioder med diskriminering som i dag virker uvirkelig, og holdninger som i dag vekker avsky hos de fleste.

USA har utviklet seg, på samme måte som Norge.

Norge og USA har nære historiske bånd. Ikke bare er vår egen grunnlov inspirert av den amerikanske, men da Norge ble selvstendig i 1905 var USA blant de første land som anerkjente selvstendigheten.

Når vi har et helt friskt, blankt år foran oss, er det også naturlig å se på året som har gått. Dessverre føyer 2017 seg inn i rekken av mørke år for USA. For verden trenger et USA som går foran.

Et land hvor individets frihet fortsatt settes høyt, hvor religionsfrihet er en dyd og hvor landets leder går foran. Ikke et land som ledes av en person som har kommet til makten gjennom en skremmende splitt- og herskpolitikk.

Hvor grupper settes opp mot hverandre, hvor hat og utenforskap dyrkes, hvor kvinner latterliggjøres, og skulle du, gud forby, være fra et arabisk land, helst bør «reise dit du kom fra», uavhengig av om du er like amerikansk som de amerikanske etterkommerne etter 1800-tallets nordmenn.

Det er ikke et USA jeg er stolt av. Det er ikke landet med en leder som gjør meg trygg. Det Republikanske partiet har hatt mange svært dyktige politikere. Det samme har Demokratene.

Donald Trump tilhører egentlig ingen av dem. Han er en opportunistisk forretningsmann med en politisk retorikk som spiller opp under frykt og hat.

Så hvorfor er dette relevant for oss i Norge? Sikkerhetspolitisk er USA og Norge fortsatt nære allierte. Forholdet til USA har hatt en sentral plass i Norges sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden, noe som fortsatt er tilfellet i dag. Jeg tror ikke Donald Trump klarer å rive det ned.

Men vi bør likevel lære av det vi nå er vitner til. For selv om kjærligheten vi som enkeltindivider i Norge har hatt til USA nok har variert både gjennom historien og med politisk ståsted, opplever jeg at presidenten amerikanerne har valgt utfordrer oss på et nytt plan.

Vi har i mange år brukt begrepet «amerikanske tilstander» som noe negativt i Norge. Jeg håper vi, både politikere og velgere, lærer av det som nå skjer i USA. Enkelte partier bruker samme politiske strategi i Norge.

De fyrer opp under konfliktlinjer som kanskje egentlig er visket ut, eller bør viskes ut. By-land. Oslo-resten av landet. Elite-folk flest. Innvandrer-nordmann. Og mange av politikerne som gjør dette lykkes. For frykt virker, uavhengig av om det har rot i virkeligheten eller ikke.

Jeg tror vi er bedre enn det i Norge. Jeg kjenner folk både i by og bygd, folk både innenfor og utenfor Ring 3, politikere, lærere og bønder, heilnorske bygdefolk som helst ikke beveger seg over fylkesgrensa og innvandrere med forfedre fra både tre og fire land verden over.

Vi må ikke være så redde for alt som er annerledes enn oss selv, og vi må ikke la oss lure av politikere som spiller på svakhetene våre.

Jeg drømmer ikke lenger om Amerika.

Jeg drømmer om et Norge hvor vi er tryggere på oss selv, vår kultur og våre verdier enn at vi lar oss vippe av pinnen når vi møter den typen politikere.

Vi skal være stolte av at vi er ulike, nysgjerrige på folk som er annerledes, og ikke frykte at det rokker ved hva vi selv står for bare fordi noen andre mener noe annet.

Verdiene våre og identiteten vår kan ingen ta fra oss, men vi skal vokte oss vel for politikere som prøver.

Er det greit å gråte på jobben?


I en helt vanlig oppf
ølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. 

Jeg synes det er greit å gråte på jobben. Jeg har gjort det flere ganger. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forstått noe viktig. Livet er ikke uten hinderNår det av og til ser helt mørkt ut, venter lysere stunder rundt neste sving.

Dette skulle jeg ønske at jeg hadde visst da jeg som tenåring strevde med å takle livet og finne min plass i samfunnet.

Det har de siste årene vært en økning av psykiske lidelser blant barn og unge. Dette er den viktigste årsaken til uførhet for de mellom 20-30 år. 70.000 barn og ungdommer sliter med psykiske problemer. Åtte prosent har en diagnose. 

Det er helt vanlig for et menneske å ha problemer med sin psykiske helse av og til.

Derfor må vsørge for at hjelpen er der når man trenger den.

Mitt parti har psykisk helse og forebygging som et av de viktigste satsingsområdeneHelsesøstrene har fått mer handlingsrom, det kommer  en opptrappingsplan for psykisk helse, og vår regjering har også økt antall psykologer de siste fire årene fra 170 til nærmere 400. Men det gjenstår fortsatt mye arbeid.

Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til det å ha en jobb å gå tilMange av dem som står utenfor arbeidslivet, eller står i fare for å falle ut, er mennesker med psykiske lidelser eller problemer. De representerer en betydelig ressurs som samfunnet går glipp av.

Mange av disse har behov for hjelp for å kunne utnytte sin arbeidsevne. For arbeidsgiverne er det viktig med god informasjon om hvordan en kan være en god arbeidsgiver for personer med psykiske lidelser

For de som sliter og er mye borte fra jobb på grunn av psykiske lidelser er det viktig å vite at det å gå på jobb også kan være til hjelp mot plagene. For de som opplever sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å kunne fokusere på noe annet, og være aktivisert. Jobb kan altså være en del av løsningen, men det krever god dialog og tilrettelegging. 

En periode da jeg selv jobbet mye og ikke følte at jeg hadde en god dialog på jobben, trivdes jeg rlig. I en helt vanlig oppfølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. Det endte opp som den reneste syndefloden, og jeg tenkte, nå har jeg møtt veggen.

Heldigvis skjedde det motsattedet gjorde godt med en prat med sjefen. Ofte er det bare små justeringer som må tilog mye skyldes misforståelser.

Dersom man lukker disse tingene inn i seg selv blir de dessverre ofte verre. Gråten var for meg forløsende, selv om det også gjorde meg sårbar. Jeg hadde nå vist at jeg ikke var en maskin, som alltid fungerte, som alltid smilte

I dag vet jeg at gråt kan være herlig forløsende, og tårene kommer oftere enn før, både på godt og vondt.

Jeg gråter når barnet mitt synger, jeg gråter når jeg er på teater, jeg gråter når jeg blir berørt. Det skjer både på og utenfor jobb, og ofte når man minst venter det. Det er en del av livet.  

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å være i kontakt med andres følelsesliv. Det forventes at en skal komme på jobb med det som er friskt, og en har samtaler for å få dette til i praksis.

Det er en enkel sak når det for eksempel gjelder en brukket fot, men gjelder det et såret hjerte, eller plaget sinn, er det straks vanskeligere. Da vegrer vi oss, for vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss som medmennesker

Vi må bli flinkere til å gå inn i disse situasjonene. Vi må snakke om det på arbeidsplassene, og vi må tørre å dele, også når vi har det tøft. Det kan gi oss den styrken vi trenger for å lettere komme seg gjennom hverdagen. 

Som politiker har jeg tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også kan snakke om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig, og arbeidslivet kan være en del av suksessfaktoren. Da må vi åpne opp arbeidslivet for den type samtaler. 

Vi må bli flinkere til å oppdage personer som sliter, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte «hvordan går det med deg», men det er sjelden vi er forberedt på å håndtere et ærlig svar fra den det ikke går så bra med

Hvordan går det med deg, egentlig?

Kjære deg som jobber i juletiden

Tusen takk.

For 20 år siden begynte jeg min yrkeskarriere i en dagligvarebutikk i hjembygda mi. Jeg husker enda den spente følelsen jeg hadde de første gangene på jobb.

Dette begynner å bli noen år siden. Kjenner du igjen hun til venstre i bildet?

Det var forventninger og stolthet, og det var med en viss ærefrykt jeg tok på meg uniformen og kunne sette navneskiltet på. Butikkyrket gav meg mange fine år, og det var også der jeg fikk mitt første møte med arbeidslivet og ikke minst serviceyrket. Det gav en unik mulighet for kontakt med mennesker, og det var en ærekjær oppgave å sørge for at kundene fikk det de trengte, når de trengte det.

I disse tider kjenner jeg alltid et savn mot mitt tidligere yrke. Når det koker i butikkene og køene er lange kjenner jeg at det klør litt ekstra i fingrene etter å sette seg bak kassen og jobbe for å få køene ned.

Hektiske sesonger som julen var en tid hvor tiden gikk raskt og humøret var på plass. Det var noe litt ekstra å være på jobb på julaften. Da var det alltid noen som manglet fløte, eller nellikspiker, og vi satt beredt for å hjelpe med dette.

Når butikkdørene gikk igjen, gikk vi alle hjem med forventninger om julefeiringen som lå rett foran oss. Vi som var i butikkbransjen fikk da en etterlengtet friperiode, hvor vi kunne kose oss sammen med venner og familie.

Mens vi låste dørene var det andre yrkesgrupper som åpnet sine, andre hadde dørene åpne hele julefeiringen. I et samfunn er det alltid noen som er på jobb, hver time, 24 timer i døgnet, året rundt. Slik går samfunnet rundt.

Det er mange som har jobbet mye de siste ukene, for å sikre oss det vi trenger til juleforberedelsene. De står bak kassen hver dag, og smiler som regel, enten vi gir dem kjeft eller ros.

Jeg synes det er på sin plass å sende noen gode tanker til alle disse, og også dem som jobber gjennom juledagene.

De sørger for at vi får den maten vi trenger, den pleien de syke trenger, og at beredskapen i samfunnet er på plass.

Takk!

Med ønsker om en fin julefeiring, hvor enn du måtte være.

Ønsker alle en god, men ikke perfekt jul


Før julefreden senker seg, må vi senke forventningene.

Julen er en religiøs høytid, men feiringen er i all hovedsak en menneskelig konstruksjon. Vi har lært at lykke er en naturlig del av julefeiringen.

Vi har normalisert bilde av små barn som venter ivrig på å åpne gaver, lukten av pinnekjøtt eller ribbe fra ovnen og julemusikk i bakgrunnen. Nissen kommer på døra. Askepott og de tre nøttene sendes juleaften morgen.

Men det er – og jeg er villig til å vedde en del på dette – ingen som kun opplever idyllen.

Det er ikke alle som har årlige tradisjoner som skaper en ramme rundt høytiden. En del mennesker opplever hvert år å lete etter hvem de kan tilbringe julen med, og hvor de kan finne et fellesskap.

Mange opplever vanskelige familiesituasjoner, stoler rundt middagsbordet som står tomme, barn som tilbringer julen hos ekskjæresten og navn man ikke skal nevne i familieselskaper.

Det er kun 2 av 100 som tilbringer juleaften alene. Men mange føler på ensomhet – selv om de er omringet av mennesker. Det er helt naturlig å savne noe eller noen. Vi har nye familiekonstellasjoner og samværsmåter, og høytider er et tveegget sverd.

Følelser som lar seg undertrykke i hverdagens mas, kan lett blusse opp til overflaten når det blir stille og forventningene er høye.

Mange foreldre går rundt og frykter at barna skal bli den tapende part. Foreldre, og fortsatt særlig kvinner, kjenner et sterkt emosjonelt ansvar for at barna skal oppleve perfeksjonen i julen – og ikke legge merke til de mange manglene. De jobber døgnet rundt i desember måned for å sikre julekosen.

Så har de kanskje lykkes i å legge ut tre suksessfulle bilder av pepperkakehus og en imponerende pakkekalender på Facebook, men de er utslitte når julefreden skal senke seg.

Blant dem finnes det også flere som vet at regningene hoper seg opp, og at de på nyåret må gå i sparebluss.

Fattigdom og utenforskap er et helårsproblem, men skammen over ikke å strekke til er for mange ekstra tungt i høytiden. De siste årene har flere brukt sosiale medier og Finn.no til å be fremmede om hjelp til innkjøp av julemat og gaver, og mange har tilbydd seg å hjelpe.

Det offentlige skal ha et godt sikkerhetsnett for de som sliter økonomisk, men det varmer å se hvordan vi som medmennesker i samfunnet stiller opp for hverandre når det trengs – også utover det vi gir via skatteseddelen.

I dag er én dag til juleaften, og jeg ønsker alle en god, men ikke perfekt jul.

«Idyll» er ikke en av julefeiringens felles verdier, og det bør vi minne hverandre om når forventningene tar overhånd.

Min strategi i år er å øke optimismen og senke forventningene. Jeg har ingen ambisjon om å gjøre noe som helst fornuftig. Jeg skal kanskje lese en bok. Spise pinnekjøtt-rester hele romjula, og tilbringe tid med familien.

Jeg satser på at det blir julehygge av det også!

Hva er poenget med å feire jul?

Jeg tror vi skal være litt mindre redd for Gud, Jesus og kirken, særlig når det er jul. 

Til jul i fjor forsøkte jeg å finne julekort med et kristent motiv. En liten kirke med litt snø på, kanskje en illustrasjon av Betlehemsstjernen eller krybben, bare alt annet enn nisser og grøt. Ikke fordi jeg har noe i mot nisser og grøt til jul, men fordi julen for meg handler om mye mer enn det. Noe dypere.

Det viste seg å være umulig. Ingen av bokhandlerne hadde ett eneste julekort med et motiv knyttet til Jesu fødsel. Jeg fikk derimot følgende beskjed: «prøv en sånn kristen bokhandel, de har sikkert sånt.»

Jeg hadde egentlig aldri reflektert over at «sånt» måtte skaffes i spesialforretninger, og må innrømme at jeg reagerte litt på det.

Jeg har på følelsen at vi er i ferd med å glemme hvorfor vi feirer jul, eller kanskje til og med aktivt fortrenger det.

Er vi så redde for å støte noen at vi klamrer oss til nisser, grøt og pakker, så vi slipper å snakke om den tusen år lange tradisjonen som faktisk er utgangspunktet for det vi driver med i disse dager?

Jeg har vært med på mang en diskusjon over ribba, om hva poenget med julen er, og hvor «sannsynlig» det er at Jesus har eksistert. Og om hvor teit det er å gå i kirken.

Men for meg handler det egentlig ikke så mye om religion, men en historieløshet jeg syns er trist. Når vi bruker hele desember på å stresse oss nesten i hjel for å kjøpe gaver til hele familien, bulker bilene våre i prosessen (visste du at julen er da vi kolliderer mest?), og pådrar oss både høyt blodtrykk og det som verre er, da er det noe vi har glemt.

Jeg tror vi skal være litt mindre redd for Gud, Jesus og kirken, særlig når det er jul. For det ligger et budskap der, spesielt godt gjemt er det heller ikke, som flere av oss trenger å høre. For hva var det egentlig som skjedde den natten Jesus ble født?

For meg handler det om husrom, hjerterom og å det å inkludere andre. Hvorfor ikke ta med familien i kirken på julaften eller i romjulen, kjenne på roen, høre på den fine musikken, og ta del i opplevelsen?

Kristen eller ikke, er det faktisk en viktig del av historien vår som jeg for min del er ganske glad i.

Jeg tror nemlig at de aller fleste av oss er enige i at det er for mye fokus på gaver, stress og alt man «burde ha gjort» til jul. Så hva er det jeg prøver å si, hva handler det om, dersom det ikke handler om religion?

Vel, hvis du tenker etter, hva har du gjort for dem som trenger deg aller mest nå i julen? Kunne du kuttet en hundrelapp i gaver og gitt det til en organisasjon som stiller opp for de svakeste nå i kulda?

Kunne du brukt en ekstra hundrelapp på å kjøpe en gave til noen som ikke har så mye?

Har du brukt ett eneste minutt ekstra på noen som ikke er blant dine nærmeste? Jeg tror dessverre svaret er på det er nei for et stort flertall av oss.

Hva med å invitere noen hjem til deg på julaften, noen som ellers ville vært alene? Om terskelen inn i kirken blir for høy, hva med å sette av en time som frivillig på julaften hos Kirkens Bymisjon eller en annen frivillig organisasjon der du bor? Har du en nabo du vet har det litt vanskelig, ta en tur over i romjulen med noen julekaker og en klem.

Det er ikke så vanskelig, og det betyr så enormt mye for dem du bruker litt tid på.

For det er det julen handler om, det er det som er poenget, vi er bare så mange som har glemt det. Jeg håper mange finner veien til kirken, og ikke er redde for å snakke om hvorfor vi feirer jul. Men enda mer håper jeg man bruker litt tid på noen som kanskje ikke har det så greit, og som vil sette umåtelig stor pris på det – og du skal ikke se bort i fra at julefeiringen da føles ekstra god og varm, også for deg.

God jul!

Skal vi tillate eggdonasjon?


Vi er splittet i dette spørsmålet. 

av Tina Bru, Margret Hagerup og Lene Westgaard-Halle.

(Margret): Da jeg var liten trodde jeg storken kom med babyene. Lite visste jeg om hva som skulle til for å skape et barn.

Dette har også endret seg dramatisk siden den gang. Mens man tidligere var prisgitt biologien, er det nå et spørsmål om teknologi og regulering. Vanskelige spørsmål dukker dermed opp. 

Høyres landsmøte dette året ble jeg møtt med en debatt som omhandlet eggdonasjon. Jeg var ikke forberedt. Min umiddelbare tanke var at dette måtte være en enkel sak, det handlet om likestilling og muligheten for at begge kjønn kunne få hjelp. Menn kan donere sæd, kvinner må kunne donere egg.

Etter hvert som jeg hørte på diskusjonene forsto jeg at dette var en vanskelig sak å ta endelig stilling til.

Eggdonasjon

I dag er ikke eggdonasjon tillatt i Norge, og det er begrensninger knyttet til tilbud om sæddonasjon. Teknologien fortsetter å gjøre fremskritt, og vi er nødt til å forholde oss til bioteknologiens muligheter og utfordringer.

Skal vi tillate eggdonasjon i Norge for hjelpe flere med å få barn? Klarer vi da å ivareta hensynet til barnets beste? Hvor mye skal vi politikere bestemme over enkeltmenneskers valg?

Vi er splittet i dette verdispørsmålet, og mener det er viktig at vi tar diskusjonen bredt. Derfor har vi sammen skrevet et blogginnlegg der vi argumenterer for vårt standpunkt i spørsmålet om vi skal tillate eggdonasjon. 

AV TINA BRU, KVINNEPOLITISK TALSPERSON (H):

JA: For meg handler eggdonasjon om likebehandling av menn og kvinner som opplever fertilitsutfordringer. Jeg synes vi skal hjelpe kvinner som er ufrivillig barnløse, på lik linje som vi tilbyr sæddonasjon for menn med fertilitetsproblemer.

Jeg er teknologioptimist og mener vi må se mulighetene i den medisinske utviklingen. Jeg synes vi skal stole på forskningen som viser at det ikke er medisinske grunner til å forby eggdonasjon. Drømmen om å bli mor sender norske kvinner til utlandet. Dette er meget kostbart og fører til et klasseskille mellom hvem som kan få hjelp og hvem som ikke har råd.

Jeg synes heller vi skal hjelpe de kvinnene her i trygge helse-Norge. Jeg mener at en kvinne som har fått barn ved hjelp av eggdonasjon er minst like mye ‘mor’ til barnet sitt, som en kvinne som har født et biologisk barn, eller for den saks skyld, en kvinne som har adoptert et barn. Donorbarn har krav på å kjenne sitt genetiske opphav, men til syvende og siste er ‘mamma’ den som leser natthistorier, tørker tårer og gir de varme klemmene.

AV MARGRET HAGERUP (H):

TJA: Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi. Mitt umiddelbare svar er ja til eggdonasjon, det handler om likestilling. Det er imidlertid ikke så enkelt. Det finnes i dag mange barn uten foreldre, mange adopterer, og betaler mye for dette.

Apple, Google og Facebook tilbyr nedfrysing av egg som et velferdsgode, for at kvinnene skal kunne fokusere på karriere i tyveårene og heller starte den travle småbarnsperioden i 40-årene. I Norge er det ikke lov å fryse ned egg. Enda. Jeg er skeptisk til at man stadig utsetter det å få barn og at alder for førstegangsfødende stiger. Forskere utvikler nå en kunstig livmor.

Det er snart ikke behov for en far og en mor. Vil det kanskje bli sånn i fremtiden at man ikke lager barn? Da er ikke historien om storken lenger så usannsynlig. Spørsmålet er hvor dette vil føre oss. Diskusjonen er vanskelig, jeg har ikke landet trygt på et endelig standpunkt. Men vi må regulere. Teknologien kan ikke ta over for biologien.

AV LENE WESTGAARD-HALLE (H):

NEI: Dette er en debatt fylt med følelser jeg respekterer dypt. Jeg opplever ofte at folk har konkludert med ja eller nei først, for så å lete etter argumenter som forsvarer eget standpunkt. Og jeg har selvinnsikt nok til å innse at det også gjelder meg, men jeg er altså skeptisk til eggdonasjon, mye fordi mange spørsmål er ubesvarte. Jeg er skeptisk til at debatten i svært stor grad dreier seg om foreldres rett til barn, og ikke barns rett til foreldre.

Jeg er skeptisk til at enkelte bruker likestilling som argument, og sidestiller sæddonasjon med eggdonasjon. Sæddonasjon er ukomplisert. Eggdonasjon er en omfattende og risikofylt prosess, hvor kvinnen blir sprøytet proppfull av hormoner for å produsere ti-femten ganger flere egg enn gjennom en naturlig syklus, for så å gå gjennom et svært smertefullt inngrep på sykehuset. I dag dekker staten fruktbarhetsbehandling.

Skal vi dekke dette også, og hvor i helsevesenet skal vi kutte da? Eller skal eggene kjøpes og selges, som i USA? For min del er dette mye mer enn et enkelt ja/nei-spørsmål, konsekvensene av et «ja» kan ikke forenkles til å handle om likestilling.

Hva mener du om dette? Vi vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet.

O jul med din vrede

Det dukker stadig opp eksempler fra hverdagslivet hvor noen får gjennomslag for rare forslag, eller forbud. Julen er høysesong for dette.

I Stavanger er det igjen en skole som lurer på hvordan de skal forholde seg til julesanger, og i «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret kutter de ut «Glade jul». Barnehager og skoler sender ut skjema, og diskusjonene går varmt, inn i de mange hjem.

Skal barna gå i julegudstjeneste, eller ikke? Skal barna være med på skolens julesamling, eller ikke? Det er like sikkert at disse spørsmålene dukker opp hvert år, som at julemarsipanen er i butikkhyllene i oktober.

Om att og om att.

Jeg er så lei av debatten om julesanger og skolegudstjeneste som dukker opp hvert år. Skal vi legge den dø?

Hvorfor er vi så polariserte i dette spørsmålet? Kan vi ikke møtes til gudstjeneste, høre julesanger og være sammen, uten at det skal være noe farlig. Jeg gikk i skolegudstjenester da jeg var liten og husker det som umåtelig kjedelig.

I dag går jeg i gudstjenester og finner ro. Det gir meg et fellesskap, det gir meg gode minner. Siden jeg spilte i skolekorpset var det også tradisjon med julekonsert på julaften. Også dette gir delte minner, men mesteparten gode. Jeg husker aldri at mine foreldre, eller andre voksne, diskuterte hvorvidt jeg skulle delta i gudstjenesten eller ikke.

Hvorfor skulle det være et spørsmål?

Hvilke holdninger ønsker vi å videreføre til den oppvoksende generasjon? Jeg synes ikke det er bra at vi lærer barna opp til at normale tradisjoner ikke er greit. At vi som foreldre må velge det bort for dem. O jul med din glede blir fort til O jul med din vrede, i dagens samfunn.

Nå er vi i høysesong for å debattere det meste, pengebruk, matinntak, alkoholkonsum, telys, spredning av julebudskapet osv.

Kanskje burde vi heller hatt fokus på samhold, mangfold og inkludering. Det er mange som ikke får delta i samfunnet. La oss åpne opp og invitere inn, ikke holde utenfor.

Vår kristne kulturarv er viktig for meg, og historien likeså. Vi velger hvilke tradisjoner vi formidler videre. Min historie handler om tilhørighet, tradisjon, kulturarv og familie. Julen gir en god påminnelse på dette. Det er et avbrekk, som gir kjære minner fra en svunnen barndom.

Jeg blir salig langt inn i sjelen når ungene tenner det første lyset på adventskransen, og synger «Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord».

Jeg gleder meg over julen, sammen med ungene mine. Jeg ser stjernene i blikkene deres, og kjenner igjen den sitrende spenningen i magen. La barn få være barn, og la dem bli kjent med den kristne kulturarven gjennom juleevangeliet. La oss være sammen om dette. Det er en del av vår historie.

Sånn har vi det hos oss.

Hvorfor tar ikke flere fedre ut mer foreldrepermisjon?


Jeg tok feil. Og jeg innrømmer det. Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Gjesteinnlegg av Linda Hofstad Helleland (H)

Fordeling av foreldres fødselspermisjon har vært en sak som har engasjert meg som småbarnsmor. Ut fra tanken om at denne rause ordningen vi er så privilegerte å ha i Norge, først og fremst er til for å gi barna våre en god start på livet.

Derfor ønsket jeg å gi familien mer mulighet til selv å velge hvordan de ville leve livet sitt i barnets første leveår.

Men selv om jeg mener matematisk likhet i fordeling av permisjonsuker ikke er så interessant, mener jeg det likevel er viktig at begge foreldrene er hjemme med barnet det første leveåret. Fordi det gir mulighet for at sterke bånd knyttes mellom barnet og begge foreldrene. Ikke bare mor.

Fra et likestillingsperspektiv er derfor denne ordningen en av de viktigste vi har for å fremme like muligheter mellom menn og kvinner.

Jeg tok derfor feil da jeg sammen med Høyres kvinneforum i 2010 kjempet gjennom denne endringen i Høyres program på landsmøtet mot partileder Erna Solbergs stemme.

Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Færre i pappaperm

For det er neppe tilfeldig at tallene fra NAV viser at andelen fedre som har lengre permisjon enn ti uker er blitt mer enn halvert etter at regjeringen kuttet pappakvoten fra 14 til ti uker i 2014.

Årsakene til at fedre er mindre hjemme med barnet sitt er nok mange. Alt fra ulike behov for den enkelte familie, press fra arbeidsgiver, familieøkonomi eller rett og slett lite velvilje fra far eller mor. Men fedrekvoten har åpenbart en effekt. Spørsmålet vi må stille oss er om det er statens ansvar å be fedre være mer hjemme med barnet sitt?

Jeg mener nei. Men det kan se ut til at mennene ikke er klare for å ta det ansvaret selv.

Som leder av Høyres kvinneforum uttalte jeg i 2010 at statlig regulert pappapermisjon er en ”mistillit til far som omsorgsperson”. Det jeg mente da, og det jeg fortsatt mener er at jeg tror far har like mye lyst til å være til stede for barnet sitt som mødre. Loven er også på fars side.

Den er helt tydelig: Far har krav på den valgfrie permisjonstiden. Så hvorfor tar ikke flere fedre ut mer permisjon?


Foreldrepermisjon:

  • Foreldrepengeperioden består av fedrekvoten, mødrekvoten og fellesperioden. Mødrekvoten er på ti uker, seks av dem må tas rett etter fødselen. Fedrekvoten er også på ti uker.
  • Fellesperioden er ukene som blir igjen når de tre ukene før termin og ti uker fedrekvote og ti uker mødrekvote er trukket fra.
  • Fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker fra 1. juli 2014 av Høyre/Frp-regjeringen.

Kilde: NAV


Problemet

Selv om problemstillingen er sammensatt, så tror jeg at den grovt sett kan reduseres til fire utfordringer:

1) Mange fedre opplever press fra arbeidsgiver og vegrer seg for å be om mer, 2) Mange familier gjør en økonomisk vurdering som gjerne gjør at de er mest tjent med at far er den som står i jobb, 3) Noen menn føler ikke at det er naturlig å ta mer enn kvoten, og til slutt 4) Mange kvinner ønsker å være lenge hjemme.

Det siste poenget må ikke undervurderes. Mange menn kan også oppleve at det er vanskelig å ta plass i en situasjon der partneren har båret frem et barn gjennom ni måneder, og at hun dermed ønsker å ha så lang permisjonstid som mulig. I en slik situasjon kan fedre fort oppleve at det er vanskelig å nå frem med et ønske om å dele permisjonstiden jevnere med mor.

Vi kvinner må også eventuelt akseptere at vi reduserer vår andel av fødselspermisjonen for at fedrene skal få mer tid med barna.

Valgfrihet har en egenverdi

Som forkjemper for familiers valgfrihet er mitt verdisyn basert på en oppfatning om at folk selv vet best hvordan de skal leve sine liv. Det gjelder alt fra når de skal handle på butikken til valg av skole, og ikke minst hvordan den enkelte familie fordeler fødselspermisjonen.

Ingen familier er like. For meg oppleves det da feil at staten skal si at mor og far har et gitt antall uker hver. Familiene må selv ha muligheten til å sette seg ned rundt kjøkkenbordet og bestemme dette.

Men med valgfrihet følger ansvar. Dette ansvaret er det skuffende at ikke arbeidsgivere og flere fedre ønsker å ta. Og jeg ser det som helt naturlig at politiske standpunkter justeres i tråd med samfunnsutviklingen. I dette tilfelle, i tråd med manglende samfunnsutvikling.

Menn må kjempe

Kvinners rettigheter har blitt kjempet frem gjennom mange år, med hard kamp og stor motstand. Når vi de siste tiårene har hatt en diskusjon om fordelingen av fødselspermisjonen, har vi ikke sett en kampvillig organisasjon på herresiden.

Kanskje er tiden inne for at menn reiser seg og kjemper sin sak. Hvor er mannsbevegelsen som kjemper mot urettferdigheten i at kvinner og menn får ulike svar fra sjefene sine når de skal ut i foreldrepermisjon? Hvor er mannsbevegelsen som krever å få sin plass med barna i kampen med mor? Hvor er mannsbevegelsen som tar til orde for å fjerne de økonomiske årsakene til å skjevfordele permisjonstiden?

Jeg mener at det blir for enkelt å skylde på arbeidsgivers motvilje. Hvis dette er et problem, hvorfor står ikke menn på barrikadene?

Målet mitt er det samme som det alltid har vært. Jeg mener at familiene skal få løse dette selv, uten at staten skal blande seg inn i fordelingen. Men så lenge ikke flere fedre vil stå opp og kjempe mer for tid med sine barn, så er vi der at vi fortsatt trenger en fedrekvote.

Kritiser meg gjerne for å legge skylden på far. Men jeg mener han bør ta en del av ansvaret. Samtidig innser jeg at dette forslaget var for umodent. Jeg skulle hørt på Erna!

Hva mener du? Jeg vil gjerne høre din mening i kommentarfeltet.

Jeg må fortelle om mitt første møte med Dagsnytt 18

Jeg kjenner på spenning og nervøsitet når jeg er i kontakt med media.

Første oktober begynte jeg i ny jobb. Stortingsrepresentant for Rogaland Høyre, en tillitsvalgt for fylket. Valgkampen var over, jeg hadde fått en stemme i samfunnsdebatten. Hva nå?

Noe av det jeg fikk høre mest om i valgkampen var hvor viktig det er å koble seg på media. En politiker forsvinner raskt blant mengden, og det er få som kjenner alle 169 stortingsrepresentanter ved navn, kanskje ingen.

Det å få en relasjon til media var en av mine største utfordringer i valgkampen, og er det faktisk fremdeles.

Jeg kjenner på spenningen og nervøsiteten i de anledninger jeg er i kontakt med media, og det er enda en terskel for meg å ta kontakt.

Da jeg 18. oktober fikk spørsmål fra stortingskollega, Sveinung Stensland, om å være med opp til Dagsnytt 18 (#Dax18) når han skulle på, takket jeg umiddelbart ja. Det var spennende å komme til NRKs lokaler og faktisk se det med egne øyne.

Tre uker etterpå fikk jeg en telefon fra ukjent nummer:

«Hei, det er Sara fra Dagsnytt 18, har du lyst å være med i debatt i kveld?».

Om jeg hadde?! Jeg nølte ikke brøkdelen av et sekund før jeg svarte, selvfølgelig, det hadde jeg lyst til. Det var først etter at jeg hadde lagt på røret at jeg kjente hjertepumpa begynne å fungere og at tiden frem mot oppmøte 18.00 var knapp.

Det ble et hastemøte med rådgivere, som for øvrig er gull verdt her på Stortinget. Første spørsmål: «Har du vært i den type debatt før?» Svar: «Nei!». Godt utgangspunkt for en spennende og fryktinngytende debut. Tema for debatten var Ap sitt forslag om å forby innleie i byggebransjen i Oslo, noe som fortjener et eget blogginnlegg, men det får komme ved en senere anledning.

Jeg fikk bestilt en taxi og hastet ut av Stortinget kl 17.30. Jeg spurte taxisjåføren om det var Hagerup, han bekreftet ja, jeg satte meg inn. Nervøs som fy, men også herlig forventningsfull. Ble imidlertid slått raskt tilbake til virkeligheten når en sint taxisjåfør ringte meg og lurte på hvor jeg var. Jeg svarte som sant var at jeg satt i en taxi, men det var tydeligvis feil bil.

Taxisjåføren, med en noe dårlig dag, hadde ventet over 30 minutter på tur med meg, og forventet betaling for tort og svie. Jeg beklaget på det sterkeste og ba ham sende meg kontonummer og beløp. 140,- er allerede vippset vedkommende, og jeg beklager herved nok en gang.

Bønder i byn kan fort gå på en smell i en hektisk hverdag. Neste gang skal jeg definitivt dobbelsjekke nummeret på taxien.

Hos NRK ble jeg geleidet opp til studio, hvor jeg endelig fikk sitte i sofaen, som faktisk invitert gjest. Trine Skei Grande (V) satt i sofaen og vi hilste raskt idet telefonen min ringte. Sønnen min,  Eilert på 8 år, var på Facetime.

«Hvor er du, mamma?». « Jeg er hos NRK». Jeg viste ham hvem som satt i sofaen og han kommenterte ved synet av Trine: «Å, e det hu!». Hun kan forvente seg at Eilert er på hilsen neste gang han ser henne på Stortinget.

Jeg hadde planer om å bygge meg veldig opp før debatten og lese meg opp på alskens notater, men det ble fort glemt når jeg satt i sofaen. Det var så sosialt at jeg snakket meg helt bort.

Kjersti Toppe (SP)

Kjersti Toppe (Sp) var der også, og det viste seg at hun hadde seks unger, som i følge medier gikk for lut og kaldt vann når hun for 8 år siden gikk inn på Stortinget. Et eksempel på at vi enda har en vei å gå når det gjelder likestilling i arbeidslivet. 

Det ble en selfie med Kjersti for å få frem nettopp dette poenget.

Plutselig kom Line, i «Line fikser kroppen», som jeg tilfeldigvis hadde sette på TV dagen før. Hun setter et flott fokus på den normale kroppen og jeg berømmet henne derfor for dette.

Line Elvsåshagen (NRK)
Rasmus Hansson (MdG)

 

Til slutt dukket Rasmus Hanson (MdG) opp i sofaen ved siden av meg. Da måtte jeg snappe til min bror, som er svoren MDG-velger hjemme i Time kommune. En strålende dag på jobben og jeg fikk debutere i Dagsnytt 18. 

En strålende opplevelse, selv om det også var litt skummelt.

 

 

Dagsnytt 18-studio.

Jeg sendte melding til taxisjåføren jeg hadde sviktet og spurte om han ville hente meg på NRK.

Han svarte: «Hei. Parkert. Begynner fem om morgenen».

Som straff tok jeg beina fatt, med et smil om munnen.

Denne nye tilværelsen som stortingspolitiker begynner å gi mersmak. Man er privilegert som får være med å påvirke det samfunnet man lever i. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Få meg på, for faen.

6. desember har en spesiell plass i hjertet mitt


Det er St. Nikolaus-dag. Min og bestemors dag.

Min bestemor, eller Oma, som jeg kaller henne, vokste opp på en gård i Tyskland, og det har gjort at jeg har vokst opp med noen tradisjoner som står meg kjært. Oma har den dag i dag god kontakt med påskeharen, og han kommer alltid innom Norge i påskedagene, og legger igjen sjokoladeegg i hagen. 6. desember fikk vi alltid besøk av St. Nikolaus, dersom vi hadde husket å sette frem tøffelen og oppførte oss fint gjennom året.

Foto: Aleksa Petrov (Public Domain)

Sankt Nikolaus var en katolsk helgen fra det fjerde århundre. Han ble født av en velstående far og søster av en biskop. Foreldrene døde av pest og Nikolaus arvet formuen etter faren, og ble ordinert til prest av sin onkel. I all hemmelighet delte han ut formuen sin til de fattige. Nikolaus døde 6. desember, og noen århundrer senere begynte man å benevne ham som en helgen. Siden Nikolaus var kjent for sin gavmildhet, førte det til at man i feiringen senere tok med seg elementer av dette. Feiringen av 6. desember var et fast ritual som begynte allerede 5. desember hvert år.

Kvelden den 5. desember satte barna alltid en tøffel i stuevinduet, med vinduet på gløtt. Det skulle være såpass stor åpning at sankt Nikolaus kunne komme inn med frukt og sjokolade. Dersom barna hadde oppført seg fint, vel og merke. Ris og skjenn ventet imidlertid den som ikke hadde oppført seg i løpet av året som hadde gått.

For barna på Hallerhof gikk det i midlertid bra, og de kunne glede seg over appelsiner, som en fin forsmak på det som skulle komme av god mat senere i julefeiringen. På 1930-tallet var denne type frukt slett ikke en selvfølgelighet, og det var dermed ekstra stas når man fikk dette. Slike tradisjoner brakte med seg mange gode minner for barna.

De så aldri Sankt Nikolaus, med unntak av en gang, hvor min mormor så ham i vinduet. Han banket på og kikket inn, ikledd brun frakk og skjegg. Han sa aldri noe, men hans stilltiende vesen skulle brenne seg fast på Omas netthinne, og fremdeles være like klart over 70 år senere.