Kan vi ikke ha utstillingsdukker i alle former?

Kroppspress i form av utstillingsdukker.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth (Høyre)

Kropper kommer i mange ulike former og fasonger. Jeg mener en slank kropp er like normalt som en formfull kropp. Heldigvis er vi alle forskjellige. Det er ikke noe nytt at de fleste har noe med kroppen sin de kanskje skulle ønske var litt annerledes.

Kroppspress og skjønnhetsideal er ikke noe nytt. At man synes venninna er litt finere i bikini enn en selv, er ikke i seg selv usunt eller noe vi nødvendigvis kan gjøre noe med. Men jeg synes samfunnet må slutte bygge opp under hva som er «ideal»-kroppen.

Et sted det ikke tas ansvar er i butikkvinduene

VG har gjort en undersøkelse som viser at utstillingsdukkene både er høyere og tynnere enn de aller fleste av oss.  Og de aller fleste utstillingsdukkene ser helt like ut. Alle kunder ser ulike ut, kan vi ikke derfor få utstillingsdukker i ulike størrelser? Jeg ønsker meg butikkvinduer som gjenspeiler samfunnet. Ikke vinduer som bygger opp under kroppspress.

For å bli kvitt kroppspresset mange opplever kan vi ikke bare rette pekefingeren mot politikere og skolen. Vi må rette pekefingeren mot de som hver dag utsetter unge for et usunt skjønnhetspress og de som bygger opp hva som er det «perfekte». 

Større ansvar

Mange bloggere sier at de vil ta et større ansvar. Deler av motebransjen tar et større ansvar ved at man bruker modeller i alle (iallfall flere) fasonger. Butikker går kritisk gjennom om klesstørrelsene er realistiske. 

Selv om butikkene selger klær til vanlige folk i alle størrelser, er utstillingsdukkene langt tynnere enn gjennomsnittet av befolkningen.

Det finnes selvsagt grenser for politikk. Selv om jeg sitter på stortinget er ikke alltid løsningen å legge til rette for eller forby noe, noen ganger må vi også bare si ifra når nok er nok. Jeg tror de aller fleste butikker er opptatt av å ta samfunnsansvar. Usunt kroppspress blant unge er et samfunnsproblem vi må ta et felles ansvar for.

Facebook Comments

9 av 10 trives på jobb

Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Arbeidslivet er i endring. Kunnskap og kompetanse er stadig viktigere, og arbeidsformer endres raskt. Vi står overfor et tydelig paradigmeskifte i arbeidsmarkedet som handler om den fjerde store revolusjonen i vår historie, nemlig industri 4.0. Digitaliseringen og automatiseringen går for fullt. Dette påvirker samfunnsutviklingen og skaper behov for ny kunnskap og kompetanse.

Vi ser en endring i arbeidsdagen og hvordan man bygger karriere. Vi bytter jobb langt oftere enn før, og spørsmålet er om det å motta en gullklokke for lang og tro tjeneste snart vil høre fortiden til. Ny og forbedret teknologi gjør oss i stand til å jobbe fra ulike steder, og samhandle på tvers av grenser og geografi. Vil vi i fremtiden ha behov for det tradisjonelle kontoret? Mye tyder på at fremtidens arbeidsliv vil være annerledes organisert, og at det vil bli en større grad av fleksibilitet i arbeidstid og sted.

Vi er mindre på åkeren og i fabrikkhallen

Det har allerede skjedd en dreining i sysselsettingen fra primær- og sekundærnæringene til tjenesteytende sektor. Tre av fire jobber i dag innenfor denne sektoren. Vi jobber altså stadig oftere i butikker, på kontor og i institusjoner og er mindre på åkeren og i fabrikkhallen. Mens man tidligere i større grad enten var frisk og på jobb, eller hjemme og syk, er det i dag en større gråsone mellom disse. Arbeidslivet er i endring.

I dag vet vi for eksempel at arbeid kan være helsefremmende, og at felleskap og nytte kan bidra til den enkeltes psykiske helse. Jeg treffer stadig personer i arbeidslivet som kan minnes perioder med sykefravær, eller permisjoner, hvor man merker de små tingene som skjer når man er utenfor arbeidslivet. Det er ofte da man begynner å irritere seg over ting man ikke har tid til når man er på jobb. Verdien av arbeid er viktig.

De som kan og vil jobbe, skal få jobbe

I dag står enkelte utenfor arbeidslivet, av ulike grunner. Derfor er tiltak som inkluderingsdugnaden, integreringsdugnaden og kompetansepolitikk viktige. De som kan og vil jobbe skal få jobbe, og det er viktig at en kan oppdatere sin kompetanse mens man er i arbeid. Å inkludere personer handler om bevissthet og vilje. Det handler om arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko, og politikere som er med og senker tersklene inn i arbeidslivet. Inkludering kan ikke være en statlig oppgave. Det må være et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører. Det er de som skaper arbeidsplassene.  

Fast ansettelse er hovedmålet og hovedregelen

Det er viktig for den enkelte at man kan forsørge seg selv og sin familie, og vi søker alle forutsigbarhet, både for arbeid og inntekt. Samtidig har vi et næringsliv som trenger trygge rammer, samtidig som man trenger en viss fleksibilitet. Derfor har bemanningsbransjen en viktig rolle, for å fylle kortsiktige behov. Derfor er det også adgang i arbeidsmiljøloven til å ansette midlertidig. Verken innleie eller midlertidige stillinger preger arbeidsmarkedet, de er begge en liten, men høyst nødvendig del av det.

Faktabasert kunnskap

9 av 10 trives på jobb i Norge. Vi har et godt arbeidsliv med arbeidsgivere som i all hovedsak ivaretar sine arbeidstakere og skaper verdier for seg selv og samfunnet. Disse arbeidsgiverne jobber i det daglige, og de stoler på at vi som sitter på Stortinget lager et lovverk som gir dem forutsigbarhet og trygge rammebetingelser. De tror også at vi forholder oss til fakta. Det er ikke alltid vi gjør det, og ord kan ha stor makt.

Jeg ser derfor med glede at Faktisk.no slår fast at det ikke finnes belegg for å si at innleie og midlertidighet florerer, slik Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og andre gjentar til det kjedsommelige. De ordene har jeg hørt i nesten hver eneste debatt i Arbeids- og sosialkomiteen, og det skaper en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer med terrenget. Det er ingen tvil om at det finnes utfordringer på en del områder i Norge, men vi jobber kontinuerlig for å finne nye løsninger. Men utgangspunktet for diskusjonen må være faktabasert kunnskap, og ikke «fake news» og skremselspropaganda.

Norsk arbeidsliv er i verdensklasse, og det er preget av høy tillit, åpenhet og god dialog. Dette må vi ta vare på og vedlikeholde. Kun på den måten kan man få gjennomført nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Arbeidslivet er i endring. Vi må ta grep og styre endringsprosessen.

Facebook Comments

Fødselsdepresjon eller babylykke?

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Torill Eidsheim (Høyre)

Det er overveldende å gå gravid, føde et barn og tilpasse seg livet med et nytt familiemedlem. Svangerskapet og tiden etter fødsel innebærer sterke følelser av både glede, spenning og engstelse.

Fødsels- og barseldepresjon rammer mange nybakte mødre

Det lykkelige møtet mellom mor og barn forbindes vanligvis med positive tanker og følelser. Men ikke alle opplever det så rosenrødt som man ser på film. Når «det største som kan hende i livet» – å få et barn – blir en større belastning enn du klarer å takle, ligger følelsen av skam, skyld og mislykkethet nær.

Norske screeningundersøkelser viser at mellom 10 og 15 prosent av kvinner i fruktbar alder har symptomer på angst og depresjon. Det blir ikke borte når graviditet inntreffer.

Med nærmere 60 000 fødsler i Norge årlig, betyr det at 6 000 til 9 000 spedbarnsmødre til enhver tid vil kunne ha psykiske plager. Utfordringer som kan bli enda større når man får et utvidet ansvar for enda et liv.

Hva skal til for å fremme trygghet, støtte og trivsel under graviditet og etter fødsel?

«Mamma Mia» er et web-basert program utviklet av blant annet spesialister på spedbarns psykisk helse, helsesykepleiere og jordmødre. Det er rettet mot gravide og nybakte mødre. Det første nettbaserte tiltaket i sitt slag i Norge, et lett tilgjengelig selvhjelpsprogram som skal bidra til å forebygge fødselsdepresjon hos nybakte mødre.

Programmet starter fra kvinnen er omtrent halvveis i graviditeten og varer til babyen er seks måneder gammel. Det skal gi kunnskap og trygghet under graviditeten og som nybakt mor.

For kvinner som har gjennomført selvhjelpsprogrammet på nett, viser evalueringsprosjektet gode brukerresultater og en lavere forekomst av barseldepresjon. Man kan også anta at babyen selv, partneren og eventuelle søsken vil ha stor glede av at moren gjennomfører dette programmet. Utfordringen er at få kvinner kjenner til Mamma Mia.

Denne uken markeres verdensdagen for mødres psykiske helse

Jeg synes det er en god anledning å fremsnakke dette programmet. Jeg vil også rette en stor takk til Norske Kvinners Sanitetsforening som har gjort Mamma Mia tilgjengelig og gratis for alle gravide.

Mødre og barns psykiske helse henger tett sammen. Jeg ønsker at psykisk helse skal bli like lett å snakke om som fysisk helse. Først når vi klarer å avdekke plager tidlig vil vi kunne forhindre at vanskelige tanker vokser seg til store problemer. 

Helsestasjonen er tett på kvinnen og har en viktig oppgave også med å sikre en helhetlig undersøke av barna. I tillegg er det viktig at vi styrker forskning og utdanning.

Økt kunnskap og kompetanse om psykisk helse er påkrevd. Samfunnet må forstå, familien må forstå og kvinnen må forstå. Det er nødvendig for å forhindre at en mamma med psykiske helseproblemer opplever ensomhet, nederlag og isolasjon.

Facebook Comments

Påske for liten og for stor

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Margret Hagerup privat

Så lenge jeg kan huske har påsken vært en fin tid. Det er den tiden av året hvor jeg alltid har begynt å se etter harespor, og når påsken nærmer seg har jeg sett etter små sjokoladeegg pakket inn i sølvpapir i alle slags farger. Mang en skitur er gått, mens lommen har blitt fylt opp av disse små, blendende eggene som har ligget i skisporet. Haren har visst alltid funnet sin vei til meg, uansett om vi har feiret påsken på fjellet, eller hjemme.

Mormor og påskeharen

Jeg tror egentlig det er mormoren min som satte meg i kontakt med påskeharen. De to har visst alltid hatt god kontakt. Hun visste som regel hvor påskeharen var, og det var ikke rent sjelden at han la fra seg små sjokoladeegg i hagen hennes, når vi var på besøk. Hun ble kjent med påskeharen tidlig på 1930-tallet, når hun vokste opp sammen med to søsken i nærheten av Hannover, i Tyskland. Hun har fortalt meg disse historiene mang en gang i løpet av oppveksten min.

«Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom på besøk. Det var visst i hagen, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og en måtte være trygg på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien besøk av kusiner fra Hannover, selveste storbyen. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.»

Gleden av påskefeiring

Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg de små barna, som løper opprømte rundt i hagen og leter etter sjokoladeegg. Et lite glimt tilbake til en svunnen tid. Når jeg åpner øynene ser jeg mine egne fire barn løpe rundt i hagen. Gleden i blikket til 3-åringen som har funnet et egg i funklende gullpapir. Guttene som løper rundt for å finne flest mulig egg. Hvor møysommelig de deler jaktens skatter, og hvor ivrig de diskuterer om påskeharen virkelig eksisterer. Minstejenta er ikke i tvil, men de to eldste begynner å bli mer skeptiske. Men de mister alle hemninger når jakten begynner.

I snart 40 år har jeg vært nabo med mormoren min. Hun nærmer seg nå 90 år og begynner å bli dårligere til beins. For noen år siden mistet hun sertifikatet, og vinteren har vært lang. Man kan formelig se kroppen krumme seg sammen, det går på humøret løst når man ikke kommer seg ut. Men heldigvis går vi lysere tider i møte. Kroppen reiser seg sakte opp mot sola og våren er i anmarsj. Mormoren min har formelig blomstret de siste ukene. Hun har vært like hektisk opptatt som påskeharen. Det er mye som skal på plass når påsken kommer, for ingen vet hvor haren hopper.

Minner fra en svunnen tid

Påsketradisjoner binder generasjonene sammen. I mormor sine øyne ser jeg fremdeles den lille jenta som løper rundt i en hage i Lüdersen og leter etter påskeharen. Gleden er like overveldende når små oldebarn kommer på besøk, og gleden er gjensidig.

Minner fra en svunnen tid har blitt til kjære tradisjoner, som vi tar vare på og viderefører til kommende generasjoner. Det er fascinerende å tenke på at påskeharen alltid har funnet veien helt til Kverneland, gjennom så mange år. Jeg kan røpe at jeg har sett sporene av ham, også dette året.

Påsken er definitivt en av favoritthøytidene mine!

God påske!

Facebook Comments

Fra drøm til virkelighet

Svigerinnene Lene og Rikke Holmen-Jensen

Gjesteinnlegg av Rikke og Lene Holmen-Jensen, gründerne bak klesmerket Ella&il

Det å ta sjansen og tørre å drømme stort kan anbefales. Vi vil råde alle som har et brennende ønske om å skape noe eget, om å kaste seg ut i det. Selv om du tenker at det ikke passer akkurat nå, for det vil det mest sannsynlig aldri gjøre. Sett høye mål, det bidrar til at man strekker seg lenger.

Gründerreisen

En sen høstkveld for 4 år siden, bestemte vi oss for at tiden var inne og at vi ville satse på noe eget. Vi hadde en drøm om å skape det perfekte klesmerket.

Vi hadde lenge vært overbevist om at det var et hull i markedet og et sterkt behov for tidløse basisplagg. Vi ville skape tidløse plagg for fashionistaen med et perfekt snitt i høy kvalitet. Klær som kan brukes sesong etter sesong. Vi hadde skikkelig tro på ideen vår.

Reisen vår startet med en solid business plan. Vi brukte veldig lang tid. Kanskje for lang tid. Men det har vist seg å være vel investert tid. Business planen har nemlig vært et viktig styringsverktøy for oss hele veien. Vi ser faktisk fortsatt til den inni mellom. 

Så kastet vi oss ut i det ukjente. Vi besøkte stoffmesser og fabrikker i utlandet. Vi snakket med andre i bransjen som har gjort det samme før oss. Der fikk vi mange gode råd og tips. Etter hvert begynte brikkene å falle på plass.

Viktig med lagspillere

Men vi husker godt startfasen da det for eksempel var lite ressurser. Løsningen ble å bruke nettverket vårt aktivt. Modellene våre har vært damer fra vår utvidede vennekrets, lageret var i kjelleren og regnskapsføreren ble betalt i gjærbakst. Mennene våre og resten av storfamilien har også vært og er supre lagspillere å ha med på reisen. De har stilt opp som postbud, lagermedarbeider og tatt en større del av lek med barn og middagslaging når vi har jobbet lange dager.

Må ikke være redd for å ta i et tak

Som gründer må man sette seg inn i hele verdikjeden i firmaet. I starten gjorde vi alle jobbene selv.  Alt fra sjauing, pakking og logistikk, til design, salg og økonomi. Det har vært utrolig lærerrikt. Det har gitt oss verdifull erfaring, som var nyttig å ha med seg da vi skulle ansette til forskjellige stillinger. Selv om det kan være slitsomt der og da, gir det en innsikt vi aldri ville vært for uten.

Kast deg ut i det og ha det gøy

Du må ha tro på din egen ide, selv når det butter og er tøffe tak. Du må jobbe hardt og mye, men også husk å ha det gøy på veien. Du må bruke nettverket ditt og knyte til deg nye kontakter. Også må du tørre å spørre om hjelp. Vi har opplevd at folk er veldig behjelpelig, mye mer enn vi hadde turt å drømme om. Du må gå steg for steg og lær av feil underveis, ikke gi deg. Hardt arbeid gir resultater!

Vil du høre mer om gründerreisen vår kan du høre episoden da vi var gjester i podkasten #dethunsa.

Facebook Comments

Reklame for kosmetiske inngrep bør forbys

Skjermbilde fra Instagramkontoene til Beths medispa og Akademiklinikken Norge.

Gjesteinnlegg av Mari Holm Lønseth (H)

Mens profesjonelle påvirkere ganske uanstrengt tjener penger på å reklamere for botox og restylane i sosiale medier, går mange usikre jenter og ser seg i speilet og lurer på om de er gode nok for dette samfunnet.

Vi kan ikke bare stå og se på at dette skjer.

«Gjør som Tone Damli og få hjelp mot pigmentflekkene», innleder Instagram-reklamen til Beths Medispa.

Skjermbilde fra Instagram-kontoen til Beths medispa.

Og bloggeren Tuva Williasen reklamerer for i «Injeksjonsspesialisten» i samme kanal: «Den beste av de beste (…) Verdt å ta turen når man vet at man er i de tryggeste hender. Jeg hadde veldig skjeve lepper da jeg kom til Elin for 3 år siden – vil dere se et før og etter bilde?»

Skjermbilde fra Instagramkontoen til bloggeren Tuva Williasen.

Alle dager er ikke perfekte

Når du er profesjonell påvirker har du en utrolig mulighet. Du kan være med å hjelpe barn og unge til å skjønne at alle dager ikke er perfekte, at det alltid vil være noe med egen kropp en ikke er kjempefornøyd med, men at det går bra.

Noen har heldigvis skjønt dette. Når Kristin Gjelsvik klart og tydelig sier at det er nok kroppspress, er hun med på å skape et mer normalt forhold til kropp og utseende. Når Jenny Skavlan sier til Dagbladet at man ikke er forpliktet til å forminske skjønnhetspresset bare fordi man er kjent, men at man må benytte den fantastiske muligheten som ligger i å være kjent, tar hun barn og unge i forsvar. Alle som tar samfunnsansvar, fortjener honnør for det.

Når ingen tar ansvar

Dessverre velger altfor mange av forbildene å se bort fra muligheten de har til å gi barn og unge en bedre hverdag. Det er de som tjener penger på å markedsføre kosmetiske inngrep og de som får gratis kosmetiske inngrep som vinner på dagens regelverk. Alle andre er tapere.

Kombinasjonen av at forbilder og klinikker ikke tar ansvaret sitt, gjør at jeg mener det er på tide at politikere setter foten ned. Det er ikke greit med markedsføring av kosmetiske inngrep. Denne markedsføringa kommer tett på unge, og det er umulig å regulere på en måte som gjør at barn og unge ikke ser det. Derfor har vi ikke annet valg enn å forby det.

Kroppspresset forsvinner ikke

Vi kan ikke være så naive å tro at kroppspresset forsvinner av at vi forbyr markedsføring av kosmetiske inngrep. Tilsynelatende feilfrie kropper og ansikt florerer uansett på sosiale medier. Det er klart at vi må sette unge i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi i sosiale medier. Foreldre har et hovedansvar for å ruste barn og unge for fremtiden.

Barn og unge får mye opplæring om kropp, grenser og psykisk helse også på skolen. Høyre har i regjering sørget for at livsmestring blir en del av de overordnede læreplanene. Livsmestring handler om å forstå at livet helt naturlig har opp- og nedturer.

Bør forbys

Mye ligger innenfor normalen. Selv om du har en vanskelig dag, kjæresten akkurat har slått opp med deg eller du synes bestevenninna di ser bedre ut i bikini, betyr ikke det at du har et psykisk problem. Det handler om å skille mellom hva som oppleves vanskelig og hva som er et alvorlig problem.

Realiteten er at alt for mange forbilder ikke velger å ta ansvar for det presset de forsterker hos unge. Når de ikke vil ta ansvar, må vi sette grenser.

Jeg ser ikke noe annet valg enn å forby markedsføring av kosmetiske inngrep.

Facebook Comments

Trumfer amming alt annet?

Illustrasjonsfoto av baby sammen med mor. Margret Hagerup innfelt i en runding.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Vi bør fritt kunne velge hvordan vi fordeler foreldrepermisjonen, uten å skulle belæres i noen som helst retning. Slik er ikke situasjonen i dag. 

Debatten om fordeling av foreldrepermisjonen har engasjert meg siden jeg startet med politikk i 2011.

Før jeg fikk barn var jeg svoren tilhenger av valgfriheten og familienes egen mulighet for å påvirke familielivet sitt. Det er jeg for så vidt enda, men nå ser jeg at det er nyanser. Disse nyansene handler mye om kultur, sedvane, følelser og fakta. Salig blandet sammen i en debatt som den siste tiden har handlet om likestilling og like rettigheter for foreldrene.

Selvrealisering

Etter at jeg ble stortingsrepresentant ble jeg beskyldt for å drive med selvrealisering, og enkelte mener sågar at jeg velger bort familien. Menn har det sjelden slik. Menn velger bort familien dersom det blir samlivsbrudd. Flere av disse velger ikke bort familien selv, men velges bort på grunn av mors rettigheter. Tenker man da alltid på barns beste? Jeg tror ikke det.

Papparollen

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har tenkt at min manns rettigheter er viktige, og at de får for liten plass i debatten. Det har hendt at jeg har kjeftet på ham. For man blir jo tidvis irritert når andre ikke gjør slik man selv tror er riktig. Heldigvis har han fått muligheten til å utforske papparollen alene.

Han har skiftet bleier, trøstet, og bygd sterke relasjoner til barna. I dagens debatt kan man lure på om det er til barnets beste jeg har latt mannen min gjøre dette. Har jeg brutt en hellig pakt mellom mor og barn, og valgt bort det som gir barna mine trygghet?

Jeg tror ikke det, men man kan begynne å lure når man ser en del debatter.

Pupp som vetokort

Jeg misliker at puppen skal brukes som et vetokort i debatten. Jeg ammet alle mine fire barn, men var etter eget ønske samtidig yrkesaktiv. De første seks månedene var ammingen på topp. Det føltes litt sårt å forlate redet da det endelig begynte å bli liv og aktivitet hos de små. Det var alltid nye historier når jeg kom hjem fra jobb. Gleden var stor da det endelig var gjensyn, og puppen kom frem ganske raskt. 

Tredeling av permisjon

Etter hvert som barna ble eldre skulle nye matvaner introduseres. Puppen betyr ikke alt, men er en del av den naturlige spedbarnstiden. Dersom man ikke vil at barnet skal ha de samme forutsetninger til å kjenne begge foreldrene sine godt, kan man gjerne velge å bare vektlegge dette. Samtidig må man kunne spørre seg om det ikke er bra for barnet å være sammen med far en lengre periode? Gjør tredeling av permisjon at barn får en dårligere spedbarnstid?

Det er fremdeles for mange hindre som reduserer valgfriheten. De finnes på arbeidsplassen, i politikken, og rundt kjøkkenbordet. «Min mann kan ikke ha fri i februar eller mars», er et av argumentene som har kommet frem. Om det stemmer, finnes det i dag jobber kvinner ikke kan ha om de skal kunne få barn. En tidligere sjef sa for mange år siden at «jeg kunne aldri hatt pappapermisjon i den tidligere jobben min». Den jobben overtok jeg etter ham. 

Ingen tøffelhelter

Familiene må selv kunne velge, men jeg vil også at mine barn skal vokse opp i et sunnere debattklima. Mine sønner skal kunne bli engasjerte og tilstedeværende fedre, uten å kalles tøffelhelter. Og min datter skal kunne bli en kjærlig og engasjert mor uten å beskyldes for å velge vekk barna. Barna skal kunne kjenne både mor og far.

Vi trenger derfor arbeidsgivere som ikke føler risiko ved å ansette kvinner foran menn. Men viktigst av alt vi trenger et samfunn hvor mor og far kan være kjærlige foreldre på like vilkår. Det ene er ikke bedre eller verre enn det andre. Det kalles lagarbeid.

Våre barn fortjener at vi tar denne kampen nå.

Facebook Comments

Kva som har formar våre val

Bilde av stortingsrepresentant Torill Eidsheim foran Stortinget. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg av Torill Eidheim, Stortingsrepresentant (H)

Eg har lyst til å slå eit slag for alle våre bestemødre.

Vi har akkurat lagt bak oss 8. mars og kvinnedagen. Eg har alltid hatt ei kjensle av at denne dagen på ein måte ikkje er min. Kvifor har eg først stilt meg dette spørsmålet no?

Sterke kvinner

Måndag forrige veka fekk eg ei omvisning på Westminster (det britiske parlamentet). Gjentatte gonger blei det trekt fram historiar om sterke kvinner som ikkje berre har forma London si historie, men kjempa for våre felles rettigheiter. Emmeline Pankhurst var ei av desse.

Britisk aktivist og hjelpar i Suffragette-bevegelsen. Ho var sterkt kritisert for si militante framferd, men også anerkjent for sitt bidrag til kvinner sin stemmerett. Time Magasine har utpeika henne som ein av dei 100 mest innfytelsesrike personane i det 20. århundret.

«Ho forma ein tanke for kvinner av vår tid; ho rista samfunnet inn i eit nytt mønster utan moglegheit for å kunne gå tilbake»

Kanskje var det berre eg som denne dagen la akkurat dette mest på minnet. Men det fekk meg til å tenkje på kva som har forma oss kvinner som lever i dag.

Da kvinner fekk stemmerett

Kvinnene i min familie var nok ikkje som Emmeline Pankhurst. Kampen for kvinner sin stemmerett er den tydelegaste og viktigaste kampen for utviklinga av samfunnet vårt i dag.

Bestemor var berre eitt år den gongen kvinner fekk stemmerett. Ho har vore blant dei som meinte at å stemme er ei borgarplikt, men mest av alt også ein viktig moglegheit å nytte seg av.

Det var få kvinner rundt henne der ho vaks opp på fjellgarden Dyrkolbotn i Hordaland og på Haslestad i Vestfold. Ho mista mor si tidleg og blei opplært til å ta ansvar , ho viste respekt og ytte respekt. Eg har aldri sett på henne som ei «kvinnesakskvinne».

Men i dag ser eg at ho har påverka og tatt mange val som har forma vår familie i dag. Det var bestemor som oppfordra meg til å bli med i fjøset, spele fotball, leike i skogen og bli med bestefar på jakt. Ei sterk men stillferdig kvinne som påverka i det stille, formidla samhald og tru på at alt er mogeleg.

Dei små kvardagskampanje

Eg har lyst til å slå eit slag for alle våre bestemødre – for den litt mindre synlege kampen som har pågått på vegne av oss kvinner. Det er desse små kvardagskampane i kombinasjon med dei store som gjer at vi er der vi er i dag.

Takk, til mine «forkvinner» for at eg har fått vekse opp i ein heim der likestilling og utdannelse var heilt sjølvsagt. Vi tek stafettpinnen vidare!

Facebook Comments

Fastelavenssøndag er mer enn boller med krem og melisdryss

Fastelavensris finansierer forskning på kvinnehelse.

Gjesteinnlegg av Tone W. Trøen, Stortingspresident (H) og medlem av Norske Kvinners Sanitetsforening.

Fastelaven er en av merkedatoene for Norske Kvinners Sanitetsforening. I generasjoner har de plukket og etterpå pyntet bjørkeris med fargerike fjær. Salget av fastelavensris finansierer livsviktig forskning på kvinnehelse hvert år. N.K.S. forvalter årlig mellom 20-25 millioner kroner til forskning på kvinnehelseutfordringer.

Som datter av en trofast sanitetskvinne har jeg et nostalgisk forhold til salget av fastelavnsris. Men det er ikke nostalgi som preger N.K.S. Den er en tidsaktuell forening som også jobber aktivt mot kroppspress, mot vold mot kvinner, bedre integrering og reell likestilling.

Norske Kvinners Sanitetsforening har 41.000 medlemmer. De står på skuldrene til sine formødre og bærer videre den stolte arven det er å være del av en organisasjon som er til for andre. Til alle tider har Sanitetskvinnene spurt seg hvem som trenger dem mest. De har gjort og gjør en formidabel innsats for vårt velferdssamfunn. De har utdannet sykepleiere, de har bidratt til forskning og kunnskapsutvikling.

Deres innsats har hele tiden tilpasset seg nye tiders folkehelseutfordringer. De har satt bekjempelse av tuberkulose og kreft på dagsorden. N.K.S. har løftet revmatisme og benskjørhet som viktige kvinnehelseutfordringer. I dag belyser de tabuer som rammer kvinner. Sanitetsforeningen gjøre en uvurderlig jobb i arbeidet med å bringe mer kunnskap og forståelse for dette. Plager knyttet til overgangsalder, menstruasjon, vulvasykdommer og fødselsdepresjon er tema som får mer oppmerksomhet på grunn av nettopp N.K.S.

Sanitetskvinnenes mål har hele tiden vært; der det offentliges innsats ikke strekker til, setter sanitetskvinnene ressursene inn – både lokalt og nasjonalt. Milliardverdier er overført til samfunnet gjennom sanitetskvinnenes frivillige innsats.

Kos deg med hveteboller med krem på søndag. Også synes jeg du skal gi deg selv og noen du er glad i en bukett eller tre med fargerike fjær i helgen.

Ha en fin fastelavenshelg!

Facebook Comments

Å være vitne til vold for et barn er like skadelig som å være direkte utsatt selv

Statssekretær Guro Angell Gimse (H). Foto: Cecilie V. Jensen

Jeg har sett det på nært hold i jobben som politi.

Gjesteinnlegg av Guro Angell Gimse (Statssekretær)

Årlig opplever 150 000 personer i Norge vold fra en som står dem nær.

2 av 3 som utsettes for dette er kvinner, og 3 av 4 siktede for vold i nære relasjoner er menn. 1 av 10 norske barn har opplevd dette i løpet av oppveksten.

Jeg har sett det på nært hold i jobben som politi. Jeg husker vi kjørte patrulje en mørk julekveld. Vi fikk beskjed om å kjøre til en adresse der far hadde banket opp mor. Det jeg så da vi kom inn i dette hjemmet, glemmer jeg aldri. Der satt det fire små barn og gråt.

På gulvet lå juletreet veltet og fjernsynet var knust. Far var det jeg vil kalle for rabiat. Kollegaen min og jeg ikke klarte å roe ned mannen med ord. Vi måtte pågripe han, legge han i gulvet og ta på han håndjern – fremfor de gråtende barna. Det var hjerteskjærende.

Å være vitne til vold for et barn er like skadelig som å være direkte utsatt selv.

Familievold

Det har vært en enorm økning i antall anmeldelser av familievold og voldtekt de siste 4 årene. Voldtektssaker har en økning på 66% og familievold på omtrent 35%. Kripos mener dette skyldes at man snakker mer om vold og overgrep og at man har kjørt viktige kampanjer.

Din utvei

Som en del av regjeringens innsats for å forebygge vold i nære relasjoner, har nettsiden dinutvei.no blitt etablert. Nettside vekker uvanlige følelser når man besøker den. Det er en nasjonal veiviser til hjelpetilbud, informasjon og kunnskap om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep, men siden bærer preg av at den som besøker siden er redd for å bli oppdaget.

Det første som lyser mot deg når du klikker det inn på siden, er en stor rød knapp på høyre side med teksten «Forlat siden». Klikker du på den, blir du tatt til en helt annen og ufarlig side – nemlig www.1881.no. På siden får du også raskt øye på en fane med navnet «Hvordan skjule besøk på siden».

Disse to detaljene sier så utrolig mye om hvilken presset situasjon de som oppsøker siden er i.

I Norge er vi langt fremme

At mørketallene kommer fram i lyset er et tegn på at de som utsettes for vold har tatt mot til seg og oppsøker hjelp. I Norge er vi langt fremme i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Vi har etter hvert fått et modent fagmiljø innen disse områdene både hos politiet og hos hjelpeapparatet. Så er dette et område som Erna Solberg og flere av hennes ministere jobber aktivt med.

Selv om det gjenstår en enorm jobb for å få bukt med familievold, er det godt å vite at vi har tatt sjumilssteg i måten dette håndteres på i Norge.

  • Fra det å ha fokus på gjerningspersonen i straffesakskjeden, har man nå et utstrakt fokus på offeret.
  • Fra å snakke om husbråk når politiet rykker ut til hjemmene, snakkes det nå om politiets anmeldelsesplikt.
  • Fra det å se gjennom fingrene på kvinner og barn som utsettes for vold skal det nå handles. Dersom du vet at en kvinne eller barn utsettes for gjentatt psykisk og fysisk vold, har DU en avvergeplikt. Det vil si at du skal melde fra til politi eller barnevern.

Hensynet til å verne om liv og helse vil i disse tilfellene veie tyngre og går foran en eventuell taushetsplikt du måtte ha som fagperson, men avvergeplikten gjelder oss alle uavhengig av stilling. Å unnlate å avverge er straffbart med bot eller fengsel inntil 1 år.

Ingen skal måtte oppleve vold. Ingen fortjener å bli utsatt for psykisk og fysisk mishandling. Det er ikke offerets feil.

Facebook Comments