Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet

Jeg glad for at vi går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen.

I dag diskuterer vi tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget. Dette er en sak som har engasjert meg lenge, og jeg blir oppgitt over en del av argumentasjonen som kommer frem. Kvinner er redde for at de ikke skal få amme barna sine, menn er bekymret for om de vil få fri fra jobben.

Dette er holdninger vi finner mange av i dagens samfunn. Det lover dårlig for den oppvoksende generasjon sin mulighet til å kunne være i arbeidslivet og være forelder. For mange går dette tydeligvis ikke sammen.

Kvinner selvrealiserer seg gjennom jobben, menn tjener til familiens livsopphold. Kvinner er omsorgsfulle mødre som er hjemme med barna, menn er tøffelhelter.

Min mann er en av tøffelheltene. Jeg driver med selvrealisering og burde heller hatt gullfisk fremfor barn, forteller Facebook meg. Det er upassende av meg å gå på møter og la mannen min være hjemme med ungene.

Dette er holdninger jeg stadig møter, og som lett kan føre til at færre kvinner tør eller orker å ta valget om å engasjere seg i politikken. Skal det virkelig være sånn i 2018?

Min mann og jeg er et særdeles godt team og er enige om det meste. Ved første svangerskap tok vi en avgjørelse om jevn fordeling av permisjon og gradert uttak.

Jeg hørte mange si «Dette kommer du til å angre på. Denne tiden vil du aldri få tilbake.»

Jeg ser det ikke sånn. Skulle jeg frarøve min mann muligheten til å være hjemme med ungene, når det var det vi begge ønsket? Skal det være en kvinnerett å være hjemme med ungene, men samtidig skal vi ha likestilte foreldre?

Ikke bare var det noe jeg unte far, jeg synes også han har sin fulle rett til å ta del i denne spesielle tiden.
Vi har aldri angret.

Det er en utfordring å være borte fra arbeidslivet, samtidig er det også en anledning til å bli kjent med barnet ditt. La oss ikke frata menn den muligheten ved å fjerne alibiet deres. Fedrene våre trenger fedrekvoten for å kunne utøve sin rett til å være med ungene sine.

Jeg hører ofte folk fortelle at det finnes jobber i samfunnet hvor man ikke kan ta permisjon. Finnes det virkelig jobber som vi kvinner ikke kan ta, fordi vi da må velge bort barn? Snakker vi da om muligheter for alle?

Nei. Tidene har forandret seg.

Jeg ønsker et samfunn hvor mor kan gå på møter og gjøre karriere, og jeg ønsker et samfunn hvor fedre kan få være fedre, uavhengig av hvilken jobb de har.

Jeg vil påstå at norske familier trenger fedrekvoten, hvis ikke får vi en verden styrt av menn og barnløse kvinner. Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet. Derfor er jeg glad for at vi i dag går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget.

Med håp om at vi kan ha større valgfrihet for den oppvoksende generasjon, og at holdningen sakte men sikkert endres i riktig retning.

Det er ingen alternativer til EØS-avtalen


Senterpartiet og SV er kritiske til EØS-avtalen, de vil ha alternativer. Men hva skal alternativet være godt for?

Vi trenger felles løsninger på felles problemer, for vi lever i en verden som stadig blir mer åpen. I den verden er Norge en liten og sårbar aktør.
Både norske bedrifter og offentlig sektor er prisgitt at mennesker fra Europa vil jobbe i Norge. Samtidig kan norske arbeidstakere få glede og nytte av å jobbe i Europa.

Uten ekstra hender i arbeid og tilgangen til EUs marked – hjemmemarkedet til norske bedrifter – er det vanskelig å se for seg et Norge med like rask vekst, høy sysselsetting og blomstrende næringsliv.

Uunnværlig for et lite land
Det er et faktum at Norges tette forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske arbeidsplasser. EØS-avtalen er uunnværlig for et lite land som Norge. Omtrent 80 prosent av vår totale eksport går til EU, 70 prosent av det vi kjøper kommer derfra, og hver dag går det 170 vogntog med sjømat over grensen til Europa.

Vår tilknytning til EU og EUs marked er ikke bare livsviktig for å trygge norske arbeidsplasser. Det er avgjørende for norsk økonomi. Ved å så tvil om Norges viktigste avtale, er det viktig å være klar over hva man setter i spill og putter i potten. Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters liv på den måten.

EØS-avtalen har også en annen viktig side enn de grunnleggende frihetene.

EU har også blitt en av våre viktigste partnere i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Vår åpne økonomi gjør oss sårbare for svart arbeid, organiserte kriminelle nettverk og for useriøse aktører på tvers av landegrensene. Dette er en problemstilling regjeringen har tatt opp med EU ved flere anledninger.

Bekjempelse av arbeidslivskriminalitet er en av regjeringens høyest prioriterte områder på arbeidslivsfeltet.

Derfor er jeg glad for at EU nå er i ferd med opprettelsen av det europeiske arbeidsmarkedsbyrået ELA. Byrået har som formål å sikre at våre felles regler om arbeidsmobilitet blir håndhevet på en rettferdig, enkel og effektiv måte.
Dette er initiativ Norge bør ønske velkommen for å styrke det europeiske samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Det er viktig at byrået respekterer nasjonal kompetanse slik det nå er tiltenkt. For Høyre er det positivt med tiltak som kan styrke kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet, og samtidig legge til rette for tjenesteyting over landegrensene utført av seriøse aktører.

Krever globale løsninger
For å trygge norske arbeidsplasser og bekjempe arbeidslivskriminalitet, er det avgjørende å bevare EØS-avtalen og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår tids største utfordringer krever globale løsninger, da må vi samhandle mer, ikke mindre. Det er ingen alternativer til EØS-avtalen.

Den er Norges viktigste avtale.

(Dette innlegget ble først publisert på Aftenbladet.no )

La oss surfe på eldrebølgen


Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås.

Noen sier at en økning eller fjerning av øvre aldersgrenser i arbeidslivet vil sette arbeidsgiverne i en vanskelig situasjon. Argumentet er visstnok at man kan bli nødt til å gi noen seniorer en mindre verdig avgang gjennom en oppsigelse. Det mener jeg er det rene sludder!

Alle var eldre før.

Desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Det sies at man mentalt ser seg selv som ti år yngre enn det man egentlig er. Det stemmer på en prikk— jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på åttende året …

Retten til å kunne delta
Som politiker har jeg begynt å engasjere meg mer i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Disse henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet, og nå kjemper flere av disse for å kunne fortsette i arbeid- og samfunnslivet. Astrid Nøklebye Heiberg, har blitt en kollega av meg, og jeg bøyer meg i nesegrus beundring over den jobben hun har gjort for meg og alle andre kvinner. Det er allikevel et paradoks at hun nå, i en alder av 82 år, fremdeles kjemper en kamp for retten til å kunne delta i arbeids- og samfunnslivet. Menn som pusher 50 kjemper sammen med henne.

Jobbe mer og lenger
Det snakkes mye om verdien av arbeid og bærekraftig velferd. De to henger tett sammen. Skal vi kunne opprettholde levestandarden vår, må vi ta noen grep. Vi må jobbe mer og lenger. Vi må være villige til å røske opp i en del av de gamle holdningene vi har. At jeg er i arbeidslivet og politikken er verdiskaping, ikke selvrealisering som enkelte hevder.

Systematisk diskriminering
Vi må slutte å tro at kompetanse følger alder. Det er ikke slik at den dagen man blir 62 eller 67 år, så mister man all kompetansen. Det kan virke som om mange tror nettopp det. Det handler om holdningene våre og en systematisk diskriminering vi ikke tenker over. Selv mistet jeg tydeligvis all kompetansen min når jeg ble heltidspolitiker. I hvert fall ifølge Facebook-feeden min. Den forteller videre at jeg også er en dårlig mor, at jeg heller burde hatt gullfisk, fordi de er enklere å mate enn unger. Er det slik vi skal få flere kvinner til å engasjere seg i politikk og samfunnsliv? Vi må rett og slett gå i oss selv, og tenke nøyere gjennom hvordan vi snakker til og hvordan vi behandler andre mennesker.

Mye har skjedd, heldigvis
Hvordan har vi det hjemme hos oss egentlig? Jeg fant en gammel tekst fra husmorskolens undervisning tilbake på 50-tallet. Jeg lo så tårene rant første gang jeg leste det. Gang nummer to gråt jeg en skvett. Det er jammen ikke rart at vi har det som vi har det. Mye har skjedd gjennom få generasjoner. Her er et eksempel på hva man lærte på 50-tallet:

«Kjære ektemann,
Her er noen forslag til hvordan du kan få meg til å føle meg velkommen når jeg kommer hjem i helgene.

Få arbeidet unnagjort. Planlegg oppgavene dine nøye. Bli ferdig en time før jeg ventes hjem. Jeg føler ikke at varmen strømmer mot meg når jeg hører deg bryte ut «Er du hjemme allerede?» Ha alltid middagen klar. Planlegg et deilig måltid allerede kvelden før. Da viser du at du bryr deg om meg og mine behov. De fleste kvinner er sultne når de kommer hjem og en god middag er en del av den nødvendige velkomsten.

Husk å forberede deg selv. Bruk et kvarter til å hvile slik at du er opplagt når jeg kommer hjem. Da blir du også glad for å se meg, i stedet for at du er for trøtte til å bry deg. Glem alle bekymringer du måtte ha og vær evig takknemlig for at du har en kvinne som meg som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi meg en åndelig oppløfting.
Når du står opp, ta litt hånd om utseendet ditt. Fiks på skjegget, ha gjerne i litt skjeggolje og se frisk og opplagt ut.

Jeg har vært sammen med så mange frustrerte og arbeidstrøtte mennesker, så vær litt mer festlig og interessant enn vanlig. Jeg kan trenge en oppkvikker etter en lang arbeidsuke.»
 
Absurd lesning? Det var det ikke på 1950-tallet, selv om du sikkert har forstått at jeg tok meg den frihet å la den gjelde menn i stedet for kvinner som den selvfølgelig gjorde opprinnelig.

Seniorer som en ressurs
Like interessant er norsk seniorpolitikk gjennom de siste 50 årene. Folketrygden kom i 1967, og da handlet pensjon om at man skulle ha noe å leve av de siste årene av livet sitt. På den tiden jobbet de fleste seg bokstavelig talt til døde, og de som fikk pensjon fikk det kun noen få år. Fra 70-tallet og langt ut på 90-tallet handlet seniorpolitikk om å gi de eldre kurs for hvordan de skulle mestre pensjonisttilværelsen. Det var først på 90-tallet at man begynte å tenke på seniorer som en ressurs.

I en kronikk i Aftenposten kunne man på 1990-tallet lese:

«Vi bør begynne å spørre oss om «pensjonismen»? Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser. Vår utfordring blir å ta opp disse vanskelige og ubehagelige spørsmålene nå. Hvordan kan vi få til at flest mulig av oss kan arbeide så lenge vi kan og vil? Det kan bli langt mer ubehagelig den dagen våre barn finner frem til passende konjunkturtiltak».

Samfunnet er absolutt modent for en endring. Jeg var ti år da dette ble skrevet, og nærmer meg nå 40.

Øvre aldersgrense i arbeidslivet
Det er forunderlig at så mange reagerer på at Høyre vil fjerne den øvre aldersgrensen i arbeidslivet. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller får hjelp til å komme seg videre. Man trenger ikke en aldersgrense for dette. Kompetansen og bedriftens behov bør avgjøre, i god dialog mellom medarbeider og leder. Tall og aldersgrenser er normative.

Vi ser at fedrekvoten er normativ, aldersgrensene i arbeidslivet blir det samme. Man er innstilt på at pensjonsalderen starter i 60-årene. Det er et tankesett vi må endre. For pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget for at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Tar vi ikke grep nå, styrer vi mot katastrofe. Det blir det vanskelig å rettferdiggjøre ovenfor våre barn, som en gang i fremtiden vil måtte bære byrden.

Alle trengs
Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås. Vi er alle en del av samfunnet. Vi bidrar alle til fellesskapet. Vi gjør ikke det for at samfunnet er gode mot oss og slipper oss til, vi gjør det fordi vi er en ressurs.

Så kom ikke her og si at det er en dårlig idé å fjerne aldersgrensene i arbeidslivet. Det handler om å endre tankesettet. Det er på tide å surfe på eldrebølgen, den skal bringe oss inn i fremtiden.

Havet er ingen søppelbøtte

I 2050 kan det være større sannsynlighet for at du får en Cola-flaske på kroken enn en fisk.

Havet vårt og kysten vår er ingen avfallsdynge. Plast, gummi og andre materialer kan bli værende i naturen i hundrevis av år.

Det skader både dyr og mennesker, og det skader mulighetene for verdiskaping i distriktene. At sjømaten vår er ren og sunn er Norges fremste konkurransefortrinn i kampen om markedsandeler. Derfor er det så viktig å trappe opp innsatsen for renere hav og strender – nå!

Flere tusen tonn med plast 
Havet er en stor del av nordmenns sjel. Historien om Norge er historien om hvordan vi har brukt havet og forvaltet de enorme ressursene som finnes i dypet.

Det tilhører vårt felles forvalteransvar å sikre en ren kystlinje og rene hav, og akkurat nå truer det kystnæringene mer enn noensinne. Når det hvert år dumpes flere tusen tonn plast i havet vokser problemet bare mer og mer. Fortsetter vi som dette vil det være mer plast enn fisk i havet om få år. Det vil være katastrofalt for våre distriktssamfunn.

Vi har verdens beste fisk
Plastforurensingen er så mye mer enn stygg forurensing av flott natur, den gir store negative økonomiske konsekvenser, spesielt for Norge som sjømatsnasjon og de av oss som har havet som inntektskilde.

Vi har verdens beste fisk. Fylles den med plast, taper vi når fisken skal selges. Problemet er både lokalt og globalt, og må løses gjennom internasjonale så vel som nasjonale og lokale tiltak.

Det er et viktig prinsipp i avfallshåndtering at forurenser skal betale. Når det gjelder marin forsøpling er dette prinsippet i praksis vanskelig å anvende, for i det noen har dumpet det i sjøen flyter det rundt i verdenshavene som «herreløst» avfall. Marin forsøpling er et globalt problem som krever internasjonale løsninger.

Kildene til plasten i havet er ikke først og fremst i Norge, det kommer fra land hvor avfallshåndteringssystemene ikke er på plass, land hvor utfordringer som plast står langt nede på agendaen. Derfor trapper regjeringen nå opp innsatsen både for en renere kyst i Norge, og et renere hav internasjonalt.

Plastbruken må reduseres
Det forbudt å forsøple i Norge. Forbudet gjelder både på land og i sjø. Norge har i stor grad også et velfungerende system for avfallshåndtering. For flere avfallstyper, inkludert emballasje, har produsentene et utvidet produsentansvar.

Dette innebærer at de har ansvar for produktene de selger også når de er blitt avfall. Selv om avfallssystemet i stor grad fungerer godt i Norge, er det likevel behov for ytterligere tiltak mot marin forsøpling. All plastemballasje på markedet i 2030 må være resirkulerbar, og all unødvendig plastemballasje og bruk av plast må reduseres.

Generelt viser det seg at plastavfall fra fiskeri og oppdrett dominerer i nord, mens det i sør er plastavfall fra forbrukere som er den dominerende kilden.

Derfor bør det bli gratis å levere marint avfall i havn for fiskere og andre, og produsentansvaret for emballasje bør også omfatte medansvar for forsøpling, plastposebruken må reduseres, og folk må få mulighet til å kunne velge f.eks. papirbæreposer.

Mikroplast i bildekk og kunstgress
Frivilliges innsats for å rydde norske strender er uvurderlig.

I tillegg til å legge til rette for at flere frivillige kan samle plast, vil vi nå innføre en kommunal tilskuddsordning til gjennomføring av nettopp lokale tiltak mot marin forsøpling og spredning av mikroplast.

Slitasje på bildekk og gummigranulat fra kunstgressbaner er to av de største kildene til utslipp av mikroplast fra oss i Norge, derfor må veiene vaskes i større grad, og gummigranulatene erstattes.

Frem til det kommer reelle alternativer for gummigranulat, pålegges baneeiere nå fra 1. januar å sørge for utstyr som samler om gummigranulatene, slik at det ikke renner ut i avløpene blant de mange hundre banene rundt i hele Norge. På sikt må mikroplast i renholds- og skjønnhetsprodukter forbys.

Det internasjonale arbeidet må likevel prioriteres særlig høyt. Som all annen forurensning er det viktigst å begrense tilførselen. Vi må få på plass et internasjonalt plastfond, der midlene går til plastrydding i land som ikke har infrastrukturen for avfall på plass. Det er der behovet er størst, og det er der det er mest effektivt å sette inn støtet.

Norge har ledertrøya på
Regjeringen har de siste årene tatt initiativ til å sette marin forsøpling og mikroplast i havet høyt på den internasjonale dagsordenen, med stor suksess.

Vi har tatt på oss ledertrøya.

Vi er bare så vidt i gang, og målet er at norske strender skal være rene, internasjonalt hav skal ryddes, og norsk fisk fortsatt skal være verdens beste.

Hva mener du om dette? 
Del gjerne din mening i kommentarfeltet under her!

Skal vi ikke lage barn i fremtiden?


Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi.

Det er et stadig større sprik mellom partiene på Stortinget i det prinsipielle synet på foreldreskap og familie.

Det er et paradoks hvis diskusjonene om assistert befruktning og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, og om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn.

Man må kunne diskutere dette, men samtidig ha respekt for at dette kan være nære og vanskelige temaer for mange.

For meg er det viktig å sette barnet først. Dette er krevende, særlig da debattens hovedfokus er på foreldrene. Hvem skal staten gi mulighet til å få barn? Hvem er egnet som foreldre? Barnet er i denne sammenhengen redusert til en figur som ikke har andre behov enn varm omsorg, et godt hjem og en dyp følelse av å være ønsket. Det fokuseres lite på hva den lille måtte tenke på når han eller hun blir eldre. Når debatten ensidig handler om foreldrenes likestilling og rettigheter, blir barnet og den biologiske tilknytningen underordnet.

Det er mange som lever godt med ikke å vite, men programmer som «Tore på sporet» viser at opphav for mange også har stor betydning. 

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle ansvarliggjøre far og sikre barns rettigheter, slik at mor ikke skulle stå igjen alene. Når man åpnet opp for sæddonasjon fikk man en ny § 9 som lyder: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far». Lovverket definerte dermed farskapet, og man startet en reise i retning alfabetprinsippet. Har man sagt A, må man si B.

Dette illustreres ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, sa Gjul følgende:

«Allerede i dag tilbyr norsk helsevesen assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Arbeiderpartiet kan ikke se at det vil være noen etisk forskjell om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det.»

11 måneder etter at loven var trådt i kraft gikk Gjul ut i VG og fulgte opp:

«Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Jeg synes ikke man skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til en annen.»

Spørsmålet blir dermed om og når vi setter grensen.

Barneloven bygger på biologien og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Staten fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke.

Unntaket er de få som benytter seg av sæddonasjon. Det er tankevekkende at et marginalt unntak brukes som en brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning.

Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Hvor langt ut i alfabetet er vi villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn?

For vi virker foreløpig samstemt om at det ikke er en menneskerett å få barn. Barn har derimot rett til foreldre. En av statens kjerneoppgaver må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter.

Med bioteknologiens muligheter får vi stadig nye dilemmaer i fanget, og jeg mener at vi må vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. For som Håbrekke skriver i boken «Den liberale familien»:

«Det biologiske foreldreskapet er ikke er svaret på alt, men et rekkverk vi kan holde oss i når vi nå går inn i en spennende fremtid med nye trender og bevegelser vi fortsatt ikke kjenner. Vi må forankre våre veivalg i noe som gir mening og sammenheng i politikken for barnas beste. Da må biologien være styrende… Når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.»

Kanskje har barnet, som sjeldent har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen.

Hva mener du om dette? 

Vi må alle bli skamløse


Gjesteblogg av barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Først publisert på regjeringen.no.

Det er nok nå. Vi må få slutt på at negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, æres- og skamkultur hindrer friheten til unge jenter og kvinner.

Deres kamp for å leve frie liv er også vår kamp. Den starter der æres- og skamkulturen skapes og dyrkes: I moskeen, i kirken, i foreningen og på kafeen. Og den slutter ikke før vi alle er skamløse.

Tenk deg at du er 16 år og smugler kjæresten inn på rommet ditt. Pappa oppdager dere og utsetter både kjæresten og deg for vold. Mot din vilje etterlater han deg hos slektninger i Pakistan. I et land du aldri har vært før. Fordi det handler om skam og ære for familien i Norge.

Stygge blikk. Utfrysning. Pappa mister kunder i butikken sin. Nisha rives mellom å være en pakistansk datter hjemme, og være ei vanlig norsk jente ute med venner. Men som hun desperat gjentar: Jeg har ikke gjort noe galt.

Det forteller regissør Iram Haq i sin film Hva vil folk si.

I Danmark er en av de mest omdiskuterte bøkene fra i fjor, Dødevaskeren, skrevet av dansk-kurdiske Sara Omar. Hovedpersonen Frmesk er ikke ønsket av sin pappa fordi hun er jente. Det er en bok som starter i Kurdistan i 1986 og avsluttes i 2016 på Skejby Hospital. Den handler om utsatte jenteliv.

Vi må ikke tro at disse historiene bare er fiksjon, dette skjer med alt for mange jenter i det virkelige liv.

Foreldrenes rolle

Som Hva vi folk si og Dødevaskeren viser, står også foreldrene i et spenn. Mødre og fedre frykter for hva deres miljø vil si om deres barns oppførsel og levemåte.

I en familie som er hinduer står svigerdatteren i et spenn mellom bestemoren og sine egne barn. Hun har to døtre og to sønner. Døtrene må bli med i tempelet i helgene for å lage mat til søndagens samling. Sønnene får helgefri til å gjøre hva de vil. Moren vil at døtrene skal gjøre det samme som sønnene, men frykt og forventninger hindrer henne.

Firebarnsmoren Azra Gilani oppfordret i en kronikk i Aftenposten mødrene til å våkne. Hun skrev for de unge jentene som ikke opplever kjærlighet og trygghet i eget hjem. I et forsøk på å vekke foreldre. Vi må handle nå, skrev hun.

Det samme ser vi i Hva vil folk si. Mammaen til Nisha er aktivt med på å sende datteren til Pakistan og senere gifte henne bort til vennenes familiemedlem i Canada. For familiens ære. Uten at Nisha fritt får mene hva hun vil.

Kampen for likestilling handler om friheten til kunne ta egne valg og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Det handler om å trygge barna slik at de kan være seg selv og leve sine liv. Uten skyld og skam samtidig som de har en fot både i minoritets- og majoritetssamfunnet.

Likestilling er en menneskerett. Flere med minoritetsbakgrunn må komme på banen for å skape like muligheter for sine barn. Varig endring kan kun skje hvis miljøene selv vil. Jeg gir honnør til alle som hver dag kjemper sine kamper, store eller små, for at de selv og andre skal kunne leve frie liv.

Hva må vi jobbe for å endre?

Regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse tar opp viktige likestillingsutfordringer. Disse skal følges opp og forsterkes.

Frie liv handler også om aksept for den du er. Det handler om fravær av diskriminering og rasisme. At du kan få en jobb du er kvalifisert for, selv om du har et fremmed navn og at du kan ytre deg uten å bli hetset for den du er. Regjeringen er godt i gang med oppfølgingen av strategien mot hatefulle ytringer.

Jeg vil være en likestillingsminister for unge med minoritetsbakgrunn og vil kjempe sammen med dem for at de skal kunne leve frie liv:

  • Unge stemmer skal tas på alvor. Vi har mange viktige, unge stemmer i Norge. Mange slites mellom foreldrenes kultur og forventninger, og egne ønsker om selvstendige liv. Jeg vil at deres erfaringer skal lyttes til. Når regjeringen nå setter ned et utvalg for å utrede likestillingsutfordringer blant barn og unge, skal unge med minoritetsbakgrunn ha en selvsagt plass.
  • Bedre støtte til foreldre. Å være en god forelder er krevende for alle. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn står ofte i et spenn mellom sin egen kultur og forventninger fra det norske samfunnet. For meg er det viktig at de får hjelp og støtte i arbeidet med at barna skal få en god framtid i Norge. Et sentralt redskap er strategien for foreldrestøtte som vi legger frem i vår, der foreldreveiledning er tema.
  • Kamp mot diskriminering. Vi vet at mennesker med minoritetsbakgrunn opplever diskriminering, blant annet i arbeidslivet. Dette må vi hindre. Diskriminering er ødeleggende for tilliten vi trenger for å oppnå gode fellesskap. Regjeringen vil derfor iverksette tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og på utesteder.

Modige stemmer

Vi har heldigvis mange sterke stemmer i Norge. Stemmer som kjenner kampen for likestilling på kroppen. Der deres egen sikkerhet er kostnaden for å ta til orde for et fritt liv. Uten skam og skyld. Uten negativ sosial kontroll eller diskriminering.

Alle skal kunne leve frie og selvstendige liv. Barn, unge og voksne har rett til å ta sine egne livsvalg. Dette er en menneskerett som gjelder for alle.

Likestilling er en grunnleggende verdi i Norge, men det er ikke all likestilling vi kan vedta oss til. Det er ingen enkle løsninger når det handler om verdisett og holdninger.

Som en del av innsatsen for likestilling har statsministeren, kunnskaps- og integreringsministeren og jeg et frokostmøte med viktige stemmer med minoritetsbakgrunn på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Vi skal lytte til innspill og lære om hvordan vi sammen skaper et likestilt samfunn for alle.

Som Frmesk skriver i sitt brev til pleieren Darya i boken Dødevaskeren:

«Jeg prøver å fortelle min (historie) selv om bare tanken fyller meg med skyld og skam. Jeg føler skam over å eksistere. Vi er nødt til å ta kampen for det er våre liv som står på spill. Mine ord er det eneste jeg har tilbake. Det er grunnen til min overlevelse. Jeg er ingenting uten dem».

Det er tid for å gå fra ord til handling og ta et oppgjør med at unge får krenket sine rettigheter.

Jeg lover å stå sammen med dem i kampen for et likestilt Norge der alle har like muligheter og alle er like mye verdt. Uavhengig av bakgrunn.

Jeg blir kvalm når jeg hører om hetsen hun mottar

Vi må ta til motmæle mot netthets, nå.

De siste månedene har jeg blitt mer og mer forbanna. På vegne av andre og på vegne av demokratiet.

Det er for mange mennesker, særlig kvinner, som opplever grov, seksualisert hets og rasistiske og hatefulle kommentarer når de engasjerer seg i samfunnsdebatten.

Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali er den siste som får gjennomgå. Men det har vært mange før henne.

Lan Marie Nguyen Berg har fått kommentarer som beskriver i detalj hvordan de skal drepe henne. Hun skal slås i bakhodet med en spade og begraves under asfalt.

Trine Skei Grande (V) har blitt hetset om vekt og intelligens. Hun får tilsendt seksuelt upassende meldinger og bilder på sosiale medier. Hun har mottatt flere drapstrusler.

Heidi Nordby Lunde (H) har fått kommentarer som «Du burde voldtas. Du skal voldtas.»

Både Erna Solberg og Hadia Tajik (Ap) har opplevd sin storm av kommentarer.

Noen av nettrollene er anonyme. Andre går ut med fullt navn. Mange er forbilder for sine barn og barnebarn.

Tap for demokratiet
Konsekvensene av dette er åpenbar. Viktige stemmer stilner. Debatten blir fattigere. Demokratiet taper.

La meg slå en ting fast. Selvfølgelig skal man tåle kritikk og skarpe formuleringer. Vi må tåle kontroversielle og sjokkerende uttalelser. Vi må tåle å bli provosert og krenket. Ytringsfriheten står sterkt i Norge.

Men prisen for å delta i den offentlige debatten er i dag for høy for mange.

Jeg er for eksempel uenig i en del av argumentene og utsagnene til Sumaya Jirde Ali. Jeg synes av og til hun går for langt i å karakterisere motstandere på en ufin måte.

Men jeg får vondt av å høre stemmen hennes briste på NRK når hun forteller om hetsen hun mottar. Jeg har stor respekt for at hun kaster seg ut i et slikt debattklima, og står opp for det hun tror på. Og jeg blir kvalm av kommentarfeltet:

«Tragisk eksemplar av et menneske.»
«Returner henne til Afrika.»
«Frekk sugge»
«Ufyselig vesen. Send henne hjem til Somalia.»
«Det er slike vi ikke vil ha i Norge.»
«Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene.»

Sumaya Jirde Ali er en ung kvinnelig samfunnsdebattant som fortjener å få reaksjoner og diskusjoner om hva hun mener – ikke hatefulle og rasistiske kommentarer om hudfarge, nasjonalitet, religion, alder, kjønn eller utseende.

Hetsen mot Sumaya er avslørende. Det handler om rasisme, diskriminering, negativ sosial kontroll og mannssjåvinisme. Gruppene som hetser Sumaya og andre kvinnelige samfunnsdebattanter har flere ting til felles: De er provosert og utagerer, ofte i håp om å kontrollere og true til taushet kvinner som i dag nekter å la seg kue.

Vi må gjøre mer for å sikre at stemmer vi burde høre – ikke stilnes.

Hva kan vi gjøre?
Erna Solberg har i mange år tatt til motmæle mot hets og nettroll, og brukt sin posisjon til å sette problemet på dagsorden. Det er jeg stolt over. I 2016 kom regjeringen med en strategi mot hatefulle ytringer, og flere av tiltakene der må vi følge opp videre.

Politiet må ha god kunnskap og kompetanse. Flere politidistrikt bør ha egne grupper som arbeider mot hatkrim, og arbeidet må prioriteres. Vi trenger mer forskning på årsaken til hatkriminalitet, hvem som utgjør nettrollene og skadevirkningene det har for den enkelte og for samfunnet. Vi trenger bedre veiledning og støtte til dem som opplever hat og rasisme fra feige anonyme mennesker bak PC-skjermen.

Også må vi alle ta til motmæle. Nettrollene er ikke mange, men de blir så veldig synlig dersom vi andre ikke sier i fra. La oss bidra i dugnaden mot netthets.

Han jobber deltid for å ha mer tid til trening og familie


Flere kvinner oppga trening, familie og fritid som begrunnelse for hvorfor de jobber deltid, i en artikkel på Frifagbevegelse.no. Hadde vi godtatt denne begrunnelsen hvis den kom fra en mann?

«Noe av det beste med deltid er at jeg har tid til å passe barnebarnet.»
«Jeg tenker at jeg lever nå, og lever slik det er best for meg.»
«Jobber deltid for å ha frihet og tid til hage og hund.»

(Sitater hentet fra artikkelen. Les den her. )

Debatten går varmt i disse dager rundt heltid-og deltidsjobb. Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn. 

Det hjelper lite at arbeidsgivere legger til rette for heltidsstillinger dersom det er for få som vil ha disse. Det er også en problemstilling at for få ønsker å jobbe i helgene, eller ser det som uaktuelt å ta langvakter.

«Nordsjø-turnus» har fungert i årtier innenfor enkelte virksomheter, men det blir som å banne i kirka dersom en tar dette opp for de mer kvinnedominerte yrkene.

Jeg tror vi sitter litt for godt fast i kulturen vår. «Sånn har vi det hos oss, og det har fungert godt til alle tider.» Det må vi kunne utfordre, og da må vi ta en debatt om kjønnsroller, hjemmet og arbeidslivet.

Les også: Er det greit å gråte på jobben? 

Jeg vil sammenligne det med debatten om fedrekvoten. Jeg er helt sikker på at jeg aldri ville vært på Stortinget dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten og det at jeg har en mann som ville ha deler av min permisjon, i tillegg til sin egen.

Vi har begge hatt arbeidsgivere som har lagt til rette for dette, og vi fant en løsning som fungerte godt for oss. Jeg ammet mine fire barn til de var over et år. Det er ingen motsetning mellom det å kunne amme og det å være i jobb. Fedre er fullverdige omsorgspersoner, og vi kan ikke skyve melka foran oss i permisjonsdebatten. Da vil vi aldri bli likestilte i arbeidslivet, og heller aldri likestilte på hjemmebane.

Anne-Kari Bratten, adm. dir. i arbeidsgiverforeningen Spekter,  fikk kjeft for å påstå at norske kvinner heller ville shoppe på CC Vest, heller enn å jobbe heltid. Det var en brannfakkel inn i debatten. Samtidig vet vi at vi må jobbe mer, for å opprettholde velferdssamfunnet.

Alternativet er å senke kravene på velferdstilbudene. Da må man spørre seg selv om det er greit at flere velger å jobbe deltid for å få mer tid til å trene og være med familien. I etterkant av Brattens uttalelse gikk 11 kvinner og menn ut i Fri fagbevegelse med en begrunnelse for hvorfor de jobbet deltid. (Saken jeg skrev om i innledningen.) Eller, 10 kvinner og én mann.  Overskriften burde altså heller vært «10 norske kvinner og en mann om deltid». For det er spesielt kvinner som jobber for lite. Og det er en utfordring.

Den uønskede deltiden er en utfordring, men det er faktisk også den valgte.

Flere av kvinnene i Fri fagbevegelse-artikkelen satte trening, familie og fritid som grunner for valget sitt.

Hva ville vi sagt dersom slike uttalelser kom fra menn? Rundt middagsbordet, på arbeidsplassene, i festlig lag. Vi hadde neppe akseptert det. De hadde blitt beskyldt for ikke å bidra.

Det ville ikke vært bærekraftig. 

Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn.

Jeg mener vi må ta grep nå. Hvis ikke vil min datter på 2,5 år vokse opp i et samfunn hvor det ikke er forventet at hun deltar.

Les også: Skal dere ha barn snart, eller?

Det er på tide at vi kvinner også begynner å ta vår plass. Vi kan ikke forvente like rettigheter, samtidig som vi skal forfekte vår egen fortreffelighet på hjemmebane.

Vi må ta denne kampen, slik at våre døtre slipper det. Det koster, men vi lever i en mannsverden. La oss ta skrittet mot et kjønnsnøytralt arbeidsliv, det fordrer først og fremst deltakelse.

Da må man melde seg på!

Seksuell oppd(r)agelse

Vi har ingenting å tjene på å fortelle barna våre historier om blomstene og biene, og forlede dem til å tro at storken kommer med barna.

Du er herved advart. Her kommer et ærlig og usminket innlegg om hvordan jeg snakker med barna mine om sex.

«Mamma, jeg kom ut av rumpa di, ikke sant?»

Spørsmålet kom ingenstedsfra, mens jeg var i en samtale med en fjern kjenning på butikken. Jeg prøvde å ignorere det, men poden var standhaftig og spørsmålet kom på nytt. 

Jeg måtte da korrigere og forklare ham at han hadde kommet ut av tissen min.

Han var fornøyd med det svaret, og samtalen min i butikken kunne fortsette.

Mannen min og jeg har fire barn. I det siste har det vært samtaler om å få flere – ikke mellom oss – men mellom barna. En av barna kunne gjerne tenke seg å være storesøster, til morens og farens skrekk. En av hennes brødre er rimelig pragmatisk til dette. Han kunne fortelle oss andre at det da bare var for mamma og pappa å «sekse». Det var første gang jeg hørte dette uttrykket.

Språket forandrer seg jammen meg med årene.

En av de andre barna lurte på hva å «sekse» var, mens sistemann antagelig hadde sin idé. Han hadde lite lyst til at mamma skulle fortelle om dette.

Men må man, så må man.

Jeg fortalte dem at dersom man skulle lage baby måtte man ha sex: 
«Å ha sex er at pappa stikker tissen sin inn i min, og det er noe vi voksne gjør dersom vi vil kose med hverandre og ha det godt. Noen ganger kan dette også føre til at voksne kvinner blir gravid.»

Seksualundervisningen var over for den dagen, de hadde lært litt mer, men var nok forundret og også litt forferdet over hvordan det egentlig gikk til å lage babyer.

Det er egentlig bare sånn livets gang er.

Det er et av mange livets undere, som skjer på en ganske så strabasiøs måte, men som blir til noe av det fineste i livene våre. Barnlig glede og forundring slutter aldri å underholde og glede.

Glede over egen kropp og seksualitet er en viktig del av livet vårt, og opplæringen rundt det bør starte så tidlig som mulig. Det kommer fort til et punkt hvor barna synes dette kan være flaut, og da hjelper det å ha referansepunkter fra tidligere samtaler.

I min ungdom kalte vi det sex. Mitt første møte med sex var via pornofilmene, en fasinasjon som startet i 6-7. klasse. Det var spennende og nytt. Jeg husker aldri at jeg var opptatt av kropp når jeg var mindre, ei heller at jeg tok på meg selv. Onani kjente jeg ikke til før ei jente på samme alder kunne fortelle meg at hun lekte med dusjhodet, og hadde fått orgasme ved hjelp av dusjstrålene. Vi var vel 13-14 år på dette tidspunktet.

Jeg husker at jeg gikk hjem i dusjen og prøvde, men jeg fant ikke den samme gleden ved å dusje som det hun gjorde.

I voksen alder fant jeg ut at verden var mer enn porno. Det å kjenne sin egen kropp og sine egne grenser er viktig, og verden er langt fra en pornofilm. I en dokumentar som gikk på NRK i fjor forsto jeg plutselig at i pornofilmene så jukser man ofte når mannen får utløsning. Det er den perfekte blandingen mellom melis og vann som gir det naturlige utseendet. Sæden i pornofilmene er ikke ekte.

Jeg skulle bli nesten 40 år, før denne illusjonen brast.

Jeg vil ikke at mine barn skal bli kjent med sin seksualitet gjennom pornobransjen. Jeg ønsker at mine barn skal kunne utforske egen seksualitet og være klare og tydelige på sine grenser.

Derfor snakker vi om det meste i vår familie, også sex og forholdet til egen og andres kropp.

I helgen snakket vi om #Metoo rundt kaffebordet. Den ene sønnen min var med på praten, men lurte på hva det gikk i. Vi fortalte ham at saken omhandlet politikere, eller andre, som eksempelvis prøvde å kysse eller ta på noen som ikke ville det.

Vi benyttet anledningen til å fortelle at det aldri var greit at noen tok på ham, dersom han ikke hadde lyst selv. Det var aldri greit at voksne tok på kroppen hans, dersom det skulle skje måtte han fortelle meg eller noen andre voksne om dette.

Jeg tenkte også å minne ham om den seksuelle lavalderen, men siden han knapt er 9 år, tenker jeg at det blir en anledning til dette ved et senere tidspunkt. Man kan ikke ta alle skrittene på en gang.

Seksualiteten vår er en viktig del av oss. Vi er født med den, og har et særlig ansvar for å ta vare på denne gjennom livet. Da trenger man gode rollemodeller og man trenger personer man kan snakke med dette om. Både hjemme, på skolen og blant vennegjengen. Da er det viktig at det ikke foreligger vranglære, som gjør at unger vokser opp med et forvrengt bilde av egen seksualitet.

De som har et godt forhold til seg selv og kroppen sin, får også et trygt og godt forhold til andre mennesker, sa sexolog Margrete Wiede Aasland i Aftenposten for noen år siden. Hun oppfordrer foreldre til å snakke om seksualitet fra tidlig alder av, og gjerne før skolealder. I disse tider hvor mange bruker Google som personlig oppslagsverk, tror jeg dette er viktigere enn noen gang.

Vi som foreldre må være til stede i samtalene med våre barn, og vi må fortelle dem hva som er forskjellen på rett og galt. Vi har ingenting å tjene på å fortelle historier om blomstene og biene, og forlede barna våre til å tro at storken kommer med barna.

Ved å snakke om seksualitet i oppveksten får barna et forhold til egne grenser, og det kan være lettere å si fra hvis noen skulle utsette dem for ting som ikke er greit.

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth , stortingsrepresentant (H)


Aftenposten skrev onsdag om «Vilde»
som gjennom hele videregående måtte leve med at en privat video av henne ble sendt rundt og pratet om.

Jeg blir så oppgitt over mennesker som ikke klarer skjønne at de gjør en ulovlig handling når de trykker «send», og et bilde eller en film forsvinner inn i et univers av chatter, forum og lagres på mange tusen mobiler.

Når ble det «innafor» å fritt dele nakenbilder av andre?

Uskyldige jenter blir hacket og krenket på det groveste. Det er ikke greit. Vi må alltid slå hardt ned på overgrep. Vi kan ikke bagatellisere spredning av private bilder på nett. Snarere tvert imot – det er et nærmest evigvarende overgrep. Sosiale medier har gitt lavere terskel for hets og hatefulle ytringer enn det er ansikt til ansikt.

Mange opplever ufrivillig å bli tatt bilde av i dusjen på treningssenteret. Mange opplever å få telefonen hacket eller at ekskjæresten sprer private bilder som havner på avveie. Det er overgrep som kan være fullstendig ødeleggende for den som blir utsatt for det. Usikkerheten brer seg. Man vet ikke hvem som har sett bildene, hva de blir brukt til, og man blir aldri helt sikker på at bildene er slettet fra hver eneste smarttelefon.

Slik deling er overgrep, og det er politikernes oppgave å sørge for at regelverket er tilpasset den digitale utviklingen.

Hvor er foreldrene?

Foreldre har et stort ansvar. Vi kan ikke gi barna våre iPhone uten samtidig å sette grense for hvilke aktiviteter som er innenfor og utenfor. Og vi må sørge for at personvern og informasjonssikkerheten ivaretas når man bruker sosiale medier. Det er på tide at med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

Minst like viktig, vi må hjelpe barna når de opplever noe ubehagelig. Enten det er deres bilder som er spredd eller de er den som har gjort det. Barna skal lære og erfare, og da trenger de trygge voksne som viser vei. Jeg tror mange foreldre føler på at de ikke behersker sosiale medier like bra som barna sine, og at det blir et argument for å ikke spørre mer. Men du kommer langt med å være nysgjerrig og forstå at livet på nettet og livet for øvrig ikke er delt i to i barnas liv.

Det er på tide med et mer målrettet arbeid i skolen for å styrke barns personvern og bevissthet knyttet til bildespredning. Vi voksne må lære barna våre hva som er innafor.

En avsporing

Du hører ofte voksne mennesker diskutere hvorfor hun eller han tok «slike bilder» i utgangspunktet. Det mener jeg er en avsporing. Å stjele private bilder fra mennesker er en kriminell handling. Å distribuere andres private bilder er en kriminell handling.

Nå er det politikernes oppgave å sørge for at vi har et regelverk som slår ned på overgrep og som et tilpasset den digitale fremtiden og for at barn og unge får kunnskap om hvordan oppføre seg. Men vi må ikke glemme vårt felles ansvar – å slå ned på spredning av private bilder. Det er vårt felles ansvar å si ifra når noe går over streken.

Si gjerne din mening om innlegget i kommentarfeltet!