Kva som har formar våre val

Bilde av stortingsrepresentant Torill Eidsheim foran Stortinget. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg av Torill Eidheim, Stortingsrepresentant (H)

Eg har lyst til å slå eit slag for alle våre bestemødre.

Vi har akkurat lagt bak oss 8. mars og kvinnedagen. Eg har alltid hatt ei kjensle av at denne dagen på ein måte ikkje er min. Kvifor har eg først stilt meg dette spørsmålet no?

Sterke kvinner

Måndag forrige veka fekk eg ei omvisning på Westminster (det britiske parlamentet). Gjentatte gonger blei det trekt fram historiar om sterke kvinner som ikkje berre har forma London si historie, men kjempa for våre felles rettigheiter. Emmeline Pankhurst var ei av desse.

Britisk aktivist og hjelpar i Suffragette-bevegelsen. Ho var sterkt kritisert for si militante framferd, men også anerkjent for sitt bidrag til kvinner sin stemmerett. Time Magasine har utpeika henne som ein av dei 100 mest innfytelsesrike personane i det 20. århundret.

«Ho forma ein tanke for kvinner av vår tid; ho rista samfunnet inn i eit nytt mønster utan moglegheit for å kunne gå tilbake»

Kanskje var det berre eg som denne dagen la akkurat dette mest på minnet. Men det fekk meg til å tenkje på kva som har forma oss kvinner som lever i dag.

Da kvinner fekk stemmerett

Kvinnene i min familie var nok ikkje som Emmeline Pankhurst. Kampen for kvinner sin stemmerett er den tydelegaste og viktigaste kampen for utviklinga av samfunnet vårt i dag.

Bestemor var berre eitt år den gongen kvinner fekk stemmerett. Ho har vore blant dei som meinte at å stemme er ei borgarplikt, men mest av alt også ein viktig moglegheit å nytte seg av.

Det var få kvinner rundt henne der ho vaks opp på fjellgarden Dyrkolbotn i Hordaland og på Haslestad i Vestfold. Ho mista mor si tidleg og blei opplært til å ta ansvar , ho viste respekt og ytte respekt. Eg har aldri sett på henne som ei «kvinnesakskvinne».

Men i dag ser eg at ho har påverka og tatt mange val som har forma vår familie i dag. Det var bestemor som oppfordra meg til å bli med i fjøset, spele fotball, leike i skogen og bli med bestefar på jakt. Ei sterk men stillferdig kvinne som påverka i det stille, formidla samhald og tru på at alt er mogeleg.

Dei små kvardagskampanje

Eg har lyst til å slå eit slag for alle våre bestemødre – for den litt mindre synlege kampen som har pågått på vegne av oss kvinner. Det er desse små kvardagskampane i kombinasjon med dei store som gjer at vi er der vi er i dag.

Takk, til mine «forkvinner» for at eg har fått vekse opp i ein heim der likestilling og utdannelse var heilt sjølvsagt. Vi tek stafettpinnen vidare!

Facebook Comments

Fastelavenssøndag er mer enn boller med krem og melisdryss

Fastelavensris finansierer forskning på kvinnehelse.

Gjesteinnlegg av Tone W. Trøen, Stortingspresident (H) og medlem av Norske Kvinners Sanitetsforening.

Fastelaven er en av merkedatoene for Norske Kvinners Sanitetsforening. I generasjoner har de plukket og etterpå pyntet bjørkeris med fargerike fjær. Salget av fastelavensris finansierer livsviktig forskning på kvinnehelse hvert år. N.K.S. forvalter årlig mellom 20-25 millioner kroner til forskning på kvinnehelseutfordringer.

Som datter av en trofast sanitetskvinne har jeg et nostalgisk forhold til salget av fastelavnsris. Men det er ikke nostalgi som preger N.K.S. Den er en tidsaktuell forening som også jobber aktivt mot kroppspress, mot vold mot kvinner, bedre integrering og reell likestilling.

Norske Kvinners Sanitetsforening har 41.000 medlemmer. De står på skuldrene til sine formødre og bærer videre den stolte arven det er å være del av en organisasjon som er til for andre. Til alle tider har Sanitetskvinnene spurt seg hvem som trenger dem mest. De har gjort og gjør en formidabel innsats for vårt velferdssamfunn. De har utdannet sykepleiere, de har bidratt til forskning og kunnskapsutvikling.

Deres innsats har hele tiden tilpasset seg nye tiders folkehelseutfordringer. De har satt bekjempelse av tuberkulose og kreft på dagsorden. N.K.S. har løftet revmatisme og benskjørhet som viktige kvinnehelseutfordringer. I dag belyser de tabuer som rammer kvinner. Sanitetsforeningen gjøre en uvurderlig jobb i arbeidet med å bringe mer kunnskap og forståelse for dette. Plager knyttet til overgangsalder, menstruasjon, vulvasykdommer og fødselsdepresjon er tema som får mer oppmerksomhet på grunn av nettopp N.K.S.

Sanitetskvinnenes mål har hele tiden vært; der det offentliges innsats ikke strekker til, setter sanitetskvinnene ressursene inn – både lokalt og nasjonalt. Milliardverdier er overført til samfunnet gjennom sanitetskvinnenes frivillige innsats.

Kos deg med hveteboller med krem på søndag. Også synes jeg du skal gi deg selv og noen du er glad i en bukett eller tre med fargerike fjær i helgen.

Ha en fin fastelavenshelg!

Facebook Comments

Å være vitne til vold for et barn er like skadelig som å være direkte utsatt selv

Statssekretær Guro Angell Gimse (H). Foto: Cecilie V. Jensen

Jeg har sett det på nært hold i jobben som politi.

Gjesteinnlegg av Guro Angell Gimse (Statssekretær)

Årlig opplever 150 000 personer i Norge vold fra en som står dem nær.

2 av 3 som utsettes for dette er kvinner, og 3 av 4 siktede for vold i nære relasjoner er menn. 1 av 10 norske barn har opplevd dette i løpet av oppveksten.

Jeg har sett det på nært hold i jobben som politi. Jeg husker vi kjørte patrulje en mørk julekveld. Vi fikk beskjed om å kjøre til en adresse der far hadde banket opp mor. Det jeg så da vi kom inn i dette hjemmet, glemmer jeg aldri. Der satt det fire små barn og gråt.

På gulvet lå juletreet veltet og fjernsynet var knust. Far var det jeg vil kalle for rabiat. Kollegaen min og jeg ikke klarte å roe ned mannen med ord. Vi måtte pågripe han, legge han i gulvet og ta på han håndjern – fremfor de gråtende barna. Det var hjerteskjærende.

Å være vitne til vold for et barn er like skadelig som å være direkte utsatt selv.

Familievold

Det har vært en enorm økning i antall anmeldelser av familievold og voldtekt de siste 4 årene. Voldtektssaker har en økning på 66% og familievold på omtrent 35%. Kripos mener dette skyldes at man snakker mer om vold og overgrep og at man har kjørt viktige kampanjer.

Din utvei

Som en del av regjeringens innsats for å forebygge vold i nære relasjoner, har nettsiden dinutvei.no blitt etablert. Nettside vekker uvanlige følelser når man besøker den. Det er en nasjonal veiviser til hjelpetilbud, informasjon og kunnskap om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep, men siden bærer preg av at den som besøker siden er redd for å bli oppdaget.

Det første som lyser mot deg når du klikker det inn på siden, er en stor rød knapp på høyre side med teksten «Forlat siden». Klikker du på den, blir du tatt til en helt annen og ufarlig side – nemlig www.1881.no. På siden får du også raskt øye på en fane med navnet «Hvordan skjule besøk på siden».

Disse to detaljene sier så utrolig mye om hvilken presset situasjon de som oppsøker siden er i.

I Norge er vi langt fremme

At mørketallene kommer fram i lyset er et tegn på at de som utsettes for vold har tatt mot til seg og oppsøker hjelp. I Norge er vi langt fremme i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Vi har etter hvert fått et modent fagmiljø innen disse områdene både hos politiet og hos hjelpeapparatet. Så er dette et område som Erna Solberg og flere av hennes ministere jobber aktivt med.

Selv om det gjenstår en enorm jobb for å få bukt med familievold, er det godt å vite at vi har tatt sjumilssteg i måten dette håndteres på i Norge.

  • Fra det å ha fokus på gjerningspersonen i straffesakskjeden, har man nå et utstrakt fokus på offeret.
  • Fra å snakke om husbråk når politiet rykker ut til hjemmene, snakkes det nå om politiets anmeldelsesplikt.
  • Fra det å se gjennom fingrene på kvinner og barn som utsettes for vold skal det nå handles. Dersom du vet at en kvinne eller barn utsettes for gjentatt psykisk og fysisk vold, har DU en avvergeplikt. Det vil si at du skal melde fra til politi eller barnevern.

Hensynet til å verne om liv og helse vil i disse tilfellene veie tyngre og går foran en eventuell taushetsplikt du måtte ha som fagperson, men avvergeplikten gjelder oss alle uavhengig av stilling. Å unnlate å avverge er straffbart med bot eller fengsel inntil 1 år.

Ingen skal måtte oppleve vold. Ingen fortjener å bli utsatt for psykisk og fysisk mishandling. Det er ikke offerets feil.

Facebook Comments

Denne praksisen er helt grusom

Illustrasjonsfoto: Getty Images

Stopp kjønnslemlestelse av unge jenter og kvinner.

Gjesteinnlegg av Anne-Mette Øvrum (Nestleder i Høyres kvinneforum)

I Norge regner man med at så mange som 3000 unge jenter bosatt her er i faresonen for å bli sendt til foreldrenes hjemland for å bli kjønnslemlestes. Vi må også ta inn over oss at det i dag anslagsvis bor 17 000 -18 000 kvinner i Norge som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse før de kom til landet.

I dag er det den Internasjonale dagen for nulltoleranse for kvinnelig kjønnslemlestelse. Denne dagen har de siste ni årene blitt markert for å øke kunnskap og oppmerksomhet rundt praksisen.

Uten noen form for medisinsk årsak fjernes hele eller deler av klitoris og indre kjønnslepper, eller kjønnsorganet påføres skade.

I de mest ekstreme tilfellene sys kjønnslepper sammen slik at det gjenstår en liten åpning til urin og menstruasjonsblod.

Dette er hjerteskjærende, og praksisen fremstår helt uforståelig for meg.

Jeg kjenner jeg blir sint.

Anne-Mette Øvrum (Nestleder i Høyres kvinneforum)

Historier om stigma og skam

De helsemessige utfordringene disse kvinnene opplever er svært underkommuniserte. Kvinnene kan oppleve problemer med å tisse, hyppige infeksjoner, smerter i underlivet, seksuelle vanskeligheter, problemer i forbindelse med menstruasjon og bekymringer rundt svangerskap og fødsel. Men plagene kan også gi psykiske reaksjoner.

Jeg har hørt historier om hvordan omskårede kvinnene har opplevd møte med helsevesenet i Norge. De forteller om skam og stigma. Noen opplever det som nedverdigende å vise frem sitt skadede underliv til helsepersonell.

Det er viktig at jentene og kvinnene som utsettes for kjønnslemlestelse får god og nødvendig helsehjelp. De skal ikke måtte føle på skam og stigma. De fortjener å møtes med respekt, ydmykhet og kunnskap.

Kjønnslemlestelse er forbudt ved lov i Norge

Enten praksisen forklares med gammel tradisjon, lokale normer og verdier, religiøst krav eller kulturelle årsaker er alle former for kjønnslemlestelse forbudt i Norge. Personer som utfører eller medvirker til at en jente eller kvinne blir omskåret kan få fengselsstraff i inntil ti år.

Jeg synes at et strengt lovverk bør kunne kombineres med en ydmyk kulturforståelse slik at vi imøtegår dette intime problemet på en klok måte.

Spesielt i helsevesenet er dette viktig.

Vi må forebygge og avverge kjønnslemlestelse

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige arenaer for forebygging og avverging av kjønnslemlestelse. De skal tilby samtale om temaet til foreldre og jenter med bakgrunn fra aktuelle land.

Jenter med bakgrunn fra samfunn hvor kjønnslemlestelse er utbredt, skal også få tilbud om underlivsundersøkelse.

Et brudd på menneskerettighetene

Alle typer kvinnelig kjønnslemlestelse blir vurdert som ødeleggende og er et brudd på menneskerettighetene for kvinner og jenter.

WHO har som mål å få slutt på kjønnslemlestelse innen en generasjon – det er egentlig mange generasjoner for sent.

Vi i Høyres kvinneforum skal gjøre det vi kan for å stoppe denne praksisen.

Facebook Comments

Mørkemenn, mørketid og sutringsfrihet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

2018 var et spesielt år, hører jeg stadig. De som har vært med lenger enn meg i politikken er tydelige på at det var et usedvanlig spesielt år. Enkelte har kalt det en annus horribilis. Det skjedde mye som ikke hadde med politikk å gjøre. Det skjer enda mye som ikke har med politikk å gjøre.
Jakten på enkeltmennesket er fremdeles i gang.

Vi måtte bare vente og se hvilken retning Krf tok, før vi kunne begynne skytset. Før den tid visste ingen hvem de skulle sikte mot. Alle snakket varmt om Krf, de varme menneskene og det viktige valget som skulle tas.

Mørkemannen

Kjell Ingolf Ropstad ble i løpet av en debatt stemplet som mørkemann. Alt skulle handle om fosterreduksjon, selvbestemt abort, Pride-tog og Kjell Ingolfs preferanser. Jeg satt selv i radiodebatt noen dager etter at den fatale setningen kom ut og snakket om hvordan man skulle få flere barn. Overgangen fra en til to er den verste sa jeg, klarer man to klarer man også tre, eller fire. Der er ikke forskjellen så stor.

Jeg tenkte det siste inni meg.

Frykten for å ytre seg

Klok av skade over at ord kan fare galt av sted og stemple oss for evig tid.
Det har blitt en verden hvor mange frykter for å ytre seg. Ironi på nettet er en vanskelig øvelse, noe jeg oppdaget i mitt siste blogginnlegg hvor jeg skrev at den største personlige fadesen var at barnetrygden ble økt for barn opp til 6 år. Noe jeg selvfølgelig ikke mente. Jeg gikk ikke inn i politikken for å tjene penger. Personlig er jeg faktisk ikke så stor fan av å øke barnetrygden, da burde den heller vært mer behovsprøvd. Men jeg lever godt med at den økes for de det gjelder.

«Kvinnekortet»

Det jeg ikke lever like godt med er at «kvinnekortet» trekkes frem, hver gang debatten rundt bioteknologi tar fyr. Jeg har forståelse for at kvinner ser på det som likestilling at de kan få hjelp med eggdonasjon, all den tid vi har åpnet opp for sæddonasjon. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis ville ha stemt for det, dersom jeg hadde muligheten. Der er jeg en smule mer konservativ enn partiet mitt Høyre.

Assistert befruktning

Assistert befruktning til enslige kvinner håper jeg at jeg derimot aldri må stemme for. Da må kunnskapen min rundt temaet og min forståelse endres drastisk. Jeg kan rett og slett ikke se hvorfor staten skal rekvirere sæd til enslige kvinner, og jeg ser iallfall ikke at det skal handle om kvinners rettigheter og likestilling. Da får vi en utfordring rundt neste hjørne, når man skal snakke om menns rettigheter. Denne, og andre debatter fortjener bruk av innestemme, og den fortjener nyanser.

Kvinner og netthets

Her en morgen hørte jeg på radioen at kvinner vegrer seg for å stille til kommunevalg på grunn av netthets. Det ser jeg stadig vekk i kommentarfeltene. Heldigvis opplever jeg lite av det selv, men det kommer nok. Inntil den tid bruker jeg tiden min på å være en motkraft til det jeg mener har utviklet seg til en sutringskultur på sosiale medier. Jeg prøver å løfte det som er godt i samfunnet.

Det kunne flere med fordel gjort.

Erfaring gjennom snart 39 år har lært meg at det meste går bedre med en positiv innstilling. Gjennom saklig argumentasjon og debatt kan man også finne løsninger. Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

Det starter i kommentarfeltet

Husk at alle politikere også er sønner, døtre, mødre, fedre, naboer, venner og medmennesker. Vi såres ofte av de samme tingene, og engasjeres av samme saker. Felles for oss alle er at vi ønsker å påvirke samfunnet vi lever i. Enten vi er politikere, eller ikke.

Da hjelper det lite å drive med svartmalingskampanjer og karikere budskapet. Våre barn fortjener bedre. Det er vi voksne som må gå foran og bidra til en anstendig debatt.

Det starter i kommentarfeltet.

Facebook Comments

Hvordan gikk datakampen?

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Turid Kristensen (H).

Jeg spurte alltid om hockeytreningen, men aldri om dataspillet. Så våknet jeg.

Er du en av de foreldrene som gladelig stiller opp på barnas håndballkamper og korpsøvelser, men som er bekymret når barna bruker tid på dataspill? Spør du datteren din om hvordan fotballkampen gikk, men aldri spør sønnen din om hvordan det gikk da han spilte dataspill?

Jeg var en av de foreldrene inntil for noen år siden. Det var liksom noe som ikke angikk meg. Noe jeg ikke forstod. En annen verden.

Så feil kunne jeg ta.

NRK fortale lørdag historien om hvordan Robert Steen først forstod verdien av gamingen til sønnen Mats etter at sønnen døde. Mitt ønske er at andre foreldre skal våkne opp og forstå at gaming er en super fritidsinteresse på lik linje med andre interesser. At gaming gir barna flere venner og nye fellesskap. Også selv om barna er friske og deltar på andre arenaer.

Gaming er en viktig del av verdenen til mange av barna våre. 96 prosent av gutter og 63 prosent av jenter i alderen ni til 18 år spiller spill. I en undersøkelse utført av medietilsynet i 2018 er det likevel bare 18 prosent av barna som mener foreldrene er svært eller ganske interessert i spill de har spilt, mens 71 prosent av barna mener at foreldrene er svært eller ganske interessert i øvrige fritidsaktiviteter.

Dette er ikke bra nok. Barna våre fortjener at vi deltar og støtter dem uansett hva de interesserer seg for.

Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og finne ut hva gaming betød for min sønn da han ble alvorlig syk med ME for seks år siden. Han kunne ikke gå på skolen, han måtte slutte å spille ishockey og orket sjelden å treffe vennene sine.

Det er fremdeles en sorg for meg at han ikke lenger kan dyrke tidligere interesser eller ta del i gamle fellesskap, men dette fikk meg i hvert fall til å engasjere meg i noe annet som er viktig for ham.

Jeg bestemte meg for å sette meg inn i hva League of Legends er. Til min store overraskelse var det et veldig morsomt og spennende spill. Jeg klarer ikke å spille selv, men jeg har lært meg hva det går ut på.

Vi har i dag stor glede av å følge med på turneringer sammen, som arrangeres verden rundt. Og jeg kjenner på den samme stoltheten når han selv gjør det bra, som da han lyktes i idretten. Det føles godt, og det fortjener han.

Her er bilde fra en av gangene vi så på turnering sammen. Foto: Privat

Kanskje like viktig som at sønnen min har funnet seg en ny fritidsinteresse, er at dette har gitt ham veldig mange nye venner over hele verden.

Jeg kan stå med gledestårer i øynene utenfor gutterommet og høre latteren hans. Jeg hører hvordan de snakker sammen og har det morsomt. Min sønn er ikke lenger ensom selv om han ikke lenger kan delta i det samme fellesskapet som før han ble syk. Det er uendelig godt å vite.

Jeg er veldig glad for at jeg våknet opp, og nå kan ta del i noe som betyr så mye for en som er så viktig for meg. At dette også kan være en felles interesse for oss.

Innlegget ble først publisert på NRK Ytring.

Facebook Comments

Lag barn, gjerne flere!

Skrevet av Lene Westgaard-Halle.

Statsministeren var klar i årets nyttårstale. Lag barn, gjerne flere!

Av en eller annen grunn provoserte budskapet enkelte, og flere på venstresiden mente at grunnen til at vi ikke får flere barn, er at Norge ikke er det bra nok land å få barn i. Da lurer jeg på hvilket land de mener er bedre enn Norge, og hva er det vi mangler?

Er det sykehusene?

Jeg fikk barn for litt over fire måneder siden. På et av verdens beste sykehus. En dramatisk fødsel som kunne gått skikkelig galt i en stor andel av verdens land. For vi er heldige i Norge, som har ett av verdens beste helsevesen.

Verdens beste jordmødre

Vi har leger jeg skylder livet mitt. Så det kan ikke være det de sikter til, disse damene som er sinte over at Erna oppfordrer oss til å få barn.

Er det foreldrepermisjonen da? Det at vi kan være hjemme et helt år med barna våre i betalt permisjon og virkelig være tilstede for dem i deres første leveår? For sånn var det ikke da jeg var barn. Da Arbeiderpartiets hegemoni hadde vart i flere tiår, og Odvar Nordli var statsminister.

Da jeg var barn, som jeg raskt vil tilføye at ikke er så lenge siden, så var over 300.000 mødre heltids husmødre, og kun 30 % av barn over 3 år var i barnehage. Var barnet ditt under 3 år, var det ca. 4 prosent som var i barnehage. Det var ikke noe ett års betalt permisjon da, men folk fikk jo unger. Ja, faktisk flere enn i dag.

Full barnehagedekning

Så er det kanskje det at vi har full barnehagedekning som er det store problemet? At vi mødre kan velge om vi vil jobbe eller ikke? Takk, Kristin Halvorsen, jeg kommer til å sende deg en varm tanke første dag i barnehagen til høsten. Eller er det kanskje maksprisen som gjør noen redd for å få barn? At det nå koster halvparten av det det gjorde for får år siden å ha podene våre i barnehage?

Mest barnevennlige land

Jeg er ikke det minste provosert. Jeg er bare ubeskrivelig takknemlig. Takknemlig for at jeg har fått barn i et av verdens aller mest barnevennlige land. Takknemlig for legene og jordmødrene som var der for oss, for at vi fikk ligge så lenge vi hadde behov for på barselavdelingen.

Takknemlig for at mannen min kan være hjemme med datteren vår i åtte måneder med lønn, mens jeg jobber. Takknemlig for at jeg vet at hun får plass i barnehage til høsten, og at vi begge har mulighet til å jobbe, samtidig som vi vet at hun har det bra. Takknemlig for at samtlige regjeringer vi har hatt, sakte men sikkert har gjort landet vårt så barnevennlig som Norge faktisk er i dag.

Samtidig skal vi ha respekt for de valgene familiene selv tar.

Å få barn tidlig

Det beste for Norge er om vi får barn tidligere enn i dag, og kanskje flere enn snittet i dag. Men det er ikke alltid det som er best for den enkelte familie. Men vår oppgave som politikere er å legge til rette for at det blir så enkelt som mulig, og så trygt som mulig.

Jeg er en av dem som ventet lenge med å få barn, og når vi først bestemte oss tok det mye lenger tid enn vi hadde planlagt. Jeg er ikke enig med dem som forsøker å spille på frykt eller skape et bilde av at det er håpløst å få barn i Norge. Norge er, takket være prioriteringer fra politikere i alle farger, et av verdens beste land å få barn i. Og det skal bli bedre.

Vi skal ikke bagatellisere frykten enkelte føler, men den må heller ikke overdrives. Det er nok av folk som forteller deg som barnløs hvor mye du går glipp av, folk som mener noe om permisjonsfordelingen familien har landet på, eller som mener å vite hva som er best for ungen din når du får barn.

Det kommer til å gå bra

Så kjære dere som vurderer å få barn, eller dere som vil utsette bare litt til, kjør på, alt ligger til rette for at det kommer til å gå bra. Vi lever i et av verdens beste land, med noen av verdens beste ordninger for barnefamilier. Selv om det kan komme noen søvnløse netter, og dere noen ganger kommer til å stå der klokken 04:30 på natten med en skrikende baby i armene:

Kjærligheten dere kommer til å føle for den lille bylten vil ta dere med storm! Barna er fremtiden – både for dere som familie, og for Norge som land.

Facebook Comments

Flere fødte barn krever tiltak

«Nå må vi få flere barn». Dette hører jeg stadig oftere, og sist i statsministerens nyttårstale.

Selv har jeg bidratt med fire barn til fellesskapet. Det er flott at Erna Solberg løfter oss frem, men skal vi få flere barn krever det politiske tiltak og holdningsendringer.  

Jeg var 29 år da jeg fikk førstemann, deretter kom to til som perler på en snor, og sistemann kom rekende på en fjøl på slutten. Innimellom var det noen graviditeter som gikk over av seg selv. Alderen min tilsa vel at jeg ikke valgte å formere meg på det optimale tidspunktet. 

Vi bør få barn tidligere enn vi gjør i dag. Det er bekymringsfullt at stadig flere trenger medisinsk hjelp til dette. Det eneste som er sikkert er at det nesten aldri passer. 

Denne julen har jeg ligget til lading hjemme på sofaen. Innimellom har jeg lettet på rumpa for å vaske klær, rydde klementinskall fra gulvet, spille spill med ungene, eller lage middag. Men stort sett har jeg lest bøker, ligget på sofaen, og prøvd å puste med magen. 

Først for et par dager siden fant jeg frem Ernas nyttårstale, for å høre hva hun hadde sagt om dette med å få flere barn. Slik er det å være småbarnsforeldre: Trett som faen. 

Barna er likefullt det kjæreste, starten på alt. De er grunnen til at jeg valgte å engasjere meg i politikken. Deres fremtid avhenger av de valgene vi tar i dag. Derfor er det viktig at vi satser på barnehage og skole, og at vi snakker om kompetanse, og at å stille krav er å bry seg. Det er også viktig at vi som foreldre stiller opp. Men jeg har begynt å fundere litt på om vi stiller opp for mye. 

Jeg møter stadig fordommer rundt at jeg har fire barn samtidig som jeg er en hardtarbeidende stortingsrepresentant. Mange hadde helst sett at jeg passet barna mine bedre. Jeg har tross alt valgt å få hele fire stykker, og da skulle det kanskje bare mangle at jeg ikke var mer hjemme med dem?

Hadde jeg vært mindre tykkhudet hadde jeg nok blitt såret av mange av kommentarene som har kommet.

Nå blir jeg som regel bare irritert. Vi må ta et oppgjør med fordommene våre. Vi får ikke flere barn i Norge om alle skal kjøres til og fra trening, ha hjerteformede paprika i matpakken og felles familiemiddag alle årets dager. 

Jeg vet heller ikke om barna rustes bedre som selvstendige mennesker heller. 

For alle som snakker om flere barnefødsler med småbarnslivet på trygg avstand, husker at det er fylt av kjærlighet. Men de må også huske at det er slitsomt fysisk, psykisk og økonomisk.

Vi har valgt ikke å ha SFO. Både på grunn av økonomi (ingen søskenrabatt i vår kommune, og en i hver klasse fra 1-3. klasse hadde gjort et dypt innhugg i budsjettet), men også fordi ungene ikke gjør lekser på SFO. Mine barn går derfor hjem og gjør leksene i et tomt hus. Kjemisk fritt for voksne.

Tidvis går også barna mine alene på fotballtrening. Da jeg var liten kan jeg ikke huske at jeg hadde foreldre med på fritidsaktivitetene. I dag sitter foreldre på sidelinjen og ser på når barna er på håndballtrening.

Jobber barn som er 13 år, rynker folk på nesen. Det er ingen som går med aviser lenger. Det er heller ingen som panter flasker lenger, fant jeg ut på forrige fotballturnering. 

«Vi trenger ikke det, dere fikser jo det vi trenger», sa sønnen min da jeg undret meg over dette. Ja, vi foreldre, vi skal visst fikse alt. Full kontroll. Tilsynelatende.  

Jeg tror vi foreldre må senke skuldrene og forvente litt mer av ungene våre, og mindre av oss selv og velferdssamfunnet. Vi har skrudd forventningene til hverandre alt for høyt opp. Vi forventer at de voksne i barnehagen skal smøre ungene våre med kuldekrem, og at lærerne skal lære ungene å knytte skolisser. Klarer ikke barna seg gjennom skoleløpet, ja, så får jammen meg konsulenten hos Nav ta seg av de unge lovende. Det skulle visst bare mangle. Sånn har det blitt. 

Jeg har nettopp begynt å lese bøker igjen. Etter nesten 10 års ørkenvandring der bleieskift, klesvask, jobb og familietid tok alt fokuset. Denne perioden er kortvarig. Det er faktisk helt sant. Det vet jeg nå, men jeg har aldri trodd på det når folk har sagt det til meg. Man må erfare det selv. Perioden med bleieskift er over, og snart vil de ikke lenger krype opp på fanget mitt. De skal ut og fly på egen hånd.

Min jobb som politiker er å sørge for at de har en fremtid å fly inn i. 
Verdien av arbeid er viktig for velferdssamfunnet. For barna våre og barna som skal komme. Alle valg vi tar i hverdagen er ikke like hyggelige på kort sikt, men nødvendige. Sånn sett har politikk og barneoppdragelse mye til felles. Det skrikes høyt rundt tøffe prioriteringer, men det blir bedre for alle over tid.

Etter 1,5 år på Stortinget er jeg positiv til fremtiden. Skolen blir stadig bedre. Flere inkluderes i arbeidslivet, og det har blitt gjort en enorm jobb med pensjonssystemet. Barna våre skal jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister, men får neppe en like gullkantet pensjon. Vår jobb er å gjøre denne forskjellen minst mulig. Vi skal betjene både nåtid og fremtid. Forvalteransvaret ligger tungt på våre skuldre. 

Den største utfordringen vi har som politikere er å finne helikopterperspektivet. Det er vanskelig å se skogen for bare trær. Jan Zahl i Aftenbladet skrev like før jul: 

«Eg vil heller ha politikarer som tenkjer korleis verda ser ut når barna mine blir vaksne, og ikkje bare på neste valsyklus. Sjølv om eg vil måtte betala ekstra for det i dag». 

Det er en viktig, men vanskelig øvelse. 

Vi trenger at det fødes flere barn. Spørsmålet er hvilken pris vi skal betale for dette. Det er en debatt som bør engasjere de fleste. Det handler om nåtiden, men også i aller høyeste grad om fremtiden.

Våre barn.

Facebook Comments

Kommentarfelt og kritisk tenkning

Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Da jeg vokste opp hadde vi små håndholdte dataspill fra Nintendo med et par knapper på hver side. Favorittspillet var et spill venninnen min hadde, hvor man skulle ro en båt og redde fallskjermhoppere fra å bli spist av krokodiller.

Båten hadde tre trinn frem og tilbake, men det gikk jammen meg fort nok. Noen år etterpå kom Nintendo med Super Mario Bros. Julen vi fikk dette ble jeg sittende oppe til langt på natt for å spille. En ny verden hadde åpnet seg. Utviklingen har vært enorm etter dette. Mobilene gjorde sitt inntog og har gått fra stort til mindre, og koster i dag en brøkdel av hva de gjorde.

Barnas tilgang til internett

Mine barn er vokst opp i en digital verden. De kan ikke forestille seg en verden uten telefon, nettbrett, TV og fri tilgang til internett, døgnet rundt. Derfor er det vår jobb som voksne å sette grenser for dette, samtidig som vi skal oppdra de små.

Jeg synes dette er en vanskelig oppgave.

Det er vanskelig fordi det i en travel hverdag kan være fristende å la barna spille litt ekstra, eller se enda en film på Netflix. Det er vanskelig fordi jeg som voksen ikke har den digitale kapitalen jeg burde ha hatt.

Min eldste på snart 10 år har nok allerede oversteget meg i innsikt på de digitale flatene. Og det er før han er blitt sluppet løs i alt det internettet har å by på. Antagelig burde flatene for voksenopplæring på dette området vært langt større.

Sprer seg raskt

Nylig fikk jeg som forelder melding om at de forferdelige drapene i Marokko var delt via SnapChat til 7. klassinger på en skole i nærheten. Ordfører og politi gikk også ut og ba folk om å være varsomme og snakke med ungene om dette, og skjerme dem fra dette. Voksne ble oppfordret om å ikke oppsøke disse videoene. Det ville være en sterk opplevelse, uavhengig av alder. Det er ikke meningen at vi skal se på slike ting. Det er avskyelige handlinger som ikke bør deles.

Allikevel så sprer de seg.

Forfatter og direktør for Public Policy i Schibsted, Karin Pettersson, har skrevet boken «Internet är trasigt – Silicon Valley och demokratins kris» sammen med Martin Gelin. På NHOs årskonferanse hadde hun et innlegg om dette, hvor hun viste til Youtube og Facebook. Youtube ble i sin tid laget med målsetting om å lage en TV-kanal for alle. I dag er det også blitt en arena for radikalisering, hvor filmene styres av algoritmer.

Enkelt fortalt er det slik at både Facebook og Youtube er laget for at vi skal engasjeres og bli værende på plattformen så lenge som mulig. Jo lenger vi er inne, jo mer data får de. De lever på vårt engasjement. Valutaen som brukes er vår vrede, for vi engasjeres av følelser.

Det skremmer meg.

De siste årene har min bruk av sosiale medier økt betydelig. Jeg har i denne perioden lagt merke til at mange kommenterer, med tidvis svært stygge karakteristikker, er til innlegg de ikke har lest og ikke kjenner innholdet i. En overskrift eller et bilde, har vekket en følelse, og man bruker tastaturet for å få utløp for denne. Kommentarfeltene ser ikke lyse ut for menneskeheten.

Hvor ble det av skjemmevettet?

I november i fjor foreslo komiker Erlend Osnes at dette med ufine kommentarfelter kunne løses ved at man måtte bruke BankID for å kunne legge inn kommentarer.

Videre kunne man brukt dette til en karmakonto, hvor eksemplevis Jan Jansen går til banken og de ser at alt ser fint ut og melder :»Du kan få låne 4 millioner!, men vent, vi ser her på karmakontoen at du er et jævla rævhål, så du får faen meg ikke penger!».

Da jeg googlet opp denne episoden på telefonen for å finne ut hva Erlend Osnes faktisk sa, fikk jeg etter kort tid en mail. I løpet av de minuttene jeg googlet lån og komiker hadde noen fanget opp at jeg muligens var interessert i lån. «Vedr. din lånesøknad» sto det i kommentarfeltet. Og man undres over hvorfor folk havner i luksusfellen? Men det er en helt annen diskusjon. Tilbake til sosiale medier.

Kritisk tenkning

Poenget er at vi voksne har en jobb å gjøre. Ikke bare må vi sørge for at ungene våre utvikler evnen til kristisk tenkning , vi må også gå i oss selv. En aprildag for mange år siden var jeg på ferie hos farmor og farfar. Jeg var ikke så gammel, men husker enda nyhetssaken på NRK, hvor fiskere hadde fått en havfrue i nettet.

Jeg elsket havfruer og satt limt til TV-skjermen i dyp fascinasjon. Det fantes virkelig havfruer! Det var dessverre en aprilsnarr. Jeg kjenner den dag i dag enda litt på skuffelsen over dette.

Men heldigvis var det på den tiden ikke den store tilgangen til informasjon, og vi ante ikke hva Fake News var. I dag overlesses vi av mer eller mindre seriøse fakta. Utfordringen er at vi ikke vet hva som er hva. Målet må være at vi voksne sjekker hvor ting kommer fra, før vi eventuelt velger å reagere og dele.

Det hender stadig at noen deler en artikkel som går flere år tilbake på Facebook. Det kan gå lag tid før en oppvakt person kommenterer at «denne artikkelen er mange år gammel». Det må være en enkel sak å sjekke. I tillegg kan man vurdere flaten som deler saken.

Det som ved første øyekast kan vekke sterke reaksjoner, kan enkelt nyanseres ved at man bruker litt tid før man reagerer. Vi må rett og slett trene opp bevisstheten vår.

Teknologien brukes av oss mennesker, og vi må bruke den med omhu. Jeg tror ikke vi trenger karmapoeng. Men vit hvem du er når du skriver, og vit at du skriver til andre medborgere.

Vi politikere har en enkel syretest: kunne dette stått på forsiden av VG med navn og bilde? Ikke? , da bør du la være! Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Ikke skriv sånn, du kan bli sånn.

Facebook Comments

Verden og vi er i våre hender

Foto: NHO

Nytt år, nye regjeringsforhandlinger, ny NHO-konferanse og samme utfordring:

Verden er i endring.

NHOs årskonferanse markerer starten på et nytt år og setter agendaen. Dette året varmet jeg opp ved å delta på ILO-konferansen dagen før, hvor 100 år ble markert. Direktør i ILO, Guy Ryder, trakk frem Norge som et foregangsland i ILO-sammenheng.

Vi hadde den første kvinnen som deltok på en internasjonal ILO-konferanse allerede tidlig i ILOs historie. I dag har vi Kristin Skogen Lund som deltar, som en av 27 kommisjonærer, for å snakke om The Future of Works.

Ryder trakk fram pragmatisme, dyktige aktører, villigheten til kompromisser og tillit som viktige kjennetegn ved norsk arbeidsliv og den norske modellen. Dere må fortsette å være rett frem var den klare meldingen. Norge har høy tillit når det kommer til arbeidsliv.

Tillit var også et sentralt ord på NHOs årskonferanse.

Begge steder snakket man om viktigheten av europeisk og internasjonalt samarbeid, og betydningen av trepartssamarbeidet. Hovedbudskapet var at vi må samarbeide mer, og ikke mindre. Og vi trenger EØS-avtalen.

EØS-avtalen er frihet og trygghet

Når jeg besøker bedrifter er det sjelden de har trukket frem EØS-avtalen, men det har blitt et større tema det siste året. De fleste forutsetter at den skal være der. I år har vi hatt avtalen i 25 år, og de færreste husker et arbeidsliv uten. Vi tar det som en selvfølge.

Det kan vi ikke lenger gjøre.

Det finnes krefter som ønsker å så tvil om EØS-avtalen. Det finnes de som mener at vi kan få en bedre avtale. Dette bør bekymre norsk arbeidsliv, også oss som vil sikre velferden for kommende generasjoner.

Det er bedriftene som skaper jobber, velferd og gode lokalsamfunn. Den norske eksporten gir grunnlag for 600 000 arbeidsplasser, og mange bedrifter er helt avhengige av å få arbeidskraft inn til landet.

Jangaard Export AS produserer tørrfisk, og har 9 fabrikker i Norge og 1 i Italia. De er helt avhengige av globale, forutsigbare handelsavtaler og arbeidskraft utenfra. I 2017 omsatte de for svimlende 828 776 000, 99 % av varene ble eksportert.

Norge er en del av verden

Vi ser at det er krise i det økonomiske systemet i mange land, samholdet i vesten er under press og den globale orden er i endring. USA er ikke lenger en nasjon som leder verden, og det foregår nå en strategisk konkurranse mellom USA og Kina. Vi som land og vi som verden står ved et veiskille. Ingen land lever i et vakum, og vi må stå sammen, på tross av ulikheter.

Jens Stoltenberg trakk frem elementer av flaks og dyktighet som grunnlag for vår velferd, og pekte på en kombinasjon av disse. I tillegg pekte han på at verden har blitt stadig mer organisert etter 2. verdenskrig, gjennom en rekke internasjonale samarbeid og avtaler.

Dette har gitt grunnlag for fred, og videre økonomisk utvikling. Han advarte om at dette nå var under press. Stoltenberg anbefalte at man håndterte dette gjennom fortsatt dyktighet, kombinert med litt flaks, men at vi aktivt bidrar til en bedre organisert verden.

Og samarbeid er et valg.

Hvis vi vil samarbeide må vi ta et aktivt valg. Norge kan være et foregangsland. Finske Katja Lehland, i Elkem, trakk frem tillit og åpenhet som noe særegent ved Norge, men pekte videre på at vi har mye å lære av andre. Vi er nordmenn, men først og fremst verdensborgere.

Vi må være nysgjerrige og søkende, ikke lukket og oss selv nok. Norge sin vei til innflytelse er å samarbeide.

Verden er i endring og forskyvninger av makt vil føre til nye balansepunkter. Vårt svar må være mindre proteksjonisme, men vi må samtidig anerkjenne at samarbeidet trenger fornyelse. Samtidig må vi holde fast ved sikkerhetsnettene vi har.

Vi er et land med 5 millioner innbyggere, men takket være EØS-avtalen har vi et hjemmemarked på 500 millioner mennesker. Norge ble unntatt toll på stål og aluminium. Sveits ble ikke. De har ingen EØS-avtale. De har 120 bilaterale avtaler. EØS-avtalen betyr noe.

Norge må ikke gi opp troen på forpliktende samarbeid. Vi må snarere gå i front for et globalt samarbeid, og vi må være klar over at forpliktende samarbeid koster.

Internasjonal handel betyr mindre fattigdom

Vi må fremme norske interesser gjennom å tenke at noe av gevinsten ved internasjonal handel er konkurranse. Man kan ikke velge og vrake, det handler om å gi og ta. Norge kan ikke forvente at alle andre land skal være med på å sette våre interesser først.

Internasjonal handel har gitt mer for å bekjempe fattigdom enn bistand, sa Erna Solberg i sin tale til NHOs årskonferanse:

Og det har ikke skjedd på bekostning av de som selger, vi har økt levestandarden sammen. Handel handler om å gjøre kaken større, ikke bare fordele, og det finnes negative sider ved den globale handelen. Dette må vi svare ut gjennom å ha en bevisst nasjonalpolitikk for å sørge for at grupper ikke taper, selv om mange vinner.

Historien har lært oss at Norge er et land som har tjent på handel. Det er få land som har mer å tape på proteksjonisme enn Norge.

Vi trenger mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. Vi må fortsette å løfte i flokk. Fremtiden vår står på spill.

Verden og vi er i våre hender.

Facebook Comments