Hvorfor tar ikke flere fedre ut mer foreldrepermisjon?


Jeg tok feil. Og jeg innrømmer det. Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Gjesteinnlegg av Linda Hofstad Helleland (H)

Fordeling av foreldres fødselspermisjon har vært en sak som har engasjert meg som småbarnsmor. Ut fra tanken om at denne rause ordningen vi er så privilegerte å ha i Norge, først og fremst er til for å gi barna våre en god start på livet.

Derfor ønsket jeg å gi familien mer mulighet til selv å velge hvordan de ville leve livet sitt i barnets første leveår.

Men selv om jeg mener matematisk likhet i fordeling av permisjonsuker ikke er så interessant, mener jeg det likevel er viktig at begge foreldrene er hjemme med barnet det første leveåret. Fordi det gir mulighet for at sterke bånd knyttes mellom barnet og begge foreldrene. Ikke bare mor.

Fra et likestillingsperspektiv er derfor denne ordningen en av de viktigste vi har for å fremme like muligheter mellom menn og kvinner.

Jeg tok derfor feil da jeg sammen med Høyres kvinneforum i 2010 kjempet gjennom denne endringen i Høyres program på landsmøtet mot partileder Erna Solbergs stemme.

Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Færre i pappaperm

For det er neppe tilfeldig at tallene fra NAV viser at andelen fedre som har lengre permisjon enn ti uker er blitt mer enn halvert etter at regjeringen kuttet pappakvoten fra 14 til ti uker i 2014.

Årsakene til at fedre er mindre hjemme med barnet sitt er nok mange. Alt fra ulike behov for den enkelte familie, press fra arbeidsgiver, familieøkonomi eller rett og slett lite velvilje fra far eller mor. Men fedrekvoten har åpenbart en effekt. Spørsmålet vi må stille oss er om det er statens ansvar å be fedre være mer hjemme med barnet sitt?

Jeg mener nei. Men det kan se ut til at mennene ikke er klare for å ta det ansvaret selv.

Som leder av Høyres kvinneforum uttalte jeg i 2010 at statlig regulert pappapermisjon er en ”mistillit til far som omsorgsperson”. Det jeg mente da, og det jeg fortsatt mener er at jeg tror far har like mye lyst til å være til stede for barnet sitt som mødre. Loven er også på fars side.

Den er helt tydelig: Far har krav på den valgfrie permisjonstiden. Så hvorfor tar ikke flere fedre ut mer permisjon?


Foreldrepermisjon:

  • Foreldrepengeperioden består av fedrekvoten, mødrekvoten og fellesperioden. Mødrekvoten er på ti uker, seks av dem må tas rett etter fødselen. Fedrekvoten er også på ti uker.
  • Fellesperioden er ukene som blir igjen når de tre ukene før termin og ti uker fedrekvote og ti uker mødrekvote er trukket fra.
  • Fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker fra 1. juli 2014 av Høyre/Frp-regjeringen.

Kilde: NAV


Problemet

Selv om problemstillingen er sammensatt, så tror jeg at den grovt sett kan reduseres til fire utfordringer:

1) Mange fedre opplever press fra arbeidsgiver og vegrer seg for å be om mer, 2) Mange familier gjør en økonomisk vurdering som gjerne gjør at de er mest tjent med at far er den som står i jobb, 3) Noen menn føler ikke at det er naturlig å ta mer enn kvoten, og til slutt 4) Mange kvinner ønsker å være lenge hjemme.

Det siste poenget må ikke undervurderes. Mange menn kan også oppleve at det er vanskelig å ta plass i en situasjon der partneren har båret frem et barn gjennom ni måneder, og at hun dermed ønsker å ha så lang permisjonstid som mulig. I en slik situasjon kan fedre fort oppleve at det er vanskelig å nå frem med et ønske om å dele permisjonstiden jevnere med mor.

Vi kvinner må også eventuelt akseptere at vi reduserer vår andel av fødselspermisjonen for at fedrene skal få mer tid med barna.

Valgfrihet har en egenverdi

Som forkjemper for familiers valgfrihet er mitt verdisyn basert på en oppfatning om at folk selv vet best hvordan de skal leve sine liv. Det gjelder alt fra når de skal handle på butikken til valg av skole, og ikke minst hvordan den enkelte familie fordeler fødselspermisjonen.

Ingen familier er like. For meg oppleves det da feil at staten skal si at mor og far har et gitt antall uker hver. Familiene må selv ha muligheten til å sette seg ned rundt kjøkkenbordet og bestemme dette.

Men med valgfrihet følger ansvar. Dette ansvaret er det skuffende at ikke arbeidsgivere og flere fedre ønsker å ta. Og jeg ser det som helt naturlig at politiske standpunkter justeres i tråd med samfunnsutviklingen. I dette tilfelle, i tråd med manglende samfunnsutvikling.

Menn må kjempe

Kvinners rettigheter har blitt kjempet frem gjennom mange år, med hard kamp og stor motstand. Når vi de siste tiårene har hatt en diskusjon om fordelingen av fødselspermisjonen, har vi ikke sett en kampvillig organisasjon på herresiden.

Kanskje er tiden inne for at menn reiser seg og kjemper sin sak. Hvor er mannsbevegelsen som kjemper mot urettferdigheten i at kvinner og menn får ulike svar fra sjefene sine når de skal ut i foreldrepermisjon? Hvor er mannsbevegelsen som krever å få sin plass med barna i kampen med mor? Hvor er mannsbevegelsen som tar til orde for å fjerne de økonomiske årsakene til å skjevfordele permisjonstiden?

Jeg mener at det blir for enkelt å skylde på arbeidsgivers motvilje. Hvis dette er et problem, hvorfor står ikke menn på barrikadene?

Målet mitt er det samme som det alltid har vært. Jeg mener at familiene skal få løse dette selv, uten at staten skal blande seg inn i fordelingen. Men så lenge ikke flere fedre vil stå opp og kjempe mer for tid med sine barn, så er vi der at vi fortsatt trenger en fedrekvote.

Kritiser meg gjerne for å legge skylden på far. Men jeg mener han bør ta en del av ansvaret. Samtidig innser jeg at dette forslaget var for umodent. Jeg skulle hørt på Erna!

Hva mener du? Jeg vil gjerne høre din mening i kommentarfeltet.

Hvorfor tror mange på bygda at man må bo i byen for å være miljøvennlig?


Kan du lade mobiltelefonen din, kan du lade bilen din.

Mange forbinder det å være miljøvennlig med å være en kaffelattedrikkende og drøvtyggende hipster fra Grünerløkka. Er det egentlig sånn?

Når jeg snakker med venner og kjente ute på bygda, er det mange som har en oppfatning av at du må bo i byen for å kunne foreta deg noe som helst som ligner på miljøvennlighet, men man trenger ikke bo innenfor Ring 3 i Oslo for å være klimavennlig.

Snarere tvert i mot.

Ja, det er ofte bedre kollektivtilbud i byen. Bor man langt vekk fra et sentrum, er man veldig ofte avhengig av bil. Det betyr ikke at man trenger å kjøre fossilbil. Hvorfor er det så mange utenfor Oslo som mener at det bare er folk i Bærum som kjører elbil, og at det er umulig å gjøre det der de bor?

Med unntak av dem som pendler veldig langt i enkelte deler av Finnmark, så kan de aller fleste av oss kjøre elbil.

Vi har strøm også på bygda. Kan du lade mobiltelefonen din, kan du lade bilen din. Jeg pendler 150 kilometer til og fra gården hjemme og til jobb, og bruker ofte elbil, når det ikke passer å ta toget. Det går helt fint, og jeg sparer enorme summer i bensinutgifter.

I byen bor mange i forholdsvis små leiligheter. Ute på bygda har vi litt mer armslag både inne og ute, noe som gjør at vi ofte også bruker mer strøm. Nå er jo det meste av strømmen i Norge ren, siden generasjonene før oss var kloke og bygget ut vannkraft i store deler av landet.

I Vestfold bygger vi nå Norges aller første «plusshus»-skole, Horten vgs. En stor og vakker skole i tre, som skal produsere mer strøm enn den bruker. Ikke bare er den klimavennlig, byggingen av skolen skaper også en kompetanse lokalt, som gir oss et konkurransefortrinn i møte med nye krav hos både entreprenører og forbrukere, samtidig som vi skaper et marked for grønne løsninger.

Vestfold er også Norges solfylke. Ikke bare er det fylket med flest soldager i året, det er også fylket hvor solenergi satses mest på. Bor du i Vestfold får du investeringsstøtte om du satser på fornybar energi, både om du er privatperson eller om du driver næring. Og det virker, i Vestfold legges det solcellepaneler på mange tak, også låvetak i samarbeid med Bondelaget.

Men dette skjer flere steder på bygda. Helge på Alhaug gård på Hedmarken bruker den skrinneste jorda si til å sette opp en egen solcellepark som dekker nesten hele strømforbruket på gården hans. Den lokale smeden sveiser i disse dager opp anlegget, og sauene på gården kommer til å beite på gresset i solparken.

Å utnytte ressurser effektivt er kjernen i fremtidens økonomi. På bygda har det alltid vært viktige prinsipper. Avfall er en ressurs som kan gjenvinnes, gjenbrukes og omdannes til nye ressurser. Mange av jordens ressurser vil det kunne oppstå knapphet på i fremtiden. Derfor er det viktig at vi utnytter dem best mulig – og gjerne flere ganger.

Hos GreVe Biogass på Rygg gjør de det. De samler matavfall fra husholdninger fra Kragerø i Telemark, gjennom Vestfold og Buskerud, helt til Asker i Akershus. Sammen med husdyravfall samlet inn i samarbeid med gårbrukere i distriktet, produseres det biogass som driver blant annet skolebussene. Kumøkk hjelper klimaet.

På Skogn i Nord-Trøndelag bygges Biokraft i samarbeid med Norske Skog. Det blir verdens største produksjonsanlegg for flytende biogass. Avfall fra fiskeopdrett og skogbruk er blant det som brukes, og det gir miljøvennlig gjødsel til landbruket, samtidig som det kutter utslipp i transportsektoren.

Dette er kun noen få eksempler – de fleste av dem milevis fra nærmeste kaffelattedrikkende hipster. Det er i distriktene disse tingene skjer.

Ikke på de nedsnødde «gatekontorene» innenfor Ring 3.

Som bonde i byen har jeg noe jeg vil si


Jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Det gjør kanskje ikke du heller?

Noen dager er ekstra spesielle. Å reise fra gulrotåkeren på gården og inn til byen, gå opp Løvebakken, og åpne den tunge og ærverdige døren inn til Stortinget for aller første gang, gjør en ganske ydmyk. Å vite at man har mange tusen stemmer i ryggen, og minst like mange forventninger om leveranse de neste fire årene, er ganske stort og ikke så rent lite overveldende.

Jeg gleder meg til det som kommer. Gleder meg selv om vi har vært gjennom en valgkamp hvor enkelte politikere har jobbet hardt for å løfte en polariserende debatt mellom by og bygd.

En debatt som i stor grad la opp til å putte folk i grupper, for så å forsøke å skape et fiendebilde av «de andre».

Oss og dem. En splittet nasjon.

Det er en politisk strategi vi har sett brukt mye det siste året, noen steder med hell. Trump feiret akkurat ett år på tronen i USA. Jeg tror Norge er større enn som så. Jeg tror vi er mer sammensatte, mer åpne. Jeg kommer til å gjøre mitt for mindre polarisering og mer samarbeid i politikken.

For jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Jeg tror vi som er innbyggere i Norge er mer enn stedet vi bor. De fleste av oss som bor på bygda, har venner i byen og omvendt. Selv om jeg bor på bondegård bruker jeg jo tilbudene i byen. Norge er et lite land, altfor lite til å skape fiendebilder av folk basert på bosted.

Jeg blir ofte møtt med at jeg som bonde representerer et byparti. Og tidligere var det kanskje sånn. Men det har endret seg.

I bygda der jeg bor gjorde Høyre et brakvalg og ble største parti. Det samme så vi mange andre steder i landet som defineres som distrikt.

Ledigheten i mange distriktsfylker har ikke vært lavere siden finanskrisen, og det går så det gviner i mange distriktsnæringer, som i reiseliv, oppdrett og skogbruk. Jeg er stolt av Distrikts-Norge og den jobben som gjøres hver eneste dag av dem som bor og jobber her.

Det betyr ikke at jeg har et behov for å rakke ned på dem som har valgt å bo i byen. Jeg har selv bodd i byen. Vi trenger begge deler. Vi trenger yrende byliv kombinert med levende bygder. Og vi trenger politikere som klarer å se verdien i begge, som ikke rakker ned på den ene eller andre, eller som forsøker å skape uriktige bilder av de ulike gruppene for å vinne valg.

Byen og bygda trenger hverandre.

Jeg tror samtidig at distriktene kan bli enda bedre fremover, og at det er vår jobb som nye stortingsrepresentanter fra bygda å legge til rette for det.

Jeg vil bidra til at distriktene blir hørt, og at by og land faktisk går hand i hand.