Denne kampen angår oss alle


Vi har nok litt berøringsangst når det gjelder negativ sosial kontroll. Det må vi slutte med.

Forrige helg hadde Høyre et seminar om negativ sosial kontroll, hvor flere personer delte sterke personlige erfaringer om negativ sosial kontroll og konsekvensene ved dette.

«Jeg er homofil, og jeg skammer meg ikke lenger over det, men det er enda vanskelig å stå foran folk å si dette», sa en av innlederne. Han har vokst opp i Norge, med foreldre fra Pakistan. 

Midt i min egen kvinnekamp, om retten til både å jobbe og fremdeles være en god mor,  pågår det en kamp, og den handler ikke bare om kvinnekamp eller homokamp. Den handler om retten til å være et selvstendig menneske.

Uansett bakgrunn, religion og legning.

Enten man har vokst opp i et kristent bedehusmiljø, tilhører en annen religion, har foreldre med opprinnelse fra et annet land, er homofil, bifil, eller har sex utenfor ekteskapet kan man risikere å bryte med det som er akseptert i kulturen man lever i. Å avvike fra normalen er å utfordre sin egen familie og sin egen kultur for mange. 

Familier bringes i skam. Man blir skamløs.

Det er nedslående at vi fortsatt har utfordringer med å akseptere det som er annerledes. På tvers av nasjonaliteter, på tvers av kulturer.

Rives mellom to kulturer

Identitet er viktig. Den definerer oss som personer, og river oss ofte fra hverandre i ungdomstiden. Hvem er jeg, og hva skal jeg bli? For ungdom fra andre land og kulturer blir det ofte en dobbel rollekonflikt. Det er en kamp som er vanskelig å vinne. Den kan bli umulig dersom man i tillegg har en annen legning.

Mange lever i fornektelse hele livet. Prisen ved å erkjenne det for seg selv og samfunnet er for stor.

De gifter seg kanskje for å slippe å bli avslørt, eller lever dobbeltliv.

Lukkede miljøer

I samfunnet er ekteskapet ofte en målestokk på om man har lykkes med å komme inn i voksenlivet. Flere kvinner blir dessverre giftet bort av foreldrene sine. Deres ære tilhører mannen og familien.

«Jeg har ikke opplevd så mye alvorlig, jeg har bare blitt tvangsgiftet» var det en som fortalte under et foredrag på Stortinget i fjor høst. Kommentaren kom som en reaksjon etter at andre hadde fortalt historier om omskjæring i stuen, voldtekt og salg av sex, alt utført i Guds navn.

Alt dette skjer fordi man har lukkede miljø hvor den sosiale kontrollen er sterk. Noen ser deg. Den sosiale kontrollen i disse eksemplene utøves ikke nødvendigvis av foreldre, men via naboer, onkler, taxisjåfører og alle andre som «ser». Bryter man med normene, eller har «feil» legning, er familiens ære i fare. 

Negativ sosial kontroll berører mange. Det er et strukturelt problem, hvor storsamfunnet ikke inkluderer. Et samfunn hvor vi setter hverandre i båser, og kulturen og religionen får styre internt i gruppen.

Berøringsangst 

Jeg håper vi kan være tydeligere på hvordan vi vil ha det hos oss. Skal vi bygge broer, eller skal vi tillate at det bygges murer? Bygge avstander i stedet for fellesskap. Jeg håper vi kan åpne opp mer. Vi er alle en del av samfunnet, vi gir alle et mangfold, og vi har alle vår egen stemme inn i samfunnet. 

Jeg tror nok vi har litt berøringsangst når det gjelder negativ sosial kontroll.

Vi er muligens for opptatt av religionsfrihet. Det må vi slutte med. Vi må bry oss mer, fordi utfordringen med sosial kontroll angår oss alle, på tvers av nasjonalitet og religion.

Flere må gå foran

Vi trenger dessverre flere som går foran og står frem, for bak hver historie finnes det et titalls andre. Når enkeltmennesker går foran, må vi følge etter, for vi har alle et ansvar for å løfte denne debatten.

Det handler om retten til å få delta i samfunnet på like vilkår.

Vi er alle født frie, men ingen er frie før alle er det.

Skal vi tillate eggdonasjon?


Vi er splittet i dette spørsmålet. 

av Tina Bru, Margret Hagerup og Lene Westgaard-Halle.

(Margret): Da jeg var liten trodde jeg storken kom med babyene. Lite visste jeg om hva som skulle til for å skape et barn.

Dette har også endret seg dramatisk siden den gang. Mens man tidligere var prisgitt biologien, er det nå et spørsmål om teknologi og regulering. Vanskelige spørsmål dukker dermed opp. 

Høyres landsmøte dette året ble jeg møtt med en debatt som omhandlet eggdonasjon. Jeg var ikke forberedt. Min umiddelbare tanke var at dette måtte være en enkel sak, det handlet om likestilling og muligheten for at begge kjønn kunne få hjelp. Menn kan donere sæd, kvinner må kunne donere egg.

Etter hvert som jeg hørte på diskusjonene forsto jeg at dette var en vanskelig sak å ta endelig stilling til.

Eggdonasjon

I dag er ikke eggdonasjon tillatt i Norge, og det er begrensninger knyttet til tilbud om sæddonasjon. Teknologien fortsetter å gjøre fremskritt, og vi er nødt til å forholde oss til bioteknologiens muligheter og utfordringer.

Skal vi tillate eggdonasjon i Norge for hjelpe flere med å få barn? Klarer vi da å ivareta hensynet til barnets beste? Hvor mye skal vi politikere bestemme over enkeltmenneskers valg?

Vi er splittet i dette verdispørsmålet, og mener det er viktig at vi tar diskusjonen bredt. Derfor har vi sammen skrevet et blogginnlegg der vi argumenterer for vårt standpunkt i spørsmålet om vi skal tillate eggdonasjon. 

AV TINA BRU, KVINNEPOLITISK TALSPERSON (H):

JA: For meg handler eggdonasjon om likebehandling av menn og kvinner som opplever fertilitsutfordringer. Jeg synes vi skal hjelpe kvinner som er ufrivillig barnløse, på lik linje som vi tilbyr sæddonasjon for menn med fertilitetsproblemer.

Jeg er teknologioptimist og mener vi må se mulighetene i den medisinske utviklingen. Jeg synes vi skal stole på forskningen som viser at det ikke er medisinske grunner til å forby eggdonasjon. Drømmen om å bli mor sender norske kvinner til utlandet. Dette er meget kostbart og fører til et klasseskille mellom hvem som kan få hjelp og hvem som ikke har råd.

Jeg synes heller vi skal hjelpe de kvinnene her i trygge helse-Norge. Jeg mener at en kvinne som har fått barn ved hjelp av eggdonasjon er minst like mye ‘mor’ til barnet sitt, som en kvinne som har født et biologisk barn, eller for den saks skyld, en kvinne som har adoptert et barn. Donorbarn har krav på å kjenne sitt genetiske opphav, men til syvende og siste er ‘mamma’ den som leser natthistorier, tørker tårer og gir de varme klemmene.

AV MARGRET HAGERUP (H):
Av Margret Hagerup

TJA: Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi. Mitt umiddelbare svar er ja til eggdonasjon, det handler om likestilling. Det er imidlertid ikke så enkelt. Det finnes i dag mange barn uten foreldre, mange adopterer, og betaler mye for dette.

Apple, Google og Facebook tilbyr nedfrysing av egg som et velferdsgode, for at kvinnene skal kunne fokusere på karriere i tyveårene og heller starte den travle småbarnsperioden i 40-årene. I Norge er det ikke lov å fryse ned egg. Enda. Jeg er skeptisk til at man stadig utsetter det å få barn og at alder for førstegangsfødende stiger. Forskere utvikler nå en kunstig livmor.

Det er snart ikke behov for en far og en mor. Vil det kanskje bli sånn i fremtiden at man ikke lager barn? Da er ikke historien om storken lenger så usannsynlig. Spørsmålet er hvor dette vil føre oss. Diskusjonen er vanskelig, jeg har ikke landet trygt på et endelig standpunkt. Men vi må regulere. Teknologien kan ikke ta over for biologien.

AV LENE WESTGAARD-HALLE (H):
Av Lene Westgaard-Halle


NEI:
Dette er en debatt fylt med følelser jeg respekterer dypt.
Jeg opplever ofte at folk har konkludert med ja eller nei først, for så å lete etter argumenter som forsvarer eget standpunkt. Og jeg har selvinnsikt nok til å innse at det også gjelder meg, men jeg er altså skeptisk til eggdonasjon, mye fordi mange spørsmål er ubesvarte. Jeg er skeptisk til at debatten i svært stor grad dreier seg om foreldres rett til barn, og ikke barns rett til foreldre.

Jeg er skeptisk til at enkelte bruker likestilling som argument, og sidestiller sæddonasjon med eggdonasjon. Sæddonasjon er ukomplisert. Eggdonasjon er en omfattende og risikofylt prosess, hvor kvinnen blir sprøytet proppfull av hormoner for å produsere ti-femten ganger flere egg enn gjennom en naturlig syklus, for så å gå gjennom et svært smertefullt inngrep på sykehuset. I dag dekker staten fruktbarhetsbehandling.

Skal vi dekke dette også, og hvor i helsevesenet skal vi kutte da? Eller skal eggene kjøpes og selges, som i USA? For min del er dette mye mer enn et enkelt ja/nei-spørsmål, konsekvensene av et «ja» kan ikke forenkles til å handle om likestilling.

Hva mener du om dette? Vi vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet.

Hvorfor tar ikke flere fedre ut mer foreldrepermisjon?


Jeg tok feil. Og jeg innrømmer det. Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Gjesteinnlegg av Linda Hofstad Helleland (H)

Fordeling av foreldres fødselspermisjon har vært en sak som har engasjert meg som småbarnsmor. Ut fra tanken om at denne rause ordningen vi er så privilegerte å ha i Norge, først og fremst er til for å gi barna våre en god start på livet.

Derfor ønsket jeg å gi familien mer mulighet til selv å velge hvordan de ville leve livet sitt i barnets første leveår.

Men selv om jeg mener matematisk likhet i fordeling av permisjonsuker ikke er så interessant, mener jeg det likevel er viktig at begge foreldrene er hjemme med barnet det første leveåret. Fordi det gir mulighet for at sterke bånd knyttes mellom barnet og begge foreldrene. Ikke bare mor.

Fra et likestillingsperspektiv er derfor denne ordningen en av de viktigste vi har for å fremme like muligheter mellom menn og kvinner.

Jeg tok derfor feil da jeg sammen med Høyres kvinneforum i 2010 kjempet gjennom denne endringen i Høyres program på landsmøtet mot partileder Erna Solbergs stemme.

Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Færre i pappaperm

For det er neppe tilfeldig at tallene fra NAV viser at andelen fedre som har lengre permisjon enn ti uker er blitt mer enn halvert etter at regjeringen kuttet pappakvoten fra 14 til ti uker i 2014.

Årsakene til at fedre er mindre hjemme med barnet sitt er nok mange. Alt fra ulike behov for den enkelte familie, press fra arbeidsgiver, familieøkonomi eller rett og slett lite velvilje fra far eller mor. Men fedrekvoten har åpenbart en effekt. Spørsmålet vi må stille oss er om det er statens ansvar å be fedre være mer hjemme med barnet sitt?

Jeg mener nei. Men det kan se ut til at mennene ikke er klare for å ta det ansvaret selv.

Som leder av Høyres kvinneforum uttalte jeg i 2010 at statlig regulert pappapermisjon er en ”mistillit til far som omsorgsperson”. Det jeg mente da, og det jeg fortsatt mener er at jeg tror far har like mye lyst til å være til stede for barnet sitt som mødre. Loven er også på fars side.

Den er helt tydelig: Far har krav på den valgfrie permisjonstiden. Så hvorfor tar ikke flere fedre ut mer permisjon?


Foreldrepermisjon:

  • Foreldrepengeperioden består av fedrekvoten, mødrekvoten og fellesperioden. Mødrekvoten er på ti uker, seks av dem må tas rett etter fødselen. Fedrekvoten er også på ti uker.
  • Fellesperioden er ukene som blir igjen når de tre ukene før termin og ti uker fedrekvote og ti uker mødrekvote er trukket fra.
  • Fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker fra 1. juli 2014 av Høyre/Frp-regjeringen.

Kilde: NAV


Problemet

Selv om problemstillingen er sammensatt, så tror jeg at den grovt sett kan reduseres til fire utfordringer:

1) Mange fedre opplever press fra arbeidsgiver og vegrer seg for å be om mer, 2) Mange familier gjør en økonomisk vurdering som gjerne gjør at de er mest tjent med at far er den som står i jobb, 3) Noen menn føler ikke at det er naturlig å ta mer enn kvoten, og til slutt 4) Mange kvinner ønsker å være lenge hjemme.

Det siste poenget må ikke undervurderes. Mange menn kan også oppleve at det er vanskelig å ta plass i en situasjon der partneren har båret frem et barn gjennom ni måneder, og at hun dermed ønsker å ha så lang permisjonstid som mulig. I en slik situasjon kan fedre fort oppleve at det er vanskelig å nå frem med et ønske om å dele permisjonstiden jevnere med mor.

Vi kvinner må også eventuelt akseptere at vi reduserer vår andel av fødselspermisjonen for at fedrene skal få mer tid med barna.

Valgfrihet har en egenverdi

Som forkjemper for familiers valgfrihet er mitt verdisyn basert på en oppfatning om at folk selv vet best hvordan de skal leve sine liv. Det gjelder alt fra når de skal handle på butikken til valg av skole, og ikke minst hvordan den enkelte familie fordeler fødselspermisjonen.

Ingen familier er like. For meg oppleves det da feil at staten skal si at mor og far har et gitt antall uker hver. Familiene må selv ha muligheten til å sette seg ned rundt kjøkkenbordet og bestemme dette.

Men med valgfrihet følger ansvar. Dette ansvaret er det skuffende at ikke arbeidsgivere og flere fedre ønsker å ta. Og jeg ser det som helt naturlig at politiske standpunkter justeres i tråd med samfunnsutviklingen. I dette tilfelle, i tråd med manglende samfunnsutvikling.

Menn må kjempe

Kvinners rettigheter har blitt kjempet frem gjennom mange år, med hard kamp og stor motstand. Når vi de siste tiårene har hatt en diskusjon om fordelingen av fødselspermisjonen, har vi ikke sett en kampvillig organisasjon på herresiden.

Kanskje er tiden inne for at menn reiser seg og kjemper sin sak. Hvor er mannsbevegelsen som kjemper mot urettferdigheten i at kvinner og menn får ulike svar fra sjefene sine når de skal ut i foreldrepermisjon? Hvor er mannsbevegelsen som krever å få sin plass med barna i kampen med mor? Hvor er mannsbevegelsen som tar til orde for å fjerne de økonomiske årsakene til å skjevfordele permisjonstiden?

Jeg mener at det blir for enkelt å skylde på arbeidsgivers motvilje. Hvis dette er et problem, hvorfor står ikke menn på barrikadene?

Målet mitt er det samme som det alltid har vært. Jeg mener at familiene skal få løse dette selv, uten at staten skal blande seg inn i fordelingen. Men så lenge ikke flere fedre vil stå opp og kjempe mer for tid med sine barn, så er vi der at vi fortsatt trenger en fedrekvote.

Kritiser meg gjerne for å legge skylden på far. Men jeg mener han bør ta en del av ansvaret. Samtidig innser jeg at dette forslaget var for umodent. Jeg skulle hørt på Erna!

Hva mener du? Jeg vil gjerne høre din mening i kommentarfeltet.

Hvorfor tror mange på bygda at man må bo i byen for å være miljøvennlig?


Kan du lade mobiltelefonen din, kan du lade bilen din.

Mange forbinder det å være miljøvennlig med å være en kaffelattedrikkende og drøvtyggende hipster fra Grünerløkka. Er det egentlig sånn?

Når jeg snakker med venner og kjente ute på bygda, er det mange som har en oppfatning av at du må bo i byen for å kunne foreta deg noe som helst som ligner på miljøvennlighet, men man trenger ikke bo innenfor Ring 3 i Oslo for å være klimavennlig.

Snarere tvert i mot.

Ja, det er ofte bedre kollektivtilbud i byen. Bor man langt vekk fra et sentrum, er man veldig ofte avhengig av bil. Det betyr ikke at man trenger å kjøre fossilbil. Hvorfor er det så mange utenfor Oslo som mener at det bare er folk i Bærum som kjører elbil, og at det er umulig å gjøre det der de bor?

Med unntak av dem som pendler veldig langt i enkelte deler av Finnmark, så kan de aller fleste av oss kjøre elbil.

Vi har strøm også på bygda. Kan du lade mobiltelefonen din, kan du lade bilen din. Jeg pendler 150 kilometer til og fra gården hjemme og til jobb, og bruker ofte elbil, når det ikke passer å ta toget. Det går helt fint, og jeg sparer enorme summer i bensinutgifter.

I byen bor mange i forholdsvis små leiligheter. Ute på bygda har vi litt mer armslag både inne og ute, noe som gjør at vi ofte også bruker mer strøm. Nå er jo det meste av strømmen i Norge ren, siden generasjonene før oss var kloke og bygget ut vannkraft i store deler av landet.

I Vestfold bygger vi nå Norges aller første «plusshus»-skole, Horten vgs. En stor og vakker skole i tre, som skal produsere mer strøm enn den bruker. Ikke bare er den klimavennlig, byggingen av skolen skaper også en kompetanse lokalt, som gir oss et konkurransefortrinn i møte med nye krav hos både entreprenører og forbrukere, samtidig som vi skaper et marked for grønne løsninger.

Vestfold er også Norges solfylke. Ikke bare er det fylket med flest soldager i året, det er også fylket hvor solenergi satses mest på. Bor du i Vestfold får du investeringsstøtte om du satser på fornybar energi, både om du er privatperson eller om du driver næring. Og det virker, i Vestfold legges det solcellepaneler på mange tak, også låvetak i samarbeid med Bondelaget.

Men dette skjer flere steder på bygda. Helge på Alhaug gård på Hedmarken bruker den skrinneste jorda si til å sette opp en egen solcellepark som dekker nesten hele strømforbruket på gården hans. Den lokale smeden sveiser i disse dager opp anlegget, og sauene på gården kommer til å beite på gresset i solparken.

Å utnytte ressurser effektivt er kjernen i fremtidens økonomi. På bygda har det alltid vært viktige prinsipper. Avfall er en ressurs som kan gjenvinnes, gjenbrukes og omdannes til nye ressurser. Mange av jordens ressurser vil det kunne oppstå knapphet på i fremtiden. Derfor er det viktig at vi utnytter dem best mulig – og gjerne flere ganger.

Hos GreVe Biogass på Rygg gjør de det. De samler matavfall fra husholdninger fra Kragerø i Telemark, gjennom Vestfold og Buskerud, helt til Asker i Akershus. Sammen med husdyravfall samlet inn i samarbeid med gårbrukere i distriktet, produseres det biogass som driver blant annet skolebussene. Kumøkk hjelper klimaet.

På Skogn i Nord-Trøndelag bygges Biokraft i samarbeid med Norske Skog. Det blir verdens største produksjonsanlegg for flytende biogass. Avfall fra fiskeopdrett og skogbruk er blant det som brukes, og det gir miljøvennlig gjødsel til landbruket, samtidig som det kutter utslipp i transportsektoren.

Dette er kun noen få eksempler – de fleste av dem milevis fra nærmeste kaffelattedrikkende hipster. Det er i distriktene disse tingene skjer.

Ikke på de nedsnødde «gatekontorene» innenfor Ring 3.

Som bonde i byen har jeg noe jeg vil si


Jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Det gjør kanskje ikke du heller?

Noen dager er ekstra spesielle. Å reise fra gulrotåkeren på gården og inn til byen, gå opp Løvebakken, og åpne den tunge og ærverdige døren inn til Stortinget for aller første gang, gjør en ganske ydmyk. Å vite at man har mange tusen stemmer i ryggen, og minst like mange forventninger om leveranse de neste fire årene, er ganske stort og ikke så rent lite overveldende.

Jeg gleder meg til det som kommer. Gleder meg selv om vi har vært gjennom en valgkamp hvor enkelte politikere har jobbet hardt for å løfte en polariserende debatt mellom by og bygd.

En debatt som i stor grad la opp til å putte folk i grupper, for så å forsøke å skape et fiendebilde av «de andre».

Oss og dem. En splittet nasjon.

Det er en politisk strategi vi har sett brukt mye det siste året, noen steder med hell. Trump feiret akkurat ett år på tronen i USA. Jeg tror Norge er større enn som så. Jeg tror vi er mer sammensatte, mer åpne. Jeg kommer til å gjøre mitt for mindre polarisering og mer samarbeid i politikken.

For jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Jeg tror vi som er innbyggere i Norge er mer enn stedet vi bor. De fleste av oss som bor på bygda, har venner i byen og omvendt. Selv om jeg bor på bondegård bruker jeg jo tilbudene i byen. Norge er et lite land, altfor lite til å skape fiendebilder av folk basert på bosted.

Jeg blir ofte møtt med at jeg som bonde representerer et byparti. Og tidligere var det kanskje sånn. Men det har endret seg.

I bygda der jeg bor gjorde Høyre et brakvalg og ble største parti. Det samme så vi mange andre steder i landet som defineres som distrikt.

Ledigheten i mange distriktsfylker har ikke vært lavere siden finanskrisen, og det går så det gviner i mange distriktsnæringer, som i reiseliv, oppdrett og skogbruk. Jeg er stolt av Distrikts-Norge og den jobben som gjøres hver eneste dag av dem som bor og jobber her.

Det betyr ikke at jeg har et behov for å rakke ned på dem som har valgt å bo i byen. Jeg har selv bodd i byen. Vi trenger begge deler. Vi trenger yrende byliv kombinert med levende bygder. Og vi trenger politikere som klarer å se verdien i begge, som ikke rakker ned på den ene eller andre, eller som forsøker å skape uriktige bilder av de ulike gruppene for å vinne valg.

Byen og bygda trenger hverandre.

Jeg tror samtidig at distriktene kan bli enda bedre fremover, og at det er vår jobb som nye stortingsrepresentanter fra bygda å legge til rette for det.

Jeg vil bidra til at distriktene blir hørt, og at by og land faktisk går hand i hand.