Ville du sluttet på skolen fordi du fikk mensen?

Nestledere i Høyres kvinneforum:  Anne-Mette Øvrum, ordførerkandidat i Sør-Odal og Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant.
Foto: Cecilie Victoria Jensen.

Gjesteinnlegg av nestlederne i Høyres kvinneforum: Anne-Mette Øvrum, ordførerkandidat i Sør-Odal og Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant.

Tenk deg at klokken er 22:30, og det er mørkt ute. Du må skikkelig på do, men du har ingen do å gå til. Ditt eneste alternativ er å gå ut i skogen, men der vet du at andre kvinner har blitt voldtatt og mishandlet. 

Hva gjør du? I mange land vil tilgang til toalett i eget hjem minske faren for seksuelle overgrep.

FN har utpekt 19. november som verdens toalettdag. Det er for å sette søkelys på at en tredjedel av verdens befolkning ikke har tilgang til tilfredsstillende sanitære forhold og toaletter. FNs 6. bærekraftsmål skal sikre alle mennesker tilgang til gode sanitær-, hygiene- og toalettforhold innen 2030. Videre skal det legges særlig vekt på behovene til jenter og kvinner, som ofte opplever ekstra utfordringer knyttet til toalettbesøk.

Jenters deltakelse på skolen øker når det monteres toaletter

Regjeringen vil gi én milliard kroner til kvinners rettigheter og likestilling i neste års statsbudsjett. Det er økning på 68 millioner kroner fra årets budsjett. Vi er stolt av at utviklingsminister, Nikolai Astrup, gjør en målrettet satsing mot kvinner og jenter for å drive frem samfunnsutvikling. Det er gripende å høre han fortelle om kvinnene og jentene han har møtte på sine utlandsbesøk til blant annet Nepal og Malawi.

Se for deg at du er 13 år og akkurat har fått mensen. En lang skoledag står for døren, men på skolen din finnes det ikke toalett og bind har du heller ikke tilgang til. Hva gjør du? Slutter? Det er faktisk en realitet for mange.  Vi vet at jenters deltakelse på skolen øker faktisk med 11 prosent når det installeres toaletter der.

Erna Solberg er den første statslederen som har snakket om mensen på et toppmøte i FN. Hun turte å snakke om et tema som er så naturlig, men allikevel veldig tabubelagt. Det kan ikke være sånn at det å få mensen er en grunn til at unge jenter slutter på skolen, bare fordi de mangler toaletter og vaskemuligheter.

Vi vet at investeringer i sanitære forhold i utviklingsland øker landenes bruttonasjonalprodukt. Dette gjør jenters rett og tilgang til utdanning enda viktigere. Som Erna Solberg ofte trekker frem, å investere i jenter og utdanning er det beste vi kan gjøre for samfunnsutviklingen. Men når dette stoppes av noe så enkelt som sanitære forhold har vi en stor oppgave foran oss.

Verdens toalettdag minner oss på problemstillinger vi ikke har i Norge

Lukk øynene og tenk på alle kvinnene som skal bæsje for første gang etter en fødsel. Eneste alternativ er å gjøre dette i utrygge omgivelser utendørs. Dette har dramatiske konsekvenser for verdigheten og sikkerheten til disse kvinnene. Se nå for deg en kvinne som også har store skader etter fødselen. Det er hjerteskjærende. Det er de allerede svakeste gruppene som har dårligst tilgang til sanitære forhold. Minoritetsgrupper, eldre og syke er spesielt utsatte.

For Høyres kvinneforum er det internasjonale likestillingsarbeidet en av våre viktigste saker. Verdens toalettdag minner oss på problemstillinger vi i Norge ikke opplever. Neste års vinterkonferanse vies til dette temaet, og vi vil fortsette å jobbe for å likestille og styrke jenter og kvinners stilling globalt.

De varme og de kalde menneskene

Portrettbilde av stortingsrepresentant Margret Hagerup
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Mens vi bruker tiden på å karikere og mistro hverandre, mister vi muligheten til å diskutere det samfunnet vi ønsker oss. Dette har jeg lært etter ett år på Stortinget.

Av Margret Hagerup

Tiden flyr når man gjør oppgaver man trives med og har det gøy. Tid er en subjektiv følelse. Vi kjenner alle følelsen av at tiden snegler seg av sted, men vi kjenner også følelsen av at tiden gikk for fort. Man skulle ønske øyeblikket varte evig.

Jeg har mange slike øyeblikk. Leirskolen på Skottevik, hvor verden lå for mine føtter, og jeg hadde alle muligheter. Min første fødsel, og timene på sykehushotellet. Lukten av nyfødt baby. Den overveldende lykkefølelsen, men også skrekken, for om man vil klare å ta vare på det lille barnet. I perioder tror jeg alltid at man er bekymret for fremtiden til sine barn og hvordan det vil gå med dem.

Derfor ble jeg politiker

Jeg har valgt å engasjere meg i denne fremtiden gjennom å være med i politikken. Tilfeldigheter førte til at jeg ble satt på en liste til kommunevalget i 2011. Det var trusselen om at den åpne barnehagen i hjembygda mi skulle legges ned som virkelig gjorde meg engasjert. Som nybakt mor var den viktig for meg, det å treffe andre mødre og fedre, høre at de hadde mange av de samme spørsmålene som meg, vite at jeg var normal. Treffe andre voksne og kunne ta en kopp kaffe sammen. De små tingene, men akk så viktige.
Politikk skulle vise seg å være langt mer spennende enn det jeg så for meg. Det handlet om hva som skjedde rundt oss. Det handlet om barnehager, skole, veistubber og mat.

Det handlet om næringsliv, gründere, arbeidsplasser og fellesskap. I løpet av mine år som lokal folkevalgt dukket det stadig nye tema som interesserte meg, samtidig som jeg ble mer og mer opptatt av det lange perspektivet. Det var ikke bare hverdagen rundt meg og min familie som var viktig, men også hvilken verden mine barn ville møte, når de en gang ble voksne og skulle bringe samfunnet videre.

Dette har jeg lært etter ett år på Stortinget

Engasjement og et godt miljø i partipolitikken brakte meg til Stortinget. Helt tilfeldig. Jeg trodde aldri at jeg hadde noe der å gjøre, det var et sted for de flinkeste politikerne. De som visste alt om politikkens vesen og hvordan man brakte samfunnet videre. Jeg tenkte med meg selv at jeg lå mange år etter i den reisen som endte med studiebeviset som rikspolitiker.

Året på Stortinget har vist meg at mine tanker og min frykt var grunnløs. Stortinget består av mødre, fedre, sønner, døtre, besteforeldre, naboer, venner og alle de andre rollene og hattene vi har på oss, der ute i samfunnet. Politikere er bare over gjennomsnittet engasjerte mennesker, som har blitt engasjert av ulike ting. Felles for alle er at de har et ønske om å gjøre verden til et bedre sted, og at de bruker mye tid på dette, både i arbeid og i fritid.
Men det er en forskjell mellom lokal- og rikspolitikk.

Stort personfokus

Den største forskjellen er at i rikspolitikken har det vært et stort personfokus gjennom dette året. Vi har brukt tiden på å snakke om Trond Giske, Kristian Tonning Rise, Olemic Thommesen, Per Sandberg, Sylvi Listhaug, Knut Arild Hareide, jeg savner at vi snakker om sakene.

Vi vet at vi blir færre arbeidstakere per pensjonist om kort tid og vi vet at vi har en utfordring med å inkludere i arbeidslivet. Vi er et av verdens lykkeligste folk, men vi har også et av verdens høyeste sykefravær. Vi vet at digitaliseringen kommer for fullt, som følge av en stadig bedre teknologi.
Teknologien gir oss mange muligheter, men den åpner også opp for nye problemstillinger.Bioteknologi og etikk er et av disse vanskelige, men viktige temaene, hvor vi ser at problemstillingene endres.

En karikert debatt

I disse dager diskuteres abortloven, ved bruk av strikkepinneretorikk og koblinger mot regjeringsforhandlinger og budsjett. En debatt som er ytterst karikert og som hindrer en god debatt om etikk og hvilke etiske vurderinger vi skal legge til grunn for de valgene vi tar.

Tone Sofie Aglen i Adresseavisen beskrev det så godt, i debatten som nå raser rundt abortloven:

«Dette er å skru tida 40 år tilbake, ropes det ut på sosiale medier. Jeg kunne ønske vi noen ganger kunne prøvd å stille klokka 40 år fram. Og snakket om hva slags samfunn vi ønsker oss. Jeg er bekymret for en samfunnsutvikling der teknologien gir oss så mange muligheter som vi ikke kan si nei til. Jeg frykter en utvikling der stadig flere egenskaper sorteres ut, alt i det godes tjeneste. Nettopp derfor mener jeg at det er så viktig å ta disse debattene og faktisk lytte til hverandre, selv om jeg må innrømme at jeg kvier meg. Man får så lett stempelet som mørkemann.»

Lei av stemplingen

Det er ingen tvil om at vi har stemplet hverandre i løpet av dette året. Det pågår en krangel om hvem som er varme og hvem som er kalde. Vi krangler om hvem som bryr seg om kvinners rettigheter og hvem som ikke bryr seg.
Mens vi bruker tiden på å karikere og mistro hverandre, mister vi muligheten til å diskutere det samfunnet vi ønsker oss, og ikke minst, hvordan vi skal skape dette. Et samfunn med plass til alle. Å krangle om offentlige eller private aktører i helsetjenesten bringer oss ikke fremover. Jeg tror på et mangfold i tjenester, også innen velferd, og jeg vil ikke stemples som en kynisk velferdsprofitør av den grunn. Et ord vi for øvrig bør slutte helt å bruke. Nå.

Mitt ønske for det nye året er en ny respekt for hverandre, innen det offentlige ordskiftet.

#MeToo

Fjoråret avsluttet vi med #MeToo, og vi gikk inn i det nye året med en ny erkjennelse og fornyet selvtillit. Vi visste at verden aldri ville bli den samme igjen.

Nå trenger vi et fokus på sak, ikke person. Ord og bilder er mektige våpen – misbruk dem ikke, heter det i pressens Vær varsom-plakat. Rådet er godt, også for øvrige deltakere i det offentlige ordskiftet, skrev en redaktør denne uken.

Og husk, det er gjennom handlingene våre vi kan endre holdningene. Walk the talk, på godt norsk!

Vi får ikke de beste topplederne om bare halve befolkningen er representert


Gutteklubb og feminisme: Dette innlegget er til alle damer ute der.

Av Lene Westgaard-Halle.

Jeg tilhører et parti med en sterk og kunnskapsrik kvinnelig leder, som sitter i en regjering hvor samtlige partier har kvinnelige ledere. Jeg sitter i det 163. storting, Stortinget med aller høyest kvinneandel gjennom tidene, 40,8 prosent.

Jeg vokste opp i en verden hvor jeg opplevde at menn og kvinner var likestilte. Statsministeren var en kvinne, Storbritannia ble ledet av en kvinne, og mormor var den tøffeste dama jeg visste om.

BH-brenning på 70-tallet

Jeg har aldri sett på meg selv som noen kvinnesakskvinne. Feminist syns jeg var et negativt ladet ord, med altfor mange koblinger til BH-brenning på 70-tallet. Kanskje nettopp fordi metodene feministene tradisjonelt brukte var fremmede for meg, kanskje fordi retorikken var for revolusjonær, kanskje fordi jeg vokste opp med en bestemt mamma og en myk pappa.

Selv måtte jeg bli mangeogtyve før jeg selv stiftet bekjentskap med «gutteklubben grei» og forstod at feminisme kunne og måtte være mer enn sinte damer uten BH.

I vår lille familie har vi denne helgen lagt vår aller første farsdag bak oss og snart skal far ha åtte måneders pappaperm. Farsdagen ble i sosiale medier preget av en tilsynelatende organisert kampanje, hvor bildet av mannlige statsbudsjettforhandlere ble delt en rekke ganger av politikere på venstresiden.

De som delte nevner selvfølgelig ikke at de samme regjeringspartiene ledes utelukkende av kvinner, ei heller at samtlige partiledere på venstresiden er menn. Jeg tror ikke konstruerte realiteter gagner kvinnesaken – ei heller debattkulturen.

Lei «kjærringmaset»

Men vi har en likestillingsutfordring også i norsk politikk. Nå sitter sikkert en del godt voksne menn og fnyser om de leser dette. Er de med i politikken fnyser de fordi de vet det er sant, men ikke akter å gjøre noe med det. Er de ikke med i politikken fnyser de fordi de er lei «dette kjærringmaset».

Er man ung kvinne i politikken møter man dem alle. Gubbene som klapper deg på hodet og sier «det er flott at du engasjerer deg», og valser over deg om du forsøker å utfordre dem i en liten flik av deres territorium. Gubbene som kommer med «morsomheter» av seksuell karakter, fulgt opp av humring fra andre karer rundt møtebordet.

Aller verst er likevel dem som definerer alle kvinner med ambisjoner, kompetanse og tyngde som «dominerende damer med spisse albuer som tar altfor mye plass». Eller «talent» som man kaller det, om en ung mann har samme egenskaper.

Til dere damer der ute

Neste år er det lokalvalg. Igjen vil vi se det vi har sett så mange år tidligere, at det mangler damer. Jeg forstår damene godt. Hvorfor skal man prioritere trøtte møter med høye og mørke gubber, når det som nedprioriteres er familien og mennesker man er glad i? Og for attpåtil å få kjeft i pressen dersom man ikke klarer å øse nok penger inn i utfordringen kommunestyret behandler den uken?

Engasjementet ditt skal brenne rimelig intenst for å gjøre den prioriteringen.

Likevel, til alle dere damer der ute, enten du normalt står i fjøset hver dag, løper bena av deg i en barnehage, hjelper pleietrengende eldre og ikke orker tanken på å lese masse sakspapirer, har jeg en bønn til deg:

Vi trenger deg.

Vi trenger at du sier ja når det ringer noen fra et parti og lurer på om du vil stå på deres kommunestyreliste. Vi trenger at du deler de erfaringene du gjør i hverdag og i jobb. Vi trenger at du er med og styrer landet.
Og sakte, men sikkert vil du oppdage at politikken gir enormt mye tilbake.

Din innsats vil hjelpe noen

Menneskene du møter og lærer å kjenne, sakene du får gå dypere i og får påvirke, men kanskje mest av alt, følelsen du får når du ser at din innsats faktisk har bidratt til å gjøre kommunen du bor i bedre, at du har hjulpet noen, noen som virkelig trengte at du stod opp for dem.

For få år siden publiserte EY en rapport om kvinner i næringslivet verden over. 60 prosent av de 22.000 selskapene undersøkelsen omfattet hadde ingen kvinnelige styremedlemmer. Litt under fem prosent hadde kvinnelig toppsjef. Men selskapene som brøt med normen, hadde seks prosent høyere profittmargin.

I 2018 bekreftet McKinsey det samme, arbeidsplasser med godt kjønnsmangfold er mer innovative og kreative, og har 21 prosent bedre inntjeningsevne. Jeg kaller det «østrogeneffekten». Og egentlig er det logisk.
Om man henter toppledere utelukkende blant halvparten av befolkningen, får man ikke de beste. Setter man sammen et firma av for like folk, får man ikke inn flere perspektiver, og gjør det logisk nok ikke like skarpt.

Trenger alle de gode hodene

Jeg tror det samme gjelder politikken. Kjønnsbalanse handler ikke om å være grei med «kvinner som vil og kan», det handler om å rekruttere i hele befolkningen, få inn flest mulig perspektiver for å få et best mulig resultat. I et kommunestyre trenger man de gode hodene, uansett kjønn. Kanskje kan man finne igjen østrogeneffekten i kommuneøkonomien også?

(Innlegget ble først publisert i Nationen. )

Å stille krav er å bry seg


Da viser vi som samfunn at vi faktisk bryr oss om mennesker faller utenfor eller inkluderes.

Gjesteinnlegg av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H)

I norsk debatt i dag skulle man tro at den eneste sanne vei til et varmere og mer inkluderende samfunn går gjennom mer skatt og økte bevilgninger på statsbudsjettet. Ting kan tyde på at bedre prioriteringer, og en politikk som faktisk fungerer, kan gjøre samme nytten.

I 2017 innførte regjeringen aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år. En rapport fra Proba samfunnsanalyse viste at de kommunene som straks fulgte opp regjeringens tiltak, raskt fikk gode resultater.

NRK viste nylig en reportasje fra NAV i Ringsaker kommune, som har startet en arbeidssentral for ungdom som koordinerer og tilbyr arbeidstrening. Resultatene har vært gode. I fjor gikk tre av fire deltakere ut i jobb eller utdanning, og 75 prosent blir uavhengige av økonomisk sosialhjelp etter å ha deltatt.

I tillegg til hva dette betyr for den enkelte, ble utbetalingene til de under 30 år redusert med en million kroner i Ringsaker kommune på ett år. Dette er penger fellesskapet kan bruke på å hjelpe andre, kanskje mer krevende brukere.

I tillegg viser rapporter fra NAV at andelen som mottar en NAV-ytelse har aldri vært lavere enn den er nå.

Sammenlignet med 1992 mottar nå i underkant av 20 prosent av befolkningen en livsoppholdsytelse fra NAV, mot 24 prosent den gang. Ifølge NAV har andelen som får helserelaterte ytelser falt med ni prosent (1,6 prosentpoeng) etter toppunktet i 2003. Dette skyldes særlig aktivitetskravet på sykepenger.

Dette ble innført med Høyre i regjering allerede i 2004. Da fikk den sykmeldte en plikt til å bidra til å finne ut av hvilken funksjonsevne man har, og å medvirke til at arbeidsgiveren utarbeider en oppfølgingsplan.

Dette ga en kraftig reduksjon i sykefraværet og lavere rekruttering til langvarige helserelaterte ytelser som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Arbeidsgiver plikter å legge til rette for arbeid på egen arbeidsplass, slik at vi ikke mister tilknytningen til arbeidslivet selv om vi har redusert arbeidsevne.

Arbeid er mer enn en jobb, det er også fellesskap, vennskap og mestring.

Målet med tidlig oppfølging er å sikre at sykemeldte kommer tilbake i jobb når det er mulig, og beholder tilknytningen til arbeidsplassen. En tydelig håndheving av dette kravet er prøvd ut blant annet i Hedmark fylke. Der gikk sykefraværet ned, og sykepengeutbetalingene sank med 80 millioner kroner på ett år.

Samfunnet har rett til å stille krav, men også plikt til å stille opp. Å stå i arbeid kan nemlig være den beste medisinen.

Å bli stilt krav til er å bli sett som menneske. Da viser vi som samfunn at vi faktisk bryr oss om mennesker faller utenfor eller inkluderes.

Å bli verdsatt som menneske kan ikke måles i penger, men trenger heller ikke koste mye.

Politikk handler om verdier

Stortingsrepresentant og blogger Mathilde Tybring-Gjedde. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Det er forskjell på venstresiden og Høyre. Det er forskjell i synet på hva som kommer først; velferdsstat eller velferdssamfunn. For Høyre er valgfrihet en verdi i seg selv, og mennesker skal alltid settes foran systemet.

Som ung ny stortingsrepresentant har det vært et interessant år å delta i norsk politikk. Men jeg synes det er synd at politikk ofte blir redusert til enkeltsaker, enkeltbevilgninger og samarbeidsspørsmål. Antall kroner på budsjettet er viktig, men jeg engasjerte meg i politikk fordi politikk er noe mer.

Det handler om et grunnleggende syn på mennesker og hva som skaper et godt samfunn.

Når Høyre ønsker å la et mangfold av private og ideelle aktører bidra i velferden, så er det for eksempel en anerkjennelse av at samfunnet bygges nedenifra, og at vi trenger all den kreativitet og kompetanse som finnes for å utfordre gamle tankesett, og komme med nye ideer.

Fellesskap og fellesskapsløsninger er mer enn staten

Høyre stempler ikke folk for med betegnelser som velferdsprofitører. For det er ikke landssvik å tjene noen penger på at man har klart å starte noe selv, særlig ikke når man har skapt verdier og arbeidsplasser for andre.

Samtidig vet vi at markedsøkonomi og frihet ikke er nok til å ha et godt samfunn. Mennesker trenger også en trygghet og tilhørighet i fellesskap. Vi trenger hverandre.

Forskjellen på venstresiden og Høyre, er at vi mener fellesskap og fellesskapsløsninger er mer enn staten.

Når for eksempel stadig flere unge mennesker forteller at de sliter psykisk, så tar vi det på alvor. Regjeringen, sammen med Krf, har bevilget over en milliard kroner til skolehelsetjenesten og helsestasjonen, vi stiller krav til at alle kommuner må ansette psykologer og vi innfører livsmestring som et tema i skolen.

Samtidig er vi opptatt av ikke å glemme rollen til de små fellesskapene, som familien, vennegjengen, lokalsamfunnet, idretten eller menigheten. For dersom unge mennesker skal regulere følelsene sine bedre, føle seg tilstrekkelig i sitt eget skinn og ikke jakte etter perfeksjon på alle livets områder, så trenger de trygghet i de små fellesskapene.

Det er de små fellesskapene som skal gi ungdom noen holdepunkter og verdier i livet som er viktigere og større enn dem selv. Også foreldre må i oppdragelsen fortelle sine barn at det er helt greit ikke å mestre absolutt alt hele tiden.

Å stille krav er å bry seg

For å ha sterke små fellesskap, må vi gi mennesker makt og innflytelse over egen hverdag. De må rett og slett få mulighet til å velge det flertallet kanskje mener er feil. Samfunnet blir ikke nødvendigvis varmere, selv om man styrer det politisk.

Fordi folk har ulike meninger om hva som er et godt liv for dem, og fordi systemet ikke alltid klarer å møte ulike mennesker på ulike måter.

Mange unge med hull i CV-en har for eksempel møtt et offentlig system som gir dem noen kroner å leve av, men ingen forventninger om at de kan bidra, ta ansvar og delta i samfunns- og arbeidslivet.

Derfor var det viktig for Høyre å innføre aktivitetsplikt for unge mennesker som fikk sosialhjelp. Det å stille krav, er å bry seg.

Valgfrihet er en verdi i seg selv

For noen år siden innførte regjeringen, sammen med KrF, ordningen «fritt behandlingsvalg» som gir pasienter med rus- og psykiske problemer rett til selv å velge helsehjelpen de vil ha, uavhengig av om det er privat eller offentlig. Staten betaler uansett regningen.

Arbeiderpartiet og SV kaller fritt behandlingsvalg en privatiseringsreform og har lovet å vrake den så raskt de får makt. I valgkampen sa til og med Jonas Gahr Støre at fritt behandlingsvalg ikke var så viktig, fordi det var «bare 240 rusavhengige som hadde fått hjelp.»

Det kan godt være «bare» 240 rusavhengige er en dråpe i havet i den offentlige helsetjenesten. Men dette er fortsatt 240 enkeltmennesker som trengte et annet tilbud, og fikk velge selv på statens regning. Det var viktig for deres liv.

For Høyre er valgfrihet en verdi i seg selv, og mennesker skal alltid settes foran systemet.

Det er forskjell på venstresiden og Høyre. Det er forskjell i synet på hva som kommer først; velferdsstat eller velferdssamfunn. Det er forskjell i synet på hva politikken skal være, og i hvor stor grad man skal detaljstyre valgene mennesker og familier får og valgene de tar.

Det er imidlertid ingen forskjell i hva man vil. De aller fleste politikere og partier ønsker det beste for samfunnet og for sine medmennesker.

La det aldri trekkes i tvil.

Et moderne NAV for de som trenger det mest


Av Margret Hagerup, stortingsrepresentant (H).

Dersom den norske velferdsstaten skal kunne ta vare på de som trenger det mest også i fremtida, må vi gjøre noen endringer allerede nå.

Et av Høyres viktigste mål er å sikre folk selvstendige og verdige liv. De som ikke kan delta i arbeidslivet må allikevel ha en anstendig inntekt.

Velferds-Norge er mer enn de enkelte ytelsene, det er summen av hva fellesskapet stiller opp med.

De ansatte hos Nav er førstelinjehjelpen i velferdsstaten vår. Vi må derfor gi dem det handlingsrommet de trenger for å gjøre en god jobb. Høyre har sammen med Venstre, FrP og KrF gjort viktige justeringer, for å gjøre NAV mer brukervennlig og styrke dialogen med næringslivet.

Verdier må skapes før de kan deles i et velferdssamfunn.

Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs, og det må være et mål at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Vi skal ha et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle.

Et godt arbeidsmiljø er et viktig bidrag til både god helse og arbeidsevne. Det kan forhindre at folk faller ut av arbeidslivet. Arbeid og aktivitet kan i mange tilfeller også være bra for helsen. Flest mulig skal kunne bruke det de kan slik at arbeidsgivere får tak i den kompetansen de trenger.

Høy sysselsetting bidrar til å finansiere velferdsordningene, og gir mulighet til å perfeksjonere velferdssamfunnet. Det betyr mye for folk å ha jobb der det er mulighet for personlig utvikling, stabil inntekt og det å kunne delta på en sosial arena.

Velferdsstaten skal være mye for de som trenger den mest, og da må den være litt mindre for oss andre med færre behov.

Generasjonene etter oss må også sikres en velferdsstat å kunne lene seg på ved behov.

En viktig del av endringene i Nav handler om hvordan brukere kan kontakte NAV gjennom ulike kanaler som telefon, via internett eller ved oppmøte på kontorene. Brukerne må få best mulig service i riktig kanal på en mest mulig kostnadseffektiv måte.

Gjennom flere og bedre tjenester på nav.no øker bruken, og andelen ad hoc-henvendelser på NAV-kontorene og på telefon går ned. I sommer hadde jeg selv praksis på mitt lokale Nav-kontor. Der hadde de kommet langt i digitaliseringen, og de ansatte der kunne melde om bedre tid til oppfølging av de vanskeligste sakene. De opplevde at endringen hadde blitt tatt godt imot av brukerne. Det er fremdeles dager med åpen kontortid, men de opplever i mye mindre grad at folk har behov for å oppsøke kontoret.

NAV-kontorenes hovedoppgave er å få flest mulig i arbeid og aktivitet, slik at en kan klare seg selv økonomisk. Da er det bra at mer av veiledernes tid brukes til bedre oppfølging av de som trenger det. Men NAV skal verken stenge ute eller avvise folk. Den enkelte skal få hjelp til å løse sine behov på den enkleste og best mulige måten.

Det er også viktig med tett og individuell oppfølging og et godt samarbeid med lokalt næringsliv for å lykkes med å få folk i jobb. NAV skal få større fleksibilitet til å velge om avklarings- og oppfølgingstjenestene skal gjøres av dem selv, eller kjøpes fra andre.

Det styrker NAVs kapasitet til å drive arbeidsrettet oppfølging og bringer dem tettere på næringslivet. Erfaringer viser at de har fått bedre kontakt med arbeidsgiverne, fått bedre oversikt over jobbmarkedet og større kunnskap om behovene hos arbeidsgiverne.

Folk som kommer til NAV-kontoret har høyst forskjellige behov. Det er derfor viktig å tilby riktige løsninger basert på reelle behov. Moderniseringen av NAV må fortsette. Digitaliseringen bidrar til at hverdagen blir enklere for de ansatte, samtidig som opplevelsen blir bedre for brukerne.

Slik blir velferdsstaten bedre for de som trenger den mest.

(Innlegget ble opprinnelig publisert på verdidebatt.no. )

Skolestart med muligheter for alle

Bekymret og engasjert har jeg sendt mine tre sønner til et nytt skoleår. Selv om flere piler peker i riktig retning, er det store utfordringer i norsk skole. Lykkes vi bedre, kan flere delta i arbeidslivet.

Denne høsten har mine tre gutter sine første dager i henholdsvis 2., 3., og 4. klasse. De går i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter.

Det gjør meg som mor bekymret, men som politiker gjør det meg engasjert. Vi må ta grep. Da nytter det ikke å snakke om matpakka og være opptatt av skolematen.

Skolemat får man kjøpt på butikken, mens gode lærere bruker mange år på å utdanne seg til å utdanne barna våre. Vi er avhengige av å få barna våre trygt og godt gjennom skoleløpet. La oss derfor heie frem gode lærere, så kan vi heller smøre matpakken selv.

Jeg er bekymret

For i tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. 1 av 6 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og 1 av 5 går ut av grunnskolen uten grunnleggende matteferdigheter.

Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og gutter gjør det gjennomgående dårligere enn jenter på skolen.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og dermed øker sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig. Den skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Flere lærere og mer læring i skolen

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må løfte hver enkelt elev uavhengig av sosiale forskjeller, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn.

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte. Vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss i vår egen skoletid. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Våren 2017 kom det en ny femårig lærerutdanning på masternivå. Dette løfter statusen til læreryrket, og sikrer enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå ser vi at studenter søker seg til denne utdanningen.

Les også: Vi må ikke glemme gutta

Jeg håper at mine gutter også får oppleve mange gode lærere i årene som kommer.

Fremover skal vi gjennomføre et løft for tidlig innsats i skolen. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut.

Konsekvensen av å reparere sent fremfor å forebygge er at alt for mange ikke lærer det som skjer tidlig i skoleløpet, særlig gjelder dette gutter.  Med tidlig innsats vil vi ta tak i problemene når de oppstår, forebygge frafall og gi elevene mulighet til å nå sitt potensiale.

Å stiller krav er å bry seg

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at jobbsøknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Til store protester fra ytterste venstre fløy innførte Høyre i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse.

Dette har stor betydning for trivsel og læring. Resultatet er at fraværet har gått drastisk ned, og kritikken har stilnet. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolen, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen.

Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for sønnene mine, fordi jeg vet at vi tar gode grep.

Mitt mål for fremtidens skole er at vi klarer å snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle. Jeg tror det vil gjøre overgangen til arbeidslivet lettere, og slik kan vi igjen sikre skatteinntekter som betaler for velferden vi har.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt startet på skolen igjen, fortjener det. De er fremtiden vår!

 

Vi må ikke glemme gutta

I årets Ungdata-rapport forteller nærmere 11 prosent av guttene på videregående skole om psykiske helseproblemer. Det må vi ta alvorlig.

Det er ingen enkel årsak til at stadig flere unge forteller om psykiske utfordringer, men dersom man lytter til ungdom, kan man tørre å peke ut noen årsaker.

Bekreftelse og likes i sosiale medier

I et gjennomdigitalisert samfunn, opplever mange unge at de er konstant eksponert for andres liv og bekreftelsessøken. Det tar kun et tastetrykk. Unge jenter og gutter er sårbare for mektige digitale design.

Det er en risiko at mange unge knytter selvfølelse og selvtillit til bekreftelsen de får gjennom sosiale medier, som antall likes på et profilbilde. Sosiale medier appellerer til et grunnleggende sosialt behov hos alle mennesker, nemlig å bli sett. Det gir også sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom.

Det kan være vanskelig å være fornøyd med den man er, når man hele tiden eksponeres for folk som er «litt bedre» i alt.

Det kan også føles mer ensomt å være alene når man ser at «alle» andre er på fest eller sammen med noen de er glad i.

Det digitale samfunnet vi lever i, og fellesskapene mange unge er en del av, har også et budskap om at man kan gjøre alt og oppleve så mye. Og det er jo i utgangspunktet flott!

Men multitasking og overflod av informasjon kan også bidra til å skape stress. Unge får ikke tid til å tenke, finne roen, bearbeide følelser og fordøye opplevelser. Det er ingen som forteller dem at det å si nei – og prioritere bort noe – også er viktig for å ha det bra med seg selv og finne ut hvem man er.

Press rammer også gutta.

Flere gutter på videregående forteller at de sliter med psykiske problemer og kroppspress. Men der jentene lettere snakker med venninner og mødre, og kommer i kontakt med skolehelsetjenesten gjennom samtaler om blant annet prevensjon, har guttene få veier de sluses inn.

Det er helt avgjørende at vi fanger opp signalene om hvem som trenger litt ekstra oppfølging, og at vi arbeider forebyggende.

Høyre i regjering har styrket skolehelsetjenesten og helsestasjonen med over 1 milliard kroner, og det har vært en kraftig økning i antall årsverk. Det skal vi fortsette med!

Men vi må også ta grep i skolen. Nå skal Livsmestring inn som et tverrfaglig tema i skolen. Det vil være viktig for at ungdom, også guttene, lærer å regulere følelsene sine og tåle motgang på en konstruktiv måte.

Menn må inn i oppvekst- og omsorgsyrkene

Vi må også bli flinkere til å rekruttere menn inn i oppvekst- og omsorgsyrkene. Studier viser at flere mannlige ansatte i barnehagesektoren gjør at flere barn mestrer språk og regning. Det er bra!

Men det viktigste er at flere mannlige ansatte kan sikre en bedre dynamikk i skolehverdagen, og muligens gjøre det lettere å fange opp de gutta som sliter.

Høyre har derfor etablert egne likestillingsteam i fylkene som skal arbeide med å rekruttere og beholde menn i barnehagene.

Det er viktig at vi ikke stempler alt som negativt. Ungdata-undersøkelsen viser også at mange unge trives og er godt fornøyd med foreldrene sine, med vennene sine og med skolen de går på.

Men vi må alle sammen ta ansvar for at våre unge får det bedre med seg selv, klarer å stå i sitt eget og ha trygge personer rundt seg de kan snakke med. Og da må vi ikke glemme gutta.

Derfor må menn håndhilse på kvinner


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth (H)

Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner av religiøse årsaker. Det er en misforstått toleranse av religion som motarbeider likestilling.

Vi skal behandle hverandre med respekt, uavhengig av kjønn og religiøs overbevisning. Derfor må menn håndhilse på kvinner.

Dagsavisen skrev tidligere denne uken om en lærer som ikke fikk fornyet vikariatet sitt ved en barneskole. Årsaken var blant annet at han ikke håndhilste på kvinner av religiøse årsaker. Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Det er oppsiktsvekkende at likestillings- og diskrimineringsombudet tar mannens parti og mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner. Hun mener at man «kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse». Med dette utsagnet bidrar likestillings- og diskrimineringsombudet selv til diskriminering.

Likestilling er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet. Det er viktig at barn som går på skolen lærer seg dette tidlig. Lærere er ofte forbilder for elevene. Rollemodeller i den norske skolen kan ikke forfekte et syn som godtar at menn ikke hilser på kvinner.

Vi kan ikke ha lærere som lærer elevene at man ikke trenger å hilse på kvinner eller behandle kvinner med den samme respekten som menn.

I så fall har vi lærere som ikke gjør jobben de er satt til å gjøre.

«Nei til EU» dyrker hatet

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?» synger Raga Rockers. Organisasjonen Nei til EU følger opp, og sprer hat på en måte vi sjelden ser i norsk politikk med sin siste «tegneserie».

Den har alt: Latterliggjøring av religion, halshugging, drap, horer, holocaust, korrupsjon og blod. Bare se her:

Nei til EUs tegneserie. Klikk for å se større. (Foto: Skjermdump.)

Til nå noe av det styggeste jeg har sett fra en organisasjon i Norge. Det får Donald Trumps politiske retorikk til å fremstå som lesestoffet på en søndagsskole. Sånt gjør meg uvel og flau. Uvel fordi voksne mennesker i en organisasjon mange tar seriøst kan få seg til å gjøre sånt, flau fordi det er en del av den norske politiske debatten.

En debatt Nei til EU dessverre setter sterkt preg på i enkeltsaker, nettopp med denne typen forkastelig retorikk.

Er det ikke bedre å ha noen å elske?

Likevel, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for i mange år har jeg vært tja til EU. Rett og slett fordi EU-medlemskap ikke er sort-hvitt, himmel eller helvete. Det er noe midt i mellom. Og midt i mellom er det mye rart i EU. Merkelige forordninger, kjedelige kompromisser, bunker av byråkrati.

Grå hverdag. I alle fall ikke det blodbadet Nei til EU bokstavelig talt tegner.

Mine varme følelser for EU har sovet i mange år. Det siste året er det imidlertid noe som har pirket borti disse følelsene igjen, vekket noe jeg for lengst hadde glemt. Sommeren 1993 forelsket jeg meg i Europa.

Jeg forelsket meg i den spennende og kronglete felles historien vår, kulturen vår. De varme og solfylte strendene i Spania, temperamentet i Italia, fjellene i Østerrike, maten i Frankrike, fotballen i England, fellesskapet i Norden og ideen om at vi alle er sterkere sammen. At solidariteten med hverandre styrker oss, at samarbeidet knuser konflikt, at vi endelig kunne være et kontinent preget av fred, heller enn mange hundre år med krig.

Det å oppdage verden utenfor Norge som tenåring var stort, og jeg var stolt av å være fra Europa.

Jeg satt oppe hele natten den kalde og sure novemberdagen i 1994. Jeg var knust neste dag. Jeg trodde Norge ønsket fred og samarbeid, at egoisme ville vike for solidaritet, at vi var en del av Europa. Det ble en lang vinter.

Kan man elske EØS?

I dag er Europa en viktig del av inntekten vår. Nye tall fra SSB viser at norske fylker eksporterte varer til land som omfattes av EØS-avtalen, til en verdi av over 230 milliarder kroner i 2017. Rundt tre firedeler av Norges eksport går nå til EØS-området.

Ti- ja, kanskje hundretusener av norske arbeidsplasser hviler på at vi har tilgang til EUs indre marked. Er man opptatt av norske interesser og norske arbeidsplasser, må man ha med seg at EØS er svært viktig for oss som nasjon.

Typisk norsk å være god

Vi nordmenn har et bilde av oss selv som jordnære, ujålete og folkelige – men, at vi vet best. Det gjør at typisk «Trump-retorikk», som gjerne danner et fiendebilde mellom «oss vanlige folk» og «eliten» får rotfeste. Der denne tankegangen Nei til EU nå kynisk forsøker å spille på.

Vi identifiserer ikke oss selv som elite her oppe på berget, men som «folk flest». Det er bare det at Norge er ikke sånn lenger. Dette bildet vi har av oss selv som en gjeng bønder fra enkle kår ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Vi er et av verdens aller rikeste land. Det er vi i Norge som er eliten, som er de med penger som vi ikke vil dele. Og det er for så vidt ikke noe galt i det at vi ønsker å bruke oljepengene våre på oss selv eller på våre egne utfordringer.

Men å kalle landene nedover i Europa for «elite» blir ganske merkelig. Det blir litt som Trump i USA, en av landets aller rikeste menn, som har klart å selge seg selv som «en av folket»; den som skal utfordre «eliten». Det blir på grensen til parodisk, og det er denne retorikken som nå altså importeres til Norge. I en styggere form enn Trump noen gang har brukt.

Det er dette som vekker engasjementet mitt igjen. Den var tydelig under debatten om Acer, og den er tydelig når Nei til EU selger budskapet sitt i andre saker, som i deres uriktige fremstilling av hva danskene mener om EU, og deres bilder av EU som en gjeng terrorister som halshugger verdiene våre så blodet spruter, var toppen av kransekaka.

Å være mot EU er realt, det er mye som kunne vært bedre med EU. Men den type retorikk skal vi ikke akseptere i Norge. Det har frem til nå ikke vært en del av den norske politiske debatten. Ironisk nok er det Nei til EU, organisasjonen som sier nei til alt som ikke er norsk, som kommer slepende med den.

Derfor vil jeg takke Nei til EU, takke for å ha minnet meg på at jeg ikke er som dem. At jeg ikke hater. At jeg føler varmt for andre mennesker, solidaritet og samarbeid.

At vi her i Norge kanskje ikke alltid er perfekte eller vet alt best. At jeg setter pris på fred og frihet, på samarbeid over grenser, på samhold og lojalitet, i medgang og i motgang.

Takk for at dere minnet meg på at størst av alt er kjærligheten, og at jeg fortsatt elsker EU.