Reklame for kosmetiske inngrep bør forbys

Skjermbilde fra Instagramkontoene til Beths medispa og Akademiklinikken Norge.

Gjesteinnlegg av Mari Holm Lønseth (H)

Mens profesjonelle påvirkere ganske uanstrengt tjener penger på å reklamere for botox og restylane i sosiale medier, går mange usikre jenter og ser seg i speilet og lurer på om de er gode nok for dette samfunnet.

Vi kan ikke bare stå og se på at dette skjer.

«Gjør som Tone Damli og få hjelp mot pigmentflekkene», innleder Instagram-reklamen til Beths Medispa.

Skjermbilde fra Instagram-kontoen til Beths medispa.

Og bloggeren Tuva Williasen reklamerer for i «Injeksjonsspesialisten» i samme kanal: «Den beste av de beste (…) Verdt å ta turen når man vet at man er i de tryggeste hender. Jeg hadde veldig skjeve lepper da jeg kom til Elin for 3 år siden – vil dere se et før og etter bilde?»

Skjermbilde fra Instagramkontoen til bloggeren Tuva Williasen.

Alle dager er ikke perfekte

Når du er profesjonell påvirker har du en utrolig mulighet. Du kan være med å hjelpe barn og unge til å skjønne at alle dager ikke er perfekte, at det alltid vil være noe med egen kropp en ikke er kjempefornøyd med, men at det går bra.

Noen har heldigvis skjønt dette. Når Kristin Gjelsvik klart og tydelig sier at det er nok kroppspress, er hun med på å skape et mer normalt forhold til kropp og utseende. Når Jenny Skavlan sier til Dagbladet at man ikke er forpliktet til å forminske skjønnhetspresset bare fordi man er kjent, men at man må benytte den fantastiske muligheten som ligger i å være kjent, tar hun barn og unge i forsvar. Alle som tar samfunnsansvar, fortjener honnør for det.

Når ingen tar ansvar

Dessverre velger altfor mange av forbildene å se bort fra muligheten de har til å gi barn og unge en bedre hverdag. Det er de som tjener penger på å markedsføre kosmetiske inngrep og de som får gratis kosmetiske inngrep som vinner på dagens regelverk. Alle andre er tapere.

Kombinasjonen av at forbilder og klinikker ikke tar ansvaret sitt, gjør at jeg mener det er på tide at politikere setter foten ned. Det er ikke greit med markedsføring av kosmetiske inngrep. Denne markedsføringa kommer tett på unge, og det er umulig å regulere på en måte som gjør at barn og unge ikke ser det. Derfor har vi ikke annet valg enn å forby det.

Kroppspresset forsvinner ikke

Vi kan ikke være så naive å tro at kroppspresset forsvinner av at vi forbyr markedsføring av kosmetiske inngrep. Tilsynelatende feilfrie kropper og ansikt florerer uansett på sosiale medier. Det er klart at vi må sette unge i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi i sosiale medier. Foreldre har et hovedansvar for å ruste barn og unge for fremtiden.

Barn og unge får mye opplæring om kropp, grenser og psykisk helse også på skolen. Høyre har i regjering sørget for at livsmestring blir en del av de overordnede læreplanene. Livsmestring handler om å forstå at livet helt naturlig har opp- og nedturer.

Bør forbys

Mye ligger innenfor normalen. Selv om du har en vanskelig dag, kjæresten akkurat har slått opp med deg eller du synes bestevenninna di ser bedre ut i bikini, betyr ikke det at du har et psykisk problem. Det handler om å skille mellom hva som oppleves vanskelig og hva som er et alvorlig problem.

Realiteten er at alt for mange forbilder ikke velger å ta ansvar for det presset de forsterker hos unge. Når de ikke vil ta ansvar, må vi sette grenser.

Jeg ser ikke noe annet valg enn å forby markedsføring av kosmetiske inngrep.

Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Det kan være politikere eller andre. Har du tips til andre som bør skrive et innlegg, eller vil du kanskje skrive selv? Send e-post til some@hoyre.no.

Å være vitne til vold for et barn er like skadelig som å være direkte utsatt selv

Statssekretær Guro Angell Gimse (H). Foto: Cecilie V. Jensen

Jeg har sett det på nært hold i jobben som politi.

Gjesteinnlegg av Guro Angell Gimse (Statssekretær)

Årlig opplever 150 000 personer i Norge vold fra en som står dem nær.

2 av 3 som utsettes for dette er kvinner, og 3 av 4 siktede for vold i nære relasjoner er menn. 1 av 10 norske barn har opplevd dette i løpet av oppveksten.

Jeg har sett det på nært hold i jobben som politi. Jeg husker vi kjørte patrulje en mørk julekveld. Vi fikk beskjed om å kjøre til en adresse der far hadde banket opp mor. Det jeg så da vi kom inn i dette hjemmet, glemmer jeg aldri. Der satt det fire små barn og gråt.

På gulvet lå juletreet veltet og fjernsynet var knust. Far var det jeg vil kalle for rabiat. Kollegaen min og jeg ikke klarte å roe ned mannen med ord. Vi måtte pågripe han, legge han i gulvet og ta på han håndjern – fremfor de gråtende barna. Det var hjerteskjærende.

Å være vitne til vold for et barn er like skadelig som å være direkte utsatt selv.

Familievold

Det har vært en enorm økning i antall anmeldelser av familievold og voldtekt de siste 4 årene. Voldtektssaker har en økning på 66% og familievold på omtrent 35%. Kripos mener dette skyldes at man snakker mer om vold og overgrep og at man har kjørt viktige kampanjer.

Din utvei

Som en del av regjeringens innsats for å forebygge vold i nære relasjoner, har nettsiden dinutvei.no blitt etablert. Nettside vekker uvanlige følelser når man besøker den. Det er en nasjonal veiviser til hjelpetilbud, informasjon og kunnskap om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep, men siden bærer preg av at den som besøker siden er redd for å bli oppdaget.

Det første som lyser mot deg når du klikker det inn på siden, er en stor rød knapp på høyre side med teksten «Forlat siden». Klikker du på den, blir du tatt til en helt annen og ufarlig side – nemlig www.1881.no. På siden får du også raskt øye på en fane med navnet «Hvordan skjule besøk på siden».

Disse to detaljene sier så utrolig mye om hvilken presset situasjon de som oppsøker siden er i.

I Norge er vi langt fremme

At mørketallene kommer fram i lyset er et tegn på at de som utsettes for vold har tatt mot til seg og oppsøker hjelp. I Norge er vi langt fremme i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Vi har etter hvert fått et modent fagmiljø innen disse områdene både hos politiet og hos hjelpeapparatet. Så er dette et område som Erna Solberg og flere av hennes ministere jobber aktivt med.

Selv om det gjenstår en enorm jobb for å få bukt med familievold, er det godt å vite at vi har tatt sjumilssteg i måten dette håndteres på i Norge.

  • Fra det å ha fokus på gjerningspersonen i straffesakskjeden, har man nå et utstrakt fokus på offeret.
  • Fra å snakke om husbråk når politiet rykker ut til hjemmene, snakkes det nå om politiets anmeldelsesplikt.
  • Fra det å se gjennom fingrene på kvinner og barn som utsettes for vold skal det nå handles. Dersom du vet at en kvinne eller barn utsettes for gjentatt psykisk og fysisk vold, har DU en avvergeplikt. Det vil si at du skal melde fra til politi eller barnevern.

Hensynet til å verne om liv og helse vil i disse tilfellene veie tyngre og går foran en eventuell taushetsplikt du måtte ha som fagperson, men avvergeplikten gjelder oss alle uavhengig av stilling. Å unnlate å avverge er straffbart med bot eller fengsel inntil 1 år.

Ingen skal måtte oppleve vold. Ingen fortjener å bli utsatt for psykisk og fysisk mishandling. Det er ikke offerets feil.

Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Det kan være politikere eller andre. Har du tips til andre som bør skrive et innlegg, eller vil du kanskje skrive selv? Send e-post til some@hoyre.no.

Denne praksisen er helt grusom

Illustrasjonsfoto: Getty Images

Stopp kjønnslemlestelse av unge jenter og kvinner.

Gjesteinnlegg av Anne-Mette Øvrum (Nestleder i Høyres kvinneforum)

I Norge regner man med at så mange som 3000 unge jenter bosatt her er i faresonen for å bli sendt til foreldrenes hjemland for å bli kjønnslemlestes. Vi må også ta inn over oss at det i dag anslagsvis bor 17 000 -18 000 kvinner i Norge som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse før de kom til landet.

I dag er det den Internasjonale dagen for nulltoleranse for kvinnelig kjønnslemlestelse. Denne dagen har de siste ni årene blitt markert for å øke kunnskap og oppmerksomhet rundt praksisen.

Uten noen form for medisinsk årsak fjernes hele eller deler av klitoris og indre kjønnslepper, eller kjønnsorganet påføres skade.

I de mest ekstreme tilfellene sys kjønnslepper sammen slik at det gjenstår en liten åpning til urin og menstruasjonsblod.

Dette er hjerteskjærende, og praksisen fremstår helt uforståelig for meg.

Jeg kjenner jeg blir sint.

Anne-Mette Øvrum (Nestleder i Høyres kvinneforum)

Historier om stigma og skam

De helsemessige utfordringene disse kvinnene opplever er svært underkommuniserte. Kvinnene kan oppleve problemer med å tisse, hyppige infeksjoner, smerter i underlivet, seksuelle vanskeligheter, problemer i forbindelse med menstruasjon og bekymringer rundt svangerskap og fødsel. Men plagene kan også gi psykiske reaksjoner.

Jeg har hørt historier om hvordan omskårede kvinnene har opplevd møte med helsevesenet i Norge. De forteller om skam og stigma. Noen opplever det som nedverdigende å vise frem sitt skadede underliv til helsepersonell.

Det er viktig at jentene og kvinnene som utsettes for kjønnslemlestelse får god og nødvendig helsehjelp. De skal ikke måtte føle på skam og stigma. De fortjener å møtes med respekt, ydmykhet og kunnskap.

Kjønnslemlestelse er forbudt ved lov i Norge

Enten praksisen forklares med gammel tradisjon, lokale normer og verdier, religiøst krav eller kulturelle årsaker er alle former for kjønnslemlestelse forbudt i Norge. Personer som utfører eller medvirker til at en jente eller kvinne blir omskåret kan få fengselsstraff i inntil ti år.

Jeg synes at et strengt lovverk bør kunne kombineres med en ydmyk kulturforståelse slik at vi imøtegår dette intime problemet på en klok måte.

Spesielt i helsevesenet er dette viktig.

Vi må forebygge og avverge kjønnslemlestelse

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige arenaer for forebygging og avverging av kjønnslemlestelse. De skal tilby samtale om temaet til foreldre og jenter med bakgrunn fra aktuelle land.

Jenter med bakgrunn fra samfunn hvor kjønnslemlestelse er utbredt, skal også få tilbud om underlivsundersøkelse.

Et brudd på menneskerettighetene

Alle typer kvinnelig kjønnslemlestelse blir vurdert som ødeleggende og er et brudd på menneskerettighetene for kvinner og jenter.

WHO har som mål å få slutt på kjønnslemlestelse innen en generasjon – det er egentlig mange generasjoner for sent.

Vi i Høyres kvinneforum skal gjøre det vi kan for å stoppe denne praksisen.

Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Det kan være politikere eller andre. Har du tips til andre som bør skrive et innlegg, eller vil du kanskje skrive selv? Send e-post til some@hoyre.no.

Flere fødte barn krever tiltak

«Nå må vi få flere barn». Dette hører jeg stadig oftere, og sist i statsministerens nyttårstale.

Selv har jeg bidratt med fire barn til fellesskapet. Det er flott at Erna Solberg løfter oss frem, men skal vi få flere barn krever det politiske tiltak og holdningsendringer.  

Jeg var 29 år da jeg fikk førstemann, deretter kom to til som perler på en snor, og sistemann kom rekende på en fjøl på slutten. Innimellom var det noen graviditeter som gikk over av seg selv. Alderen min tilsa vel at jeg ikke valgte å formere meg på det optimale tidspunktet. 

Vi bør få barn tidligere enn vi gjør i dag. Det er bekymringsfullt at stadig flere trenger medisinsk hjelp til dette. Det eneste som er sikkert er at det nesten aldri passer. 

Denne julen har jeg ligget til lading hjemme på sofaen. Innimellom har jeg lettet på rumpa for å vaske klær, rydde klementinskall fra gulvet, spille spill med ungene, eller lage middag. Men stort sett har jeg lest bøker, ligget på sofaen, og prøvd å puste med magen. 

Først for et par dager siden fant jeg frem Ernas nyttårstale, for å høre hva hun hadde sagt om dette med å få flere barn. Slik er det å være småbarnsforeldre: Trett som faen. 

Barna er likefullt det kjæreste, starten på alt. De er grunnen til at jeg valgte å engasjere meg i politikken. Deres fremtid avhenger av de valgene vi tar i dag. Derfor er det viktig at vi satser på barnehage og skole, og at vi snakker om kompetanse, og at å stille krav er å bry seg. Det er også viktig at vi som foreldre stiller opp. Men jeg har begynt å fundere litt på om vi stiller opp for mye. 

Jeg møter stadig fordommer rundt at jeg har fire barn samtidig som jeg er en hardtarbeidende stortingsrepresentant. Mange hadde helst sett at jeg passet barna mine bedre. Jeg har tross alt valgt å få hele fire stykker, og da skulle det kanskje bare mangle at jeg ikke var mer hjemme med dem?

Hadde jeg vært mindre tykkhudet hadde jeg nok blitt såret av mange av kommentarene som har kommet.

Nå blir jeg som regel bare irritert. Vi må ta et oppgjør med fordommene våre. Vi får ikke flere barn i Norge om alle skal kjøres til og fra trening, ha hjerteformede paprika i matpakken og felles familiemiddag alle årets dager. 

Jeg vet heller ikke om barna rustes bedre som selvstendige mennesker heller. 

For alle som snakker om flere barnefødsler med småbarnslivet på trygg avstand, husker at det er fylt av kjærlighet. Men de må også huske at det er slitsomt fysisk, psykisk og økonomisk.

Vi har valgt ikke å ha SFO. Både på grunn av økonomi (ingen søskenrabatt i vår kommune, og en i hver klasse fra 1-3. klasse hadde gjort et dypt innhugg i budsjettet), men også fordi ungene ikke gjør lekser på SFO. Mine barn går derfor hjem og gjør leksene i et tomt hus. Kjemisk fritt for voksne.

Tidvis går også barna mine alene på fotballtrening. Da jeg var liten kan jeg ikke huske at jeg hadde foreldre med på fritidsaktivitetene. I dag sitter foreldre på sidelinjen og ser på når barna er på håndballtrening.

Jobber barn som er 13 år, rynker folk på nesen. Det er ingen som går med aviser lenger. Det er heller ingen som panter flasker lenger, fant jeg ut på forrige fotballturnering. 

«Vi trenger ikke det, dere fikser jo det vi trenger», sa sønnen min da jeg undret meg over dette. Ja, vi foreldre, vi skal visst fikse alt. Full kontroll. Tilsynelatende.  

Jeg tror vi foreldre må senke skuldrene og forvente litt mer av ungene våre, og mindre av oss selv og velferdssamfunnet. Vi har skrudd forventningene til hverandre alt for høyt opp. Vi forventer at de voksne i barnehagen skal smøre ungene våre med kuldekrem, og at lærerne skal lære ungene å knytte skolisser. Klarer ikke barna seg gjennom skoleløpet, ja, så får jammen meg konsulenten hos Nav ta seg av de unge lovende. Det skulle visst bare mangle. Sånn har det blitt. 

Jeg har nettopp begynt å lese bøker igjen. Etter nesten 10 års ørkenvandring der bleieskift, klesvask, jobb og familietid tok alt fokuset. Denne perioden er kortvarig. Det er faktisk helt sant. Det vet jeg nå, men jeg har aldri trodd på det når folk har sagt det til meg. Man må erfare det selv. Perioden med bleieskift er over, og snart vil de ikke lenger krype opp på fanget mitt. De skal ut og fly på egen hånd.

Min jobb som politiker er å sørge for at de har en fremtid å fly inn i. 
Verdien av arbeid er viktig for velferdssamfunnet. For barna våre og barna som skal komme. Alle valg vi tar i hverdagen er ikke like hyggelige på kort sikt, men nødvendige. Sånn sett har politikk og barneoppdragelse mye til felles. Det skrikes høyt rundt tøffe prioriteringer, men det blir bedre for alle over tid.

Etter 1,5 år på Stortinget er jeg positiv til fremtiden. Skolen blir stadig bedre. Flere inkluderes i arbeidslivet, og det har blitt gjort en enorm jobb med pensjonssystemet. Barna våre skal jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister, men får neppe en like gullkantet pensjon. Vår jobb er å gjøre denne forskjellen minst mulig. Vi skal betjene både nåtid og fremtid. Forvalteransvaret ligger tungt på våre skuldre. 

Den største utfordringen vi har som politikere er å finne helikopterperspektivet. Det er vanskelig å se skogen for bare trær. Jan Zahl i Aftenbladet skrev like før jul: 

«Eg vil heller ha politikarer som tenkjer korleis verda ser ut når barna mine blir vaksne, og ikkje bare på neste valsyklus. Sjølv om eg vil måtte betala ekstra for det i dag». 

Det er en viktig, men vanskelig øvelse. 

Vi trenger at det fødes flere barn. Spørsmålet er hvilken pris vi skal betale for dette. Det er en debatt som bør engasjere de fleste. Det handler om nåtiden, men også i aller høyeste grad om fremtiden.

Våre barn.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Verden og vi er i våre hender

Foto: NHO

Nytt år, nye regjeringsforhandlinger, ny NHO-konferanse og samme utfordring:

Verden er i endring.

NHOs årskonferanse markerer starten på et nytt år og setter agendaen. Dette året varmet jeg opp ved å delta på ILO-konferansen dagen før, hvor 100 år ble markert. Direktør i ILO, Guy Ryder, trakk frem Norge som et foregangsland i ILO-sammenheng.

Vi hadde den første kvinnen som deltok på en internasjonal ILO-konferanse allerede tidlig i ILOs historie. I dag har vi Kristin Skogen Lund som deltar, som en av 27 kommisjonærer, for å snakke om The Future of Works.

Ryder trakk fram pragmatisme, dyktige aktører, villigheten til kompromisser og tillit som viktige kjennetegn ved norsk arbeidsliv og den norske modellen. Dere må fortsette å være rett frem var den klare meldingen. Norge har høy tillit når det kommer til arbeidsliv.

Tillit var også et sentralt ord på NHOs årskonferanse.

Begge steder snakket man om viktigheten av europeisk og internasjonalt samarbeid, og betydningen av trepartssamarbeidet. Hovedbudskapet var at vi må samarbeide mer, og ikke mindre. Og vi trenger EØS-avtalen.

EØS-avtalen er frihet og trygghet

Når jeg besøker bedrifter er det sjelden de har trukket frem EØS-avtalen, men det har blitt et større tema det siste året. De fleste forutsetter at den skal være der. I år har vi hatt avtalen i 25 år, og de færreste husker et arbeidsliv uten. Vi tar det som en selvfølge.

Det kan vi ikke lenger gjøre.

Det finnes krefter som ønsker å så tvil om EØS-avtalen. Det finnes de som mener at vi kan få en bedre avtale. Dette bør bekymre norsk arbeidsliv, også oss som vil sikre velferden for kommende generasjoner.

Det er bedriftene som skaper jobber, velferd og gode lokalsamfunn. Den norske eksporten gir grunnlag for 600 000 arbeidsplasser, og mange bedrifter er helt avhengige av å få arbeidskraft inn til landet.

Jangaard Export AS produserer tørrfisk, og har 9 fabrikker i Norge og 1 i Italia. De er helt avhengige av globale, forutsigbare handelsavtaler og arbeidskraft utenfra. I 2017 omsatte de for svimlende 828 776 000, 99 % av varene ble eksportert.

Norge er en del av verden

Vi ser at det er krise i det økonomiske systemet i mange land, samholdet i vesten er under press og den globale orden er i endring. USA er ikke lenger en nasjon som leder verden, og det foregår nå en strategisk konkurranse mellom USA og Kina. Vi som land og vi som verden står ved et veiskille. Ingen land lever i et vakum, og vi må stå sammen, på tross av ulikheter.

Jens Stoltenberg trakk frem elementer av flaks og dyktighet som grunnlag for vår velferd, og pekte på en kombinasjon av disse. I tillegg pekte han på at verden har blitt stadig mer organisert etter 2. verdenskrig, gjennom en rekke internasjonale samarbeid og avtaler.

Dette har gitt grunnlag for fred, og videre økonomisk utvikling. Han advarte om at dette nå var under press. Stoltenberg anbefalte at man håndterte dette gjennom fortsatt dyktighet, kombinert med litt flaks, men at vi aktivt bidrar til en bedre organisert verden.

Og samarbeid er et valg.

Hvis vi vil samarbeide må vi ta et aktivt valg. Norge kan være et foregangsland. Finske Katja Lehland, i Elkem, trakk frem tillit og åpenhet som noe særegent ved Norge, men pekte videre på at vi har mye å lære av andre. Vi er nordmenn, men først og fremst verdensborgere.

Vi må være nysgjerrige og søkende, ikke lukket og oss selv nok. Norge sin vei til innflytelse er å samarbeide.

Verden er i endring og forskyvninger av makt vil føre til nye balansepunkter. Vårt svar må være mindre proteksjonisme, men vi må samtidig anerkjenne at samarbeidet trenger fornyelse. Samtidig må vi holde fast ved sikkerhetsnettene vi har.

Vi er et land med 5 millioner innbyggere, men takket være EØS-avtalen har vi et hjemmemarked på 500 millioner mennesker. Norge ble unntatt toll på stål og aluminium. Sveits ble ikke. De har ingen EØS-avtale. De har 120 bilaterale avtaler. EØS-avtalen betyr noe.

Norge må ikke gi opp troen på forpliktende samarbeid. Vi må snarere gå i front for et globalt samarbeid, og vi må være klar over at forpliktende samarbeid koster.

Internasjonal handel betyr mindre fattigdom

Vi må fremme norske interesser gjennom å tenke at noe av gevinsten ved internasjonal handel er konkurranse. Man kan ikke velge og vrake, det handler om å gi og ta. Norge kan ikke forvente at alle andre land skal være med på å sette våre interesser først.

Internasjonal handel har gitt mer for å bekjempe fattigdom enn bistand, sa Erna Solberg i sin tale til NHOs årskonferanse:

Og det har ikke skjedd på bekostning av de som selger, vi har økt levestandarden sammen. Handel handler om å gjøre kaken større, ikke bare fordele, og det finnes negative sider ved den globale handelen. Dette må vi svare ut gjennom å ha en bevisst nasjonalpolitikk for å sørge for at grupper ikke taper, selv om mange vinner.

Historien har lært oss at Norge er et land som har tjent på handel. Det er få land som har mer å tape på proteksjonisme enn Norge.

Vi trenger mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. Vi må fortsette å løfte i flokk. Fremtiden vår står på spill.

Verden og vi er i våre hender.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

La 2019 bli kjønnsbalansens år!


Gjesteinnlegg av: Sveinung Stensland, Helge Orten, Vetle Wang Soleim, Tage Pettersen, Mudassar Kapur, Svein Harberg, Aleksander Stokkebø og Kårstein Eidem Løvaas (stortingsrepresentanter for Høyre). Innlegget ble først publisert i Romerikes Blad 11.12.18.

Kjønnsbalanse i næringslivet kan ikke bare vedtas politisk. Alle må bidra til å endre gammeldagse holdninger og gå foran med et godt eksempel. Det virker mye bedre enn kvotering.

Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen lanserte for kort tid siden 48 tiltak for å få flere kvinner inn i lederstillinger.

Flere studier viser at mangfold i toppledelsen er et konkurransefortrinn som gjør positive utslag på bunnlinjen. Bedre kjønnsbalanse gagner både kvinner og menn, i tillegg til selskapenes verdiskaping og bærekraften i samfunnet. Fordelen med å rekruttere fra hele befolkningene (og ikke bare halve) gir mer variert kompetanse, innsikt og innovasjonskraft i bedriften.

Med denne kunnskapen er det rart at vi, i ett av verdens mest likestilte land, ikke har bedre kjønnsbalanse i næringslivet.

I de 200 største norske selskapene er kun én av ti av de øverste lederne kvinner. Ser man på toppledergruppene i de samme selskapene er det kun 22 prosent kvinner. Topplederen er nesten alltid en mann. Dette er selvfølgelig ikke godt nok.

God kjønnsbalanse gir bedre resultater.

Det virker som om deler av næringslivet fortsatt sliter med gammeldagse holdninger. Kanskje tror de rett og slett ikke på undersøkelsene som viser at mangfold faktisk lønner seg økonomisk. Stadig flere kvinner kommer inn på tunge utdanninger innen økonomi, jus og ingeniørfag. Men hvordan skal bedrifter tiltrekke seg disse om de ikke gir unge kvinner muligheten til å nå toppen?

Vi nærmer oss 2019 – hva med å starte året med noen nye vaner?

Næringsministeren og likestillingsministeren kom med en klar beskjed til næringslivet – nå er tiden inne for å knuse det beryktede «glasstaket». Sammen med en rekke næringslivsledere og aktører fra rekrutteringsbransjen, har de foreslått tiltak for å bedre kjønnsbalansen. Nå er det bare å ta for seg av de gode ideene.

Mål utvikling i kjønnsbalansen!

Rune Bjerke, konsernsjef i DNB, er et sannhetsvitne på at dette virker. Han har delt av sine erfaringer om hvordan det hjalp å få tydelige krav fra styreleder om å sørge for bedre kvinneandel i selskapet. Det som blir målt, blir gjennomført.

Usynlige kjønnsstereotyper og ubevisste holdninger preger fremdeles norsk næringsliv.

Vi behandler menn og kvinner ulikt, uten at vi bevisst merker det. Hvem skal fikse kaffen til møtene? Hvor lenge kan menn og kvinner ha ordet? Hvem skriver referat? Hvem skal være hjemme når barna er syke? Hvem henter i barnehagen og hvem skal ta ut foreldrepermisjon?

La Luciadagen 13. desember være første test.

Denne dagen har de aller fleste barnehager et arrangement på morgenen eller ettermiddagen. Det betyr at ansatte med små barn ofte kommer sent eller går litt tidlig. Reagerer du som leder likt på en henvendelse om dette fra en småbarnsmor og en småbarnsfar?

Vi får ikke likestilling blant ledere om det ikke er likestilling i hele organisasjonen.

Ubevisst diskriminering foregår overalt. Skal vi få slutt på dette må vi være bevisste og menn må også engasjere seg. Vi må lufte ut våre gammeldagse holdninger sammen – både menn og kvinner.

I innspurten av julebordsesongen og #metoo-kampanjen friskt i minnet, har næringslivsledere en viktig rolle.

De må snakke om holdninger og forventninger til hvordan man oppfører seg på arbeidsplassen og blant kolleger. Først da kan vi sørge for at gale strukturer og holdninger ikke går i arv. Kommende generasjoner skal ikke trenge en emneknagg som heter #metoo.

Vi kan ikke vedta oss til likestilling.

Derfor sender vi nå en oppfordring til næringslivet om å gjennomføre regjeringens råd i heftet «Hvordan få kjønnsbalanse i toppen av næringslivet».

Vi ønsker alle en riktig fin julebordsesong, og sender våre beste lykkeønskninger om et kjønnsbalansert 2019!

Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Det kan være politikere eller andre. Har du tips til andre som bør skrive et innlegg, eller vil du kanskje skrive selv? Send e-post til some@hoyre.no.

Hvor er alle tekno-gründerdamene?

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant for Høyre, Torill Eidsheim, medlem i helse- og omsorgskomiteen.

Desember er tiden for at ønsker går i oppfyllelse. Jeg ønsker meg flere sterke gründerdamer i norsk næringsliv.

Søknadsfristen for å bli Innovasjon Norges Female Entrepreneur 2019 går ut 11. desember. Her jaktes det på en kvinnelig teknologigründer som jobber mot et eller flere av FNs bærekraftmål. Men vi har en stor utfordring: Den typiske teknologigründeren er en mann i 40-årene.

På tross av at mange kvinner drømmer om å starte egen virksomhet, er bare 30 prosent av gründerne kvinner. Det er mangel på kvinnelige teknologigründere, både innen de ønskelige vekstnæringene og forøvrig. I tillegg lykkes færre kvinner enn menn.

Etter ti år har faktisk over halvparten av gründerne gitt opp, viser forskning fra analysefirmaet Menon. Hvor ligger så hindringene?

Må satse på riktige næringer

En stor utfordring har vært at kvinner ofte satser på næringer der det er mindre sannsynlighet for å lykkes.

Norge må finne nye inntektskilder når eksportinntekter fra olje og gass går ned. Næringslivet og andre samfunnsaktører har gitt innspill på at de mener klima, matproduksjon, demografisk endring og helse bør vektlegges når nye satsningsområder velges.

Så la oss da se nærmere på ett av mulighetsområdene; helse og velferd. Helsenæring er i seg selv sektorovergripende. Men å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle vil inkludere alt fra fattigdomsproblematikk og inkludering til forebygging av livsstilssykdommer, trafikkulykker og rusmisbruk, for å nevne noe.

Omkring hver tiende nordmann jobber i dag i den definerte helsesektoren. De fleste i stat, kommune og offentlig eide foretak. Her skiller helse seg kraftig ut fra mange andre næringer ved at det offentlige utgjør største andel av markedet.

Helse og velferd er samtidig en økende offentlig utgiftspost, men her ligger også markedsmuligheter for norske bedrifter. Hvis bedriftene bare får lov til å bidra.

Flere innovative gründere innen helsenæringene vil gi store muligheter for fellesskapet. Norge har det beste utgangspunkt for å lage verdens fremste løsninger for pasienter både her i hjemme og ute i verden. Helse- og velferdssektoren er i dag kvinnedominert og tjenestefokusert.

Fremtidsvisjonen for helse krever teknologiforståelse, evne til kompleks problemløsning og kreativ tenking. Og det krever en politikk som tar høyde for nye måter å jobbe på.

Vi trenger mer enn gode tiltak

Norge skal være et attraktivt gründerland, både for gründere her hjemme og utenfra. Regjeringen har forenklet gründernes kontakt med offentlig sektor og fjerner unødvendig byråkrati. Dårlige rammevilkår rammer særlig kvinner. Sosiale rettigheter som full rett til omsorgs- og pleiepenger når barn eller andre blir syke er et viktig steg i riktig retning.

Dette er viktige målrettede tiltak for å øke andelen kvinnelige gründere, men vi trenger mer enn tiltak. Vi må gjøre noe med holdningene også.

Gründerskap krever risiko. Forskning viser at kvinner i større grad skyr investeringsrisiko. De velger arbeidsintensivt gründerskap i stedet, og halvparten har lagt ned før 10 år er gått.

Risikoen som følger med ønsket om å skape noe nytt, krever aksept også for at man ønsker å tjene penger på sikt. Samfunnet trenger gründere og da ber vi i realiteten noen få ta større risiko enn andre. Det må anerkjennes og oppfordres.

Vi trenger flere kvinnelige velferdsinnovatører, da må ord som velferdsprofittører strykes fra ordboken!

Øvelse gjør mester

Seriegründere lykkes bedre enn førstegangs-gründere. Derfor må vi også anerkjenne at det å gjøre én feil ikke hindrer suksess i neste forsøk. Det finnes flere eksempler i historien på løsninger som ble «funnet opp» litt for tidlig til å bli anerkjent av sin datid, som senere viste seg å bidra til kvantesprang. Kodak og digitale kamera er ett av de.

Eksponentiell vekst innen teknologi er forventet og vi må ha en utdanning og et arbeidsliv som tar høyde for det.

Desember er tiden for at ønsker kan gå i oppfyllelse. Jeg ønsker meg mer samarbeid for å fremme god helse og livskvalitet, der kvinner spesielt oppfordres til å satse og tjene på sin kunnskap og kompetanse.

Fremtidens velferd trenger kvinnelige teknologigründere!

Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Det kan være politikere eller andre. Har du tips til andre som bør skrive et innlegg, eller vil du kanskje skrive selv? Send e-post til some@hoyre.no.

Altfor mange står i fare for å bli sykmeldt ut av arbeidslivet

Yrkesgruppene med klart høyest sykefravær er de to kvinnedominerte yrkene pleiearbeidere og barnehage- og skoleassistenter, ifølge SSB.

Jeg ønsker meg nå en åpen og nyansert debatt om IA-avtalen.

Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble til for 17 år siden og er nå til revisjon blant partene i arbeidslivet. Den har ikke har gitt de resultatene vi ønsker. Derfor må vi diskutere avtalens innhold og virkemidler. I dag skyves for mange ut av arbeidslivet på grunn av langvarig fravær. Arbeid ses i for liten grad på som en viktig del av den fysiske og mentale helsen.
Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt er Norge helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. Arbeidslivsundersøkelser viser at ni av ti er fornøyde på jobben. Det er et paradoks at sykefraværet i Norge nesten er dobbelt så høyt som i våre naboland som jo sammen utgjør noen av verdens best regulerte arbeidsmarkeder.

Altfor mange står i fare for å bli sykmeldt ut av arbeidslivet. Det skyldes blant annet manglende forebygging og tilrettelegging på arbeidsplassen. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for dette, og Statens arbeidsmiljøinstitutt har uttalt at dette arbeidet antakeligvis er et viktigere tiltak enn for eksempel kutt i sykelønnen.

Leder før lege

Det kan være nyttig å se på legenes sykemeldingsansvar. Bedriftene må jobbe for å styrke sykenærværet, ikke fraværet. Medarbeiderne skal kunne jobbe ut fra funksjonsevne, ikke nødvendigvis ut fra diagnose. Fastlegen ser pasienten, men ikke alltid også arbeidstakeren, og de mulighetene som er på arbeidsplassen, for å legge til rette for arbeidsnærvær. Dialog på arbeidsplassen er derfor en forutsetning. Leder før lege. Men legen skal alltid ha det siste ordet for det medisinske.

Det kan være gode grunner til å sykemelde en person som har brukket beinet dersom hun for eksempel jobber på lager. Men ikke dersom arbeidsplassen kan tilby midlertidig tilrettelagt arbeid på et kontor. Dette avhenger i stor grad av hvilken funksjonsevne den ansatte har, og hvordan bedriften kan tilrettelegge for dette.

Felleskapet har investert mye i tiltak for å hjelpe folk til å stå i jobb. Du kan for eksempel få dekket taxi i en periode dersom du har brukket beinet. Disse tiltakene faller vekk dersom du blir sykemeldt. Uten tilrettelegging, kan andre diagnoser eller forhold, med mange korte eller en lang sykemelding være første skritt vekk fra arbeidslivet.

Et godt arbeidsmiljø gir bedre lønnsomhet


Seriøse arbeidsgivere vet at et godt arbeidsmiljø gir et positivt utslag på bunnlinja, og at det derfor lønner seg å investere i dette. Heldigvis er norsk arbeidsliv i hovedsak seriøst, men mye kan gjøres bedre. For arbeidstakeren, både faste og midlertidige, skal det aldri stilles tvil om hvorvidt man er syk eller ikke. Men man kan snakke om hvorvidt en kan gå på jobb med det som er friskt, i stedet for å være hjemme med det som er sykt. Den medisinske oppfølgingen er fullt og helt legenes domene.

Arbeidsavklaringen må derimot i hovedsak skje i dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, men i enkelte tilfeller også gjennom rådgivning fra lege eller andre aktuelle aktører.

Når jeg tar opp debatten om legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, er det fordi portvokterfunksjonen ikke fungerer godt nok. Som tidligere HR-sjef vet jeg at dette i mange tilfeller er overflødig og til hinder for det jeg kaller et godt nærværsarbeid. Jeg mener ikke at arbeidsgiver skal overta denne rollen. Legen skal fortsatt diagnostisere og behandle, men det er på arbeidsplassen man skal diskutere fravær og funksjonsevne.

Aps Ingvild Kjerkhol uttalte nylig at, «det er legene som best vurderer om man er for syk til å gå på jobb. Det er et medisinsk spørsmål». Det er jeg ikke enig i. Som regel er det arbeidstakeren selv som best vet om man er for syk til å jobbe, selv om det alltid finnes unntak. I dag er det slik at arbeidsgiver kan underkjenne sykemeldinger, men arbeidsgiver kan også gi beskjed til medarbeidere om at de bør dra hjem dersom de presser seg for hardt.

Ansatte i IA-bedrifter har i dag inntil 24 egenmeldingsdager i løpet av et år. Mange går til legen på tross av dette, fordi de da mener at det «legitimerer» fraværet. Det er en selvfølge at man skal gå til legen om man er syk og trenger behandling, men ikke nødvendigvis for å få sykemelding.

Jeg ønsker meg nå en åpen og nyansert debatt om en viktig sak for arbeidslivet. Meningen er ikke at arbeidstaker skal havne i en skvis.

Målet er at arbeidstaker ikke skal sykemeldes ut av arbeidslivet. Det er nemlig mye god helse i å gå på jobb.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Æ e itj fornærma, æ e forbanna!

Gjesteinnlegg av nestleder i Høyres kvinneforum, Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant.

Det har skjedd mye med samfunnets syn på vold mot kvinner de siste 20 årene. Dette er ikke lenger den enkelte families problem alene. Det er et samfunnsproblem som det snakkes mye og lenge om i mange fora. Det å snakke om vold mot kvinner og gi temaet oppmerksomhet bidrar til å fjerne tausheten, skammen og skylden som kanskje er den verste skrammen et voldsoffer påføres.

At et regjeringsoppnevnt utvalg i 2005 valgte å kalle sin rapport om fornærmedes møte med straffesakskjeden: «Æ e itj fornærma, æ e forbanna», viste en sårt tiltrengt anerkjennelse av voldsofferets rett til å ta til motmæle mot både gjerningspersonens vold og et system som har hatt stort gjerningspersonfokus.

Utstrakt fokus på offeret

Siden den gang er mange praktiske tiltak innført for å bedre situasjonen til voldsutsatte og deres pårørende i møte med både straffesakskjeden og hjelpeapparat i Norge.

Fra det å ha fokus på gjerningspersonen i straffesakskjeden, har man nå et utstrakt fokus på offeret. Fra å snakke om husbråk når politiet rykker ut til hjemmene, snakkes det nå om politiets anmeldelsesplikt (offentlig påtale).

Avvergeplikt

Fra det å se gjennom fingrene på kvinner og barn som utsettes for vold skal det nå handles. Dersom du vet at en kvinne eller barn utsettes for gjentatt psykisk og fysisk vold, har du en avvergeplikt. Det vil si at du skal melde fra til politi eller barnevern.

Hensynet til å verne om liv og helse vil i disse tilfellene veie tyngre og går foran en eventuell taushetsplikt du måtte ha som fagperson, men avvergeplikten gjelder oss alle uavhengig av stilling. Å unnlate å avverge er straffbart med bot eller fengsel inntil 1 år.

Økt åpenhet
Det har vært en voldsom økning av anmeldelser av voldtektssaker, familievoldssaker og overgrepssaker de siste 3-4 årene. Kripos mener at det er grunn til å tro at økt åpenhet omkring temaet med blant annet ulike former for kampanjer gjør at flere velger å anmelde. Vi vet det har vært en utfordring for politiet å holde tritt med denne økningen. Justisminister Tor Mikkel Wara har vært klar på at dette er et område som må prioriteres hos politiet.

Handlingsplan
Seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner står høyt på agendaen til regjeringen Solberg. En handlingsplan mot voldtekt er på trappene. Det satses nå nesten én milliard på opptrappingsplan mot vold og overgrep. Barnehusene er styrket betraktelig og det er etablert støttesenter for kriminalitetsutsatte i alle politidistrikter. Dette er et felt vi må følge godt med på i årene som kommer.

Vi skal fortsette å jobbe for at politi og hjelpeapparat skal bidra til å styrke og myndiggjøre den voldsutsatte. Det skal være lov å være forbanna.

Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Det kan være politikere eller andre. Har du tips til andre som bør skrive et innlegg, eller vil du kanskje skrive selv? Send e-post til some@hoyre.no.

Ingen elever er «digitalt innfødte.» Det er en myte


Av Mathilde Tybring-Gjedde. 

Å spille spill på en iPad før man har lært å gå, er ikke det samme som å forstå algoritmisk tenkning.

«Digitale ferdigheter» forstås for snevert i dagens skole. Dersom vi skal lykkes med digitaliseringen, må vi ikke bare fornye læreplanene. Vi må fornye våre ambisjoner for elevenes digitale kompetanse.

Digital underholdning

Det finnes ingen generasjon som er født med digital kompetanse. Å spille spill på en iPad før man har lært å gå, er ikke det samme som å forstå algoritmisk tenkning eller anvende teknologien til å løse konkrete problemstillinger i arbeids- eller samfunnsliv. Snarere tvert i mot.

For mange elever er digitale verktøy først og fremst brukt til underholdning og kommunikasjon i fritiden. Mange i næringslivet forteller at de møter unge som overrapporterer egen digital kompetanse, og lærere bruker mye energi på å hjelpe elevene til å avvenne uvaner og unngå digitale distraksjoner i undervisningen.

PC i undervisningen

Da digitale ferdigheter ble innført som en grunnleggende ferdighet gjennom Kunnskapsløftet i 2006, ble det på en del skoler ansett å være en blanko fullmakt for elevene til å ha konstant tilgang til en PC i undervisningen. Digitale ferdigheter ble da ensbetydende med å gi opplæring i tekstbehandling, regneark og noe videoredigering.

Fagfornyelsen

Da jeg begynte på videregående skole i 2008 ble for eksempel en murstein av en PC satt på pulten foran oss. Læreren underviste med en powerpointpresentasjon i naturfagstimen, mens vi satt bak en PC og «noterte» i et Word-dokument. Av og til, eller ganske ofte, sjekket vi Facebook og nettaviser i stedet.

Nå er regjeringen i gang med Fagfornyelsen; en fornyelse av alle læreplaner i alle fag. Et av målene med fagfornyelsen er å slanke antall kompetansemål og skape mer rom for variert og praktisk undervisning. De nye læreplanene skal gi elever og lærere mer tid til å gå i dybden, og elevene skal i større grad forstå og kunne bruke kunnskapen fra fagene i ulike situasjoner. For Høyre er det viktig at vi bruker denne muligheten til å fornye skolens forståelse av «digitale ferdigheter.»

Kort fortalt, skolen må både lære elever digital livskompetanse og digital arbeidslivskompetanse.

Fordypning og konsentrasjonsevne

I Fagfornyelsen skal teknologi og algoritmisk tenking inn i skolens læreplaner, og valgfag i koding blir en permanent ordning fra 2019. Men tekniske ferdigheter er ikke tilstrekkelig for å skape digitalt bevisste elever. Digitalisering som tematikk kan derfor ikke bare være en del av et matematikk- eller IT-fag for særlig interesserte elever.

Det må inkluderes tverrfaglig, og særlig i samfunnsfag. Skolen må gi elever verktøy til å motstå de negative individuelle og samfunnsmessige sidene ved digitalisering. Enten det er personvernsutfordringer, digital mobbing, digitale distraksjoner fra sosiale medier, eller det raske informasjonstempoet som bidrar til å svekke vår fordypningsevne og konsentrasjonsevne.

Kildekritikk er helt avgjørende

Når fakta ikke lenger hentes fra en kvalitetssikret lærebok, men gjennom et googlesøk, må for eksempel kravene til kildekritikk bli vesentlig skjerpet. Det vil være helt avgjørende at elever får en digital dømmekraft som gjør det mulig for dem å identifisere falske nyheter og bekjempe en fragmentert offentlighet med ulike ekkokammer.

Samtidig er det viktig at også fremtidens generasjoner klarer å lese lengre tekster og skjønnlitteratur, uten å falle for lettvinte distraksjoner. De må bruke tid og hjernekraft til å reflektere over spørsmål før man trykker på et tastatur og får et svar med to streker under. Det kan godt være fast kunnskap får mindre betydning i et mer digitalisert samfunn, men evnen til å tenke kreativt, kritisk og anvende kunnskap blir viktigere enn før. Det krever også en stor dose fordypningsevne.

Lærerne må få kompetanse

En slik ny forståelse av «digitale ferdigheter» gir klare føringer for skolen, og bør motivere hele skoleverket til å utvikle det pedagogiske repertoaret. Det må også føre til at lærere får et mer bevisst forhold til når og hvordan digitale verktøy brukes i undervisningen. Det er for eksempel ikke bakstreversk å sette begrensninger og klare rammer for hvordan digitale verktøy skal brukes av elevene i timene, enten det er mobiler eller PC. Snarere tvert i mot.

Skal vi lykkes med en fornyelse av skolens innhold, må lærerne i faglig fellesskap få tid, motivasjon og kompetanse til å ta i bruk digitale verktøy på en god måte i undervisningen for å styrke elevenes læring. Det må bli slutt på at kommuner først går til innkjøp av iPad til alle elever, og deretter kommer på at de kanskje bør snakke med lærerne.

Må tenke nytt

Skolen skal forberede elever for et liv i et gjennomdigitalisert samfunn. Dette revitaliserer skolens dannelsesoppdrag, og betyr at vi må tenke nytt om læreplaner, pedagogikk og bruk av digitale verktøy for å fremme læring.

«Digitale ferdigheter» er en grunnleggende ferdighet som alle elever skal lære, og det omfatter mye mer enn evnen til å håndtere tekniske duppeditter.

(Innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv. )

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.