Skolestart med muligheter for alle

Bekymret og engasjert har jeg sendt mine tre sønner til et nytt skoleår. Selv om flere piler peker i riktig retning, er det store utfordringer i norsk skole. Lykkes vi bedre, kan flere delta i arbeidslivet.

Denne høsten har mine tre gutter sine første dager i henholdsvis 2., 3., og 4. klasse. De går i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter.

Det gjør meg som mor bekymret, men som politiker gjør det meg engasjert. Vi må ta grep. Da nytter det ikke å snakke om matpakka og være opptatt av skolematen.

Skolemat får man kjøpt på butikken, mens gode lærere bruker mange år på å utdanne seg til å utdanne barna våre. Vi er avhengige av å få barna våre trygt og godt gjennom skoleløpet. La oss derfor heie frem gode lærere, så kan vi heller smøre matpakken selv.

Jeg er bekymret

For i tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. 1 av 6 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og 1 av 5 går ut av grunnskolen uten grunnleggende matteferdigheter.

Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og gutter gjør det gjennomgående dårligere enn jenter på skolen.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og dermed øker sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig. Den skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Flere lærere og mer læring i skolen

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må løfte hver enkelt elev uavhengig av sosiale forskjeller, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn.

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte. Vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss i vår egen skoletid. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Våren 2017 kom det en ny femårig lærerutdanning på masternivå. Dette løfter statusen til læreryrket, og sikrer enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå ser vi at studenter søker seg til denne utdanningen.

Les også: Vi må ikke glemme gutta

Jeg håper at mine gutter også får oppleve mange gode lærere i årene som kommer.

Fremover skal vi gjennomføre et løft for tidlig innsats i skolen. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut.

Konsekvensen av å reparere sent fremfor å forebygge er at alt for mange ikke lærer det som skjer tidlig i skoleløpet, særlig gjelder dette gutter.  Med tidlig innsats vil vi ta tak i problemene når de oppstår, forebygge frafall og gi elevene mulighet til å nå sitt potensiale.

Å stiller krav er å bry seg

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at jobbsøknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Til store protester fra ytterste venstre fløy innførte Høyre i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse.

Dette har stor betydning for trivsel og læring. Resultatet er at fraværet har gått drastisk ned, og kritikken har stilnet. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolen, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen.

Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for sønnene mine, fordi jeg vet at vi tar gode grep.

Mitt mål for fremtidens skole er at vi klarer å snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle. Jeg tror det vil gjøre overgangen til arbeidslivet lettere, og slik kan vi igjen sikre skatteinntekter som betaler for velferden vi har.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt startet på skolen igjen, fortjener det. De er fremtiden vår!

 

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Vi må ikke glemme gutta

I årets Ungdata-rapport forteller nærmere 11 prosent av guttene på videregående skole om psykiske helseproblemer. Det må vi ta alvorlig.

Det er ingen enkel årsak til at stadig flere unge forteller om psykiske utfordringer, men dersom man lytter til ungdom, kan man tørre å peke ut noen årsaker.

Bekreftelse og likes i sosiale medier

I et gjennomdigitalisert samfunn, opplever mange unge at de er konstant eksponert for andres liv og bekreftelsessøken. Det tar kun et tastetrykk. Unge jenter og gutter er sårbare for mektige digitale design.

Det er en risiko at mange unge knytter selvfølelse og selvtillit til bekreftelsen de får gjennom sosiale medier, som antall likes på et profilbilde. Sosiale medier appellerer til et grunnleggende sosialt behov hos alle mennesker, nemlig å bli sett. Det gir også sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom.

Det kan være vanskelig å være fornøyd med den man er, når man hele tiden eksponeres for folk som er «litt bedre» i alt.

Det kan også føles mer ensomt å være alene når man ser at «alle» andre er på fest eller sammen med noen de er glad i.

Det digitale samfunnet vi lever i, og fellesskapene mange unge er en del av, har også et budskap om at man kan gjøre alt og oppleve så mye. Og det er jo i utgangspunktet flott!

Men multitasking og overflod av informasjon kan også bidra til å skape stress. Unge får ikke tid til å tenke, finne roen, bearbeide følelser og fordøye opplevelser. Det er ingen som forteller dem at det å si nei – og prioritere bort noe – også er viktig for å ha det bra med seg selv og finne ut hvem man er.

Press rammer også gutta.

Flere gutter på videregående forteller at de sliter med psykiske problemer og kroppspress. Men der jentene lettere snakker med venninner og mødre, og kommer i kontakt med skolehelsetjenesten gjennom samtaler om blant annet prevensjon, har guttene få veier de sluses inn.

Det er helt avgjørende at vi fanger opp signalene om hvem som trenger litt ekstra oppfølging, og at vi arbeider forebyggende.

Høyre i regjering har styrket skolehelsetjenesten og helsestasjonen med over 1 milliard kroner, og det har vært en kraftig økning i antall årsverk. Det skal vi fortsette med!

Men vi må også ta grep i skolen. Nå skal Livsmestring inn som et tverrfaglig tema i skolen. Det vil være viktig for at ungdom, også guttene, lærer å regulere følelsene sine og tåle motgang på en konstruktiv måte.

Menn må inn i oppvekst- og omsorgsyrkene

Vi må også bli flinkere til å rekruttere menn inn i oppvekst- og omsorgsyrkene. Studier viser at flere mannlige ansatte i barnehagesektoren gjør at flere barn mestrer språk og regning. Det er bra!

Men det viktigste er at flere mannlige ansatte kan sikre en bedre dynamikk i skolehverdagen, og muligens gjøre det lettere å fange opp de gutta som sliter.

Høyre har derfor etablert egne likestillingsteam i fylkene som skal arbeide med å rekruttere og beholde menn i barnehagene.

Det er viktig at vi ikke stempler alt som negativt. Ungdata-undersøkelsen viser også at mange unge trives og er godt fornøyd med foreldrene sine, med vennene sine og med skolen de går på.

Men vi må alle sammen ta ansvar for at våre unge får det bedre med seg selv, klarer å stå i sitt eget og ha trygge personer rundt seg de kan snakke med. Og da må vi ikke glemme gutta.

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.

Derfor må menn håndhilse på kvinner


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth (H)

Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner av religiøse årsaker. Det er en misforstått toleranse av religion som motarbeider likestilling.

Vi skal behandle hverandre med respekt, uavhengig av kjønn og religiøs overbevisning. Derfor må menn håndhilse på kvinner.

Dagsavisen skrev tidligere denne uken om en lærer som ikke fikk fornyet vikariatet sitt ved en barneskole. Årsaken var blant annet at han ikke håndhilste på kvinner av religiøse årsaker. Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Det er oppsiktsvekkende at likestillings- og diskrimineringsombudet tar mannens parti og mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner. Hun mener at man «kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse». Med dette utsagnet bidrar likestillings- og diskrimineringsombudet selv til diskriminering.

Likestilling er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet. Det er viktig at barn som går på skolen lærer seg dette tidlig. Lærere er ofte forbilder for elevene. Rollemodeller i den norske skolen kan ikke forfekte et syn som godtar at menn ikke hilser på kvinner.

Vi kan ikke ha lærere som lærer elevene at man ikke trenger å hilse på kvinner eller behandle kvinner med den samme respekten som menn.

I så fall har vi lærere som ikke gjør jobben de er satt til å gjøre.

Vi er opptatt av å få frem ulike meninger og nye stemmer. Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Har du lyst til å skrive et gjesteinnlegg her eller kjenner noen som kan ha lyst? Send gjerne en mail til some@hoyre.no.

«Nei til EU» dyrker hatet

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?» synger Raga Rockers. Organisasjonen Nei til EU følger opp, og sprer hat på en måte vi sjelden ser i norsk politikk med sin siste «tegneserie».

Den har alt: Latterliggjøring av religion, halshugging, drap, horer, holocaust, korrupsjon og blod. Bare se her:

Nei til EUs tegneserie. Klikk for å se større. (Foto: Skjermdump.)

Til nå noe av det styggeste jeg har sett fra en organisasjon i Norge. Det får Donald Trumps politiske retorikk til å fremstå som lesestoffet på en søndagsskole. Sånt gjør meg uvel og flau. Uvel fordi voksne mennesker i en organisasjon mange tar seriøst kan få seg til å gjøre sånt, flau fordi det er en del av den norske politiske debatten.

En debatt Nei til EU dessverre setter sterkt preg på i enkeltsaker, nettopp med denne typen forkastelig retorikk.

Er det ikke bedre å ha noen å elske?

Likevel, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for i mange år har jeg vært tja til EU. Rett og slett fordi EU-medlemskap ikke er sort-hvitt, himmel eller helvete. Det er noe midt i mellom. Og midt i mellom er det mye rart i EU. Merkelige forordninger, kjedelige kompromisser, bunker av byråkrati.

Grå hverdag. I alle fall ikke det blodbadet Nei til EU bokstavelig talt tegner.

Mine varme følelser for EU har sovet i mange år. Det siste året er det imidlertid noe som har pirket borti disse følelsene igjen, vekket noe jeg for lengst hadde glemt. Sommeren 1993 forelsket jeg meg i Europa.

Jeg forelsket meg i den spennende og kronglete felles historien vår, kulturen vår. De varme og solfylte strendene i Spania, temperamentet i Italia, fjellene i Østerrike, maten i Frankrike, fotballen i England, fellesskapet i Norden og ideen om at vi alle er sterkere sammen. At solidariteten med hverandre styrker oss, at samarbeidet knuser konflikt, at vi endelig kunne være et kontinent preget av fred, heller enn mange hundre år med krig.

Det å oppdage verden utenfor Norge som tenåring var stort, og jeg var stolt av å være fra Europa.

Jeg satt oppe hele natten den kalde og sure novemberdagen i 1994. Jeg var knust neste dag. Jeg trodde Norge ønsket fred og samarbeid, at egoisme ville vike for solidaritet, at vi var en del av Europa. Det ble en lang vinter.

Kan man elske EØS?

I dag er Europa en viktig del av inntekten vår. Nye tall fra SSB viser at norske fylker eksporterte varer til land som omfattes av EØS-avtalen, til en verdi av over 230 milliarder kroner i 2017. Rundt tre firedeler av Norges eksport går nå til EØS-området.

Ti- ja, kanskje hundretusener av norske arbeidsplasser hviler på at vi har tilgang til EUs indre marked. Er man opptatt av norske interesser og norske arbeidsplasser, må man ha med seg at EØS er svært viktig for oss som nasjon.

Typisk norsk å være god

Vi nordmenn har et bilde av oss selv som jordnære, ujålete og folkelige – men, at vi vet best. Det gjør at typisk «Trump-retorikk», som gjerne danner et fiendebilde mellom «oss vanlige folk» og «eliten» får rotfeste. Der denne tankegangen Nei til EU nå kynisk forsøker å spille på.

Vi identifiserer ikke oss selv som elite her oppe på berget, men som «folk flest». Det er bare det at Norge er ikke sånn lenger. Dette bildet vi har av oss selv som en gjeng bønder fra enkle kår ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Vi er et av verdens aller rikeste land. Det er vi i Norge som er eliten, som er de med penger som vi ikke vil dele. Og det er for så vidt ikke noe galt i det at vi ønsker å bruke oljepengene våre på oss selv eller på våre egne utfordringer.

Men å kalle landene nedover i Europa for «elite» blir ganske merkelig. Det blir litt som Trump i USA, en av landets aller rikeste menn, som har klart å selge seg selv som «en av folket»; den som skal utfordre «eliten». Det blir på grensen til parodisk, og det er denne retorikken som nå altså importeres til Norge. I en styggere form enn Trump noen gang har brukt.

Det er dette som vekker engasjementet mitt igjen. Den var tydelig under debatten om Acer, og den er tydelig når Nei til EU selger budskapet sitt i andre saker, som i deres uriktige fremstilling av hva danskene mener om EU, og deres bilder av EU som en gjeng terrorister som halshugger verdiene våre så blodet spruter, var toppen av kransekaka.

Å være mot EU er realt, det er mye som kunne vært bedre med EU. Men den type retorikk skal vi ikke akseptere i Norge. Det har frem til nå ikke vært en del av den norske politiske debatten. Ironisk nok er det Nei til EU, organisasjonen som sier nei til alt som ikke er norsk, som kommer slepende med den.

Derfor vil jeg takke Nei til EU, takke for å ha minnet meg på at jeg ikke er som dem. At jeg ikke hater. At jeg føler varmt for andre mennesker, solidaritet og samarbeid.

At vi her i Norge kanskje ikke alltid er perfekte eller vet alt best. At jeg setter pris på fred og frihet, på samarbeid over grenser, på samhold og lojalitet, i medgang og i motgang.

Takk for at dere minnet meg på at størst av alt er kjærligheten, og at jeg fortsatt elsker EU.

Konservativ bonde i byen. Vestfolding som er over gjennomsnittet opptatt av klima, men som teknologioptimist – jeg mener ikke at vi skal tilbake til hest og kjerre! Jobbet tidligere i Zero, nå er jeg stortingsrepresentant for Høyre. Elsker ekstremsport, andre kulturer og å reise.

Som småbarnsmor kjempet jeg for å få lov til å jobbe. Det må jeg nå også

Astrid Nøklebye Heiberg sammen med stortingsrepresentant Sveinung Stensland i Haugesund. Foto: Cecilie V. Jensen

Gjesteblogg av Astrid Nøklebye Heiberg

I dag fyller Likestillingsloven 40 år.

Det har skjedd mye siden da, men fortsatt trenger vi flere som kan gå foran, slik at det blir litt lettere for de som kommer etter oss.

Jeg har alltid latt meg irritere av pålagte begrensninger som følger av faktorer som for eksempel kjønn, legning eller alder. Det er derfor tankevekkende og trist at det fortsatt er behov for en likestillingslov i dag. Det tyder på at vi trenger flere som går foran.

Personlig håper jeg at jeg har bidratt.

Da jeg var småbarnsmor, for rundt 50 år siden, måtte jeg kjempe for å få lov til å delta i arbeidslivet. Jeg hadde små barn og en mann, og da passet det seg ikke å jobbe. Det kunne visst skade barna, og mannen min kom sikkert til å gå fra meg.

Den 8. mars 1980 var jeg den første kvinnelige psykiateren i Norge som disputerte. Å gjøre dette på kvinnedagen passet meg godt. I min karriere som psykiater arbeidet jeg også for å fjerne homofili som sykdomsdiagnose, noe som lyktes i 1978. Jeg håper dette har bidratt til å bedre likestillingen.

For det er en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn.

Det var derfor oppsiktsvekkende at jeg var den første kvinnen som ledet Norges Røde Kors. Dette er en organisasjon med mange kvinnelige aktive, men vi måtte vente helt til 1993 før en kvinne ble leder. Enda mer oppsiktsvekkende var det at ingen kvinner før meg som hadde vært president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger.

Disse to vervene er jeg fortsatt den eneste kvinnen som har innehatt.

I dag er jeg den eldste stortingsrepresentanten som har møtt på Stortinget. Nå som jeg har blitt litt eldre må jeg nok en gang kjempe for å få lov til å delta. Dette tyder på at vi må få til en holdningsendring for hvordan vi ser på eldres deltagelse i arbeidslivet.

I løpet av de siste 40 årene har vi kommet mange steg nærmere et samfunn hvor det ikke er hvilket kjønn du er, hvilken legning du har eller det årstallet du ble født som avgjør hvorvidt man anses som egnet eller ikke. Det er likevel fortsatt en vei å gå.

Derfor skal vi feire likestillingsloven.

Vi må verdsette historiens seire for ikke å ta likestillingen for gitt. På den måten blir det enklere for nye generasjoner å gå foran – slik at vi kommer lengre og kanskje helt i mål.

Vi er opptatt av å få frem ulike meninger og nye stemmer. Innlegget du akkurat har lest er skrevet av en eller flere gjestebloggere. Har du lyst til å skrive et gjesteinnlegg her eller kjenner noen som kan ha lyst? Send gjerne en mail til some@hoyre.no.

Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet

Jeg glad for at vi går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen.

I dag diskuterer vi tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget. Dette er en sak som har engasjert meg lenge, og jeg blir oppgitt over en del av argumentasjonen som kommer frem. Kvinner er redde for at de ikke skal få amme barna sine, menn er bekymret for om de vil få fri fra jobben.

Dette er holdninger vi finner mange av i dagens samfunn. Det lover dårlig for den oppvoksende generasjon sin mulighet til å kunne være i arbeidslivet og være forelder. For mange går dette tydeligvis ikke sammen.

Kvinner selvrealiserer seg gjennom jobben, menn tjener til familiens livsopphold. Kvinner er omsorgsfulle mødre som er hjemme med barna, menn er tøffelhelter.

Min mann er en av tøffelheltene. Jeg driver med selvrealisering og burde heller hatt gullfisk fremfor barn, forteller Facebook meg. Det er upassende av meg å gå på møter og la mannen min være hjemme med ungene.

Dette er holdninger jeg stadig møter, og som lett kan føre til at færre kvinner tør eller orker å ta valget om å engasjere seg i politikken. Skal det virkelig være sånn i 2018?

Min mann og jeg er et særdeles godt team og er enige om det meste. Ved første svangerskap tok vi en avgjørelse om jevn fordeling av permisjon og gradert uttak.

Jeg hørte mange si «Dette kommer du til å angre på. Denne tiden vil du aldri få tilbake.»

Jeg ser det ikke sånn. Skulle jeg frarøve min mann muligheten til å være hjemme med ungene, når det var det vi begge ønsket? Skal det være en kvinnerett å være hjemme med ungene, men samtidig skal vi ha likestilte foreldre?

Ikke bare var det noe jeg unte far, jeg synes også han har sin fulle rett til å ta del i denne spesielle tiden.
Vi har aldri angret.

Det er en utfordring å være borte fra arbeidslivet, samtidig er det også en anledning til å bli kjent med barnet ditt. La oss ikke frata menn den muligheten ved å fjerne alibiet deres. Fedrene våre trenger fedrekvoten for å kunne utøve sin rett til å være med ungene sine.

Jeg hører ofte folk fortelle at det finnes jobber i samfunnet hvor man ikke kan ta permisjon. Finnes det virkelig jobber som vi kvinner ikke kan ta, fordi vi da må velge bort barn? Snakker vi da om muligheter for alle?

Nei. Tidene har forandret seg.

Jeg ønsker et samfunn hvor mor kan gå på møter og gjøre karriere, og jeg ønsker et samfunn hvor fedre kan få være fedre, uavhengig av hvilken jobb de har.

Jeg vil påstå at norske familier trenger fedrekvoten, hvis ikke får vi en verden styrt av menn og barnløse kvinner. Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet. Derfor er jeg glad for at vi i dag går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget.

Med håp om at vi kan ha større valgfrihet for den oppvoksende generasjon, og at holdningen sakte men sikkert endres i riktig retning.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Det er ingen alternativer til EØS-avtalen


Senterpartiet og SV er kritiske til EØS-avtalen, de vil ha alternativer. Men hva skal alternativet være godt for?

Vi trenger felles løsninger på felles problemer, for vi lever i en verden som stadig blir mer åpen. I den verden er Norge en liten og sårbar aktør.
Både norske bedrifter og offentlig sektor er prisgitt at mennesker fra Europa vil jobbe i Norge. Samtidig kan norske arbeidstakere få glede og nytte av å jobbe i Europa.

Uten ekstra hender i arbeid og tilgangen til EUs marked – hjemmemarkedet til norske bedrifter – er det vanskelig å se for seg et Norge med like rask vekst, høy sysselsetting og blomstrende næringsliv.

Uunnværlig for et lite land
Det er et faktum at Norges tette forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske arbeidsplasser. EØS-avtalen er uunnværlig for et lite land som Norge. Omtrent 80 prosent av vår totale eksport går til EU, 70 prosent av det vi kjøper kommer derfra, og hver dag går det 170 vogntog med sjømat over grensen til Europa.

Vår tilknytning til EU og EUs marked er ikke bare livsviktig for å trygge norske arbeidsplasser. Det er avgjørende for norsk økonomi. Ved å så tvil om Norges viktigste avtale, er det viktig å være klar over hva man setter i spill og putter i potten. Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters liv på den måten.

EØS-avtalen har også en annen viktig side enn de grunnleggende frihetene.

EU har også blitt en av våre viktigste partnere i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Vår åpne økonomi gjør oss sårbare for svart arbeid, organiserte kriminelle nettverk og for useriøse aktører på tvers av landegrensene. Dette er en problemstilling regjeringen har tatt opp med EU ved flere anledninger.

Bekjempelse av arbeidslivskriminalitet er en av regjeringens høyest prioriterte områder på arbeidslivsfeltet.

Derfor er jeg glad for at EU nå er i ferd med opprettelsen av det europeiske arbeidsmarkedsbyrået ELA. Byrået har som formål å sikre at våre felles regler om arbeidsmobilitet blir håndhevet på en rettferdig, enkel og effektiv måte.
Dette er initiativ Norge bør ønske velkommen for å styrke det europeiske samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Det er viktig at byrået respekterer nasjonal kompetanse slik det nå er tiltenkt. For Høyre er det positivt med tiltak som kan styrke kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet, og samtidig legge til rette for tjenesteyting over landegrensene utført av seriøse aktører.

Krever globale løsninger
For å trygge norske arbeidsplasser og bekjempe arbeidslivskriminalitet, er det avgjørende å bevare EØS-avtalen og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår tids største utfordringer krever globale løsninger, da må vi samhandle mer, ikke mindre. Det er ingen alternativer til EØS-avtalen.

Den er Norges viktigste avtale.

(Dette innlegget ble først publisert på Aftenbladet.no )

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

La oss surfe på eldrebølgen


Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås.

Noen sier at en økning eller fjerning av øvre aldersgrenser i arbeidslivet vil sette arbeidsgiverne i en vanskelig situasjon. Argumentet er visstnok at man kan bli nødt til å gi noen seniorer en mindre verdig avgang gjennom en oppsigelse. Det mener jeg er det rene sludder!

Alle var eldre før.

Desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Det sies at man mentalt ser seg selv som ti år yngre enn det man egentlig er. Det stemmer på en prikk— jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på åttende året …

Retten til å kunne delta
Som politiker har jeg begynt å engasjere meg mer i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Disse henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet, og nå kjemper flere av disse for å kunne fortsette i arbeid- og samfunnslivet. Astrid Nøklebye Heiberg, har blitt en kollega av meg, og jeg bøyer meg i nesegrus beundring over den jobben hun har gjort for meg og alle andre kvinner. Det er allikevel et paradoks at hun nå, i en alder av 82 år, fremdeles kjemper en kamp for retten til å kunne delta i arbeids- og samfunnslivet. Menn som pusher 50 kjemper sammen med henne.

Jobbe mer og lenger
Det snakkes mye om verdien av arbeid og bærekraftig velferd. De to henger tett sammen. Skal vi kunne opprettholde levestandarden vår, må vi ta noen grep. Vi må jobbe mer og lenger. Vi må være villige til å røske opp i en del av de gamle holdningene vi har. At jeg er i arbeidslivet og politikken er verdiskaping, ikke selvrealisering som enkelte hevder.

Systematisk diskriminering
Vi må slutte å tro at kompetanse følger alder. Det er ikke slik at den dagen man blir 62 eller 67 år, så mister man all kompetansen. Det kan virke som om mange tror nettopp det. Det handler om holdningene våre og en systematisk diskriminering vi ikke tenker over. Selv mistet jeg tydeligvis all kompetansen min når jeg ble heltidspolitiker. I hvert fall ifølge Facebook-feeden min. Den forteller videre at jeg også er en dårlig mor, at jeg heller burde hatt gullfisk, fordi de er enklere å mate enn unger. Er det slik vi skal få flere kvinner til å engasjere seg i politikk og samfunnsliv? Vi må rett og slett gå i oss selv, og tenke nøyere gjennom hvordan vi snakker til og hvordan vi behandler andre mennesker.

Mye har skjedd, heldigvis
Hvordan har vi det hjemme hos oss egentlig? Jeg fant en gammel tekst fra husmorskolens undervisning tilbake på 50-tallet. Jeg lo så tårene rant første gang jeg leste det. Gang nummer to gråt jeg en skvett. Det er jammen ikke rart at vi har det som vi har det. Mye har skjedd gjennom få generasjoner. Her er et eksempel på hva man lærte på 50-tallet:

«Kjære ektemann,
Her er noen forslag til hvordan du kan få meg til å føle meg velkommen når jeg kommer hjem i helgene.

Få arbeidet unnagjort. Planlegg oppgavene dine nøye. Bli ferdig en time før jeg ventes hjem. Jeg føler ikke at varmen strømmer mot meg når jeg hører deg bryte ut «Er du hjemme allerede?» Ha alltid middagen klar. Planlegg et deilig måltid allerede kvelden før. Da viser du at du bryr deg om meg og mine behov. De fleste kvinner er sultne når de kommer hjem og en god middag er en del av den nødvendige velkomsten.

Husk å forberede deg selv. Bruk et kvarter til å hvile slik at du er opplagt når jeg kommer hjem. Da blir du også glad for å se meg, i stedet for at du er for trøtte til å bry deg. Glem alle bekymringer du måtte ha og vær evig takknemlig for at du har en kvinne som meg som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi meg en åndelig oppløfting.
Når du står opp, ta litt hånd om utseendet ditt. Fiks på skjegget, ha gjerne i litt skjeggolje og se frisk og opplagt ut.

Jeg har vært sammen med så mange frustrerte og arbeidstrøtte mennesker, så vær litt mer festlig og interessant enn vanlig. Jeg kan trenge en oppkvikker etter en lang arbeidsuke.»
 
Absurd lesning? Det var det ikke på 1950-tallet, selv om du sikkert har forstått at jeg tok meg den frihet å la den gjelde menn i stedet for kvinner som den selvfølgelig gjorde opprinnelig.

Seniorer som en ressurs
Like interessant er norsk seniorpolitikk gjennom de siste 50 årene. Folketrygden kom i 1967, og da handlet pensjon om at man skulle ha noe å leve av de siste årene av livet sitt. På den tiden jobbet de fleste seg bokstavelig talt til døde, og de som fikk pensjon fikk det kun noen få år. Fra 70-tallet og langt ut på 90-tallet handlet seniorpolitikk om å gi de eldre kurs for hvordan de skulle mestre pensjonisttilværelsen. Det var først på 90-tallet at man begynte å tenke på seniorer som en ressurs.

I en kronikk i Aftenposten kunne man på 1990-tallet lese:

«Vi bør begynne å spørre oss om «pensjonismen»? Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser. Vår utfordring blir å ta opp disse vanskelige og ubehagelige spørsmålene nå. Hvordan kan vi få til at flest mulig av oss kan arbeide så lenge vi kan og vil? Det kan bli langt mer ubehagelig den dagen våre barn finner frem til passende konjunkturtiltak».

Samfunnet er absolutt modent for en endring. Jeg var ti år da dette ble skrevet, og nærmer meg nå 40.

Øvre aldersgrense i arbeidslivet
Det er forunderlig at så mange reagerer på at Høyre vil fjerne den øvre aldersgrensen i arbeidslivet. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller får hjelp til å komme seg videre. Man trenger ikke en aldersgrense for dette. Kompetansen og bedriftens behov bør avgjøre, i god dialog mellom medarbeider og leder. Tall og aldersgrenser er normative.

Vi ser at fedrekvoten er normativ, aldersgrensene i arbeidslivet blir det samme. Man er innstilt på at pensjonsalderen starter i 60-årene. Det er et tankesett vi må endre. For pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget for at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Tar vi ikke grep nå, styrer vi mot katastrofe. Det blir det vanskelig å rettferdiggjøre ovenfor våre barn, som en gang i fremtiden vil måtte bære byrden.

Alle trengs
Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås. Vi er alle en del av samfunnet. Vi bidrar alle til fellesskapet. Vi gjør ikke det for at samfunnet er gode mot oss og slipper oss til, vi gjør det fordi vi er en ressurs.

Så kom ikke her og si at det er en dårlig idé å fjerne aldersgrensene i arbeidslivet. Det handler om å endre tankesettet. Det er på tide å surfe på eldrebølgen, den skal bringe oss inn i fremtiden.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Havet er ingen søppelbøtte

I 2050 kan det være større sannsynlighet for at du får en Cola-flaske på kroken enn en fisk.

Havet vårt og kysten vår er ingen avfallsdynge. Plast, gummi og andre materialer kan bli værende i naturen i hundrevis av år.

Det skader både dyr og mennesker, og det skader mulighetene for verdiskaping i distriktene. At sjømaten vår er ren og sunn er Norges fremste konkurransefortrinn i kampen om markedsandeler. Derfor er det så viktig å trappe opp innsatsen for renere hav og strender – nå!

Flere tusen tonn med plast 
Havet er en stor del av nordmenns sjel. Historien om Norge er historien om hvordan vi har brukt havet og forvaltet de enorme ressursene som finnes i dypet.

Det tilhører vårt felles forvalteransvar å sikre en ren kystlinje og rene hav, og akkurat nå truer det kystnæringene mer enn noensinne. Når det hvert år dumpes flere tusen tonn plast i havet vokser problemet bare mer og mer. Fortsetter vi som dette vil det være mer plast enn fisk i havet om få år. Det vil være katastrofalt for våre distriktssamfunn.

Vi har verdens beste fisk
Plastforurensingen er så mye mer enn stygg forurensing av flott natur, den gir store negative økonomiske konsekvenser, spesielt for Norge som sjømatsnasjon og de av oss som har havet som inntektskilde.

Vi har verdens beste fisk. Fylles den med plast, taper vi når fisken skal selges. Problemet er både lokalt og globalt, og må løses gjennom internasjonale så vel som nasjonale og lokale tiltak.

Det er et viktig prinsipp i avfallshåndtering at forurenser skal betale. Når det gjelder marin forsøpling er dette prinsippet i praksis vanskelig å anvende, for i det noen har dumpet det i sjøen flyter det rundt i verdenshavene som «herreløst» avfall. Marin forsøpling er et globalt problem som krever internasjonale løsninger.

Kildene til plasten i havet er ikke først og fremst i Norge, det kommer fra land hvor avfallshåndteringssystemene ikke er på plass, land hvor utfordringer som plast står langt nede på agendaen. Derfor trapper regjeringen nå opp innsatsen både for en renere kyst i Norge, og et renere hav internasjonalt.

Plastbruken må reduseres
Det forbudt å forsøple i Norge. Forbudet gjelder både på land og i sjø. Norge har i stor grad også et velfungerende system for avfallshåndtering. For flere avfallstyper, inkludert emballasje, har produsentene et utvidet produsentansvar.

Dette innebærer at de har ansvar for produktene de selger også når de er blitt avfall. Selv om avfallssystemet i stor grad fungerer godt i Norge, er det likevel behov for ytterligere tiltak mot marin forsøpling. All plastemballasje på markedet i 2030 må være resirkulerbar, og all unødvendig plastemballasje og bruk av plast må reduseres.

Generelt viser det seg at plastavfall fra fiskeri og oppdrett dominerer i nord, mens det i sør er plastavfall fra forbrukere som er den dominerende kilden.

Derfor bør det bli gratis å levere marint avfall i havn for fiskere og andre, og produsentansvaret for emballasje bør også omfatte medansvar for forsøpling, plastposebruken må reduseres, og folk må få mulighet til å kunne velge f.eks. papirbæreposer.

Mikroplast i bildekk og kunstgress
Frivilliges innsats for å rydde norske strender er uvurderlig.

I tillegg til å legge til rette for at flere frivillige kan samle plast, vil vi nå innføre en kommunal tilskuddsordning til gjennomføring av nettopp lokale tiltak mot marin forsøpling og spredning av mikroplast.

Slitasje på bildekk og gummigranulat fra kunstgressbaner er to av de største kildene til utslipp av mikroplast fra oss i Norge, derfor må veiene vaskes i større grad, og gummigranulatene erstattes.

Frem til det kommer reelle alternativer for gummigranulat, pålegges baneeiere nå fra 1. januar å sørge for utstyr som samler om gummigranulatene, slik at det ikke renner ut i avløpene blant de mange hundre banene rundt i hele Norge. På sikt må mikroplast i renholds- og skjønnhetsprodukter forbys.

Det internasjonale arbeidet må likevel prioriteres særlig høyt. Som all annen forurensning er det viktigst å begrense tilførselen. Vi må få på plass et internasjonalt plastfond, der midlene går til plastrydding i land som ikke har infrastrukturen for avfall på plass. Det er der behovet er størst, og det er der det er mest effektivt å sette inn støtet.

Norge har ledertrøya på
Regjeringen har de siste årene tatt initiativ til å sette marin forsøpling og mikroplast i havet høyt på den internasjonale dagsordenen, med stor suksess.

Vi har tatt på oss ledertrøya.

Vi er bare så vidt i gang, og målet er at norske strender skal være rene, internasjonalt hav skal ryddes, og norsk fisk fortsatt skal være verdens beste.

Hva mener du om dette? 
Del gjerne din mening i kommentarfeltet under her!

Konservativ bonde i byen. Vestfolding som er over gjennomsnittet opptatt av klima, men som teknologioptimist – jeg mener ikke at vi skal tilbake til hest og kjerre! Jobbet tidligere i Zero, nå er jeg stortingsrepresentant for Høyre. Elsker ekstremsport, andre kulturer og å reise.

Skal vi ikke lage barn i fremtiden?


Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi.

Det er et stadig større sprik mellom partiene på Stortinget i det prinsipielle synet på foreldreskap og familie.

Det er et paradoks hvis diskusjonene om assistert befruktning og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, og om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn.

Man må kunne diskutere dette, men samtidig ha respekt for at dette kan være nære og vanskelige temaer for mange.

For meg er det viktig å sette barnet først. Dette er krevende, særlig da debattens hovedfokus er på foreldrene. Hvem skal staten gi mulighet til å få barn? Hvem er egnet som foreldre? Barnet er i denne sammenhengen redusert til en figur som ikke har andre behov enn varm omsorg, et godt hjem og en dyp følelse av å være ønsket. Det fokuseres lite på hva den lille måtte tenke på når han eller hun blir eldre. Når debatten ensidig handler om foreldrenes likestilling og rettigheter, blir barnet og den biologiske tilknytningen underordnet.

Det er mange som lever godt med ikke å vite, men programmer som «Tore på sporet» viser at opphav for mange også har stor betydning. 

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle ansvarliggjøre far og sikre barns rettigheter, slik at mor ikke skulle stå igjen alene. Når man åpnet opp for sæddonasjon fikk man en ny § 9 som lyder: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far». Lovverket definerte dermed farskapet, og man startet en reise i retning alfabetprinsippet. Har man sagt A, må man si B.

Dette illustreres ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, sa Gjul følgende:

«Allerede i dag tilbyr norsk helsevesen assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Arbeiderpartiet kan ikke se at det vil være noen etisk forskjell om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det.»

11 måneder etter at loven var trådt i kraft gikk Gjul ut i VG og fulgte opp:

«Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Jeg synes ikke man skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til en annen.»

Spørsmålet blir dermed om og når vi setter grensen.

Barneloven bygger på biologien og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Staten fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke.

Unntaket er de få som benytter seg av sæddonasjon. Det er tankevekkende at et marginalt unntak brukes som en brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning.

Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Hvor langt ut i alfabetet er vi villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn?

For vi virker foreløpig samstemt om at det ikke er en menneskerett å få barn. Barn har derimot rett til foreldre. En av statens kjerneoppgaver må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter.

Med bioteknologiens muligheter får vi stadig nye dilemmaer i fanget, og jeg mener at vi må vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. For som Håbrekke skriver i boken «Den liberale familien»:

«Det biologiske foreldreskapet er ikke er svaret på alt, men et rekkverk vi kan holde oss i når vi nå går inn i en spennende fremtid med nye trender og bevegelser vi fortsatt ikke kjenner. Vi må forankre våre veivalg i noe som gir mening og sammenheng i politikken for barnas beste. Da må biologien være styrende… Når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.»

Kanskje har barnet, som sjeldent har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen.

Hva mener du om dette? 

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.