Jeg må fortelle om mitt første møte med Dagsnytt 18


Jeg kjenner på spenning og nervøsitet når jeg er i kontakt med media.

Første oktober begynte jeg i ny jobb. Stortingsrepresentant for Rogaland Høyre, en tillitsvalgt for fylket. Valgkampen var over, jeg hadde fått en stemme i samfunnsdebatten. Hva nå?

Noe av det jeg fikk høre mest om i valgkampen var hvor viktig det er å koble seg på media. En politiker forsvinner raskt blant mengden, og det er få som kjenner alle 169 stortingsrepresentanter ved navn, kanskje ingen.

Det å få en relasjon til media var en av mine største utfordringer i valgkampen, og er det faktisk fremdeles.

Jeg kjenner på spenningen og nervøsiteten i de anledninger jeg er i kontakt med media, og det er enda en terskel for meg å ta kontakt.

Da jeg 18. oktober fikk spørsmål fra stortingskollega, Sveinung Stensland, om å være med opp til Dagsnytt 18 (#Dax18) når han skulle på, takket jeg umiddelbart ja. Det var spennende å komme til NRKs lokaler og faktisk se det med egne øyne.

Tre uker etterpå fikk jeg en telefon fra ukjent nummer:

«Hei, det er Sara fra Dagsnytt 18, har du lyst å være med i debatt i kveld?».

Om jeg hadde?! Jeg nølte ikke brøkdelen av et sekund før jeg svarte, selvfølgelig, det hadde jeg lyst til. Det var først etter at jeg hadde lagt på røret at jeg kjente hjertepumpa begynne å fungere og at tiden frem mot oppmøte 18.00 var knapp.

Det ble et hastemøte med rådgivere, som for øvrig er gull verdt her på Stortinget. Første spørsmål: «Har du vært i den type debatt før?» Svar: «Nei!». Godt utgangspunkt for en spennende og fryktinngytende debut. Tema for debatten var Ap sitt forslag om å forby innleie i byggebransjen i Oslo, noe som fortjener et eget blogginnlegg, men det får komme ved en senere anledning.

Jeg fikk bestilt en taxi og hastet ut av Stortinget kl 17.30. Jeg spurte taxisjåføren om det var Hagerup, han bekreftet ja, jeg satte meg inn. Nervøs som fy, men også herlig forventningsfull. Ble imidlertid slått raskt tilbake til virkeligheten når en sint taxisjåfør ringte meg og lurte på hvor jeg var. Jeg svarte som sant var at jeg satt i en taxi, men det var tydeligvis feil bil.

Taxisjåføren, med en noe dårlig dag, hadde ventet over 30 minutter på tur med meg, og forventet betaling for tort og svie. Jeg beklaget på det sterkeste og ba ham sende meg kontonummer og beløp. 140,- er allerede vippset vedkommende, og jeg beklager herved nok en gang.

Bønder i byn kan fort gå på en smell i en hektisk hverdag. Neste gang skal jeg definitivt dobbelsjekke nummeret på taxien.

Hos NRK ble jeg geleidet opp til studio, hvor jeg endelig fikk sitte i sofaen, som faktisk invitert gjest. Trine Skei Grande (V) satt i sofaen og vi hilste raskt idet telefonen min ringte. Sønnen min,  Eilert på 8 år, var på Facetime.

«Hvor er du, mamma?». « Jeg er hos NRK». Jeg viste ham hvem som satt i sofaen og han kommenterte ved synet av Trine: «Å, e det hu!». Hun kan forvente seg at Eilert er på hilsen neste gang han ser henne på Stortinget.

Jeg hadde planer om å bygge meg veldig opp før debatten og lese meg opp på alskens notater, men det ble fort glemt når jeg satt i sofaen. Det var så sosialt at jeg snakket meg helt bort.

Kjersti Toppe (SP)

Kjersti Toppe (Sp) var der også, og det viste seg at hun hadde seks unger, som i følge medier gikk for lut og kaldt vann når hun for 8 år siden gikk inn på Stortinget. Et eksempel på at vi enda har en vei å gå når det gjelder likestilling i arbeidslivet. 

Det ble en selfie med Kjersti for å få frem nettopp dette poenget.

Plutselig kom Line, i «Line fikser kroppen», som jeg tilfeldigvis hadde sette på TV dagen før. Hun setter et flott fokus på den normale kroppen og jeg berømmet henne derfor for dette.

Line Elvsåshagen (NRK)
Rasmus Hansson (MdG)

 

Til slutt dukket Rasmus Hanson (MdG) opp i sofaen ved siden av meg. Da måtte jeg snappe til min bror, som er svoren MDG-velger hjemme i Time kommune. En strålende dag på jobben og jeg fikk debutere i Dagsnytt 18. 

En strålende opplevelse, selv om det også var litt skummelt.

 

 

Dagsnytt 18-studio.

Jeg sendte melding til taxisjåføren jeg hadde sviktet og spurte om han ville hente meg på NRK.

Han svarte: «Hei. Parkert. Begynner fem om morgenen».

Som straff tok jeg beina fatt, med et smil om munnen.

Denne nye tilværelsen som stortingspolitiker begynner å gi mersmak. Man er privilegert som får være med å påvirke det samfunnet man lever i. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Få meg på, for faen.

6. desember har en spesiell plass i hjertet mitt


Det er St. Nikolaus-dag. Min og bestemors dag.

Min bestemor, eller Oma, som jeg kaller henne, vokste opp på en gård i Tyskland, og det har gjort at jeg har vokst opp med noen tradisjoner som står meg kjært. Oma har den dag i dag god kontakt med påskeharen, og han kommer alltid innom Norge i påskedagene, og legger igjen sjokoladeegg i hagen. 6. desember fikk vi alltid besøk av St. Nikolaus, dersom vi hadde husket å sette frem tøffelen og oppførte oss fint gjennom året.

Foto: Aleksa Petrov (Public Domain)

Sankt Nikolaus var en katolsk helgen fra det fjerde århundre. Han ble født av en velstående far og søster av en biskop. Foreldrene døde av pest og Nikolaus arvet formuen etter faren, og ble ordinert til prest av sin onkel. I all hemmelighet delte han ut formuen sin til de fattige. Nikolaus døde 6. desember, og noen århundrer senere begynte man å benevne ham som en helgen. Siden Nikolaus var kjent for sin gavmildhet, førte det til at man i feiringen senere tok med seg elementer av dette. Feiringen av 6. desember var et fast ritual som begynte allerede 5. desember hvert år.

Kvelden den 5. desember satte barna alltid en tøffel i stuevinduet, med vinduet på gløtt. Det skulle være såpass stor åpning at sankt Nikolaus kunne komme inn med frukt og sjokolade. Dersom barna hadde oppført seg fint, vel og merke. Ris og skjenn ventet imidlertid den som ikke hadde oppført seg i løpet av året som hadde gått.

For barna på Hallerhof gikk det i midlertid bra, og de kunne glede seg over appelsiner, som en fin forsmak på det som skulle komme av god mat senere i julefeiringen. På 1930-tallet var denne type frukt slett ikke en selvfølgelighet, og det var dermed ekstra stas når man fikk dette. Slike tradisjoner brakte med seg mange gode minner for barna.

De så aldri Sankt Nikolaus, med unntak av en gang, hvor min mormor så ham i vinduet. Han banket på og kikket inn, ikledd brun frakk og skjegg. Han sa aldri noe, men hans stilltiende vesen skulle brenne seg fast på Omas netthinne, og fremdeles være like klart over 70 år senere.

Er graviditet en sykdom?


Jeg har født fire ganger, og mener vi må tørre å snakke om dette.

Jeg har vært heldig og kunnet jobbe gjennom alle mine fire svangerskap.

Mange sier det er en bragd, mens andre ser på det som helt normalt. Jeg er enig med den siste gruppen. Graviditet er ingen sykdom, men det er ingen selvfølge at alle tenker sånn. Jeg har flere ganger måtte «kjempe» for retten til å kunne gå på jobb, og rettferdiggjøre valgene mine.

Folk rundt meg ga ofte uttrykk for at jeg ikke prioriterte mitt ufødte barn ved å velge å jobbe. Mange gravide kvinner mener faktisk at man har fortjent litt fritid, i god tid før fødselen. «Det er ingen som takker deg i etterkant» og «du må tenke på deg selv nå», er en gjenganger, spesielt i kommentarfeltene i sosiale medier.

En verden hvor normalen blir sykemelding ved graviditet synes jeg er en fallitterklæring.

Velferdsstaten blir svekket dersom vi ikke får snudd denne oppfatningen.

Gravid kommer av latinske «gravidus», eller «gravis», og betyr bebyrdet, tung. Det kan jeg skrive under på at er en god beskrivelse. Enkelte dager kunne det vært godt å holde sengen, gravid eller ikke, og det er ofte holdningene våre som styrer valgene.

Skal man gå på jobben med det som er friskt, eller holde seg hjemme med det som er sykt?

I en normal hverdag anses det som positivt at jeg trener og tar vare på helsen min. I den gravide hverdagen har jeg inntrykk av at det ville det vært best om jeg lå i sengen, innpakket i bomull og helst fikk maten intravenøst, slik at jeg slapp å tygge den selv. Jeg hører stadig forklaringer på fravær, både i arbeid og politikk, med at hun er jo gravid. Punktum. Ingen videre spørsmål, hun er gravid, derfor fraværende. Ingen spørsmål om funksjonsevne, kun konstatering av tilstand.

Graviditet blir en sykdom, på lik linje med influensa og omgangssyke.

Her har vi som samfunnsaktører en jobb å gjøre. Vi må begynne å snakke om graviditet som en tilstand, ikke en sykdom. Holdninger og kultur spiller en vesentlig rolle, og ikke minst det vi sier og hva vi faktisk gjør. Det er visstnok slik at smerte faktisk er kulturelt betinget, og at sykdomsforståelse er et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre. Dette gir utfordringer for den «syke», men også behandlingspersonellet og de som står rundt.

Selv om svangerskap ikke er noen sykdom, kan det medføre at man i kortere, eller lengre perioder, må sykemeldes som følge av plager som oppstår, eller at det er reell fare for det ufødte barnet. På dette området har fagpersoner betydelig kunnskap og erfaring å komme med. De kan for eksempel raskt konkludere med at sex i et svangerskap ikke er til skade for fosteret, så lenge det er et normalt svangerskap.

Denne informasjonen kunne spart mange lange diskusjoner på sosiale debattforum – og sannsynligvis ført til mer sengehygge for flere.

Det er viktig at vi avklarer dette for å kunne redusere sykefravær blant gravide. Vi må ha en felles forståelse om hva som er normalt, og hva som eventuelt er grunnlag for sykemelding. Vi må tørre å snakke om dette.

En mindre sosial partner og energisk mor enn meg skal en lete lenge etter. Jeg gikk tidlig til sengs, og var kun med på de få private aktivitetene jeg orket.

Jeg burde kanskje vært sykemeldt store deler av mine til sammen 40 måneder i gravid tilstand. 

Jeg måtte prioritere kropp og baby i alle ledige øyeblikk jeg hadde gjennom hverdagen.

Sånn må det også være, for liv og lære kan ikke alltid følge logikken til enkelte deltakere i “Luksusfellen”.  I en episode forklarte en betuttet deltaker sin 50 % støtte fra NAV, med at han måtte ha dette for å kunne tilbringe mer tid med sin partner, som jobbet kveldsskift.

Jeg har nok dratt dette innlegget langt i å mistenkeliggjøre mange av mine gravide medsøstre.

I det virkelige liv er det alltid flere nyanser. Selvsagt må det være lov å være sykemeldt selv om du er gravid, men ikke for at du er gravid. Vi må ikke glemme at en stor andel av fraværet er normert, et resultat av våre holdninger og de valgene vi tar.

Jeg gjentar derfor spørsmålet: Skal vi gå på jobb med det som er friskt, eller skal vi bli hjemme med det som er sykt?

Har vi det bedre uten likes og #sommerkroppen2018?

Å være konstant påkoblet, gjør oss ikke lykkeligere.

Jeg er ganske sikker på at jeg er mobilavhengig. I eksamenstiden ba jeg venner på lesesalen holde mobilen min som gissel. Jeg fikk den ikke tilbake før jeg hadde lest ferdig kapittelet.

Man trenger ikke å forlate soverommet for å henge med venner. De er jo der – på Snapchat, Facebook og Instagram. Du slipper å være alene og kjede seg.

Aldri før har ungdom kommunisert så enkelt med venner som i dag, allikevel føler de seg stadig mer ensomme og deprimerte. Kanskje det har en sammenheng?

I den nylig utgitte boken «iGen – Why Todays Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebllious, More Tolerant, Less Happy – and Completely Unprepared for Adulthood,» analyserer den amerikanske psykologen, Jean Twenge, kjennetegnene til nye ungdomsgenerasjonen.

Med bakgrunn i flere titalls dybdeintervjuer med amerikanske ungdom og fire omfattende nasjonale undersøkelser, tegner hun et trist bilde av en mobiltelefon som radikalt har endret unges mentale helse.

Da min mor gikk til skolen for tretti år siden, møtte hun kanskje noen mennesker på veien. Når jeg går til lesesalen, kan jeg se TV-serier på mobilen mens jeg sjekker Facebook, Twitter og Instagram og leser nettaviser. I løpet av de få minuttene jeg venter på bussen, har jeg allerede rukket å gi hjernen min mer enn nok å gruble over de neste timene.

Det er ingen tvil om at vi som er unge er utsatt for langt flere impulser og informasjon enn før. I tillegg er informasjonsstrømmen konstant.
Kognitiv forskning tyder på at det bidrar til å svekke vår konsentrasjonsevne, særlig på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer, du venter på en melding eller du lurer på hvor mange likes profilbildet ditt har fått.

Noen påstår at ungdom som er vokst opp med teknologi har blitt eksperter på multitasking. Vi klarer å løse mattestykker samtidig som vi ser en episode av Modern Family på Netflix og sjekker snapchat flere ganger i timen. Jeg tviler.
Multitasking er en form for oppmerksomhetsskifte som krever betydelig hjernekraft. Det påvirker stressnivå og psyke. Ved alltid å være pålogget og motta informasjon, setter vi hjernen i høyhastighet. Vi finner ikke roen.

Det er bare å lese innleggene i Aftenpostens Si ;D-spalter. Norske ungdom skriver om sosiale medier, jaget etter perfeksjon og det konstante forventningspresset om at man skal lykkes med absolutt alt. Det er ofte ikke snakk om forventninger andre har til dem. Det er skyhøye forventninger og krav de har til seg selv.

Unge i dag får høre at de kan «få til alt de vil, så lenge de jobber for det.» Det er bare så innmari kjipt for dem som jobber og stresser døgnet rundt, men allikevel ikke får til «alt.»

Det hjelper ikke å ha gjort det bra på en prøve, når det første som møter deg på Instagram er bilder av noen som trener med #sommerkroppen2018.
Det er alltid noen som får til noe bedre enn deg. Og nå er vi så heldig at vi kan se det med egne øyne, så ofte vi bare vil. Det krever bare noen tastetrykk på mobilen.

Sosiale medier gir sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom. For ikke å nevne, flere muligheter til å bli mobbet av folk i klassen, også etter skoletid. Det er ikke lett å kose seg hjemme en fredagskveld når du plutselig ser bilder av en fest du ikke ble invitert til, eller ser at jenter i klassen har skrevet stygt om deg på en intern Facebook-gruppe.

La oss si at mobiltelefon og vår konstante digitale tilstedeværelse er av grunnene til at unge blir stressa og deprimerte, hva gjør vi med det nå?

Lærere og foreldre må være mer oppmerksom på forholdet mellom informasjonsteknologi og barnas psykiske helse. Foreldre må sette grenser, og de må gå foran som gode rollemodeller. De må vise at de selv klarer å logge av i fritiden, og at de evner å kjede seg.

Men viktigst av alt, ungdom må lære seg å sette grenser for seg selv.

Her må alle bidra. For selv om digital teknologi er fantastisk og vil dominere fremtidens arbeidsmarked, så må vi alle lære oss å kreve vår rett.

Vi må lære å kreve vår rett til å være frakoblet.