Hva skjedde med campinglivet?

I disse ferietider venter mange på feriepenger. Selv er jeg en av dem som lurer meg selv ved å trekke ekstra mye i skatt, slik at jeg får en ekstra «bonus» når sommeren kommer. Sosiale medier forteller meg fra tid til annen at dette er en uklok måte å spare penger på, men jeg fortsetter praksisen av gammel vane.

Det trengs også en betydelig sum penger dersom jeg skal ta med familien på ferie. Konsekvensen av å få fire unger har først kommet nå, når jeg innser hvor dyrt det kan være når 6 personer skal fly til Granca.

I tillegg tilhører jeg den delen av befolkningen som synes det er en uting at foreldre tar barna ut av skolen, for å få billige sydenreiser. Skole er tidlig innsats og viktig for dannelsen. Hvis vi foreldre tar ut barna for å få billig ferie forteller vi våre små lovende at det ikke er så nøye. Skole og jobb betyr mye i det daglige, men ferien er viktigere.

I flere debatter som har gått nå har man snakket om byrden det er for barn å komme tilbake etter ferien og fortelle i klassen hva man har gjort. Der enkelte har vært på reise verden rundt, har andre kanskje «bare» vært hjemme. Videre har man diskutert hvordan alle kan få ta del i denne feriebonanzaen som handler om hvor langt man reiser.

Det virker som om dette er den eneste veien til sann lykke.

Jeg innser når jeg skriver dette at jeg bidrar selv til denne debatten, gjennom min språkbruk. Jeg sier alltid at jeg bare skal være hjemme i påsken dersom jeg ikke drar på fjellet. Og om sommeren skal jeg bare være hjemme. Sånn sett ligger det en nedsnakking i måten vi snakker om ferie på.

I realiteten er det slik at lykke ikke kan måles i penger. En vet også at man ikke kan kjøpe seg lykke, selv om det hender at jeg lar meg lure enkelte ganger. Plutselig har jeg kjøpt en alt for dyr kjole. Lykkelig et kort øyeblikk, men plaget av dårlig samvittighet senere. I det lange løp får jeg flere ting, men jeg blir ikke lykkeligere.

På samme måte lar jeg meg forføre når ferien kommer. Jeg tråler nettet for å finne billige Sydenturer. Drømmer om solsenger, late dager og ser meg selv utstrakt på en solseng, lesende i en bok. Helt til jeg våkner av dagdrømmingen og kommer på at jeg er firebarnsmor. Tiden hvor man lå og solte seg er over i lang tid fremover.

Så hva skal man da velge, når ferien endelig kommer?

Noen av mine beste ferieminner er fra de feriene hvor vi var på en campingplass eller på en hytte. Der skapte jeg minner for livet. En sommer fant jeg og noen andre unger et rustet aluminiumstrau på en campingplass, og jeg fikk beholde dette når «vennegjengen» måtte bryte opp og dra hjem til hvert vårt sted.

Jeg beholdt denne «butikkdisken» gjennom hele sommeren, mulig dette bante vei for at jeg senere valgte butikkyrket. Minnene fra begge deler er fremdeles gode.

Poenget mitt er at vi må slutte å diskutere sommer og ferievalg ut fra en tro om at det er hvor langt en reiser og hvor mye penger en bruker som er et mål på kvaliteten og opplevelsen. Det er samværet, relasjonene og minnene man skaper sammen som blir husket. De kan man oppleve enten man skaper sitt eget basseng hjemme i hagen, eller man leker i et basseng i Spania.

Min erfaring er at det ofte er vi voksne som skaper forventninger og har krav om hva ferien skal inneholde.

La oss heller bruke sommeren på å være sammen med dem vi setter høyest, og la krav og forventinger fare. La folk seile sin egen sjø, for folk vil alltid feriere på ulike måter. Vi må slutte å gradere disse valgene og definere hva som er lykke og ikke.

Jeg skal legge vekk telefonen og logge på livet i sommer. Det tror jeg ungene mine kommer til å sette pris på. Enten vi er på hytta, i Syden eller «bare» hjemme.

For aller siste gang

Denne er til deg som blir emosjonell over at det er aller siste dag i barnehagen.

Det er høysesong for bilder og statuser om sommerfest og avslutning i barnehagene og skolen. Tusenvis av små 5 og 6 åringer går i disse dager ut av barnehageporten for aller siste gang. Nå venter skolen til høsten.

Det finnes en del sånne merkedager i livet som setter seg litt ekstra. Første dag i barnehagen er en av disse, siste dag i barnehagen er også en. Man gråter gjerne begge ganger.

For det er noe med å sende sitt lille barn ut i den store verden. Stole på at noen andre skal skifte bleie, tørke tårer og oppleve alle de små øyeblikkene i livet, hvor man bare kjenner på en intens kjærlighet.

Når den lille legger armene rundt halsen på deg, og for første gang sier: «Jeg er glad i deg, mamma». Eller de bare sier noe morsomt og veslevoksent, og man ler så man nesten gråter.

Jeg mener bestemt at jeg har blitt mer emosjonell etter at jeg ble mor.

Når eldstegutten min hadde siste dag i barnehagen kjente jeg følelsene komme allerede når jeg parkerte bilen på parkeringsplassen. Han var superklar for å slutte i barnehagen og gledet seg enormt til skolestart. Jeg trengte litt mer tid på å forberede meg. Da vi satt ute i bilen, etter avskjeden med de ansatte, kom tårene.

Eldstemann skulle aldri mer gå i barnehagen. «Hvorfor gråter du mamma, er du lei deg?», spurte Eilert. «Nei, jeg er ikke lei meg, men det er bare så utrolig at du har blitt så stor.» Det er en markering av en ny epoke i livet, og jeg tror det minner oss om at tiden går ganske fort. Jeg kjenner enda på savnet fra den tiden jeg gikk i barnehagen.

Alle vennskapene man hadde, alle perlebrettene vi fylte opp, alle de voksne som skrev i minneboken min. Det kjennes veldig nært, men når jeg begynner å regne på dager og år innser jeg at det er en god stund siden.

Heldigvis kommer sommerferien fort og vi tilpasser oss ganske raskt til en ny virkelighet. Plutselig er ikke den lille gutten barnehagegutt lenger og det faller seg helt naturlig at vi går i butikken for å kjøpe skolesekk og pennal.

Første skoledag er også en av disse merkedagene i livet. Nå til dags kan man dokumentere det meste, og de fleste foreldrene fotograferer ivrig med smarttelefonene sine.

Jeg har ingen bilder fra min første skoledag i 1987, men jeg husker at det var litt skummelt. Jeg husket ikke bursdagen min og bommet på dato med en dag. Jeg husker at jeg syntes det var ganske flaut ikke å vite når jeg selv hadde bursdag. Jeg har også mange gode minner fra skolen. Det var et nytt sted, hvor man stiftet nye vennskap, og opplevde nye eventyr. Det var spennende å lære om dyr og fauna, om bokstaver og hvordan vi kunne kjøpe epler og bananer for penger.

Skolen var et godt sted å være og vi lærte mye som vi har tatt med oss videre. Jeg glemmer aldri følelsen av mestring da jeg endelig forsto bokstaver, og stolt kunne lese min første bok.

For ikke å snakke om når jeg kunne begynne å løse Donald-kryss. Skolen er absolutt en av arenaene hvor man får muligheten til å vokse og utvikle seg, samtidig som man lærer sosialisering og bygger videre på det man har lært i barnehagen.

Jeg er imponert over hvor flinke ansatte vi har, både i barnehagen og i skolen. De passer på det kjæreste vi foreldre har, og de gjør en enorm jobb for at barna våre skal ha det bra og få utvikle seg til de små personlighetene hver enkelt er.

Det kan ikke være enkelt for de som jobber i disse yrkene, å hver sommer ta farvel med de små, som nå har blitt ganske store. De har tross alt tatt del i utviklingen deres fra de knapt kunne gå til de nå løper ut porten for aller siste gang. Det er ganske mange timer, dager, uker, måneder og år. Det er et farvel med tiden som har vært, og en lykkeønskning mot veien videre. Et neste steg mot voksenlivet er tatt. Slik livets gang er.

Heldigvis er det ikke lenge til høsten kommer og man stifter nye vennskap, får nye bleier å skifte, tårer å tørke og øyeblikk av glede når man endelig treffes igjen mandag morgen.

Vi er heldige som bor i et land hvor barna våre blir tatt godt vare på, både i barnehage og på skole. Men det er greit å gråte en skvett ved livets små overganger. Det minner oss om at øyeblikkene er flyktige og at vi må være tilstede i de øyeblikkene vi har.

Og når ungene mine har fått med seg disse ordene på veien fra barnehagen er det vanskelig å holde tårene for seg selv.

«Nå når dine dager i Kverneland barnehage er omme,
så får du et hjerte du kan ha i din lomme.
Om dagen kanskje blir trist og lei,
klem godt på hjertet og husk at vi er glad i deg.»

Vi må alle bli skamløse


Gjesteblogg av barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Først publisert på regjeringen.no.

Det er nok nå. Vi må få slutt på at negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, æres- og skamkultur hindrer friheten til unge jenter og kvinner.

Deres kamp for å leve frie liv er også vår kamp. Den starter der æres- og skamkulturen skapes og dyrkes: I moskeen, i kirken, i foreningen og på kafeen. Og den slutter ikke før vi alle er skamløse.

Tenk deg at du er 16 år og smugler kjæresten inn på rommet ditt. Pappa oppdager dere og utsetter både kjæresten og deg for vold. Mot din vilje etterlater han deg hos slektninger i Pakistan. I et land du aldri har vært før. Fordi det handler om skam og ære for familien i Norge.

Stygge blikk. Utfrysning. Pappa mister kunder i butikken sin. Nisha rives mellom å være en pakistansk datter hjemme, og være ei vanlig norsk jente ute med venner. Men som hun desperat gjentar: Jeg har ikke gjort noe galt.

Det forteller regissør Iram Haq i sin film Hva vil folk si.

I Danmark er en av de mest omdiskuterte bøkene fra i fjor, Dødevaskeren, skrevet av dansk-kurdiske Sara Omar. Hovedpersonen Frmesk er ikke ønsket av sin pappa fordi hun er jente. Det er en bok som starter i Kurdistan i 1986 og avsluttes i 2016 på Skejby Hospital. Den handler om utsatte jenteliv.

Vi må ikke tro at disse historiene bare er fiksjon, dette skjer med alt for mange jenter i det virkelige liv.

Foreldrenes rolle

Som Hva vi folk si og Dødevaskeren viser, står også foreldrene i et spenn. Mødre og fedre frykter for hva deres miljø vil si om deres barns oppførsel og levemåte.

I en familie som er hinduer står svigerdatteren i et spenn mellom bestemoren og sine egne barn. Hun har to døtre og to sønner. Døtrene må bli med i tempelet i helgene for å lage mat til søndagens samling. Sønnene får helgefri til å gjøre hva de vil. Moren vil at døtrene skal gjøre det samme som sønnene, men frykt og forventninger hindrer henne.

Firebarnsmoren Azra Gilani oppfordret i en kronikk i Aftenposten mødrene til å våkne. Hun skrev for de unge jentene som ikke opplever kjærlighet og trygghet i eget hjem. I et forsøk på å vekke foreldre. Vi må handle nå, skrev hun.

Det samme ser vi i Hva vil folk si. Mammaen til Nisha er aktivt med på å sende datteren til Pakistan og senere gifte henne bort til vennenes familiemedlem i Canada. For familiens ære. Uten at Nisha fritt får mene hva hun vil.

Kampen for likestilling handler om friheten til kunne ta egne valg og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Det handler om å trygge barna slik at de kan være seg selv og leve sine liv. Uten skyld og skam samtidig som de har en fot både i minoritets- og majoritetssamfunnet.

Likestilling er en menneskerett. Flere med minoritetsbakgrunn må komme på banen for å skape like muligheter for sine barn. Varig endring kan kun skje hvis miljøene selv vil. Jeg gir honnør til alle som hver dag kjemper sine kamper, store eller små, for at de selv og andre skal kunne leve frie liv.

Hva må vi jobbe for å endre?

Regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse tar opp viktige likestillingsutfordringer. Disse skal følges opp og forsterkes.

Frie liv handler også om aksept for den du er. Det handler om fravær av diskriminering og rasisme. At du kan få en jobb du er kvalifisert for, selv om du har et fremmed navn og at du kan ytre deg uten å bli hetset for den du er. Regjeringen er godt i gang med oppfølgingen av strategien mot hatefulle ytringer.

Jeg vil være en likestillingsminister for unge med minoritetsbakgrunn og vil kjempe sammen med dem for at de skal kunne leve frie liv:

  • Unge stemmer skal tas på alvor. Vi har mange viktige, unge stemmer i Norge. Mange slites mellom foreldrenes kultur og forventninger, og egne ønsker om selvstendige liv. Jeg vil at deres erfaringer skal lyttes til. Når regjeringen nå setter ned et utvalg for å utrede likestillingsutfordringer blant barn og unge, skal unge med minoritetsbakgrunn ha en selvsagt plass.
  • Bedre støtte til foreldre. Å være en god forelder er krevende for alle. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn står ofte i et spenn mellom sin egen kultur og forventninger fra det norske samfunnet. For meg er det viktig at de får hjelp og støtte i arbeidet med at barna skal få en god framtid i Norge. Et sentralt redskap er strategien for foreldrestøtte som vi legger frem i vår, der foreldreveiledning er tema.
  • Kamp mot diskriminering. Vi vet at mennesker med minoritetsbakgrunn opplever diskriminering, blant annet i arbeidslivet. Dette må vi hindre. Diskriminering er ødeleggende for tilliten vi trenger for å oppnå gode fellesskap. Regjeringen vil derfor iverksette tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og på utesteder.

Modige stemmer

Vi har heldigvis mange sterke stemmer i Norge. Stemmer som kjenner kampen for likestilling på kroppen. Der deres egen sikkerhet er kostnaden for å ta til orde for et fritt liv. Uten skam og skyld. Uten negativ sosial kontroll eller diskriminering.

Alle skal kunne leve frie og selvstendige liv. Barn, unge og voksne har rett til å ta sine egne livsvalg. Dette er en menneskerett som gjelder for alle.

Likestilling er en grunnleggende verdi i Norge, men det er ikke all likestilling vi kan vedta oss til. Det er ingen enkle løsninger når det handler om verdisett og holdninger.

Som en del av innsatsen for likestilling har statsministeren, kunnskaps- og integreringsministeren og jeg et frokostmøte med viktige stemmer med minoritetsbakgrunn på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Vi skal lytte til innspill og lære om hvordan vi sammen skaper et likestilt samfunn for alle.

Som Frmesk skriver i sitt brev til pleieren Darya i boken Dødevaskeren:

«Jeg prøver å fortelle min (historie) selv om bare tanken fyller meg med skyld og skam. Jeg føler skam over å eksistere. Vi er nødt til å ta kampen for det er våre liv som står på spill. Mine ord er det eneste jeg har tilbake. Det er grunnen til min overlevelse. Jeg er ingenting uten dem».

Det er tid for å gå fra ord til handling og ta et oppgjør med at unge får krenket sine rettigheter.

Jeg lover å stå sammen med dem i kampen for et likestilt Norge der alle har like muligheter og alle er like mye verdt. Uavhengig av bakgrunn.

Seksuell oppd(r)agelse

Vi har ingenting å tjene på å fortelle barna våre historier om blomstene og biene, og forlede dem til å tro at storken kommer med barna.

Du er herved advart. Her kommer et ærlig og usminket innlegg om hvordan jeg snakker med barna mine om sex.

«Mamma, jeg kom ut av rumpa di, ikke sant?»

Spørsmålet kom ingenstedsfra, mens jeg var i en samtale med en fjern kjenning på butikken. Jeg prøvde å ignorere det, men poden var standhaftig og spørsmålet kom på nytt. 

Jeg måtte da korrigere og forklare ham at han hadde kommet ut av tissen min.

Han var fornøyd med det svaret, og samtalen min i butikken kunne fortsette.

Mannen min og jeg har fire barn. I det siste har det vært samtaler om å få flere – ikke mellom oss – men mellom barna. En av barna kunne gjerne tenke seg å være storesøster, til morens og farens skrekk. En av hennes brødre er rimelig pragmatisk til dette. Han kunne fortelle oss andre at det da bare var for mamma og pappa å «sekse». Det var første gang jeg hørte dette uttrykket.

Språket forandrer seg jammen meg med årene.

En av de andre barna lurte på hva å «sekse» var, mens sistemann antagelig hadde sin idé. Han hadde lite lyst til at mamma skulle fortelle om dette.

Men må man, så må man.

Jeg fortalte dem at dersom man skulle lage baby måtte man ha sex: 
«Å ha sex er at pappa stikker tissen sin inn i min, og det er noe vi voksne gjør dersom vi vil kose med hverandre og ha det godt. Noen ganger kan dette også føre til at voksne kvinner blir gravid.»

Seksualundervisningen var over for den dagen, de hadde lært litt mer, men var nok forundret og også litt forferdet over hvordan det egentlig gikk til å lage babyer.

Det er egentlig bare sånn livets gang er.

Det er et av mange livets undere, som skjer på en ganske så strabasiøs måte, men som blir til noe av det fineste i livene våre. Barnlig glede og forundring slutter aldri å underholde og glede.

Glede over egen kropp og seksualitet er en viktig del av livet vårt, og opplæringen rundt det bør starte så tidlig som mulig. Det kommer fort til et punkt hvor barna synes dette kan være flaut, og da hjelper det å ha referansepunkter fra tidligere samtaler.

I min ungdom kalte vi det sex. Mitt første møte med sex var via pornofilmene, en fasinasjon som startet i 6-7. klasse. Det var spennende og nytt. Jeg husker aldri at jeg var opptatt av kropp når jeg var mindre, ei heller at jeg tok på meg selv. Onani kjente jeg ikke til før ei jente på samme alder kunne fortelle meg at hun lekte med dusjhodet, og hadde fått orgasme ved hjelp av dusjstrålene. Vi var vel 13-14 år på dette tidspunktet.

Jeg husker at jeg gikk hjem i dusjen og prøvde, men jeg fant ikke den samme gleden ved å dusje som det hun gjorde.

I voksen alder fant jeg ut at verden var mer enn porno. Det å kjenne sin egen kropp og sine egne grenser er viktig, og verden er langt fra en pornofilm. I en dokumentar som gikk på NRK i fjor forsto jeg plutselig at i pornofilmene så jukser man ofte når mannen får utløsning. Det er den perfekte blandingen mellom melis og vann som gir det naturlige utseendet. Sæden i pornofilmene er ikke ekte.

Jeg skulle bli nesten 40 år, før denne illusjonen brast.

Jeg vil ikke at mine barn skal bli kjent med sin seksualitet gjennom pornobransjen. Jeg ønsker at mine barn skal kunne utforske egen seksualitet og være klare og tydelige på sine grenser.

Derfor snakker vi om det meste i vår familie, også sex og forholdet til egen og andres kropp.

I helgen snakket vi om #Metoo rundt kaffebordet. Den ene sønnen min var med på praten, men lurte på hva det gikk i. Vi fortalte ham at saken omhandlet politikere, eller andre, som eksempelvis prøvde å kysse eller ta på noen som ikke ville det.

Vi benyttet anledningen til å fortelle at det aldri var greit at noen tok på ham, dersom han ikke hadde lyst selv. Det var aldri greit at voksne tok på kroppen hans, dersom det skulle skje måtte han fortelle meg eller noen andre voksne om dette.

Jeg tenkte også å minne ham om den seksuelle lavalderen, men siden han knapt er 9 år, tenker jeg at det blir en anledning til dette ved et senere tidspunkt. Man kan ikke ta alle skrittene på en gang.

Seksualiteten vår er en viktig del av oss. Vi er født med den, og har et særlig ansvar for å ta vare på denne gjennom livet. Da trenger man gode rollemodeller og man trenger personer man kan snakke med dette om. Både hjemme, på skolen og blant vennegjengen. Da er det viktig at det ikke foreligger vranglære, som gjør at unger vokser opp med et forvrengt bilde av egen seksualitet.

De som har et godt forhold til seg selv og kroppen sin, får også et trygt og godt forhold til andre mennesker, sa sexolog Margrete Wiede Aasland i Aftenposten for noen år siden. Hun oppfordrer foreldre til å snakke om seksualitet fra tidlig alder av, og gjerne før skolealder. I disse tider hvor mange bruker Google som personlig oppslagsverk, tror jeg dette er viktigere enn noen gang.

Vi som foreldre må være til stede i samtalene med våre barn, og vi må fortelle dem hva som er forskjellen på rett og galt. Vi har ingenting å tjene på å fortelle historier om blomstene og biene, og forlede barna våre til å tro at storken kommer med barna.

Ved å snakke om seksualitet i oppveksten får barna et forhold til egne grenser, og det kan være lettere å si fra hvis noen skulle utsette dem for ting som ikke er greit.

Når sex blir kjipt

Sexkulturen blant ungdom er ikke god nok. Altfor mange jenter og gutter har opplevd ubehagelige situasjoner knyttet til sex og sin egen seksualitet.

Det er uke 6 – seksualundervisningens uke. Jeg benytter derfor anledningen til å skrive om hvor viktig det er at elever lærer hva en sunn seksuell helse er.

Vi er mange som har kleine minner fra da klassen skulle lære å tre på et kondom. Isopor-peniser med bitemerker og en nervøs lærer er nok kjent for flere enn meg. Noen er selvfølgelig heldige, og har lærere i seksualundervisning som leverer budskapet med den største selvfølgelighet og som svarer på alle kleine, klønete spørsmål med trygge, voksne svar. Men la oss være ærlige, det er fortsatt for få.

Nettopp derfor må seksualundervisningen i skolen handle om noe mer enn kjønnssykdommer og prevensjon.

Seksualundervisningen må også handle om intimitet. Det følelsesmessige aspektet, og grensesetting. Kanskje særlig grensesetting.

Man kan ikke forvente mirakler fra seksualundervisning. Det er neppe seksualundervisningen alene som gir unge mennesker evnen til å like sitt eget speilbilde, eller respektere sin egne og andres kropp og grenser. Men god seksualundervisning kan bidra til å skape åpenhet blant elevene. Det kan bidra til at spørsmålene man stiller seg selv, i stedet kan bli diskutert høyt – med andre.

Når vet jeg at dette ikke er gøy eller godt for meg? Og når jeg vet det, hvordan sier jeg fra til den andre personen? Hvordan skjønner jeg at den andre personen er usikker? At det kanskje ikke er en god opplevelse for den andre?

For noen er sex enkelt, greit, rett frem og stort sett bra. For andre er det ikke like enkelt.

Sannheten er at sexkulturen blant ungdom ikke er god nok.  Unge folk opplever å angre på noe som skjedde kvelden eller helgen før, gjerne etter en vinflaske eller to. Så ler man det bort og gjør en god historie ut av det, kanskje fordi det er det enkleste.

Det er vondt å angre, og det er vondt å føle på usikkerhet. Vondt å lure på om den andre egentlig hadde det bra. Vondt å kjenne på at man burde sagt tydeligere fra, satt andre grenser for seg selv. Vondt å først etterpå føle at man egentlig ikke hadde lyst. Eller kanskje man skjønte det med en gang, men følte at man allerede hadde gått for langt.

Og det er her seksualundervisningen kan og burde spille en viktig rolle. Vi må gjøre det normalt å snakke om de situasjonene som mange opplever i ungdomstida.

Seksualundervisningen må handle om hvordan man skal forstå sine egne følelser. Hvis det ikke føles bra for deg, så kan og burde du stoppe. Det er heller aldri for seint å si fra hvis man ikke vil. Og siden den andre personen mest sannsynlig er ålreit, kommer det til å gå helt fint.

Sex handler om tillit og gjensidighet. Det skal være en god opplevelse for begge to. Nettopp derfor er det ikke greit at mange unge jenter og gutter sitter alene med et mylder av spørsmål, opplevelser og følelser som er vanskelig å bearbeide.

Flinke lærere er gode på å snakke om seksualitet, legning, kropp og grenser, men for å skape sunne holdninger til seksualitet må vi også snakke om anger, frykten for å være kjip, og at du ikke skylder den andre noe.

God uke seks, da dere!

«Skal dere ha barn snart, eller?»


For oss som ikke klarer å bli gravid, er det et vondt spørsmål å få.

Av Tina Bru, stortingsrepresentant (H)

I VGs serie «VG drar bra damer» har jeg valgt å være åpen om det å ikke klare å få barn, prøverørsforsøk og spørsmål mange av oss i 30-årene får. Her er et utdrag av innlegget: 

Vårt første prøverørsforsøk lyktes ikke. I to år har jeg og mannen min forsøkt å starte familie. I to år har vi kjent på skuffelsen én gang i måneden. Ingen av disse skuffelsene kan likevel sammenlignes med som den som fulgte etter vårt første prøverørsforsøk.


Vi visste at sjansen for å lykkes ikke var 100 %.

Etter å ha vært gjennom så mye – blitt medisinert, stukket i og til og med fått plassert et embryo i livmoren – er skuffelsen og følelsen av å være «mislykket» ekstra tung å bære. Slik følte jeg det hvert fall.

Det blir ikke enklere av at samfunnet i stor grad forventer at det skal komme barn til verden, særlig hvis man er gift og nærmer seg eller er i 30-årene.  

Jeg er nok ikke den eneste som har opplevd at kolleger, familie, venner, og til og med taxisjåfører, kan være usedvanlig opptatt av når jeg skal ha mitt første barn. Før syntes jeg slike spørsmål bare var masete og brysomme.

Nå, med merker etter 20 sprøytestikk i magen, ømme eggstokker og nok en skuffelse, er slike spørsmål en vond påminnelse om noe jeg ikke får til.

Neste gang du har tenkt til å spørre noen: «Skal dere ha barn snart, eller?», så kan du vurdere om det er best å la være. 

Lyst til å lese mer? Hele artikkelen er åpent for deg med VG pluss her. 

Er det greit å gråte på jobben?


I en helt vanlig oppf
ølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. 

Jeg synes det er greit å gråte på jobben. Jeg har gjort det flere ganger. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forstått noe viktig. Livet er ikke uten hinderNår det av og til ser helt mørkt ut, venter lysere stunder rundt neste sving.

Dette skulle jeg ønske at jeg hadde visst da jeg som tenåring strevde med å takle livet og finne min plass i samfunnet.

Det har de siste årene vært en økning av psykiske lidelser blant barn og unge. Dette er den viktigste årsaken til uførhet for de mellom 20-30 år. 70.000 barn og ungdommer sliter med psykiske problemer. Åtte prosent har en diagnose. 

Det er helt vanlig for et menneske å ha problemer med sin psykiske helse av og til.

Derfor må vsørge for at hjelpen er der når man trenger den.

Mitt parti har psykisk helse og forebygging som et av de viktigste satsingsområdeneHelsesøstrene har fått mer handlingsrom, det kommer  en opptrappingsplan for psykisk helse, og vår regjering har også økt antall psykologer de siste fire årene fra 170 til nærmere 400. Men det gjenstår fortsatt mye arbeid.

Deltakelse i arbeidslivet er en sentral verdi, og mestring og selvtillit er i stor grad knyttet til det å ha en jobb å gå tilMange av dem som står utenfor arbeidslivet, eller står i fare for å falle ut, er mennesker med psykiske lidelser eller problemer. De representerer en betydelig ressurs som samfunnet går glipp av.

Mange av disse har behov for hjelp for å kunne utnytte sin arbeidsevne. For arbeidsgiverne er det viktig med god informasjon om hvordan en kan være en god arbeidsgiver for personer med psykiske lidelser

For de som sliter og er mye borte fra jobb på grunn av psykiske lidelser er det viktig å vite at det å gå på jobb også kan være til hjelp mot plagene. For de som opplever sykdom, dødsfall, rusmisbruk og andre utfordringer kan det være tungt å gå på jobb, i mange tilfeller nesten umulig. På den andre siden kan det være godt å kunne fokusere på noe annet, og være aktivisert. Jobb kan altså være en del av løsningen, men det krever god dialog og tilrettelegging. 

En periode da jeg selv jobbet mye og ikke følte at jeg hadde en god dialog på jobben, trivdes jeg rlig. I en helt vanlig oppfølgingssamtale med min leder begynte tårene å renne. Det endte opp som den reneste syndefloden, og jeg tenkte, nå har jeg møtt veggen.

Heldigvis skjedde det motsattedet gjorde godt med en prat med sjefen. Ofte er det bare små justeringer som må tilog mye skyldes misforståelser.

Dersom man lukker disse tingene inn i seg selv blir de dessverre ofte verre. Gråten var for meg forløsende, selv om det også gjorde meg sårbar. Jeg hadde nå vist at jeg ikke var en maskin, som alltid fungerte, som alltid smilte

I dag vet jeg at gråt kan være herlig forløsende, og tårene kommer oftere enn før, både på godt og vondt.

Jeg gråter når barnet mitt synger, jeg gråter når jeg er på teater, jeg gråter når jeg blir berørt. Det skjer både på og utenfor jobb, og ofte når man minst venter det. Det er en del av livet.  

I mine mange år som HR-leder har jeg erfart at ledere ofte vegrer seg for å være i kontakt med andres følelsesliv. Det forventes at en skal komme på jobb med det som er friskt, og en har samtaler for å få dette til i praksis.

Det er en enkel sak når det for eksempel gjelder en brukket fot, men gjelder det et såret hjerte, eller plaget sinn, er det straks vanskeligere. Da vegrer vi oss, for vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss som medmennesker

Vi må bli flinkere til å gå inn i disse situasjonene. Vi må snakke om det på arbeidsplassene, og vi må tørre å dele, også når vi har det tøft. Det kan gi oss den styrken vi trenger for å lettere komme seg gjennom hverdagen. 

Som politiker har jeg tro på et inkluderende arbeidsliv hvor vi også kan snakke om det vi anser som tabubelagt. Psykisk helse er viktig, og arbeidslivet kan være en del av suksessfaktoren. Da må vi åpne opp arbeidslivet for den type samtaler. 

Vi må bli flinkere til å oppdage personer som sliter, og videre ta oss bryet med å spørre. Vi spør ofte «hvordan går det med deg», men det er sjelden vi er forberedt på å håndtere et ærlig svar fra den det ikke går så bra med

Hvordan går det med deg, egentlig?

Ønsker alle en god, men ikke perfekt jul


Før julefreden senker seg, må vi senke forventningene.

Julen er en religiøs høytid, men feiringen er i all hovedsak en menneskelig konstruksjon. Vi har lært at lykke er en naturlig del av julefeiringen.

Vi har normalisert bilde av små barn som venter ivrig på å åpne gaver, lukten av pinnekjøtt eller ribbe fra ovnen og julemusikk i bakgrunnen. Nissen kommer på døra. Askepott og de tre nøttene sendes juleaften morgen.

Men det er – og jeg er villig til å vedde en del på dette – ingen som kun opplever idyllen.

Det er ikke alle som har årlige tradisjoner som skaper en ramme rundt høytiden. En del mennesker opplever hvert år å lete etter hvem de kan tilbringe julen med, og hvor de kan finne et fellesskap.

Mange opplever vanskelige familiesituasjoner, stoler rundt middagsbordet som står tomme, barn som tilbringer julen hos ekskjæresten og navn man ikke skal nevne i familieselskaper.

Det er kun 2 av 100 som tilbringer juleaften alene. Men mange føler på ensomhet – selv om de er omringet av mennesker. Det er helt naturlig å savne noe eller noen. Vi har nye familiekonstellasjoner og samværsmåter, og høytider er et tveegget sverd.

Følelser som lar seg undertrykke i hverdagens mas, kan lett blusse opp til overflaten når det blir stille og forventningene er høye.

Mange foreldre går rundt og frykter at barna skal bli den tapende part. Foreldre, og fortsatt særlig kvinner, kjenner et sterkt emosjonelt ansvar for at barna skal oppleve perfeksjonen i julen – og ikke legge merke til de mange manglene. De jobber døgnet rundt i desember måned for å sikre julekosen.

Så har de kanskje lykkes i å legge ut tre suksessfulle bilder av pepperkakehus og en imponerende pakkekalender på Facebook, men de er utslitte når julefreden skal senke seg.

Blant dem finnes det også flere som vet at regningene hoper seg opp, og at de på nyåret må gå i sparebluss.

Fattigdom og utenforskap er et helårsproblem, men skammen over ikke å strekke til er for mange ekstra tungt i høytiden. De siste årene har flere brukt sosiale medier og Finn.no til å be fremmede om hjelp til innkjøp av julemat og gaver, og mange har tilbydd seg å hjelpe.

Det offentlige skal ha et godt sikkerhetsnett for de som sliter økonomisk, men det varmer å se hvordan vi som medmennesker i samfunnet stiller opp for hverandre når det trengs – også utover det vi gir via skatteseddelen.

I dag er én dag til juleaften, og jeg ønsker alle en god, men ikke perfekt jul.

«Idyll» er ikke en av julefeiringens felles verdier, og det bør vi minne hverandre om når forventningene tar overhånd.

Min strategi i år er å øke optimismen og senke forventningene. Jeg har ingen ambisjon om å gjøre noe som helst fornuftig. Jeg skal kanskje lese en bok. Spise pinnekjøtt-rester hele romjula, og tilbringe tid med familien.

Jeg satser på at det blir julehygge av det også!

Hva er poenget med å feire jul?

Jeg tror vi skal være litt mindre redd for Gud, Jesus og kirken, særlig når det er jul. 

Til jul i fjor forsøkte jeg å finne julekort med et kristent motiv. En liten kirke med litt snø på, kanskje en illustrasjon av Betlehemsstjernen eller krybben, bare alt annet enn nisser og grøt. Ikke fordi jeg har noe i mot nisser og grøt til jul, men fordi julen for meg handler om mye mer enn det. Noe dypere.

Det viste seg å være umulig. Ingen av bokhandlerne hadde ett eneste julekort med et motiv knyttet til Jesu fødsel. Jeg fikk derimot følgende beskjed: «prøv en sånn kristen bokhandel, de har sikkert sånt.»

Jeg hadde egentlig aldri reflektert over at «sånt» måtte skaffes i spesialforretninger, og må innrømme at jeg reagerte litt på det.

Jeg har på følelsen at vi er i ferd med å glemme hvorfor vi feirer jul, eller kanskje til og med aktivt fortrenger det.

Er vi så redde for å støte noen at vi klamrer oss til nisser, grøt og pakker, så vi slipper å snakke om den tusen år lange tradisjonen som faktisk er utgangspunktet for det vi driver med i disse dager?

Jeg har vært med på mang en diskusjon over ribba, om hva poenget med julen er, og hvor «sannsynlig» det er at Jesus har eksistert. Og om hvor teit det er å gå i kirken.

Men for meg handler det egentlig ikke så mye om religion, men en historieløshet jeg syns er trist. Når vi bruker hele desember på å stresse oss nesten i hjel for å kjøpe gaver til hele familien, bulker bilene våre i prosessen (visste du at julen er da vi kolliderer mest?), og pådrar oss både høyt blodtrykk og det som verre er, da er det noe vi har glemt.

Jeg tror vi skal være litt mindre redd for Gud, Jesus og kirken, særlig når det er jul. For det ligger et budskap der, spesielt godt gjemt er det heller ikke, som flere av oss trenger å høre. For hva var det egentlig som skjedde den natten Jesus ble født?

For meg handler det om husrom, hjerterom og å det å inkludere andre. Hvorfor ikke ta med familien i kirken på julaften eller i romjulen, kjenne på roen, høre på den fine musikken, og ta del i opplevelsen?

Kristen eller ikke, er det faktisk en viktig del av historien vår som jeg for min del er ganske glad i.

Jeg tror nemlig at de aller fleste av oss er enige i at det er for mye fokus på gaver, stress og alt man «burde ha gjort» til jul. Så hva er det jeg prøver å si, hva handler det om, dersom det ikke handler om religion?

Vel, hvis du tenker etter, hva har du gjort for dem som trenger deg aller mest nå i julen? Kunne du kuttet en hundrelapp i gaver og gitt det til en organisasjon som stiller opp for de svakeste nå i kulda?

Kunne du brukt en ekstra hundrelapp på å kjøpe en gave til noen som ikke har så mye?

Har du brukt ett eneste minutt ekstra på noen som ikke er blant dine nærmeste? Jeg tror dessverre svaret er på det er nei for et stort flertall av oss.

Hva med å invitere noen hjem til deg på julaften, noen som ellers ville vært alene? Om terskelen inn i kirken blir for høy, hva med å sette av en time som frivillig på julaften hos Kirkens Bymisjon eller en annen frivillig organisasjon der du bor? Har du en nabo du vet har det litt vanskelig, ta en tur over i romjulen med noen julekaker og en klem.

Det er ikke så vanskelig, og det betyr så enormt mye for dem du bruker litt tid på.

For det er det julen handler om, det er det som er poenget, vi er bare så mange som har glemt det. Jeg håper mange finner veien til kirken, og ikke er redde for å snakke om hvorfor vi feirer jul. Men enda mer håper jeg man bruker litt tid på noen som kanskje ikke har det så greit, og som vil sette umåtelig stor pris på det – og du skal ikke se bort i fra at julefeiringen da føles ekstra god og varm, også for deg.

God jul!

Jeg må fortelle om mitt første møte med Dagsnytt 18


Jeg kjenner på spenning og nervøsitet når jeg er i kontakt med media.

Første oktober begynte jeg i ny jobb. Stortingsrepresentant for Rogaland Høyre, en tillitsvalgt for fylket. Valgkampen var over, jeg hadde fått en stemme i samfunnsdebatten. Hva nå?

Noe av det jeg fikk høre mest om i valgkampen var hvor viktig det er å koble seg på media. En politiker forsvinner raskt blant mengden, og det er få som kjenner alle 169 stortingsrepresentanter ved navn, kanskje ingen.

Det å få en relasjon til media var en av mine største utfordringer i valgkampen, og er det faktisk fremdeles.

Jeg kjenner på spenningen og nervøsiteten i de anledninger jeg er i kontakt med media, og det er enda en terskel for meg å ta kontakt.

Da jeg 18. oktober fikk spørsmål fra stortingskollega, Sveinung Stensland, om å være med opp til Dagsnytt 18 (#Dax18) når han skulle på, takket jeg umiddelbart ja. Det var spennende å komme til NRKs lokaler og faktisk se det med egne øyne.

Tre uker etterpå fikk jeg en telefon fra ukjent nummer:

«Hei, det er Sara fra Dagsnytt 18, har du lyst å være med i debatt i kveld?».

Om jeg hadde?! Jeg nølte ikke brøkdelen av et sekund før jeg svarte, selvfølgelig, det hadde jeg lyst til. Det var først etter at jeg hadde lagt på røret at jeg kjente hjertepumpa begynne å fungere og at tiden frem mot oppmøte 18.00 var knapp.

Det ble et hastemøte med rådgivere, som for øvrig er gull verdt her på Stortinget. Første spørsmål: «Har du vært i den type debatt før?» Svar: «Nei!». Godt utgangspunkt for en spennende og fryktinngytende debut. Tema for debatten var Ap sitt forslag om å forby innleie i byggebransjen i Oslo, noe som fortjener et eget blogginnlegg, men det får komme ved en senere anledning.

Jeg fikk bestilt en taxi og hastet ut av Stortinget kl 17.30. Jeg spurte taxisjåføren om det var Hagerup, han bekreftet ja, jeg satte meg inn. Nervøs som fy, men også herlig forventningsfull. Ble imidlertid slått raskt tilbake til virkeligheten når en sint taxisjåfør ringte meg og lurte på hvor jeg var. Jeg svarte som sant var at jeg satt i en taxi, men det var tydeligvis feil bil.

Taxisjåføren, med en noe dårlig dag, hadde ventet over 30 minutter på tur med meg, og forventet betaling for tort og svie. Jeg beklaget på det sterkeste og ba ham sende meg kontonummer og beløp. 140,- er allerede vippset vedkommende, og jeg beklager herved nok en gang.

Bønder i byn kan fort gå på en smell i en hektisk hverdag. Neste gang skal jeg definitivt dobbelsjekke nummeret på taxien.

Hos NRK ble jeg geleidet opp til studio, hvor jeg endelig fikk sitte i sofaen, som faktisk invitert gjest. Trine Skei Grande (V) satt i sofaen og vi hilste raskt idet telefonen min ringte. Sønnen min,  Eilert på 8 år, var på Facetime.

«Hvor er du, mamma?». « Jeg er hos NRK». Jeg viste ham hvem som satt i sofaen og han kommenterte ved synet av Trine: «Å, e det hu!». Hun kan forvente seg at Eilert er på hilsen neste gang han ser henne på Stortinget.

Jeg hadde planer om å bygge meg veldig opp før debatten og lese meg opp på alskens notater, men det ble fort glemt når jeg satt i sofaen. Det var så sosialt at jeg snakket meg helt bort.

Kjersti Toppe (SP)

Kjersti Toppe (Sp) var der også, og det viste seg at hun hadde seks unger, som i følge medier gikk for lut og kaldt vann når hun for 8 år siden gikk inn på Stortinget. Et eksempel på at vi enda har en vei å gå når det gjelder likestilling i arbeidslivet. 

Det ble en selfie med Kjersti for å få frem nettopp dette poenget.

Plutselig kom Line, i «Line fikser kroppen», som jeg tilfeldigvis hadde sette på TV dagen før. Hun setter et flott fokus på den normale kroppen og jeg berømmet henne derfor for dette.

Line Elvsåshagen (NRK)
Rasmus Hansson (MdG)

 

Til slutt dukket Rasmus Hanson (MdG) opp i sofaen ved siden av meg. Da måtte jeg snappe til min bror, som er svoren MDG-velger hjemme i Time kommune. En strålende dag på jobben og jeg fikk debutere i Dagsnytt 18. 

En strålende opplevelse, selv om det også var litt skummelt.

 

 

Dagsnytt 18-studio.

Jeg sendte melding til taxisjåføren jeg hadde sviktet og spurte om han ville hente meg på NRK.

Han svarte: «Hei. Parkert. Begynner fem om morgenen».

Som straff tok jeg beina fatt, med et smil om munnen.

Denne nye tilværelsen som stortingspolitiker begynner å gi mersmak. Man er privilegert som får være med å påvirke det samfunnet man lever i. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Få meg på, for faen.