En politikers bekjennelser

Bilde av Margret Hagerup og Guro Angell Gimse.
Foto: Høyre

Sommeren har vært fin. Den har vært en salig blanding av gode stunder, krangling, brettspill, bading og is. Jeg har fått ryddet i barnas klesskap, ommøblert og flyttet på senger og prøvd å holde ugresset i hagen i sjakk. Mens jeg har syslet med alle disse aktivitetene har jeg også fått god anledning til å tenke over livet. Politikerlivet spesielt, og ikke minst meningen med det.

For hvilke politikere er det egentlig vi vil ha?

Den møtefrie perioden på Stortinget ble tidlig i sommer problematisert av Gunnar Stavrum, for å være for lang. Han mente videre at politikere burde kunne ha «vanlige» arbeidsdager, slik som folk flest. Jeg har prøvd begge deler, og må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å avgjøre hva som er mest jobb. Den største utfordringen med å pendle til Oslo er å reise fra familien. Derfor er det godt med møtefrie dager, hvor jeg kan starte med å levere i barnehagen, og fortsette arbeidsdagen ute i lokale bedrifter eller hjemme ved kjøkkenbordet. Familielivet er viktig. Kontakten med lokalt fylke likeså.

Bilde av Margret Hagerup med mannen sin og en av sønnene ute i finværet.
Foto: Margret Hagerup

Jeg ble overrasket når jeg skulle levere jenta på 4 år i barnehagen i går. Tårene presset plutselig på. Hverdagen var i gang igjen. Det innebærer for meg pendling til Oslo. Livets overganger gjør oss oppmerksomme på at tiden går.

Ingen nyanser?

Jeg er nå halvveis i min første periode på Stortinget. Det har vært to fantastiske år, men også tankevekkende år. Jeg er skremt av debatten vi har, både på og utenfor Stortinget. Jeg er skremt av ytterpunktene, for det finnes ingen nyanser lenger, det er enten eller. Enten er du for bompenger, eller så er du imot. Enten har du flyskam, eller så har du det ikke. Svarene dine på dette definerer deg som person. For to år siden var jeg Margret Hagerup og jobbet som personalsjef på ASKO. Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er en enorm forskjell på disse to personene, i oppfatning, men jeg er usikker på om den er stor i væremåte.

Det er noen ganger fristende å gå tilbake til rollen min i ASKO. Der er det ingen som stiller meg til veggs for dårlig debatteknikk, eller ber meg ryke og reise via Facebook og mail. Det er heller ingen journalister som bryr seg om reiseregningene mine, eller bakgrunnen min.

Endrer vi ikke debattklimaet tror jeg det for mange vil være lettere, bedre og mer foretrukket å være ute i arbeidslivet, mens det beste nok hadde vært at vi hadde flere vekslinger. Jeg studerte mens jeg jobbet på ASKO, og dro god nytte av erfaringene i arbeidslivet inn i studiene. Nå drar jeg god nytte av erfaringene i arbeidslivet, på Stortinget. En gang skal jeg dra med meg denne erfaringen tilbake til arbeidslivet. Vi trenger et mangfold, også i politikken.

Margret Hagerup i solstol som viser peace-tegn med hånda.
Foto: Margret Hagerup privat

Rekruttering av politikere

Jeg er helt overbevist om at politikken trenger flere folk som har erfaring fra næringslivet. Derfor er jeg bekymret for om vi i fremtiden klarer å rekruttere bredt inn i politikken, eller om vi skremmer bort folk, gjennom skittkasting, personifisering og store forventninger.

Vi går nå inn i en kommunevalgkamp, hvor mange nye tillitsvalgte har meldt seg inn i partiene og stiller til valg. De har alle et ønske om å jobbe for en bedre kommune og et bedre samfunn gjennom sakene de brenner for. Måtte kommunevalgkampen preges av de gode debattene, hvor vi viser tydelige forskjeller og skillelinjer, og ikke spiller på frykt, skremsler og latterliggjøring.

Det skaper et bedre samfunn.

Vi trenger mer kvinnelig initiativ, ikke mindre!

Bilde av Hilde Onarheim, som har skrevet teksten, og bilde av en eldre dame i rullestol som trilles av yngre dame.
Foto: Hans Jørgen Brun / Getty Images

Gjesteinnlegg av Hilde Onarheim, ordførerkandidat for Bergen Høyre.

Mannlige gründere heies frem samtidig som kvinnelige gründere innenfor helse og omsorg aktivt motarbeides. Jeg trodde likestillingen var kommet lenger.

En av dette valgets viktigste saker er valgfriheten innenfor helse- og omsorgstjenestene våre. Valget står mellom et Arbeiderparti som sier nei til privat initiativ, og Høyre som ønsker initiativet velkommen. Med det har dette valget blitt et retningsvalg.

For hvem er egentlig disse private aktørene som vil pleie våre eldre?

Jo, det er mennesker som er lidenskapelig opptatt av yrke sitt, og ønsker å drive noe eget. Det er de som vil tilby noe litt annerledes enn det offentlige, og som bruker all sin tid og energi på å gjøre det tilbudet godt. Flest av disse er kvinner.

Når Arbeiderpartiet, med SV og Rødt, går til valg på å nekte disse ildsjelene å tilby sin erfaring og sine tjenester, så tråkker de på kvinnelig initiativ. De sier at engasjementet deres ikke er viktig nok, kun fordi det ikke er drevet av staten. På den måten innskrenker kvinners mulighet for å drive gründerskap og gjør det vanskelig for kvinnene i helsesektoren å skape noe eget. Slik skal det ikke være.

Misforstå meg rett. Det finnes også mange flinke mannlige gründere i helsesektoren som også blir hindret av Ap sin politikk. Men dette innlegget handler først og fremst om kvinnene. For det er jo nettopp de som rammes hardest. Hovedandelen av de ansatte i helsesektoren er kvinner. Det vil si at dersom de vil starte noe eget i helsefaget, blir de hindret av Arbeiderpartiets politikk. Og de blir ikke hindret fordi jobben de gjør er dårlig, men kun fordi de ikke er ansatt av det offentlige. Det er ikke bare dårlig arbeidspolitikk, det er dårlig likestillingspolitikk.

Ildsjeler

Det bør ikke spille noen rolle hvem som driver sykehjemmet, så lenge tilbudet der er av god kvalitet. Vi er alle enige i at det viktigste er at alle opplever trygghet og kvalitet, og at de ansatte har gode arbeidsforhold. Med det som utgangspunkt er det vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet er så opptatt av å nekte private å bidra.

Det er jo nettopp det disse private aktørene, disse ildsjelene, gjør. De bidrar. De bidrar til å skape et mangfold i tjenestene våre, og gir oss valgfriheten til å velge mellom ulike tilbud. Det gjør at familier kan velge den lokale barnehagen, en barnehage nær jobben eller landbruksbarnehagen i nabokommunen. Den friheten er verdifull, og den skal ikke Arbeiderpartiet ta ifra oss.

Trygghet og kvalitet i omsorgen har alltid vært en av mine hjertesaker. Jeg er opptatt av at våre eldre skal ha trygge og gode mennesker rundt seg. Ingen er for gammel til å fratatt friheten til å bestemme over sin egen hverdag. Det må være en selvfølge. Dessverre ser vi nå at Arbeiderpartiet går til valg på å fjerne denne valgfriheten.

Ingen kvinner skal oppleve diskriminering på grunn av yrket de valgte. Kvinnelige gründere i helsesektoren skal heies frem, ikke forbys. For Høyre vil det alltid være tilbudet og kvaliteten som er viktigst, ikke eieren. Det mener jeg er en veldig god grunn til å stemme Høyre til høsten.

Friheten til å velge selv

Foto: Nærings- og fiskeridepartementet / Getty Images

Gjesteinnlegg av Camilla Strandskog, stortingsrepresentant for Høyre.

I vår var jeg på et seminar på Litteraturhuset om psykisk helse. Der fikk jeg høre flere sterke personlige historier. En av dem var fra Tonje Finsås. Hun har slitt med spiseforstyrrelser, selvskading og annen alvorlig psykisk sykdom. Hun har vært innlagt over 200 ganger, og har ved flere anledninger forsøkt å ta sitt eget liv.

Redningen for Tonje var Hurdalssjøen recoverysenter. Hurdalssjøen behandler blant annet psykiske helseutfordringer. Det er et privat behandlingssenter som alle med henvisning står fritt til å velge, da senteret er godkjent i ordningen med fritt behandlingsvalg. Etter mange år i det offentlige viste det seg at det var dette som skulle redde Tonje.

Høyre er for fritt behandlingsvalg fordi vi vil gi folk muligheten til å velge den behandlingen som passer best for dem. For noen betyr det alt. Det gjorde det for Tonje. Hun har selv sagt at fritt behandlingsvalg reddet livet hennes.

Bare for å ha det helt klart; Høyre mener at det offentlig skal ha hovedansvaret for at befolkningen får tilgang på gode helsetjenester – både nå og i fremtiden. Men det betyr ikke at det ikke er plass til både ideelle og private aktører i tillegg. Det viktigste er at pasientene får et godt tilbud. Det får de dersom de selv kan velge hvor de vil behandles. Det offentlige tar regningen, etter fastsatte priser. Det er kjernen i fritt behandlingsvalg. Det handler om å gi mer makt til pasientene. Helsevesenet er til for dem.

Kortere helsekøer

Når du er motivert for behandling er det avgjørende å få hjelp så raskt som mulig. Særlig innen rus og psykiatri. For mange kan det å måtte vente lenge i helsekøer være katastrofalt for deres muligheter til å bli friske. Når det finnes private aktører med ledig kapasitet, mener jeg det er uforsvarlig å ikke bruke den ledige kapasiteten. Vi må ta i bruk de mulighetene vi har for å få folk friske. Det gir bedre behandling og kortere køer for alle.

Arbeiderpartiet har uttalt at de ønsker å skrote fritt behandlingsvalg. De mener ordningen har vært en fiasko. Dersom Arbeiderpartiet får det som de vil får vi et todelt helsevesen. For uten fritt behandlingsvalg er det mange gode private tilbud som blir forbeholdt de som kan betale for seg. Sånn kan vi ikke ha det i Norge i 2019.

Er Supermann bedre enn Barbie?

Bildet er av en mann som løfter vekter, og et bilde av stortingsrepresentant Tage Pettersen, som har skrevet teksten.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Tage Pettersen (Høyre)

Kroppspress er ikke et fenomen kun for den kvinnelige delen av befolkningen. Guttene utsettes også for dette – av og til også et hardere press.

Det er juli, og selv om det ikke har vært mye sommervær, har det vært noen dager der klærne har kunne vike for at solen skal varme opp naken hud.

Kropper, nesten uten klær, inviterer mange til å sammenligne sin kropp med den ved siden av seg på stranden. Debatten om kroppspress løper gjennom hele året. Vi har hatt mange diskusjoner om influensere, bloggere og kjendiser som bidrar til et sterkt fokus på kropp. Det de fleste diskusjonene har felles, er at de handler om jenter.

De kraftigste bicepsene

Der jentene vil være slanke, ha den rette fasongen på rompa, akkurat store nok bryster eller fyldige lepper – vil gutta ha den flateste magen, den største kassa eller de kraftigste bicepsene. Begge deler kan være usunt. Vi vil alle strekke oss mot våre idealer, men ikke alle vet når nok er nok.

Sett deg inn i situasjonen til «Petter». Han bruker flere timer hver dag på å løfte vekter, han går ikke på tredemølla. Kostholdet består av en ekstremt stor mengde proteinrik mat, ikke minst mulig mat. For å oppnå et ønsket utseende bruker han anabole steroider, ikke slankepiller. Tankene om kropp, spising, trening og dopingbruk har som formål å øke muskelmasse, ikke å redusere vekt.

Forakt for egen kropp

Mange gutter har en kroppsbildelidelse som gjør at er alvorlig bekymret for at kroppen ikke er muskuløs nok. Disse guttene føler forakt for egen kropp. I en masteroppgave kom det nylig frem at blant hele 35 prosent av de spurte mellom 16-40 år kan lide av muskeldysmorfi.

Det er et stort paradoks at i et samfunn som sliter med stadig mer overvekt og inaktivitet, kan overivrig trening og unormalt høye treningsmengder også være et helseproblem.

La oss gjøre et lite eksperiment: Ta et nettsøk etter mannlige actionfigurer i ulike blader fra 1980-tallet, og ta så en titt på de samme i blader som er i salg i dag. De fleste har trolig fått betydelig bredere skulderparti, større brystkasse og biceps i dagens blader.

Kroppspressdebatten her hjemme handler nesten utelukkende om de urealistiske kroppsforventningene «Barbie» skaper. Men hvorfor er det slik?

Tabu blant gutta?

Er det fordi kroppspress er en «jente-utfordring», eller fordi de som uttaler seg har mest kompetanse på jenter? Er det fordi media velger å løfte jentehistoriene – eller er det fordi dette fortsatt er tabu blant gutta?

Vi vet at psykisk helse blant menn fortsatt er et ikke-tema for svært mange. Kvinner er overrepresentert som pasienter i det psykiske helsevesenet. Dette til tross for at psykiske lidelser statistisk er ganske jevnt fordelt mellom begge kjønn, ifølge Helsedirektoratet. To av tre selvmord begås av menn. Selvmordsraten har heller ikke blitt redusert, til tross for mange års forebyggende arbeid.

I likestillingens navn bør vi bidra til at debatten om kroppspress handler om utfordringen for begge kjønn.

Vårrengjøring i kommentarfeltene

Stortingsrepresentant Margret Hagerup.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Netthets går dessverre aldri av moten. I dag arrangeres Norges første nasjonale dugnad mot netthat, «Rusken på nett». Nå skal kommentarfeltene rengjøres.

Folk er som regel mer moderate i sine uttalelser når de ser personen de snakker med. Ser man ikke på mottakerne som mennesker, er det lettere å komme med ufine kommentarer. Da jeg sluttet i min jobb i det private næringsliv og ble politiker opplevde jeg en del ganske tankevekkende ting.

Jeg har fått meldinger via Facebook Messenger om at jeg var finere på håret før jeg blond, og meldinger i kommentarfeltet på Facebook om at jeg driver med selvskading når jeg sitter i studio på Dagsnytt 18. Jeg har også blitt anbefalt å skaffe meg gullfisk i stedet for unger. De er lettere å mate, og jeg tar meg tydeligvis ikke godt nok av dem, nå som jeg er politiker.

I hjembygda mi gikk det nylig hett for seg da aktører både for og imot bompenger møtte hverandre med roperter og ukvemsord. «Hold kjeften på deg, ditt rauhål»; var det tydelige budskapet fra en av demonstrantene. 

Hva er det egentlig som gjør at vi mennesker synes det er greit å snakke slik til hverandre?

Løsningen er å snakke mer sammen. De aller fleste gangene jeg har svart i kommentarfeltene har det endt opp i en hyggelig tone. Jeg prøver alltid å være saklig i mine innlegg, og det ville aldri falt meg inn å be noen om å holde kjeft. Jeg tror heller ikke jeg har tenkt det inni meg, selv om det hender at jeg banner og tenker at enkelte burde dra dit pepperen gror. Men jeg hadde aldri brukt ukvemsord til noen.

Vi lever nå i en digital hverdag hvor sosiale medier styrer mye av debatten. Ofte er det vi som er eldst som ikke klarer å beherske oss. Egentlig burde det komme opp et varsel på sosiale medier, når vi poster noe som vi ikke ville hatt på forsiden av lokalavisen. Vi må bli mer bevisste på hvordan vi reagerer og hvorfor.

Samfunnsdebatten trenger et paradigmeskifte. Det har gått mange år siden første gang vi begynte med klønete sjekking via IRC. Den gang var det spennende og nytt. I dag har det blitt et forlenget talerør som blir der, herfra og til evigheten. Det er på tide at vi begynner å utvise nettansvar. Det begynner med oss selv.

La oss derfor bruke måneden juni til å framsnakke venner og kjente på sosiale medier. La oss ta denne kampen sammen. Det er vanskelig å vaske tastatur og PC med Zalo, men vi kan tenke før vi bruker munnen. Både med og uten tastatur.

9 av 10 trives på jobb

Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Arbeidslivet er i endring. Kunnskap og kompetanse er stadig viktigere, og arbeidsformer endres raskt. Vi står overfor et tydelig paradigmeskifte i arbeidsmarkedet som handler om den fjerde store revolusjonen i vår historie, nemlig industri 4.0. Digitaliseringen og automatiseringen går for fullt. Dette påvirker samfunnsutviklingen og skaper behov for ny kunnskap og kompetanse.

Vi ser en endring i arbeidsdagen og hvordan man bygger karriere. Vi bytter jobb langt oftere enn før, og spørsmålet er om det å motta en gullklokke for lang og tro tjeneste snart vil høre fortiden til. Ny og forbedret teknologi gjør oss i stand til å jobbe fra ulike steder, og samhandle på tvers av grenser og geografi. Vil vi i fremtiden ha behov for det tradisjonelle kontoret? Mye tyder på at fremtidens arbeidsliv vil være annerledes organisert, og at det vil bli en større grad av fleksibilitet i arbeidstid og sted.

Vi er mindre på åkeren og i fabrikkhallen

Det har allerede skjedd en dreining i sysselsettingen fra primær- og sekundærnæringene til tjenesteytende sektor. Tre av fire jobber i dag innenfor denne sektoren. Vi jobber altså stadig oftere i butikker, på kontor og i institusjoner og er mindre på åkeren og i fabrikkhallen. Mens man tidligere i større grad enten var frisk og på jobb, eller hjemme og syk, er det i dag en større gråsone mellom disse. Arbeidslivet er i endring.

I dag vet vi for eksempel at arbeid kan være helsefremmende, og at felleskap og nytte kan bidra til den enkeltes psykiske helse. Jeg treffer stadig personer i arbeidslivet som kan minnes perioder med sykefravær, eller permisjoner, hvor man merker de små tingene som skjer når man er utenfor arbeidslivet. Det er ofte da man begynner å irritere seg over ting man ikke har tid til når man er på jobb. Verdien av arbeid er viktig.

De som kan og vil jobbe, skal få jobbe

I dag står enkelte utenfor arbeidslivet, av ulike grunner. Derfor er tiltak som inkluderingsdugnaden, integreringsdugnaden og kompetansepolitikk viktige. De som kan og vil jobbe skal få jobbe, og det er viktig at en kan oppdatere sin kompetanse mens man er i arbeid. Å inkludere personer handler om bevissthet og vilje. Det handler om arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko, og politikere som er med og senker tersklene inn i arbeidslivet. Inkludering kan ikke være en statlig oppgave. Det må være et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører. Det er de som skaper arbeidsplassene.  

Fast ansettelse er hovedmålet og hovedregelen

Det er viktig for den enkelte at man kan forsørge seg selv og sin familie, og vi søker alle forutsigbarhet, både for arbeid og inntekt. Samtidig har vi et næringsliv som trenger trygge rammer, samtidig som man trenger en viss fleksibilitet. Derfor har bemanningsbransjen en viktig rolle, for å fylle kortsiktige behov. Derfor er det også adgang i arbeidsmiljøloven til å ansette midlertidig. Verken innleie eller midlertidige stillinger preger arbeidsmarkedet, de er begge en liten, men høyst nødvendig del av det.

Faktabasert kunnskap

9 av 10 trives på jobb i Norge. Vi har et godt arbeidsliv med arbeidsgivere som i all hovedsak ivaretar sine arbeidstakere og skaper verdier for seg selv og samfunnet. Disse arbeidsgiverne jobber i det daglige, og de stoler på at vi som sitter på Stortinget lager et lovverk som gir dem forutsigbarhet og trygge rammebetingelser. De tror også at vi forholder oss til fakta. Det er ikke alltid vi gjør det, og ord kan ha stor makt.

Jeg ser derfor med glede at Faktisk.no slår fast at det ikke finnes belegg for å si at innleie og midlertidighet florerer, slik Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og andre gjentar til det kjedsommelige. De ordene har jeg hørt i nesten hver eneste debatt i Arbeids- og sosialkomiteen, og det skaper en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer med terrenget. Det er ingen tvil om at det finnes utfordringer på en del områder i Norge, men vi jobber kontinuerlig for å finne nye løsninger. Men utgangspunktet for diskusjonen må være faktabasert kunnskap, og ikke «fake news» og skremselspropaganda.

Norsk arbeidsliv er i verdensklasse, og det er preget av høy tillit, åpenhet og god dialog. Dette må vi ta vare på og vedlikeholde. Kun på den måten kan man få gjennomført nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Arbeidslivet er i endring. Vi må ta grep og styre endringsprosessen.

Fødselsdepresjon eller babylykke?

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Torill Eidsheim (Høyre)

Det er overveldende å gå gravid, føde et barn og tilpasse seg livet med et nytt familiemedlem. Svangerskapet og tiden etter fødsel innebærer sterke følelser av både glede, spenning og engstelse.

Fødsels- og barseldepresjon rammer mange nybakte mødre

Det lykkelige møtet mellom mor og barn forbindes vanligvis med positive tanker og følelser. Men ikke alle opplever det så rosenrødt som man ser på film. Når «det største som kan hende i livet» – å få et barn – blir en større belastning enn du klarer å takle, ligger følelsen av skam, skyld og mislykkethet nær.

Norske screeningundersøkelser viser at mellom 10 og 15 prosent av kvinner i fruktbar alder har symptomer på angst og depresjon. Det blir ikke borte når graviditet inntreffer.

Med nærmere 60 000 fødsler i Norge årlig, betyr det at 6 000 til 9 000 spedbarnsmødre til enhver tid vil kunne ha psykiske plager. Utfordringer som kan bli enda større når man får et utvidet ansvar for enda et liv.

Hva skal til for å fremme trygghet, støtte og trivsel under graviditet og etter fødsel?

«Mamma Mia» er et web-basert program utviklet av blant annet spesialister på spedbarns psykisk helse, helsesykepleiere og jordmødre. Det er rettet mot gravide og nybakte mødre. Det første nettbaserte tiltaket i sitt slag i Norge, et lett tilgjengelig selvhjelpsprogram som skal bidra til å forebygge fødselsdepresjon hos nybakte mødre.

Programmet starter fra kvinnen er omtrent halvveis i graviditeten og varer til babyen er seks måneder gammel. Det skal gi kunnskap og trygghet under graviditeten og som nybakt mor.

For kvinner som har gjennomført selvhjelpsprogrammet på nett, viser evalueringsprosjektet gode brukerresultater og en lavere forekomst av barseldepresjon. Man kan også anta at babyen selv, partneren og eventuelle søsken vil ha stor glede av at moren gjennomfører dette programmet. Utfordringen er at få kvinner kjenner til Mamma Mia.

Denne uken markeres verdensdagen for mødres psykiske helse

Jeg synes det er en god anledning å fremsnakke dette programmet. Jeg vil også rette en stor takk til Norske Kvinners Sanitetsforening som har gjort Mamma Mia tilgjengelig og gratis for alle gravide.

Mødre og barns psykiske helse henger tett sammen. Jeg ønsker at psykisk helse skal bli like lett å snakke om som fysisk helse. Først når vi klarer å avdekke plager tidlig vil vi kunne forhindre at vanskelige tanker vokser seg til store problemer. 

Helsestasjonen er tett på kvinnen og har en viktig oppgave også med å sikre en helhetlig undersøke av barna. I tillegg er det viktig at vi styrker forskning og utdanning.

Økt kunnskap og kompetanse om psykisk helse er påkrevd. Samfunnet må forstå, familien må forstå og kvinnen må forstå. Det er nødvendig for å forhindre at en mamma med psykiske helseproblemer opplever ensomhet, nederlag og isolasjon.

Påske for liten og for stor

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Margret Hagerup privat

Så lenge jeg kan huske har påsken vært en fin tid. Det er den tiden av året hvor jeg alltid har begynt å se etter harespor, og når påsken nærmer seg har jeg sett etter små sjokoladeegg pakket inn i sølvpapir i alle slags farger. Mang en skitur er gått, mens lommen har blitt fylt opp av disse små, blendende eggene som har ligget i skisporet. Haren har visst alltid funnet sin vei til meg, uansett om vi har feiret påsken på fjellet, eller hjemme.

Mormor og påskeharen

Jeg tror egentlig det er mormoren min som satte meg i kontakt med påskeharen. De to har visst alltid hatt god kontakt. Hun visste som regel hvor påskeharen var, og det var ikke rent sjelden at han la fra seg små sjokoladeegg i hagen hennes, når vi var på besøk. Hun ble kjent med påskeharen tidlig på 1930-tallet, når hun vokste opp sammen med to søsken i nærheten av Hannover, i Tyskland. Hun har fortalt meg disse historiene mang en gang i løpet av oppveksten min.

«Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom på besøk. Det var visst i hagen, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og en måtte være trygg på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien besøk av kusiner fra Hannover, selveste storbyen. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.»

Gleden av påskefeiring

Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg de små barna, som løper opprømte rundt i hagen og leter etter sjokoladeegg. Et lite glimt tilbake til en svunnen tid. Når jeg åpner øynene ser jeg mine egne fire barn løpe rundt i hagen. Gleden i blikket til 3-åringen som har funnet et egg i funklende gullpapir. Guttene som løper rundt for å finne flest mulig egg. Hvor møysommelig de deler jaktens skatter, og hvor ivrig de diskuterer om påskeharen virkelig eksisterer. Minstejenta er ikke i tvil, men de to eldste begynner å bli mer skeptiske. Men de mister alle hemninger når jakten begynner.

I snart 40 år har jeg vært nabo med mormoren min. Hun nærmer seg nå 90 år og begynner å bli dårligere til beins. For noen år siden mistet hun sertifikatet, og vinteren har vært lang. Man kan formelig se kroppen krumme seg sammen, det går på humøret løst når man ikke kommer seg ut. Men heldigvis går vi lysere tider i møte. Kroppen reiser seg sakte opp mot sola og våren er i anmarsj. Mormoren min har formelig blomstret de siste ukene. Hun har vært like hektisk opptatt som påskeharen. Det er mye som skal på plass når påsken kommer, for ingen vet hvor haren hopper.

Minner fra en svunnen tid

Påsketradisjoner binder generasjonene sammen. I mormor sine øyne ser jeg fremdeles den lille jenta som løper rundt i en hage i Lüdersen og leter etter påskeharen. Gleden er like overveldende når små oldebarn kommer på besøk, og gleden er gjensidig.

Minner fra en svunnen tid har blitt til kjære tradisjoner, som vi tar vare på og viderefører til kommende generasjoner. Det er fascinerende å tenke på at påskeharen alltid har funnet veien helt til Kverneland, gjennom så mange år. Jeg kan røpe at jeg har sett sporene av ham, også dette året.

Påsken er definitivt en av favoritthøytidene mine!

God påske!

Hvordan gikk datakampen?

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Turid Kristensen (H).

Jeg spurte alltid om hockeytreningen, men aldri om dataspillet. Så våknet jeg.

Er du en av de foreldrene som gladelig stiller opp på barnas håndballkamper og korpsøvelser, men som er bekymret når barna bruker tid på dataspill? Spør du datteren din om hvordan fotballkampen gikk, men aldri spør sønnen din om hvordan det gikk da han spilte dataspill?

Jeg var en av de foreldrene inntil for noen år siden. Det var liksom noe som ikke angikk meg. Noe jeg ikke forstod. En annen verden.

Så feil kunne jeg ta.

NRK fortale lørdag historien om hvordan Robert Steen først forstod verdien av gamingen til sønnen Mats etter at sønnen døde. Mitt ønske er at andre foreldre skal våkne opp og forstå at gaming er en super fritidsinteresse på lik linje med andre interesser. At gaming gir barna flere venner og nye fellesskap. Også selv om barna er friske og deltar på andre arenaer.

Gaming er en viktig del av verdenen til mange av barna våre. 96 prosent av gutter og 63 prosent av jenter i alderen ni til 18 år spiller spill. I en undersøkelse utført av medietilsynet i 2018 er det likevel bare 18 prosent av barna som mener foreldrene er svært eller ganske interessert i spill de har spilt, mens 71 prosent av barna mener at foreldrene er svært eller ganske interessert i øvrige fritidsaktiviteter.

Dette er ikke bra nok. Barna våre fortjener at vi deltar og støtter dem uansett hva de interesserer seg for.

Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og finne ut hva gaming betød for min sønn da han ble alvorlig syk med ME for seks år siden. Han kunne ikke gå på skolen, han måtte slutte å spille ishockey og orket sjelden å treffe vennene sine.

Det er fremdeles en sorg for meg at han ikke lenger kan dyrke tidligere interesser eller ta del i gamle fellesskap, men dette fikk meg i hvert fall til å engasjere meg i noe annet som er viktig for ham.

Jeg bestemte meg for å sette meg inn i hva League of Legends er. Til min store overraskelse var det et veldig morsomt og spennende spill. Jeg klarer ikke å spille selv, men jeg har lært meg hva det går ut på.

Vi har i dag stor glede av å følge med på turneringer sammen, som arrangeres verden rundt. Og jeg kjenner på den samme stoltheten når han selv gjør det bra, som da han lyktes i idretten. Det føles godt, og det fortjener han.

Her er bilde fra en av gangene vi så på turnering sammen. Foto: Privat

Kanskje like viktig som at sønnen min har funnet seg en ny fritidsinteresse, er at dette har gitt ham veldig mange nye venner over hele verden.

Jeg kan stå med gledestårer i øynene utenfor gutterommet og høre latteren hans. Jeg hører hvordan de snakker sammen og har det morsomt. Min sønn er ikke lenger ensom selv om han ikke lenger kan delta i det samme fellesskapet som før han ble syk. Det er uendelig godt å vite.

Jeg er veldig glad for at jeg våknet opp, og nå kan ta del i noe som betyr så mye for en som er så viktig for meg. At dette også kan være en felles interesse for oss.

Innlegget ble først publisert på NRK Ytring.

Forsvinner julegleden i alt stresset?

Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg skrevet av Astrid Nøklebye Heiberg, stortingsrepresentant for Høyre.

I Norge feirer vi jul. Julebudskapet treffer bredt enten du er kristen, sekulær, ateist eller tilhører en annen religion. Dessverre forsvinner mulighetene for ettertanke og familiehygge i stress for veldig mange.

På 70-tallet meldte jeg meg ut av statskirken på grunn av deres syn på homofili. Biskopene «fordømte syndere, men ikke synden». Homofil kjærlighet var syndig. En slik kirke ville jeg ikke være medlem av.  Men julebudskapet treffer meg godt og jeg føler en dragning mot kirken. Alle prester formidler budskapet på sin måte, men det ligger en universell forkynnelse om fremtidstro og håp i det.

I vår verden trenger vi alle fremtidstro og håp – enten du har en gud eller ei.

Klimaendringer, Brexit og Donald Trump

2018 har vært preget av klimaendringer som traff Norge og forårsaket tørke. Et splittet Storbritannia diskuterer og forhandler om Brexit – forlate den europeiske unionen. I Frankrike protesteres det mot president Macrons (nødvendige) politiske reformer.

Donald Trump durer på med sin umusikalske fremtreden og skyter fra hoften til høyre og venstre. Krigen i Syria raser videre. I Norge har vi har våre mindre alvorlige, men like fullt dramatiske politiske feider denne høsten. Det er lett å se mørkt på fremtiden dersom du aldri får lysets budskap.

Det skjer nemlig mye positivt i verden. Enkeltmennesker, bedrifter og land tar større ansvar for å redusere klimagassutslipp og miljøforurensing. Nye typer arbeidsplasser erstatter de som forsvinner. Verdensøkonomien er i vekst. Flere løftes ut av fattigdom.

Vi mennesker får til utrolige ting sammen dersom vi ser mot lyset, har fremtidstro og håp.

Julebudskapet gjelder de store linjene i verden, og de små og nære i familien. Det er mye å glede seg over dersom vi tar oss tid til ettertanke. For meg er julehøytiden og julebudskapet en sjeldent god anledning til nettopp ettertanke. Jeg har vært heldig å leve et langt og innholdsrikt liv. Jeg har sett like rettigheter for kvinner og menn vokse frem.

Som lege har jeg sett medisinen hjelpe stadig flere til å bli helt friske.

Juleditt og juledatt

Ikke alle er like heldige. Men uansett utgangspunkt er julebudskapet en anledning til å finne fremtidstroen og håpet. Dessverre er det mange som mister gleden ved julen i stresset under juleforberedelsene.

Julegaver, julevask, julemat, juletre, juleditt og juledatt – vi løper fra det ene til det andre. For mange er førjulstiden blitt synonymt med stress fremfor familiehygge, håp og tro.

Julen er en magisk tid for mange nordmenn. Vi må ikke la stresset i juletiden bli overveldende. Kanskje vil en firepartiregjering med KrF inn i varmen gi oss mer av julebudskapets fremtidstro?

Det er i alle fall nå i julen vi kan tillate oss et slikt håp.