Vårrengjøring i kommentarfeltene

Stortingsrepresentant Margret Hagerup.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Netthets går dessverre aldri av moten. I dag arrangeres Norges første nasjonale dugnad mot netthat, «Rusken på nett». Nå skal kommentarfeltene rengjøres.

Folk er som regel mer moderate i sine uttalelser når de ser personen de snakker med. Ser man ikke på mottakerne som mennesker, er det lettere å komme med ufine kommentarer. Da jeg sluttet i min jobb i det private næringsliv og ble politiker opplevde jeg en del ganske tankevekkende ting.

Jeg har fått meldinger via Facebook Messenger om at jeg var finere på håret før jeg blond, og meldinger i kommentarfeltet på Facebook om at jeg driver med selvskading når jeg sitter i studio på Dagsnytt 18. Jeg har også blitt anbefalt å skaffe meg gullfisk i stedet for unger. De er lettere å mate, og jeg tar meg tydeligvis ikke godt nok av dem, nå som jeg er politiker.

I hjembygda mi gikk det nylig hett for seg da aktører både for og imot bompenger møtte hverandre med roperter og ukvemsord. «Hold kjeften på deg, ditt rauhål»; var det tydelige budskapet fra en av demonstrantene. 

Hva er det egentlig som gjør at vi mennesker synes det er greit å snakke slik til hverandre?

Løsningen er å snakke mer sammen. De aller fleste gangene jeg har svart i kommentarfeltene har det endt opp i en hyggelig tone. Jeg prøver alltid å være saklig i mine innlegg, og det ville aldri falt meg inn å be noen om å holde kjeft. Jeg tror heller ikke jeg har tenkt det inni meg, selv om det hender at jeg banner og tenker at enkelte burde dra dit pepperen gror. Men jeg hadde aldri brukt ukvemsord til noen.

Vi lever nå i en digital hverdag hvor sosiale medier styrer mye av debatten. Ofte er det vi som er eldst som ikke klarer å beherske oss. Egentlig burde det komme opp et varsel på sosiale medier, når vi poster noe som vi ikke ville hatt på forsiden av lokalavisen. Vi må bli mer bevisste på hvordan vi reagerer og hvorfor.

Samfunnsdebatten trenger et paradigmeskifte. Det har gått mange år siden første gang vi begynte med klønete sjekking via IRC. Den gang var det spennende og nytt. I dag har det blitt et forlenget talerør som blir der, herfra og til evigheten. Det er på tide at vi begynner å utvise nettansvar. Det begynner med oss selv.

La oss derfor bruke måneden juni til å framsnakke venner og kjente på sosiale medier. La oss ta denne kampen sammen. Det er vanskelig å vaske tastatur og PC med Zalo, men vi kan tenke før vi bruker munnen. Både med og uten tastatur.

9 av 10 trives på jobb

Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Arbeidslivet er i endring. Kunnskap og kompetanse er stadig viktigere, og arbeidsformer endres raskt. Vi står overfor et tydelig paradigmeskifte i arbeidsmarkedet som handler om den fjerde store revolusjonen i vår historie, nemlig industri 4.0. Digitaliseringen og automatiseringen går for fullt. Dette påvirker samfunnsutviklingen og skaper behov for ny kunnskap og kompetanse.

Vi ser en endring i arbeidsdagen og hvordan man bygger karriere. Vi bytter jobb langt oftere enn før, og spørsmålet er om det å motta en gullklokke for lang og tro tjeneste snart vil høre fortiden til. Ny og forbedret teknologi gjør oss i stand til å jobbe fra ulike steder, og samhandle på tvers av grenser og geografi. Vil vi i fremtiden ha behov for det tradisjonelle kontoret? Mye tyder på at fremtidens arbeidsliv vil være annerledes organisert, og at det vil bli en større grad av fleksibilitet i arbeidstid og sted.

Vi er mindre på åkeren og i fabrikkhallen

Det har allerede skjedd en dreining i sysselsettingen fra primær- og sekundærnæringene til tjenesteytende sektor. Tre av fire jobber i dag innenfor denne sektoren. Vi jobber altså stadig oftere i butikker, på kontor og i institusjoner og er mindre på åkeren og i fabrikkhallen. Mens man tidligere i større grad enten var frisk og på jobb, eller hjemme og syk, er det i dag en større gråsone mellom disse. Arbeidslivet er i endring.

I dag vet vi for eksempel at arbeid kan være helsefremmende, og at felleskap og nytte kan bidra til den enkeltes psykiske helse. Jeg treffer stadig personer i arbeidslivet som kan minnes perioder med sykefravær, eller permisjoner, hvor man merker de små tingene som skjer når man er utenfor arbeidslivet. Det er ofte da man begynner å irritere seg over ting man ikke har tid til når man er på jobb. Verdien av arbeid er viktig.

De som kan og vil jobbe, skal få jobbe

I dag står enkelte utenfor arbeidslivet, av ulike grunner. Derfor er tiltak som inkluderingsdugnaden, integreringsdugnaden og kompetansepolitikk viktige. De som kan og vil jobbe skal få jobbe, og det er viktig at en kan oppdatere sin kompetanse mens man er i arbeid. Å inkludere personer handler om bevissthet og vilje. Det handler om arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko, og politikere som er med og senker tersklene inn i arbeidslivet. Inkludering kan ikke være en statlig oppgave. Det må være et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører. Det er de som skaper arbeidsplassene.  

Fast ansettelse er hovedmålet og hovedregelen

Det er viktig for den enkelte at man kan forsørge seg selv og sin familie, og vi søker alle forutsigbarhet, både for arbeid og inntekt. Samtidig har vi et næringsliv som trenger trygge rammer, samtidig som man trenger en viss fleksibilitet. Derfor har bemanningsbransjen en viktig rolle, for å fylle kortsiktige behov. Derfor er det også adgang i arbeidsmiljøloven til å ansette midlertidig. Verken innleie eller midlertidige stillinger preger arbeidsmarkedet, de er begge en liten, men høyst nødvendig del av det.

Faktabasert kunnskap

9 av 10 trives på jobb i Norge. Vi har et godt arbeidsliv med arbeidsgivere som i all hovedsak ivaretar sine arbeidstakere og skaper verdier for seg selv og samfunnet. Disse arbeidsgiverne jobber i det daglige, og de stoler på at vi som sitter på Stortinget lager et lovverk som gir dem forutsigbarhet og trygge rammebetingelser. De tror også at vi forholder oss til fakta. Det er ikke alltid vi gjør det, og ord kan ha stor makt.

Jeg ser derfor med glede at Faktisk.no slår fast at det ikke finnes belegg for å si at innleie og midlertidighet florerer, slik Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og andre gjentar til det kjedsommelige. De ordene har jeg hørt i nesten hver eneste debatt i Arbeids- og sosialkomiteen, og det skaper en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer med terrenget. Det er ingen tvil om at det finnes utfordringer på en del områder i Norge, men vi jobber kontinuerlig for å finne nye løsninger. Men utgangspunktet for diskusjonen må være faktabasert kunnskap, og ikke «fake news» og skremselspropaganda.

Norsk arbeidsliv er i verdensklasse, og det er preget av høy tillit, åpenhet og god dialog. Dette må vi ta vare på og vedlikeholde. Kun på den måten kan man få gjennomført nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Arbeidslivet er i endring. Vi må ta grep og styre endringsprosessen.

Fødselsdepresjon eller babylykke?

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Torill Eidsheim (Høyre)

Det er overveldende å gå gravid, føde et barn og tilpasse seg livet med et nytt familiemedlem. Svangerskapet og tiden etter fødsel innebærer sterke følelser av både glede, spenning og engstelse.

Fødsels- og barseldepresjon rammer mange nybakte mødre

Det lykkelige møtet mellom mor og barn forbindes vanligvis med positive tanker og følelser. Men ikke alle opplever det så rosenrødt som man ser på film. Når «det største som kan hende i livet» – å få et barn – blir en større belastning enn du klarer å takle, ligger følelsen av skam, skyld og mislykkethet nær.

Norske screeningundersøkelser viser at mellom 10 og 15 prosent av kvinner i fruktbar alder har symptomer på angst og depresjon. Det blir ikke borte når graviditet inntreffer.

Med nærmere 60 000 fødsler i Norge årlig, betyr det at 6 000 til 9 000 spedbarnsmødre til enhver tid vil kunne ha psykiske plager. Utfordringer som kan bli enda større når man får et utvidet ansvar for enda et liv.

Hva skal til for å fremme trygghet, støtte og trivsel under graviditet og etter fødsel?

«Mamma Mia» er et web-basert program utviklet av blant annet spesialister på spedbarns psykisk helse, helsesykepleiere og jordmødre. Det er rettet mot gravide og nybakte mødre. Det første nettbaserte tiltaket i sitt slag i Norge, et lett tilgjengelig selvhjelpsprogram som skal bidra til å forebygge fødselsdepresjon hos nybakte mødre.

Programmet starter fra kvinnen er omtrent halvveis i graviditeten og varer til babyen er seks måneder gammel. Det skal gi kunnskap og trygghet under graviditeten og som nybakt mor.

For kvinner som har gjennomført selvhjelpsprogrammet på nett, viser evalueringsprosjektet gode brukerresultater og en lavere forekomst av barseldepresjon. Man kan også anta at babyen selv, partneren og eventuelle søsken vil ha stor glede av at moren gjennomfører dette programmet. Utfordringen er at få kvinner kjenner til Mamma Mia.

Denne uken markeres verdensdagen for mødres psykiske helse

Jeg synes det er en god anledning å fremsnakke dette programmet. Jeg vil også rette en stor takk til Norske Kvinners Sanitetsforening som har gjort Mamma Mia tilgjengelig og gratis for alle gravide.

Mødre og barns psykiske helse henger tett sammen. Jeg ønsker at psykisk helse skal bli like lett å snakke om som fysisk helse. Først når vi klarer å avdekke plager tidlig vil vi kunne forhindre at vanskelige tanker vokser seg til store problemer. 

Helsestasjonen er tett på kvinnen og har en viktig oppgave også med å sikre en helhetlig undersøke av barna. I tillegg er det viktig at vi styrker forskning og utdanning.

Økt kunnskap og kompetanse om psykisk helse er påkrevd. Samfunnet må forstå, familien må forstå og kvinnen må forstå. Det er nødvendig for å forhindre at en mamma med psykiske helseproblemer opplever ensomhet, nederlag og isolasjon.

Påske for liten og for stor

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Margret Hagerup privat

Så lenge jeg kan huske har påsken vært en fin tid. Det er den tiden av året hvor jeg alltid har begynt å se etter harespor, og når påsken nærmer seg har jeg sett etter små sjokoladeegg pakket inn i sølvpapir i alle slags farger. Mang en skitur er gått, mens lommen har blitt fylt opp av disse små, blendende eggene som har ligget i skisporet. Haren har visst alltid funnet sin vei til meg, uansett om vi har feiret påsken på fjellet, eller hjemme.

Mormor og påskeharen

Jeg tror egentlig det er mormoren min som satte meg i kontakt med påskeharen. De to har visst alltid hatt god kontakt. Hun visste som regel hvor påskeharen var, og det var ikke rent sjelden at han la fra seg små sjokoladeegg i hagen hennes, når vi var på besøk. Hun ble kjent med påskeharen tidlig på 1930-tallet, når hun vokste opp sammen med to søsken i nærheten av Hannover, i Tyskland. Hun har fortalt meg disse historiene mang en gang i løpet av oppveksten min.

«Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom på besøk. Det var visst i hagen, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og en måtte være trygg på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien besøk av kusiner fra Hannover, selveste storbyen. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.»

Gleden av påskefeiring

Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg de små barna, som løper opprømte rundt i hagen og leter etter sjokoladeegg. Et lite glimt tilbake til en svunnen tid. Når jeg åpner øynene ser jeg mine egne fire barn løpe rundt i hagen. Gleden i blikket til 3-åringen som har funnet et egg i funklende gullpapir. Guttene som løper rundt for å finne flest mulig egg. Hvor møysommelig de deler jaktens skatter, og hvor ivrig de diskuterer om påskeharen virkelig eksisterer. Minstejenta er ikke i tvil, men de to eldste begynner å bli mer skeptiske. Men de mister alle hemninger når jakten begynner.

I snart 40 år har jeg vært nabo med mormoren min. Hun nærmer seg nå 90 år og begynner å bli dårligere til beins. For noen år siden mistet hun sertifikatet, og vinteren har vært lang. Man kan formelig se kroppen krumme seg sammen, det går på humøret løst når man ikke kommer seg ut. Men heldigvis går vi lysere tider i møte. Kroppen reiser seg sakte opp mot sola og våren er i anmarsj. Mormoren min har formelig blomstret de siste ukene. Hun har vært like hektisk opptatt som påskeharen. Det er mye som skal på plass når påsken kommer, for ingen vet hvor haren hopper.

Minner fra en svunnen tid

Påsketradisjoner binder generasjonene sammen. I mormor sine øyne ser jeg fremdeles den lille jenta som løper rundt i en hage i Lüdersen og leter etter påskeharen. Gleden er like overveldende når små oldebarn kommer på besøk, og gleden er gjensidig.

Minner fra en svunnen tid har blitt til kjære tradisjoner, som vi tar vare på og viderefører til kommende generasjoner. Det er fascinerende å tenke på at påskeharen alltid har funnet veien helt til Kverneland, gjennom så mange år. Jeg kan røpe at jeg har sett sporene av ham, også dette året.

Påsken er definitivt en av favoritthøytidene mine!

God påske!

Hvordan gikk datakampen?

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Turid Kristensen (H).

Jeg spurte alltid om hockeytreningen, men aldri om dataspillet. Så våknet jeg.

Er du en av de foreldrene som gladelig stiller opp på barnas håndballkamper og korpsøvelser, men som er bekymret når barna bruker tid på dataspill? Spør du datteren din om hvordan fotballkampen gikk, men aldri spør sønnen din om hvordan det gikk da han spilte dataspill?

Jeg var en av de foreldrene inntil for noen år siden. Det var liksom noe som ikke angikk meg. Noe jeg ikke forstod. En annen verden.

Så feil kunne jeg ta.

NRK fortale lørdag historien om hvordan Robert Steen først forstod verdien av gamingen til sønnen Mats etter at sønnen døde. Mitt ønske er at andre foreldre skal våkne opp og forstå at gaming er en super fritidsinteresse på lik linje med andre interesser. At gaming gir barna flere venner og nye fellesskap. Også selv om barna er friske og deltar på andre arenaer.

Gaming er en viktig del av verdenen til mange av barna våre. 96 prosent av gutter og 63 prosent av jenter i alderen ni til 18 år spiller spill. I en undersøkelse utført av medietilsynet i 2018 er det likevel bare 18 prosent av barna som mener foreldrene er svært eller ganske interessert i spill de har spilt, mens 71 prosent av barna mener at foreldrene er svært eller ganske interessert i øvrige fritidsaktiviteter.

Dette er ikke bra nok. Barna våre fortjener at vi deltar og støtter dem uansett hva de interesserer seg for.

Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og finne ut hva gaming betød for min sønn da han ble alvorlig syk med ME for seks år siden. Han kunne ikke gå på skolen, han måtte slutte å spille ishockey og orket sjelden å treffe vennene sine.

Det er fremdeles en sorg for meg at han ikke lenger kan dyrke tidligere interesser eller ta del i gamle fellesskap, men dette fikk meg i hvert fall til å engasjere meg i noe annet som er viktig for ham.

Jeg bestemte meg for å sette meg inn i hva League of Legends er. Til min store overraskelse var det et veldig morsomt og spennende spill. Jeg klarer ikke å spille selv, men jeg har lært meg hva det går ut på.

Vi har i dag stor glede av å følge med på turneringer sammen, som arrangeres verden rundt. Og jeg kjenner på den samme stoltheten når han selv gjør det bra, som da han lyktes i idretten. Det føles godt, og det fortjener han.

Her er bilde fra en av gangene vi så på turnering sammen. Foto: Privat

Kanskje like viktig som at sønnen min har funnet seg en ny fritidsinteresse, er at dette har gitt ham veldig mange nye venner over hele verden.

Jeg kan stå med gledestårer i øynene utenfor gutterommet og høre latteren hans. Jeg hører hvordan de snakker sammen og har det morsomt. Min sønn er ikke lenger ensom selv om han ikke lenger kan delta i det samme fellesskapet som før han ble syk. Det er uendelig godt å vite.

Jeg er veldig glad for at jeg våknet opp, og nå kan ta del i noe som betyr så mye for en som er så viktig for meg. At dette også kan være en felles interesse for oss.

Innlegget ble først publisert på NRK Ytring.

Forsvinner julegleden i alt stresset?

Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg skrevet av Astrid Nøklebye Heiberg, stortingsrepresentant for Høyre.

I Norge feirer vi jul. Julebudskapet treffer bredt enten du er kristen, sekulær, ateist eller tilhører en annen religion. Dessverre forsvinner mulighetene for ettertanke og familiehygge i stress for veldig mange.

På 70-tallet meldte jeg meg ut av statskirken på grunn av deres syn på homofili. Biskopene «fordømte syndere, men ikke synden». Homofil kjærlighet var syndig. En slik kirke ville jeg ikke være medlem av.  Men julebudskapet treffer meg godt og jeg føler en dragning mot kirken. Alle prester formidler budskapet på sin måte, men det ligger en universell forkynnelse om fremtidstro og håp i det.

I vår verden trenger vi alle fremtidstro og håp – enten du har en gud eller ei.

Klimaendringer, Brexit og Donald Trump

2018 har vært preget av klimaendringer som traff Norge og forårsaket tørke. Et splittet Storbritannia diskuterer og forhandler om Brexit – forlate den europeiske unionen. I Frankrike protesteres det mot president Macrons (nødvendige) politiske reformer.

Donald Trump durer på med sin umusikalske fremtreden og skyter fra hoften til høyre og venstre. Krigen i Syria raser videre. I Norge har vi har våre mindre alvorlige, men like fullt dramatiske politiske feider denne høsten. Det er lett å se mørkt på fremtiden dersom du aldri får lysets budskap.

Det skjer nemlig mye positivt i verden. Enkeltmennesker, bedrifter og land tar større ansvar for å redusere klimagassutslipp og miljøforurensing. Nye typer arbeidsplasser erstatter de som forsvinner. Verdensøkonomien er i vekst. Flere løftes ut av fattigdom.

Vi mennesker får til utrolige ting sammen dersom vi ser mot lyset, har fremtidstro og håp.

Julebudskapet gjelder de store linjene i verden, og de små og nære i familien. Det er mye å glede seg over dersom vi tar oss tid til ettertanke. For meg er julehøytiden og julebudskapet en sjeldent god anledning til nettopp ettertanke. Jeg har vært heldig å leve et langt og innholdsrikt liv. Jeg har sett like rettigheter for kvinner og menn vokse frem.

Som lege har jeg sett medisinen hjelpe stadig flere til å bli helt friske.

Juleditt og juledatt

Ikke alle er like heldige. Men uansett utgangspunkt er julebudskapet en anledning til å finne fremtidstroen og håpet. Dessverre er det mange som mister gleden ved julen i stresset under juleforberedelsene.

Julegaver, julevask, julemat, juletre, juleditt og juledatt – vi løper fra det ene til det andre. For mange er førjulstiden blitt synonymt med stress fremfor familiehygge, håp og tro.

Julen er en magisk tid for mange nordmenn. Vi må ikke la stresset i juletiden bli overveldende. Kanskje vil en firepartiregjering med KrF inn i varmen gi oss mer av julebudskapets fremtidstro?

Det er i alle fall nå i julen vi kan tillate oss et slikt håp.

Slapp av, det er snart jul

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen.

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant for Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, leder for familie- og kulturkomiteen.

Jeg har kommet unna alle julefeiringer uten å bake julekaker, nesten. Lille julaften pleier den dårlige samvittighet å ta meg. Jeg burde jo ha noen småkaker i huset.

Har funnet ut at krumkaker er tingen. Enkel oppskrift og kromkakejernet gjør det meste. Bakingen er også effektiv: Mens krumkakene  steker kan en kjapt gjøre noe annet, henge opp den siste julekulen, rydde i grønnsaksskuffen i kjøleskapet, vaske litt i krydderskuffen og kaste det som har gått ut på dato for noen år siden. Eller pusse en sølvskje.

I prosessen må en regne med et par brente, men  det er ikke så farlig.

Krumkakene  blir så fine når jeg bruker tekopp som form. Dessuten kan det ferdig resultatet legges på Face, bare for å vise at jeg ikke er helt bakpå i jula.  Det ser proft ut og  jeg får rent mestringsfølelse på bakefronten.

Jeg lurer på om det er en kvinnegreie at alt skal være så på stell. Er det litt som at en fortsatt skal ha hjemmet  som det totale domene. Er fortsatt vask, pynt, mat og bakst er kvinnelig sysler.  Jeg mener at her må en være mer pragmatisk og la interesser styre juleforberedelser.

Total kontroll i heimen-syndromet

Om ikke mannfolka  bryr seg  om juleduker, juleservietter, julelys og julepynt, kan matlaging,  bakst eller vask være alternativet.  Så var det juletre, da. Etter flere års kommentarer på treets fasong og beskaffenhet når «Captn» (kallenavn på mann) kommer hjem  med juletre, er det også blitt mitt ansvar.

En ting mer å tenke på, klarer ikke å legge helt fra meg  dette «total kontroll i heimen-syndromet.»

Er julepapiret miljøvennlig?

En annen ting å tenke på er dette med miljø: Er julepapiret miljøvennlig, er det plast i gaven, er gaven nedbrytbar? Ser Stefan Heggelund, vår miljøpolitiske talsperson, kommer med pekefingeren når jeg ber om litt ekstra stæsj på pakken. Jeg lukker øynene og tar stæsjen.

I Drammen driver vi nemlig intensiv kildesortering, så julepapir og den slags samler vi i spesielle plastposer. Den posen er helt sikkert nedbrytbar.

Da var det  dette med kalorier også.  Her lurer farer bak hver sving, så mye veldig god julemarsipan, brente mandler og for ikke å snakke om desserter som frister. Her er det lett å gå på en kalorismell.

Derfor er jeg Ikke helt sikker på om det blir krumkaker i år, dessuten blir de ikke spist. De ligger og blomstrer på sitt fat gjennom julen. Og forslag om å fylle med krem og is blir stemt ned. Sist jul ble de satt ut til fuglene, de ble heldigvis spist.

God juleforberedelse.

Klumpen i brystet

Gjesteinnlegg av Astrid Nøklebye Heiberg, stortingsrepresentant (H)

For halvannet år siden fikk jeg kreft. Når man oppdager en klump i brystet stiller man seg spørsmålet – hva nå? Jeg tenkte ikke på at jeg kunne dø. Jeg vokste opp i en tid da en kreftdiagnose var en dødsattest, men slik er det ikke lenger.

Mange av venninnene mine er behandlet for kreft, og på en måte tenkte jeg at det var min tur nå.

Klumpen i brystet fant jeg en søndag. Fredag ringte fastlegen til Kreftsenteret på Ullevål. Mandag ringte de meg med forslag om behandlingsopplegg.

Færre dør av kreft

Helsetjenesten leverte utrolig bra, og veldig effektivt. Dette er regjeringens nye pakkeforløp for kreft i praksis. Når færre dør av kreft er det ikke bare fordi vi gjør medisinske fremskritt, men fordi menneskene i helsetjenesten jobber bedre og smartere sammen.

Når en kreftdiagnose oppdages sitter vi ikke lengre og venter ved postkassen på henvisning til videre undersøkelser. I dag har vi diagnosesentre hvor alle undersøkelser gjøres samtidig, og endelig behandlingsopplegg besluttes.

Jeg – med mange andre – følte meg sett. Jeg følte meg trygg.

Jeg må fremdeles gå til undersøkelser, men ved forrige legevisitt fikk jeg beskjed om at dette kom til å gå greit. Selv om jeg er ferdig med behandling og selv om jeg er erklært kreftfri, opplever jeg ofte at kroppen ikke fungerer som før.

Bare for noen uker siden var jeg på tur i marka. Jeg elsker å plukke kantareller om høsten. Men jeg sanker ikke like fort lengre. Det går heller ikke like fort til topps på Fuglemyra. Jeg er også mer trett.

Selv om vi hadde en fantastisk vinter i år fikk jeg ikke gått noe særlig på ski. Kanskje har jeg mer energi i år, eller kanskje ikke.

Pakkeforløp for kreft

Det gleder meg at Høyre gikk til valg på bedre oppfølging av kreftpasienter etter endt sykehusbehandling. Pakkeforløp for kreft er rett og slett en suksess.

Å sikre oppfølging helt hjem, vil være et viktig steg videre. Kreft er skremmende. Når man opplever at det haster, er det så godt å føle seg sett og oppleve å føle seg trygg.

Da jeg fikk kreft, spurte jeg meg selv om jeg hadde mye ugjort. Jeg kom til at det hadde jeg egentlig ikke. Men du verden så morsomt det er å få være med videre!

Jeg er lei av å bli satt i bås


Jeg blir alvorlig bekymret når noen kan få seg til å si at de ikke kan stemme Høyre, av hensyn til meg og min familie.

frokostmøte i regi av DN og Hun spanderer sist uke, ble jeg påminnet om den viktige kampen vi kvinner enda kjemper, for å kunne delta.

Jeg reagerer på at jeg blir beskyldt for å drive med selvrealisering når jeg er politiker, mens jeg har en oppofrende mann hjemme som passer barna.

Jeg blir alvorlig bekymret når noen kan få seg til å si til en medsøster i et annet parti at de ikke kan stemme Høyre, av hensyn til meg og min familie. «Rogaland Høyre har vært tankeløse når de setter en småbarnsmor høyt på listen.» Hensynsfull som denne personen var, ville det være bedre å stemme på Senterpartiet på Jæren. Der var Geir Pollestad på toppen, men hans farsrolle var visst ikke så viktig.
Heldigvis ble jeg valgt inn og havnet på Stortinget.

Verdien av mangfold

Som politiker er jeg engasjert i temaet inkludering og verdien av mangfold. Noen av de beste innleggene jeg har hørt fra en talerstol kommer fra kvinner, og ofte de som ikke er en naturlig del av samfunnsdebatten. Det gjør at jeg stadig prøver å rekruttere flere kvinner inn i lokalpolitikken.
Vi har en viktig stemme. Vi gjør samfunnsdebatten bedre. Det er verdien av mangfold.

Vi snakker mye om inkludering og mangfold, men det handler ofte om å inkludere innvandrere, eldre og de med nedsatt funksjonsevne. Men først og fremst må vi gjøre en innsats for å inkludere både kvinner og menn, på like vilkår, i arbeidsliv og i privatlivet.  Og vi må slutte å sette hverandre i båser.

Jeg sier ofte at jeg ikke hadde vært i politikken dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten.

Den har vært avgjørende for min manns rett til å være far og min rett til å være både mor og arbeidstaker. Vi trenger fremdeles fedrekvoten. Dessverre.

Menn liker best andre menn

This is a man’s world…
For menn er overrepresentert i politikken, samfunnslivet og medieverden. Menn liker best andre menn og skriver helst mest om menn. Menn stemmer også oftest på menn ved politiske valg. Det er i stor grad fortsatt mannens verden. Det er på høy tid med endring, og den må skje raskere.

«Manne seg opp»

Jeg tok meg selv i, under frokostmøtet til DN, at jeg bruker mange ord og uttrykk i min dagligtale, som er direkte uheldige for min egen stilling i samfunnslivet.

Man sier gjerne at man skal manne seg opp til noe, og snakker om kvinnelige politikere, sjåfører og komikere. Da blir man visst tøffere. Menn er tøffe, og de er politikere eller sjåfører, aldri mannlige politikere. Jeg har mange ganger fått kommentarer som at «hjemme hos deg så må det være du som har buksene på» og min mann har blitt omtalt som tøffelhelt for at han passer barna. Min rolle i samfunnslivet kan kun forklares gjennom maskulinitet.

Morsrolle og politiker

Språket er viktig, og gjennom språket og atferden påvirker vi kulturen.

 Vi damer gir for lite faen, er et tips journalistene gir. Samtidig blir jeg provosert over at folk spør meg hvordan jeg klarer å kombinere morsrollen, med det å være politiker. Begge deler er feil. Svaret er at vi må gjøre mer av alt. Det er prisverdig å kombinere foreldrerollen med det å være i full jobb.

Vi skal håndtere foreldremøter og juleavslutninger, samtidig som vi må i viktige møter og har tette tidsfrister å forholde oss til. Livet er en karusell, men heldigvis er vi alle på den samme karusellen. Kvinne, som mann. Kanskje skal vi i større grad anerkjenne også mannens rolle som far, og spørre ham hvordan han takler tidsklemma. Og kanskje skal vi kvinner i større grad si ja, og ytre vår mening uten at den er 100 % moden, samtidig som menn kanskje skal tenke seg om en gang eller to før de ytrer sin.

Turte ikke stikke meg frem

Initiativtakerne bak «Hun spanderer» knuste myter. Kvinner tør ikke stille opp. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Tidligere turte jeg ikke å stikke meg frem. Jeg ville vente til jeg hadde kunnskap. Den gang trodde jeg politikk var et eget fag. En av mine største erkjennelser i løpet av det første året som stortingspolitiker, er at jeg har kastet bort fem år i lokalpolitikken på å gjemme meg bak i kulissene. Glad i å diskutere og stå på talerstolen i kommunestyresalen, men livredd for å uttale meg offentlig og havne i debatter på Facebook.

Må ta vår plass i spaltene

Det siste året har jeg kastet meg ut i debatten. I dag tør jeg å stille opp. Men jeg er fortsatt redd for å bli avslørt, som en som ikke kan noe.
Jeg vil allikevel være en del av samfunnsdebatten. Alternativet er at verden styres av dresskledde, gråhårede menn. Det lover dårlig for min datter på tre års fremtid. Hun risikerer fortsatt å møte samme holdninger som hennes mor og bestemor møtte.

Vi kvinner må ta vår plass i spaltene, vi må bruke språket, og vi må ha redaktører som slipper oss til. Forfatter, Helene Uri, har sett på dette med språket, og spurte hvorfor vi snakker om det å ha baller som noe positivt. Se for deg at vi sier til unge jenter: «Du har virkelig guttetiss», for å fortelle at de er modige. Mot har ikke kjønn, heller ikke bukser eller skjørt.

Samfunnsdebatten er tjent av mangfold. Det er på tide å gjemme menn med svake meninger.

(Innlegget ble først publisert i Dagens næringsliv)

Skolestart med muligheter for alle

Bekymret og engasjert har jeg sendt mine tre sønner til et nytt skoleår. Selv om flere piler peker i riktig retning, er det store utfordringer i norsk skole. Lykkes vi bedre, kan flere delta i arbeidslivet.

Denne høsten har mine tre gutter sine første dager i henholdsvis 2., 3., og 4. klasse. De går i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter.

Det gjør meg som mor bekymret, men som politiker gjør det meg engasjert. Vi må ta grep. Da nytter det ikke å snakke om matpakka og være opptatt av skolematen.

Skolemat får man kjøpt på butikken, mens gode lærere bruker mange år på å utdanne seg til å utdanne barna våre. Vi er avhengige av å få barna våre trygt og godt gjennom skoleløpet. La oss derfor heie frem gode lærere, så kan vi heller smøre matpakken selv.

Jeg er bekymret

For i tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. 1 av 6 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og 1 av 5 går ut av grunnskolen uten grunnleggende matteferdigheter.

Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og gutter gjør det gjennomgående dårligere enn jenter på skolen.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og dermed øker sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig. Den skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Flere lærere og mer læring i skolen

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må løfte hver enkelt elev uavhengig av sosiale forskjeller, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn.

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte. Vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss i vår egen skoletid. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Våren 2017 kom det en ny femårig lærerutdanning på masternivå. Dette løfter statusen til læreryrket, og sikrer enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå ser vi at studenter søker seg til denne utdanningen.

Les også: Vi må ikke glemme gutta

Jeg håper at mine gutter også får oppleve mange gode lærere i årene som kommer.

Fremover skal vi gjennomføre et løft for tidlig innsats i skolen. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut.

Konsekvensen av å reparere sent fremfor å forebygge er at alt for mange ikke lærer det som skjer tidlig i skoleløpet, særlig gjelder dette gutter.  Med tidlig innsats vil vi ta tak i problemene når de oppstår, forebygge frafall og gi elevene mulighet til å nå sitt potensiale.

Å stiller krav er å bry seg

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at jobbsøknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Til store protester fra ytterste venstre fløy innførte Høyre i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse.

Dette har stor betydning for trivsel og læring. Resultatet er at fraværet har gått drastisk ned, og kritikken har stilnet. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolen, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen.

Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for sønnene mine, fordi jeg vet at vi tar gode grep.

Mitt mål for fremtidens skole er at vi klarer å snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle. Jeg tror det vil gjøre overgangen til arbeidslivet lettere, og slik kan vi igjen sikre skatteinntekter som betaler for velferden vi har.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt startet på skolen igjen, fortjener det. De er fremtiden vår!