Hvorfor har vi denne trangen til å storme et kjøpesenter på Black Friday?


Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Hvorfor har vi denne trangen til å stå opp grytidlig, stå klar med hundrevis av andre folk og storme et kjøpesenter på Black Friday for å kjøpe en ny iPhone 7 når iPhone 6 fortsatt fungerer helt fint?

Da jeg vokste opp pleide mamma å kjøpe små julegaver hele året og spare dem til desember. Hun pakket inn alt fra H&M-sokker til klær hun hadde kjøpt på salg i august, og la dem under juletreet. Det var hennes måte å sikre at vi tre barna kunne ha nok av gaver å åpne på juleaften, selv om lommeboken ellers ikke strakk helt til.

Med det minnet i bakhånd virker det spinnvilt at en gjennomsnittlig norsk sjuåring har 600 leker. Jeg skjønner rett og slett ikke når de har tid til å leke med dem?

Jeg undrer meg også over dette Loreal-slagordet «Because you´re worth it.»

Er det sånn å forstå at jeg fortjener å kjøpe meg en ny dyr shampoo fordi jeg har verdi som menneske? I så fall, hvor mye verdi har jeg dersom jeg slår meg løs og kjøper noen dyre anti-rynke kremer i tillegg?

Samfunnet vårt er innstilt på at forbruk bidrar til selvrealisering og lykke. Ved å kjøpe noen flere plagg, noen flere møbler og noen flere leker – så blir vi tilfreds. Butikker, reklamebransjen og sosiale medier bidrar til at det forsterker seg. Det er en trend vi alle har et ansvar for å motvirke.

Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Jeg er kapitalist. Jeg er jo for marked og bedrifter og handel og søndagsåpne butikker. Jeg er mot 6 timers-dag og at friske voksne pensjonerer seg for tidlig for å reise til Spania og slappe av.

Men jeg er også konservativ. Fellestroen for så å si alle som kaller seg konservative er at markedet i seg selv aldri kan bli en tilstrekkelig betingelse for et godt samfunn.

En sunn markedsøkonomi skaper frihet, sprer makt, oppmuntrer til sparing og styrker verdier som selvhjulpenhet, nøysomhet og moderasjon. En gründer tør å satse og skape en bedrift. En alenemor eller far får råd til å kjøpe klær til barnas skolestart.

Men markedet gir oss også serien «Date my mum» på MTV, en bomull t-skjorte det tok 1000 liter vann for å produsere og ørten «Made in China»- leketøy. Markedet alene kan stimulere til grådighet, og redusere mennesker til konsumenter.

Et godt samfunn må derfor bygge på noe annet enn kun markedsøkonomi. Et godt samfunn må også bygges på noe annet enn en altomfattende velferdsstat som forbyr og regulerer oss bort fra å ta «feil» valg.

Et godt samfunn skapes i de små fellesskapene, som fotballaget, arbeidsplassen, skolen, barnehagen, familien og vennegjengen. Det er i disse fellesskapene vi tilegner oss gode verdier, og får en oppfatning om hva som er rett og galt. Det er i disse fellesskapene vi får et moralsk kompass som gjør at vi fungerer som noe annet enn maskin med kortsiktige lyster.

Hjemme hos mamma lærte jeg verdien av moderasjon og sparsommelighet. På skolen lærte jeg om økologisk bærekraft og global rettferdighet. I barnehagen lærte jeg å snakke, samarbeide, dele og leke med andre barn.
Når jeg våkner trøtt en fredag morgen, har jeg lært å ta ansvar og gå på jobb.

Noen partier i norsk politikk tenker at vi må bekjempe menneskers grådighet ved å forby eller regulere det.

Til en viss grad er det riktig. Vi regulerer adgangen til å ta forbrukslån. Vi har avgifter på luksusvarer, sukker og alkohol. Vi påvirker privat forbruk gjennom rentenivå og skattenivå.

Men det finnes grenser for hvor langt politiske virkemidler bør og kan gå for å regulere det som også er etiske og moralske spørsmål. Miljøpartiet de Grønne ønsker for eksempel å innføre en 30 timers arbeidsuke uten at folk får kompensert for lønnen de har i dag. Med andre ord, de ønsker å gjøre oss fattigere for å unngå at vi skal forbruke enda mer.

Politikere klarer ikke å skape et lykkeligere samfunn ved å frata folk valgmuligheter. Det er ikke politikernes oppgave å «befri» folk fra den store byrden ved å velge selv og tenke selv og ta ansvar selv. Det er ikke politikernes oppgave å dra til shoppingsenteret på Black Friday og rive ned salgsplakatene.

Men det er politikernes oppgave å sikre at vi har en aktiv kulturpolitikk der vi diskuterer holdninger og normer i samfunnet. Det er politikernes oppgave å skape en skole som gir elevene kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet.

Og det er alles oppgave å påvirke vår egen kultur, snakke med hverandre om moralen i overforbruk, ta ansvar for seg selv og sine barn, og sette en liten stopper for shoppinghysteriet. Det er hyggelig med gaver under juletreet og noen tekniske duppeditter. Men barn trenger tross alt ikke 700 leker.

Jeg er usikker på om jeg liker #metoo


Det nærmer seg julebordsesong.

Jeg er usikker på om jeg liker #metoo-kampanjen. Den stiller meg til veggs med en følelse jeg ikke liker. En følelse av usikkerhet, utrygghet, frykt. Hvor mange ganger har man ikke vært i situasjoner man åpenbart ikke vil være i, men vært usikker på hvordan man skal reagere. Skal jeg være ærlig må jeg si at jeg har hatt hele reaksjonsmønsteret, fra tydelig å si i fra at dette ikke er greit, til å stivne helt. Ingen av reaksjonene har vært behagelige.

Mitt første møte med arbeidslivet var en sosial samling for nyvalgte ledere. Som en av få kvinner ble det naturlig at jeg ble utpekt som sekretær.

«Gid så pent de skrev, kan de skreve mer», sa en mannlig kollega.

Jeg lo godt av den vitsen og syntes han var munnrapp. Jeg var 20 år og prøvde å finne min plass i arbeidslivet.

Gjennom alle mine år i næringslivet og samfunnslivet har jeg blitt møtt med mange grove kommentarer, sagt i en munter tone, hvor man ikke umiddelbart reagerer over det som blir sagt. Vi er som kvinner vant med å være objekter, og vi stiller sjelden spørsmålstegn ved det. De av oss som gjør det, kjenner fort ubehaget, og skammen. Kan jeg egentlig skylde på meg selv?

Store deler av ungdomsskolen gikk med på lapper og kommentarer, om hvor fine pupper man hadde, og hvor lyst enkelte hadde til å gjøre flere unevnelige ting med disse. Det er vanskelig å være jente i en slik verden. Man har ingen å snakke med dette om, man forstår det ikke selv. Hva skal man si? På den ene siden er det kjekt med komplimenter, og som 14-åring er man ofte ikke så bevisst på hva disse komplimentene omhandler.

Det er samme mekanisme som gjør at vi ofte helt ubevisst forteller små jenter hvor fine de er, mens vi omtaler guttene som tøffe. Det var få jenter som sendte lapper til guttene hvor de lovpriste kroppsdelene deres. Det var rett og slett ikke passende.

Menn og kvinner er forskjellige. Donald Trump sa en gang «grab em by the pussy», om kvinner.  Det er det mange som gjør, oppfordret av Trump, eller ikke. De gangene det har skjedd, har det gått så fort, at man sjelden oppfatter hva som har skjedd før lenge etterpå. Noen av guttene fra ungdomsskolen gjør fremdeles dette, når vi nå treffes, 20 år etterpå. Denne gangen ga jeg klar beskjed.

Jeg har fire barn og er 37 år. Godt voksen sier mange. Det er godt å bli voksen sier jeg, for det er først de senere årene at jeg har funnet tryggheten og kraften til å stille spørsmålstegn ved enkelte normaliteter i samfunnet vårt.  Jeg ønsker ikke at mine gutter skal møte ungdomstiden, uten å vite hvor andre personers intimgrense går. Jeg ønsker heller ikke at min datter skal gjøre dette. Jeg unner ingen av dem følelsen av å være i en fysisk situasjon, der de ikke ønsker å være.

På samme tid vil jeg at alle skal få utforske sin seksualitet. Kropp er naturlig og fint, seksualitet er bra. Dette må også seksualundervisningen ta inn over seg, og vi må snakke mer om disse tingene. Vi som foreldre må være med å snu denne trenden, ved å tørre å snakke med ungene våre om dette.

Forebyggende arbeid, for gradvis å endre kulturen. Samfunnet må også fortsette å ta denne debatten, og mediene må melde seg på. Når en kollega av meg har utfordret flere aviser til å sette fokus på den utfordringen det er at eksempelvis jenter opplever spredning av sine bilder ulovlig, får hun som svar: Interessant sak, men vi må finne noen lokalt som vil stå frem.

Trenger man virkelig folk som eksponerer seg, for at denne debatten skal være relevant?

Trengte man også at en person startet kampanjen #metoo, for å starte debatten om utilbørlig oppførsel, og enda verre, overgrep? Hvorfor må det være sånn at noen må stå frem, for at vi andre skal stå opp? Det burde ikke være sånn.

Det er på tide at vi tar ansvar. Korrigerer hverandre, støtter hverandre, bryr oss om hverandre. Flere jenter bør slippe å komme frem med sine historier. Nå er det på tide at gutta boys tar grep, der det virkelig har en effekt, nemlig ved egen atferd. Det er ingen som setter pris på taktløs beføling og klønete formuleringer, med tilhørende obskøne tilbud.

Det nærmer seg julebordsesong. For enkelte en høytid for krenkende atferd og fylleangst, men også ren begrunnet angst. Det skjer ting på noen julebord, som aldri ville ha skjedd i formelle arenaer. Julebordet er for mange en sosialisering til arbeidslivet, og mange nyansatte er med på disse. En av våre nye landsmenn var på sitt første julebord i Norge, hvor han lærte seg hvordan man sosialiserer med hverandre. Han så en mannlig kollega ta et godt grep om rumpa til en kvinnelig kollega. Sånn gjør man det i Norge, tenkte han.

Vi kan alle tenke oss hvilken personalsak dette endte opp med, når han mandag morgen gjorde det samme. Det var ikke greit. Det er ikke greit. Vi må holde fingrene av fatet og vente på invitasjon, før vi forsyner oss. Mann, som kvinne.

Det samme skjedde når jeg i min tidlige yrkeskarriere var på julebord.

En mannlig kollega befølte en kvinnelig kollega. Han fortsatte, selv om hun sa nei. Vi var alle preget av denne hendelsen, og usikre på hvordan vi skulle oppføre oss. Det endte opp med at han mistet jobben. Det var uakseptabel atferd.

For vi skal ikke akseptere den type atferd, men vi må slippe å ha personer som stiller seg i kryssilden, for å løfte disse sakene. Vi vet alle at det skjer.  Hver dag. I de fleste rom.

#metoo