Jeg blir kvalm når jeg hører om hetsen hun mottar


Vi må ta til motmæle mot netthets, nå.

De siste månedene har jeg blitt mer og mer forbanna. På vegne av andre og på vegne av demokratiet.

Det er for mange mennesker, særlig kvinner, som opplever grov, seksualisert hets og rasistiske og hatefulle kommentarer når de engasjerer seg i samfunnsdebatten.

Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali er den siste som får gjennomgå. Men det har vært mange før henne.

Lan Marie Nguyen Berg har fått kommentarer som beskriver i detalj hvordan de skal drepe henne. Hun skal slås i bakhodet med en spade og begraves under asfalt.

Trine Skei Grande (V) har blitt hetset om vekt og intelligens. Hun får tilsendt seksuelt upassende meldinger og bilder på sosiale medier. Hun har mottatt flere drapstrusler.

Heidi Nordby Lunde (H) har fått kommentarer som «Du burde voldtas. Du skal voldtas.»

Både Erna Solberg og Hadia Tajik (Ap) har opplevd sin storm av kommentarer.

Noen av nettrollene er anonyme. Andre går ut med fullt navn. Mange er forbilder for sine barn og barnebarn.

Tap for demokratiet
Konsekvensene av dette er åpenbar. Viktige stemmer stilner. Debatten blir fattigere. Demokratiet taper.

La meg slå en ting fast. Selvfølgelig skal man tåle kritikk og skarpe formuleringer. Vi må tåle kontroversielle og sjokkerende uttalelser. Vi må tåle å bli provosert og krenket. Ytringsfriheten står sterkt i Norge.

Men prisen for å delta i den offentlige debatten er i dag for høy for mange.

Jeg er for eksempel uenig i en del av argumentene og utsagnene til Sumaya Jirde Ali. Jeg synes av og til hun går for langt i å karakterisere motstandere på en ufin måte.

Men jeg får vondt av å høre stemmen hennes briste på NRK når hun forteller om hetsen hun mottar. Jeg har stor respekt for at hun kaster seg ut i et slikt debattklima, og står opp for det hun tror på. Og jeg blir kvalm av kommentarfeltet:

«Tragisk eksemplar av et menneske.»
«Returner henne til Afrika.»
«Frekk sugge»
«Ufyselig vesen. Send henne hjem til Somalia.»
«Det er slike vi ikke vil ha i Norge.»
«Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene.»

Sumaya Jirde Ali er en ung kvinnelig samfunnsdebattant som fortjener å få reaksjoner og diskusjoner om hva hun mener – ikke hatefulle og rasistiske kommentarer om hudfarge, nasjonalitet, religion, alder, kjønn eller utseende.

Hetsen mot Sumaya er avslørende. Det handler om rasisme, diskriminering, negativ sosial kontroll og mannssjåvinisme. Gruppene som hetser Sumaya og andre kvinnelige samfunnsdebattanter har flere ting til felles: De er provosert og utagerer, ofte i håp om å kontrollere og true til taushet kvinner som i dag nekter å la seg kue.

Vi må gjøre mer for å sikre at stemmer vi burde høre – ikke stilnes.

Hva kan vi gjøre?
Erna Solberg har i mange år tatt til motmæle mot hets og nettroll, og brukt sin posisjon til å sette problemet på dagsorden. Det er jeg stolt over. I 2016 kom regjeringen med en strategi mot hatefulle ytringer, og flere av tiltakene der må vi følge opp videre.

Politiet må ha god kunnskap og kompetanse. Flere politidistrikt bør ha egne grupper som arbeider mot hatkrim, og arbeidet må prioriteres. Vi trenger mer forskning på årsaken til hatkriminalitet, hvem som utgjør nettrollene og skadevirkningene det har for den enkelte og for samfunnet. Vi trenger bedre veiledning og støtte til dem som opplever hat og rasisme fra feige anonyme mennesker bak PC-skjermen.

Også må vi alle ta til motmæle. Nettrollene er ikke mange, men de blir så veldig synlig dersom vi andre ikke sier i fra. La oss bidra i dugnaden mot netthets.

Han jobber deltid for å ha mer tid til trening og familie


Flere kvinner oppga trening, familie og fritid som begrunnelse for hvorfor de jobber deltid, i en artikkel på Frifagbevegelse.no. Hadde vi godtatt denne begrunnelsen hvis den kom fra en mann?

«Noe av det beste med deltid er at jeg har tid til å passe barnebarnet.»
«Jeg tenker at jeg lever nå, og lever slik det er best for meg.»
«Jobber deltid for å ha frihet og tid til hage og hund.»

(Sitater hentet fra artikkelen. Les den her. )

Debatten går varmt i disse dager rundt heltid-og deltidsjobb. Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn. 

Det hjelper lite at arbeidsgivere legger til rette for heltidsstillinger dersom det er for få som vil ha disse. Det er også en problemstilling at for få ønsker å jobbe i helgene, eller ser det som uaktuelt å ta langvakter.

«Nordsjø-turnus» har fungert i årtier innenfor enkelte virksomheter, men det blir som å banne i kirka dersom en tar dette opp for de mer kvinnedominerte yrkene.

Jeg tror vi sitter litt for godt fast i kulturen vår. «Sånn har vi det hos oss, og det har fungert godt til alle tider.» Det må vi kunne utfordre, og da må vi ta en debatt om kjønnsroller, hjemmet og arbeidslivet.

Les også: Er det greit å gråte på jobben? 

Jeg vil sammenligne det med debatten om fedrekvoten. Jeg er helt sikker på at jeg aldri ville vært på Stortinget dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten og det at jeg har en mann som ville ha deler av min permisjon, i tillegg til sin egen.

Vi har begge hatt arbeidsgivere som har lagt til rette for dette, og vi fant en løsning som fungerte godt for oss. Jeg ammet mine fire barn til de var over et år. Det er ingen motsetning mellom det å kunne amme og det å være i jobb. Fedre er fullverdige omsorgspersoner, og vi kan ikke skyve melka foran oss i permisjonsdebatten. Da vil vi aldri bli likestilte i arbeidslivet, og heller aldri likestilte på hjemmebane.

Anne-Kari Bratten, adm. dir. i arbeidsgiverforeningen Spekter,  fikk kjeft for å påstå at norske kvinner heller ville shoppe på CC Vest, heller enn å jobbe heltid. Det var en brannfakkel inn i debatten. Samtidig vet vi at vi må jobbe mer, for å opprettholde velferdssamfunnet.

Alternativet er å senke kravene på velferdstilbudene. Da må man spørre seg selv om det er greit at flere velger å jobbe deltid for å få mer tid til å trene og være med familien. I etterkant av Brattens uttalelse gikk 11 kvinner og menn ut i Fri fagbevegelse med en begrunnelse for hvorfor de jobbet deltid. (Saken jeg skrev om i innledningen.) Eller, 10 kvinner og én mann.  Overskriften burde altså heller vært «10 norske kvinner og en mann om deltid». For det er spesielt kvinner som jobber for lite. Og det er en utfordring.

Den uønskede deltiden er en utfordring, men det er faktisk også den valgte.

Flere av kvinnene i Fri fagbevegelse-artikkelen satte trening, familie og fritid som grunner for valget sitt.

Hva ville vi sagt dersom slike uttalelser kom fra menn? Rundt middagsbordet, på arbeidsplassene, i festlig lag. Vi hadde neppe akseptert det. De hadde blitt beskyldt for ikke å bidra.

Det ville ikke vært bærekraftig. 

Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn.

Jeg mener vi må ta grep nå. Hvis ikke vil min datter på 2,5 år vokse opp i et samfunn hvor det ikke er forventet at hun deltar.

Les også: Skal dere ha barn snart, eller?

Det er på tide at vi kvinner også begynner å ta vår plass. Vi kan ikke forvente like rettigheter, samtidig som vi skal forfekte vår egen fortreffelighet på hjemmebane.

Vi må ta denne kampen, slik at våre døtre slipper det. Det koster, men vi lever i en mannsverden. La oss ta skrittet mot et kjønnsnøytralt arbeidsliv, det fordrer først og fremst deltakelse.

Da må man melde seg på!

Jeg tror likestillingen er i en midtlivskrise nå. Krisen har fått navnet #MeToo


Denne krisen har vært viktig. 

#MeToo har rystet samfunnet vårt. Vi er mange som er forferdet over sakene med seksuell trakassering som har kommet frem, og det rulles stadig opp nye saker, i bransje etter bransje. Det er vondt å få høre om alle historiene, men på den annen side vet vi at det er helt nødvendig.

For mange har dette vært en tankevekker.

Det er et før #MeToo, og det er et etter. Det er vondt å erkjenne at man kanskje kunne gjort mer, men vi ser nå verden med nye briller. Vår viktigste oppgave i fremtiden er å bruke disse, og aldri mer ta dem av oss.

Jeg synes det er krevende å skrive om #MeToo, vel vitende om at vi nå også er midt i en situasjon med varslingssaker i eget parti. Men jeg mener temaet er for viktig til at vi ikke skal snakke om det. Alle sakene som rulles opp er tydelige tegn på dette.

Mange frykter allikevel at #MeToo har gått for langt, og spør spøkefullt om det ikke skal være lov å flørte lenger. Slike utsagn kan ødelegge debatten, og ufarliggjøre det vi egentlig snakker om. Det er farlig, for denne krisen har vært viktig. Den er viktig.

Folk som ikke takler å ha makt

Min kollega, Mathilde Tybring-Gjedde, avklarte betydningen av seksuell trakassering på en fin måte da hun deltok i NRK Debatten for to uker siden:

«Jeg kan forstå at noen reagerer på at oppførsel vi har akseptert og kanskje ignorert veldig lenge nå reageres på. Men det betyr ikke at den reaksjonen ikke er riktig. Og da er det utrolig viktig å få synliggjort den store forskjellen mellom vanlig, klumsete flørting på byen, eller at man driver aktiv sjekking, eller utroskap, eller alt man gjør etter jobb, som i utgangspunktet ikke har noe å si for tillitsvervet du har eller arbeidsstillingen du har. For det vi nå snakker om er jo skjeve maktforhold, og det er en vesentlig forskjell. For da er det store forskjeller i alder, i tillitsverv, i stilling.

Problemet med det, er at en person som er i overordnet maktposisjon, har en større innflytelse på relasjonen og situasjonen. Hvis du blir klumsete tafsete på byen, er det ugreit. Men dersom det skjer av en du har tillit til, som har en høyere posisjon enn deg, så er det ikke bare ugreit, men det gjør det vanskeligere å sette grenser for seg selv, og så er det vanskelig å synliggjøre de grensene for den andre.»

Så enkelt kan #Metoo beskrives.

Vi må være enige om at dette er en ukultur, og vi må være enige om at sånn vil vi ikke ha det hos oss. For seksuell trakassering finnes i alle bransjer og organisasjonsstrukturer.

Det handler om skjeve maktforhold og folk som ikke takler å ha makt.

Les også: Jeg er usikker på om jeg liker #MeToo

Alkohol – elefanten i rommet? 

Enkelte har sagt at elefanten i rommet er alkohol, og i noen sammenhenger er den elefanten i rommet. Alkoholen er en del av vår kultur, på godt og vondt.

I arbeidslivet og som HR-leder har jeg jobbet mye med holdninger til alkohol. På mange arenaer er det folk som sliter med alkoholen, og som tråkker over grenser som følge av dette. Ofte unnskylder man dem med alkoholen, eller at de er i en vanskelig periode. Det ryktes kanskje at personer har et problem, men det blir ofte bare med ryktene, eller en stilltiende erkjennelse av at sånn er det bare.

Dette sier noe om kulturen vår, og det sier noe om våre verdier.

Alkohol blir i mange tilfeller en bortforklaring, men det fritar allikevel ikke individene for handlingene.

Vi må snakke mer om dette

Jeg får inntrykk av at mange har brukt de siste månedene på å diskutere temaet med familie og venner. Det at vi sitter ved middagsbordet og er ute blant venner og diskuterer seksuell trakassering tror jeg hjelper. Vi må snakke mer om det for å få til en endring. Vi må snakke om hvordan vi som venner og kollegaer skal reagere når vi hører rykter, blir varslet om eller opplever uakseptabel adferd hos andre.

#Metoo har vært en flodbølge som er kastet over oss. Den treffer oss enda med etterdønningene, og vi vil kjenne dette i lang tid fremover. Vi står nå midt i et paradigmeskifte, fordi sterke personer har stått opp og fortalt om sine opplevelser. De har sagt at dette ikke er greit. Jeg støtter opp om deres mot og den retningen de tar samfunnet vårt i. De har gjort alle som vokser opp og er i samfunnet en stor tjeneste.

Hva nå med likestillingen? 

Det vil fremdeles kunne forekomme klønete sjekking og ubetenksomme kommentarer. Men vi vil forhåpentligvis i mindre grad møte den type atferd.

Samfunnet har sagt nei til seksuell trakassering.

Organisasjoner og bedrifter har måttet lære på den harde måten. Det viktigste nå er at vi tar lærdom av disser sakene og gjør grep for å unngå slike saker for fremtiden.

Jeg håper og tror at likestillingen kommer styrket ut av midtlivskrisa, og at vi kan gå fremtiden i møte med vårt nye verdenssyn. Det er en tøff prosess, men erkjennelsen har vært viktig.

Vi må beholde brillene på, for verden er forandret.

Vi drømte om Amerika

Av Lene Westgaard-Halle

Nytt år, nye muligheter. Det var kanskje det de tenkte, forfedrene våre som utvandret for over 100 år siden?

Mange nordmenn har hatt besøk av amerikanske etterkommere av nettopp utvandrerne på 1800-tallet. Det var flere grunner til at folk forlot det de hadde i Norge for å starte på nytt på et annet kontinent. Kanskje var storebror odelsgutt og tok over gården, kanskje var det vanskelig å få jobb, eller man opplevde politisk og religiøs undertrykkelse, mens for andre var eventyrlysten stor.

Uansett grunn, lokket friheten og mulighetene i USA. Dette førte til at vi etter Irland var landet i Europa med flest utvandrere.

Vi drømte om Amerika. Landet med muligheter for alle, ytringsfrihet, religionsfrihet, større personlig frihet og sterke borgerrettigheter. Amerika var en lysende, lokkende stjerne der borte på horisonten i vest.

Amerika har på svært mange områder fortsatt å gå foran, hvor «the American dream» har stått sentralt, hvor du ville lykkes uansett hvilket land du kom fra, hvilken religion du hadde, så lenge du jobbet hardt. Men det har gått i bølger, og i realiteten fikk langt fra alle ta del i disse drømmene.

Dersom du var lillebroren til en odelsgutt i Norge, og reiste over for å søke lykken, hadde du mange muligheter i «the land of the free». Var du derimot kvinne, eller av afrikansk opprinnelse, var situasjonen en ganske annen. USA har en spennende historie sammenvevd av svært stolte, men samtidig svært mørke øyeblikk. Perioder med diskriminering som i dag virker uvirkelig, og holdninger som i dag vekker avsky hos de fleste.

USA har utviklet seg, på samme måte som Norge.

Norge og USA har nære historiske bånd. Ikke bare er vår egen grunnlov inspirert av den amerikanske, men da Norge ble selvstendig i 1905 var USA blant de første land som anerkjente selvstendigheten.

Når vi har et helt friskt, blankt år foran oss, er det også naturlig å se på året som har gått. Dessverre føyer 2017 seg inn i rekken av mørke år for USA. For verden trenger et USA som går foran.

Et land hvor individets frihet fortsatt settes høyt, hvor religionsfrihet er en dyd og hvor landets leder går foran. Ikke et land som ledes av en person som har kommet til makten gjennom en skremmende splitt- og herskpolitikk.

Hvor grupper settes opp mot hverandre, hvor hat og utenforskap dyrkes, hvor kvinner latterliggjøres, og skulle du, gud forby, være fra et arabisk land, helst bør «reise dit du kom fra», uavhengig av om du er like amerikansk som de amerikanske etterkommerne etter 1800-tallets nordmenn.

Det er ikke et USA jeg er stolt av. Det er ikke landet med en leder som gjør meg trygg. Det Republikanske partiet har hatt mange svært dyktige politikere. Det samme har Demokratene.

Donald Trump tilhører egentlig ingen av dem. Han er en opportunistisk forretningsmann med en politisk retorikk som spiller opp under frykt og hat.

Så hvorfor er dette relevant for oss i Norge? Sikkerhetspolitisk er USA og Norge fortsatt nære allierte. Forholdet til USA har hatt en sentral plass i Norges sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden, noe som fortsatt er tilfellet i dag. Jeg tror ikke Donald Trump klarer å rive det ned.

Men vi bør likevel lære av det vi nå er vitner til. For selv om kjærligheten vi som enkeltindivider i Norge har hatt til USA nok har variert både gjennom historien og med politisk ståsted, opplever jeg at presidenten amerikanerne har valgt utfordrer oss på et nytt plan.

Vi har i mange år brukt begrepet «amerikanske tilstander» som noe negativt i Norge. Jeg håper vi, både politikere og velgere, lærer av det som nå skjer i USA. Enkelte partier bruker samme politiske strategi i Norge.

De fyrer opp under konfliktlinjer som kanskje egentlig er visket ut, eller bør viskes ut. By-land. Oslo-resten av landet. Elite-folk flest. Innvandrer-nordmann. Og mange av politikerne som gjør dette lykkes. For frykt virker, uavhengig av om det har rot i virkeligheten eller ikke.

Jeg tror vi er bedre enn det i Norge. Jeg kjenner folk både i by og bygd, folk både innenfor og utenfor Ring 3, politikere, lærere og bønder, heilnorske bygdefolk som helst ikke beveger seg over fylkesgrensa og innvandrere med forfedre fra både tre og fire land verden over.

Vi må ikke være så redde for alt som er annerledes enn oss selv, og vi må ikke la oss lure av politikere som spiller på svakhetene våre.

Jeg drømmer ikke lenger om Amerika.

Jeg drømmer om et Norge hvor vi er tryggere på oss selv, vår kultur og våre verdier enn at vi lar oss vippe av pinnen når vi møter den typen politikere.

Vi skal være stolte av at vi er ulike, nysgjerrige på folk som er annerledes, og ikke frykte at det rokker ved hva vi selv står for bare fordi noen andre mener noe annet.

Verdiene våre og identiteten vår kan ingen ta fra oss, men vi skal vokte oss vel for politikere som prøver.

Kjære deg som jobber i juletiden


Tusen takk.

Av Margret Hagerup

For 20 år siden begynte jeg min yrkeskarriere i en dagligvarebutikk i hjembygda mi. Jeg husker enda den spente følelsen jeg hadde de første gangene på jobb.

Dette begynner å bli noen år siden. Kjenner du igjen hun til venstre i bildet? (Foto: Privat)

Det var forventninger og stolthet, og det var med en viss ærefrykt jeg tok på meg uniformen og kunne sette navneskiltet på. Butikkyrket gav meg mange fine år, og det var også der jeg fikk mitt første møte med arbeidslivet og ikke minst serviceyrket. Det gav en unik mulighet for kontakt med mennesker, og det var en ærekjær oppgave å sørge for at kundene fikk det de trengte, når de trengte det.

I disse tider kjenner jeg alltid et savn mot mitt tidligere yrke. Når det koker i butikkene og køene er lange kjenner jeg at det klør litt ekstra i fingrene etter å sette seg bak kassen og jobbe for å få køene ned.

Hektiske sesonger som julen var en tid hvor tiden gikk raskt og humøret var på plass. Det var noe litt ekstra å være på jobb på julaften. Da var det alltid noen som manglet fløte, eller nellikspiker, og vi satt beredt for å hjelpe med dette.

Når butikkdørene gikk igjen, gikk vi alle hjem med forventninger om julefeiringen som lå rett foran oss. Vi som var i butikkbransjen fikk da en etterlengtet friperiode, hvor vi kunne kose oss sammen med venner og familie.

Mens vi låste dørene var det andre yrkesgrupper som åpnet sine, andre hadde dørene åpne hele julefeiringen. I et samfunn er det alltid noen som er på jobb, hver time, 24 timer i døgnet, året rundt. Slik går samfunnet rundt.

Det er mange som har jobbet mye de siste ukene, for å sikre oss det vi trenger til juleforberedelsene. De står bak kassen hver dag, og smiler som regel, enten vi gir dem kjeft eller ros.

Jeg synes det er på sin plass å sende noen gode tanker til alle disse, og også dem som jobber gjennom juledagene.

De sørger for at vi får den maten vi trenger, den pleien de syke trenger, og at beredskapen i samfunnet er på plass.

Takk!

Med ønsker om en fin julefeiring, hvor enn du måtte være.

O jul med din vrede

Det dukker stadig opp eksempler fra hverdagslivet hvor noen får gjennomslag for rare forslag, eller forbud. Julen er høysesong for dette.

I Stavanger er det igjen en skole som lurer på hvordan de skal forholde seg til julesanger, og i «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret kutter de ut «Glade jul». Barnehager og skoler sender ut skjema, og diskusjonene går varmt, inn i de mange hjem.

Skal barna gå i julegudstjeneste, eller ikke? Skal barna være med på skolens julesamling, eller ikke? Det er like sikkert at disse spørsmålene dukker opp hvert år, som at julemarsipanen er i butikkhyllene i oktober.

Om att og om att.

Jeg er så lei av debatten om julesanger og skolegudstjeneste som dukker opp hvert år. Skal vi legge den dø?

Hvorfor er vi så polariserte i dette spørsmålet? Kan vi ikke møtes til gudstjeneste, høre julesanger og være sammen, uten at det skal være noe farlig. Jeg gikk i skolegudstjenester da jeg var liten og husker det som umåtelig kjedelig.

I dag går jeg i gudstjenester og finner ro. Det gir meg et fellesskap, det gir meg gode minner. Siden jeg spilte i skolekorpset var det også tradisjon med julekonsert på julaften. Også dette gir delte minner, men mesteparten gode. Jeg husker aldri at mine foreldre, eller andre voksne, diskuterte hvorvidt jeg skulle delta i gudstjenesten eller ikke.

Hvorfor skulle det være et spørsmål?

Hvilke holdninger ønsker vi å videreføre til den oppvoksende generasjon? Jeg synes ikke det er bra at vi lærer barna opp til at normale tradisjoner ikke er greit. At vi som foreldre må velge det bort for dem. O jul med din glede blir fort til O jul med din vrede, i dagens samfunn.

Nå er vi i høysesong for å debattere det meste, pengebruk, matinntak, alkoholkonsum, telys, spredning av julebudskapet osv.

Kanskje burde vi heller hatt fokus på samhold, mangfold og inkludering. Det er mange som ikke får delta i samfunnet. La oss åpne opp og invitere inn, ikke holde utenfor.

Vår kristne kulturarv er viktig for meg, og historien likeså. Vi velger hvilke tradisjoner vi formidler videre. Min historie handler om tilhørighet, tradisjon, kulturarv og familie. Julen gir en god påminnelse på dette. Det er et avbrekk, som gir kjære minner fra en svunnen barndom.

Jeg blir salig langt inn i sjelen når ungene tenner det første lyset på adventskransen, og synger «Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord».

Jeg gleder meg over julen, sammen med ungene mine. Jeg ser stjernene i blikkene deres, og kjenner igjen den sitrende spenningen i magen. La barn få være barn, og la dem bli kjent med den kristne kulturarven gjennom juleevangeliet. La oss være sammen om dette. Det er en del av vår historie.

Sånn har vi det hos oss.

Hvorfor har vi denne trangen til å storme et kjøpesenter på Black Friday?


Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Hvorfor har vi denne trangen til å stå opp grytidlig, stå klar med hundrevis av andre folk og storme et kjøpesenter på Black Friday for å kjøpe en ny iPhone 7 når iPhone 6 fortsatt fungerer helt fint?

Da jeg vokste opp pleide mamma å kjøpe små julegaver hele året og spare dem til desember. Hun pakket inn alt fra H&M-sokker til klær hun hadde kjøpt på salg i august, og la dem under juletreet. Det var hennes måte å sikre at vi tre barna kunne ha nok av gaver å åpne på juleaften, selv om lommeboken ellers ikke strakk helt til.

Med det minnet i bakhånd virker det spinnvilt at en gjennomsnittlig norsk sjuåring har 600 leker. Jeg skjønner rett og slett ikke når de har tid til å leke med dem?

Jeg undrer meg også over dette Loreal-slagordet «Because you´re worth it.»

Er det sånn å forstå at jeg fortjener å kjøpe meg en ny dyr shampoo fordi jeg har verdi som menneske? I så fall, hvor mye verdi har jeg dersom jeg slår meg løs og kjøper noen dyre anti-rynke kremer i tillegg?

Samfunnet vårt er innstilt på at forbruk bidrar til selvrealisering og lykke. Ved å kjøpe noen flere plagg, noen flere møbler og noen flere leker – så blir vi tilfreds. Butikker, reklamebransjen og sosiale medier bidrar til at det forsterker seg. Det er en trend vi alle har et ansvar for å motvirke.

Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Jeg er kapitalist. Jeg er jo for marked og bedrifter og handel og søndagsåpne butikker. Jeg er mot 6 timers-dag og at friske voksne pensjonerer seg for tidlig for å reise til Spania og slappe av.

Men jeg er også konservativ. Fellestroen for så å si alle som kaller seg konservative er at markedet i seg selv aldri kan bli en tilstrekkelig betingelse for et godt samfunn.

En sunn markedsøkonomi skaper frihet, sprer makt, oppmuntrer til sparing og styrker verdier som selvhjulpenhet, nøysomhet og moderasjon. En gründer tør å satse og skape en bedrift. En alenemor eller far får råd til å kjøpe klær til barnas skolestart.

Men markedet gir oss også serien «Date my mum» på MTV, en bomull t-skjorte det tok 1000 liter vann for å produsere og ørten «Made in China»- leketøy. Markedet alene kan stimulere til grådighet, og redusere mennesker til konsumenter.

Et godt samfunn må derfor bygge på noe annet enn kun markedsøkonomi. Et godt samfunn må også bygges på noe annet enn en altomfattende velferdsstat som forbyr og regulerer oss bort fra å ta «feil» valg.

Et godt samfunn skapes i de små fellesskapene, som fotballaget, arbeidsplassen, skolen, barnehagen, familien og vennegjengen. Det er i disse fellesskapene vi tilegner oss gode verdier, og får en oppfatning om hva som er rett og galt. Det er i disse fellesskapene vi får et moralsk kompass som gjør at vi fungerer som noe annet enn maskin med kortsiktige lyster.

Hjemme hos mamma lærte jeg verdien av moderasjon og sparsommelighet. På skolen lærte jeg om økologisk bærekraft og global rettferdighet. I barnehagen lærte jeg å snakke, samarbeide, dele og leke med andre barn.
Når jeg våkner trøtt en fredag morgen, har jeg lært å ta ansvar og gå på jobb.

Noen partier i norsk politikk tenker at vi må bekjempe menneskers grådighet ved å forby eller regulere det.

Til en viss grad er det riktig. Vi regulerer adgangen til å ta forbrukslån. Vi har avgifter på luksusvarer, sukker og alkohol. Vi påvirker privat forbruk gjennom rentenivå og skattenivå.

Men det finnes grenser for hvor langt politiske virkemidler bør og kan gå for å regulere det som også er etiske og moralske spørsmål. Miljøpartiet de Grønne ønsker for eksempel å innføre en 30 timers arbeidsuke uten at folk får kompensert for lønnen de har i dag. Med andre ord, de ønsker å gjøre oss fattigere for å unngå at vi skal forbruke enda mer.

Politikere klarer ikke å skape et lykkeligere samfunn ved å frata folk valgmuligheter. Det er ikke politikernes oppgave å «befri» folk fra den store byrden ved å velge selv og tenke selv og ta ansvar selv. Det er ikke politikernes oppgave å dra til shoppingsenteret på Black Friday og rive ned salgsplakatene.

Men det er politikernes oppgave å sikre at vi har en aktiv kulturpolitikk der vi diskuterer holdninger og normer i samfunnet. Det er politikernes oppgave å skape en skole som gir elevene kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet.

Og det er alles oppgave å påvirke vår egen kultur, snakke med hverandre om moralen i overforbruk, ta ansvar for seg selv og sine barn, og sette en liten stopper for shoppinghysteriet. Det er hyggelig med gaver under juletreet og noen tekniske duppeditter. Men barn trenger tross alt ikke 700 leker.

Jeg er usikker på om jeg liker #metoo


Det nærmer seg julebordsesong.

Jeg er usikker på om jeg liker #metoo-kampanjen. Den stiller meg til veggs med en følelse jeg ikke liker. En følelse av usikkerhet, utrygghet, frykt. Hvor mange ganger har man ikke vært i situasjoner man åpenbart ikke vil være i, men vært usikker på hvordan man skal reagere. Skal jeg være ærlig må jeg si at jeg har hatt hele reaksjonsmønsteret, fra tydelig å si i fra at dette ikke er greit, til å stivne helt. Ingen av reaksjonene har vært behagelige.

Mitt første møte med arbeidslivet var en sosial samling for nyvalgte ledere. Som en av få kvinner ble det naturlig at jeg ble utpekt som sekretær.

«Gid så pent de skrev, kan de skreve mer», sa en mannlig kollega.

Jeg lo godt av den vitsen og syntes han var munnrapp. Jeg var 20 år og prøvde å finne min plass i arbeidslivet.

Gjennom alle mine år i næringslivet og samfunnslivet har jeg blitt møtt med mange grove kommentarer, sagt i en munter tone, hvor man ikke umiddelbart reagerer over det som blir sagt. Vi er som kvinner vant med å være objekter, og vi stiller sjelden spørsmålstegn ved det. De av oss som gjør det, kjenner fort ubehaget, og skammen. Kan jeg egentlig skylde på meg selv?

Store deler av ungdomsskolen gikk med på lapper og kommentarer, om hvor fine pupper man hadde, og hvor lyst enkelte hadde til å gjøre flere unevnelige ting med disse. Det er vanskelig å være jente i en slik verden. Man har ingen å snakke med dette om, man forstår det ikke selv. Hva skal man si? På den ene siden er det kjekt med komplimenter, og som 14-åring er man ofte ikke så bevisst på hva disse komplimentene omhandler.

Det er samme mekanisme som gjør at vi ofte helt ubevisst forteller små jenter hvor fine de er, mens vi omtaler guttene som tøffe. Det var få jenter som sendte lapper til guttene hvor de lovpriste kroppsdelene deres. Det var rett og slett ikke passende.

Menn og kvinner er forskjellige. Donald Trump sa en gang «grab em by the pussy», om kvinner.  Det er det mange som gjør, oppfordret av Trump, eller ikke. De gangene det har skjedd, har det gått så fort, at man sjelden oppfatter hva som har skjedd før lenge etterpå. Noen av guttene fra ungdomsskolen gjør fremdeles dette, når vi nå treffes, 20 år etterpå. Denne gangen ga jeg klar beskjed.

Jeg har fire barn og er 37 år. Godt voksen sier mange. Det er godt å bli voksen sier jeg, for det er først de senere årene at jeg har funnet tryggheten og kraften til å stille spørsmålstegn ved enkelte normaliteter i samfunnet vårt.  Jeg ønsker ikke at mine gutter skal møte ungdomstiden, uten å vite hvor andre personers intimgrense går. Jeg ønsker heller ikke at min datter skal gjøre dette. Jeg unner ingen av dem følelsen av å være i en fysisk situasjon, der de ikke ønsker å være.

På samme tid vil jeg at alle skal få utforske sin seksualitet. Kropp er naturlig og fint, seksualitet er bra. Dette må også seksualundervisningen ta inn over seg, og vi må snakke mer om disse tingene. Vi som foreldre må være med å snu denne trenden, ved å tørre å snakke med ungene våre om dette.

Forebyggende arbeid, for gradvis å endre kulturen. Samfunnet må også fortsette å ta denne debatten, og mediene må melde seg på. Når en kollega av meg har utfordret flere aviser til å sette fokus på den utfordringen det er at eksempelvis jenter opplever spredning av sine bilder ulovlig, får hun som svar: Interessant sak, men vi må finne noen lokalt som vil stå frem.

Trenger man virkelig folk som eksponerer seg, for at denne debatten skal være relevant?

Trengte man også at en person startet kampanjen #metoo, for å starte debatten om utilbørlig oppførsel, og enda verre, overgrep? Hvorfor må det være sånn at noen må stå frem, for at vi andre skal stå opp? Det burde ikke være sånn.

Det er på tide at vi tar ansvar. Korrigerer hverandre, støtter hverandre, bryr oss om hverandre. Flere jenter bør slippe å komme frem med sine historier. Nå er det på tide at gutta boys tar grep, der det virkelig har en effekt, nemlig ved egen atferd. Det er ingen som setter pris på taktløs beføling og klønete formuleringer, med tilhørende obskøne tilbud.

Det nærmer seg julebordsesong. For enkelte en høytid for krenkende atferd og fylleangst, men også ren begrunnet angst. Det skjer ting på noen julebord, som aldri ville ha skjedd i formelle arenaer. Julebordet er for mange en sosialisering til arbeidslivet, og mange nyansatte er med på disse. En av våre nye landsmenn var på sitt første julebord i Norge, hvor han lærte seg hvordan man sosialiserer med hverandre. Han så en mannlig kollega ta et godt grep om rumpa til en kvinnelig kollega. Sånn gjør man det i Norge, tenkte han.

Vi kan alle tenke oss hvilken personalsak dette endte opp med, når han mandag morgen gjorde det samme. Det var ikke greit. Det er ikke greit. Vi må holde fingrene av fatet og vente på invitasjon, før vi forsyner oss. Mann, som kvinne.

Det samme skjedde når jeg i min tidlige yrkeskarriere var på julebord.

En mannlig kollega befølte en kvinnelig kollega. Han fortsatte, selv om hun sa nei. Vi var alle preget av denne hendelsen, og usikre på hvordan vi skulle oppføre oss. Det endte opp med at han mistet jobben. Det var uakseptabel atferd.

For vi skal ikke akseptere den type atferd, men vi må slippe å ha personer som stiller seg i kryssilden, for å løfte disse sakene. Vi vet alle at det skjer.  Hver dag. I de fleste rom.

#metoo