Mørkemenn, mørketid og sutringsfrihet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

2018 var et spesielt år, hører jeg stadig. De som har vært med lenger enn meg i politikken er tydelige på at det var et usedvanlig spesielt år. Enkelte har kalt det en annus horribilis. Det skjedde mye som ikke hadde med politikk å gjøre. Det skjer enda mye som ikke har med politikk å gjøre.
Jakten på enkeltmennesket er fremdeles i gang.

Vi måtte bare vente og se hvilken retning Krf tok, før vi kunne begynne skytset. Før den tid visste ingen hvem de skulle sikte mot. Alle snakket varmt om Krf, de varme menneskene og det viktige valget som skulle tas.

Mørkemannen

Kjell Ingolf Ropstad ble i løpet av en debatt stemplet som mørkemann. Alt skulle handle om fosterreduksjon, selvbestemt abort, Pride-tog og Kjell Ingolfs preferanser. Jeg satt selv i radiodebatt noen dager etter at den fatale setningen kom ut og snakket om hvordan man skulle få flere barn. Overgangen fra en til to er den verste sa jeg, klarer man to klarer man også tre, eller fire. Der er ikke forskjellen så stor.

Jeg tenkte det siste inni meg.

Frykten for å ytre seg

Klok av skade over at ord kan fare galt av sted og stemple oss for evig tid.
Det har blitt en verden hvor mange frykter for å ytre seg. Ironi på nettet er en vanskelig øvelse, noe jeg oppdaget i mitt siste blogginnlegg hvor jeg skrev at den største personlige fadesen var at barnetrygden ble økt for barn opp til 6 år. Noe jeg selvfølgelig ikke mente. Jeg gikk ikke inn i politikken for å tjene penger. Personlig er jeg faktisk ikke så stor fan av å øke barnetrygden, da burde den heller vært mer behovsprøvd. Men jeg lever godt med at den økes for de det gjelder.

«Kvinnekortet»

Det jeg ikke lever like godt med er at «kvinnekortet» trekkes frem, hver gang debatten rundt bioteknologi tar fyr. Jeg har forståelse for at kvinner ser på det som likestilling at de kan få hjelp med eggdonasjon, all den tid vi har åpnet opp for sæddonasjon. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis ville ha stemt for det, dersom jeg hadde muligheten. Der er jeg en smule mer konservativ enn partiet mitt Høyre.

Assistert befruktning

Assistert befruktning til enslige kvinner håper jeg at jeg derimot aldri må stemme for. Da må kunnskapen min rundt temaet og min forståelse endres drastisk. Jeg kan rett og slett ikke se hvorfor staten skal rekvirere sæd til enslige kvinner, og jeg ser iallfall ikke at det skal handle om kvinners rettigheter og likestilling. Da får vi en utfordring rundt neste hjørne, når man skal snakke om menns rettigheter. Denne, og andre debatter fortjener bruk av innestemme, og den fortjener nyanser.

Kvinner og netthets

Her en morgen hørte jeg på radioen at kvinner vegrer seg for å stille til kommunevalg på grunn av netthets. Det ser jeg stadig vekk i kommentarfeltene. Heldigvis opplever jeg lite av det selv, men det kommer nok. Inntil den tid bruker jeg tiden min på å være en motkraft til det jeg mener har utviklet seg til en sutringskultur på sosiale medier. Jeg prøver å løfte det som er godt i samfunnet.

Det kunne flere med fordel gjort.

Erfaring gjennom snart 39 år har lært meg at det meste går bedre med en positiv innstilling. Gjennom saklig argumentasjon og debatt kan man også finne løsninger. Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

Det starter i kommentarfeltet

Husk at alle politikere også er sønner, døtre, mødre, fedre, naboer, venner og medmennesker. Vi såres ofte av de samme tingene, og engasjeres av samme saker. Felles for oss alle er at vi ønsker å påvirke samfunnet vi lever i. Enten vi er politikere, eller ikke.

Da hjelper det lite å drive med svartmalingskampanjer og karikere budskapet. Våre barn fortjener bedre. Det er vi voksne som må gå foran og bidra til en anstendig debatt.

Det starter i kommentarfeltet.

Lag barn, gjerne flere!

Skrevet av Lene Westgaard-Halle.

Statsministeren var klar i årets nyttårstale. Lag barn, gjerne flere!

Av en eller annen grunn provoserte budskapet enkelte, og flere på venstresiden mente at grunnen til at vi ikke får flere barn, er at Norge ikke er det bra nok land å få barn i. Da lurer jeg på hvilket land de mener er bedre enn Norge, og hva er det vi mangler?

Er det sykehusene?

Jeg fikk barn for litt over fire måneder siden. På et av verdens beste sykehus. En dramatisk fødsel som kunne gått skikkelig galt i en stor andel av verdens land. For vi er heldige i Norge, som har ett av verdens beste helsevesen.

Verdens beste jordmødre

Vi har leger jeg skylder livet mitt. Så det kan ikke være det de sikter til, disse damene som er sinte over at Erna oppfordrer oss til å få barn.

Er det foreldrepermisjonen da? Det at vi kan være hjemme et helt år med barna våre i betalt permisjon og virkelig være tilstede for dem i deres første leveår? For sånn var det ikke da jeg var barn. Da Arbeiderpartiets hegemoni hadde vart i flere tiår, og Odvar Nordli var statsminister.

Da jeg var barn, som jeg raskt vil tilføye at ikke er så lenge siden, så var over 300.000 mødre heltids husmødre, og kun 30 % av barn over 3 år var i barnehage. Var barnet ditt under 3 år, var det ca. 4 prosent som var i barnehage. Det var ikke noe ett års betalt permisjon da, men folk fikk jo unger. Ja, faktisk flere enn i dag.

Full barnehagedekning

Så er det kanskje det at vi har full barnehagedekning som er det store problemet? At vi mødre kan velge om vi vil jobbe eller ikke? Takk, Kristin Halvorsen, jeg kommer til å sende deg en varm tanke første dag i barnehagen til høsten. Eller er det kanskje maksprisen som gjør noen redd for å få barn? At det nå koster halvparten av det det gjorde for får år siden å ha podene våre i barnehage?

Mest barnevennlige land

Jeg er ikke det minste provosert. Jeg er bare ubeskrivelig takknemlig. Takknemlig for at jeg har fått barn i et av verdens aller mest barnevennlige land. Takknemlig for legene og jordmødrene som var der for oss, for at vi fikk ligge så lenge vi hadde behov for på barselavdelingen.

Takknemlig for at mannen min kan være hjemme med datteren vår i åtte måneder med lønn, mens jeg jobber. Takknemlig for at jeg vet at hun får plass i barnehage til høsten, og at vi begge har mulighet til å jobbe, samtidig som vi vet at hun har det bra. Takknemlig for at samtlige regjeringer vi har hatt, sakte men sikkert har gjort landet vårt så barnevennlig som Norge faktisk er i dag.

Samtidig skal vi ha respekt for de valgene familiene selv tar.

Å få barn tidlig

Det beste for Norge er om vi får barn tidligere enn i dag, og kanskje flere enn snittet i dag. Men det er ikke alltid det som er best for den enkelte familie. Men vår oppgave som politikere er å legge til rette for at det blir så enkelt som mulig, og så trygt som mulig.

Jeg er en av dem som ventet lenge med å få barn, og når vi først bestemte oss tok det mye lenger tid enn vi hadde planlagt. Jeg er ikke enig med dem som forsøker å spille på frykt eller skape et bilde av at det er håpløst å få barn i Norge. Norge er, takket være prioriteringer fra politikere i alle farger, et av verdens beste land å få barn i. Og det skal bli bedre.

Vi skal ikke bagatellisere frykten enkelte føler, men den må heller ikke overdrives. Det er nok av folk som forteller deg som barnløs hvor mye du går glipp av, folk som mener noe om permisjonsfordelingen familien har landet på, eller som mener å vite hva som er best for ungen din når du får barn.

Det kommer til å gå bra

Så kjære dere som vurderer å få barn, eller dere som vil utsette bare litt til, kjør på, alt ligger til rette for at det kommer til å gå bra. Vi lever i et av verdens beste land, med noen av verdens beste ordninger for barnefamilier. Selv om det kan komme noen søvnløse netter, og dere noen ganger kommer til å stå der klokken 04:30 på natten med en skrikende baby i armene:

Kjærligheten dere kommer til å føle for den lille bylten vil ta dere med storm! Barna er fremtiden – både for dere som familie, og for Norge som land.

Kommentarfelt og kritisk tenkning

Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Da jeg vokste opp hadde vi små håndholdte dataspill fra Nintendo med et par knapper på hver side. Favorittspillet var et spill venninnen min hadde, hvor man skulle ro en båt og redde fallskjermhoppere fra å bli spist av krokodiller.

Båten hadde tre trinn frem og tilbake, men det gikk jammen meg fort nok. Noen år etterpå kom Nintendo med Super Mario Bros. Julen vi fikk dette ble jeg sittende oppe til langt på natt for å spille. En ny verden hadde åpnet seg. Utviklingen har vært enorm etter dette. Mobilene gjorde sitt inntog og har gått fra stort til mindre, og koster i dag en brøkdel av hva de gjorde.

Barnas tilgang til internett

Mine barn er vokst opp i en digital verden. De kan ikke forestille seg en verden uten telefon, nettbrett, TV og fri tilgang til internett, døgnet rundt. Derfor er det vår jobb som voksne å sette grenser for dette, samtidig som vi skal oppdra de små.

Jeg synes dette er en vanskelig oppgave.

Det er vanskelig fordi det i en travel hverdag kan være fristende å la barna spille litt ekstra, eller se enda en film på Netflix. Det er vanskelig fordi jeg som voksen ikke har den digitale kapitalen jeg burde ha hatt.

Min eldste på snart 10 år har nok allerede oversteget meg i innsikt på de digitale flatene. Og det er før han er blitt sluppet løs i alt det internettet har å by på. Antagelig burde flatene for voksenopplæring på dette området vært langt større.

Sprer seg raskt

Nylig fikk jeg som forelder melding om at de forferdelige drapene i Marokko var delt via SnapChat til 7. klassinger på en skole i nærheten. Ordfører og politi gikk også ut og ba folk om å være varsomme og snakke med ungene om dette, og skjerme dem fra dette. Voksne ble oppfordret om å ikke oppsøke disse videoene. Det ville være en sterk opplevelse, uavhengig av alder. Det er ikke meningen at vi skal se på slike ting. Det er avskyelige handlinger som ikke bør deles.

Allikevel så sprer de seg.

Forfatter og direktør for Public Policy i Schibsted, Karin Pettersson, har skrevet boken «Internet är trasigt – Silicon Valley och demokratins kris» sammen med Martin Gelin. På NHOs årskonferanse hadde hun et innlegg om dette, hvor hun viste til Youtube og Facebook. Youtube ble i sin tid laget med målsetting om å lage en TV-kanal for alle. I dag er det også blitt en arena for radikalisering, hvor filmene styres av algoritmer.

Enkelt fortalt er det slik at både Facebook og Youtube er laget for at vi skal engasjeres og bli værende på plattformen så lenge som mulig. Jo lenger vi er inne, jo mer data får de. De lever på vårt engasjement. Valutaen som brukes er vår vrede, for vi engasjeres av følelser.

Det skremmer meg.

De siste årene har min bruk av sosiale medier økt betydelig. Jeg har i denne perioden lagt merke til at mange kommenterer, med tidvis svært stygge karakteristikker, er til innlegg de ikke har lest og ikke kjenner innholdet i. En overskrift eller et bilde, har vekket en følelse, og man bruker tastaturet for å få utløp for denne. Kommentarfeltene ser ikke lyse ut for menneskeheten.

Hvor ble det av skjemmevettet?

I november i fjor foreslo komiker Erlend Osnes at dette med ufine kommentarfelter kunne løses ved at man måtte bruke BankID for å kunne legge inn kommentarer.

Videre kunne man brukt dette til en karmakonto, hvor eksemplevis Jan Jansen går til banken og de ser at alt ser fint ut og melder :»Du kan få låne 4 millioner!, men vent, vi ser her på karmakontoen at du er et jævla rævhål, så du får faen meg ikke penger!».

Da jeg googlet opp denne episoden på telefonen for å finne ut hva Erlend Osnes faktisk sa, fikk jeg etter kort tid en mail. I løpet av de minuttene jeg googlet lån og komiker hadde noen fanget opp at jeg muligens var interessert i lån. «Vedr. din lånesøknad» sto det i kommentarfeltet. Og man undres over hvorfor folk havner i luksusfellen? Men det er en helt annen diskusjon. Tilbake til sosiale medier.

Kritisk tenkning

Poenget er at vi voksne har en jobb å gjøre. Ikke bare må vi sørge for at ungene våre utvikler evnen til kristisk tenkning , vi må også gå i oss selv. En aprildag for mange år siden var jeg på ferie hos farmor og farfar. Jeg var ikke så gammel, men husker enda nyhetssaken på NRK, hvor fiskere hadde fått en havfrue i nettet.

Jeg elsket havfruer og satt limt til TV-skjermen i dyp fascinasjon. Det fantes virkelig havfruer! Det var dessverre en aprilsnarr. Jeg kjenner den dag i dag enda litt på skuffelsen over dette.

Men heldigvis var det på den tiden ikke den store tilgangen til informasjon, og vi ante ikke hva Fake News var. I dag overlesses vi av mer eller mindre seriøse fakta. Utfordringen er at vi ikke vet hva som er hva. Målet må være at vi voksne sjekker hvor ting kommer fra, før vi eventuelt velger å reagere og dele.

Det hender stadig at noen deler en artikkel som går flere år tilbake på Facebook. Det kan gå lag tid før en oppvakt person kommenterer at «denne artikkelen er mange år gammel». Det må være en enkel sak å sjekke. I tillegg kan man vurdere flaten som deler saken.

Det som ved første øyekast kan vekke sterke reaksjoner, kan enkelt nyanseres ved at man bruker litt tid før man reagerer. Vi må rett og slett trene opp bevisstheten vår.

Teknologien brukes av oss mennesker, og vi må bruke den med omhu. Jeg tror ikke vi trenger karmapoeng. Men vit hvem du er når du skriver, og vit at du skriver til andre medborgere.

Vi politikere har en enkel syretest: kunne dette stått på forsiden av VG med navn og bilde? Ikke? , da bør du la være! Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Ikke skriv sånn, du kan bli sånn.

Vi må ikke glemme gutta

I årets Ungdata-rapport forteller nærmere 11 prosent av guttene på videregående skole om psykiske helseproblemer. Det må vi ta alvorlig.

Det er ingen enkel årsak til at stadig flere unge forteller om psykiske utfordringer, men dersom man lytter til ungdom, kan man tørre å peke ut noen årsaker.

Bekreftelse og likes i sosiale medier

I et gjennomdigitalisert samfunn, opplever mange unge at de er konstant eksponert for andres liv og bekreftelsessøken. Det tar kun et tastetrykk. Unge jenter og gutter er sårbare for mektige digitale design.

Det er en risiko at mange unge knytter selvfølelse og selvtillit til bekreftelsen de får gjennom sosiale medier, som antall likes på et profilbilde. Sosiale medier appellerer til et grunnleggende sosialt behov hos alle mennesker, nemlig å bli sett. Det gir også sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom.

Det kan være vanskelig å være fornøyd med den man er, når man hele tiden eksponeres for folk som er «litt bedre» i alt.

Det kan også føles mer ensomt å være alene når man ser at «alle» andre er på fest eller sammen med noen de er glad i.

Det digitale samfunnet vi lever i, og fellesskapene mange unge er en del av, har også et budskap om at man kan gjøre alt og oppleve så mye. Og det er jo i utgangspunktet flott!

Men multitasking og overflod av informasjon kan også bidra til å skape stress. Unge får ikke tid til å tenke, finne roen, bearbeide følelser og fordøye opplevelser. Det er ingen som forteller dem at det å si nei – og prioritere bort noe – også er viktig for å ha det bra med seg selv og finne ut hvem man er.

Press rammer også gutta.

Flere gutter på videregående forteller at de sliter med psykiske problemer og kroppspress. Men der jentene lettere snakker med venninner og mødre, og kommer i kontakt med skolehelsetjenesten gjennom samtaler om blant annet prevensjon, har guttene få veier de sluses inn.

Det er helt avgjørende at vi fanger opp signalene om hvem som trenger litt ekstra oppfølging, og at vi arbeider forebyggende.

Høyre i regjering har styrket skolehelsetjenesten og helsestasjonen med over 1 milliard kroner, og det har vært en kraftig økning i antall årsverk. Det skal vi fortsette med!

Men vi må også ta grep i skolen. Nå skal Livsmestring inn som et tverrfaglig tema i skolen. Det vil være viktig for at ungdom, også guttene, lærer å regulere følelsene sine og tåle motgang på en konstruktiv måte.

Menn må inn i oppvekst- og omsorgsyrkene

Vi må også bli flinkere til å rekruttere menn inn i oppvekst- og omsorgsyrkene. Studier viser at flere mannlige ansatte i barnehagesektoren gjør at flere barn mestrer språk og regning. Det er bra!

Men det viktigste er at flere mannlige ansatte kan sikre en bedre dynamikk i skolehverdagen, og muligens gjøre det lettere å fange opp de gutta som sliter.

Høyre har derfor etablert egne likestillingsteam i fylkene som skal arbeide med å rekruttere og beholde menn i barnehagene.

Det er viktig at vi ikke stempler alt som negativt. Ungdata-undersøkelsen viser også at mange unge trives og er godt fornøyd med foreldrene sine, med vennene sine og med skolen de går på.

Men vi må alle sammen ta ansvar for at våre unge får det bedre med seg selv, klarer å stå i sitt eget og ha trygge personer rundt seg de kan snakke med. Og da må vi ikke glemme gutta.

Derfor må menn håndhilse på kvinner


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth (H)

Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner av religiøse årsaker. Det er en misforstått toleranse av religion som motarbeider likestilling.

Vi skal behandle hverandre med respekt, uavhengig av kjønn og religiøs overbevisning. Derfor må menn håndhilse på kvinner.

Dagsavisen skrev tidligere denne uken om en lærer som ikke fikk fornyet vikariatet sitt ved en barneskole. Årsaken var blant annet at han ikke håndhilste på kvinner av religiøse årsaker. Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Det er oppsiktsvekkende at likestillings- og diskrimineringsombudet tar mannens parti og mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner. Hun mener at man «kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse». Med dette utsagnet bidrar likestillings- og diskrimineringsombudet selv til diskriminering.

Likestilling er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet. Det er viktig at barn som går på skolen lærer seg dette tidlig. Lærere er ofte forbilder for elevene. Rollemodeller i den norske skolen kan ikke forfekte et syn som godtar at menn ikke hilser på kvinner.

Vi kan ikke ha lærere som lærer elevene at man ikke trenger å hilse på kvinner eller behandle kvinner med den samme respekten som menn.

I så fall har vi lærere som ikke gjør jobben de er satt til å gjøre.

«Nei til EU» dyrker hatet

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?» synger Raga Rockers. Organisasjonen Nei til EU følger opp, og sprer hat på en måte vi sjelden ser i norsk politikk med sin siste «tegneserie».

Den har alt: Latterliggjøring av religion, halshugging, drap, horer, holocaust, korrupsjon og blod. Bare se her:

Nei til EUs tegneserie. Klikk for å se større. (Foto: Skjermdump.)

Til nå noe av det styggeste jeg har sett fra en organisasjon i Norge. Det får Donald Trumps politiske retorikk til å fremstå som lesestoffet på en søndagsskole. Sånt gjør meg uvel og flau. Uvel fordi voksne mennesker i en organisasjon mange tar seriøst kan få seg til å gjøre sånt, flau fordi det er en del av den norske politiske debatten.

En debatt Nei til EU dessverre setter sterkt preg på i enkeltsaker, nettopp med denne typen forkastelig retorikk.

Er det ikke bedre å ha noen å elske?

Likevel, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for i mange år har jeg vært tja til EU. Rett og slett fordi EU-medlemskap ikke er sort-hvitt, himmel eller helvete. Det er noe midt i mellom. Og midt i mellom er det mye rart i EU. Merkelige forordninger, kjedelige kompromisser, bunker av byråkrati.

Grå hverdag. I alle fall ikke det blodbadet Nei til EU bokstavelig talt tegner.

Mine varme følelser for EU har sovet i mange år. Det siste året er det imidlertid noe som har pirket borti disse følelsene igjen, vekket noe jeg for lengst hadde glemt. Sommeren 1993 forelsket jeg meg i Europa.

Jeg forelsket meg i den spennende og kronglete felles historien vår, kulturen vår. De varme og solfylte strendene i Spania, temperamentet i Italia, fjellene i Østerrike, maten i Frankrike, fotballen i England, fellesskapet i Norden og ideen om at vi alle er sterkere sammen. At solidariteten med hverandre styrker oss, at samarbeidet knuser konflikt, at vi endelig kunne være et kontinent preget av fred, heller enn mange hundre år med krig.

Det å oppdage verden utenfor Norge som tenåring var stort, og jeg var stolt av å være fra Europa.

Jeg satt oppe hele natten den kalde og sure novemberdagen i 1994. Jeg var knust neste dag. Jeg trodde Norge ønsket fred og samarbeid, at egoisme ville vike for solidaritet, at vi var en del av Europa. Det ble en lang vinter.

Kan man elske EØS?

I dag er Europa en viktig del av inntekten vår. Nye tall fra SSB viser at norske fylker eksporterte varer til land som omfattes av EØS-avtalen, til en verdi av over 230 milliarder kroner i 2017. Rundt tre firedeler av Norges eksport går nå til EØS-området.

Ti- ja, kanskje hundretusener av norske arbeidsplasser hviler på at vi har tilgang til EUs indre marked. Er man opptatt av norske interesser og norske arbeidsplasser, må man ha med seg at EØS er svært viktig for oss som nasjon.

Typisk norsk å være god

Vi nordmenn har et bilde av oss selv som jordnære, ujålete og folkelige – men, at vi vet best. Det gjør at typisk «Trump-retorikk», som gjerne danner et fiendebilde mellom «oss vanlige folk» og «eliten» får rotfeste. Der denne tankegangen Nei til EU nå kynisk forsøker å spille på.

Vi identifiserer ikke oss selv som elite her oppe på berget, men som «folk flest». Det er bare det at Norge er ikke sånn lenger. Dette bildet vi har av oss selv som en gjeng bønder fra enkle kår ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Vi er et av verdens aller rikeste land. Det er vi i Norge som er eliten, som er de med penger som vi ikke vil dele. Og det er for så vidt ikke noe galt i det at vi ønsker å bruke oljepengene våre på oss selv eller på våre egne utfordringer.

Men å kalle landene nedover i Europa for «elite» blir ganske merkelig. Det blir litt som Trump i USA, en av landets aller rikeste menn, som har klart å selge seg selv som «en av folket»; den som skal utfordre «eliten». Det blir på grensen til parodisk, og det er denne retorikken som nå altså importeres til Norge. I en styggere form enn Trump noen gang har brukt.

Det er dette som vekker engasjementet mitt igjen. Den var tydelig under debatten om Acer, og den er tydelig når Nei til EU selger budskapet sitt i andre saker, som i deres uriktige fremstilling av hva danskene mener om EU, og deres bilder av EU som en gjeng terrorister som halshugger verdiene våre så blodet spruter, var toppen av kransekaka.

Å være mot EU er realt, det er mye som kunne vært bedre med EU. Men den type retorikk skal vi ikke akseptere i Norge. Det har frem til nå ikke vært en del av den norske politiske debatten. Ironisk nok er det Nei til EU, organisasjonen som sier nei til alt som ikke er norsk, som kommer slepende med den.

Derfor vil jeg takke Nei til EU, takke for å ha minnet meg på at jeg ikke er som dem. At jeg ikke hater. At jeg føler varmt for andre mennesker, solidaritet og samarbeid.

At vi her i Norge kanskje ikke alltid er perfekte eller vet alt best. At jeg setter pris på fred og frihet, på samarbeid over grenser, på samhold og lojalitet, i medgang og i motgang.

Takk for at dere minnet meg på at størst av alt er kjærligheten, og at jeg fortsatt elsker EU.

Det burde være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode

I dette innlegget fra Arild Rønsen skriver han at stortingsrepresentanter bør ta seg sommerjobb. Vel: Da burde det være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode.

Det kunne muligens ha demmet litt opp for den folkeforakten jeg er i ferd med å få. Jeg merket avstanden bygge seg opp med det samme jeg ble nominert som stortingskandidat for to år siden. Kollegaer begynte å kalle meg politiker og omtale meg i sekkeposten «dere politikere». Det var sjelden med positivt fortegn. Faktisk aldri.

Seks år hadde jeg sittet i kommunestyret. Engasjert og til tider oppgitt mor og medborger. Det var ikke alt som gikk den veien jeg ønsket. Men jeg fikk være med i diskusjonene, og jeg kjente debatten og grunnlaget for at ting ble som det ble. Dette livet gav meg mersmak. Først så jeg at man kunne redde en åpen barnehage i lokalmiljøet, så så jeg at vi kunne sørge for gode friområder og flere tiltak for å bedre skole og oppvekst.

Som småbarnsmor med stadig flere barn ble jeg opptatt av tidlig innsats og gutters oppvekstvilkår. På dagtid jobbet jeg på kontor, på kveldene satt jeg i kommunestyremøter, innimellom skiftet jeg bleier og var fornøyd med livet.

Før den tid hadde jeg plukket jordbær, gått med aviser, vært vareplukker, butikksjef, kassamedarbeider, barnevakt, vasket hjem, skiftet bleier, laget middag, lukt i eget bed. Og sånn kunne jeg holdt på i det evinnelige.

Normalt er jeg mest opptatt av at man skal luke i eget bed, men når Arild Rønsen tar ansvar for andres bed klarer jeg ikke å dy meg. Og han er ikke alene.

Mange har en mening om politikere og også nå stortingspolitikeres lange «ferie». Om hva vi bør gjøre og hva vi ikke bør gjøre.

Jeg har planlagt å besøke bedrifter, barnehager, bondegårder og iskremkiosker. Jeg har planer om sommerjobb på Nav, jeg skal besøke tillitsvalgte i kommunene hjemme i Rogaland og jeg skal tilbringe tid med familien. Det er tross alt sommerferie i mellom alt det andre og da skal jeg være med mine nærmeste støttespillere.

Neste år vurderer jeg faktisk å ta helt fri. Hva er vitsen med å være ute blant folk når man plasseres i en bås uansett? Det beste er å holde avstand. Jo mindre vi vet om hvordan folk flest har det, dess bedre er det.

Nei, beklager, jeg mente faktisk ikke det.

Det er viktig for meg å holde kontakt med alle dere som er der ute hver dag og skaper verdier for samfunnet. Jeg er utrolig takknemlig for alt dere gjør, enten dere sitter på et kontor og fører regnskap, eller om dere løfter tunge kabelstiger på et lager. Dere har min fulle respekt, enten dere jobber skift eller turnus. Ja, dere kan faktisk jobbe 8-4 også uten at jeg skal dømme dere.

Men jeg ber samtidig om at dere slutter med den politikerforakten enkelte av dere viser i kommentarfeltene på sosiale medier.

Sett dere heller opp på valglistene til kommunevalget neste år.

Folk som Arild Rønsen burde hatt seg minst en periode som folkevalgt. Og sikkert flere med ham. Alle dere som sprer om dere med synsing og KMM (kos med misnøye) på nettet burde hatt en obligatorisk runde.

Hilsen ei som er i det virkelige livet. Både som politiker, kone, søster, mor og medmenneske. Og så videre.

Som småbarnsmor kjempet jeg for å få lov til å jobbe. Det må jeg nå også

Astrid Nøklebye Heiberg sammen med stortingsrepresentant Sveinung Stensland i Haugesund. Foto: Cecilie V. Jensen

Gjesteblogg av Astrid Nøklebye Heiberg

I dag fyller Likestillingsloven 40 år.

Det har skjedd mye siden da, men fortsatt trenger vi flere som kan gå foran, slik at det blir litt lettere for de som kommer etter oss.

Jeg har alltid latt meg irritere av pålagte begrensninger som følger av faktorer som for eksempel kjønn, legning eller alder. Det er derfor tankevekkende og trist at det fortsatt er behov for en likestillingslov i dag. Det tyder på at vi trenger flere som går foran.

Personlig håper jeg at jeg har bidratt.

Da jeg var småbarnsmor, for rundt 50 år siden, måtte jeg kjempe for å få lov til å delta i arbeidslivet. Jeg hadde små barn og en mann, og da passet det seg ikke å jobbe. Det kunne visst skade barna, og mannen min kom sikkert til å gå fra meg.

Den 8. mars 1980 var jeg den første kvinnelige psykiateren i Norge som disputerte. Å gjøre dette på kvinnedagen passet meg godt. I min karriere som psykiater arbeidet jeg også for å fjerne homofili som sykdomsdiagnose, noe som lyktes i 1978. Jeg håper dette har bidratt til å bedre likestillingen.

For det er en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn.

Det var derfor oppsiktsvekkende at jeg var den første kvinnen som ledet Norges Røde Kors. Dette er en organisasjon med mange kvinnelige aktive, men vi måtte vente helt til 1993 før en kvinne ble leder. Enda mer oppsiktsvekkende var det at ingen kvinner før meg som hadde vært president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger.

Disse to vervene er jeg fortsatt den eneste kvinnen som har innehatt.

I dag er jeg den eldste stortingsrepresentanten som har møtt på Stortinget. Nå som jeg har blitt litt eldre må jeg nok en gang kjempe for å få lov til å delta. Dette tyder på at vi må få til en holdningsendring for hvordan vi ser på eldres deltagelse i arbeidslivet.

I løpet av de siste 40 årene har vi kommet mange steg nærmere et samfunn hvor det ikke er hvilket kjønn du er, hvilken legning du har eller det årstallet du ble født som avgjør hvorvidt man anses som egnet eller ikke. Det er likevel fortsatt en vei å gå.

Derfor skal vi feire likestillingsloven.

Vi må verdsette historiens seire for ikke å ta likestillingen for gitt. På den måten blir det enklere for nye generasjoner å gå foran – slik at vi kommer lengre og kanskje helt i mål.

Når 9 av 10 sekstenåringer vil endre på kroppen sin

Det er noe som ikke stemmer.

Gjesteblogg av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth.

9 av 10 på 16 år har lyst til å endre på kroppen sin.  Årsaken til kroppspress og psykiske plager blant unge er sammensatte.

Det er ikke til å komme unna at enkelte bloggere og influencere som driver butikk på å selge produkter til unge må ta sin del av ansvaret for utviklingen. Disse må ta et større samfunnsansvar som alle andre som driver seriøs butikk.

Det er nærmest umulig å se for seg en hverdag uten sosiale medier.

De aller fleste av oss vil være enige i at den digitale utviklingen og sosiale medier har brakt mye godt med seg: Vi kan snakke sammen på nye måter, dele bilder og video fra opplevelser, utveksle meninger og starte debatter. Man kan få tilgang til svært mye kunnskap som tidligere var forbeholdt de få. Vi kan holde kontakten med venner og familie selv om det er stor avstand mellom oss.

Ungdom er mindre sosiale «i virkeligheten» nå enn tidligere, men tilbringer mye av fritiden på sosiale medier.

Men det er ikke til å stikke under stol at sosiale medier har en skyggeside. Bilder og oppdateringer fra tilsynelatende perfekte liv bidrar til et kroppspress. På få år har vi fått en helt ny bransje av ungdommer som forteller om sitt eget liv på bloggen sin fra jente- eller gutterommet til flere hundre tusen ungdommer.

Av mange fremstilles livet tilsynelatende som perfekt, hvor de alltid har perfekt hår og en perfekt kropp. Mange reklamerer for de produktene som gir disse tilsynelatende perfekte resultatene. Mange forteller åpenlyst om de kosmetiske inngrepene de gjennomfører, enten det er å operere nesen eller rumpa, eller ta injeksjoner i ansiktet. Noen avdramatiserer konsekvensene slike operasjoner kan ha.

Noen av disse tjener gode penger på å gjøre nettopp det, samtidig som de ikke er seg bevisste at det sitter ungdommer på rommet sitt og skulle ønske at de så annerledes ut. Det er ikke til å stikke under en stol at disse bidrar.

Det er en forskjell på den irriterende vennen som alltid legger ut de perfekte bildene på Instagram, og bloggeren som når ut til hundre tusener av ungdommer som tjener gode penger det. De som tjener gode penger på det, må forstå at de må ta mer ansvar for det de deler.

Jeg mener bloggere og andre aktører med stor påvirkningskraft i sosiale medier skal ta et større samfunnsansvar.

Vi trenger dialog med bransjen, og jeg tror vi kan komme langt på vei uten å lovregulere. Vi må diskutere hvordan vi kan utarbeide et mer forpliktende etisk regelverk på området, og hvordan dette kan håndheves.

Det er klart det på sikt kan være et behov for strengere regler, men det er et ganske kraftig virkemiddel som derimot bare kan ende med å begrense ytringsfriheten. Det er heller ikke gitt at strengere regler i seg selv gjør noe med det reelle problemet – nemlig kroppspress og psykiske plager blant unge. Derfor mener jeg det skal sitte langt inne før vi vurderer å lovregulere noe som dette.

Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres. Nå er tiden for å få de gode tiltakene som virker opp på bordet og opp i debatten.

Det er kanskje ikke noe nytt at ungdommer i og rundt puberteten er usikre på seg selv når kroppen endrer seg.

Men det er noe nytt at vi har ungdommer som tilsynelatende er perfekte som tjener penger på å fremstå perfekte mot den samme gruppa. Nå er det på tide at disse tar et større samfunnsansvar enn i dag, akkurat på linje med det alle andre som driver seriøs butikk må gjøre.

Vi må alle bli skamløse


Gjesteblogg av barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Først publisert på regjeringen.no.

Det er nok nå. Vi må få slutt på at negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, æres- og skamkultur hindrer friheten til unge jenter og kvinner.

Deres kamp for å leve frie liv er også vår kamp. Den starter der æres- og skamkulturen skapes og dyrkes: I moskeen, i kirken, i foreningen og på kafeen. Og den slutter ikke før vi alle er skamløse.

Tenk deg at du er 16 år og smugler kjæresten inn på rommet ditt. Pappa oppdager dere og utsetter både kjæresten og deg for vold. Mot din vilje etterlater han deg hos slektninger i Pakistan. I et land du aldri har vært før. Fordi det handler om skam og ære for familien i Norge.

Stygge blikk. Utfrysning. Pappa mister kunder i butikken sin. Nisha rives mellom å være en pakistansk datter hjemme, og være ei vanlig norsk jente ute med venner. Men som hun desperat gjentar: Jeg har ikke gjort noe galt.

Det forteller regissør Iram Haq i sin film Hva vil folk si.

I Danmark er en av de mest omdiskuterte bøkene fra i fjor, Dødevaskeren, skrevet av dansk-kurdiske Sara Omar. Hovedpersonen Frmesk er ikke ønsket av sin pappa fordi hun er jente. Det er en bok som starter i Kurdistan i 1986 og avsluttes i 2016 på Skejby Hospital. Den handler om utsatte jenteliv.

Vi må ikke tro at disse historiene bare er fiksjon, dette skjer med alt for mange jenter i det virkelige liv.

Foreldrenes rolle

Som Hva vi folk si og Dødevaskeren viser, står også foreldrene i et spenn. Mødre og fedre frykter for hva deres miljø vil si om deres barns oppførsel og levemåte.

I en familie som er hinduer står svigerdatteren i et spenn mellom bestemoren og sine egne barn. Hun har to døtre og to sønner. Døtrene må bli med i tempelet i helgene for å lage mat til søndagens samling. Sønnene får helgefri til å gjøre hva de vil. Moren vil at døtrene skal gjøre det samme som sønnene, men frykt og forventninger hindrer henne.

Firebarnsmoren Azra Gilani oppfordret i en kronikk i Aftenposten mødrene til å våkne. Hun skrev for de unge jentene som ikke opplever kjærlighet og trygghet i eget hjem. I et forsøk på å vekke foreldre. Vi må handle nå, skrev hun.

Det samme ser vi i Hva vil folk si. Mammaen til Nisha er aktivt med på å sende datteren til Pakistan og senere gifte henne bort til vennenes familiemedlem i Canada. For familiens ære. Uten at Nisha fritt får mene hva hun vil.

Kampen for likestilling handler om friheten til kunne ta egne valg og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Det handler om å trygge barna slik at de kan være seg selv og leve sine liv. Uten skyld og skam samtidig som de har en fot både i minoritets- og majoritetssamfunnet.

Likestilling er en menneskerett. Flere med minoritetsbakgrunn må komme på banen for å skape like muligheter for sine barn. Varig endring kan kun skje hvis miljøene selv vil. Jeg gir honnør til alle som hver dag kjemper sine kamper, store eller små, for at de selv og andre skal kunne leve frie liv.

Hva må vi jobbe for å endre?

Regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse tar opp viktige likestillingsutfordringer. Disse skal følges opp og forsterkes.

Frie liv handler også om aksept for den du er. Det handler om fravær av diskriminering og rasisme. At du kan få en jobb du er kvalifisert for, selv om du har et fremmed navn og at du kan ytre deg uten å bli hetset for den du er. Regjeringen er godt i gang med oppfølgingen av strategien mot hatefulle ytringer.

Jeg vil være en likestillingsminister for unge med minoritetsbakgrunn og vil kjempe sammen med dem for at de skal kunne leve frie liv:

  • Unge stemmer skal tas på alvor. Vi har mange viktige, unge stemmer i Norge. Mange slites mellom foreldrenes kultur og forventninger, og egne ønsker om selvstendige liv. Jeg vil at deres erfaringer skal lyttes til. Når regjeringen nå setter ned et utvalg for å utrede likestillingsutfordringer blant barn og unge, skal unge med minoritetsbakgrunn ha en selvsagt plass.
  • Bedre støtte til foreldre. Å være en god forelder er krevende for alle. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn står ofte i et spenn mellom sin egen kultur og forventninger fra det norske samfunnet. For meg er det viktig at de får hjelp og støtte i arbeidet med at barna skal få en god framtid i Norge. Et sentralt redskap er strategien for foreldrestøtte som vi legger frem i vår, der foreldreveiledning er tema.
  • Kamp mot diskriminering. Vi vet at mennesker med minoritetsbakgrunn opplever diskriminering, blant annet i arbeidslivet. Dette må vi hindre. Diskriminering er ødeleggende for tilliten vi trenger for å oppnå gode fellesskap. Regjeringen vil derfor iverksette tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og på utesteder.

Modige stemmer

Vi har heldigvis mange sterke stemmer i Norge. Stemmer som kjenner kampen for likestilling på kroppen. Der deres egen sikkerhet er kostnaden for å ta til orde for et fritt liv. Uten skam og skyld. Uten negativ sosial kontroll eller diskriminering.

Alle skal kunne leve frie og selvstendige liv. Barn, unge og voksne har rett til å ta sine egne livsvalg. Dette er en menneskerett som gjelder for alle.

Likestilling er en grunnleggende verdi i Norge, men det er ikke all likestilling vi kan vedta oss til. Det er ingen enkle løsninger når det handler om verdisett og holdninger.

Som en del av innsatsen for likestilling har statsministeren, kunnskaps- og integreringsministeren og jeg et frokostmøte med viktige stemmer med minoritetsbakgrunn på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Vi skal lytte til innspill og lære om hvordan vi sammen skaper et likestilt samfunn for alle.

Som Frmesk skriver i sitt brev til pleieren Darya i boken Dødevaskeren:

«Jeg prøver å fortelle min (historie) selv om bare tanken fyller meg med skyld og skam. Jeg føler skam over å eksistere. Vi er nødt til å ta kampen for det er våre liv som står på spill. Mine ord er det eneste jeg har tilbake. Det er grunnen til min overlevelse. Jeg er ingenting uten dem».

Det er tid for å gå fra ord til handling og ta et oppgjør med at unge får krenket sine rettigheter.

Jeg lover å stå sammen med dem i kampen for et likestilt Norge der alle har like muligheter og alle er like mye verdt. Uavhengig av bakgrunn.