Når voldtekt blir våpen

Anonymisert kvinne foran vindu.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Hele verden snakker nå om seksuelle overgrep, at det skjer i hjemmet, på arbeidsplassen og ellers i samfunnet. Men det er også et mektig våpen i krig og konflikt.

Av: Guro Angell Gimse, fungerende leder i Høyres kvinneforum

Vi må snakke om seksuelle overgrep som skjer her hjemme, men også det som skjer utenfor landets grenser. 19. juni er den internasjonale dagen mot seksuell vold i konflikt. Dagen markeres for å stoppe bruk av seksuell vold i konflikt og hedre ofrene for slike overgrep.

Voldtekt er et mektig våpen i krig. Det brukes mot fienden for å terrorisere og kontrollere samfunn. Kvinner og jenter er blitt bortført som sex-slaver, og brukes også som «belønning» for soldater. Det blir brukt som tortur, og i noen tilfeller for å bevisst spre HIV.

UNICEF melder at i løpet av ett år fikk 4,6 millioner jenter, gutter og kvinner traumehjelp og medisinsk behandling etter å ha vært utsatt for voldtekt og andre former for seksualisert vold. De rapportere også om at hele tre av fire kvinner i Kongo har opplevd seksuell vold.

Skammen og skylden som påføres ofrene ødelegger samfunn innenfra. Tausheten fra alle som vet, forsterker skammen, og bidrar til at ofrene blir sittende alene uten tilgang til hjelp. Overgrepene har også store medisinske konsekvenser.

Fjorårets Nobels fredspris gikk til Irakiske Nadia Murad, som ble holdt i IS-fangenskap, og den kongolesiske legen Denis Mukwege. Fredsprisvinnerne er viktige bidragsytere i å rette oppmerksomhet mot bekjempelsen av krigsforbrytelser og seksualisert vold i krig og konflikter.

Midler til kampen

«Voldtekt er et våpen i krig, med ødeleggende konsekvenser. Vi kan ikke lenger stå og se på. Det er tid for handling» sa statsminister Erna Solberg i sin åpningstale på konferansen «Ending Sexual and Gender-Based Violence in Humanitarian Crises». Statsministeren og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) offentliggjorde under denne konferansen at Norge gir én milliard kroner til kampen mot seksuell vold i krig og konflikt.

Dette er sårt trengte midler. Det er masse å ta tak i. Vi må bli bedre på forebygging. Ofrene må få tilgang på bedre hjelp. Det er også viktig at flere straffes for overgrepene.

Barn av krigen

Seksuell vold i krig fører også til graviditet og fødsler. Barn av krigen er et lite omtalt tema både i menneskerettighetssammenheng og når en diskuterer løsninger for fred og sikkerhet i FN. Derfor er dette tema for årets dag.

Barna og kvinnene skal få slippe å bære skammen over en brutalitet og ondskap som nesten mangler sidestykke. Ved at vi snakker høyt om at dette er en urett de ikke er skyld i og fortsetter å snakke om dette, så kan vi utgjøre en forskjell.

Vårrengjøring i kommentarfeltene

Stortingsrepresentant Margret Hagerup.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Netthets går dessverre aldri av moten. I dag arrangeres Norges første nasjonale dugnad mot netthat, «Rusken på nett». Nå skal kommentarfeltene rengjøres.

Folk er som regel mer moderate i sine uttalelser når de ser personen de snakker med. Ser man ikke på mottakerne som mennesker, er det lettere å komme med ufine kommentarer. Da jeg sluttet i min jobb i det private næringsliv og ble politiker opplevde jeg en del ganske tankevekkende ting.

Jeg har fått meldinger via Facebook Messenger om at jeg var finere på håret før jeg blond, og meldinger i kommentarfeltet på Facebook om at jeg driver med selvskading når jeg sitter i studio på Dagsnytt 18. Jeg har også blitt anbefalt å skaffe meg gullfisk i stedet for unger. De er lettere å mate, og jeg tar meg tydeligvis ikke godt nok av dem, nå som jeg er politiker.

I hjembygda mi gikk det nylig hett for seg da aktører både for og imot bompenger møtte hverandre med roperter og ukvemsord. «Hold kjeften på deg, ditt rauhål»; var det tydelige budskapet fra en av demonstrantene. 

Hva er det egentlig som gjør at vi mennesker synes det er greit å snakke slik til hverandre?

Løsningen er å snakke mer sammen. De aller fleste gangene jeg har svart i kommentarfeltene har det endt opp i en hyggelig tone. Jeg prøver alltid å være saklig i mine innlegg, og det ville aldri falt meg inn å be noen om å holde kjeft. Jeg tror heller ikke jeg har tenkt det inni meg, selv om det hender at jeg banner og tenker at enkelte burde dra dit pepperen gror. Men jeg hadde aldri brukt ukvemsord til noen.

Vi lever nå i en digital hverdag hvor sosiale medier styrer mye av debatten. Ofte er det vi som er eldst som ikke klarer å beherske oss. Egentlig burde det komme opp et varsel på sosiale medier, når vi poster noe som vi ikke ville hatt på forsiden av lokalavisen. Vi må bli mer bevisste på hvordan vi reagerer og hvorfor.

Samfunnsdebatten trenger et paradigmeskifte. Det har gått mange år siden første gang vi begynte med klønete sjekking via IRC. Den gang var det spennende og nytt. I dag har det blitt et forlenget talerør som blir der, herfra og til evigheten. Det er på tide at vi begynner å utvise nettansvar. Det begynner med oss selv.

La oss derfor bruke måneden juni til å framsnakke venner og kjente på sosiale medier. La oss ta denne kampen sammen. Det er vanskelig å vaske tastatur og PC med Zalo, men vi kan tenke før vi bruker munnen. Både med og uten tastatur.

Kan vi ikke ha utstillingsdukker i alle former?

Kroppspress i form av utstillingsdukker.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth (Høyre)

Kropper kommer i mange ulike former og fasonger. Jeg mener en slank kropp er like normalt som en formfull kropp. Heldigvis er vi alle forskjellige. Det er ikke noe nytt at de fleste har noe med kroppen sin de kanskje skulle ønske var litt annerledes.

Kroppspress og skjønnhetsideal er ikke noe nytt. At man synes venninna er litt finere i bikini enn en selv, er ikke i seg selv usunt eller noe vi nødvendigvis kan gjøre noe med. Men jeg synes samfunnet må slutte bygge opp under hva som er «ideal»-kroppen.

Et sted det ikke tas ansvar er i butikkvinduene

VG har gjort en undersøkelse som viser at utstillingsdukkene både er høyere og tynnere enn de aller fleste av oss.  Og de aller fleste utstillingsdukkene ser helt like ut. Alle kunder ser ulike ut, kan vi ikke derfor få utstillingsdukker i ulike størrelser? Jeg ønsker meg butikkvinduer som gjenspeiler samfunnet. Ikke vinduer som bygger opp under kroppspress.

For å bli kvitt kroppspresset mange opplever kan vi ikke bare rette pekefingeren mot politikere og skolen. Vi må rette pekefingeren mot de som hver dag utsetter unge for et usunt skjønnhetspress og de som bygger opp hva som er det «perfekte». 

Større ansvar

Mange bloggere sier at de vil ta et større ansvar. Deler av motebransjen tar et større ansvar ved at man bruker modeller i alle (iallfall flere) fasonger. Butikker går kritisk gjennom om klesstørrelsene er realistiske. 

Selv om butikkene selger klær til vanlige folk i alle størrelser, er utstillingsdukkene langt tynnere enn gjennomsnittet av befolkningen.

Det finnes selvsagt grenser for politikk. Selv om jeg sitter på stortinget er ikke alltid løsningen å legge til rette for eller forby noe, noen ganger må vi også bare si ifra når nok er nok. Jeg tror de aller fleste butikker er opptatt av å ta samfunnsansvar. Usunt kroppspress blant unge er et samfunnsproblem vi må ta et felles ansvar for.

9 av 10 trives på jobb

Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Arbeidslivet er i endring. Kunnskap og kompetanse er stadig viktigere, og arbeidsformer endres raskt. Vi står overfor et tydelig paradigmeskifte i arbeidsmarkedet som handler om den fjerde store revolusjonen i vår historie, nemlig industri 4.0. Digitaliseringen og automatiseringen går for fullt. Dette påvirker samfunnsutviklingen og skaper behov for ny kunnskap og kompetanse.

Vi ser en endring i arbeidsdagen og hvordan man bygger karriere. Vi bytter jobb langt oftere enn før, og spørsmålet er om det å motta en gullklokke for lang og tro tjeneste snart vil høre fortiden til. Ny og forbedret teknologi gjør oss i stand til å jobbe fra ulike steder, og samhandle på tvers av grenser og geografi. Vil vi i fremtiden ha behov for det tradisjonelle kontoret? Mye tyder på at fremtidens arbeidsliv vil være annerledes organisert, og at det vil bli en større grad av fleksibilitet i arbeidstid og sted.

Vi er mindre på åkeren og i fabrikkhallen

Det har allerede skjedd en dreining i sysselsettingen fra primær- og sekundærnæringene til tjenesteytende sektor. Tre av fire jobber i dag innenfor denne sektoren. Vi jobber altså stadig oftere i butikker, på kontor og i institusjoner og er mindre på åkeren og i fabrikkhallen. Mens man tidligere i større grad enten var frisk og på jobb, eller hjemme og syk, er det i dag en større gråsone mellom disse. Arbeidslivet er i endring.

I dag vet vi for eksempel at arbeid kan være helsefremmende, og at felleskap og nytte kan bidra til den enkeltes psykiske helse. Jeg treffer stadig personer i arbeidslivet som kan minnes perioder med sykefravær, eller permisjoner, hvor man merker de små tingene som skjer når man er utenfor arbeidslivet. Det er ofte da man begynner å irritere seg over ting man ikke har tid til når man er på jobb. Verdien av arbeid er viktig.

De som kan og vil jobbe, skal få jobbe

I dag står enkelte utenfor arbeidslivet, av ulike grunner. Derfor er tiltak som inkluderingsdugnaden, integreringsdugnaden og kompetansepolitikk viktige. De som kan og vil jobbe skal få jobbe, og det er viktig at en kan oppdatere sin kompetanse mens man er i arbeid. Å inkludere personer handler om bevissthet og vilje. Det handler om arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko, og politikere som er med og senker tersklene inn i arbeidslivet. Inkludering kan ikke være en statlig oppgave. Det må være et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører. Det er de som skaper arbeidsplassene.  

Fast ansettelse er hovedmålet og hovedregelen

Det er viktig for den enkelte at man kan forsørge seg selv og sin familie, og vi søker alle forutsigbarhet, både for arbeid og inntekt. Samtidig har vi et næringsliv som trenger trygge rammer, samtidig som man trenger en viss fleksibilitet. Derfor har bemanningsbransjen en viktig rolle, for å fylle kortsiktige behov. Derfor er det også adgang i arbeidsmiljøloven til å ansette midlertidig. Verken innleie eller midlertidige stillinger preger arbeidsmarkedet, de er begge en liten, men høyst nødvendig del av det.

Faktabasert kunnskap

9 av 10 trives på jobb i Norge. Vi har et godt arbeidsliv med arbeidsgivere som i all hovedsak ivaretar sine arbeidstakere og skaper verdier for seg selv og samfunnet. Disse arbeidsgiverne jobber i det daglige, og de stoler på at vi som sitter på Stortinget lager et lovverk som gir dem forutsigbarhet og trygge rammebetingelser. De tror også at vi forholder oss til fakta. Det er ikke alltid vi gjør det, og ord kan ha stor makt.

Jeg ser derfor med glede at Faktisk.no slår fast at det ikke finnes belegg for å si at innleie og midlertidighet florerer, slik Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og andre gjentar til det kjedsommelige. De ordene har jeg hørt i nesten hver eneste debatt i Arbeids- og sosialkomiteen, og det skaper en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer med terrenget. Det er ingen tvil om at det finnes utfordringer på en del områder i Norge, men vi jobber kontinuerlig for å finne nye løsninger. Men utgangspunktet for diskusjonen må være faktabasert kunnskap, og ikke «fake news» og skremselspropaganda.

Norsk arbeidsliv er i verdensklasse, og det er preget av høy tillit, åpenhet og god dialog. Dette må vi ta vare på og vedlikeholde. Kun på den måten kan man få gjennomført nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Arbeidslivet er i endring. Vi må ta grep og styre endringsprosessen.

Fra drøm til virkelighet

Svigerinnene Lene og Rikke Holmen-Jensen

Gjesteinnlegg av Rikke og Lene Holmen-Jensen, gründerne bak klesmerket Ella&il

Det å ta sjansen og tørre å drømme stort kan anbefales. Vi vil råde alle som har et brennende ønske om å skape noe eget, om å kaste seg ut i det. Selv om du tenker at det ikke passer akkurat nå, for det vil det mest sannsynlig aldri gjøre. Sett høye mål, det bidrar til at man strekker seg lenger.

Gründerreisen

En sen høstkveld for 4 år siden, bestemte vi oss for at tiden var inne og at vi ville satse på noe eget. Vi hadde en drøm om å skape det perfekte klesmerket.

Vi hadde lenge vært overbevist om at det var et hull i markedet og et sterkt behov for tidløse basisplagg. Vi ville skape tidløse plagg for fashionistaen med et perfekt snitt i høy kvalitet. Klær som kan brukes sesong etter sesong. Vi hadde skikkelig tro på ideen vår.

Reisen vår startet med en solid business plan. Vi brukte veldig lang tid. Kanskje for lang tid. Men det har vist seg å være vel investert tid. Business planen har nemlig vært et viktig styringsverktøy for oss hele veien. Vi ser faktisk fortsatt til den inni mellom. 

Så kastet vi oss ut i det ukjente. Vi besøkte stoffmesser og fabrikker i utlandet. Vi snakket med andre i bransjen som har gjort det samme før oss. Der fikk vi mange gode råd og tips. Etter hvert begynte brikkene å falle på plass.

Viktig med lagspillere

Men vi husker godt startfasen da det for eksempel var lite ressurser. Løsningen ble å bruke nettverket vårt aktivt. Modellene våre har vært damer fra vår utvidede vennekrets, lageret var i kjelleren og regnskapsføreren ble betalt i gjærbakst. Mennene våre og resten av storfamilien har også vært og er supre lagspillere å ha med på reisen. De har stilt opp som postbud, lagermedarbeider og tatt en større del av lek med barn og middagslaging når vi har jobbet lange dager.

Må ikke være redd for å ta i et tak

Som gründer må man sette seg inn i hele verdikjeden i firmaet. I starten gjorde vi alle jobbene selv.  Alt fra sjauing, pakking og logistikk, til design, salg og økonomi. Det har vært utrolig lærerrikt. Det har gitt oss verdifull erfaring, som var nyttig å ha med seg da vi skulle ansette til forskjellige stillinger. Selv om det kan være slitsomt der og da, gir det en innsikt vi aldri ville vært for uten.

Kast deg ut i det og ha det gøy

Du må ha tro på din egen ide, selv når det butter og er tøffe tak. Du må jobbe hardt og mye, men også husk å ha det gøy på veien. Du må bruke nettverket ditt og knyte til deg nye kontakter. Også må du tørre å spørre om hjelp. Vi har opplevd at folk er veldig behjelpelig, mye mer enn vi hadde turt å drømme om. Du må gå steg for steg og lær av feil underveis, ikke gi deg. Hardt arbeid gir resultater!

Vil du høre mer om gründerreisen vår kan du høre episoden da vi var gjester i podkasten #dethunsa.

Trumfer amming alt annet?

Illustrasjonsfoto av baby sammen med mor. Margret Hagerup innfelt i en runding.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Vi bør fritt kunne velge hvordan vi fordeler foreldrepermisjonen, uten å skulle belæres i noen som helst retning. Slik er ikke situasjonen i dag. 

Debatten om fordeling av foreldrepermisjonen har engasjert meg siden jeg startet med politikk i 2011.

Før jeg fikk barn var jeg svoren tilhenger av valgfriheten og familienes egen mulighet for å påvirke familielivet sitt. Det er jeg for så vidt enda, men nå ser jeg at det er nyanser. Disse nyansene handler mye om kultur, sedvane, følelser og fakta. Salig blandet sammen i en debatt som den siste tiden har handlet om likestilling og like rettigheter for foreldrene.

Selvrealisering

Etter at jeg ble stortingsrepresentant ble jeg beskyldt for å drive med selvrealisering, og enkelte mener sågar at jeg velger bort familien. Menn har det sjelden slik. Menn velger bort familien dersom det blir samlivsbrudd. Flere av disse velger ikke bort familien selv, men velges bort på grunn av mors rettigheter. Tenker man da alltid på barns beste? Jeg tror ikke det.

Papparollen

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har tenkt at min manns rettigheter er viktige, og at de får for liten plass i debatten. Det har hendt at jeg har kjeftet på ham. For man blir jo tidvis irritert når andre ikke gjør slik man selv tror er riktig. Heldigvis har han fått muligheten til å utforske papparollen alene.

Han har skiftet bleier, trøstet, og bygd sterke relasjoner til barna. I dagens debatt kan man lure på om det er til barnets beste jeg har latt mannen min gjøre dette. Har jeg brutt en hellig pakt mellom mor og barn, og valgt bort det som gir barna mine trygghet?

Jeg tror ikke det, men man kan begynne å lure når man ser en del debatter.

Pupp som vetokort

Jeg misliker at puppen skal brukes som et vetokort i debatten. Jeg ammet alle mine fire barn, men var etter eget ønske samtidig yrkesaktiv. De første seks månedene var ammingen på topp. Det føltes litt sårt å forlate redet da det endelig begynte å bli liv og aktivitet hos de små. Det var alltid nye historier når jeg kom hjem fra jobb. Gleden var stor da det endelig var gjensyn, og puppen kom frem ganske raskt. 

Tredeling av permisjon

Etter hvert som barna ble eldre skulle nye matvaner introduseres. Puppen betyr ikke alt, men er en del av den naturlige spedbarnstiden. Dersom man ikke vil at barnet skal ha de samme forutsetninger til å kjenne begge foreldrene sine godt, kan man gjerne velge å bare vektlegge dette. Samtidig må man kunne spørre seg om det ikke er bra for barnet å være sammen med far en lengre periode? Gjør tredeling av permisjon at barn får en dårligere spedbarnstid?

Det er fremdeles for mange hindre som reduserer valgfriheten. De finnes på arbeidsplassen, i politikken, og rundt kjøkkenbordet. «Min mann kan ikke ha fri i februar eller mars», er et av argumentene som har kommet frem. Om det stemmer, finnes det i dag jobber kvinner ikke kan ha om de skal kunne få barn. En tidligere sjef sa for mange år siden at «jeg kunne aldri hatt pappapermisjon i den tidligere jobben min». Den jobben overtok jeg etter ham. 

Ingen tøffelhelter

Familiene må selv kunne velge, men jeg vil også at mine barn skal vokse opp i et sunnere debattklima. Mine sønner skal kunne bli engasjerte og tilstedeværende fedre, uten å kalles tøffelhelter. Og min datter skal kunne bli en kjærlig og engasjert mor uten å beskyldes for å velge vekk barna. Barna skal kunne kjenne både mor og far.

Vi trenger derfor arbeidsgivere som ikke føler risiko ved å ansette kvinner foran menn. Men viktigst av alt vi trenger et samfunn hvor mor og far kan være kjærlige foreldre på like vilkår. Det ene er ikke bedre eller verre enn det andre. Det kalles lagarbeid.

Våre barn fortjener at vi tar denne kampen nå.

Kva som har formar våre val

Bilde av stortingsrepresentant Torill Eidsheim foran Stortinget. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg av Torill Eidheim, Stortingsrepresentant (H)

Eg har lyst til å slå eit slag for alle våre bestemødre.

Vi har akkurat lagt bak oss 8. mars og kvinnedagen. Eg har alltid hatt ei kjensle av at denne dagen på ein måte ikkje er min. Kvifor har eg først stilt meg dette spørsmålet no?

Sterke kvinner

Måndag forrige veka fekk eg ei omvisning på Westminster (det britiske parlamentet). Gjentatte gonger blei det trekt fram historiar om sterke kvinner som ikkje berre har forma London si historie, men kjempa for våre felles rettigheiter. Emmeline Pankhurst var ei av desse.

Britisk aktivist og hjelpar i Suffragette-bevegelsen. Ho var sterkt kritisert for si militante framferd, men også anerkjent for sitt bidrag til kvinner sin stemmerett. Time Magasine har utpeika henne som ein av dei 100 mest innfytelsesrike personane i det 20. århundret.

«Ho forma ein tanke for kvinner av vår tid; ho rista samfunnet inn i eit nytt mønster utan moglegheit for å kunne gå tilbake»

Kanskje var det berre eg som denne dagen la akkurat dette mest på minnet. Men det fekk meg til å tenkje på kva som har forma oss kvinner som lever i dag.

Da kvinner fekk stemmerett

Kvinnene i min familie var nok ikkje som Emmeline Pankhurst. Kampen for kvinner sin stemmerett er den tydelegaste og viktigaste kampen for utviklinga av samfunnet vårt i dag.

Bestemor var berre eitt år den gongen kvinner fekk stemmerett. Ho har vore blant dei som meinte at å stemme er ei borgarplikt, men mest av alt også ein viktig moglegheit å nytte seg av.

Det var få kvinner rundt henne der ho vaks opp på fjellgarden Dyrkolbotn i Hordaland og på Haslestad i Vestfold. Ho mista mor si tidleg og blei opplært til å ta ansvar , ho viste respekt og ytte respekt. Eg har aldri sett på henne som ei «kvinnesakskvinne».

Men i dag ser eg at ho har påverka og tatt mange val som har forma vår familie i dag. Det var bestemor som oppfordra meg til å bli med i fjøset, spele fotball, leike i skogen og bli med bestefar på jakt. Ei sterk men stillferdig kvinne som påverka i det stille, formidla samhald og tru på at alt er mogeleg.

Dei små kvardagskampanje

Eg har lyst til å slå eit slag for alle våre bestemødre – for den litt mindre synlege kampen som har pågått på vegne av oss kvinner. Det er desse små kvardagskampane i kombinasjon med dei store som gjer at vi er der vi er i dag.

Takk, til mine «forkvinner» for at eg har fått vekse opp i ein heim der likestilling og utdannelse var heilt sjølvsagt. Vi tek stafettpinnen vidare!

Fastelavenssøndag er mer enn boller med krem og melisdryss

Fastelavensris finansierer forskning på kvinnehelse.

Gjesteinnlegg av Tone W. Trøen, Stortingspresident (H) og medlem av Norske Kvinners Sanitetsforening.

Fastelaven er en av merkedatoene for Norske Kvinners Sanitetsforening. I generasjoner har de plukket og etterpå pyntet bjørkeris med fargerike fjær. Salget av fastelavensris finansierer livsviktig forskning på kvinnehelse hvert år. N.K.S. forvalter årlig mellom 20-25 millioner kroner til forskning på kvinnehelseutfordringer.

Som datter av en trofast sanitetskvinne har jeg et nostalgisk forhold til salget av fastelavnsris. Men det er ikke nostalgi som preger N.K.S. Den er en tidsaktuell forening som også jobber aktivt mot kroppspress, mot vold mot kvinner, bedre integrering og reell likestilling.

Norske Kvinners Sanitetsforening har 41.000 medlemmer. De står på skuldrene til sine formødre og bærer videre den stolte arven det er å være del av en organisasjon som er til for andre. Til alle tider har Sanitetskvinnene spurt seg hvem som trenger dem mest. De har gjort og gjør en formidabel innsats for vårt velferdssamfunn. De har utdannet sykepleiere, de har bidratt til forskning og kunnskapsutvikling.

Deres innsats har hele tiden tilpasset seg nye tiders folkehelseutfordringer. De har satt bekjempelse av tuberkulose og kreft på dagsorden. N.K.S. har løftet revmatisme og benskjørhet som viktige kvinnehelseutfordringer. I dag belyser de tabuer som rammer kvinner. Sanitetsforeningen gjøre en uvurderlig jobb i arbeidet med å bringe mer kunnskap og forståelse for dette. Plager knyttet til overgangsalder, menstruasjon, vulvasykdommer og fødselsdepresjon er tema som får mer oppmerksomhet på grunn av nettopp N.K.S.

Sanitetskvinnenes mål har hele tiden vært; der det offentliges innsats ikke strekker til, setter sanitetskvinnene ressursene inn – både lokalt og nasjonalt. Milliardverdier er overført til samfunnet gjennom sanitetskvinnenes frivillige innsats.

Kos deg med hveteboller med krem på søndag. Også synes jeg du skal gi deg selv og noen du er glad i en bukett eller tre med fargerike fjær i helgen.

Ha en fin fastelavenshelg!

Mørkemenn, mørketid og sutringsfrihet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

2018 var et spesielt år, hører jeg stadig. De som har vært med lenger enn meg i politikken er tydelige på at det var et usedvanlig spesielt år. Enkelte har kalt det en annus horribilis. Det skjedde mye som ikke hadde med politikk å gjøre. Det skjer enda mye som ikke har med politikk å gjøre.
Jakten på enkeltmennesket er fremdeles i gang.

Vi måtte bare vente og se hvilken retning Krf tok, før vi kunne begynne skytset. Før den tid visste ingen hvem de skulle sikte mot. Alle snakket varmt om Krf, de varme menneskene og det viktige valget som skulle tas.

Mørkemannen

Kjell Ingolf Ropstad ble i løpet av en debatt stemplet som mørkemann. Alt skulle handle om fosterreduksjon, selvbestemt abort, Pride-tog og Kjell Ingolfs preferanser. Jeg satt selv i radiodebatt noen dager etter at den fatale setningen kom ut og snakket om hvordan man skulle få flere barn. Overgangen fra en til to er den verste sa jeg, klarer man to klarer man også tre, eller fire. Der er ikke forskjellen så stor.

Jeg tenkte det siste inni meg.

Frykten for å ytre seg

Klok av skade over at ord kan fare galt av sted og stemple oss for evig tid.
Det har blitt en verden hvor mange frykter for å ytre seg. Ironi på nettet er en vanskelig øvelse, noe jeg oppdaget i mitt siste blogginnlegg hvor jeg skrev at den største personlige fadesen var at barnetrygden ble økt for barn opp til 6 år. Noe jeg selvfølgelig ikke mente. Jeg gikk ikke inn i politikken for å tjene penger. Personlig er jeg faktisk ikke så stor fan av å øke barnetrygden, da burde den heller vært mer behovsprøvd. Men jeg lever godt med at den økes for de det gjelder.

«Kvinnekortet»

Det jeg ikke lever like godt med er at «kvinnekortet» trekkes frem, hver gang debatten rundt bioteknologi tar fyr. Jeg har forståelse for at kvinner ser på det som likestilling at de kan få hjelp med eggdonasjon, all den tid vi har åpnet opp for sæddonasjon. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis ville ha stemt for det, dersom jeg hadde muligheten. Der er jeg en smule mer konservativ enn partiet mitt Høyre.

Assistert befruktning

Assistert befruktning til enslige kvinner håper jeg at jeg derimot aldri må stemme for. Da må kunnskapen min rundt temaet og min forståelse endres drastisk. Jeg kan rett og slett ikke se hvorfor staten skal rekvirere sæd til enslige kvinner, og jeg ser iallfall ikke at det skal handle om kvinners rettigheter og likestilling. Da får vi en utfordring rundt neste hjørne, når man skal snakke om menns rettigheter. Denne, og andre debatter fortjener bruk av innestemme, og den fortjener nyanser.

Kvinner og netthets

Her en morgen hørte jeg på radioen at kvinner vegrer seg for å stille til kommunevalg på grunn av netthets. Det ser jeg stadig vekk i kommentarfeltene. Heldigvis opplever jeg lite av det selv, men det kommer nok. Inntil den tid bruker jeg tiden min på å være en motkraft til det jeg mener har utviklet seg til en sutringskultur på sosiale medier. Jeg prøver å løfte det som er godt i samfunnet.

Det kunne flere med fordel gjort.

Erfaring gjennom snart 39 år har lært meg at det meste går bedre med en positiv innstilling. Gjennom saklig argumentasjon og debatt kan man også finne løsninger. Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

Det starter i kommentarfeltet

Husk at alle politikere også er sønner, døtre, mødre, fedre, naboer, venner og medmennesker. Vi såres ofte av de samme tingene, og engasjeres av samme saker. Felles for oss alle er at vi ønsker å påvirke samfunnet vi lever i. Enten vi er politikere, eller ikke.

Da hjelper det lite å drive med svartmalingskampanjer og karikere budskapet. Våre barn fortjener bedre. Det er vi voksne som må gå foran og bidra til en anstendig debatt.

Det starter i kommentarfeltet.

Lag barn, gjerne flere!

Skrevet av Lene Westgaard-Halle.

Statsministeren var klar i årets nyttårstale. Lag barn, gjerne flere!

Av en eller annen grunn provoserte budskapet enkelte, og flere på venstresiden mente at grunnen til at vi ikke får flere barn, er at Norge ikke er det bra nok land å få barn i. Da lurer jeg på hvilket land de mener er bedre enn Norge, og hva er det vi mangler?

Er det sykehusene?

Jeg fikk barn for litt over fire måneder siden. På et av verdens beste sykehus. En dramatisk fødsel som kunne gått skikkelig galt i en stor andel av verdens land. For vi er heldige i Norge, som har ett av verdens beste helsevesen.

Verdens beste jordmødre

Vi har leger jeg skylder livet mitt. Så det kan ikke være det de sikter til, disse damene som er sinte over at Erna oppfordrer oss til å få barn.

Er det foreldrepermisjonen da? Det at vi kan være hjemme et helt år med barna våre i betalt permisjon og virkelig være tilstede for dem i deres første leveår? For sånn var det ikke da jeg var barn. Da Arbeiderpartiets hegemoni hadde vart i flere tiår, og Odvar Nordli var statsminister.

Da jeg var barn, som jeg raskt vil tilføye at ikke er så lenge siden, så var over 300.000 mødre heltids husmødre, og kun 30 % av barn over 3 år var i barnehage. Var barnet ditt under 3 år, var det ca. 4 prosent som var i barnehage. Det var ikke noe ett års betalt permisjon da, men folk fikk jo unger. Ja, faktisk flere enn i dag.

Full barnehagedekning

Så er det kanskje det at vi har full barnehagedekning som er det store problemet? At vi mødre kan velge om vi vil jobbe eller ikke? Takk, Kristin Halvorsen, jeg kommer til å sende deg en varm tanke første dag i barnehagen til høsten. Eller er det kanskje maksprisen som gjør noen redd for å få barn? At det nå koster halvparten av det det gjorde for får år siden å ha podene våre i barnehage?

Mest barnevennlige land

Jeg er ikke det minste provosert. Jeg er bare ubeskrivelig takknemlig. Takknemlig for at jeg har fått barn i et av verdens aller mest barnevennlige land. Takknemlig for legene og jordmødrene som var der for oss, for at vi fikk ligge så lenge vi hadde behov for på barselavdelingen.

Takknemlig for at mannen min kan være hjemme med datteren vår i åtte måneder med lønn, mens jeg jobber. Takknemlig for at jeg vet at hun får plass i barnehage til høsten, og at vi begge har mulighet til å jobbe, samtidig som vi vet at hun har det bra. Takknemlig for at samtlige regjeringer vi har hatt, sakte men sikkert har gjort landet vårt så barnevennlig som Norge faktisk er i dag.

Samtidig skal vi ha respekt for de valgene familiene selv tar.

Å få barn tidlig

Det beste for Norge er om vi får barn tidligere enn i dag, og kanskje flere enn snittet i dag. Men det er ikke alltid det som er best for den enkelte familie. Men vår oppgave som politikere er å legge til rette for at det blir så enkelt som mulig, og så trygt som mulig.

Jeg er en av dem som ventet lenge med å få barn, og når vi først bestemte oss tok det mye lenger tid enn vi hadde planlagt. Jeg er ikke enig med dem som forsøker å spille på frykt eller skape et bilde av at det er håpløst å få barn i Norge. Norge er, takket være prioriteringer fra politikere i alle farger, et av verdens beste land å få barn i. Og det skal bli bedre.

Vi skal ikke bagatellisere frykten enkelte føler, men den må heller ikke overdrives. Det er nok av folk som forteller deg som barnløs hvor mye du går glipp av, folk som mener noe om permisjonsfordelingen familien har landet på, eller som mener å vite hva som er best for ungen din når du får barn.

Det kommer til å gå bra

Så kjære dere som vurderer å få barn, eller dere som vil utsette bare litt til, kjør på, alt ligger til rette for at det kommer til å gå bra. Vi lever i et av verdens beste land, med noen av verdens beste ordninger for barnefamilier. Selv om det kan komme noen søvnløse netter, og dere noen ganger kommer til å stå der klokken 04:30 på natten med en skrikende baby i armene:

Kjærligheten dere kommer til å føle for den lille bylten vil ta dere med storm! Barna er fremtiden – både for dere som familie, og for Norge som land.