Kroppen skal brukes, ikke utstilles

Bilde av stortingsrepresentant, Mari Holm Lønseth. I bakgrunnen er et bilde av en jente som ser seg i speilet. Hun holder hendene opp mot ansiktet. Ser alvorlig ut.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Endelig får influencere klare regler som stopper de fra å markedsføre produkter på bekostning av unges selvtillit. Det er på tide. Men det løser ikke alle problemer rundt kroppspress. Foreldre må ta mer ansvar. Barn og unge som trenger psykisk helsehjelp må få bedre oppfølging. I tillegg må folk gi litt mer faen. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Jeg fylte 13 i 2004. Selv uten Instagram og blogg.no, opplevde vi kroppspress. Noe skyldtes den usikkerheten som ungdomsårene kan bringe med seg. Men noe skyltes sikkert også tilsynelatende «perfekte kjendiser» som for eksempel Britney Spears eller Christina Aguilera som for oss var store forbilder og som vi ville være likest mulig. Vi fikk ikke reklame inn på telefonen, vi skjønte at det vi så på TV-shop var lureri og det var ikke snakk om tannbleiking, hårfjerning eller hår-vitamingummibjørner.

Mye har forandret seg

Dette skiller seg dramatisk fra dagens situasjon: Forbildene er ikke lenger på andre siden av Atlanteren. Tvert imot er det nabojenta som skriver tilsynelatende personlige statuser som vi kan lese på en av de mest personlige tingene vi har, nemlig smarttelefonen. Influencerne snakker til følgerne sine på en personlig måte i markedsføringen av egne eller andres produkter. Hva som er reklame og hva som ikke er det glir over i hverandre, selv om de fleste er gode til å merke innleggene sine i henhold til regelverket.

Endelig er de nye etiske reglene for influencere på plass

Det er nok ingen tvil om at måten enkelte influencere velger å fremstille seg selv på, bidrar til økt kroppspress hos en del unge, særlige jenter. Det er heller ingen tvil om at mange som er forbilder for unge, ikke har vært sitt ansvar bevisst.

Derfor er det bra og på tide at vi endelig har fått på plass nye etiske retningslinjer for influencere. De må slutte å markedsføre varer og tjenester med budskap som kan føre til misnøye med kropp og utseende hos barn og unge. Retningslinjene gjelder for markedsføring mot barn og unge opp til 24 år. Dette regelverket skal håndheves av et eget fagutvalg som både skal behandle klager, men også komme med forhåndsuttalelser til kampanjer. Influencerne og andre aktører i bransjen har vært med på å utarbeide de nye retningslinjene. Det håper jeg vil føre til at de har bedre forankring hos de det gjelder – og derfor blir fulgt.

Hva vil Høyre gjøre?

Mange lurer kanskje på hvorfor Høyre, partiet som ikke vil forby alt de ikke liker eller regulere alt, vil gå inn og regulere markedsføringen mot unge. Jo, det er fordi Høyre ikke er partiet som lar et marked operere fritt uten spilleregler når de målretter seg mot barn og unge. De trenger et annet vern enn voksne. Når det er sagt, kan vi ikke regulere oss ut av kroppspress, men vi kan gjøre noe for å gi klare og tydelige regler for hva slags markedsføring som er lov.

Retningslinjer løser ikke alt

Det er sannelig på tide at retningslinjene kom på plass. Men vi må ikke være naive å tro at det løser alt. Disse retningslinjene handler kun om markedsføring. Det betyr at vi fortsatt kommer til å se bilder av silikonpupper, fylte rumper og lepper på feeden vår på Instagram. Det kan selvfølgelig ikke forbys. Det må vi sette unge i stand til å håndtere:

Foreldrene har et stort ansvar for lære barna sine hva det er som er ekte og falskt i sosiale medier. De aller fleste sosiale medier gir en solskinnshistorie av menneskers liv, og tar i liten grad for seg nedturene eller de dårlige dagene. Barn og unge må lære at ikke alt er som det ser ut i sosiale medier.

Skolen har også ansvar

Sammen med foreldrene hviler det også et ansvar på skolen. Når vi nå fornyer absolutt alle fagene i norsk skole er livsmestring en del som skal inn og som er nytt. Det er veldig bra. Skal du trives og lære på skolen, må du også mestre livet. I møte med det perfekte liv i sosiale medier og i media må barn og unge lære seg kildekritikk, lære å takle motgang og lære om hva et sunt kroppsideal er.

Politikken vi fører er selvfølgelig viktig, men vi kan ikke vedta oss ut av kroppspress. Det viktigste vi gjør både på hjemmebane, på skolen og i samfunnet er å jobbe med holdninger og kultur. Vi må gi litt mer faen, og være fornøyd med det vi har. Kroppen er til for å brukes, ikke til utstilling.

Vi skal stoppe klimautslippene – ikke utviklingen

Bilde av stortingsrepresentant, Mathilde Tybring-Gjedde. Bildet i bakgrunnen et ovenfra og ned bilde av en skog og en trafikert vei som går rett gjennom den.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Jeg er en del av generasjonen som opplever et kræsj av tunge trender samtidig. Eldrebølge. Velferdssamfunn under press. Politisk polarisering. Og klimakrisen. Det grønne skiftet vil kreve at vi tar modigere valg. Vi må være ærlig på at dette er en omstilling vi alle vil kjenne på kroppen. Sektor etter sektor må kutte utslippene sine, lokalt og globalt.

Samtidig har jeg troen på at vi skal greie det, dersom vi satser på menneskers skaperkraft. Vi redder ikke klima på tross av mennesker, men på grunn av mennesker og med mennesker.

Høyres klimapolitikk bygger på tre grunnleggende prinsipper: Det må lønne seg å velge grønt. Selv klimaskeptikere må se seg tjent med å velge miljøvennlig. Vi må være teknologioptimister som tør å ta i bruk nye løsninger for å kutte utslipp. Og vi må huske at klimapolitikk ikke er et Norgesmesterskap. Klimautslippene trenger ikke å gå gjennom passkontrollen. Vi løser klimakrisen gjennom internasjonalt samarbeid.

Det viktigste for meg er at vi faktisk kutter utslipp, ikke bare flytter dem til andre steder. Verdens befolkning vokser hvert år, og etterspørselen etter energi er enorm. Vi må sikre at behovet ikke dekkes av kull fra Polen eller Kina, men at vi får et hopp over til andre og fornybare energikilder. Da må vi bruke kompetansen, menneskene, teknologien, og ikke minst inntektene vi får fra oljenæringen til å utvikle nye grønne arbeidsplasser og klimateknologi i Norge. Det vil være en stor konkurransefordel i årene fremover!

Og vi er i gang!

I løpet av én uke i juni 2019 skjedde det for eksempel mer for klimaet enn jeg tror noensinne har skjedd i et parlament. Mandagen vedtok vi klimaavtalen med EU, tirsdag foreslo regjeringen å åpne områder for havvind, torsdag la regjeringen frem hvordan vi skal kutte femti prosent i skipsfarten innen 2030, og fredag landet regjeringen en klimaavtale med landbruket, før vi samme dag ga 340 millioner kroner mer til karbonfangst. På toppen av det hele lanserte vi søndagen et CO2-fond for næringstransport.

Den norske elbilsatsningen har ført til at andelen elbiler i nybilsalget har økt kraftig. Regjeringens satsning på Enova har gjort det mulig for Hydro på Karmøy å produsere verdens reneste aluminium. Det sistnevnte vil kanskje føre til at utslippene øker noe i Norge, men det vil bidra til å redusere utslippene globalt. Dette viser at lille Norge kan åpne nye markeder og få flere med i det grønne skiftet. Kina kjøper nå flere elbiler enn resten av verden til sammen.

Vi ser at norske bedrifter tar signalene. De vet at vi har koblet oss på klimamålene til EU, og at det stilles forpliktende krav til utslippskutt i hver sektor. De vet at vi vil få et avgiftssystem der det straffer seg å forurense. Flere og flere ser klimakrisen som en mulighet til innovasjon og utvikling. Kanskje vi kan skape bedre og smartere måter å gjøre ting på fordi vi blir tvunget til å tenke nytt?

Passivt og naivt

I motsetning til andre partier vet Høyre at klimapolitikken aldri vil være bærekraftig dersom folk ender opp med å falle utenfor samfunnet, eller bedriftene blir sittende igjen kun med røde tall. Det er passivt og naivt å tro at vi kan løse klimakrisen med å pålegge folk dårlig samvittighet, eller ved å ha negativ økonomisk vekst.

For ja, det er enkelt å kutte utslipp, det er bare å skru av knappen i fabrikken. Men da stopper samtidig utviklingen. Grønn omstilling for meg handler om å frikoble økonomisk vekst fra økte klimautslipp. Vi skal løfte folk ut av fattigdom og sikre energi til mennesker som fortsatt lager mat foran åpen ild i verden. Samtidig som vi når klimamålene nasjonalt og globalt, og skaper nye grønne arbeidsplasser.

Litt av en jobb min generasjon har fått i fanget!

Forventer vi for lite av gutta i skolen?

Bilde av stortingsrepresentant, Mathilde Tybring-Gjedde. I bakgrunnen er det bilde av en gutt som lener hodet på hendene over en arbeidsbok. I bakgrunnen ser vi andre barn som skriver.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Før sommeren møtte jeg tøffe 18 år gamle Daniel Lie. Han slet med dysleksi og talevansker, og ble tatt ut av klasserommet for å få spesialundervisning fra tredje klasse på barneskolen. Han husker fremdeles at han ble sittende å spille yatzy i mattetimene rett før mattetentamen. «De mente det nok godt,» sa han. Men han møtte en skole som hadde for lave forventninger til ham, hva han kunne lære og hva han kunne bli.

Skjermdump av en nettsak i VG, hvor tittelen er «Daniel (18) fikk spesialundervisning - følte seg stemplet og undervurdert». Det er bilde av Daniel Lie som står foran Stortinget.
Skjermdump fra nettsaken om Daniel Lie, fra vg.no.

Han er ikke alene.

Guttenes oppførsel blir gjennomgående vurdert som mer negativ enn jentenes oppførsel i skolen og barnehagen. Allerede i 5. klasse oppfatter lærerne jenter som mer skoleflinke enn gutter og det påvirker guttenes selvbilde i 6. klasse. Er du en 15 år gammel norsk gutt er sjansen stor for at du har mye lavere forventninger til din fremtidige utdanning enn nabojenta.

Samtidig er 70 % av de som får vedtak om spesialundervisning gutter. Av de som har spesialundervisning, får over dobbelt så mange gutter som jenter oppfølging av en ufaglært assistent. Flere rapporter viser at disse barna føler seg isolert på skolen og har lav tro på egen mestring.

Jeg er veldig glad for at Høyre i regjering har satt et viktig søkelys på kjønnsforskjeller i skolen, og at vi diskuterer mange nye tiltak for hvordan vi skal løfte de elevene som trenger det mest.

Urovekkende tall

Det er slutt på den tiden gutta kunne reise til sjøs den dagen de fylte 16 år, eller ta seg en ufaglært jobb i lokalbedriften. Nettopp derfor er det urovekkende at mange flere gutter har svakere karakterer fra ungdomsskolen og dropper ut av videregående skole, enn jentene. Det går ikke an å bortforklare slike tall med at skolens samfunnsoppdrag er bredere enn fagene. Skolens ansvar er også å gi elevene de verktøyene de trenger for å mestre resten av livet, og hindre utenforskap.

Det er ingen tvil om at vi trenger en skole som også tilpasser seg gutta, og gjør det mulig å lære på varierte og praktiske måter. Det kan for eksempel være at gutta har godt av kortere undervisningsøkter, tydelig struktur og klasseledelse, mer fysisk aktivitet og utprøving av ny teknologi i undervisningen.

Mer læring gir ikke mindre trivsel

Samtidig blir jeg bekymret når flere i skole-Norge velger å tegne en motsetning mellom fokus på grunnleggende ferdigheter, og en god skolehverdag som gir mestring for guttene. Etter å ha besøkt mange skoler og snakket med lærere, rektorer, elever og foreldre, er det nemlig en ting som er klart: Fokus på læring i skolen trenger ikke å bety at elevene trives mindre eller er mer stressa. Snarere tvert imot. Gutta gjør det for eksempel nesten like godt som jentene i matematikk, og matematikk er et av de fagene mange gutter gleder seg til.

Sannheten er at barn er robuste og får til mer enn vi tror. Og de er motiverte for å lære! De har stjerner i øynene når de begynner på skolene. Det er ofte vi voksne som setter begrensningene for deres utvikling, ikke barna selv.

Dette greier du!

Høye og realistiske forventninger til elevene er avgjørende for elevenes læring. Alle barn trenger å få tydelige tilbakemeldinger og oppleve framgang. De trenger å høre at voksne har ambisjoner for deres mestring, og at de tror «at dette greier du»! Samtidig som det er helt vanlig og fint å gjøre feil.

Skal vi hjelpe gutta i skolen, må vi ha et bredere normalitetsbegrep. Vi må ha en felles holdning om at alle barn kan mestre fagene uten å miste læringsgleden, og at det er vår plikt å skape et inkluderende fellesskap i klasserommet, variere undervisningen og skape autentiske mestringsøyeblikk – også for de rastløse gutta.

Vi må ikke senke våre ambisjoner for at gutta kan og skal lære. Mye tyder nettopp på at det er lave ambisjoner som er problemet.

Vind eller forsvinn

Bilde av Lene Westgaard-Halle, stortingsrepresentant for Høyre. Bildet i bakgrunnen er en vindmølle i solnedgang.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Meningene om vindkraft på land er mange, nå bygges vindmøllene til havs, det betyr mange nye arbeidsplasser, og et enda grønnere Norge.

Det siste året har det stormet rundt vindkraft. Mange har ønsket oss politikere langt til havs, og det lytter vi selvfølgelig til. Derfor satser vi nå sterkt på flytende havvind, som kan bli blant Norges største eksportvarer. Norge har en helt unik mulighet til å ta en ledende rolle internasjonalt om vi satser på morgendagens løsninger – i dag. Dette kan uten tvil kalles en vind-vinn situasjon både for Norge og verden.

Vind-vinn situasjon

Det betyr at vi i Norge kan være med på å gjøre både Norge og Europa grønnere, samtidig som vi skaper norske arbeidsplasser og norske inntekter. For som verdens beste offshorenasjon har Norge et enormt potensiale for satsing på havvind. Men vi må holde tungen rett i munnen. Bunnfast havvind begrenses av dybde. Den flotte, langstrakte kysten vår er ikke spesielt langgrunn, noe som betyr at det ikke er bunnfast havvind vi bør satse på. Flytende havvind, derimot, har vi et konkurransefortrinn for å drive med.

Ved å gå lenger ut til havs kan man også bygge i områder med enda mer vind, og få mer strøm ut av hver vindmølle. Det gir mulighet til å kutte utslipp, samtidig som vi kan sikre norske arbeidsplasser og norsk offshoreleverandørindustri for fremtiden. Enkelt sagt, vi har god peiling på å tjene penger på flytende energigreier langs kysten vår. Havvind er et kinderegg som vil kutte utslipp, skape arbeidsplasser i distriktene og ha potensial teknologieksport vi nordmenn kan tjene penger på.

Norges kraftproduksjon er allerede i dag fornybar gjennom norsk vannkraft, men det er en myte at alt vi bruker er ren kraft. Det er fordi vi fortsatt bruker ganske mye fossil energi i en del sektorer vi ofte glemmer når vi snakker om vannkraften vår. Vi trenger fortsatt å elektrifisere industri, transport og offshore, så mye av kraftmiksen i Norge er fortatt fossil.

Samtidig er det ikke kraftforsyning innenfor landets grenser som er målet med havvind, men flytende vindkraft kan bidra til teknologiutvikling og gi enorme muligheter for norske bedrifter, både små og store. Det betyr nye arbeidsplasser utenfor Oslo, og verdiskaping langs kysten vår.

En viktig satsing

Likevel er det ikke til å stikke under en stol at vindkraft til havs er mye dyrere enn vindkraft på land. Kostnadene ved å bygge strømnett til havs er også mer kostbart enn på land. Vanskeligere driftsforhold gir et høyre kostnadsnivå, samtidig som bedre vindforhold drar i motsatt retning. Til havs er det også mulig å bruke større turbiner og å bygge større samlede anlegg, noe som også bidrar til å kutte kostnadene. Det vil likevel ta tid før flytende vindkraft vil kunne bli en realistisk løsning for energiforsyning, enten storskala til petroleumsvirksomhet eller til kraftsystemet på land i Norge. Men for at norsk næringsliv skal kunne ta del i utviklingen, bygge kompetanse og erfaring, er det satsingen som nå skjer utrolig viktig.

Vindkraft rører ved sterke følelser i oss nordmenn. Vi er glade i naturen vår, vi bruker den aktivt og vi er flinke til å ta vare på den. Men klimaendringene har allerede endret norsk natur, og mer er i vente. Vindkraft til havs kan være en av måtene vi kan verne om norsk, flott natur. Nå kan vi glede oss over at vi har tatt første skritt mot et enda grønnere Norge.

Bruk stemmeretten din!

Bilde av Tone Wilhelmsen Trøen. Bildet i bakgrunnen er nærbilde av folk som er ved valgurna.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Tone W. Trøen, Stortingspresident (H) 

«Nei, i år gidder jeg ikke å stemme» sa en mann til meg da jeg var på husbesøk for å treffe velgere. «Det er ikke noe vits for jeg føler ikke dere hører på folket uansett», fortsatte han. Jeg forsøkte å si litt om folkestyret og demokratiet. Verdien av å ha mulighet til å stemme. At hver enkelt stemme betyr noe. Dessverre kom jeg nok til kort denne kvelden. Jeg ruslet slukøret videre, mens jeg tenkte på stemmerettshistorien vår.  

Retten til å stemme er vunnet frem seier for seier, kamp for kamp. Med modige enkeltmenneskers innsats for rettferdighet og innflytelse. For 100 år siden endret Stortinget Grunnloven, slik at de som mottok fattigstøtte også fikk stemme. En av dem var enken og seksbarnsmoren, Karoline Emilie Larsen. Hun fikk ikke lov til å stemme ved lokalvalget i Oslo i 1916 fordi hun hadde fått hjelp til barna, fra fattigkassa da hun var innlagt på sykehus i 14 dager. 

Vaskekona Karoline lot seg ikke kue av strenge valgfunksjonærer. Eller av krysset ved navnet i manntallslisten som fratok henne stemmeretten. Hun klaget, hele veien til Stortingets fullmaktskomite. Hennes og noen andre kvinners klager var blant de klagene som tilslutt bidro til at Stortinget fjernet ekskluderingsparagrafen. Først da ble det stemmerett for alle, uavhengig av den enkeltes økonomiske eller sosiale status. 

100 år senere opplever vi at valgdeltakelsen er skremmende lav. Ikke fordi noen er ekskludert fra å stemme, men fordi mange synes det er uvesentlig eller uviktig å gjøre det.. Ved forrige lokalvalg brukte kun 60,2 prosent stemmeretten sin. Jeg skulle ønske det var mye høyere. 

Bruk stemmen din!

Vårt demokratis fremtid avhenger av at vi alle tar del og bruker stemmen vår. Vi folkevalgte må forvalte den tilliten vi har fått slik at velgerne kjenner seg igjen i oss. Det er vårt ansvar å gjøre politikken relevant slik at det oppleves viktig å stemme ved valg. Det er vår plikt at velgeren jeg møtte føler at de politiske løsningene partiene presenterer betyr noe for ham. Samtidig må vi også forvente at alle som mener noe, også har en mening den 9. september. Politikk er jo rett og slett gangveien som gir datteren din en trygg skolevei. Måltidet som oldemor får på sykehjemmet, og innsatsen vi gjør for å redde en klode som trues av forurensing.  

Ved dette valget kan du bestemme hvilke personer og partier du mener har de beste løsningene for din hverdag i ditt lokalsamfunn. Du kan ikke forvente å være enig i alt partiet har i sitt program. Men jeg håper du finner ett parti som du gir din stemme til. Slik er du med å påvirke. Du lar ikke andre bestemme for deg. 

Det er denne viktige retten til å påvirke, Karoline Emilie Larsen kjempet for. Vi står på skuldrene til de modige og kampvillige folkene som gjorde Norge til et fullt ut folkestyrt demokrati. Jeg skulle ønske at vi alle følte det sto like mye på spill. Akkurat som enken Karoline, da hun insisterte på å få avlegge sin stemme til de strenge valgfunksjonærene i valglokalet i 1916.  Vi har en plikt til å hedre henne og de som har brøytet vei for oss. Den plikten er en rettighet gitt oss alle. Retten til å stemme ved valg. Gjør det!  

Det betyr noe hvem som styrer i kommunen du bor i

previous arrow
next arrow
Slider


Av damene i bloggkollektivet #dethunsa

Ofte får vi høre at det ikke spiller noen rolle hvem som styrer i kommunen. Man får det samme uansett. Vi er ikke enig. Høstens lokalvalg handler om det som står oss nærmest. Det handler om hverdagen vår. At vi har trygge barnehager med rom for både glede og mestring. Barna i nabolaget skal gå på trygge skoleveier og ikke oppleve mobbing. Skolen skal være et sted for læring.

Valget handler også om ting vi kanskje tar for gitt. Nemlig at vi har rent vann i springen, frisk og ren luft i kommunen, at bussen går, en fastlege som kan hjelpe oss når vi er syke og at søppelbøttene våre blir tømt.

En god start på livet

I barnehagen vil vi gi de små barna i kommunene en god start på livet. Derfor må vi være trygge på at alle barnehageansatte tidlig identifiserer utsatte barn. De må gjenkjenne tegn på omsorgssvikt så tidlig som mulig. Og selvfølgelig gjøre noe med det. Alle barn i Norge skal ha en trygg oppvekst uten vold, seksuelle krenkelser og overgrep.

Det er vår oppgave å hjelpe barn når utfordringene oppstår. Allerede i barnehagen må vi støtte barna som ikke behersker språket vårt godt nok. De skal få hjelp før skolestart slik at de har alle forutsetninger for å mestre tiden på skolebenken.

Kunnskap og mestring i skolen

Vår oppgave er å skape en skole som er så god at det er elevens talent, interesser og innsats som avgjør. Ikke om eleven er gutt eller jente, om foreldrene er født i Somalia eller Norge, eller om foreldrene har kort eller lang utdanning. En god skole er det viktigste middelet vi har i kampen mot utenforskap og sosiale forskjeller.

Grønne valg

Valget til høsten handler også om å ta grønne valg. Lokalpolitikerne våre tenker på dette når de kjøper busser, gravemaskiner, biler til vaktmestere og hjemmetjeneste. Vi mener at hele befolkningen skal få ta del i kommunenes klima og miljøsatsinger. Allerede i barnehagen skal de små innbyggerne lære å ta grønne valg. Vi vil ha klimakloke kommuner.

Faste og hele stillinger gir forutsigbarhet

Vi ønsker oss jobber til alle. Ingen som vil inn i arbeidslivet skal stå utenfor. For vårt parti er det viktig å bekjempe ufrivillig deltid.

Kvalitet og valgfrihet i omsorgen

Retten til å bestemme over eget liv skal gjelde uansett hvor gammel du er. Høyre vil derfor legge til for at eldre i størst mulig grad skal få bestemme over eget liv og bosituasjon, og hvem som skal utføre de tjenestene de trenger for å få hjelp i hverdagen. Det er en trygghet å vite at foreldrene eller besteforeldrene dine er i trygge hender.

Si din mening!

Valget til høsten gir deg en mulighet til å påvirke lokalsamfunnet ditt. Lokalvalget handler om det som står oss aller nærmest. Bruk stemmeretten 9. september – både ved kommune og fylkestingsvalget. Benytt gjerne muligheten til å sette kryss ved personer du tror vil kunne representere deg. Godt valg!

Innovasjon er taperen i ideologi-kampen

Bilde av Margret Hagerup. Bildet i bakgrunnen er av post-it-lapper på et vindu, med folk i bakgrunnen som sitter og idemyldrer rundt et stort bord.
Foto: Høyre / Getty Images

I mange år har jeg hatt barna mine i det jeg ser på som verdens beste barnehage. Vi har blitt tatt godt vare på, dialogen har vært god og jeg har vært sikker på at ungene mine har det bra og er rundt trygge voksne. Barnehagen er offentlig, noe jeg egentlig aldri har tenkt over, før debatten rundt privat velferd dukket opp. En debatt som er preget av ideologi, og mindre av det som burde bety noe, nemlig kvalitet og kapasitet.

Rundt halvparten av barnehagene i Norge er private, og alle er enige om at vi ikke hadde klart oss uten. Allikevel er det mange som nå mistenkeliggjør flere av de som driver disse private barnehagene. Ord som velferdsprofitør har satt seg fast i språket vårt, og det er vanskelig å høre ordet privat tilbyder, uten at piggene er ute hos mange. Under Arendalsuka var jeg i en debatt hvor vi hørte om tre ulike samarbeid mellom offentlige og private tilbydere innen barnehage, barnevern og sykefraværsoppfølging.

Margret Hagerup med familien sin. Bildet er tatt ovenfra og alle ligger i ring på bakken.
Margret Hagerup og familien.
Foto: Margret Hagerup privat

Flere varme hender og kloke hoder

Alle aktørene var tydelige på at samarbeid var viktig, og at også oppfølging var en vesentlig del av dette. De var også tydelige på at dette var helt nødvendig for den enkelte kommune som presenterte, for å opprettholde kvalitet og et godt tjenestetilbud. Den ene representanten fra en av kommunene sa det enkelt: «Det fungerer veldig godt. Det handler om å øke kvaliteten og det er det som teller.»  Ja, så hvorfor snakker vi ikke da mer om kvaliteten? Vi vet at vi trenger flere varme hender for å sikre fremtidenes bærekraft. Men vi trenger også kloke hoder, som skal være med og ta oss inn i fremtiden.

For samfunnet vårt går hardere tider i møte. Det blir flere eldre, og vi lever også både mer og lengre med stadig mer komplekse sykdomsbilder. Dette stiller store krav til de som skal tilby omsorg, og vi klarer ikke dette uten å kombinere innovasjon, velferdsteknologi og kompetente medarbeidere. Spørsmålet er ikke om vi trenger private velferdstilbydere, spørsmålet er hvordan vi kan løfte samarbeidet mellom de offentlige, private og ideelle høyere, og sørge for at vi får best velferd for skattepengene.

Nye initiativer skremmes bort

Fremtidens aktører innen helse og velferd må være proffentlige. Vi trenger velferdsinnovatørerene. Jeg er redd for at dagens debatt om velferdsprofitører skremmer bort nye initiativer og gjør at kvinner og menn ikke tør å satse på å gjøre velferdstjenestene bedre. Trusler om rekommunalisering er lite motiverende for de som ønsker å utvikle noe nytt. Vi risikerer at innovasjonen og skaperkraften taper til fordel for ideologi. Det må være lov å drive butikk ved å tilby oss gode tjenester innen helse og velferd i dette landet. Det er viktig at kvaliteten på veier og grøfter er bra, men det er da jammen meg like viktig at vi får god kvalitet på sykehjemmet.

For det er kvaliteten i tjenestene som teller, ikke logoen på uniformen. I Norge har vi gode tradisjoner for samarbeid mellom det offentlige og det private om å løse samfunnets utfordringer. Vi må fortsette å utvikle dette samarbeidet fremover. Samarbeid gjør en forskjell. Den forskjellen trenger vi virkelig nå.

Fremtidens velferdstjenester er proffentlige!

Når demokratiet utfordres

Bilde av Lene Westgaard-Halle som er stortingsrepresentant. Bildet i bakgrunnen er av en kvinne som står på en gangbro, og ser noe betenkt ut når hun ser på mobilen.
Foto: Høyre / Getty Images

Vi står midt i en valgkamp, og hatytringene flyter i sosiale medier. Grensedragningen mellom hets, hat, sjikane og ytringsfrihet er vanskelig. Men når er det nok, og når går det på demokratiet løs?

Hatytringer er ikke et nytt fenomen. Det har blitt brukt bevisst i krig og konflikt, som et redskap for å berede grunnen for og legitimere forfølgelse, drap, hat og diskriminering. Sosiale mediers inntog i våre liv har dog endret samfunnsdebatten. Flere slipper til, terskelen for å ytre seg har sunket og muligheten for å nå enkeltpersoner direkte er nesten grenseløs. Jeg mener det har vært et fremskritt, og en styrke for ytringsfriheten. Vi er ikke lenger bundet av redaksjonenes vurderinger. Hvem som helst kan slippe til, og alle kan ta del i alle debatter. Det er viktig for både demokratiet og ytringsfriheten.

Nett-trollenes tid

De siste årene har vi også opplevd medaljens bakside. Nettroll, sjikane og hatefulle ytringer. Nettavisenes kommentarfelt flommer over av dem, sosiale medier bader i dem, og vi politikere møter dem stort sett hver dag. Disse kan man dele inn i mange ulike kategorier, alt fra det som bare oppleves som lett ubehagelig til de mer sjeldne og alvorlige som drapstrusler, som uten tvil bør politianmeldes. Straffbare ytringer, ikke-straffbare hatefulle ytringer og andre ubehagelige ytringer som kan oppleves som hatefulle, hvor går grensen, hva er greit, hva er ikke? Svaret er i mange tilfeller subjektivt, og noe av dette er allerede lovregulert. Man kan ikke si hva som helst, og gjemme seg bak ytringsfriheten.

Det hele er i ferd med å utfordre demokratiet vi er så stolte av, og tilliten vi baserer så mye av samfunnet vårt på. Hele 40 prosent av toppolitikere i Norge har opplevd alvorlige trusler, av type drapstrusler mot seg eller familien, hærverk, eller andre direkte angrep.

«Slut shaming»

I tillegg ser vi at kvinner mottar en annen type netthat enn menn. Mens menn ofte får netthat basert på sak eller politisk ståsted, får kvinner oftere basert på personlighet, kjønn eller utseende. Mange kvinner opplever trakassering av seksuell karakter. «Slut shaming» har blitt et kjent begrep, og et veldig vanlig råd vi kvinner får er å tie ytringene i hjel. Noen ganger kan det være riktig vei å gå, andre ganger ikke. Konsekvensen er at nesten 40 % av kvinnene som mottar netthat blir mer forsiktige med å ytre sine meninger på nett.

Videre ser vi at personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er mer utsatt enn majoritetsbefolkningen for ubehagelige og nedlatende kommentarer, og man trenger ikke bevege seg særlig mange minutter i et kommentarfelt på nett for å få bekreftet det. Unge, engasjerte gutter og jenter pepres med ytringer som åpenbart er egnet til å stoppe engasjementet deres. I lokalvalgkampen vi står i nå er det helt vanlige folk som står på listene til partiene. De er naboer, venner, mammaer og pappaer. Nesten alle gjør det på fritiden, gjennom frivillig, ulønnet innsats ved siden av jobben. De fortjener respekt, de fortjener ros og de fortjener takk. Ikke hets.

Det er derfor vi må si ifra, det er derfor vi trenger at dem med styrke nok tar kampen mot netthets, uansett i hvilken form og hvem den rammer. Det mest alvorlige må anmeldes av dem som orker den prosessen det er, men vi andre har også et ansvar. La oss ta en dugnad i kommentarfeltene når vi likevel sitter og surfer i sosiale medier hver eneste dag. Si i fra, sett ned foten, og ikke la demokratiet ofres på ytringsfrihetens alter. Demokratiet er noe av det kjæreste vi har, selv om det partiet du stemmer på ikke vinner hver gang. Godt valg!

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge

Bilde av Margret Hagerup som har skrevet teksten, og bilde av helsefagarbeider som holder en eldre dames hånd.
Foto: Høyre / Getty Images

Vi kan snakke om at vi ønsker en heltidskultur, men da må vi også tørre å gjøre grepene som fremmer dette. Vi må faktisk snakke om arbeidstidsordninger.

Utviklingen går i riktig retning og det jobber nå over 60 000 flere kvinner i heltidsstillinger, sammenlignet med i 2013. Andelen deltidsansatte som oppgir at de ønsker å jobbe mer er også den laveste på ti år. Men vi er ikke i mål.

Høyre-styrte Kristiansand kommune har vedtatt at heltidsstillinger skal være normen. Det er et viktig signal og et skritt i retning av en kultur vi alle ønsker, men ordføreren i Kristiansand, Harald Furre, erkjenner at det er hardt arbeid og at det tar tid. Det er snakk om både kultur og struktur

En stor del av heltid-/deltidsproblematikken er et resultat av struktur. Vi politikere må gi arbeidsgivere, både i privat og offentlig sektor, de riktige verktøyene for å kunne fremme en heltidskultur. Da må vi snakke om arbeidstidsordninger.

Arbeidstidsordning

På 70- og 80-tallet var det balanse mellom pleiepersonalets deltidsønsker og helsesektorens behov for deltid. Deltidsturnusene besto vanligvis av 50-75 prosents stillinger frem til 1987. I helsesektoren ble arbeidstidsreduksjonen fra tariffoppgjøret i 1986 tatt ut som en ekstra frihelg uten at turnusene ble lagt om. Denne reduksjonen førte til mange hull i arbeidsplanene, som ofte måtte dekkes med midlertidig arbeidskraft i små stillinger.

Den onde sirkelen man kom inn i på 80-tallet fanger enda. Et alternativ for å løse dette ville vært å prøve langvakter, eller andre alternative turnuser. Flere kommuner har prøvd ut dette, for å se om dette kan løse noe av utfordringene.

Når helsepersonell gjennom tariffavtale, eller en annen avtale, ikke skal jobbe mer enn et gitt antall helger, må arbeidsgiver ha andre personer som fyller opp disse stillingene. Fra et brukerperspektiv er det en fordel med langvakter, da det gir færre ansatte å forholde seg til. For de ansatte kan dette føre til mer heltid, og kanskje også en bedre arbeidshverdag.

På Vea sykehjem på Karmøy fortalte de at de hadde fostret opp flere fotballag etter at de innførte langvakter. De ansatte fikk hele stillinger, etablerte seg med hus og hjem og stiftet familie. En naturlig følge av stabil inntekt og en trygg og fast jobb.

Forskjellige behov

Et sykehus eller et pleiehjem må ha personell tilstede, 24 timer i døgnet, mandag til søndag. Da er det ren matematikk som gir svaret på om man har mye deltid eller ikke. Det er behov for å skape en heltidskultur og vi må da erkjenne at det tradisjonelle turnussystemet ikke alltid går opp i.

Vi må heller ikke glemme at det for enkelte kan være fordelaktig å jobbe deltid og at de fleste som jobber deltid, gjør det frivillig. Samtidig har vi også personer med nedsatt funksjonsevne som skal inkluderes i arbeidslivet. Alle kan ikke jobbe 100 %. Ønsket deltid kan altså utgjøre et gode for noen arbeidstakere, men dette godet har en ganske høy pris for samfunnet. Deltid og små stillinger vanskeliggjør ambisjonene om å utvikle et arbeidsmarked der heltidsansettelser er normalt.

Ambisjonen må være mer heltid, gjennom at vi snakker om arbeidstidsordninge, og finner gode løsninger lokalt. Her må de tillitsvalgte sette seg ned med ledelsen, finne gode løsninger og involvere de ansatte. Det vil være til gode for pasienten, arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet.

Kvinner som jobber deltid kan være en gullgruve for Norge.

Vi trenger mer kvinnelig initiativ, ikke mindre!

Bilde av Hilde Onarheim, som har skrevet teksten, og bilde av en eldre dame i rullestol som trilles av yngre dame.
Foto: Hans Jørgen Brun / Getty Images

Gjesteinnlegg av Hilde Onarheim, ordførerkandidat for Bergen Høyre.

Mannlige gründere heies frem samtidig som kvinnelige gründere innenfor helse og omsorg aktivt motarbeides. Jeg trodde likestillingen var kommet lenger.

En av dette valgets viktigste saker er valgfriheten innenfor helse- og omsorgstjenestene våre. Valget står mellom et Arbeiderparti som sier nei til privat initiativ, og Høyre som ønsker initiativet velkommen. Med det har dette valget blitt et retningsvalg.

For hvem er egentlig disse private aktørene som vil pleie våre eldre?

Jo, det er mennesker som er lidenskapelig opptatt av yrke sitt, og ønsker å drive noe eget. Det er de som vil tilby noe litt annerledes enn det offentlige, og som bruker all sin tid og energi på å gjøre det tilbudet godt. Flest av disse er kvinner.

Når Arbeiderpartiet, med SV og Rødt, går til valg på å nekte disse ildsjelene å tilby sin erfaring og sine tjenester, så tråkker de på kvinnelig initiativ. De sier at engasjementet deres ikke er viktig nok, kun fordi det ikke er drevet av staten. På den måten innskrenker kvinners mulighet for å drive gründerskap og gjør det vanskelig for kvinnene i helsesektoren å skape noe eget. Slik skal det ikke være.

Misforstå meg rett. Det finnes også mange flinke mannlige gründere i helsesektoren som også blir hindret av Ap sin politikk. Men dette innlegget handler først og fremst om kvinnene. For det er jo nettopp de som rammes hardest. Hovedandelen av de ansatte i helsesektoren er kvinner. Det vil si at dersom de vil starte noe eget i helsefaget, blir de hindret av Arbeiderpartiets politikk. Og de blir ikke hindret fordi jobben de gjør er dårlig, men kun fordi de ikke er ansatt av det offentlige. Det er ikke bare dårlig arbeidspolitikk, det er dårlig likestillingspolitikk.

Ildsjeler

Det bør ikke spille noen rolle hvem som driver sykehjemmet, så lenge tilbudet der er av god kvalitet. Vi er alle enige i at det viktigste er at alle opplever trygghet og kvalitet, og at de ansatte har gode arbeidsforhold. Med det som utgangspunkt er det vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet er så opptatt av å nekte private å bidra.

Det er jo nettopp det disse private aktørene, disse ildsjelene, gjør. De bidrar. De bidrar til å skape et mangfold i tjenestene våre, og gir oss valgfriheten til å velge mellom ulike tilbud. Det gjør at familier kan velge den lokale barnehagen, en barnehage nær jobben eller landbruksbarnehagen i nabokommunen. Den friheten er verdifull, og den skal ikke Arbeiderpartiet ta ifra oss.

Trygghet og kvalitet i omsorgen har alltid vært en av mine hjertesaker. Jeg er opptatt av at våre eldre skal ha trygge og gode mennesker rundt seg. Ingen er for gammel til å fratatt friheten til å bestemme over sin egen hverdag. Det må være en selvfølge. Dessverre ser vi nå at Arbeiderpartiet går til valg på å fjerne denne valgfriheten.

Ingen kvinner skal oppleve diskriminering på grunn av yrket de valgte. Kvinnelige gründere i helsesektoren skal heies frem, ikke forbys. For Høyre vil det alltid være tilbudet og kvaliteten som er viktigst, ikke eieren. Det mener jeg er en veldig god grunn til å stemme Høyre til høsten.