Skal vi tillate eggdonasjon?


Vi er splittet i dette spørsmålet. 

av Tina Bru, Margret Hagerup og Lene Westgaard-Halle.

(Margret): Da jeg var liten trodde jeg storken kom med babyene. Lite visste jeg om hva som skulle til for å skape et barn.

Dette har også endret seg dramatisk siden den gang. Mens man tidligere var prisgitt biologien, er det nå et spørsmål om teknologi og regulering. Vanskelige spørsmål dukker dermed opp. 

Høyres landsmøte dette året ble jeg møtt med en debatt som omhandlet eggdonasjon. Jeg var ikke forberedt. Min umiddelbare tanke var at dette måtte være en enkel sak, det handlet om likestilling og muligheten for at begge kjønn kunne få hjelp. Menn kan donere sæd, kvinner må kunne donere egg.

Etter hvert som jeg hørte på diskusjonene forsto jeg at dette var en vanskelig sak å ta endelig stilling til.

Eggdonasjon

I dag er ikke eggdonasjon tillatt i Norge, og det er begrensninger knyttet til tilbud om sæddonasjon. Teknologien fortsetter å gjøre fremskritt, og vi er nødt til å forholde oss til bioteknologiens muligheter og utfordringer.

Skal vi tillate eggdonasjon i Norge for hjelpe flere med å få barn? Klarer vi da å ivareta hensynet til barnets beste? Hvor mye skal vi politikere bestemme over enkeltmenneskers valg?

Vi er splittet i dette verdispørsmålet, og mener det er viktig at vi tar diskusjonen bredt. Derfor har vi sammen skrevet et blogginnlegg der vi argumenterer for vårt standpunkt i spørsmålet om vi skal tillate eggdonasjon. 

AV TINA BRU, KVINNEPOLITISK TALSPERSON (H):

JA: For meg handler eggdonasjon om likebehandling av menn og kvinner som opplever fertilitsutfordringer. Jeg synes vi skal hjelpe kvinner som er ufrivillig barnløse, på lik linje som vi tilbyr sæddonasjon for menn med fertilitetsproblemer.

Jeg er teknologioptimist og mener vi må se mulighetene i den medisinske utviklingen. Jeg synes vi skal stole på forskningen som viser at det ikke er medisinske grunner til å forby eggdonasjon. Drømmen om å bli mor sender norske kvinner til utlandet. Dette er meget kostbart og fører til et klasseskille mellom hvem som kan få hjelp og hvem som ikke har råd.

Jeg synes heller vi skal hjelpe de kvinnene her i trygge helse-Norge. Jeg mener at en kvinne som har fått barn ved hjelp av eggdonasjon er minst like mye ‘mor’ til barnet sitt, som en kvinne som har født et biologisk barn, eller for den saks skyld, en kvinne som har adoptert et barn. Donorbarn har krav på å kjenne sitt genetiske opphav, men til syvende og siste er ‘mamma’ den som leser natthistorier, tørker tårer og gir de varme klemmene.

AV MARGRET HAGERUP (H):
Av Margret Hagerup

TJA: Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi. Mitt umiddelbare svar er ja til eggdonasjon, det handler om likestilling. Det er imidlertid ikke så enkelt. Det finnes i dag mange barn uten foreldre, mange adopterer, og betaler mye for dette.

Apple, Google og Facebook tilbyr nedfrysing av egg som et velferdsgode, for at kvinnene skal kunne fokusere på karriere i tyveårene og heller starte den travle småbarnsperioden i 40-årene. I Norge er det ikke lov å fryse ned egg. Enda. Jeg er skeptisk til at man stadig utsetter det å få barn og at alder for førstegangsfødende stiger. Forskere utvikler nå en kunstig livmor.

Det er snart ikke behov for en far og en mor. Vil det kanskje bli sånn i fremtiden at man ikke lager barn? Da er ikke historien om storken lenger så usannsynlig. Spørsmålet er hvor dette vil føre oss. Diskusjonen er vanskelig, jeg har ikke landet trygt på et endelig standpunkt. Men vi må regulere. Teknologien kan ikke ta over for biologien.

AV LENE WESTGAARD-HALLE (H):
Av Lene Westgaard-Halle


NEI:
Dette er en debatt fylt med følelser jeg respekterer dypt.
Jeg opplever ofte at folk har konkludert med ja eller nei først, for så å lete etter argumenter som forsvarer eget standpunkt. Og jeg har selvinnsikt nok til å innse at det også gjelder meg, men jeg er altså skeptisk til eggdonasjon, mye fordi mange spørsmål er ubesvarte. Jeg er skeptisk til at debatten i svært stor grad dreier seg om foreldres rett til barn, og ikke barns rett til foreldre.

Jeg er skeptisk til at enkelte bruker likestilling som argument, og sidestiller sæddonasjon med eggdonasjon. Sæddonasjon er ukomplisert. Eggdonasjon er en omfattende og risikofylt prosess, hvor kvinnen blir sprøytet proppfull av hormoner for å produsere ti-femten ganger flere egg enn gjennom en naturlig syklus, for så å gå gjennom et svært smertefullt inngrep på sykehuset. I dag dekker staten fruktbarhetsbehandling.

Skal vi dekke dette også, og hvor i helsevesenet skal vi kutte da? Eller skal eggene kjøpes og selges, som i USA? For min del er dette mye mer enn et enkelt ja/nei-spørsmål, konsekvensene av et «ja» kan ikke forenkles til å handle om likestilling.

Hva mener du om dette? Vi vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet.

Hvorfor tar ikke flere fedre ut mer foreldrepermisjon?


Jeg tok feil. Og jeg innrømmer det. Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Gjesteinnlegg av Linda Hofstad Helleland (H)

Fordeling av foreldres fødselspermisjon har vært en sak som har engasjert meg som småbarnsmor. Ut fra tanken om at denne rause ordningen vi er så privilegerte å ha i Norge, først og fremst er til for å gi barna våre en god start på livet.

Derfor ønsket jeg å gi familien mer mulighet til selv å velge hvordan de ville leve livet sitt i barnets første leveår.

Men selv om jeg mener matematisk likhet i fordeling av permisjonsuker ikke er så interessant, mener jeg det likevel er viktig at begge foreldrene er hjemme med barnet det første leveåret. Fordi det gir mulighet for at sterke bånd knyttes mellom barnet og begge foreldrene. Ikke bare mor.

Fra et likestillingsperspektiv er derfor denne ordningen en av de viktigste vi har for å fremme like muligheter mellom menn og kvinner.

Jeg tok derfor feil da jeg sammen med Høyres kvinneforum i 2010 kjempet gjennom denne endringen i Høyres program på landsmøtet mot partileder Erna Solbergs stemme.

Jeg overvurderte arbeidsgivere, fedres og samfunnets vilje til å likestille kvinner og menn.

Færre i pappaperm

For det er neppe tilfeldig at tallene fra NAV viser at andelen fedre som har lengre permisjon enn ti uker er blitt mer enn halvert etter at regjeringen kuttet pappakvoten fra 14 til ti uker i 2014.

Årsakene til at fedre er mindre hjemme med barnet sitt er nok mange. Alt fra ulike behov for den enkelte familie, press fra arbeidsgiver, familieøkonomi eller rett og slett lite velvilje fra far eller mor. Men fedrekvoten har åpenbart en effekt. Spørsmålet vi må stille oss er om det er statens ansvar å be fedre være mer hjemme med barnet sitt?

Jeg mener nei. Men det kan se ut til at mennene ikke er klare for å ta det ansvaret selv.

Som leder av Høyres kvinneforum uttalte jeg i 2010 at statlig regulert pappapermisjon er en ”mistillit til far som omsorgsperson”. Det jeg mente da, og det jeg fortsatt mener er at jeg tror far har like mye lyst til å være til stede for barnet sitt som mødre. Loven er også på fars side.

Den er helt tydelig: Far har krav på den valgfrie permisjonstiden. Så hvorfor tar ikke flere fedre ut mer permisjon?


Foreldrepermisjon:

  • Foreldrepengeperioden består av fedrekvoten, mødrekvoten og fellesperioden. Mødrekvoten er på ti uker, seks av dem må tas rett etter fødselen. Fedrekvoten er også på ti uker.
  • Fellesperioden er ukene som blir igjen når de tre ukene før termin og ti uker fedrekvote og ti uker mødrekvote er trukket fra.
  • Fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker fra 1. juli 2014 av Høyre/Frp-regjeringen.

Kilde: NAV


Problemet

Selv om problemstillingen er sammensatt, så tror jeg at den grovt sett kan reduseres til fire utfordringer:

1) Mange fedre opplever press fra arbeidsgiver og vegrer seg for å be om mer, 2) Mange familier gjør en økonomisk vurdering som gjerne gjør at de er mest tjent med at far er den som står i jobb, 3) Noen menn føler ikke at det er naturlig å ta mer enn kvoten, og til slutt 4) Mange kvinner ønsker å være lenge hjemme.

Det siste poenget må ikke undervurderes. Mange menn kan også oppleve at det er vanskelig å ta plass i en situasjon der partneren har båret frem et barn gjennom ni måneder, og at hun dermed ønsker å ha så lang permisjonstid som mulig. I en slik situasjon kan fedre fort oppleve at det er vanskelig å nå frem med et ønske om å dele permisjonstiden jevnere med mor.

Vi kvinner må også eventuelt akseptere at vi reduserer vår andel av fødselspermisjonen for at fedrene skal få mer tid med barna.

Valgfrihet har en egenverdi

Som forkjemper for familiers valgfrihet er mitt verdisyn basert på en oppfatning om at folk selv vet best hvordan de skal leve sine liv. Det gjelder alt fra når de skal handle på butikken til valg av skole, og ikke minst hvordan den enkelte familie fordeler fødselspermisjonen.

Ingen familier er like. For meg oppleves det da feil at staten skal si at mor og far har et gitt antall uker hver. Familiene må selv ha muligheten til å sette seg ned rundt kjøkkenbordet og bestemme dette.

Men med valgfrihet følger ansvar. Dette ansvaret er det skuffende at ikke arbeidsgivere og flere fedre ønsker å ta. Og jeg ser det som helt naturlig at politiske standpunkter justeres i tråd med samfunnsutviklingen. I dette tilfelle, i tråd med manglende samfunnsutvikling.

Menn må kjempe

Kvinners rettigheter har blitt kjempet frem gjennom mange år, med hard kamp og stor motstand. Når vi de siste tiårene har hatt en diskusjon om fordelingen av fødselspermisjonen, har vi ikke sett en kampvillig organisasjon på herresiden.

Kanskje er tiden inne for at menn reiser seg og kjemper sin sak. Hvor er mannsbevegelsen som kjemper mot urettferdigheten i at kvinner og menn får ulike svar fra sjefene sine når de skal ut i foreldrepermisjon? Hvor er mannsbevegelsen som krever å få sin plass med barna i kampen med mor? Hvor er mannsbevegelsen som tar til orde for å fjerne de økonomiske årsakene til å skjevfordele permisjonstiden?

Jeg mener at det blir for enkelt å skylde på arbeidsgivers motvilje. Hvis dette er et problem, hvorfor står ikke menn på barrikadene?

Målet mitt er det samme som det alltid har vært. Jeg mener at familiene skal få løse dette selv, uten at staten skal blande seg inn i fordelingen. Men så lenge ikke flere fedre vil stå opp og kjempe mer for tid med sine barn, så er vi der at vi fortsatt trenger en fedrekvote.

Kritiser meg gjerne for å legge skylden på far. Men jeg mener han bør ta en del av ansvaret. Samtidig innser jeg at dette forslaget var for umodent. Jeg skulle hørt på Erna!

Hva mener du? Jeg vil gjerne høre din mening i kommentarfeltet.