Hvordan gikk datakampen?

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Turid Kristensen (H).

Jeg spurte alltid om hockeytreningen, men aldri om dataspillet. Så våknet jeg.

Er du en av de foreldrene som gladelig stiller opp på barnas håndballkamper og korpsøvelser, men som er bekymret når barna bruker tid på dataspill? Spør du datteren din om hvordan fotballkampen gikk, men aldri spør sønnen din om hvordan det gikk da han spilte dataspill?

Jeg var en av de foreldrene inntil for noen år siden. Det var liksom noe som ikke angikk meg. Noe jeg ikke forstod. En annen verden.

Så feil kunne jeg ta.

NRK fortale lørdag historien om hvordan Robert Steen først forstod verdien av gamingen til sønnen Mats etter at sønnen døde. Mitt ønske er at andre foreldre skal våkne opp og forstå at gaming er en super fritidsinteresse på lik linje med andre interesser. At gaming gir barna flere venner og nye fellesskap. Også selv om barna er friske og deltar på andre arenaer.

Gaming er en viktig del av verdenen til mange av barna våre. 96 prosent av gutter og 63 prosent av jenter i alderen ni til 18 år spiller spill. I en undersøkelse utført av medietilsynet i 2018 er det likevel bare 18 prosent av barna som mener foreldrene er svært eller ganske interessert i spill de har spilt, mens 71 prosent av barna mener at foreldrene er svært eller ganske interessert i øvrige fritidsaktiviteter.

Dette er ikke bra nok. Barna våre fortjener at vi deltar og støtter dem uansett hva de interesserer seg for.

Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og finne ut hva gaming betød for min sønn da han ble alvorlig syk med ME for seks år siden. Han kunne ikke gå på skolen, han måtte slutte å spille ishockey og orket sjelden å treffe vennene sine.

Det er fremdeles en sorg for meg at han ikke lenger kan dyrke tidligere interesser eller ta del i gamle fellesskap, men dette fikk meg i hvert fall til å engasjere meg i noe annet som er viktig for ham.

Jeg bestemte meg for å sette meg inn i hva League of Legends er. Til min store overraskelse var det et veldig morsomt og spennende spill. Jeg klarer ikke å spille selv, men jeg har lært meg hva det går ut på.

Vi har i dag stor glede av å følge med på turneringer sammen, som arrangeres verden rundt. Og jeg kjenner på den samme stoltheten når han selv gjør det bra, som da han lyktes i idretten. Det føles godt, og det fortjener han.

Her er bilde fra en av gangene vi så på turnering sammen. Foto: Privat

Kanskje like viktig som at sønnen min har funnet seg en ny fritidsinteresse, er at dette har gitt ham veldig mange nye venner over hele verden.

Jeg kan stå med gledestårer i øynene utenfor gutterommet og høre latteren hans. Jeg hører hvordan de snakker sammen og har det morsomt. Min sønn er ikke lenger ensom selv om han ikke lenger kan delta i det samme fellesskapet som før han ble syk. Det er uendelig godt å vite.

Jeg er veldig glad for at jeg våknet opp, og nå kan ta del i noe som betyr så mye for en som er så viktig for meg. At dette også kan være en felles interesse for oss.

Innlegget ble først publisert på NRK Ytring.

Forsvinner julegleden i alt stresset?

Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg skrevet av Astrid Nøklebye Heiberg, stortingsrepresentant for Høyre.

I Norge feirer vi jul. Julebudskapet treffer bredt enten du er kristen, sekulær, ateist eller tilhører en annen religion. Dessverre forsvinner mulighetene for ettertanke og familiehygge i stress for veldig mange.

På 70-tallet meldte jeg meg ut av statskirken på grunn av deres syn på homofili. Biskopene «fordømte syndere, men ikke synden». Homofil kjærlighet var syndig. En slik kirke ville jeg ikke være medlem av.  Men julebudskapet treffer meg godt og jeg føler en dragning mot kirken. Alle prester formidler budskapet på sin måte, men det ligger en universell forkynnelse om fremtidstro og håp i det.

I vår verden trenger vi alle fremtidstro og håp – enten du har en gud eller ei.

Klimaendringer, Brexit og Donald Trump

2018 har vært preget av klimaendringer som traff Norge og forårsaket tørke. Et splittet Storbritannia diskuterer og forhandler om Brexit – forlate den europeiske unionen. I Frankrike protesteres det mot president Macrons (nødvendige) politiske reformer.

Donald Trump durer på med sin umusikalske fremtreden og skyter fra hoften til høyre og venstre. Krigen i Syria raser videre. I Norge har vi har våre mindre alvorlige, men like fullt dramatiske politiske feider denne høsten. Det er lett å se mørkt på fremtiden dersom du aldri får lysets budskap.

Det skjer nemlig mye positivt i verden. Enkeltmennesker, bedrifter og land tar større ansvar for å redusere klimagassutslipp og miljøforurensing. Nye typer arbeidsplasser erstatter de som forsvinner. Verdensøkonomien er i vekst. Flere løftes ut av fattigdom.

Vi mennesker får til utrolige ting sammen dersom vi ser mot lyset, har fremtidstro og håp.

Julebudskapet gjelder de store linjene i verden, og de små og nære i familien. Det er mye å glede seg over dersom vi tar oss tid til ettertanke. For meg er julehøytiden og julebudskapet en sjeldent god anledning til nettopp ettertanke. Jeg har vært heldig å leve et langt og innholdsrikt liv. Jeg har sett like rettigheter for kvinner og menn vokse frem.

Som lege har jeg sett medisinen hjelpe stadig flere til å bli helt friske.

Juleditt og juledatt

Ikke alle er like heldige. Men uansett utgangspunkt er julebudskapet en anledning til å finne fremtidstroen og håpet. Dessverre er det mange som mister gleden ved julen i stresset under juleforberedelsene.

Julegaver, julevask, julemat, juletre, juleditt og juledatt – vi løper fra det ene til det andre. For mange er førjulstiden blitt synonymt med stress fremfor familiehygge, håp og tro.

Julen er en magisk tid for mange nordmenn. Vi må ikke la stresset i juletiden bli overveldende. Kanskje vil en firepartiregjering med KrF inn i varmen gi oss mer av julebudskapets fremtidstro?

Det er i alle fall nå i julen vi kan tillate oss et slikt håp.

Slapp av, det er snart jul

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen.

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant for Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, leder for familie- og kulturkomiteen.

Jeg har kommet unna alle julefeiringer uten å bake julekaker, nesten. Lille julaften pleier den dårlige samvittighet å ta meg. Jeg burde jo ha noen småkaker i huset.

Har funnet ut at krumkaker er tingen. Enkel oppskrift og kromkakejernet gjør det meste. Bakingen er også effektiv: Mens krumkakene  steker kan en kjapt gjøre noe annet, henge opp den siste julekulen, rydde i grønnsaksskuffen i kjøleskapet, vaske litt i krydderskuffen og kaste det som har gått ut på dato for noen år siden. Eller pusse en sølvskje.

I prosessen må en regne med et par brente, men  det er ikke så farlig.

Krumkakene  blir så fine når jeg bruker tekopp som form. Dessuten kan det ferdig resultatet legges på Face, bare for å vise at jeg ikke er helt bakpå i jula.  Det ser proft ut og  jeg får rent mestringsfølelse på bakefronten.

Jeg lurer på om det er en kvinnegreie at alt skal være så på stell. Er det litt som at en fortsatt skal ha hjemmet  som det totale domene. Er fortsatt vask, pynt, mat og bakst er kvinnelig sysler.  Jeg mener at her må en være mer pragmatisk og la interesser styre juleforberedelser.

Total kontroll i heimen-syndromet

Om ikke mannfolka  bryr seg  om juleduker, juleservietter, julelys og julepynt, kan matlaging,  bakst eller vask være alternativet.  Så var det juletre, da. Etter flere års kommentarer på treets fasong og beskaffenhet når «Captn» (kallenavn på mann) kommer hjem  med juletre, er det også blitt mitt ansvar.

En ting mer å tenke på, klarer ikke å legge helt fra meg  dette «total kontroll i heimen-syndromet.»

Er julepapiret miljøvennlig?

En annen ting å tenke på er dette med miljø: Er julepapiret miljøvennlig, er det plast i gaven, er gaven nedbrytbar? Ser Stefan Heggelund, vår miljøpolitiske talsperson, kommer med pekefingeren når jeg ber om litt ekstra stæsj på pakken. Jeg lukker øynene og tar stæsjen.

I Drammen driver vi nemlig intensiv kildesortering, så julepapir og den slags samler vi i spesielle plastposer. Den posen er helt sikkert nedbrytbar.

Da var det  dette med kalorier også.  Her lurer farer bak hver sving, så mye veldig god julemarsipan, brente mandler og for ikke å snakke om desserter som frister. Her er det lett å gå på en kalorismell.

Derfor er jeg Ikke helt sikker på om det blir krumkaker i år, dessuten blir de ikke spist. De ligger og blomstrer på sitt fat gjennom julen. Og forslag om å fylle med krem og is blir stemt ned. Sist jul ble de satt ut til fuglene, de ble heldigvis spist.

God juleforberedelse.

La 2019 bli kjønnsbalansens år!


Gjesteinnlegg av: Sveinung Stensland, Helge Orten, Vetle Wang Soleim, Tage Pettersen, Mudassar Kapur, Svein Harberg, Aleksander Stokkebø og Kårstein Eidem Løvaas (stortingsrepresentanter for Høyre). Innlegget ble først publisert i Romerikes Blad 11.12.18.

Kjønnsbalanse i næringslivet kan ikke bare vedtas politisk. Alle må bidra til å endre gammeldagse holdninger og gå foran med et godt eksempel. Det virker mye bedre enn kvotering.

Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen lanserte for kort tid siden 48 tiltak for å få flere kvinner inn i lederstillinger.

Flere studier viser at mangfold i toppledelsen er et konkurransefortrinn som gjør positive utslag på bunnlinjen. Bedre kjønnsbalanse gagner både kvinner og menn, i tillegg til selskapenes verdiskaping og bærekraften i samfunnet. Fordelen med å rekruttere fra hele befolkningene (og ikke bare halve) gir mer variert kompetanse, innsikt og innovasjonskraft i bedriften.

Med denne kunnskapen er det rart at vi, i ett av verdens mest likestilte land, ikke har bedre kjønnsbalanse i næringslivet.

I de 200 største norske selskapene er kun én av ti av de øverste lederne kvinner. Ser man på toppledergruppene i de samme selskapene er det kun 22 prosent kvinner. Topplederen er nesten alltid en mann. Dette er selvfølgelig ikke godt nok.

God kjønnsbalanse gir bedre resultater.

Det virker som om deler av næringslivet fortsatt sliter med gammeldagse holdninger. Kanskje tror de rett og slett ikke på undersøkelsene som viser at mangfold faktisk lønner seg økonomisk. Stadig flere kvinner kommer inn på tunge utdanninger innen økonomi, jus og ingeniørfag. Men hvordan skal bedrifter tiltrekke seg disse om de ikke gir unge kvinner muligheten til å nå toppen?

Vi nærmer oss 2019 – hva med å starte året med noen nye vaner?

Næringsministeren og likestillingsministeren kom med en klar beskjed til næringslivet – nå er tiden inne for å knuse det beryktede «glasstaket». Sammen med en rekke næringslivsledere og aktører fra rekrutteringsbransjen, har de foreslått tiltak for å bedre kjønnsbalansen. Nå er det bare å ta for seg av de gode ideene.

Mål utvikling i kjønnsbalansen!

Rune Bjerke, konsernsjef i DNB, er et sannhetsvitne på at dette virker. Han har delt av sine erfaringer om hvordan det hjalp å få tydelige krav fra styreleder om å sørge for bedre kvinneandel i selskapet. Det som blir målt, blir gjennomført.

Usynlige kjønnsstereotyper og ubevisste holdninger preger fremdeles norsk næringsliv.

Vi behandler menn og kvinner ulikt, uten at vi bevisst merker det. Hvem skal fikse kaffen til møtene? Hvor lenge kan menn og kvinner ha ordet? Hvem skriver referat? Hvem skal være hjemme når barna er syke? Hvem henter i barnehagen og hvem skal ta ut foreldrepermisjon?

La Luciadagen 13. desember være første test.

Denne dagen har de aller fleste barnehager et arrangement på morgenen eller ettermiddagen. Det betyr at ansatte med små barn ofte kommer sent eller går litt tidlig. Reagerer du som leder likt på en henvendelse om dette fra en småbarnsmor og en småbarnsfar?

Vi får ikke likestilling blant ledere om det ikke er likestilling i hele organisasjonen.

Ubevisst diskriminering foregår overalt. Skal vi få slutt på dette må vi være bevisste og menn må også engasjere seg. Vi må lufte ut våre gammeldagse holdninger sammen – både menn og kvinner.

I innspurten av julebordsesongen og #metoo-kampanjen friskt i minnet, har næringslivsledere en viktig rolle.

De må snakke om holdninger og forventninger til hvordan man oppfører seg på arbeidsplassen og blant kolleger. Først da kan vi sørge for at gale strukturer og holdninger ikke går i arv. Kommende generasjoner skal ikke trenge en emneknagg som heter #metoo.

Vi kan ikke vedta oss til likestilling.

Derfor sender vi nå en oppfordring til næringslivet om å gjennomføre regjeringens råd i heftet «Hvordan få kjønnsbalanse i toppen av næringslivet».

Vi ønsker alle en riktig fin julebordsesong, og sender våre beste lykkeønskninger om et kjønnsbalansert 2019!

Ville du sluttet på skolen fordi du fikk mensen?

Nestledere i Høyres kvinneforum:  Anne-Mette Øvrum, ordførerkandidat i Sør-Odal og Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant.
Foto: Cecilie Victoria Jensen.

Gjesteinnlegg av nestlederne i Høyres kvinneforum: Anne-Mette Øvrum, ordførerkandidat i Sør-Odal og Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant.

Tenk deg at klokken er 22:30, og det er mørkt ute. Du må skikkelig på do, men du har ingen do å gå til. Ditt eneste alternativ er å gå ut i skogen, men der vet du at andre kvinner har blitt voldtatt og mishandlet. 

Hva gjør du? I mange land vil tilgang til toalett i eget hjem minske faren for seksuelle overgrep.

FN har utpekt 19. november som verdens toalettdag. Det er for å sette søkelys på at en tredjedel av verdens befolkning ikke har tilgang til tilfredsstillende sanitære forhold og toaletter. FNs 6. bærekraftsmål skal sikre alle mennesker tilgang til gode sanitær-, hygiene- og toalettforhold innen 2030. Videre skal det legges særlig vekt på behovene til jenter og kvinner, som ofte opplever ekstra utfordringer knyttet til toalettbesøk.

Jenters deltakelse på skolen øker når det monteres toaletter

Regjeringen vil gi én milliard kroner til kvinners rettigheter og likestilling i neste års statsbudsjett. Det er økning på 68 millioner kroner fra årets budsjett. Vi er stolt av at utviklingsminister, Nikolai Astrup, gjør en målrettet satsing mot kvinner og jenter for å drive frem samfunnsutvikling. Det er gripende å høre han fortelle om kvinnene og jentene han har møtte på sine utlandsbesøk til blant annet Nepal og Malawi.

Se for deg at du er 13 år og akkurat har fått mensen. En lang skoledag står for døren, men på skolen din finnes det ikke toalett og bind har du heller ikke tilgang til. Hva gjør du? Slutter? Det er faktisk en realitet for mange.  Vi vet at jenters deltakelse på skolen øker faktisk med 11 prosent når det installeres toaletter der.

Erna Solberg er den første statslederen som har snakket om mensen på et toppmøte i FN. Hun turte å snakke om et tema som er så naturlig, men allikevel veldig tabubelagt. Det kan ikke være sånn at det å få mensen er en grunn til at unge jenter slutter på skolen, bare fordi de mangler toaletter og vaskemuligheter.

Vi vet at investeringer i sanitære forhold i utviklingsland øker landenes bruttonasjonalprodukt. Dette gjør jenters rett og tilgang til utdanning enda viktigere. Som Erna Solberg ofte trekker frem, å investere i jenter og utdanning er det beste vi kan gjøre for samfunnsutviklingen. Men når dette stoppes av noe så enkelt som sanitære forhold har vi en stor oppgave foran oss.

Verdens toalettdag minner oss på problemstillinger vi ikke har i Norge

Lukk øynene og tenk på alle kvinnene som skal bæsje for første gang etter en fødsel. Eneste alternativ er å gjøre dette i utrygge omgivelser utendørs. Dette har dramatiske konsekvenser for verdigheten og sikkerheten til disse kvinnene. Se nå for deg en kvinne som også har store skader etter fødselen. Det er hjerteskjærende. Det er de allerede svakeste gruppene som har dårligst tilgang til sanitære forhold. Minoritetsgrupper, eldre og syke er spesielt utsatte.

For Høyres kvinneforum er det internasjonale likestillingsarbeidet en av våre viktigste saker. Verdens toalettdag minner oss på problemstillinger vi i Norge ikke opplever. Neste års vinterkonferanse vies til dette temaet, og vi vil fortsette å jobbe for å likestille og styrke jenter og kvinners stilling globalt.

Klumpen i brystet

Gjesteinnlegg av Astrid Nøklebye Heiberg, stortingsrepresentant (H)

For halvannet år siden fikk jeg kreft. Når man oppdager en klump i brystet stiller man seg spørsmålet – hva nå? Jeg tenkte ikke på at jeg kunne dø. Jeg vokste opp i en tid da en kreftdiagnose var en dødsattest, men slik er det ikke lenger.

Mange av venninnene mine er behandlet for kreft, og på en måte tenkte jeg at det var min tur nå.

Klumpen i brystet fant jeg en søndag. Fredag ringte fastlegen til Kreftsenteret på Ullevål. Mandag ringte de meg med forslag om behandlingsopplegg.

Færre dør av kreft

Helsetjenesten leverte utrolig bra, og veldig effektivt. Dette er regjeringens nye pakkeforløp for kreft i praksis. Når færre dør av kreft er det ikke bare fordi vi gjør medisinske fremskritt, men fordi menneskene i helsetjenesten jobber bedre og smartere sammen.

Når en kreftdiagnose oppdages sitter vi ikke lengre og venter ved postkassen på henvisning til videre undersøkelser. I dag har vi diagnosesentre hvor alle undersøkelser gjøres samtidig, og endelig behandlingsopplegg besluttes.

Jeg – med mange andre – følte meg sett. Jeg følte meg trygg.

Jeg må fremdeles gå til undersøkelser, men ved forrige legevisitt fikk jeg beskjed om at dette kom til å gå greit. Selv om jeg er ferdig med behandling og selv om jeg er erklært kreftfri, opplever jeg ofte at kroppen ikke fungerer som før.

Bare for noen uker siden var jeg på tur i marka. Jeg elsker å plukke kantareller om høsten. Men jeg sanker ikke like fort lengre. Det går heller ikke like fort til topps på Fuglemyra. Jeg er også mer trett.

Selv om vi hadde en fantastisk vinter i år fikk jeg ikke gått noe særlig på ski. Kanskje har jeg mer energi i år, eller kanskje ikke.

Pakkeforløp for kreft

Det gleder meg at Høyre gikk til valg på bedre oppfølging av kreftpasienter etter endt sykehusbehandling. Pakkeforløp for kreft er rett og slett en suksess.

Å sikre oppfølging helt hjem, vil være et viktig steg videre. Kreft er skremmende. Når man opplever at det haster, er det så godt å føle seg sett og oppleve å føle seg trygg.

Da jeg fikk kreft, spurte jeg meg selv om jeg hadde mye ugjort. Jeg kom til at det hadde jeg egentlig ikke. Men du verden så morsomt det er å få være med videre!

Å stille krav er å bry seg


Da viser vi som samfunn at vi faktisk bryr oss om mennesker faller utenfor eller inkluderes.

Gjesteinnlegg av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H)

I norsk debatt i dag skulle man tro at den eneste sanne vei til et varmere og mer inkluderende samfunn går gjennom mer skatt og økte bevilgninger på statsbudsjettet. Ting kan tyde på at bedre prioriteringer, og en politikk som faktisk fungerer, kan gjøre samme nytten.

I 2017 innførte regjeringen aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år. En rapport fra Proba samfunnsanalyse viste at de kommunene som straks fulgte opp regjeringens tiltak, raskt fikk gode resultater.

NRK viste nylig en reportasje fra NAV i Ringsaker kommune, som har startet en arbeidssentral for ungdom som koordinerer og tilbyr arbeidstrening. Resultatene har vært gode. I fjor gikk tre av fire deltakere ut i jobb eller utdanning, og 75 prosent blir uavhengige av økonomisk sosialhjelp etter å ha deltatt.

I tillegg til hva dette betyr for den enkelte, ble utbetalingene til de under 30 år redusert med en million kroner i Ringsaker kommune på ett år. Dette er penger fellesskapet kan bruke på å hjelpe andre, kanskje mer krevende brukere.

I tillegg viser rapporter fra NAV at andelen som mottar en NAV-ytelse har aldri vært lavere enn den er nå.

Sammenlignet med 1992 mottar nå i underkant av 20 prosent av befolkningen en livsoppholdsytelse fra NAV, mot 24 prosent den gang. Ifølge NAV har andelen som får helserelaterte ytelser falt med ni prosent (1,6 prosentpoeng) etter toppunktet i 2003. Dette skyldes særlig aktivitetskravet på sykepenger.

Dette ble innført med Høyre i regjering allerede i 2004. Da fikk den sykmeldte en plikt til å bidra til å finne ut av hvilken funksjonsevne man har, og å medvirke til at arbeidsgiveren utarbeider en oppfølgingsplan.

Dette ga en kraftig reduksjon i sykefraværet og lavere rekruttering til langvarige helserelaterte ytelser som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Arbeidsgiver plikter å legge til rette for arbeid på egen arbeidsplass, slik at vi ikke mister tilknytningen til arbeidslivet selv om vi har redusert arbeidsevne.

Arbeid er mer enn en jobb, det er også fellesskap, vennskap og mestring.

Målet med tidlig oppfølging er å sikre at sykemeldte kommer tilbake i jobb når det er mulig, og beholder tilknytningen til arbeidsplassen. En tydelig håndheving av dette kravet er prøvd ut blant annet i Hedmark fylke. Der gikk sykefraværet ned, og sykepengeutbetalingene sank med 80 millioner kroner på ett år.

Samfunnet har rett til å stille krav, men også plikt til å stille opp. Å stå i arbeid kan nemlig være den beste medisinen.

Å bli stilt krav til er å bli sett som menneske. Da viser vi som samfunn at vi faktisk bryr oss om mennesker faller utenfor eller inkluderes.

Å bli verdsatt som menneske kan ikke måles i penger, men trenger heller ikke koste mye.

Som småbarnsmor kjempet jeg for å få lov til å jobbe. Det må jeg nå også

Astrid Nøklebye Heiberg sammen med stortingsrepresentant Sveinung Stensland i Haugesund. Foto: Cecilie V. Jensen

Gjesteblogg av Astrid Nøklebye Heiberg

I dag fyller Likestillingsloven 40 år.

Det har skjedd mye siden da, men fortsatt trenger vi flere som kan gå foran, slik at det blir litt lettere for de som kommer etter oss.

Jeg har alltid latt meg irritere av pålagte begrensninger som følger av faktorer som for eksempel kjønn, legning eller alder. Det er derfor tankevekkende og trist at det fortsatt er behov for en likestillingslov i dag. Det tyder på at vi trenger flere som går foran.

Personlig håper jeg at jeg har bidratt.

Da jeg var småbarnsmor, for rundt 50 år siden, måtte jeg kjempe for å få lov til å delta i arbeidslivet. Jeg hadde små barn og en mann, og da passet det seg ikke å jobbe. Det kunne visst skade barna, og mannen min kom sikkert til å gå fra meg.

Den 8. mars 1980 var jeg den første kvinnelige psykiateren i Norge som disputerte. Å gjøre dette på kvinnedagen passet meg godt. I min karriere som psykiater arbeidet jeg også for å fjerne homofili som sykdomsdiagnose, noe som lyktes i 1978. Jeg håper dette har bidratt til å bedre likestillingen.

For det er en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn.

Det var derfor oppsiktsvekkende at jeg var den første kvinnen som ledet Norges Røde Kors. Dette er en organisasjon med mange kvinnelige aktive, men vi måtte vente helt til 1993 før en kvinne ble leder. Enda mer oppsiktsvekkende var det at ingen kvinner før meg som hadde vært president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger.

Disse to vervene er jeg fortsatt den eneste kvinnen som har innehatt.

I dag er jeg den eldste stortingsrepresentanten som har møtt på Stortinget. Nå som jeg har blitt litt eldre må jeg nok en gang kjempe for å få lov til å delta. Dette tyder på at vi må få til en holdningsendring for hvordan vi ser på eldres deltagelse i arbeidslivet.

I løpet av de siste 40 årene har vi kommet mange steg nærmere et samfunn hvor det ikke er hvilket kjønn du er, hvilken legning du har eller det årstallet du ble født som avgjør hvorvidt man anses som egnet eller ikke. Det er likevel fortsatt en vei å gå.

Derfor skal vi feire likestillingsloven.

Vi må verdsette historiens seire for ikke å ta likestillingen for gitt. På den måten blir det enklere for nye generasjoner å gå foran – slik at vi kommer lengre og kanskje helt i mål.

Vi må alle bli skamløse


Gjesteblogg av barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Først publisert på regjeringen.no.

Det er nok nå. Vi må få slutt på at negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, æres- og skamkultur hindrer friheten til unge jenter og kvinner.

Deres kamp for å leve frie liv er også vår kamp. Den starter der æres- og skamkulturen skapes og dyrkes: I moskeen, i kirken, i foreningen og på kafeen. Og den slutter ikke før vi alle er skamløse.

Tenk deg at du er 16 år og smugler kjæresten inn på rommet ditt. Pappa oppdager dere og utsetter både kjæresten og deg for vold. Mot din vilje etterlater han deg hos slektninger i Pakistan. I et land du aldri har vært før. Fordi det handler om skam og ære for familien i Norge.

Stygge blikk. Utfrysning. Pappa mister kunder i butikken sin. Nisha rives mellom å være en pakistansk datter hjemme, og være ei vanlig norsk jente ute med venner. Men som hun desperat gjentar: Jeg har ikke gjort noe galt.

Det forteller regissør Iram Haq i sin film Hva vil folk si.

I Danmark er en av de mest omdiskuterte bøkene fra i fjor, Dødevaskeren, skrevet av dansk-kurdiske Sara Omar. Hovedpersonen Frmesk er ikke ønsket av sin pappa fordi hun er jente. Det er en bok som starter i Kurdistan i 1986 og avsluttes i 2016 på Skejby Hospital. Den handler om utsatte jenteliv.

Vi må ikke tro at disse historiene bare er fiksjon, dette skjer med alt for mange jenter i det virkelige liv.

Foreldrenes rolle

Som Hva vi folk si og Dødevaskeren viser, står også foreldrene i et spenn. Mødre og fedre frykter for hva deres miljø vil si om deres barns oppførsel og levemåte.

I en familie som er hinduer står svigerdatteren i et spenn mellom bestemoren og sine egne barn. Hun har to døtre og to sønner. Døtrene må bli med i tempelet i helgene for å lage mat til søndagens samling. Sønnene får helgefri til å gjøre hva de vil. Moren vil at døtrene skal gjøre det samme som sønnene, men frykt og forventninger hindrer henne.

Firebarnsmoren Azra Gilani oppfordret i en kronikk i Aftenposten mødrene til å våkne. Hun skrev for de unge jentene som ikke opplever kjærlighet og trygghet i eget hjem. I et forsøk på å vekke foreldre. Vi må handle nå, skrev hun.

Det samme ser vi i Hva vil folk si. Mammaen til Nisha er aktivt med på å sende datteren til Pakistan og senere gifte henne bort til vennenes familiemedlem i Canada. For familiens ære. Uten at Nisha fritt får mene hva hun vil.

Kampen for likestilling handler om friheten til kunne ta egne valg og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Det handler om å trygge barna slik at de kan være seg selv og leve sine liv. Uten skyld og skam samtidig som de har en fot både i minoritets- og majoritetssamfunnet.

Likestilling er en menneskerett. Flere med minoritetsbakgrunn må komme på banen for å skape like muligheter for sine barn. Varig endring kan kun skje hvis miljøene selv vil. Jeg gir honnør til alle som hver dag kjemper sine kamper, store eller små, for at de selv og andre skal kunne leve frie liv.

Hva må vi jobbe for å endre?

Regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse tar opp viktige likestillingsutfordringer. Disse skal følges opp og forsterkes.

Frie liv handler også om aksept for den du er. Det handler om fravær av diskriminering og rasisme. At du kan få en jobb du er kvalifisert for, selv om du har et fremmed navn og at du kan ytre deg uten å bli hetset for den du er. Regjeringen er godt i gang med oppfølgingen av strategien mot hatefulle ytringer.

Jeg vil være en likestillingsminister for unge med minoritetsbakgrunn og vil kjempe sammen med dem for at de skal kunne leve frie liv:

  • Unge stemmer skal tas på alvor. Vi har mange viktige, unge stemmer i Norge. Mange slites mellom foreldrenes kultur og forventninger, og egne ønsker om selvstendige liv. Jeg vil at deres erfaringer skal lyttes til. Når regjeringen nå setter ned et utvalg for å utrede likestillingsutfordringer blant barn og unge, skal unge med minoritetsbakgrunn ha en selvsagt plass.
  • Bedre støtte til foreldre. Å være en god forelder er krevende for alle. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn står ofte i et spenn mellom sin egen kultur og forventninger fra det norske samfunnet. For meg er det viktig at de får hjelp og støtte i arbeidet med at barna skal få en god framtid i Norge. Et sentralt redskap er strategien for foreldrestøtte som vi legger frem i vår, der foreldreveiledning er tema.
  • Kamp mot diskriminering. Vi vet at mennesker med minoritetsbakgrunn opplever diskriminering, blant annet i arbeidslivet. Dette må vi hindre. Diskriminering er ødeleggende for tilliten vi trenger for å oppnå gode fellesskap. Regjeringen vil derfor iverksette tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og på utesteder.

Modige stemmer

Vi har heldigvis mange sterke stemmer i Norge. Stemmer som kjenner kampen for likestilling på kroppen. Der deres egen sikkerhet er kostnaden for å ta til orde for et fritt liv. Uten skam og skyld. Uten negativ sosial kontroll eller diskriminering.

Alle skal kunne leve frie og selvstendige liv. Barn, unge og voksne har rett til å ta sine egne livsvalg. Dette er en menneskerett som gjelder for alle.

Likestilling er en grunnleggende verdi i Norge, men det er ikke all likestilling vi kan vedta oss til. Det er ingen enkle løsninger når det handler om verdisett og holdninger.

Som en del av innsatsen for likestilling har statsministeren, kunnskaps- og integreringsministeren og jeg et frokostmøte med viktige stemmer med minoritetsbakgrunn på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Vi skal lytte til innspill og lære om hvordan vi sammen skaper et likestilt samfunn for alle.

Som Frmesk skriver i sitt brev til pleieren Darya i boken Dødevaskeren:

«Jeg prøver å fortelle min (historie) selv om bare tanken fyller meg med skyld og skam. Jeg føler skam over å eksistere. Vi er nødt til å ta kampen for det er våre liv som står på spill. Mine ord er det eneste jeg har tilbake. Det er grunnen til min overlevelse. Jeg er ingenting uten dem».

Det er tid for å gå fra ord til handling og ta et oppgjør med at unge får krenket sine rettigheter.

Jeg lover å stå sammen med dem i kampen for et likestilt Norge der alle har like muligheter og alle er like mye verdt. Uavhengig av bakgrunn.

«Skal dere ha barn snart, eller?»


For oss som ikke klarer å bli gravid, er det et vondt spørsmål å få.

Av Tina Bru, stortingsrepresentant (H)

I VGs serie «VG drar bra damer» har jeg valgt å være åpen om det å ikke klare å få barn, prøverørsforsøk og spørsmål mange av oss i 30-årene får. Her er et utdrag av innlegget: 

Vårt første prøverørsforsøk lyktes ikke. I to år har jeg og mannen min forsøkt å starte familie. I to år har vi kjent på skuffelsen én gang i måneden. Ingen av disse skuffelsene kan likevel sammenlignes med som den som fulgte etter vårt første prøverørsforsøk.


Vi visste at sjansen for å lykkes ikke var 100 %.

Etter å ha vært gjennom så mye – blitt medisinert, stukket i og til og med fått plassert et embryo i livmoren – er skuffelsen og følelsen av å være «mislykket» ekstra tung å bære. Slik følte jeg det hvert fall.

Det blir ikke enklere av at samfunnet i stor grad forventer at det skal komme barn til verden, særlig hvis man er gift og nærmer seg eller er i 30-årene.  

Jeg er nok ikke den eneste som har opplevd at kolleger, familie, venner, og til og med taxisjåfører, kan være usedvanlig opptatt av når jeg skal ha mitt første barn. Før syntes jeg slike spørsmål bare var masete og brysomme.

Nå, med merker etter 20 sprøytestikk i magen, ømme eggstokker og nok en skuffelse, er slike spørsmål en vond påminnelse om noe jeg ikke får til.

Neste gang du har tenkt til å spørre noen: «Skal dere ha barn snart, eller?», så kan du vurdere om det er best å la være. 

Lyst til å lese mer? Hele artikkelen er åpent for deg med VG pluss her.