Fødselsdepresjon eller babylykke?

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Torill Eidsheim (Høyre)

Det er overveldende å gå gravid, føde et barn og tilpasse seg livet med et nytt familiemedlem. Svangerskapet og tiden etter fødsel innebærer sterke følelser av både glede, spenning og engstelse.

Fødsels- og barseldepresjon rammer mange nybakte mødre

Det lykkelige møtet mellom mor og barn forbindes vanligvis med positive tanker og følelser. Men ikke alle opplever det så rosenrødt som man ser på film. Når «det største som kan hende i livet» – å få et barn – blir en større belastning enn du klarer å takle, ligger følelsen av skam, skyld og mislykkethet nær.

Norske screeningundersøkelser viser at mellom 10 og 15 prosent av kvinner i fruktbar alder har symptomer på angst og depresjon. Det blir ikke borte når graviditet inntreffer.

Med nærmere 60 000 fødsler i Norge årlig, betyr det at 6 000 til 9 000 spedbarnsmødre til enhver tid vil kunne ha psykiske plager. Utfordringer som kan bli enda større når man får et utvidet ansvar for enda et liv.

Hva skal til for å fremme trygghet, støtte og trivsel under graviditet og etter fødsel?

«Mamma Mia» er et web-basert program utviklet av blant annet spesialister på spedbarns psykisk helse, helsesykepleiere og jordmødre. Det er rettet mot gravide og nybakte mødre. Det første nettbaserte tiltaket i sitt slag i Norge, et lett tilgjengelig selvhjelpsprogram som skal bidra til å forebygge fødselsdepresjon hos nybakte mødre.

Programmet starter fra kvinnen er omtrent halvveis i graviditeten og varer til babyen er seks måneder gammel. Det skal gi kunnskap og trygghet under graviditeten og som nybakt mor.

For kvinner som har gjennomført selvhjelpsprogrammet på nett, viser evalueringsprosjektet gode brukerresultater og en lavere forekomst av barseldepresjon. Man kan også anta at babyen selv, partneren og eventuelle søsken vil ha stor glede av at moren gjennomfører dette programmet. Utfordringen er at få kvinner kjenner til Mamma Mia.

Denne uken markeres verdensdagen for mødres psykiske helse

Jeg synes det er en god anledning å fremsnakke dette programmet. Jeg vil også rette en stor takk til Norske Kvinners Sanitetsforening som har gjort Mamma Mia tilgjengelig og gratis for alle gravide.

Mødre og barns psykiske helse henger tett sammen. Jeg ønsker at psykisk helse skal bli like lett å snakke om som fysisk helse. Først når vi klarer å avdekke plager tidlig vil vi kunne forhindre at vanskelige tanker vokser seg til store problemer. 

Helsestasjonen er tett på kvinnen og har en viktig oppgave også med å sikre en helhetlig undersøke av barna. I tillegg er det viktig at vi styrker forskning og utdanning.

Økt kunnskap og kompetanse om psykisk helse er påkrevd. Samfunnet må forstå, familien må forstå og kvinnen må forstå. Det er nødvendig for å forhindre at en mamma med psykiske helseproblemer opplever ensomhet, nederlag og isolasjon.

Påske for liten og for stor

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Margret Hagerup privat

Så lenge jeg kan huske har påsken vært en fin tid. Det er den tiden av året hvor jeg alltid har begynt å se etter harespor, og når påsken nærmer seg har jeg sett etter små sjokoladeegg pakket inn i sølvpapir i alle slags farger. Mang en skitur er gått, mens lommen har blitt fylt opp av disse små, blendende eggene som har ligget i skisporet. Haren har visst alltid funnet sin vei til meg, uansett om vi har feiret påsken på fjellet, eller hjemme.

Mormor og påskeharen

Jeg tror egentlig det er mormoren min som satte meg i kontakt med påskeharen. De to har visst alltid hatt god kontakt. Hun visste som regel hvor påskeharen var, og det var ikke rent sjelden at han la fra seg små sjokoladeegg i hagen hennes, når vi var på besøk. Hun ble kjent med påskeharen tidlig på 1930-tallet, når hun vokste opp sammen med to søsken i nærheten av Hannover, i Tyskland. Hun har fortalt meg disse historiene mang en gang i løpet av oppveksten min.

«Påsken var alltid en spesiell høytid i Lüdersen og innbyggerne ventet spent på påskeharen. Ankomsten hans frembrakte hektisk aktivitet, det var viktig at reiret var klart før han kom på besøk. Det var visst i hagen, under svisketrærne, at reiret ble bygget. Det var viktig å bruke nyslått gress, og en måtte være trygg på at det var mykt nok for påskeharen. De fleste påskefeiringene fikk familien besøk av kusiner fra Hannover, selveste storbyen. De fulgte ivrig med på forberedelsene og delte gleden når de kunne konstatere at påskeharen hadde funnet reiret, også dette året. Innsankingen var den endelige finalen på påskefeiringen. Det var stor glede når en kunne gå rundt i hagen med flettet kurv for å samle inn påskeegg og påskekyllinger i alle varianter. Det var sjokoladeegg innpakket i fargerik cellofan. Det var påskekyllinger av marsipan, og det var store sjokolade-egg fylt med flytende sjokolade og nougat.»

Gleden av påskefeiring

Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg de små barna, som løper opprømte rundt i hagen og leter etter sjokoladeegg. Et lite glimt tilbake til en svunnen tid. Når jeg åpner øynene ser jeg mine egne fire barn løpe rundt i hagen. Gleden i blikket til 3-åringen som har funnet et egg i funklende gullpapir. Guttene som løper rundt for å finne flest mulig egg. Hvor møysommelig de deler jaktens skatter, og hvor ivrig de diskuterer om påskeharen virkelig eksisterer. Minstejenta er ikke i tvil, men de to eldste begynner å bli mer skeptiske. Men de mister alle hemninger når jakten begynner.

I snart 40 år har jeg vært nabo med mormoren min. Hun nærmer seg nå 90 år og begynner å bli dårligere til beins. For noen år siden mistet hun sertifikatet, og vinteren har vært lang. Man kan formelig se kroppen krumme seg sammen, det går på humøret løst når man ikke kommer seg ut. Men heldigvis går vi lysere tider i møte. Kroppen reiser seg sakte opp mot sola og våren er i anmarsj. Mormoren min har formelig blomstret de siste ukene. Hun har vært like hektisk opptatt som påskeharen. Det er mye som skal på plass når påsken kommer, for ingen vet hvor haren hopper.

Minner fra en svunnen tid

Påsketradisjoner binder generasjonene sammen. I mormor sine øyne ser jeg fremdeles den lille jenta som løper rundt i en hage i Lüdersen og leter etter påskeharen. Gleden er like overveldende når små oldebarn kommer på besøk, og gleden er gjensidig.

Minner fra en svunnen tid har blitt til kjære tradisjoner, som vi tar vare på og viderefører til kommende generasjoner. Det er fascinerende å tenke på at påskeharen alltid har funnet veien helt til Kverneland, gjennom så mange år. Jeg kan røpe at jeg har sett sporene av ham, også dette året.

Påsken er definitivt en av favoritthøytidene mine!

God påske!

Fra drøm til virkelighet

Svigerinnene Lene og Rikke Holmen-Jensen

Gjesteinnlegg av Rikke og Lene Holmen-Jensen, gründerne bak klesmerket Ella&il

Det å ta sjansen og tørre å drømme stort kan anbefales. Vi vil råde alle som har et brennende ønske om å skape noe eget, om å kaste seg ut i det. Selv om du tenker at det ikke passer akkurat nå, for det vil det mest sannsynlig aldri gjøre. Sett høye mål, det bidrar til at man strekker seg lenger.

Gründerreisen

En sen høstkveld for 4 år siden, bestemte vi oss for at tiden var inne og at vi ville satse på noe eget. Vi hadde en drøm om å skape det perfekte klesmerket.

Vi hadde lenge vært overbevist om at det var et hull i markedet og et sterkt behov for tidløse basisplagg. Vi ville skape tidløse plagg for fashionistaen med et perfekt snitt i høy kvalitet. Klær som kan brukes sesong etter sesong. Vi hadde skikkelig tro på ideen vår.

Reisen vår startet med en solid business plan. Vi brukte veldig lang tid. Kanskje for lang tid. Men det har vist seg å være vel investert tid. Business planen har nemlig vært et viktig styringsverktøy for oss hele veien. Vi ser faktisk fortsatt til den inni mellom. 

Så kastet vi oss ut i det ukjente. Vi besøkte stoffmesser og fabrikker i utlandet. Vi snakket med andre i bransjen som har gjort det samme før oss. Der fikk vi mange gode råd og tips. Etter hvert begynte brikkene å falle på plass.

Viktig med lagspillere

Men vi husker godt startfasen da det for eksempel var lite ressurser. Løsningen ble å bruke nettverket vårt aktivt. Modellene våre har vært damer fra vår utvidede vennekrets, lageret var i kjelleren og regnskapsføreren ble betalt i gjærbakst. Mennene våre og resten av storfamilien har også vært og er supre lagspillere å ha med på reisen. De har stilt opp som postbud, lagermedarbeider og tatt en større del av lek med barn og middagslaging når vi har jobbet lange dager.

Må ikke være redd for å ta i et tak

Som gründer må man sette seg inn i hele verdikjeden i firmaet. I starten gjorde vi alle jobbene selv.  Alt fra sjauing, pakking og logistikk, til design, salg og økonomi. Det har vært utrolig lærerrikt. Det har gitt oss verdifull erfaring, som var nyttig å ha med seg da vi skulle ansette til forskjellige stillinger. Selv om det kan være slitsomt der og da, gir det en innsikt vi aldri ville vært for uten.

Kast deg ut i det og ha det gøy

Du må ha tro på din egen ide, selv når det butter og er tøffe tak. Du må jobbe hardt og mye, men også husk å ha det gøy på veien. Du må bruke nettverket ditt og knyte til deg nye kontakter. Også må du tørre å spørre om hjelp. Vi har opplevd at folk er veldig behjelpelig, mye mer enn vi hadde turt å drømme om. Du må gå steg for steg og lær av feil underveis, ikke gi deg. Hardt arbeid gir resultater!

Vil du høre mer om gründerreisen vår kan du høre episoden da vi var gjester i podkasten #dethunsa.

Reklame for kosmetiske inngrep bør forbys

Skjermbilde fra Instagramkontoene til Beths medispa og Akademiklinikken Norge.

Gjesteinnlegg av Mari Holm Lønseth (H)

Mens profesjonelle påvirkere ganske uanstrengt tjener penger på å reklamere for botox og restylane i sosiale medier, går mange usikre jenter og ser seg i speilet og lurer på om de er gode nok for dette samfunnet.

Vi kan ikke bare stå og se på at dette skjer.

«Gjør som Tone Damli og få hjelp mot pigmentflekkene», innleder Instagram-reklamen til Beths Medispa.

Skjermbilde fra Instagram-kontoen til Beths medispa.

Og bloggeren Tuva Williasen reklamerer for i «Injeksjonsspesialisten» i samme kanal: «Den beste av de beste (…) Verdt å ta turen når man vet at man er i de tryggeste hender. Jeg hadde veldig skjeve lepper da jeg kom til Elin for 3 år siden – vil dere se et før og etter bilde?»

Skjermbilde fra Instagramkontoen til bloggeren Tuva Williasen.

Alle dager er ikke perfekte

Når du er profesjonell påvirker har du en utrolig mulighet. Du kan være med å hjelpe barn og unge til å skjønne at alle dager ikke er perfekte, at det alltid vil være noe med egen kropp en ikke er kjempefornøyd med, men at det går bra.

Noen har heldigvis skjønt dette. Når Kristin Gjelsvik klart og tydelig sier at det er nok kroppspress, er hun med på å skape et mer normalt forhold til kropp og utseende. Når Jenny Skavlan sier til Dagbladet at man ikke er forpliktet til å forminske skjønnhetspresset bare fordi man er kjent, men at man må benytte den fantastiske muligheten som ligger i å være kjent, tar hun barn og unge i forsvar. Alle som tar samfunnsansvar, fortjener honnør for det.

Når ingen tar ansvar

Dessverre velger altfor mange av forbildene å se bort fra muligheten de har til å gi barn og unge en bedre hverdag. Det er de som tjener penger på å markedsføre kosmetiske inngrep og de som får gratis kosmetiske inngrep som vinner på dagens regelverk. Alle andre er tapere.

Kombinasjonen av at forbilder og klinikker ikke tar ansvaret sitt, gjør at jeg mener det er på tide at politikere setter foten ned. Det er ikke greit med markedsføring av kosmetiske inngrep. Denne markedsføringa kommer tett på unge, og det er umulig å regulere på en måte som gjør at barn og unge ikke ser det. Derfor har vi ikke annet valg enn å forby det.

Kroppspresset forsvinner ikke

Vi kan ikke være så naive å tro at kroppspresset forsvinner av at vi forbyr markedsføring av kosmetiske inngrep. Tilsynelatende feilfrie kropper og ansikt florerer uansett på sosiale medier. Det er klart at vi må sette unge i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi i sosiale medier. Foreldre har et hovedansvar for å ruste barn og unge for fremtiden.

Barn og unge får mye opplæring om kropp, grenser og psykisk helse også på skolen. Høyre har i regjering sørget for at livsmestring blir en del av de overordnede læreplanene. Livsmestring handler om å forstå at livet helt naturlig har opp- og nedturer.

Bør forbys

Mye ligger innenfor normalen. Selv om du har en vanskelig dag, kjæresten akkurat har slått opp med deg eller du synes bestevenninna di ser bedre ut i bikini, betyr ikke det at du har et psykisk problem. Det handler om å skille mellom hva som oppleves vanskelig og hva som er et alvorlig problem.

Realiteten er at alt for mange forbilder ikke velger å ta ansvar for det presset de forsterker hos unge. Når de ikke vil ta ansvar, må vi sette grenser.

Jeg ser ikke noe annet valg enn å forby markedsføring av kosmetiske inngrep.

Kva som har formar våre val

Bilde av stortingsrepresentant Torill Eidsheim foran Stortinget. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg av Torill Eidheim, Stortingsrepresentant (H)

Eg har lyst til å slå eit slag for alle våre bestemødre.

Vi har akkurat lagt bak oss 8. mars og kvinnedagen. Eg har alltid hatt ei kjensle av at denne dagen på ein måte ikkje er min. Kvifor har eg først stilt meg dette spørsmålet no?

Sterke kvinner

Måndag forrige veka fekk eg ei omvisning på Westminster (det britiske parlamentet). Gjentatte gonger blei det trekt fram historiar om sterke kvinner som ikkje berre har forma London si historie, men kjempa for våre felles rettigheiter. Emmeline Pankhurst var ei av desse.

Britisk aktivist og hjelpar i Suffragette-bevegelsen. Ho var sterkt kritisert for si militante framferd, men også anerkjent for sitt bidrag til kvinner sin stemmerett. Time Magasine har utpeika henne som ein av dei 100 mest innfytelsesrike personane i det 20. århundret.

«Ho forma ein tanke for kvinner av vår tid; ho rista samfunnet inn i eit nytt mønster utan moglegheit for å kunne gå tilbake»

Kanskje var det berre eg som denne dagen la akkurat dette mest på minnet. Men det fekk meg til å tenkje på kva som har forma oss kvinner som lever i dag.

Da kvinner fekk stemmerett

Kvinnene i min familie var nok ikkje som Emmeline Pankhurst. Kampen for kvinner sin stemmerett er den tydelegaste og viktigaste kampen for utviklinga av samfunnet vårt i dag.

Bestemor var berre eitt år den gongen kvinner fekk stemmerett. Ho har vore blant dei som meinte at å stemme er ei borgarplikt, men mest av alt også ein viktig moglegheit å nytte seg av.

Det var få kvinner rundt henne der ho vaks opp på fjellgarden Dyrkolbotn i Hordaland og på Haslestad i Vestfold. Ho mista mor si tidleg og blei opplært til å ta ansvar , ho viste respekt og ytte respekt. Eg har aldri sett på henne som ei «kvinnesakskvinne».

Men i dag ser eg at ho har påverka og tatt mange val som har forma vår familie i dag. Det var bestemor som oppfordra meg til å bli med i fjøset, spele fotball, leike i skogen og bli med bestefar på jakt. Ei sterk men stillferdig kvinne som påverka i det stille, formidla samhald og tru på at alt er mogeleg.

Dei små kvardagskampanje

Eg har lyst til å slå eit slag for alle våre bestemødre – for den litt mindre synlege kampen som har pågått på vegne av oss kvinner. Det er desse små kvardagskampane i kombinasjon med dei store som gjer at vi er der vi er i dag.

Takk, til mine «forkvinner» for at eg har fått vekse opp i ein heim der likestilling og utdannelse var heilt sjølvsagt. Vi tek stafettpinnen vidare!

Fastelavenssøndag er mer enn boller med krem og melisdryss

Fastelavensris finansierer forskning på kvinnehelse.

Gjesteinnlegg av Tone W. Trøen, Stortingspresident (H) og medlem av Norske Kvinners Sanitetsforening.

Fastelaven er en av merkedatoene for Norske Kvinners Sanitetsforening. I generasjoner har de plukket og etterpå pyntet bjørkeris med fargerike fjær. Salget av fastelavensris finansierer livsviktig forskning på kvinnehelse hvert år. N.K.S. forvalter årlig mellom 20-25 millioner kroner til forskning på kvinnehelseutfordringer.

Som datter av en trofast sanitetskvinne har jeg et nostalgisk forhold til salget av fastelavnsris. Men det er ikke nostalgi som preger N.K.S. Den er en tidsaktuell forening som også jobber aktivt mot kroppspress, mot vold mot kvinner, bedre integrering og reell likestilling.

Norske Kvinners Sanitetsforening har 41.000 medlemmer. De står på skuldrene til sine formødre og bærer videre den stolte arven det er å være del av en organisasjon som er til for andre. Til alle tider har Sanitetskvinnene spurt seg hvem som trenger dem mest. De har gjort og gjør en formidabel innsats for vårt velferdssamfunn. De har utdannet sykepleiere, de har bidratt til forskning og kunnskapsutvikling.

Deres innsats har hele tiden tilpasset seg nye tiders folkehelseutfordringer. De har satt bekjempelse av tuberkulose og kreft på dagsorden. N.K.S. har løftet revmatisme og benskjørhet som viktige kvinnehelseutfordringer. I dag belyser de tabuer som rammer kvinner. Sanitetsforeningen gjøre en uvurderlig jobb i arbeidet med å bringe mer kunnskap og forståelse for dette. Plager knyttet til overgangsalder, menstruasjon, vulvasykdommer og fødselsdepresjon er tema som får mer oppmerksomhet på grunn av nettopp N.K.S.

Sanitetskvinnenes mål har hele tiden vært; der det offentliges innsats ikke strekker til, setter sanitetskvinnene ressursene inn – både lokalt og nasjonalt. Milliardverdier er overført til samfunnet gjennom sanitetskvinnenes frivillige innsats.

Kos deg med hveteboller med krem på søndag. Også synes jeg du skal gi deg selv og noen du er glad i en bukett eller tre med fargerike fjær i helgen.

Ha en fin fastelavenshelg!

Å være vitne til vold for et barn er like skadelig som å være direkte utsatt selv

Statssekretær Guro Angell Gimse (H). Foto: Cecilie V. Jensen

Jeg har sett det på nært hold i jobben som politi.

Gjesteinnlegg av Guro Angell Gimse (Statssekretær)

Årlig opplever 150 000 personer i Norge vold fra en som står dem nær.

2 av 3 som utsettes for dette er kvinner, og 3 av 4 siktede for vold i nære relasjoner er menn. 1 av 10 norske barn har opplevd dette i løpet av oppveksten.

Jeg har sett det på nært hold i jobben som politi. Jeg husker vi kjørte patrulje en mørk julekveld. Vi fikk beskjed om å kjøre til en adresse der far hadde banket opp mor. Det jeg så da vi kom inn i dette hjemmet, glemmer jeg aldri. Der satt det fire små barn og gråt.

På gulvet lå juletreet veltet og fjernsynet var knust. Far var det jeg vil kalle for rabiat. Kollegaen min og jeg ikke klarte å roe ned mannen med ord. Vi måtte pågripe han, legge han i gulvet og ta på han håndjern – fremfor de gråtende barna. Det var hjerteskjærende.

Å være vitne til vold for et barn er like skadelig som å være direkte utsatt selv.

Familievold

Det har vært en enorm økning i antall anmeldelser av familievold og voldtekt de siste 4 årene. Voldtektssaker har en økning på 66% og familievold på omtrent 35%. Kripos mener dette skyldes at man snakker mer om vold og overgrep og at man har kjørt viktige kampanjer.

Din utvei

Som en del av regjeringens innsats for å forebygge vold i nære relasjoner, har nettsiden dinutvei.no blitt etablert. Nettside vekker uvanlige følelser når man besøker den. Det er en nasjonal veiviser til hjelpetilbud, informasjon og kunnskap om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep, men siden bærer preg av at den som besøker siden er redd for å bli oppdaget.

Det første som lyser mot deg når du klikker det inn på siden, er en stor rød knapp på høyre side med teksten «Forlat siden». Klikker du på den, blir du tatt til en helt annen og ufarlig side – nemlig www.1881.no. På siden får du også raskt øye på en fane med navnet «Hvordan skjule besøk på siden».

Disse to detaljene sier så utrolig mye om hvilken presset situasjon de som oppsøker siden er i.

I Norge er vi langt fremme

At mørketallene kommer fram i lyset er et tegn på at de som utsettes for vold har tatt mot til seg og oppsøker hjelp. I Norge er vi langt fremme i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Vi har etter hvert fått et modent fagmiljø innen disse områdene både hos politiet og hos hjelpeapparatet. Så er dette et område som Erna Solberg og flere av hennes ministere jobber aktivt med.

Selv om det gjenstår en enorm jobb for å få bukt med familievold, er det godt å vite at vi har tatt sjumilssteg i måten dette håndteres på i Norge.

  • Fra det å ha fokus på gjerningspersonen i straffesakskjeden, har man nå et utstrakt fokus på offeret.
  • Fra å snakke om husbråk når politiet rykker ut til hjemmene, snakkes det nå om politiets anmeldelsesplikt.
  • Fra det å se gjennom fingrene på kvinner og barn som utsettes for vold skal det nå handles. Dersom du vet at en kvinne eller barn utsettes for gjentatt psykisk og fysisk vold, har DU en avvergeplikt. Det vil si at du skal melde fra til politi eller barnevern.

Hensynet til å verne om liv og helse vil i disse tilfellene veie tyngre og går foran en eventuell taushetsplikt du måtte ha som fagperson, men avvergeplikten gjelder oss alle uavhengig av stilling. Å unnlate å avverge er straffbart med bot eller fengsel inntil 1 år.

Ingen skal måtte oppleve vold. Ingen fortjener å bli utsatt for psykisk og fysisk mishandling. Det er ikke offerets feil.

Denne praksisen er helt grusom

Illustrasjonsfoto: Getty Images

Stopp kjønnslemlestelse av unge jenter og kvinner.

Gjesteinnlegg av Anne-Mette Øvrum (Nestleder i Høyres kvinneforum)

I Norge regner man med at så mange som 3000 unge jenter bosatt her er i faresonen for å bli sendt til foreldrenes hjemland for å bli kjønnslemlestes. Vi må også ta inn over oss at det i dag anslagsvis bor 17 000 -18 000 kvinner i Norge som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse før de kom til landet.

I dag er det den Internasjonale dagen for nulltoleranse for kvinnelig kjønnslemlestelse. Denne dagen har de siste ni årene blitt markert for å øke kunnskap og oppmerksomhet rundt praksisen.

Uten noen form for medisinsk årsak fjernes hele eller deler av klitoris og indre kjønnslepper, eller kjønnsorganet påføres skade.

I de mest ekstreme tilfellene sys kjønnslepper sammen slik at det gjenstår en liten åpning til urin og menstruasjonsblod.

Dette er hjerteskjærende, og praksisen fremstår helt uforståelig for meg.

Jeg kjenner jeg blir sint.

Anne-Mette Øvrum (Nestleder i Høyres kvinneforum)

Historier om stigma og skam

De helsemessige utfordringene disse kvinnene opplever er svært underkommuniserte. Kvinnene kan oppleve problemer med å tisse, hyppige infeksjoner, smerter i underlivet, seksuelle vanskeligheter, problemer i forbindelse med menstruasjon og bekymringer rundt svangerskap og fødsel. Men plagene kan også gi psykiske reaksjoner.

Jeg har hørt historier om hvordan omskårede kvinnene har opplevd møte med helsevesenet i Norge. De forteller om skam og stigma. Noen opplever det som nedverdigende å vise frem sitt skadede underliv til helsepersonell.

Det er viktig at jentene og kvinnene som utsettes for kjønnslemlestelse får god og nødvendig helsehjelp. De skal ikke måtte føle på skam og stigma. De fortjener å møtes med respekt, ydmykhet og kunnskap.

Kjønnslemlestelse er forbudt ved lov i Norge

Enten praksisen forklares med gammel tradisjon, lokale normer og verdier, religiøst krav eller kulturelle årsaker er alle former for kjønnslemlestelse forbudt i Norge. Personer som utfører eller medvirker til at en jente eller kvinne blir omskåret kan få fengselsstraff i inntil ti år.

Jeg synes at et strengt lovverk bør kunne kombineres med en ydmyk kulturforståelse slik at vi imøtegår dette intime problemet på en klok måte.

Spesielt i helsevesenet er dette viktig.

Vi må forebygge og avverge kjønnslemlestelse

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige arenaer for forebygging og avverging av kjønnslemlestelse. De skal tilby samtale om temaet til foreldre og jenter med bakgrunn fra aktuelle land.

Jenter med bakgrunn fra samfunn hvor kjønnslemlestelse er utbredt, skal også få tilbud om underlivsundersøkelse.

Et brudd på menneskerettighetene

Alle typer kvinnelig kjønnslemlestelse blir vurdert som ødeleggende og er et brudd på menneskerettighetene for kvinner og jenter.

WHO har som mål å få slutt på kjønnslemlestelse innen en generasjon – det er egentlig mange generasjoner for sent.

Vi i Høyres kvinneforum skal gjøre det vi kan for å stoppe denne praksisen.

Hvordan gikk datakampen?

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Turid Kristensen (H).

Jeg spurte alltid om hockeytreningen, men aldri om dataspillet. Så våknet jeg.

Er du en av de foreldrene som gladelig stiller opp på barnas håndballkamper og korpsøvelser, men som er bekymret når barna bruker tid på dataspill? Spør du datteren din om hvordan fotballkampen gikk, men aldri spør sønnen din om hvordan det gikk da han spilte dataspill?

Jeg var en av de foreldrene inntil for noen år siden. Det var liksom noe som ikke angikk meg. Noe jeg ikke forstod. En annen verden.

Så feil kunne jeg ta.

NRK fortale lørdag historien om hvordan Robert Steen først forstod verdien av gamingen til sønnen Mats etter at sønnen døde. Mitt ønske er at andre foreldre skal våkne opp og forstå at gaming er en super fritidsinteresse på lik linje med andre interesser. At gaming gir barna flere venner og nye fellesskap. Også selv om barna er friske og deltar på andre arenaer.

Gaming er en viktig del av verdenen til mange av barna våre. 96 prosent av gutter og 63 prosent av jenter i alderen ni til 18 år spiller spill. I en undersøkelse utført av medietilsynet i 2018 er det likevel bare 18 prosent av barna som mener foreldrene er svært eller ganske interessert i spill de har spilt, mens 71 prosent av barna mener at foreldrene er svært eller ganske interessert i øvrige fritidsaktiviteter.

Dette er ikke bra nok. Barna våre fortjener at vi deltar og støtter dem uansett hva de interesserer seg for.

Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og finne ut hva gaming betød for min sønn da han ble alvorlig syk med ME for seks år siden. Han kunne ikke gå på skolen, han måtte slutte å spille ishockey og orket sjelden å treffe vennene sine.

Det er fremdeles en sorg for meg at han ikke lenger kan dyrke tidligere interesser eller ta del i gamle fellesskap, men dette fikk meg i hvert fall til å engasjere meg i noe annet som er viktig for ham.

Jeg bestemte meg for å sette meg inn i hva League of Legends er. Til min store overraskelse var det et veldig morsomt og spennende spill. Jeg klarer ikke å spille selv, men jeg har lært meg hva det går ut på.

Vi har i dag stor glede av å følge med på turneringer sammen, som arrangeres verden rundt. Og jeg kjenner på den samme stoltheten når han selv gjør det bra, som da han lyktes i idretten. Det føles godt, og det fortjener han.

Her er bilde fra en av gangene vi så på turnering sammen. Foto: Privat

Kanskje like viktig som at sønnen min har funnet seg en ny fritidsinteresse, er at dette har gitt ham veldig mange nye venner over hele verden.

Jeg kan stå med gledestårer i øynene utenfor gutterommet og høre latteren hans. Jeg hører hvordan de snakker sammen og har det morsomt. Min sønn er ikke lenger ensom selv om han ikke lenger kan delta i det samme fellesskapet som før han ble syk. Det er uendelig godt å vite.

Jeg er veldig glad for at jeg våknet opp, og nå kan ta del i noe som betyr så mye for en som er så viktig for meg. At dette også kan være en felles interesse for oss.

Innlegget ble først publisert på NRK Ytring.

Forsvinner julegleden i alt stresset?

Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg skrevet av Astrid Nøklebye Heiberg, stortingsrepresentant for Høyre.

I Norge feirer vi jul. Julebudskapet treffer bredt enten du er kristen, sekulær, ateist eller tilhører en annen religion. Dessverre forsvinner mulighetene for ettertanke og familiehygge i stress for veldig mange.

På 70-tallet meldte jeg meg ut av statskirken på grunn av deres syn på homofili. Biskopene «fordømte syndere, men ikke synden». Homofil kjærlighet var syndig. En slik kirke ville jeg ikke være medlem av.  Men julebudskapet treffer meg godt og jeg føler en dragning mot kirken. Alle prester formidler budskapet på sin måte, men det ligger en universell forkynnelse om fremtidstro og håp i det.

I vår verden trenger vi alle fremtidstro og håp – enten du har en gud eller ei.

Klimaendringer, Brexit og Donald Trump

2018 har vært preget av klimaendringer som traff Norge og forårsaket tørke. Et splittet Storbritannia diskuterer og forhandler om Brexit – forlate den europeiske unionen. I Frankrike protesteres det mot president Macrons (nødvendige) politiske reformer.

Donald Trump durer på med sin umusikalske fremtreden og skyter fra hoften til høyre og venstre. Krigen i Syria raser videre. I Norge har vi har våre mindre alvorlige, men like fullt dramatiske politiske feider denne høsten. Det er lett å se mørkt på fremtiden dersom du aldri får lysets budskap.

Det skjer nemlig mye positivt i verden. Enkeltmennesker, bedrifter og land tar større ansvar for å redusere klimagassutslipp og miljøforurensing. Nye typer arbeidsplasser erstatter de som forsvinner. Verdensøkonomien er i vekst. Flere løftes ut av fattigdom.

Vi mennesker får til utrolige ting sammen dersom vi ser mot lyset, har fremtidstro og håp.

Julebudskapet gjelder de store linjene i verden, og de små og nære i familien. Det er mye å glede seg over dersom vi tar oss tid til ettertanke. For meg er julehøytiden og julebudskapet en sjeldent god anledning til nettopp ettertanke. Jeg har vært heldig å leve et langt og innholdsrikt liv. Jeg har sett like rettigheter for kvinner og menn vokse frem.

Som lege har jeg sett medisinen hjelpe stadig flere til å bli helt friske.

Juleditt og juledatt

Ikke alle er like heldige. Men uansett utgangspunkt er julebudskapet en anledning til å finne fremtidstroen og håpet. Dessverre er det mange som mister gleden ved julen i stresset under juleforberedelsene.

Julegaver, julevask, julemat, juletre, juleditt og juledatt – vi løper fra det ene til det andre. For mange er førjulstiden blitt synonymt med stress fremfor familiehygge, håp og tro.

Julen er en magisk tid for mange nordmenn. Vi må ikke la stresset i juletiden bli overveldende. Kanskje vil en firepartiregjering med KrF inn i varmen gi oss mer av julebudskapets fremtidstro?

Det er i alle fall nå i julen vi kan tillate oss et slikt håp.