Den dyrebare tiden

Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Skrevet av Astrid Nøklebye Heiberg, tidligere stortingsrepresentant for Høyre og verdenspresident i Røde Kors

Torsdag 10. oktober var det verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er å «Gi tid». Tid har jeg i mange år tatt for gitt. Det siste året har jeg fått tiden i gave.

Gjennom et langt liv føler jeg meg privilegert med hvilke mennesker jeg har møtt, og hvilke erfaringer jeg har fått. Som ung, kvinnelig yrkesaktiv psykiater og mor var jeg dessverre mindre til stede enn hva mange andre fedre og mødre hadde anledning til. Det lærte meg tidlig verdien av å være til stede for min familie og mine venner når jeg faktisk kunne. Å bruke tiden riktig.

Å gi av sin egen tid til andre er viktig. Nettopp fordi tiden i seg selv er så dyrebar. Men for å faktisk gi av sin tid må man være tilstede. Og for å kunne være tilstede for andre, må man også være tilstede i sitt eget liv.

Smarttelefoner er ikke min hjemmebane. Men jeg lurer på hvor mye tid vi hadde hatt til overs hvis vi bare brukte mobilen når det var helt nødvendig? For all del – ofte er det selvsagt helt greit å se ned i mobilen. Problemet oppstår når vi ikke er bevist på hva det er vi gir vår oppmerksomhet til.

Jeg er sikker på at vi alle har opplevd å være sammen med en person som gjentagende ganger har sjekket mobiltelefonen sin i løpet av en samtale. Samtalen stopper opp, og man føler seg litt dum. Er jeg ikke interessant nok for henne? Er det jeg sier kjedelig, eller skjer det noe annet der ut som er viktigere enn oss? 

Det trenger heller ikke være mobiltelefonene som er problemet. Ofte kan tankene vandre helt på egenhånd. Det blir gjerne slik når man ikke husker å sette av tid til sin egen psykiske helse. Det blir også slik når vi blir så opptatt av oss selv, at vi aldri helt ser de rundt oss. 

Det siste året har jeg naturlig nok tenkt enda mer på hva og hvem jeg bruker tiden på. Jeg vet at min tid er begrenset. Tiden er verdifull og det er ingen tid å kaste bort.

Jeg håper flere innser tidligere i livet hvor kritisk tiden vår er, før vi får en «best før»-dato fra helsetjenesten.

Lytt og vær tilstede

I valgkampen 2017 satt jeg meg på en stol utenfor Tåsen-senteret med et skilt hvor det stod: «Tid til å snakke med en gammel?». Det var meget vellykket og hyggelig. Jeg fikk fortalt hva Høyre var opptatt av, og de som satt seg ned fikk mulighet til å spørre om det de var opptatt av. Forutsetningen for at samtalene ble gode, var at begge parter var helt tilstede.

 «Gi tid» er tema på verdensdagen for psykisk helse av en grunn. De aller fleste av oss har det materielt sett godt. Det er vel og bra, men det er lett å glemme hva som er viktig i et samfunn hvor vi alltid kan få mer.

Det som gjør tiden dyrebar, er et at den er begrenset. Om vi bruker hele dagen vår på å nå våre egne mål og drømmer, og ikke lenger er tilstede for andre, går vi glipp av de verdifulle og gode relasjonene som gjør samfunnet vårt varmt.

Relasjoner er viktige fordi det er i møte med andre vi fullt og helt lærer å akseptere oss selv. Når andre møter oss med aksept, er det enklere for oss å selv akseptere det vi er usikre på. Samtalen og tryggheten styrker vår psykiske helse

Kvalitetstid finnes

Når vi skal bli kjent med et lite spedbarn er mengden tid vi bruker avgjørende. Som voksne er hvordan vi velger å bruke tiden like viktig som hvor mye tid vi bruker. Mange voksne par som har utfordringer i kjærligheten mangler ofte ikke tid sammen. Når mennesker over tid sklir bort fra gamle venner ligger det ofte en gjensidig og ubevisst prioritering av tid.

Derfor er tid ikke bare et spørsmål om kvantitet, men om kvalitet. Det er ikke det samme å sitte foran TV-skjermen, som å sitte i sofaen og dele erfaringer fra dagen og bekymringer vi bærer på. Det er heller ikke det samme å ta et glass vin med venner og snakke om barna våre eller siste oppdateringer på gamle klassekamerater som det er å snakke om oppturer og nedturer i hverandres liv.

Jeg er brennende opptatt av samtalene, fordi kvaliteten på samtalen bygger kjærlighet og vennskap.  

Når vi er alene må vi dyrke ensomheten. Slappe av med oss selv. Rydde i tankene. Lese en bok. Ikke slå i hjel all tiden på mobilen. Vi må ta vare på våre egne tanker.

Det er veldig enkelt å sjekke mobilen hver gang det dukker opp noe ubehagelig i bevisstheten. Vi legger den negative følelsen til side, og har med et tastetrykk et hav av distraksjoner. Vi slipper å spørre oss selv om hvordan vi egentlig har det, og hva som er bakgrunnen for uroen vi kanskje gjemmer oss fra.

Jeg vil derfor at vi fremover skal dele mer i samtaler over bordet, fremfor over telefonen. Da er det enklere å forstå at det vi ser i sosiale medier ikke alltid er sannheten. I iveren etter å få det perfekte bildet av alle barna, glemmer man kanskje å spørre om hvorfor to av dem i utgangspunktet ikke ville smile.

I en samtale mellom to mennesker ser vi om den andre har det bra.

Gi av tiden din til andre, og du vil mest sannsynlig også få det meget bedre selv. Det avgjørende er at du er fullt og helt til stedet. Gjør en ting av gangen, og følge med på hva som får oppmerksomheten din.

Og husk – det beste for et menneske er et annet menneske.

No er det hennar tur

Stortingsrepresentant Liv Kari Eskeland holder en plakat som det står "Nå er det hennes tur" på.

Gjesteinnlegg av Liv Kari Eskeland, Stortingsrepresentant (H)

På søndag kan du vera med på å gjera ein skilnad. Ein skilnad i enkelt-kvinners liv, ein skilnad i deira familiar sine liv, i landsbyar og lokalsamfunn.

Du kan vera med på å løfte opp menneske frå fattigdom og undertrykkjing til eit liv i respekt.

Eg har fått oppleve dette på nært hald. Gjennom vårt venskapssamarbeid mellom Stord og Comalapa i Guatemala sette vi i gong eit prosjekt med å få fleire kvinner inn i politikken. Som den gong kvinneleg ordførar frå Stord og med det rollemodell for desse kvinnene, fekk eg gleda av å vera med på å innsette 20 kvinnelege hjelpeordførarar i Comalapa. Eg gløymer aldri dei stolte nakkane, dei takksame blikka og den audmjuke tilnærminga dei hadde til rolla som dei på slutten av prosjektet vart tildelt.

Utdanning for unge jenter var det første dei ville løfte. Fordi dei meinte det var inngangbilletten til eit betre lokalsamfunn, utan vald, akoholisme og brutalitet. Deretter ville dei ta tak i plastproblematikken som var i ferd med å forureine alt drikkevatn.

På søndag er det TV-aksjon. I år går pengane til å løfte minst 400 000 kvinner, gje dei høve til å starte eiga bedrift, få eiga inntekt, starte eigne spare- og lånegrupper, få ei stemme i politikken og i lokalsamfunnet. Dersom kvinnene får desse moglegheitene, vil det gje positive ringverknader for 1,5 millionar menneske i nokre av verda sine fattigaste land. Kvinner gjev attende til familien og til lokalsamfunnet. Likestilling er ikkje berre viktig for kvinner. Alle tener på eit likestilt samfunn. Likestilling bidreg til å løfta eit heilt samfunn med omsyn til kompetanse, utvikling og fattigdom.

I åtte år har eg som ordførar i Stord vore leiar for TV-aksjonen. Å få lov til å løfte i flokk, slik vi gjer gjennom å gje, og å bidra med å gå med bøssa gjer noko med meg. Det skaper eit samhold på tvers av landegrenser og på tvers av kontinent.

Ingen i Noreg kan setje seg inn i dei forholda verda sine fattigaste lever under. Men vi kan gjennom empati og gjevarglede gjera vårt til at verda vert ein litt betre plass å vera for alle dei som lever med undertrykking og i den ytterste fattigdom. Søndag har vi alle høve til å hjelpe andre sterke kvinner som kvar dag kjemper for sine rettar, som har eit inderleg ønske om å sikre seg og sine familiar eit verdig liv. Dei er ikkje annleis enn deg og meg. Vi ber alle på den same draumen. Våre føresetnader for å nå den er så mykje betre enn deira. Gjennom TV-aksjonen kan vi bidra til å oppfylle tusenvis av draumar. La oss løfte dette saman, la oss dele draumen.

Kjære venninne, nå snakker vi Likestilling 2.0

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Marianne Haukland

Denne høsten har jeg latt meg imponere over flere fantastiske initiativ for å løfte økonomisk likestilling i Norge. For eksempel DNBs kampanje #huninvesterer, Silje Sandmæls podkast Pengetabu og DN Kvinners Facebook-gruppe for kvinner som interesserer seg for økonomi.

På mange måter snakker vi om en helt annen likestilling enn det som var min mors likestillingskamp. Kvinner tjener nå likt for likt arbeid. Men det betyr ikke at kvinner har like gode økonomiske resultater som menn har. Vi kvinner velger yrker med lavere lønninger og har oftere ugunstige arbeidstider, som legger press på hvor mange som jobber fulltid.

Kampanjen #huninvesterer oppfordrer kvinner til å ta økonomisk ansvar for å tette kapitalgapet i samfunnet. Da må vi kvinner lære oss å se hvordan våre handlinger påvirker vår egen økonomi.

Penger bør ikke være tabu å snakke om, noe privatøkonom Silje Sandmæl minner oss på i hennes podkast. Der tar hun opp viktige temaer som f.eks. samlivsøkonomi. Jeg tror det er viktig at det snakkes mer om penger i parforhold.

Da jeg skulle kjøpe bolig med min samboer i vår, snakket jeg med rådgiveren i banken min, og fikk veldig god rådgivning. Vi ble rådet til å skrive samboerkontrakt og til å ta livsforsikring. Da var det enklere for meg å ta opp alle disse temaene med min samboer.

I min venninnegjeng, der de fleste er etablerte, snakker vi om økonomi. Det burde alle ekte venninner kunne gjøre. For det er kompliserte temaer og de fleste opplever faktisk de samme utfordringene. Derfor snakker jeg til deg som om du var min beste venninne. For dette trengte vi alle å lære.

Jeg blir sjokkert når jeg hører om jenter som inngår samboerskap der de ikke får muligheten til å bli med på investering i felles bolig. Da blir man utestengt fra boligmarkedet av kjæresten sin. Det kan være ganske urettferdig. Spesielt om man må betale husleie til kjæresten sin.

Får du ikke bli med å investere i boligen, må du investere i noe annet. Enten en egen liten leilighet, som du kan leie ut, eller i fond og aksjer. Vær tydelig overfor kjæresten din (han dusten) at du ikke ønsker å subsidiere hans investering, men kan dele likt på fellesutgifter til forbruk og drift av hjemmet. Slik sikrer du at du har avsatt nok til å kunne investere et betydelig beløp i fond eller betjene ett lite boliglån. Eventuelt så kan du finne deg noen som er bedre.

Ja, vi kan ikke styre verden dersom vi ikke eier den og eierskapet er veldig skjevt mellom menn og kvinner.

I dag er det mange som lever i samboerskap fremfor ekteskap. Hvilken samlivsform man har påvirker hvordan økonomi man vil ha etter ett samlivsbrudd. Som samboer at du svært få rettigheter sammenlignet med de som har vært gift. Du har ikke krav på verdier den andre har opparbeidet mens dere har vært sammen, selv om du indirekte har har bidratt til at disse verdiene er blitt skapt.

Derfor er det så viktig å lage samboerkontrakt og nedskrive i kontrakten dersom du har vært med på investeringer, eller tatt andre økonomiske byrder i forholdet. Slik formaliserer man økonomiske avtaler i forholdet, dem kan det bli mange av. Få par har slike samboeravtaler, men de er for viktige til å ikke lage.

Felles barn er begges ansvar, dersom du tar mer økonomisk ansvar for å ta vare på barnet bør du kreve å bli kompensert. Taper du pensjonspoeng på å ta ulønnet permisjon mens dere venter på barnehageplass bør du kreve at den som er i jobb kompenserer de økonomiske tapet du faktisk får.

Dette kan gjøres ved å avtale innskudd fra partneren til din pensjonsparing. Felles konto til felles innkjøp er viktig. Dersom du handler mat, klær og sko til barna bør dette ikke komme fra din egen lomme alene, dere må begge bidra likt.

Likestilling 2.0 handler om at vi kvinner skal passe på at det vi sitter igjen med etter ett levd liv faktisk er rettferdig. At man fikk mulighet til å investere og opparbeide seg kapital, eiendeler og en god pensjon. Samtidig som vi kan være gode mammaer og kjærester uten at det setter oss tilbake økonomisk.

Bruk stemmeretten din!

Bilde av Tone Wilhelmsen Trøen. Bildet i bakgrunnen er nærbilde av folk som er ved valgurna.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Tone W. Trøen, Stortingspresident (H) 

«Nei, i år gidder jeg ikke å stemme» sa en mann til meg da jeg var på husbesøk for å treffe velgere. «Det er ikke noe vits for jeg føler ikke dere hører på folket uansett», fortsatte han. Jeg forsøkte å si litt om folkestyret og demokratiet. Verdien av å ha mulighet til å stemme. At hver enkelt stemme betyr noe. Dessverre kom jeg nok til kort denne kvelden. Jeg ruslet slukøret videre, mens jeg tenkte på stemmerettshistorien vår.  

Retten til å stemme er vunnet frem seier for seier, kamp for kamp. Med modige enkeltmenneskers innsats for rettferdighet og innflytelse. For 100 år siden endret Stortinget Grunnloven, slik at de som mottok fattigstøtte også fikk stemme. En av dem var enken og seksbarnsmoren, Karoline Emilie Larsen. Hun fikk ikke lov til å stemme ved lokalvalget i Oslo i 1916 fordi hun hadde fått hjelp til barna, fra fattigkassa da hun var innlagt på sykehus i 14 dager. 

Vaskekona Karoline lot seg ikke kue av strenge valgfunksjonærer. Eller av krysset ved navnet i manntallslisten som fratok henne stemmeretten. Hun klaget, hele veien til Stortingets fullmaktskomite. Hennes og noen andre kvinners klager var blant de klagene som tilslutt bidro til at Stortinget fjernet ekskluderingsparagrafen. Først da ble det stemmerett for alle, uavhengig av den enkeltes økonomiske eller sosiale status. 

100 år senere opplever vi at valgdeltakelsen er skremmende lav. Ikke fordi noen er ekskludert fra å stemme, men fordi mange synes det er uvesentlig eller uviktig å gjøre det.. Ved forrige lokalvalg brukte kun 60,2 prosent stemmeretten sin. Jeg skulle ønske det var mye høyere. 

Bruk stemmen din!

Vårt demokratis fremtid avhenger av at vi alle tar del og bruker stemmen vår. Vi folkevalgte må forvalte den tilliten vi har fått slik at velgerne kjenner seg igjen i oss. Det er vårt ansvar å gjøre politikken relevant slik at det oppleves viktig å stemme ved valg. Det er vår plikt at velgeren jeg møtte føler at de politiske løsningene partiene presenterer betyr noe for ham. Samtidig må vi også forvente at alle som mener noe, også har en mening den 9. september. Politikk er jo rett og slett gangveien som gir datteren din en trygg skolevei. Måltidet som oldemor får på sykehjemmet, og innsatsen vi gjør for å redde en klode som trues av forurensing.  

Ved dette valget kan du bestemme hvilke personer og partier du mener har de beste løsningene for din hverdag i ditt lokalsamfunn. Du kan ikke forvente å være enig i alt partiet har i sitt program. Men jeg håper du finner ett parti som du gir din stemme til. Slik er du med å påvirke. Du lar ikke andre bestemme for deg. 

Det er denne viktige retten til å påvirke, Karoline Emilie Larsen kjempet for. Vi står på skuldrene til de modige og kampvillige folkene som gjorde Norge til et fullt ut folkestyrt demokrati. Jeg skulle ønske at vi alle følte det sto like mye på spill. Akkurat som enken Karoline, da hun insisterte på å få avlegge sin stemme til de strenge valgfunksjonærene i valglokalet i 1916.  Vi har en plikt til å hedre henne og de som har brøytet vei for oss. Den plikten er en rettighet gitt oss alle. Retten til å stemme ved valg. Gjør det!  

Det betyr noe hvem som styrer i kommunen du bor i

previous arrow
next arrow
Slider


Av damene i bloggkollektivet #dethunsa

Ofte får vi høre at det ikke spiller noen rolle hvem som styrer i kommunen. Man får det samme uansett. Vi er ikke enig. Høstens lokalvalg handler om det som står oss nærmest. Det handler om hverdagen vår. At vi har trygge barnehager med rom for både glede og mestring. Barna i nabolaget skal gå på trygge skoleveier og ikke oppleve mobbing. Skolen skal være et sted for læring.

Valget handler også om ting vi kanskje tar for gitt. Nemlig at vi har rent vann i springen, frisk og ren luft i kommunen, at bussen går, en fastlege som kan hjelpe oss når vi er syke og at søppelbøttene våre blir tømt.

En god start på livet

I barnehagen vil vi gi de små barna i kommunene en god start på livet. Derfor må vi være trygge på at alle barnehageansatte tidlig identifiserer utsatte barn. De må gjenkjenne tegn på omsorgssvikt så tidlig som mulig. Og selvfølgelig gjøre noe med det. Alle barn i Norge skal ha en trygg oppvekst uten vold, seksuelle krenkelser og overgrep.

Det er vår oppgave å hjelpe barn når utfordringene oppstår. Allerede i barnehagen må vi støtte barna som ikke behersker språket vårt godt nok. De skal få hjelp før skolestart slik at de har alle forutsetninger for å mestre tiden på skolebenken.

Kunnskap og mestring i skolen

Vår oppgave er å skape en skole som er så god at det er elevens talent, interesser og innsats som avgjør. Ikke om eleven er gutt eller jente, om foreldrene er født i Somalia eller Norge, eller om foreldrene har kort eller lang utdanning. En god skole er det viktigste middelet vi har i kampen mot utenforskap og sosiale forskjeller.

Grønne valg

Valget til høsten handler også om å ta grønne valg. Lokalpolitikerne våre tenker på dette når de kjøper busser, gravemaskiner, biler til vaktmestere og hjemmetjeneste. Vi mener at hele befolkningen skal få ta del i kommunenes klima og miljøsatsinger. Allerede i barnehagen skal de små innbyggerne lære å ta grønne valg. Vi vil ha klimakloke kommuner.

Faste og hele stillinger gir forutsigbarhet

Vi ønsker oss jobber til alle. Ingen som vil inn i arbeidslivet skal stå utenfor. For vårt parti er det viktig å bekjempe ufrivillig deltid.

Kvalitet og valgfrihet i omsorgen

Retten til å bestemme over eget liv skal gjelde uansett hvor gammel du er. Høyre vil derfor legge til for at eldre i størst mulig grad skal få bestemme over eget liv og bosituasjon, og hvem som skal utføre de tjenestene de trenger for å få hjelp i hverdagen. Det er en trygghet å vite at foreldrene eller besteforeldrene dine er i trygge hender.

Si din mening!

Valget til høsten gir deg en mulighet til å påvirke lokalsamfunnet ditt. Lokalvalget handler om det som står oss aller nærmest. Bruk stemmeretten 9. september – både ved kommune og fylkestingsvalget. Benytt gjerne muligheten til å sette kryss ved personer du tror vil kunne representere deg. Godt valg!

Likestilling anno 2019

Bilde av ordførerkandidat for Oslo Høyre, Saida Begum, og bilde av en muslimsk kvinne og hennes barn. Datteren sitter på ryggen til mor, og de smiler. De er ute i naturen.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Saida Begum, ordførerkandidat for Oslo Høyre.

Likestillingsdebatten går aldri ut på dato. I Norge har vi de samme rettighetene til å gå på skole, få jobb og delta i samfunnsdebatten. Likevel har vi ulike utgangspunkt i livet som kan gjøre at vi i realiteten ikke har de samme mulighetene. Med innvandringen til Norge, har det meldt seg flere behov i debatten om feminisme og likestilling.

Selv om rettighetene er på plass, gjenstår spørsmålet om hvordan man skal få de samme mulighetene når man ikke kan språket og ikke er aktiv i arbeidslivet. Førstegenerasjonskvinner har noen generelle fellestrekk i nordiske land: De har lavest sysselsetting, lavest inntekt, lavest utdanning og er overrepresenterte som trygdemottakere. Vi må sikre at disse kvinnene har de samme mulighetene til å bidra og delta i samfunnslivet.

Heldigvis er det sterk sosial mobilitet blant kvinnelige etterkommere av innvandrere. Innen utdanning gjør vi det bedre enn mennene. Og langt flere av døtrene tar høyere utdanning enn det våre mødre gjorde. Jeg selv er et godt eksempel. Min mor, førstegenerasjonsinnvandrer til Norge på 1970-tallet, fikk aldri mulighet til å fullføre skolegangen i Pakistan.

Både manglende utdanning og tradisjonelle kjønnsrollemønstre – kjønnsroller som heller ikke var uvanlig i Norge på 1970-tallet og enda lenger – gjorde at min mor var hjemmearbeidende. Som annengenerasjon og født i Norge har jeg hatt helt andre muligheter for høyere utdanning. Jeg og mine medsøstre har sprengt våre glasstak på bare én generasjon. Vi skal ikke langt tilbake i Norges historie før det tok langt flere enn én generasjon for jenter å gjøre en tilsvarende reise i sosial mobilitet. 

Språk er nøkkelen til alt

Jeg liker regjeringens forslag om å kutte i sosialstønad for innvandrere under 30 år som ikke kommer seg i arbeid fordi de ikke lærer seg norsk. For å opprettholde stønaden, må man gå på norskkurs for å lære seg språket. Dette er et godt – og nesten selvsagt – forslag. Språk er nøkkelen til alt: arbeid, inkludering, deltagelse i samfunnet.

Mennesker som har mange år igjen i arbeidsfør alder må vi kunne forvente at skal bidra til samfunnet særlig gjennom å lære seg språket. Samtidig finnes det grupper som vi kanskje heller bør støtte til å bidra på andre måter. Det er ikke så lett for en førstegenerasjonsdame på godt over 60 år å skulle klare å lære seg norsk godt nok til kanskje å kunne komme i arbeid i et par år før pensjonsalder.

Disse mødrene og bestemødrene kan være vel så gode rollemodeller og støttespillere ved å promotere viktige verdier som frihet og likeverd, og å heie fram neste generasjons jenter til å fullføre skolegang, kanskje ta høyere utdanning og ikke minst å komme ut i arbeid. På denne måten gjør også de eldre førstegenerasjonskvinnene sitt for å bidra til velferdssamfunnet og likestillingen. 

Vi trenger mer kvinnelig initiativ, ikke mindre!

Bilde av Hilde Onarheim, som har skrevet teksten, og bilde av en eldre dame i rullestol som trilles av yngre dame.
Foto: Hans Jørgen Brun / Getty Images

Gjesteinnlegg av Hilde Onarheim, ordførerkandidat for Bergen Høyre.

Mannlige gründere heies frem samtidig som kvinnelige gründere innenfor helse og omsorg aktivt motarbeides. Jeg trodde likestillingen var kommet lenger.

En av dette valgets viktigste saker er valgfriheten innenfor helse- og omsorgstjenestene våre. Valget står mellom et Arbeiderparti som sier nei til privat initiativ, og Høyre som ønsker initiativet velkommen. Med det har dette valget blitt et retningsvalg.

For hvem er egentlig disse private aktørene som vil pleie våre eldre?

Jo, det er mennesker som er lidenskapelig opptatt av yrke sitt, og ønsker å drive noe eget. Det er de som vil tilby noe litt annerledes enn det offentlige, og som bruker all sin tid og energi på å gjøre det tilbudet godt. Flest av disse er kvinner.

Når Arbeiderpartiet, med SV og Rødt, går til valg på å nekte disse ildsjelene å tilby sin erfaring og sine tjenester, så tråkker de på kvinnelig initiativ. De sier at engasjementet deres ikke er viktig nok, kun fordi det ikke er drevet av staten. På den måten innskrenker kvinners mulighet for å drive gründerskap og gjør det vanskelig for kvinnene i helsesektoren å skape noe eget. Slik skal det ikke være.

Misforstå meg rett. Det finnes også mange flinke mannlige gründere i helsesektoren som også blir hindret av Ap sin politikk. Men dette innlegget handler først og fremst om kvinnene. For det er jo nettopp de som rammes hardest. Hovedandelen av de ansatte i helsesektoren er kvinner. Det vil si at dersom de vil starte noe eget i helsefaget, blir de hindret av Arbeiderpartiets politikk. Og de blir ikke hindret fordi jobben de gjør er dårlig, men kun fordi de ikke er ansatt av det offentlige. Det er ikke bare dårlig arbeidspolitikk, det er dårlig likestillingspolitikk.

Ildsjeler

Det bør ikke spille noen rolle hvem som driver sykehjemmet, så lenge tilbudet der er av god kvalitet. Vi er alle enige i at det viktigste er at alle opplever trygghet og kvalitet, og at de ansatte har gode arbeidsforhold. Med det som utgangspunkt er det vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet er så opptatt av å nekte private å bidra.

Det er jo nettopp det disse private aktørene, disse ildsjelene, gjør. De bidrar. De bidrar til å skape et mangfold i tjenestene våre, og gir oss valgfriheten til å velge mellom ulike tilbud. Det gjør at familier kan velge den lokale barnehagen, en barnehage nær jobben eller landbruksbarnehagen i nabokommunen. Den friheten er verdifull, og den skal ikke Arbeiderpartiet ta ifra oss.

Trygghet og kvalitet i omsorgen har alltid vært en av mine hjertesaker. Jeg er opptatt av at våre eldre skal ha trygge og gode mennesker rundt seg. Ingen er for gammel til å fratatt friheten til å bestemme over sin egen hverdag. Det må være en selvfølge. Dessverre ser vi nå at Arbeiderpartiet går til valg på å fjerne denne valgfriheten.

Ingen kvinner skal oppleve diskriminering på grunn av yrket de valgte. Kvinnelige gründere i helsesektoren skal heies frem, ikke forbys. For Høyre vil det alltid være tilbudet og kvaliteten som er viktigst, ikke eieren. Det mener jeg er en veldig god grunn til å stemme Høyre til høsten.

Friheten til å velge selv

Foto: Nærings- og fiskeridepartementet / Getty Images

Gjesteinnlegg av Camilla Strandskog, stortingsrepresentant for Høyre.

I vår var jeg på et seminar på Litteraturhuset om psykisk helse. Der fikk jeg høre flere sterke personlige historier. En av dem var fra Tonje Finsås. Hun har slitt med spiseforstyrrelser, selvskading og annen alvorlig psykisk sykdom. Hun har vært innlagt over 200 ganger, og har ved flere anledninger forsøkt å ta sitt eget liv.

Redningen for Tonje var Hurdalssjøen recoverysenter. Hurdalssjøen behandler blant annet psykiske helseutfordringer. Det er et privat behandlingssenter som alle med henvisning står fritt til å velge, da senteret er godkjent i ordningen med fritt behandlingsvalg. Etter mange år i det offentlige viste det seg at det var dette som skulle redde Tonje.

Høyre er for fritt behandlingsvalg fordi vi vil gi folk muligheten til å velge den behandlingen som passer best for dem. For noen betyr det alt. Det gjorde det for Tonje. Hun har selv sagt at fritt behandlingsvalg reddet livet hennes.

Bare for å ha det helt klart; Høyre mener at det offentlig skal ha hovedansvaret for at befolkningen får tilgang på gode helsetjenester – både nå og i fremtiden. Men det betyr ikke at det ikke er plass til både ideelle og private aktører i tillegg. Det viktigste er at pasientene får et godt tilbud. Det får de dersom de selv kan velge hvor de vil behandles. Det offentlige tar regningen, etter fastsatte priser. Det er kjernen i fritt behandlingsvalg. Det handler om å gi mer makt til pasientene. Helsevesenet er til for dem.

Kortere helsekøer

Når du er motivert for behandling er det avgjørende å få hjelp så raskt som mulig. Særlig innen rus og psykiatri. For mange kan det å måtte vente lenge i helsekøer være katastrofalt for deres muligheter til å bli friske. Når det finnes private aktører med ledig kapasitet, mener jeg det er uforsvarlig å ikke bruke den ledige kapasiteten. Vi må ta i bruk de mulighetene vi har for å få folk friske. Det gir bedre behandling og kortere køer for alle.

Arbeiderpartiet har uttalt at de ønsker å skrote fritt behandlingsvalg. De mener ordningen har vært en fiasko. Dersom Arbeiderpartiet får det som de vil får vi et todelt helsevesen. For uten fritt behandlingsvalg er det mange gode private tilbud som blir forbeholdt de som kan betale for seg. Sånn kan vi ikke ha det i Norge i 2019.

Et historisk nytt kvinnelig lederskap i Europa

Bilde av europeiske flagg foran Berlaymont-bygningen, hovedkvarter for Europakommisjonen i Brussel.
Lite bilde av Vetle Wang Solheim, som har skrevet teksten.
Foto: Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av Vetle Wang Soleim, stortingsrepresentant for Høyre

2019 har allerede blitt et år hvor dyktige og meget kvalifiserte kvinner får lederposisjoner i Europa. Selv om Norge og Norden har kommet langt med likestillingen, er det fortsatt mange Europeiske land som henger etter. Det har derfor stor betydning at vi har fått en kvinnelige ledere av Kommisjonen i EU. Samt at vi ligger an til å få en kvinne som øverste sjef i den Europeiske sentralbanken. Vi kan også glede oss over at det er valgt en kvinnelig arvtaker etter Thorbjørn Jagland i Europarådet.

La det være helt klart, disse kvinnene ble ikke valgt eller foreslått av hensyn til kjønnsbalanse. Dette er høyst kvalifiserte kvinner som ble innstilt eller valgt på bakgrunn av kompetanse og dyktighet. Jeg ville ikke hatt på noen annen måte. 

EUs første kvinnelige president

Europaparlamentet har valgt tyske Ursula von der Leyen til president for EU-kommisjonen etter Jean-Claude Juncker. En stilling som leder det utøvende leddet i EU og er dermed EUs mektigste. Von der Leyen har sittet som statsråd i den tyske regjeringen siden 2005. Hun har siden 2013 vært forsvarsminister. Hun har både solid regjeringserfaring og europeisk erfaring fra NATO.

Von der Leyen har godt kjennskap til Norge gjennom det tette samarbeidet med tidligere forsvarsminister og vår nåværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide. For oss – et land utenfor EU men med nesten alle reglene innført, er det enormt viktig at sentrale maktpersoner kjenner Norges posisjon. 

Første kvinne nominert til å bli Europas sentralbanksjef

Videre har de europeiske statslederne innstilt Christine Lagarde som president for Den europeiske sentralbanken. Hun er tidligere finansminister i Frankrike og er nå sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette gir henne et utrolig kjennskap til verdensøkonomien og hvordan man kan hjelpe land i økonomisk krise. Fortsatt er det europeiske land som sliter med å komme seg etter finanskrisen i 2009.

Andre saker høyt på dagsorden er hvordan vi skal møte økende proteksjonisme og skattlegging av internasjonale selskaper. Dette har Lagarde alle forutsetninger for å kunne jobbe videre med i rammen av EU.

Europarådets generalsekretær blir historiens andre kvinne

Europarådet har som hovedoppgave å sørge for at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen blir fulgt opp. Først og fremst gjennom å drifte Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Men også gjennom organets egen menneskerettighetskommisær og ulike andre komiteer og kommisjoner. Et parlament bestående av medlemmer av nasjonalforsamlinger i alle medlemslandene valgte i slutten av juni Marija Pejčinović Burić som ny generalsekretær. Hun kommer fra stillingen som utenriksminister i Kroatia, og vant valget over Belgias utenriksminister Didier Reynders. Hun er den andre kvinnelige generalsekretæren i Europarådets 70 år lange eksistens. Også Burić tilhører EPP. Det varmer et Høyre-hjerte.

Europa blir mer likestilt

Kvinnene er valgt på bakgrunn av sine meritter og kompetanse. Samtidig sender dette et viktig og positivt signal. Europa går i riktig retning. Nå under kvinnelig ledelse.

Er Supermann bedre enn Barbie?

Bildet er av en mann som løfter vekter, og et bilde av stortingsrepresentant Tage Pettersen, som har skrevet teksten.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant Tage Pettersen (Høyre)

Kroppspress er ikke et fenomen kun for den kvinnelige delen av befolkningen. Guttene utsettes også for dette – av og til også et hardere press.

Det er juli, og selv om det ikke har vært mye sommervær, har det vært noen dager der klærne har kunne vike for at solen skal varme opp naken hud.

Kropper, nesten uten klær, inviterer mange til å sammenligne sin kropp med den ved siden av seg på stranden. Debatten om kroppspress løper gjennom hele året. Vi har hatt mange diskusjoner om influensere, bloggere og kjendiser som bidrar til et sterkt fokus på kropp. Det de fleste diskusjonene har felles, er at de handler om jenter.

De kraftigste bicepsene

Der jentene vil være slanke, ha den rette fasongen på rompa, akkurat store nok bryster eller fyldige lepper – vil gutta ha den flateste magen, den største kassa eller de kraftigste bicepsene. Begge deler kan være usunt. Vi vil alle strekke oss mot våre idealer, men ikke alle vet når nok er nok.

Sett deg inn i situasjonen til «Petter». Han bruker flere timer hver dag på å løfte vekter, han går ikke på tredemølla. Kostholdet består av en ekstremt stor mengde proteinrik mat, ikke minst mulig mat. For å oppnå et ønsket utseende bruker han anabole steroider, ikke slankepiller. Tankene om kropp, spising, trening og dopingbruk har som formål å øke muskelmasse, ikke å redusere vekt.

Forakt for egen kropp

Mange gutter har en kroppsbildelidelse som gjør at er alvorlig bekymret for at kroppen ikke er muskuløs nok. Disse guttene føler forakt for egen kropp. I en masteroppgave kom det nylig frem at blant hele 35 prosent av de spurte mellom 16-40 år kan lide av muskeldysmorfi.

Det er et stort paradoks at i et samfunn som sliter med stadig mer overvekt og inaktivitet, kan overivrig trening og unormalt høye treningsmengder også være et helseproblem.

La oss gjøre et lite eksperiment: Ta et nettsøk etter mannlige actionfigurer i ulike blader fra 1980-tallet, og ta så en titt på de samme i blader som er i salg i dag. De fleste har trolig fått betydelig bredere skulderparti, større brystkasse og biceps i dagens blader.

Kroppspressdebatten her hjemme handler nesten utelukkende om de urealistiske kroppsforventningene «Barbie» skaper. Men hvorfor er det slik?

Tabu blant gutta?

Er det fordi kroppspress er en «jente-utfordring», eller fordi de som uttaler seg har mest kompetanse på jenter? Er det fordi media velger å løfte jentehistoriene – eller er det fordi dette fortsatt er tabu blant gutta?

Vi vet at psykisk helse blant menn fortsatt er et ikke-tema for svært mange. Kvinner er overrepresentert som pasienter i det psykiske helsevesenet. Dette til tross for at psykiske lidelser statistisk er ganske jevnt fordelt mellom begge kjønn, ifølge Helsedirektoratet. To av tre selvmord begås av menn. Selvmordsraten har heller ikke blitt redusert, til tross for mange års forebyggende arbeid.

I likestillingens navn bør vi bidra til at debatten om kroppspress handler om utfordringen for begge kjønn.