La 2019 bli kjønnsbalansens år!


Gjesteinnlegg av: Sveinung Stensland, Helge Orten, Vetle Wang Soleim, Tage Pettersen, Mudassar Kapur, Svein Harberg, Aleksander Stokkebø og Kårstein Eidem Løvaas (stortingsrepresentanter for Høyre)

Kjønnsbalanse i næringslivet kan ikke bare vedtas politisk. Alle må bidra til å endre gammeldagse holdninger og gå foran med et godt eksempel. Det virker mye bedre enn kvotering.

Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen lanserte for kort tid siden 48 tiltak for å få flere kvinner inn i lederstillinger.

Flere studier viser at mangfold i toppledelsen er et konkurransefortrinn som gjør positive utslag på bunnlinjen. Bedre kjønnsbalanse gagner både kvinner og menn, i tillegg til selskapenes verdiskaping og bærekraften i samfunnet. Fordelen med å rekruttere fra hele befolkningene (og ikke bare halve) gir mer variert kompetanse, innsikt og innovasjonskraft i bedriften.

Med denne kunnskapen er det rart at vi, i ett av verdens mest likestilte land, ikke har bedre kjønnsbalanse i næringslivet.

I de 200 største norske selskapene er kun én av ti av de øverste lederne kvinner. Ser man på toppledergruppene i de samme selskapene er det kun 22 prosent kvinner. Topplederen er nesten alltid en mann. Dette er selvfølgelig ikke godt nok.

God kjønnsbalanse gir bedre resultater.

Det virker som om deler av næringslivet fortsatt sliter med gammeldagse holdninger. Kanskje tror de rett og slett ikke på undersøkelsene som viser at mangfold faktisk lønner seg økonomisk. Stadig flere kvinner kommer inn på tunge utdanninger innen økonomi, jus og ingeniørfag. Men hvordan skal bedrifter tiltrekke seg disse om de ikke gir unge kvinner muligheten til å nå toppen?

Vi nærmer oss 2019 – hva med å starte året med noen nye vaner?

Næringsministeren og likestillingsministeren kom med en klar beskjed til næringslivet – nå er tiden inne for å knuse det beryktede «glasstaket». Sammen med en rekke næringslivsledere og aktører fra rekrutteringsbransjen, har de foreslått tiltak for å bedre kjønnsbalansen. Nå er det bare å ta for seg av de gode ideene.

Mål utvikling i kjønnsbalansen!

Rune Bjerke, konsernsjef i DNB, er et sannhetsvitne på at dette virker. Han har delt av sine erfaringer om hvordan det hjalp å få tydelige krav fra styreleder om å sørge for bedre kvinneandel i selskapet. Det som blir målt, blir gjennomført.

Usynlige kjønnsstereotyper og ubevisste holdninger preger fremdeles norsk næringsliv.

Vi behandler menn og kvinner ulikt, uten at vi bevisst merker det. Hvem skal fikse kaffen til møtene? Hvor lenge kan menn og kvinner ha ordet? Hvem skriver referat? Hvem skal være hjemme når barna er syke? Hvem henter i barnehagen og hvem skal ta ut foreldrepermisjon?

La Luciadagen 13. desember være første test.

Denne dagen har de aller fleste barnehager et arrangement på morgenen eller ettermiddagen. Det betyr at ansatte med små barn ofte kommer sent eller går litt tidlig. Reagerer du som leder likt på en henvendelse om dette fra en småbarnsmor og en småbarnsfar?

Vi får ikke likestilling blant ledere om det ikke er likestilling i hele organisasjonen.

Ubevisst diskriminering foregår overalt. Skal vi få slutt på dette må vi være bevisste og menn må også engasjere seg. Vi må lufte ut våre gammeldagse holdninger sammen – både menn og kvinner.

Med årets julebordsesong på trappene og #metoo-kampanjen friskt i minnet, har næringslivsledere en viktig rolle.

De må snakke om holdninger og forventninger til hvordan man oppfører seg på arbeidsplassen og blant kolleger. Først da kan vi sørge for at gale strukturer og holdninger ikke går i arv. Kommende generasjoner skal ikke trenge en emneknagg som heter #metoo.

Vi kan ikke vedta oss til likestilling.

Derfor sender vi nå en oppfordring til næringslivet om å gjennomføre regjeringens råd i heftet «Hvordan få kjønnsbalanse i toppen av næringslivet».

Vi ønsker alle en riktig fin julebordsesong, og sender våre beste lykkeønskninger om et kjønnsbalansert 2019!

Hvor er alle tekno-gründerdamene?

Gjesteinnlegg av stortingsrepresentant for Høyre, Torill Eidsheim, medlem i helse- og omsorgskomiteen.

Desember er tiden for at ønsker går i oppfyllelse. Jeg ønsker meg flere sterke gründerdamer i norsk næringsliv.

Søknadsfristen for å bli Innovasjon Norges Female Entrepreneur 2019 går ut 11. desember. Her jaktes det på en kvinnelig teknologigründer som jobber mot et eller flere av FNs bærekraftmål. Men vi har en stor utfordring: Den typiske teknologigründeren er en mann i 40-årene.

På tross av at mange kvinner drømmer om å starte egen virksomhet, er bare 30 prosent av gründerne kvinner. Det er mangel på kvinnelige teknologigründere, både innen de ønskelige vekstnæringene og forøvrig. I tillegg lykkes færre kvinner enn menn.

Etter ti år har faktisk over halvparten av gründerne gitt opp, viser forskning fra analysefirmaet Menon. Hvor ligger så hindringene?

Må satse på riktige næringer

En stor utfordring har vært at kvinner ofte satser på næringer der det er mindre sannsynlighet for å lykkes.

Norge må finne nye inntektskilder når eksportinntekter fra olje og gass går ned. Næringslivet og andre samfunnsaktører har gitt innspill på at de mener klima, matproduksjon, demografisk endring og helse bør vektlegges når nye satsningsområder velges.

Så la oss da se nærmere på ett av mulighetsområdene; helse og velferd. Helsenæring er i seg selv sektorovergripende. Men å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle vil inkludere alt fra fattigdomsproblematikk og inkludering til forebygging av livsstilssykdommer, trafikkulykker og rusmisbruk, for å nevne noe.

Omkring hver tiende nordmann jobber i dag i den definerte helsesektoren. De fleste i stat, kommune og offentlig eide foretak. Her skiller helse seg kraftig ut fra mange andre næringer ved at det offentlige utgjør største andel av markedet.

Helse og velferd er samtidig en økende offentlig utgiftspost, men her ligger også markedsmuligheter for norske bedrifter. Hvis bedriftene bare får lov til å bidra.

Flere innovative gründere innen helsenæringene vil gi store muligheter for fellesskapet. Norge har det beste utgangspunkt for å lage verdens fremste løsninger for pasienter både her i hjemme og ute i verden. Helse- og velferdssektoren er i dag kvinnedominert og tjenestefokusert.

Fremtidsvisjonen for helse krever teknologiforståelse, evne til kompleks problemløsning og kreativ tenking. Og det krever en politikk som tar høyde for nye måter å jobbe på.

Vi trenger mer enn gode tiltak

Norge skal være et attraktivt gründerland, både for gründere her hjemme og utenfra. Regjeringen har forenklet gründernes kontakt med offentlig sektor og fjerner unødvendig byråkrati. Dårlige rammevilkår rammer særlig kvinner. Sosiale rettigheter som full rett til omsorgs- og pleiepenger når barn eller andre blir syke er et viktig steg i riktig retning.

Dette er viktige målrettede tiltak for å øke andelen kvinnelige gründere, men vi trenger mer enn tiltak. Vi må gjøre noe med holdningene også.

Gründerskap krever risiko. Forskning viser at kvinner i større grad skyr investeringsrisiko. De velger arbeidsintensivt gründerskap i stedet, og halvparten har lagt ned før 10 år er gått.

Risikoen som følger med ønsket om å skape noe nytt, krever aksept også for at man ønsker å tjene penger på sikt. Samfunnet trenger gründere og da ber vi i realiteten noen få ta større risiko enn andre. Det må anerkjennes og oppfordres.

Vi trenger flere kvinnelige velferdsinnovatører, da må ord som velferdsprofittører strykes fra ordboken!

Øvelse gjør mester

Seriegründere lykkes bedre enn førstegangs-gründere. Derfor må vi også anerkjenne at det å gjøre én feil ikke hindrer suksess i neste forsøk. Det finnes flere eksempler i historien på løsninger som ble «funnet opp» litt for tidlig til å bli anerkjent av sin datid, som senere viste seg å bidra til kvantesprang. Kodak og digitale kamera er ett av de.

Eksponentiell vekst innen teknologi er forventet og vi må ha en utdanning og et arbeidsliv som tar høyde for det.

Desember er tiden for at ønsker kan gå i oppfyllelse. Jeg ønsker meg mer samarbeid for å fremme god helse og livskvalitet, der kvinner spesielt oppfordres til å satse og tjene på sin kunnskap og kompetanse.

Fremtidens velferd trenger kvinnelige teknologigründere!

Æ e itj fornærma, æ e forbanna!

Gjesteinnlegg av nestleder i Høyres kvinneforum, Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant.

Det har skjedd mye med samfunnets syn på vold mot kvinner de siste 20 årene. Dette er ikke lenger den enkelte families problem alene. Det er et samfunnsproblem som det snakkes mye og lenge om i mange fora. Det å snakke om vold mot kvinner og gi temaet oppmerksomhet bidrar til å fjerne tausheten, skammen og skylden som kanskje er den verste skrammen et voldsoffer påføres.

At et regjeringsoppnevnt utvalg i 2005 valgte å kalle sin rapport om fornærmedes møte med straffesakskjeden: «Æ e itj fornærma, æ e forbanna», viste en sårt tiltrengt anerkjennelse av voldsofferets rett til å ta til motmæle mot både gjerningspersonens vold og et system som har hatt stort gjerningspersonfokus.

Utstrakt fokus på offeret

Siden den gang er mange praktiske tiltak innført for å bedre situasjonen til voldsutsatte og deres pårørende i møte med både straffesakskjeden og hjelpeapparat i Norge.

Fra det å ha fokus på gjerningspersonen i straffesakskjeden, har man nå et utstrakt fokus på offeret. Fra å snakke om husbråk når politiet rykker ut til hjemmene, snakkes det nå om politiets anmeldelsesplikt (offentlig påtale).

Avvergeplikt

Fra det å se gjennom fingrene på kvinner og barn som utsettes for vold skal det nå handles. Dersom du vet at en kvinne eller barn utsettes for gjentatt psykisk og fysisk vold, har du en avvergeplikt. Det vil si at du skal melde fra til politi eller barnevern.

Hensynet til å verne om liv og helse vil i disse tilfellene veie tyngre og går foran en eventuell taushetsplikt du måtte ha som fagperson, men avvergeplikten gjelder oss alle uavhengig av stilling. Å unnlate å avverge er straffbart med bot eller fengsel inntil 1 år.

Økt åpenhet
Det har vært en voldsom økning av anmeldelser av voldtektssaker, familievoldssaker og overgrepssaker de siste 3-4 årene. Kripos mener at det er grunn til å tro at økt åpenhet omkring temaet med blant annet ulike former for kampanjer gjør at flere velger å anmelde. Vi vet det har vært en utfordring for politiet å holde tritt med denne økningen. Justisminister Tor Mikkel Wara har vært klar på at dette er et område som må prioriteres hos politiet.

Handlingsplan
Seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner står høyt på agendaen til regjeringen Solberg. En handlingsplan mot voldtekt er på trappene. Det satses nå nesten én milliard på opptrappingsplan mot vold og overgrep. Barnehusene er styrket betraktelig og det er etablert støttesenter for kriminalitetsutsatte i alle politidistrikter. Dette er et felt vi må følge godt med på i årene som kommer.

Vi skal fortsette å jobbe for at politi og hjelpeapparat skal bidra til å styrke og myndiggjøre den voldsutsatte. Det skal være lov å være forbanna.

Ville du sluttet på skolen fordi du fikk mensen?

Nestledere i Høyres kvinneforum:  Anne-Mette Øvrum, ordførerkandidat i Sør-Odal og Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant.
Foto: Cecilie Victoria Jensen.

Gjesteinnlegg av nestlederne i Høyres kvinneforum: Anne-Mette Øvrum, ordførerkandidat i Sør-Odal og Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant.

Tenk deg at klokken er 22:30, og det er mørkt ute. Du må skikkelig på do, men du har ingen do å gå til. Ditt eneste alternativ er å gå ut i skogen, men der vet du at andre kvinner har blitt voldtatt og mishandlet. 

Hva gjør du? I mange land vil tilgang til toalett i eget hjem minske faren for seksuelle overgrep.

FN har utpekt 19. november som verdens toalettdag. Det er for å sette søkelys på at en tredjedel av verdens befolkning ikke har tilgang til tilfredsstillende sanitære forhold og toaletter. FNs 6. bærekraftsmål skal sikre alle mennesker tilgang til gode sanitær-, hygiene- og toalettforhold innen 2030. Videre skal det legges særlig vekt på behovene til jenter og kvinner, som ofte opplever ekstra utfordringer knyttet til toalettbesøk.

Jenters deltakelse på skolen øker når det monteres toaletter

Regjeringen vil gi én milliard kroner til kvinners rettigheter og likestilling i neste års statsbudsjett. Det er økning på 68 millioner kroner fra årets budsjett. Vi er stolt av at utviklingsminister, Nikolai Astrup, gjør en målrettet satsing mot kvinner og jenter for å drive frem samfunnsutvikling. Det er gripende å høre han fortelle om kvinnene og jentene han har møtte på sine utlandsbesøk til blant annet Nepal og Malawi.

Se for deg at du er 13 år og akkurat har fått mensen. En lang skoledag står for døren, men på skolen din finnes det ikke toalett og bind har du heller ikke tilgang til. Hva gjør du? Slutter? Det er faktisk en realitet for mange.  Vi vet at jenters deltakelse på skolen øker faktisk med 11 prosent når det installeres toaletter der.

Erna Solberg er den første statslederen som har snakket om mensen på et toppmøte i FN. Hun turte å snakke om et tema som er så naturlig, men allikevel veldig tabubelagt. Det kan ikke være sånn at det å få mensen er en grunn til at unge jenter slutter på skolen, bare fordi de mangler toaletter og vaskemuligheter.

Vi vet at investeringer i sanitære forhold i utviklingsland øker landenes bruttonasjonalprodukt. Dette gjør jenters rett og tilgang til utdanning enda viktigere. Som Erna Solberg ofte trekker frem, å investere i jenter og utdanning er det beste vi kan gjøre for samfunnsutviklingen. Men når dette stoppes av noe så enkelt som sanitære forhold har vi en stor oppgave foran oss.

Verdens toalettdag minner oss på problemstillinger vi ikke har i Norge

Lukk øynene og tenk på alle kvinnene som skal bæsje for første gang etter en fødsel. Eneste alternativ er å gjøre dette i utrygge omgivelser utendørs. Dette har dramatiske konsekvenser for verdigheten og sikkerheten til disse kvinnene. Se nå for deg en kvinne som også har store skader etter fødselen. Det er hjerteskjærende. Det er de allerede svakeste gruppene som har dårligst tilgang til sanitære forhold. Minoritetsgrupper, eldre og syke er spesielt utsatte.

For Høyres kvinneforum er det internasjonale likestillingsarbeidet en av våre viktigste saker. Verdens toalettdag minner oss på problemstillinger vi i Norge ikke opplever. Neste års vinterkonferanse vies til dette temaet, og vi vil fortsette å jobbe for å likestille og styrke jenter og kvinners stilling globalt.

Klumpen i brystet

Gjesteinnlegg av Astrid Nøklebye Heiberg, stortingsrepresentant (H)

For halvannet år siden fikk jeg kreft. Når man oppdager en klump i brystet stiller man seg spørsmålet – hva nå? Jeg tenkte ikke på at jeg kunne dø. Jeg vokste opp i en tid da en kreftdiagnose var en dødsattest, men slik er det ikke lenger.

Mange av venninnene mine er behandlet for kreft, og på en måte tenkte jeg at det var min tur nå.

Klumpen i brystet fant jeg en søndag. Fredag ringte fastlegen til Kreftsenteret på Ullevål. Mandag ringte de meg med forslag om behandlingsopplegg.

Færre dør av kreft

Helsetjenesten leverte utrolig bra, og veldig effektivt. Dette er regjeringens nye pakkeforløp for kreft i praksis. Når færre dør av kreft er det ikke bare fordi vi gjør medisinske fremskritt, men fordi menneskene i helsetjenesten jobber bedre og smartere sammen.

Når en kreftdiagnose oppdages sitter vi ikke lengre og venter ved postkassen på henvisning til videre undersøkelser. I dag har vi diagnosesentre hvor alle undersøkelser gjøres samtidig, og endelig behandlingsopplegg besluttes.

Jeg – med mange andre – følte meg sett. Jeg følte meg trygg.

Jeg må fremdeles gå til undersøkelser, men ved forrige legevisitt fikk jeg beskjed om at dette kom til å gå greit. Selv om jeg er ferdig med behandling og selv om jeg er erklært kreftfri, opplever jeg ofte at kroppen ikke fungerer som før.

Bare for noen uker siden var jeg på tur i marka. Jeg elsker å plukke kantareller om høsten. Men jeg sanker ikke like fort lengre. Det går heller ikke like fort til topps på Fuglemyra. Jeg er også mer trett.

Selv om vi hadde en fantastisk vinter i år fikk jeg ikke gått noe særlig på ski. Kanskje har jeg mer energi i år, eller kanskje ikke.

Pakkeforløp for kreft

Det gleder meg at Høyre gikk til valg på bedre oppfølging av kreftpasienter etter endt sykehusbehandling. Pakkeforløp for kreft er rett og slett en suksess.

Å sikre oppfølging helt hjem, vil være et viktig steg videre. Kreft er skremmende. Når man opplever at det haster, er det så godt å føle seg sett og oppleve å føle seg trygg.

Da jeg fikk kreft, spurte jeg meg selv om jeg hadde mye ugjort. Jeg kom til at det hadde jeg egentlig ikke. Men du verden så morsomt det er å få være med videre!

Å stille krav er å bry seg


Da viser vi som samfunn at vi faktisk bryr oss om mennesker faller utenfor eller inkluderes.

Gjesteinnlegg av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H)

I norsk debatt i dag skulle man tro at den eneste sanne vei til et varmere og mer inkluderende samfunn går gjennom mer skatt og økte bevilgninger på statsbudsjettet. Ting kan tyde på at bedre prioriteringer, og en politikk som faktisk fungerer, kan gjøre samme nytten.

I 2017 innførte regjeringen aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år. En rapport fra Proba samfunnsanalyse viste at de kommunene som straks fulgte opp regjeringens tiltak, raskt fikk gode resultater.

NRK viste nylig en reportasje fra NAV i Ringsaker kommune, som har startet en arbeidssentral for ungdom som koordinerer og tilbyr arbeidstrening. Resultatene har vært gode. I fjor gikk tre av fire deltakere ut i jobb eller utdanning, og 75 prosent blir uavhengige av økonomisk sosialhjelp etter å ha deltatt.

I tillegg til hva dette betyr for den enkelte, ble utbetalingene til de under 30 år redusert med en million kroner i Ringsaker kommune på ett år. Dette er penger fellesskapet kan bruke på å hjelpe andre, kanskje mer krevende brukere.

I tillegg viser rapporter fra NAV at andelen som mottar en NAV-ytelse har aldri vært lavere enn den er nå.

Sammenlignet med 1992 mottar nå i underkant av 20 prosent av befolkningen en livsoppholdsytelse fra NAV, mot 24 prosent den gang. Ifølge NAV har andelen som får helserelaterte ytelser falt med ni prosent (1,6 prosentpoeng) etter toppunktet i 2003. Dette skyldes særlig aktivitetskravet på sykepenger.

Dette ble innført med Høyre i regjering allerede i 2004. Da fikk den sykmeldte en plikt til å bidra til å finne ut av hvilken funksjonsevne man har, og å medvirke til at arbeidsgiveren utarbeider en oppfølgingsplan.

Dette ga en kraftig reduksjon i sykefraværet og lavere rekruttering til langvarige helserelaterte ytelser som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Arbeidsgiver plikter å legge til rette for arbeid på egen arbeidsplass, slik at vi ikke mister tilknytningen til arbeidslivet selv om vi har redusert arbeidsevne.

Arbeid er mer enn en jobb, det er også fellesskap, vennskap og mestring.

Målet med tidlig oppfølging er å sikre at sykemeldte kommer tilbake i jobb når det er mulig, og beholder tilknytningen til arbeidsplassen. En tydelig håndheving av dette kravet er prøvd ut blant annet i Hedmark fylke. Der gikk sykefraværet ned, og sykepengeutbetalingene sank med 80 millioner kroner på ett år.

Samfunnet har rett til å stille krav, men også plikt til å stille opp. Å stå i arbeid kan nemlig være den beste medisinen.

Å bli stilt krav til er å bli sett som menneske. Da viser vi som samfunn at vi faktisk bryr oss om mennesker faller utenfor eller inkluderes.

Å bli verdsatt som menneske kan ikke måles i penger, men trenger heller ikke koste mye.

Derfor må menn håndhilse på kvinner


Gjesteblogg av Mari Holm Lønseth (H)

Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner av religiøse årsaker. Det er en misforstått toleranse av religion som motarbeider likestilling.

Vi skal behandle hverandre med respekt, uavhengig av kjønn og religiøs overbevisning. Derfor må menn håndhilse på kvinner.

Dagsavisen skrev tidligere denne uken om en lærer som ikke fikk fornyet vikariatet sitt ved en barneskole. Årsaken var blant annet at han ikke håndhilste på kvinner av religiøse årsaker. Å la være å håndhilse på kvinner av religiøse årsaker er diskriminerende og uakseptabelt.

Det er oppsiktsvekkende at likestillings- og diskrimineringsombudet tar mannens parti og mener det er greit at menn ikke håndhilser på kvinner. Hun mener at man «kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse». Med dette utsagnet bidrar likestillings- og diskrimineringsombudet selv til diskriminering.

Likestilling er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet. Det er viktig at barn som går på skolen lærer seg dette tidlig. Lærere er ofte forbilder for elevene. Rollemodeller i den norske skolen kan ikke forfekte et syn som godtar at menn ikke hilser på kvinner.

Vi kan ikke ha lærere som lærer elevene at man ikke trenger å hilse på kvinner eller behandle kvinner med den samme respekten som menn.

I så fall har vi lærere som ikke gjør jobben de er satt til å gjøre.

Som småbarnsmor kjempet jeg for å få lov til å jobbe. Det må jeg nå også

Astrid Nøklebye Heiberg sammen med stortingsrepresentant Sveinung Stensland i Haugesund. Foto: Cecilie V. Jensen

Gjesteblogg av Astrid Nøklebye Heiberg

I dag fyller Likestillingsloven 40 år.

Det har skjedd mye siden da, men fortsatt trenger vi flere som kan gå foran, slik at det blir litt lettere for de som kommer etter oss.

Jeg har alltid latt meg irritere av pålagte begrensninger som følger av faktorer som for eksempel kjønn, legning eller alder. Det er derfor tankevekkende og trist at det fortsatt er behov for en likestillingslov i dag. Det tyder på at vi trenger flere som går foran.

Personlig håper jeg at jeg har bidratt.

Da jeg var småbarnsmor, for rundt 50 år siden, måtte jeg kjempe for å få lov til å delta i arbeidslivet. Jeg hadde små barn og en mann, og da passet det seg ikke å jobbe. Det kunne visst skade barna, og mannen min kom sikkert til å gå fra meg.

Den 8. mars 1980 var jeg den første kvinnelige psykiateren i Norge som disputerte. Å gjøre dette på kvinnedagen passet meg godt. I min karriere som psykiater arbeidet jeg også for å fjerne homofili som sykdomsdiagnose, noe som lyktes i 1978. Jeg håper dette har bidratt til å bedre likestillingen.

For det er en grunnleggende menneskerettighet ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn.

Det var derfor oppsiktsvekkende at jeg var den første kvinnen som ledet Norges Røde Kors. Dette er en organisasjon med mange kvinnelige aktive, men vi måtte vente helt til 1993 før en kvinne ble leder. Enda mer oppsiktsvekkende var det at ingen kvinner før meg som hadde vært president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger.

Disse to vervene er jeg fortsatt den eneste kvinnen som har innehatt.

I dag er jeg den eldste stortingsrepresentanten som har møtt på Stortinget. Nå som jeg har blitt litt eldre må jeg nok en gang kjempe for å få lov til å delta. Dette tyder på at vi må få til en holdningsendring for hvordan vi ser på eldres deltagelse i arbeidslivet.

I løpet av de siste 40 årene har vi kommet mange steg nærmere et samfunn hvor det ikke er hvilket kjønn du er, hvilken legning du har eller det årstallet du ble født som avgjør hvorvidt man anses som egnet eller ikke. Det er likevel fortsatt en vei å gå.

Derfor skal vi feire likestillingsloven.

Vi må verdsette historiens seire for ikke å ta likestillingen for gitt. På den måten blir det enklere for nye generasjoner å gå foran – slik at vi kommer lengre og kanskje helt i mål.

Når 9 av 10 sekstenåringer vil endre på kroppen sin

Det er noe som ikke stemmer.

Gjesteblogg av stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth.

9 av 10 på 16 år har lyst til å endre på kroppen sin.  Årsaken til kroppspress og psykiske plager blant unge er sammensatte.

Det er ikke til å komme unna at enkelte bloggere og influencere som driver butikk på å selge produkter til unge må ta sin del av ansvaret for utviklingen. Disse må ta et større samfunnsansvar som alle andre som driver seriøs butikk.

Det er nærmest umulig å se for seg en hverdag uten sosiale medier.

De aller fleste av oss vil være enige i at den digitale utviklingen og sosiale medier har brakt mye godt med seg: Vi kan snakke sammen på nye måter, dele bilder og video fra opplevelser, utveksle meninger og starte debatter. Man kan få tilgang til svært mye kunnskap som tidligere var forbeholdt de få. Vi kan holde kontakten med venner og familie selv om det er stor avstand mellom oss.

Ungdom er mindre sosiale «i virkeligheten» nå enn tidligere, men tilbringer mye av fritiden på sosiale medier.

Men det er ikke til å stikke under stol at sosiale medier har en skyggeside. Bilder og oppdateringer fra tilsynelatende perfekte liv bidrar til et kroppspress. På få år har vi fått en helt ny bransje av ungdommer som forteller om sitt eget liv på bloggen sin fra jente- eller gutterommet til flere hundre tusen ungdommer.

Av mange fremstilles livet tilsynelatende som perfekt, hvor de alltid har perfekt hår og en perfekt kropp. Mange reklamerer for de produktene som gir disse tilsynelatende perfekte resultatene. Mange forteller åpenlyst om de kosmetiske inngrepene de gjennomfører, enten det er å operere nesen eller rumpa, eller ta injeksjoner i ansiktet. Noen avdramatiserer konsekvensene slike operasjoner kan ha.

Noen av disse tjener gode penger på å gjøre nettopp det, samtidig som de ikke er seg bevisste at det sitter ungdommer på rommet sitt og skulle ønske at de så annerledes ut. Det er ikke til å stikke under en stol at disse bidrar.

Det er en forskjell på den irriterende vennen som alltid legger ut de perfekte bildene på Instagram, og bloggeren som når ut til hundre tusener av ungdommer som tjener gode penger det. De som tjener gode penger på det, må forstå at de må ta mer ansvar for det de deler.

Jeg mener bloggere og andre aktører med stor påvirkningskraft i sosiale medier skal ta et større samfunnsansvar.

Vi trenger dialog med bransjen, og jeg tror vi kan komme langt på vei uten å lovregulere. Vi må diskutere hvordan vi kan utarbeide et mer forpliktende etisk regelverk på området, og hvordan dette kan håndheves.

Det er klart det på sikt kan være et behov for strengere regler, men det er et ganske kraftig virkemiddel som derimot bare kan ende med å begrense ytringsfriheten. Det er heller ikke gitt at strengere regler i seg selv gjør noe med det reelle problemet – nemlig kroppspress og psykiske plager blant unge. Derfor mener jeg det skal sitte langt inne før vi vurderer å lovregulere noe som dette.

Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres. Nå er tiden for å få de gode tiltakene som virker opp på bordet og opp i debatten.

Det er kanskje ikke noe nytt at ungdommer i og rundt puberteten er usikre på seg selv når kroppen endrer seg.

Men det er noe nytt at vi har ungdommer som tilsynelatende er perfekte som tjener penger på å fremstå perfekte mot den samme gruppa. Nå er det på tide at disse tar et større samfunnsansvar enn i dag, akkurat på linje med det alle andre som driver seriøs butikk må gjøre.

Vi må alle bli skamløse


Gjesteblogg av barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Først publisert på regjeringen.no.

Det er nok nå. Vi må få slutt på at negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, æres- og skamkultur hindrer friheten til unge jenter og kvinner.

Deres kamp for å leve frie liv er også vår kamp. Den starter der æres- og skamkulturen skapes og dyrkes: I moskeen, i kirken, i foreningen og på kafeen. Og den slutter ikke før vi alle er skamløse.

Tenk deg at du er 16 år og smugler kjæresten inn på rommet ditt. Pappa oppdager dere og utsetter både kjæresten og deg for vold. Mot din vilje etterlater han deg hos slektninger i Pakistan. I et land du aldri har vært før. Fordi det handler om skam og ære for familien i Norge.

Stygge blikk. Utfrysning. Pappa mister kunder i butikken sin. Nisha rives mellom å være en pakistansk datter hjemme, og være ei vanlig norsk jente ute med venner. Men som hun desperat gjentar: Jeg har ikke gjort noe galt.

Det forteller regissør Iram Haq i sin film Hva vil folk si.

I Danmark er en av de mest omdiskuterte bøkene fra i fjor, Dødevaskeren, skrevet av dansk-kurdiske Sara Omar. Hovedpersonen Frmesk er ikke ønsket av sin pappa fordi hun er jente. Det er en bok som starter i Kurdistan i 1986 og avsluttes i 2016 på Skejby Hospital. Den handler om utsatte jenteliv.

Vi må ikke tro at disse historiene bare er fiksjon, dette skjer med alt for mange jenter i det virkelige liv.

Foreldrenes rolle

Som Hva vi folk si og Dødevaskeren viser, står også foreldrene i et spenn. Mødre og fedre frykter for hva deres miljø vil si om deres barns oppførsel og levemåte.

I en familie som er hinduer står svigerdatteren i et spenn mellom bestemoren og sine egne barn. Hun har to døtre og to sønner. Døtrene må bli med i tempelet i helgene for å lage mat til søndagens samling. Sønnene får helgefri til å gjøre hva de vil. Moren vil at døtrene skal gjøre det samme som sønnene, men frykt og forventninger hindrer henne.

Firebarnsmoren Azra Gilani oppfordret i en kronikk i Aftenposten mødrene til å våkne. Hun skrev for de unge jentene som ikke opplever kjærlighet og trygghet i eget hjem. I et forsøk på å vekke foreldre. Vi må handle nå, skrev hun.

Det samme ser vi i Hva vil folk si. Mammaen til Nisha er aktivt med på å sende datteren til Pakistan og senere gifte henne bort til vennenes familiemedlem i Canada. For familiens ære. Uten at Nisha fritt får mene hva hun vil.

Kampen for likestilling handler om friheten til kunne ta egne valg og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Det handler om å trygge barna slik at de kan være seg selv og leve sine liv. Uten skyld og skam samtidig som de har en fot både i minoritets- og majoritetssamfunnet.

Likestilling er en menneskerett. Flere med minoritetsbakgrunn må komme på banen for å skape like muligheter for sine barn. Varig endring kan kun skje hvis miljøene selv vil. Jeg gir honnør til alle som hver dag kjemper sine kamper, store eller små, for at de selv og andre skal kunne leve frie liv.

Hva må vi jobbe for å endre?

Regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse tar opp viktige likestillingsutfordringer. Disse skal følges opp og forsterkes.

Frie liv handler også om aksept for den du er. Det handler om fravær av diskriminering og rasisme. At du kan få en jobb du er kvalifisert for, selv om du har et fremmed navn og at du kan ytre deg uten å bli hetset for den du er. Regjeringen er godt i gang med oppfølgingen av strategien mot hatefulle ytringer.

Jeg vil være en likestillingsminister for unge med minoritetsbakgrunn og vil kjempe sammen med dem for at de skal kunne leve frie liv:

  • Unge stemmer skal tas på alvor. Vi har mange viktige, unge stemmer i Norge. Mange slites mellom foreldrenes kultur og forventninger, og egne ønsker om selvstendige liv. Jeg vil at deres erfaringer skal lyttes til. Når regjeringen nå setter ned et utvalg for å utrede likestillingsutfordringer blant barn og unge, skal unge med minoritetsbakgrunn ha en selvsagt plass.
  • Bedre støtte til foreldre. Å være en god forelder er krevende for alle. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn står ofte i et spenn mellom sin egen kultur og forventninger fra det norske samfunnet. For meg er det viktig at de får hjelp og støtte i arbeidet med at barna skal få en god framtid i Norge. Et sentralt redskap er strategien for foreldrestøtte som vi legger frem i vår, der foreldreveiledning er tema.
  • Kamp mot diskriminering. Vi vet at mennesker med minoritetsbakgrunn opplever diskriminering, blant annet i arbeidslivet. Dette må vi hindre. Diskriminering er ødeleggende for tilliten vi trenger for å oppnå gode fellesskap. Regjeringen vil derfor iverksette tiltak for å motarbeide diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og på utesteder.

Modige stemmer

Vi har heldigvis mange sterke stemmer i Norge. Stemmer som kjenner kampen for likestilling på kroppen. Der deres egen sikkerhet er kostnaden for å ta til orde for et fritt liv. Uten skam og skyld. Uten negativ sosial kontroll eller diskriminering.

Alle skal kunne leve frie og selvstendige liv. Barn, unge og voksne har rett til å ta sine egne livsvalg. Dette er en menneskerett som gjelder for alle.

Likestilling er en grunnleggende verdi i Norge, men det er ikke all likestilling vi kan vedta oss til. Det er ingen enkle løsninger når det handler om verdisett og holdninger.

Som en del av innsatsen for likestilling har statsministeren, kunnskaps- og integreringsministeren og jeg et frokostmøte med viktige stemmer med minoritetsbakgrunn på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Vi skal lytte til innspill og lære om hvordan vi sammen skaper et likestilt samfunn for alle.

Som Frmesk skriver i sitt brev til pleieren Darya i boken Dødevaskeren:

«Jeg prøver å fortelle min (historie) selv om bare tanken fyller meg med skyld og skam. Jeg føler skam over å eksistere. Vi er nødt til å ta kampen for det er våre liv som står på spill. Mine ord er det eneste jeg har tilbake. Det er grunnen til min overlevelse. Jeg er ingenting uten dem».

Det er tid for å gå fra ord til handling og ta et oppgjør med at unge får krenket sine rettigheter.

Jeg lover å stå sammen med dem i kampen for et likestilt Norge der alle har like muligheter og alle er like mye verdt. Uavhengig av bakgrunn.