Jeg blir kvalm når jeg hører om hetsen hun mottar

Vi må ta til motmæle mot netthets, nå.

De siste månedene har jeg blitt mer og mer forbanna. På vegne av andre og på vegne av demokratiet.

Det er for mange mennesker, særlig kvinner, som opplever grov, seksualisert hets og rasistiske og hatefulle kommentarer når de engasjerer seg i samfunnsdebatten.

Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali er den siste som får gjennomgå. Men det har vært mange før henne.

Lan Marie Nguyen Berg har fått kommentarer som beskriver i detalj hvordan de skal drepe henne. Hun skal slås i bakhodet med en spade og begraves under asfalt.

Trine Skei Grande (V) har blitt hetset om vekt og intelligens. Hun får tilsendt seksuelt upassende meldinger og bilder på sosiale medier. Hun har mottatt flere drapstrusler.

Heidi Nordby Lunde (H) har fått kommentarer som «Du burde voldtas. Du skal voldtas.»

Både Erna Solberg og Hadia Tajik (Ap) har opplevd sin storm av kommentarer.

Noen av nettrollene er anonyme. Andre går ut med fullt navn. Mange er forbilder for sine barn og barnebarn.

Tap for demokratiet
Konsekvensene av dette er åpenbar. Viktige stemmer stilner. Debatten blir fattigere. Demokratiet taper.

La meg slå en ting fast. Selvfølgelig skal man tåle kritikk og skarpe formuleringer. Vi må tåle kontroversielle og sjokkerende uttalelser. Vi må tåle å bli provosert og krenket. Ytringsfriheten står sterkt i Norge.

Men prisen for å delta i den offentlige debatten er i dag for høy for mange.

Jeg er for eksempel uenig i en del av argumentene og utsagnene til Sumaya Jirde Ali. Jeg synes av og til hun går for langt i å karakterisere motstandere på en ufin måte.

Men jeg får vondt av å høre stemmen hennes briste på NRK når hun forteller om hetsen hun mottar. Jeg har stor respekt for at hun kaster seg ut i et slikt debattklima, og står opp for det hun tror på. Og jeg blir kvalm av kommentarfeltet:

«Tragisk eksemplar av et menneske.»
«Returner henne til Afrika.»
«Frekk sugge»
«Ufyselig vesen. Send henne hjem til Somalia.»
«Det er slike vi ikke vil ha i Norge.»
«Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene.»

Sumaya Jirde Ali er en ung kvinnelig samfunnsdebattant som fortjener å få reaksjoner og diskusjoner om hva hun mener – ikke hatefulle og rasistiske kommentarer om hudfarge, nasjonalitet, religion, alder, kjønn eller utseende.

Hetsen mot Sumaya er avslørende. Det handler om rasisme, diskriminering, negativ sosial kontroll og mannssjåvinisme. Gruppene som hetser Sumaya og andre kvinnelige samfunnsdebattanter har flere ting til felles: De er provosert og utagerer, ofte i håp om å kontrollere og true til taushet kvinner som i dag nekter å la seg kue.

Vi må gjøre mer for å sikre at stemmer vi burde høre – ikke stilnes.

Hva kan vi gjøre?
Erna Solberg har i mange år tatt til motmæle mot hets og nettroll, og brukt sin posisjon til å sette problemet på dagsorden. Det er jeg stolt over. I 2016 kom regjeringen med en strategi mot hatefulle ytringer, og flere av tiltakene der må vi følge opp videre.

Politiet må ha god kunnskap og kompetanse. Flere politidistrikt bør ha egne grupper som arbeider mot hatkrim, og arbeidet må prioriteres. Vi trenger mer forskning på årsaken til hatkriminalitet, hvem som utgjør nettrollene og skadevirkningene det har for den enkelte og for samfunnet. Vi trenger bedre veiledning og støtte til dem som opplever hat og rasisme fra feige anonyme mennesker bak PC-skjermen.

Også må vi alle ta til motmæle. Nettrollene er ikke mange, men de blir så veldig synlig dersom vi andre ikke sier i fra. La oss bidra i dugnaden mot netthets.

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.

Når sex blir kjipt

Sexkulturen blant ungdom er ikke god nok. Altfor mange jenter og gutter har opplevd ubehagelige situasjoner knyttet til sex og sin egen seksualitet.

Det er uke 6 – seksualundervisningens uke. Jeg benytter derfor anledningen til å skrive om hvor viktig det er at elever lærer hva en sunn seksuell helse er.

Vi er mange som har kleine minner fra da klassen skulle lære å tre på et kondom. Isopor-peniser med bitemerker og en nervøs lærer er nok kjent for flere enn meg. Noen er selvfølgelig heldige, og har lærere i seksualundervisning som leverer budskapet med den største selvfølgelighet og som svarer på alle kleine, klønete spørsmål med trygge, voksne svar. Men la oss være ærlige, det er fortsatt for få.

Nettopp derfor må seksualundervisningen i skolen handle om noe mer enn kjønnssykdommer og prevensjon.

Seksualundervisningen må også handle om intimitet. Det følelsesmessige aspektet, og grensesetting. Kanskje særlig grensesetting.

Man kan ikke forvente mirakler fra seksualundervisning. Det er neppe seksualundervisningen alene som gir unge mennesker evnen til å like sitt eget speilbilde, eller respektere sin egne og andres kropp og grenser. Men god seksualundervisning kan bidra til å skape åpenhet blant elevene. Det kan bidra til at spørsmålene man stiller seg selv, i stedet kan bli diskutert høyt – med andre.

Når vet jeg at dette ikke er gøy eller godt for meg? Og når jeg vet det, hvordan sier jeg fra til den andre personen? Hvordan skjønner jeg at den andre personen er usikker? At det kanskje ikke er en god opplevelse for den andre?

For noen er sex enkelt, greit, rett frem og stort sett bra. For andre er det ikke like enkelt.

Sannheten er at sexkulturen blant ungdom ikke er god nok.  Unge folk opplever å angre på noe som skjedde kvelden eller helgen før, gjerne etter en vinflaske eller to. Så ler man det bort og gjør en god historie ut av det, kanskje fordi det er det enkleste.

Det er vondt å angre, og det er vondt å føle på usikkerhet. Vondt å lure på om den andre egentlig hadde det bra. Vondt å kjenne på at man burde sagt tydeligere fra, satt andre grenser for seg selv. Vondt å først etterpå føle at man egentlig ikke hadde lyst. Eller kanskje man skjønte det med en gang, men følte at man allerede hadde gått for langt.

Og det er her seksualundervisningen kan og burde spille en viktig rolle. Vi må gjøre det normalt å snakke om de situasjonene som mange opplever i ungdomstida.

Seksualundervisningen må handle om hvordan man skal forstå sine egne følelser. Hvis det ikke føles bra for deg, så kan og burde du stoppe. Det er heller aldri for seint å si fra hvis man ikke vil. Og siden den andre personen mest sannsynlig er ålreit, kommer det til å gå helt fint.

Sex handler om tillit og gjensidighet. Det skal være en god opplevelse for begge to. Nettopp derfor er det ikke greit at mange unge jenter og gutter sitter alene med et mylder av spørsmål, opplevelser og følelser som er vanskelig å bearbeide.

Flinke lærere er gode på å snakke om seksualitet, legning, kropp og grenser, men for å skape sunne holdninger til seksualitet må vi også snakke om anger, frykten for å være kjip, og at du ikke skylder den andre noe.

God uke seks, da dere!

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.

Ønsker alle en god, men ikke perfekt jul


Før julefreden senker seg, må vi senke forventningene.

Julen er en religiøs høytid, men feiringen er i all hovedsak en menneskelig konstruksjon. Vi har lært at lykke er en naturlig del av julefeiringen.

Vi har normalisert bilde av små barn som venter ivrig på å åpne gaver, lukten av pinnekjøtt eller ribbe fra ovnen og julemusikk i bakgrunnen. Nissen kommer på døra. Askepott og de tre nøttene sendes juleaften morgen.

Men det er – og jeg er villig til å vedde en del på dette – ingen som kun opplever idyllen.

Det er ikke alle som har årlige tradisjoner som skaper en ramme rundt høytiden. En del mennesker opplever hvert år å lete etter hvem de kan tilbringe julen med, og hvor de kan finne et fellesskap.

Mange opplever vanskelige familiesituasjoner, stoler rundt middagsbordet som står tomme, barn som tilbringer julen hos ekskjæresten og navn man ikke skal nevne i familieselskaper.

Det er kun 2 av 100 som tilbringer juleaften alene. Men mange føler på ensomhet – selv om de er omringet av mennesker. Det er helt naturlig å savne noe eller noen. Vi har nye familiekonstellasjoner og samværsmåter, og høytider er et tveegget sverd.

Følelser som lar seg undertrykke i hverdagens mas, kan lett blusse opp til overflaten når det blir stille og forventningene er høye.

Mange foreldre går rundt og frykter at barna skal bli den tapende part. Foreldre, og fortsatt særlig kvinner, kjenner et sterkt emosjonelt ansvar for at barna skal oppleve perfeksjonen i julen – og ikke legge merke til de mange manglene. De jobber døgnet rundt i desember måned for å sikre julekosen.

Så har de kanskje lykkes i å legge ut tre suksessfulle bilder av pepperkakehus og en imponerende pakkekalender på Facebook, men de er utslitte når julefreden skal senke seg.

Blant dem finnes det også flere som vet at regningene hoper seg opp, og at de på nyåret må gå i sparebluss.

Fattigdom og utenforskap er et helårsproblem, men skammen over ikke å strekke til er for mange ekstra tungt i høytiden. De siste årene har flere brukt sosiale medier og Finn.no til å be fremmede om hjelp til innkjøp av julemat og gaver, og mange har tilbydd seg å hjelpe.

Det offentlige skal ha et godt sikkerhetsnett for de som sliter økonomisk, men det varmer å se hvordan vi som medmennesker i samfunnet stiller opp for hverandre når det trengs – også utover det vi gir via skatteseddelen.

I dag er én dag til juleaften, og jeg ønsker alle en god, men ikke perfekt jul.

«Idyll» er ikke en av julefeiringens felles verdier, og det bør vi minne hverandre om når forventningene tar overhånd.

Min strategi i år er å øke optimismen og senke forventningene. Jeg har ingen ambisjon om å gjøre noe som helst fornuftig. Jeg skal kanskje lese en bok. Spise pinnekjøtt-rester hele romjula, og tilbringe tid med familien.

Jeg satser på at det blir julehygge av det også!

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.

Hvorfor har vi denne trangen til å storme et kjøpesenter på Black Friday?

Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Hvorfor har vi denne trangen til å stå opp grytidlig, stå klar med hundrevis av andre folk og storme et kjøpesenter på Black Friday for å kjøpe en ny iPhone 7 når iPhone 6 fortsatt fungerer helt fint?

Da jeg vokste opp pleide mamma å kjøpe små julegaver hele året og spare dem til desember. Hun pakket inn alt fra H&M-sokker til klær hun hadde kjøpt på salg i august, og la dem under juletreet. Det var hennes måte å sikre at vi tre barna kunne ha nok av gaver å åpne på juleaften, selv om lommeboken ellers ikke strakk helt til.

Med det minnet i bakhånd virker det spinnvilt at en gjennomsnittlig norsk sjuåring har 600 leker. Jeg skjønner rett og slett ikke når de har tid til å leke med dem?

Jeg undrer meg også over dette Loreal-slagordet «Because you´re worth it.»

Er det sånn å forstå at jeg fortjener å kjøpe meg en ny dyr shampoo fordi jeg har verdi som menneske? I så fall, hvor mye verdi har jeg dersom jeg slår meg løs og kjøper noen dyre anti-rynke kremer i tillegg?

Samfunnet vårt er innstilt på at forbruk bidrar til selvrealisering og lykke. Ved å kjøpe noen flere plagg, noen flere møbler og noen flere leker – så blir vi tilfreds. Butikker, reklamebransjen og sosiale medier bidrar til at det forsterker seg. Det er en trend vi alle har et ansvar for å motvirke.

Nå tenker du kanskje at dette innlegget virker litt rart? Jeg er jo Høyre-dame.

Jeg er kapitalist. Jeg er jo for marked og bedrifter og handel og søndagsåpne butikker. Jeg er mot 6 timers-dag og at friske voksne pensjonerer seg for tidlig for å reise til Spania og slappe av.

Men jeg er også konservativ. Fellestroen for så å si alle som kaller seg konservative er at markedet i seg selv aldri kan bli en tilstrekkelig betingelse for et godt samfunn.

En sunn markedsøkonomi skaper frihet, sprer makt, oppmuntrer til sparing og styrker verdier som selvhjulpenhet, nøysomhet og moderasjon. En gründer tør å satse og skape en bedrift. En alenemor eller far får råd til å kjøpe klær til barnas skolestart.

Men markedet gir oss også serien «Date my mum» på MTV, en bomull t-skjorte det tok 1000 liter vann for å produsere og ørten «Made in China»- leketøy. Markedet alene kan stimulere til grådighet, og redusere mennesker til konsumenter.

Et godt samfunn må derfor bygge på noe annet enn kun markedsøkonomi. Et godt samfunn må også bygges på noe annet enn en altomfattende velferdsstat som forbyr og regulerer oss bort fra å ta «feil» valg.

Et godt samfunn skapes i de små fellesskapene, som fotballaget, arbeidsplassen, skolen, barnehagen, familien og vennegjengen. Det er i disse fellesskapene vi tilegner oss gode verdier, og får en oppfatning om hva som er rett og galt. Det er i disse fellesskapene vi får et moralsk kompass som gjør at vi fungerer som noe annet enn maskin med kortsiktige lyster.

Hjemme hos mamma lærte jeg verdien av moderasjon og sparsommelighet. På skolen lærte jeg om økologisk bærekraft og global rettferdighet. I barnehagen lærte jeg å snakke, samarbeide, dele og leke med andre barn.
Når jeg våkner trøtt en fredag morgen, har jeg lært å ta ansvar og gå på jobb.

Noen partier i norsk politikk tenker at vi må bekjempe menneskers grådighet ved å forby eller regulere det.

Til en viss grad er det riktig. Vi regulerer adgangen til å ta forbrukslån. Vi har avgifter på luksusvarer, sukker og alkohol. Vi påvirker privat forbruk gjennom rentenivå og skattenivå.

Men det finnes grenser for hvor langt politiske virkemidler bør og kan gå for å regulere det som også er etiske og moralske spørsmål. Miljøpartiet de Grønne ønsker for eksempel å innføre en 30 timers arbeidsuke uten at folk får kompensert for lønnen de har i dag. Med andre ord, de ønsker å gjøre oss fattigere for å unngå at vi skal forbruke enda mer.

Politikere klarer ikke å skape et lykkeligere samfunn ved å frata folk valgmuligheter. Det er ikke politikernes oppgave å «befri» folk fra den store byrden ved å velge selv og tenke selv og ta ansvar selv. Det er ikke politikernes oppgave å dra til shoppingsenteret på Black Friday og rive ned salgsplakatene.

Men det er politikernes oppgave å sikre at vi har en aktiv kulturpolitikk der vi diskuterer holdninger og normer i samfunnet. Det er politikernes oppgave å skape en skole som gir elevene kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet.

Og det er alles oppgave å påvirke vår egen kultur, snakke med hverandre om moralen i overforbruk, ta ansvar for seg selv og sine barn, og sette en liten stopper for shoppinghysteriet. Det er hyggelig med gaver under juletreet og noen tekniske duppeditter. Men barn trenger tross alt ikke 700 leker.

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.

Har vi det bedre uten likes og #sommerkroppen2018?

Å være konstant påkoblet, gjør oss ikke lykkeligere.

Jeg er ganske sikker på at jeg er mobilavhengig. I eksamenstiden ba jeg venner på lesesalen holde mobilen min som gissel. Jeg fikk den ikke tilbake før jeg hadde lest ferdig kapittelet.

Man trenger ikke å forlate soverommet for å henge med venner. De er jo der – på Snapchat, Facebook og Instagram. Du slipper å være alene og kjede seg.

Aldri før har ungdom kommunisert så enkelt med venner som i dag, allikevel føler de seg stadig mer ensomme og deprimerte. Kanskje det har en sammenheng?

I den nylig utgitte boken «iGen – Why Todays Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebllious, More Tolerant, Less Happy – and Completely Unprepared for Adulthood,» analyserer den amerikanske psykologen, Jean Twenge, kjennetegnene til nye ungdomsgenerasjonen.

Med bakgrunn i flere titalls dybdeintervjuer med amerikanske ungdom og fire omfattende nasjonale undersøkelser, tegner hun et trist bilde av en mobiltelefon som radikalt har endret unges mentale helse.

Da min mor gikk til skolen for tretti år siden, møtte hun kanskje noen mennesker på veien. Når jeg går til lesesalen, kan jeg se TV-serier på mobilen mens jeg sjekker Facebook, Twitter og Instagram og leser nettaviser. I løpet av de få minuttene jeg venter på bussen, har jeg allerede rukket å gi hjernen min mer enn nok å gruble over de neste timene.

Det er ingen tvil om at vi som er unge er utsatt for langt flere impulser og informasjon enn før. I tillegg er informasjonsstrømmen konstant.
Kognitiv forskning tyder på at det bidrar til å svekke vår konsentrasjonsevne, særlig på skolen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lese til en prøve når mobilen vibrerer, du venter på en melding eller du lurer på hvor mange likes profilbildet ditt har fått.

Noen påstår at ungdom som er vokst opp med teknologi har blitt eksperter på multitasking. Vi klarer å løse mattestykker samtidig som vi ser en episode av Modern Family på Netflix og sjekker snapchat flere ganger i timen. Jeg tviler.
Multitasking er en form for oppmerksomhetsskifte som krever betydelig hjernekraft. Det påvirker stressnivå og psyke. Ved alltid å være pålogget og motta informasjon, setter vi hjernen i høyhastighet. Vi finner ikke roen.

Det er bare å lese innleggene i Aftenpostens Si ;D-spalter. Norske ungdom skriver om sosiale medier, jaget etter perfeksjon og det konstante forventningspresset om at man skal lykkes med absolutt alt. Det er ofte ikke snakk om forventninger andre har til dem. Det er skyhøye forventninger og krav de har til seg selv.

Unge i dag får høre at de kan «få til alt de vil, så lenge de jobber for det.» Det er bare så innmari kjipt for dem som jobber og stresser døgnet rundt, men allikevel ikke får til «alt.»

Det hjelper ikke å ha gjort det bra på en prøve, når det første som møter deg på Instagram er bilder av noen som trener med #sommerkroppen2018.
Det er alltid noen som får til noe bedre enn deg. Og nå er vi så heldig at vi kan se det med egne øyne, så ofte vi bare vil. Det krever bare noen tastetrykk på mobilen.

Sosiale medier gir sårbare ungdom flere muligheter til å føle seg ekskludert og ensom. For ikke å nevne, flere muligheter til å bli mobbet av folk i klassen, også etter skoletid. Det er ikke lett å kose seg hjemme en fredagskveld når du plutselig ser bilder av en fest du ikke ble invitert til, eller ser at jenter i klassen har skrevet stygt om deg på en intern Facebook-gruppe.

La oss si at mobiltelefon og vår konstante digitale tilstedeværelse er av grunnene til at unge blir stressa og deprimerte, hva gjør vi med det nå?

Lærere og foreldre må være mer oppmerksom på forholdet mellom informasjonsteknologi og barnas psykiske helse. Foreldre må sette grenser, og de må gå foran som gode rollemodeller. De må vise at de selv klarer å logge av i fritiden, og at de evner å kjede seg.

Men viktigst av alt, ungdom må lære seg å sette grenser for seg selv.

Her må alle bidra. For selv om digital teknologi er fantastisk og vil dominere fremtidens arbeidsmarked, så må vi alle lære oss å kreve vår rett.

Vi må lære å kreve vår rett til å være frakoblet.

Rastløs halvstudert jurist med stort hjerte for Oslo. Har nylig blir stortingsrepresentant for Høyre. Opptatt av temaer som rus, eldreomsorg, klima, skole og integrering. Liker å lese bøker og drikke vin, ellers dårlig til å slappe av.