Det burde være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode

I dette innlegget fra Arild Rønsen skriver han at stortingsrepresentanter bør ta seg sommerjobb. Vel: Da burde det være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode.

Det kunne muligens ha demmet litt opp for den folkeforakten jeg er i ferd med å få. Jeg merket avstanden bygge seg opp med det samme jeg ble nominert som stortingskandidat for to år siden. Kollegaer begynte å kalle meg politiker og omtale meg i sekkeposten «dere politikere». Det var sjelden med positivt fortegn. Faktisk aldri.

Seks år hadde jeg sittet i kommunestyret. Engasjert og til tider oppgitt mor og medborger. Det var ikke alt som gikk den veien jeg ønsket. Men jeg fikk være med i diskusjonene, og jeg kjente debatten og grunnlaget for at ting ble som det ble. Dette livet gav meg mersmak. Først så jeg at man kunne redde en åpen barnehage i lokalmiljøet, så så jeg at vi kunne sørge for gode friområder og flere tiltak for å bedre skole og oppvekst.

Som småbarnsmor med stadig flere barn ble jeg opptatt av tidlig innsats og gutters oppvekstvilkår. På dagtid jobbet jeg på kontor, på kveldene satt jeg i kommunestyremøter, innimellom skiftet jeg bleier og var fornøyd med livet.

Før den tid hadde jeg plukket jordbær, gått med aviser, vært vareplukker, butikksjef, kassamedarbeider, barnevakt, vasket hjem, skiftet bleier, laget middag, lukt i eget bed. Og sånn kunne jeg holdt på i det evinnelige.

Normalt er jeg mest opptatt av at man skal luke i eget bed, men når Arild Rønsen tar ansvar for andres bed klarer jeg ikke å dy meg. Og han er ikke alene.

Mange har en mening om politikere og også nå stortingspolitikeres lange «ferie». Om hva vi bør gjøre og hva vi ikke bør gjøre.

Jeg har planlagt å besøke bedrifter, barnehager, bondegårder og iskremkiosker. Jeg har planer om sommerjobb på Nav, jeg skal besøke tillitsvalgte i kommunene hjemme i Rogaland og jeg skal tilbringe tid med familien. Det er tross alt sommerferie i mellom alt det andre og da skal jeg være med mine nærmeste støttespillere.

Neste år vurderer jeg faktisk å ta helt fri. Hva er vitsen med å være ute blant folk når man plasseres i en bås uansett? Det beste er å holde avstand. Jo mindre vi vet om hvordan folk flest har det, dess bedre er det.

Nei, beklager, jeg mente faktisk ikke det.

Det er viktig for meg å holde kontakt med alle dere som er der ute hver dag og skaper verdier for samfunnet. Jeg er utrolig takknemlig for alt dere gjør, enten dere sitter på et kontor og fører regnskap, eller om dere løfter tunge kabelstiger på et lager. Dere har min fulle respekt, enten dere jobber skift eller turnus. Ja, dere kan faktisk jobbe 8-4 også uten at jeg skal dømme dere.

Men jeg ber samtidig om at dere slutter med den politikerforakten enkelte av dere viser i kommentarfeltene på sosiale medier.

Sett dere heller opp på valglistene til kommunevalget neste år.

Folk som Arild Rønsen burde hatt seg minst en periode som folkevalgt. Og sikkert flere med ham. Alle dere som sprer om dere med synsing og KMM (kos med misnøye) på nettet burde hatt en obligatorisk runde.

Hilsen ei som er i det virkelige livet. Både som politiker, kone, søster, mor og medmenneske. Og så videre.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

For aller siste gang

Denne er til deg som blir emosjonell over at det er aller siste dag i barnehagen.

Det er høysesong for bilder og statuser om sommerfest og avslutning i barnehagene og skolen. Tusenvis av små 5 og 6 åringer går i disse dager ut av barnehageporten for aller siste gang. Nå venter skolen til høsten.

Det finnes en del sånne merkedager i livet som setter seg litt ekstra. Første dag i barnehagen er en av disse, siste dag i barnehagen er også en. Man gråter gjerne begge ganger.

For det er noe med å sende sitt lille barn ut i den store verden. Stole på at noen andre skal skifte bleie, tørke tårer og oppleve alle de små øyeblikkene i livet, hvor man bare kjenner på en intens kjærlighet.

Når den lille legger armene rundt halsen på deg, og for første gang sier: «Jeg er glad i deg, mamma». Eller de bare sier noe morsomt og veslevoksent, og man ler så man nesten gråter.

Jeg mener bestemt at jeg har blitt mer emosjonell etter at jeg ble mor.

Når eldstegutten min hadde siste dag i barnehagen kjente jeg følelsene komme allerede når jeg parkerte bilen på parkeringsplassen. Han var superklar for å slutte i barnehagen og gledet seg enormt til skolestart. Jeg trengte litt mer tid på å forberede meg. Da vi satt ute i bilen, etter avskjeden med de ansatte, kom tårene.

Eldstemann skulle aldri mer gå i barnehagen. «Hvorfor gråter du mamma, er du lei deg?», spurte Eilert. «Nei, jeg er ikke lei meg, men det er bare så utrolig at du har blitt så stor.» Det er en markering av en ny epoke i livet, og jeg tror det minner oss om at tiden går ganske fort. Jeg kjenner enda på savnet fra den tiden jeg gikk i barnehagen.

Alle vennskapene man hadde, alle perlebrettene vi fylte opp, alle de voksne som skrev i minneboken min. Det kjennes veldig nært, men når jeg begynner å regne på dager og år innser jeg at det er en god stund siden.

Heldigvis kommer sommerferien fort og vi tilpasser oss ganske raskt til en ny virkelighet. Plutselig er ikke den lille gutten barnehagegutt lenger og det faller seg helt naturlig at vi går i butikken for å kjøpe skolesekk og pennal.

Første skoledag er også en av disse merkedagene i livet. Nå til dags kan man dokumentere det meste, og de fleste foreldrene fotograferer ivrig med smarttelefonene sine.

Jeg har ingen bilder fra min første skoledag i 1987, men jeg husker at det var litt skummelt. Jeg husket ikke bursdagen min og bommet på dato med en dag. Jeg husker at jeg syntes det var ganske flaut ikke å vite når jeg selv hadde bursdag. Jeg har også mange gode minner fra skolen. Det var et nytt sted, hvor man stiftet nye vennskap, og opplevde nye eventyr. Det var spennende å lære om dyr og fauna, om bokstaver og hvordan vi kunne kjøpe epler og bananer for penger.

Skolen var et godt sted å være og vi lærte mye som vi har tatt med oss videre. Jeg glemmer aldri følelsen av mestring da jeg endelig forsto bokstaver, og stolt kunne lese min første bok.

For ikke å snakke om når jeg kunne begynne å løse Donald-kryss. Skolen er absolutt en av arenaene hvor man får muligheten til å vokse og utvikle seg, samtidig som man lærer sosialisering og bygger videre på det man har lært i barnehagen.

Jeg er imponert over hvor flinke ansatte vi har, både i barnehagen og i skolen. De passer på det kjæreste vi foreldre har, og de gjør en enorm jobb for at barna våre skal ha det bra og få utvikle seg til de små personlighetene hver enkelt er.

Det kan ikke være enkelt for de som jobber i disse yrkene, å hver sommer ta farvel med de små, som nå har blitt ganske store. De har tross alt tatt del i utviklingen deres fra de knapt kunne gå til de nå løper ut porten for aller siste gang. Det er ganske mange timer, dager, uker, måneder og år. Det er et farvel med tiden som har vært, og en lykkeønskning mot veien videre. Et neste steg mot voksenlivet er tatt. Slik livets gang er.

Heldigvis er det ikke lenge til høsten kommer og man stifter nye vennskap, får nye bleier å skifte, tårer å tørke og øyeblikk av glede når man endelig treffes igjen mandag morgen.

Vi er heldige som bor i et land hvor barna våre blir tatt godt vare på, både i barnehage og på skole. Men det er greit å gråte en skvett ved livets små overganger. Det minner oss om at øyeblikkene er flyktige og at vi må være tilstede i de øyeblikkene vi har.

Og når ungene mine har fått med seg disse ordene på veien fra barnehagen er det vanskelig å holde tårene for seg selv.

«Nå når dine dager i Kverneland barnehage er omme,
så får du et hjerte du kan ha i din lomme.
Om dagen kanskje blir trist og lei,
klem godt på hjertet og husk at vi er glad i deg.»

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet

Jeg glad for at vi går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen.

I dag diskuterer vi tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget. Dette er en sak som har engasjert meg lenge, og jeg blir oppgitt over en del av argumentasjonen som kommer frem. Kvinner er redde for at de ikke skal få amme barna sine, menn er bekymret for om de vil få fri fra jobben.

Dette er holdninger vi finner mange av i dagens samfunn. Det lover dårlig for den oppvoksende generasjon sin mulighet til å kunne være i arbeidslivet og være forelder. For mange går dette tydeligvis ikke sammen.

Kvinner selvrealiserer seg gjennom jobben, menn tjener til familiens livsopphold. Kvinner er omsorgsfulle mødre som er hjemme med barna, menn er tøffelhelter.

Min mann er en av tøffelheltene. Jeg driver med selvrealisering og burde heller hatt gullfisk fremfor barn, forteller Facebook meg. Det er upassende av meg å gå på møter og la mannen min være hjemme med ungene.

Dette er holdninger jeg stadig møter, og som lett kan føre til at færre kvinner tør eller orker å ta valget om å engasjere seg i politikken. Skal det virkelig være sånn i 2018?

Min mann og jeg er et særdeles godt team og er enige om det meste. Ved første svangerskap tok vi en avgjørelse om jevn fordeling av permisjon og gradert uttak.

Jeg hørte mange si «Dette kommer du til å angre på. Denne tiden vil du aldri få tilbake.»

Jeg ser det ikke sånn. Skulle jeg frarøve min mann muligheten til å være hjemme med ungene, når det var det vi begge ønsket? Skal det være en kvinnerett å være hjemme med ungene, men samtidig skal vi ha likestilte foreldre?

Ikke bare var det noe jeg unte far, jeg synes også han har sin fulle rett til å ta del i denne spesielle tiden.
Vi har aldri angret.

Det er en utfordring å være borte fra arbeidslivet, samtidig er det også en anledning til å bli kjent med barnet ditt. La oss ikke frata menn den muligheten ved å fjerne alibiet deres. Fedrene våre trenger fedrekvoten for å kunne utøve sin rett til å være med ungene sine.

Jeg hører ofte folk fortelle at det finnes jobber i samfunnet hvor man ikke kan ta permisjon. Finnes det virkelig jobber som vi kvinner ikke kan ta, fordi vi da må velge bort barn? Snakker vi da om muligheter for alle?

Nei. Tidene har forandret seg.

Jeg ønsker et samfunn hvor mor kan gå på møter og gjøre karriere, og jeg ønsker et samfunn hvor fedre kan få være fedre, uavhengig av hvilken jobb de har.

Jeg vil påstå at norske familier trenger fedrekvoten, hvis ikke får vi en verden styrt av menn og barnløse kvinner. Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet. Derfor er jeg glad for at vi i dag går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget.

Med håp om at vi kan ha større valgfrihet for den oppvoksende generasjon, og at holdningen sakte men sikkert endres i riktig retning.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Det er ingen alternativer til EØS-avtalen


Senterpartiet og SV er kritiske til EØS-avtalen, de vil ha alternativer. Men hva skal alternativet være godt for?

Vi trenger felles løsninger på felles problemer, for vi lever i en verden som stadig blir mer åpen. I den verden er Norge en liten og sårbar aktør.
Både norske bedrifter og offentlig sektor er prisgitt at mennesker fra Europa vil jobbe i Norge. Samtidig kan norske arbeidstakere få glede og nytte av å jobbe i Europa.

Uten ekstra hender i arbeid og tilgangen til EUs marked – hjemmemarkedet til norske bedrifter – er det vanskelig å se for seg et Norge med like rask vekst, høy sysselsetting og blomstrende næringsliv.

Uunnværlig for et lite land
Det er et faktum at Norges tette forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske arbeidsplasser. EØS-avtalen er uunnværlig for et lite land som Norge. Omtrent 80 prosent av vår totale eksport går til EU, 70 prosent av det vi kjøper kommer derfra, og hver dag går det 170 vogntog med sjømat over grensen til Europa.

Vår tilknytning til EU og EUs marked er ikke bare livsviktig for å trygge norske arbeidsplasser. Det er avgjørende for norsk økonomi. Ved å så tvil om Norges viktigste avtale, er det viktig å være klar over hva man setter i spill og putter i potten. Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters liv på den måten.

EØS-avtalen har også en annen viktig side enn de grunnleggende frihetene.

EU har også blitt en av våre viktigste partnere i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Vår åpne økonomi gjør oss sårbare for svart arbeid, organiserte kriminelle nettverk og for useriøse aktører på tvers av landegrensene. Dette er en problemstilling regjeringen har tatt opp med EU ved flere anledninger.

Bekjempelse av arbeidslivskriminalitet er en av regjeringens høyest prioriterte områder på arbeidslivsfeltet.

Derfor er jeg glad for at EU nå er i ferd med opprettelsen av det europeiske arbeidsmarkedsbyrået ELA. Byrået har som formål å sikre at våre felles regler om arbeidsmobilitet blir håndhevet på en rettferdig, enkel og effektiv måte.
Dette er initiativ Norge bør ønske velkommen for å styrke det europeiske samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Det er viktig at byrået respekterer nasjonal kompetanse slik det nå er tiltenkt. For Høyre er det positivt med tiltak som kan styrke kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet, og samtidig legge til rette for tjenesteyting over landegrensene utført av seriøse aktører.

Krever globale løsninger
For å trygge norske arbeidsplasser og bekjempe arbeidslivskriminalitet, er det avgjørende å bevare EØS-avtalen og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår tids største utfordringer krever globale løsninger, da må vi samhandle mer, ikke mindre. Det er ingen alternativer til EØS-avtalen.

Den er Norges viktigste avtale.

(Dette innlegget ble først publisert på Aftenbladet.no )

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

La oss surfe på eldrebølgen


Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås.

Noen sier at en økning eller fjerning av øvre aldersgrenser i arbeidslivet vil sette arbeidsgiverne i en vanskelig situasjon. Argumentet er visstnok at man kan bli nødt til å gi noen seniorer en mindre verdig avgang gjennom en oppsigelse. Det mener jeg er det rene sludder!

Alle var eldre før.

Desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Det sies at man mentalt ser seg selv som ti år yngre enn det man egentlig er. Det stemmer på en prikk— jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på åttende året …

Retten til å kunne delta
Som politiker har jeg begynt å engasjere meg mer i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Disse henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet, og nå kjemper flere av disse for å kunne fortsette i arbeid- og samfunnslivet. Astrid Nøklebye Heiberg, har blitt en kollega av meg, og jeg bøyer meg i nesegrus beundring over den jobben hun har gjort for meg og alle andre kvinner. Det er allikevel et paradoks at hun nå, i en alder av 82 år, fremdeles kjemper en kamp for retten til å kunne delta i arbeids- og samfunnslivet. Menn som pusher 50 kjemper sammen med henne.

Jobbe mer og lenger
Det snakkes mye om verdien av arbeid og bærekraftig velferd. De to henger tett sammen. Skal vi kunne opprettholde levestandarden vår, må vi ta noen grep. Vi må jobbe mer og lenger. Vi må være villige til å røske opp i en del av de gamle holdningene vi har. At jeg er i arbeidslivet og politikken er verdiskaping, ikke selvrealisering som enkelte hevder.

Systematisk diskriminering
Vi må slutte å tro at kompetanse følger alder. Det er ikke slik at den dagen man blir 62 eller 67 år, så mister man all kompetansen. Det kan virke som om mange tror nettopp det. Det handler om holdningene våre og en systematisk diskriminering vi ikke tenker over. Selv mistet jeg tydeligvis all kompetansen min når jeg ble heltidspolitiker. I hvert fall ifølge Facebook-feeden min. Den forteller videre at jeg også er en dårlig mor, at jeg heller burde hatt gullfisk, fordi de er enklere å mate enn unger. Er det slik vi skal få flere kvinner til å engasjere seg i politikk og samfunnsliv? Vi må rett og slett gå i oss selv, og tenke nøyere gjennom hvordan vi snakker til og hvordan vi behandler andre mennesker.

Mye har skjedd, heldigvis
Hvordan har vi det hjemme hos oss egentlig? Jeg fant en gammel tekst fra husmorskolens undervisning tilbake på 50-tallet. Jeg lo så tårene rant første gang jeg leste det. Gang nummer to gråt jeg en skvett. Det er jammen ikke rart at vi har det som vi har det. Mye har skjedd gjennom få generasjoner. Her er et eksempel på hva man lærte på 50-tallet:

«Kjære ektemann,
Her er noen forslag til hvordan du kan få meg til å føle meg velkommen når jeg kommer hjem i helgene.

Få arbeidet unnagjort. Planlegg oppgavene dine nøye. Bli ferdig en time før jeg ventes hjem. Jeg føler ikke at varmen strømmer mot meg når jeg hører deg bryte ut «Er du hjemme allerede?» Ha alltid middagen klar. Planlegg et deilig måltid allerede kvelden før. Da viser du at du bryr deg om meg og mine behov. De fleste kvinner er sultne når de kommer hjem og en god middag er en del av den nødvendige velkomsten.

Husk å forberede deg selv. Bruk et kvarter til å hvile slik at du er opplagt når jeg kommer hjem. Da blir du også glad for å se meg, i stedet for at du er for trøtte til å bry deg. Glem alle bekymringer du måtte ha og vær evig takknemlig for at du har en kvinne som meg som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi meg en åndelig oppløfting.
Når du står opp, ta litt hånd om utseendet ditt. Fiks på skjegget, ha gjerne i litt skjeggolje og se frisk og opplagt ut.

Jeg har vært sammen med så mange frustrerte og arbeidstrøtte mennesker, så vær litt mer festlig og interessant enn vanlig. Jeg kan trenge en oppkvikker etter en lang arbeidsuke.»
 
Absurd lesning? Det var det ikke på 1950-tallet, selv om du sikkert har forstått at jeg tok meg den frihet å la den gjelde menn i stedet for kvinner som den selvfølgelig gjorde opprinnelig.

Seniorer som en ressurs
Like interessant er norsk seniorpolitikk gjennom de siste 50 årene. Folketrygden kom i 1967, og da handlet pensjon om at man skulle ha noe å leve av de siste årene av livet sitt. På den tiden jobbet de fleste seg bokstavelig talt til døde, og de som fikk pensjon fikk det kun noen få år. Fra 70-tallet og langt ut på 90-tallet handlet seniorpolitikk om å gi de eldre kurs for hvordan de skulle mestre pensjonisttilværelsen. Det var først på 90-tallet at man begynte å tenke på seniorer som en ressurs.

I en kronikk i Aftenposten kunne man på 1990-tallet lese:

«Vi bør begynne å spørre oss om «pensjonismen»? Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser. Vår utfordring blir å ta opp disse vanskelige og ubehagelige spørsmålene nå. Hvordan kan vi få til at flest mulig av oss kan arbeide så lenge vi kan og vil? Det kan bli langt mer ubehagelig den dagen våre barn finner frem til passende konjunkturtiltak».

Samfunnet er absolutt modent for en endring. Jeg var ti år da dette ble skrevet, og nærmer meg nå 40.

Øvre aldersgrense i arbeidslivet
Det er forunderlig at så mange reagerer på at Høyre vil fjerne den øvre aldersgrensen i arbeidslivet. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller får hjelp til å komme seg videre. Man trenger ikke en aldersgrense for dette. Kompetansen og bedriftens behov bør avgjøre, i god dialog mellom medarbeider og leder. Tall og aldersgrenser er normative.

Vi ser at fedrekvoten er normativ, aldersgrensene i arbeidslivet blir det samme. Man er innstilt på at pensjonsalderen starter i 60-årene. Det er et tankesett vi må endre. For pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget for at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Tar vi ikke grep nå, styrer vi mot katastrofe. Det blir det vanskelig å rettferdiggjøre ovenfor våre barn, som en gang i fremtiden vil måtte bære byrden.

Alle trengs
Vi trenger flere folk i arbeidslivet. Da må vi ikke utestenge kvinner, seniorer og andre vi finner det for godt å plassere i en bås. Vi er alle en del av samfunnet. Vi bidrar alle til fellesskapet. Vi gjør ikke det for at samfunnet er gode mot oss og slipper oss til, vi gjør det fordi vi er en ressurs.

Så kom ikke her og si at det er en dårlig idé å fjerne aldersgrensene i arbeidslivet. Det handler om å endre tankesettet. Det er på tide å surfe på eldrebølgen, den skal bringe oss inn i fremtiden.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Skal vi ikke lage barn i fremtiden?


Våre forfedre var prisgitt biologien, nå er det et spørsmål om teknologi.

Det er et stadig større sprik mellom partiene på Stortinget i det prinsipielle synet på foreldreskap og familie.

Det er et paradoks hvis diskusjonene om assistert befruktning og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, og om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn.

Man må kunne diskutere dette, men samtidig ha respekt for at dette kan være nære og vanskelige temaer for mange.

For meg er det viktig å sette barnet først. Dette er krevende, særlig da debattens hovedfokus er på foreldrene. Hvem skal staten gi mulighet til å få barn? Hvem er egnet som foreldre? Barnet er i denne sammenhengen redusert til en figur som ikke har andre behov enn varm omsorg, et godt hjem og en dyp følelse av å være ønsket. Det fokuseres lite på hva den lille måtte tenke på når han eller hun blir eldre. Når debatten ensidig handler om foreldrenes likestilling og rettigheter, blir barnet og den biologiske tilknytningen underordnet.

Det er mange som lever godt med ikke å vite, men programmer som «Tore på sporet» viser at opphav for mange også har stor betydning. 

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle ansvarliggjøre far og sikre barns rettigheter, slik at mor ikke skulle stå igjen alene. Når man åpnet opp for sæddonasjon fikk man en ny § 9 som lyder: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far». Lovverket definerte dermed farskapet, og man startet en reise i retning alfabetprinsippet. Har man sagt A, må man si B.

Dette illustreres ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, sa Gjul følgende:

«Allerede i dag tilbyr norsk helsevesen assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Arbeiderpartiet kan ikke se at det vil være noen etisk forskjell om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det.»

11 måneder etter at loven var trådt i kraft gikk Gjul ut i VG og fulgte opp:

«Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Jeg synes ikke man skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til en annen.»

Spørsmålet blir dermed om og når vi setter grensen.

Barneloven bygger på biologien og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Staten fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke.

Unntaket er de få som benytter seg av sæddonasjon. Det er tankevekkende at et marginalt unntak brukes som en brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning.

Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Hvor langt ut i alfabetet er vi villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn?

For vi virker foreløpig samstemt om at det ikke er en menneskerett å få barn. Barn har derimot rett til foreldre. En av statens kjerneoppgaver må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter.

Med bioteknologiens muligheter får vi stadig nye dilemmaer i fanget, og jeg mener at vi må vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. For som Håbrekke skriver i boken «Den liberale familien»:

«Det biologiske foreldreskapet er ikke er svaret på alt, men et rekkverk vi kan holde oss i når vi nå går inn i en spennende fremtid med nye trender og bevegelser vi fortsatt ikke kjenner. Vi må forankre våre veivalg i noe som gir mening og sammenheng i politikken for barnas beste. Da må biologien være styrende… Når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.»

Kanskje har barnet, som sjeldent har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen.

Hva mener du om dette? 

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Han jobber deltid for å ha mer tid til trening og familie


Flere kvinner oppga trening, familie og fritid som begrunnelse for hvorfor de jobber deltid, i en artikkel på Frifagbevegelse.no. Hadde vi godtatt denne begrunnelsen hvis den kom fra en mann?

«Noe av det beste med deltid er at jeg har tid til å passe barnebarnet.»
«Jeg tenker at jeg lever nå, og lever slik det er best for meg.»
«Jobber deltid for å ha frihet og tid til hage og hund.»

(Sitater hentet fra artikkelen. Les den her. )

Debatten går varmt i disse dager rundt heltid-og deltidsjobb. Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn. 

Det hjelper lite at arbeidsgivere legger til rette for heltidsstillinger dersom det er for få som vil ha disse. Det er også en problemstilling at for få ønsker å jobbe i helgene, eller ser det som uaktuelt å ta langvakter.

«Nordsjø-turnus» har fungert i årtier innenfor enkelte virksomheter, men det blir som å banne i kirka dersom en tar dette opp for de mer kvinnedominerte yrkene.

Jeg tror vi sitter litt for godt fast i kulturen vår. «Sånn har vi det hos oss, og det har fungert godt til alle tider.» Det må vi kunne utfordre, og da må vi ta en debatt om kjønnsroller, hjemmet og arbeidslivet.

Les også: Er det greit å gråte på jobben? 

Jeg vil sammenligne det med debatten om fedrekvoten. Jeg er helt sikker på at jeg aldri ville vært på Stortinget dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten og det at jeg har en mann som ville ha deler av min permisjon, i tillegg til sin egen.

Vi har begge hatt arbeidsgivere som har lagt til rette for dette, og vi fant en løsning som fungerte godt for oss. Jeg ammet mine fire barn til de var over et år. Det er ingen motsetning mellom det å kunne amme og det å være i jobb. Fedre er fullverdige omsorgspersoner, og vi kan ikke skyve melka foran oss i permisjonsdebatten. Da vil vi aldri bli likestilte i arbeidslivet, og heller aldri likestilte på hjemmebane.

Anne-Kari Bratten, adm. dir. i arbeidsgiverforeningen Spekter,  fikk kjeft for å påstå at norske kvinner heller ville shoppe på CC Vest, heller enn å jobbe heltid. Det var en brannfakkel inn i debatten. Samtidig vet vi at vi må jobbe mer, for å opprettholde velferdssamfunnet.

Alternativet er å senke kravene på velferdstilbudene. Da må man spørre seg selv om det er greit at flere velger å jobbe deltid for å få mer tid til å trene og være med familien. I etterkant av Brattens uttalelse gikk 11 kvinner og menn ut i Fri fagbevegelse med en begrunnelse for hvorfor de jobbet deltid. (Saken jeg skrev om i innledningen.) Eller, 10 kvinner og én mann.  Overskriften burde altså heller vært «10 norske kvinner og en mann om deltid». For det er spesielt kvinner som jobber for lite. Og det er en utfordring.

Den uønskede deltiden er en utfordring, men det er faktisk også den valgte.

Flere av kvinnene i Fri fagbevegelse-artikkelen satte trening, familie og fritid som grunner for valget sitt.

Hva ville vi sagt dersom slike uttalelser kom fra menn? Rundt middagsbordet, på arbeidsplassene, i festlig lag. Vi hadde neppe akseptert det. De hadde blitt beskyldt for ikke å bidra.

Det ville ikke vært bærekraftig. 

Vi trenger at langt flere trer inn i arbeidslivet. Da må vi kunne ha samme forventninger til kvinner som vi har til menn.

Jeg mener vi må ta grep nå. Hvis ikke vil min datter på 2,5 år vokse opp i et samfunn hvor det ikke er forventet at hun deltar.

Les også: Skal dere ha barn snart, eller?

Det er på tide at vi kvinner også begynner å ta vår plass. Vi kan ikke forvente like rettigheter, samtidig som vi skal forfekte vår egen fortreffelighet på hjemmebane.

Vi må ta denne kampen, slik at våre døtre slipper det. Det koster, men vi lever i en mannsverden. La oss ta skrittet mot et kjønnsnøytralt arbeidsliv, det fordrer først og fremst deltakelse.

Da må man melde seg på!

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Seksuell oppd(r)agelse

Vi har ingenting å tjene på å fortelle barna våre historier om blomstene og biene, og forlede dem til å tro at storken kommer med barna.

Du er herved advart. Her kommer et ærlig og usminket innlegg om hvordan jeg snakker med barna mine om sex.

«Mamma, jeg kom ut av rumpa di, ikke sant?»

Spørsmålet kom ingenstedsfra, mens jeg var i en samtale med en fjern kjenning på butikken. Jeg prøvde å ignorere det, men poden var standhaftig og spørsmålet kom på nytt. 

Jeg måtte da korrigere og forklare ham at han hadde kommet ut av tissen min.

Han var fornøyd med det svaret, og samtalen min i butikken kunne fortsette.

Mannen min og jeg har fire barn. I det siste har det vært samtaler om å få flere – ikke mellom oss – men mellom barna. En av barna kunne gjerne tenke seg å være storesøster, til morens og farens skrekk. En av hennes brødre er rimelig pragmatisk til dette. Han kunne fortelle oss andre at det da bare var for mamma og pappa å «sekse». Det var første gang jeg hørte dette uttrykket.

Språket forandrer seg jammen meg med årene.

En av de andre barna lurte på hva å «sekse» var, mens sistemann antagelig hadde sin idé. Han hadde lite lyst til at mamma skulle fortelle om dette.

Men må man, så må man.

Jeg fortalte dem at dersom man skulle lage baby måtte man ha sex: 
«Å ha sex er at pappa stikker tissen sin inn i min, og det er noe vi voksne gjør dersom vi vil kose med hverandre og ha det godt. Noen ganger kan dette også føre til at voksne kvinner blir gravid.»

Seksualundervisningen var over for den dagen, de hadde lært litt mer, men var nok forundret og også litt forferdet over hvordan det egentlig gikk til å lage babyer.

Det er egentlig bare sånn livets gang er.

Det er et av mange livets undere, som skjer på en ganske så strabasiøs måte, men som blir til noe av det fineste i livene våre. Barnlig glede og forundring slutter aldri å underholde og glede.

Glede over egen kropp og seksualitet er en viktig del av livet vårt, og opplæringen rundt det bør starte så tidlig som mulig. Det kommer fort til et punkt hvor barna synes dette kan være flaut, og da hjelper det å ha referansepunkter fra tidligere samtaler.

I min ungdom kalte vi det sex. Mitt første møte med sex var via pornofilmene, en fasinasjon som startet i 6-7. klasse. Det var spennende og nytt. Jeg husker aldri at jeg var opptatt av kropp når jeg var mindre, ei heller at jeg tok på meg selv. Onani kjente jeg ikke til før ei jente på samme alder kunne fortelle meg at hun lekte med dusjhodet, og hadde fått orgasme ved hjelp av dusjstrålene. Vi var vel 13-14 år på dette tidspunktet.

Jeg husker at jeg gikk hjem i dusjen og prøvde, men jeg fant ikke den samme gleden ved å dusje som det hun gjorde.

I voksen alder fant jeg ut at verden var mer enn porno. Det å kjenne sin egen kropp og sine egne grenser er viktig, og verden er langt fra en pornofilm. I en dokumentar som gikk på NRK i fjor forsto jeg plutselig at i pornofilmene så jukser man ofte når mannen får utløsning. Det er den perfekte blandingen mellom melis og vann som gir det naturlige utseendet. Sæden i pornofilmene er ikke ekte.

Jeg skulle bli nesten 40 år, før denne illusjonen brast.

Jeg vil ikke at mine barn skal bli kjent med sin seksualitet gjennom pornobransjen. Jeg ønsker at mine barn skal kunne utforske egen seksualitet og være klare og tydelige på sine grenser.

Derfor snakker vi om det meste i vår familie, også sex og forholdet til egen og andres kropp.

I helgen snakket vi om #Metoo rundt kaffebordet. Den ene sønnen min var med på praten, men lurte på hva det gikk i. Vi fortalte ham at saken omhandlet politikere, eller andre, som eksempelvis prøvde å kysse eller ta på noen som ikke ville det.

Vi benyttet anledningen til å fortelle at det aldri var greit at noen tok på ham, dersom han ikke hadde lyst selv. Det var aldri greit at voksne tok på kroppen hans, dersom det skulle skje måtte han fortelle meg eller noen andre voksne om dette.

Jeg tenkte også å minne ham om den seksuelle lavalderen, men siden han knapt er 9 år, tenker jeg at det blir en anledning til dette ved et senere tidspunkt. Man kan ikke ta alle skrittene på en gang.

Seksualiteten vår er en viktig del av oss. Vi er født med den, og har et særlig ansvar for å ta vare på denne gjennom livet. Da trenger man gode rollemodeller og man trenger personer man kan snakke med dette om. Både hjemme, på skolen og blant vennegjengen. Da er det viktig at det ikke foreligger vranglære, som gjør at unger vokser opp med et forvrengt bilde av egen seksualitet.

De som har et godt forhold til seg selv og kroppen sin, får også et trygt og godt forhold til andre mennesker, sa sexolog Margrete Wiede Aasland i Aftenposten for noen år siden. Hun oppfordrer foreldre til å snakke om seksualitet fra tidlig alder av, og gjerne før skolealder. I disse tider hvor mange bruker Google som personlig oppslagsverk, tror jeg dette er viktigere enn noen gang.

Vi som foreldre må være til stede i samtalene med våre barn, og vi må fortelle dem hva som er forskjellen på rett og galt. Vi har ingenting å tjene på å fortelle historier om blomstene og biene, og forlede barna våre til å tro at storken kommer med barna.

Ved å snakke om seksualitet i oppveksten får barna et forhold til egne grenser, og det kan være lettere å si fra hvis noen skulle utsette dem for ting som ikke er greit.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Jeg tror likestillingen er i en midtlivskrise nå. Krisen har fått navnet #MeToo


Denne krisen har vært viktig. 

#MeToo har rystet samfunnet vårt. Vi er mange som er forferdet over sakene med seksuell trakassering som har kommet frem, og det rulles stadig opp nye saker, i bransje etter bransje. Det er vondt å få høre om alle historiene, men på den annen side vet vi at det er helt nødvendig.

For mange har dette vært en tankevekker.

Det er et før #MeToo, og det er et etter. Det er vondt å erkjenne at man kanskje kunne gjort mer, men vi ser nå verden med nye briller. Vår viktigste oppgave i fremtiden er å bruke disse, og aldri mer ta dem av oss.

Jeg synes det er krevende å skrive om #MeToo, vel vitende om at vi nå også er midt i en situasjon med varslingssaker i eget parti. Men jeg mener temaet er for viktig til at vi ikke skal snakke om det. Alle sakene som rulles opp er tydelige tegn på dette.

Mange frykter allikevel at #MeToo har gått for langt, og spør spøkefullt om det ikke skal være lov å flørte lenger. Slike utsagn kan ødelegge debatten, og ufarliggjøre det vi egentlig snakker om. Det er farlig, for denne krisen har vært viktig. Den er viktig.

Folk som ikke takler å ha makt

Min kollega, Mathilde Tybring-Gjedde, avklarte betydningen av seksuell trakassering på en fin måte da hun deltok i NRK Debatten for to uker siden:

«Jeg kan forstå at noen reagerer på at oppførsel vi har akseptert og kanskje ignorert veldig lenge nå reageres på. Men det betyr ikke at den reaksjonen ikke er riktig. Og da er det utrolig viktig å få synliggjort den store forskjellen mellom vanlig, klumsete flørting på byen, eller at man driver aktiv sjekking, eller utroskap, eller alt man gjør etter jobb, som i utgangspunktet ikke har noe å si for tillitsvervet du har eller arbeidsstillingen du har. For det vi nå snakker om er jo skjeve maktforhold, og det er en vesentlig forskjell. For da er det store forskjeller i alder, i tillitsverv, i stilling.

Problemet med det, er at en person som er i overordnet maktposisjon, har en større innflytelse på relasjonen og situasjonen. Hvis du blir klumsete tafsete på byen, er det ugreit. Men dersom det skjer av en du har tillit til, som har en høyere posisjon enn deg, så er det ikke bare ugreit, men det gjør det vanskeligere å sette grenser for seg selv, og så er det vanskelig å synliggjøre de grensene for den andre.»

Så enkelt kan #Metoo beskrives.

Vi må være enige om at dette er en ukultur, og vi må være enige om at sånn vil vi ikke ha det hos oss. For seksuell trakassering finnes i alle bransjer og organisasjonsstrukturer.

Det handler om skjeve maktforhold og folk som ikke takler å ha makt.

Les også: Jeg er usikker på om jeg liker #MeToo

Alkohol – elefanten i rommet? 

Enkelte har sagt at elefanten i rommet er alkohol, og i noen sammenhenger er den elefanten i rommet. Alkoholen er en del av vår kultur, på godt og vondt.

I arbeidslivet og som HR-leder har jeg jobbet mye med holdninger til alkohol. På mange arenaer er det folk som sliter med alkoholen, og som tråkker over grenser som følge av dette. Ofte unnskylder man dem med alkoholen, eller at de er i en vanskelig periode. Det ryktes kanskje at personer har et problem, men det blir ofte bare med ryktene, eller en stilltiende erkjennelse av at sånn er det bare.

Dette sier noe om kulturen vår, og det sier noe om våre verdier.

Alkohol blir i mange tilfeller en bortforklaring, men det fritar allikevel ikke individene for handlingene.

Vi må snakke mer om dette

Jeg får inntrykk av at mange har brukt de siste månedene på å diskutere temaet med familie og venner. Det at vi sitter ved middagsbordet og er ute blant venner og diskuterer seksuell trakassering tror jeg hjelper. Vi må snakke mer om det for å få til en endring. Vi må snakke om hvordan vi som venner og kollegaer skal reagere når vi hører rykter, blir varslet om eller opplever uakseptabel adferd hos andre.

#Metoo har vært en flodbølge som er kastet over oss. Den treffer oss enda med etterdønningene, og vi vil kjenne dette i lang tid fremover. Vi står nå midt i et paradigmeskifte, fordi sterke personer har stått opp og fortalt om sine opplevelser. De har sagt at dette ikke er greit. Jeg støtter opp om deres mot og den retningen de tar samfunnet vårt i. De har gjort alle som vokser opp og er i samfunnet en stor tjeneste.

Hva nå med likestillingen? 

Det vil fremdeles kunne forekomme klønete sjekking og ubetenksomme kommentarer. Men vi vil forhåpentligvis i mindre grad møte den type atferd.

Samfunnet har sagt nei til seksuell trakassering.

Organisasjoner og bedrifter har måttet lære på den harde måten. Det viktigste nå er at vi tar lærdom av disser sakene og gjør grep for å unngå slike saker for fremtiden.

Jeg håper og tror at likestillingen kommer styrket ut av midtlivskrisa, og at vi kan gå fremtiden i møte med vårt nye verdenssyn. Det er en tøff prosess, men erkjennelsen har vært viktig.

Vi må beholde brillene på, for verden er forandret.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Denne kampen angår oss alle


Vi har nok litt berøringsangst når det gjelder negativ sosial kontroll. Det må vi slutte med.

Forrige helg hadde Høyre et seminar om negativ sosial kontroll, hvor flere personer delte sterke personlige erfaringer om negativ sosial kontroll og konsekvensene ved dette.

«Jeg er homofil, og jeg skammer meg ikke lenger over det, men det er enda vanskelig å stå foran folk å si dette», sa en av innlederne. Han har vokst opp i Norge, med foreldre fra Pakistan. 

Midt i min egen kvinnekamp, om retten til både å jobbe og fremdeles være en god mor,  pågår det en kamp, og den handler ikke bare om kvinnekamp eller homokamp. Den handler om retten til å være et selvstendig menneske.

Uansett bakgrunn, religion og legning.

Enten man har vokst opp i et kristent bedehusmiljø, tilhører en annen religion, har foreldre med opprinnelse fra et annet land, er homofil, bifil, eller har sex utenfor ekteskapet kan man risikere å bryte med det som er akseptert i kulturen man lever i. Å avvike fra normalen er å utfordre sin egen familie og sin egen kultur for mange. 

Familier bringes i skam. Man blir skamløs.

Det er nedslående at vi fortsatt har utfordringer med å akseptere det som er annerledes. På tvers av nasjonaliteter, på tvers av kulturer.

Rives mellom to kulturer

Identitet er viktig. Den definerer oss som personer, og river oss ofte fra hverandre i ungdomstiden. Hvem er jeg, og hva skal jeg bli? For ungdom fra andre land og kulturer blir det ofte en dobbel rollekonflikt. Det er en kamp som er vanskelig å vinne. Den kan bli umulig dersom man i tillegg har en annen legning.

Mange lever i fornektelse hele livet. Prisen ved å erkjenne det for seg selv og samfunnet er for stor.

De gifter seg kanskje for å slippe å bli avslørt, eller lever dobbeltliv.

Lukkede miljøer

I samfunnet er ekteskapet ofte en målestokk på om man har lykkes med å komme inn i voksenlivet. Flere kvinner blir dessverre giftet bort av foreldrene sine. Deres ære tilhører mannen og familien.

«Jeg har ikke opplevd så mye alvorlig, jeg har bare blitt tvangsgiftet» var det en som fortalte under et foredrag på Stortinget i fjor høst. Kommentaren kom som en reaksjon etter at andre hadde fortalt historier om omskjæring i stuen, voldtekt og salg av sex, alt utført i Guds navn.

Alt dette skjer fordi man har lukkede miljø hvor den sosiale kontrollen er sterk. Noen ser deg. Den sosiale kontrollen i disse eksemplene utøves ikke nødvendigvis av foreldre, men via naboer, onkler, taxisjåfører og alle andre som «ser». Bryter man med normene, eller har «feil» legning, er familiens ære i fare. 

Negativ sosial kontroll berører mange. Det er et strukturelt problem, hvor storsamfunnet ikke inkluderer. Et samfunn hvor vi setter hverandre i båser, og kulturen og religionen får styre internt i gruppen.

Berøringsangst 

Jeg håper vi kan være tydeligere på hvordan vi vil ha det hos oss. Skal vi bygge broer, eller skal vi tillate at det bygges murer? Bygge avstander i stedet for fellesskap. Jeg håper vi kan åpne opp mer. Vi er alle en del av samfunnet, vi gir alle et mangfold, og vi har alle vår egen stemme inn i samfunnet. 

Jeg tror nok vi har litt berøringsangst når det gjelder negativ sosial kontroll.

Vi er muligens for opptatt av religionsfrihet. Det må vi slutte med. Vi må bry oss mer, fordi utfordringen med sosial kontroll angår oss alle, på tvers av nasjonalitet og religion.

Flere må gå foran

Vi trenger dessverre flere som går foran og står frem, for bak hver historie finnes det et titalls andre. Når enkeltmennesker går foran, må vi følge etter, for vi har alle et ansvar for å løfte denne debatten.

Det handler om retten til å få delta i samfunnet på like vilkår.

Vi er alle født frie, men ingen er frie før alle er det.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.