Altfor mange står i fare for å bli sykmeldt ut av arbeidslivet

Yrkesgruppene med klart høyest sykefravær er de to kvinnedominerte yrkene pleiearbeidere og barnehage- og skoleassistenter, ifølge SSB.

Jeg ønsker meg nå en åpen og nyansert debatt om IA-avtalen.

Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble til for 17 år siden og er nå til revisjon blant partene i arbeidslivet. Den har ikke har gitt de resultatene vi ønsker. Derfor må vi diskutere avtalens innhold og virkemidler. I dag skyves for mange ut av arbeidslivet på grunn av langvarig fravær. Arbeid ses i for liten grad på som en viktig del av den fysiske og mentale helsen.
Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt er Norge helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. Arbeidslivsundersøkelser viser at ni av ti er fornøyde på jobben. Det er et paradoks at sykefraværet i Norge nesten er dobbelt så høyt som i våre naboland som jo sammen utgjør noen av verdens best regulerte arbeidsmarkeder.

Altfor mange står i fare for å bli sykmeldt ut av arbeidslivet. Det skyldes blant annet manglende forebygging og tilrettelegging på arbeidsplassen. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for dette, og Statens arbeidsmiljøinstitutt har uttalt at dette arbeidet antakeligvis er et viktigere tiltak enn for eksempel kutt i sykelønnen.

Leder før lege

Det kan være nyttig å se på legenes sykemeldingsansvar. Bedriftene må jobbe for å styrke sykenærværet, ikke fraværet. Medarbeiderne skal kunne jobbe ut fra funksjonsevne, ikke nødvendigvis ut fra diagnose. Fastlegen ser pasienten, men ikke alltid også arbeidstakeren, og de mulighetene som er på arbeidsplassen, for å legge til rette for arbeidsnærvær. Dialog på arbeidsplassen er derfor en forutsetning. Leder før lege. Men legen skal alltid ha det siste ordet for det medisinske.

Det kan være gode grunner til å sykemelde en person som har brukket beinet dersom hun for eksempel jobber på lager. Men ikke dersom arbeidsplassen kan tilby midlertidig tilrettelagt arbeid på et kontor. Dette avhenger i stor grad av hvilken funksjonsevne den ansatte har, og hvordan bedriften kan tilrettelegge for dette.

Felleskapet har investert mye i tiltak for å hjelpe folk til å stå i jobb. Du kan for eksempel få dekket taxi i en periode dersom du har brukket beinet. Disse tiltakene faller vekk dersom du blir sykemeldt. Uten tilrettelegging, kan andre diagnoser eller forhold, med mange korte eller en lang sykemelding være første skritt vekk fra arbeidslivet.

Et godt arbeidsmiljø gir bedre lønnsomhet


Seriøse arbeidsgivere vet at et godt arbeidsmiljø gir et positivt utslag på bunnlinja, og at det derfor lønner seg å investere i dette. Heldigvis er norsk arbeidsliv i hovedsak seriøst, men mye kan gjøres bedre. For arbeidstakeren, både faste og midlertidige, skal det aldri stilles tvil om hvorvidt man er syk eller ikke. Men man kan snakke om hvorvidt en kan gå på jobb med det som er friskt, i stedet for å være hjemme med det som er sykt. Den medisinske oppfølgingen er fullt og helt legenes domene.

Arbeidsavklaringen må derimot i hovedsak skje i dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, men i enkelte tilfeller også gjennom rådgivning fra lege eller andre aktuelle aktører.

Når jeg tar opp debatten om legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, er det fordi portvokterfunksjonen ikke fungerer godt nok. Som tidligere HR-sjef vet jeg at dette i mange tilfeller er overflødig og til hinder for det jeg kaller et godt nærværsarbeid. Jeg mener ikke at arbeidsgiver skal overta denne rollen. Legen skal fortsatt diagnostisere og behandle, men det er på arbeidsplassen man skal diskutere fravær og funksjonsevne.

Aps Ingvild Kjerkhol uttalte nylig at, «det er legene som best vurderer om man er for syk til å gå på jobb. Det er et medisinsk spørsmål». Det er jeg ikke enig i. Som regel er det arbeidstakeren selv som best vet om man er for syk til å jobbe, selv om det alltid finnes unntak. I dag er det slik at arbeidsgiver kan underkjenne sykemeldinger, men arbeidsgiver kan også gi beskjed til medarbeidere om at de bør dra hjem dersom de presser seg for hardt.

Ansatte i IA-bedrifter har i dag inntil 24 egenmeldingsdager i løpet av et år. Mange går til legen på tross av dette, fordi de da mener at det «legitimerer» fraværet. Det er en selvfølge at man skal gå til legen om man er syk og trenger behandling, men ikke nødvendigvis for å få sykemelding.

Jeg ønsker meg nå en åpen og nyansert debatt om en viktig sak for arbeidslivet. Meningen er ikke at arbeidstaker skal havne i en skvis.

Målet er at arbeidstaker ikke skal sykemeldes ut av arbeidslivet. Det er nemlig mye god helse i å gå på jobb.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

De varme og de kalde menneskene

Portrettbilde av stortingsrepresentant Margret Hagerup
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Mens vi bruker tiden på å karikere og mistro hverandre, mister vi muligheten til å diskutere det samfunnet vi ønsker oss. Dette har jeg lært etter ett år på Stortinget.

Av Margret Hagerup

Tiden flyr når man gjør oppgaver man trives med og har det gøy. Tid er en subjektiv følelse. Vi kjenner alle følelsen av at tiden snegler seg av sted, men vi kjenner også følelsen av at tiden gikk for fort. Man skulle ønske øyeblikket varte evig.

Jeg har mange slike øyeblikk. Leirskolen på Skottevik, hvor verden lå for mine føtter, og jeg hadde alle muligheter. Min første fødsel, og timene på sykehushotellet. Lukten av nyfødt baby. Den overveldende lykkefølelsen, men også skrekken, for om man vil klare å ta vare på det lille barnet. I perioder tror jeg alltid at man er bekymret for fremtiden til sine barn og hvordan det vil gå med dem.

Derfor ble jeg politiker

Jeg har valgt å engasjere meg i denne fremtiden gjennom å være med i politikken. Tilfeldigheter førte til at jeg ble satt på en liste til kommunevalget i 2011. Det var trusselen om at den åpne barnehagen i hjembygda mi skulle legges ned som virkelig gjorde meg engasjert. Som nybakt mor var den viktig for meg, det å treffe andre mødre og fedre, høre at de hadde mange av de samme spørsmålene som meg, vite at jeg var normal. Treffe andre voksne og kunne ta en kopp kaffe sammen. De små tingene, men akk så viktige.
Politikk skulle vise seg å være langt mer spennende enn det jeg så for meg. Det handlet om hva som skjedde rundt oss. Det handlet om barnehager, skole, veistubber og mat.

Det handlet om næringsliv, gründere, arbeidsplasser og fellesskap. I løpet av mine år som lokal folkevalgt dukket det stadig nye tema som interesserte meg, samtidig som jeg ble mer og mer opptatt av det lange perspektivet. Det var ikke bare hverdagen rundt meg og min familie som var viktig, men også hvilken verden mine barn ville møte, når de en gang ble voksne og skulle bringe samfunnet videre.

Dette har jeg lært etter ett år på Stortinget

Engasjement og et godt miljø i partipolitikken brakte meg til Stortinget. Helt tilfeldig. Jeg trodde aldri at jeg hadde noe der å gjøre, det var et sted for de flinkeste politikerne. De som visste alt om politikkens vesen og hvordan man brakte samfunnet videre. Jeg tenkte med meg selv at jeg lå mange år etter i den reisen som endte med studiebeviset som rikspolitiker.

Året på Stortinget har vist meg at mine tanker og min frykt var grunnløs. Stortinget består av mødre, fedre, sønner, døtre, besteforeldre, naboer, venner og alle de andre rollene og hattene vi har på oss, der ute i samfunnet. Politikere er bare over gjennomsnittet engasjerte mennesker, som har blitt engasjert av ulike ting. Felles for alle er at de har et ønske om å gjøre verden til et bedre sted, og at de bruker mye tid på dette, både i arbeid og i fritid.
Men det er en forskjell mellom lokal- og rikspolitikk.

Stort personfokus

Den største forskjellen er at i rikspolitikken har det vært et stort personfokus gjennom dette året. Vi har brukt tiden på å snakke om Trond Giske, Kristian Tonning Rise, Olemic Thommesen, Per Sandberg, Sylvi Listhaug, Knut Arild Hareide, jeg savner at vi snakker om sakene.

Vi vet at vi blir færre arbeidstakere per pensjonist om kort tid og vi vet at vi har en utfordring med å inkludere i arbeidslivet. Vi er et av verdens lykkeligste folk, men vi har også et av verdens høyeste sykefravær. Vi vet at digitaliseringen kommer for fullt, som følge av en stadig bedre teknologi.
Teknologien gir oss mange muligheter, men den åpner også opp for nye problemstillinger.Bioteknologi og etikk er et av disse vanskelige, men viktige temaene, hvor vi ser at problemstillingene endres.

En karikert debatt

I disse dager diskuteres abortloven, ved bruk av strikkepinneretorikk og koblinger mot regjeringsforhandlinger og budsjett. En debatt som er ytterst karikert og som hindrer en god debatt om etikk og hvilke etiske vurderinger vi skal legge til grunn for de valgene vi tar.

Tone Sofie Aglen i Adresseavisen beskrev det så godt, i debatten som nå raser rundt abortloven:

«Dette er å skru tida 40 år tilbake, ropes det ut på sosiale medier. Jeg kunne ønske vi noen ganger kunne prøvd å stille klokka 40 år fram. Og snakket om hva slags samfunn vi ønsker oss. Jeg er bekymret for en samfunnsutvikling der teknologien gir oss så mange muligheter som vi ikke kan si nei til. Jeg frykter en utvikling der stadig flere egenskaper sorteres ut, alt i det godes tjeneste. Nettopp derfor mener jeg at det er så viktig å ta disse debattene og faktisk lytte til hverandre, selv om jeg må innrømme at jeg kvier meg. Man får så lett stempelet som mørkemann.»

Lei av stemplingen

Det er ingen tvil om at vi har stemplet hverandre i løpet av dette året. Det pågår en krangel om hvem som er varme og hvem som er kalde. Vi krangler om hvem som bryr seg om kvinners rettigheter og hvem som ikke bryr seg.
Mens vi bruker tiden på å karikere og mistro hverandre, mister vi muligheten til å diskutere det samfunnet vi ønsker oss, og ikke minst, hvordan vi skal skape dette. Et samfunn med plass til alle. Å krangle om offentlige eller private aktører i helsetjenesten bringer oss ikke fremover. Jeg tror på et mangfold i tjenester, også innen velferd, og jeg vil ikke stemples som en kynisk velferdsprofitør av den grunn. Et ord vi for øvrig bør slutte helt å bruke. Nå.

Mitt ønske for det nye året er en ny respekt for hverandre, innen det offentlige ordskiftet.

#MeToo

Fjoråret avsluttet vi med #MeToo, og vi gikk inn i det nye året med en ny erkjennelse og fornyet selvtillit. Vi visste at verden aldri ville bli den samme igjen.

Nå trenger vi et fokus på sak, ikke person. Ord og bilder er mektige våpen – misbruk dem ikke, heter det i pressens Vær varsom-plakat. Rådet er godt, også for øvrige deltakere i det offentlige ordskiftet, skrev en redaktør denne uken.

Og husk, det er gjennom handlingene våre vi kan endre holdningene. Walk the talk, på godt norsk!

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Jeg er lei av å bli satt i bås


Jeg blir alvorlig bekymret når noen kan få seg til å si at de ikke kan stemme Høyre, av hensyn til meg og min familie.

frokostmøte i regi av DN og Hun spanderer sist uke, ble jeg påminnet om den viktige kampen vi kvinner enda kjemper, for å kunne delta.

Jeg reagerer på at jeg blir beskyldt for å drive med selvrealisering når jeg er politiker, mens jeg har en oppofrende mann hjemme som passer barna.

Jeg blir alvorlig bekymret når noen kan få seg til å si til en medsøster i et annet parti at de ikke kan stemme Høyre, av hensyn til meg og min familie. «Rogaland Høyre har vært tankeløse når de setter en småbarnsmor høyt på listen.» Hensynsfull som denne personen var, ville det være bedre å stemme på Senterpartiet på Jæren. Der var Geir Pollestad på toppen, men hans farsrolle var visst ikke så viktig.
Heldigvis ble jeg valgt inn og havnet på Stortinget.

Verdien av mangfold

Som politiker er jeg engasjert i temaet inkludering og verdien av mangfold. Noen av de beste innleggene jeg har hørt fra en talerstol kommer fra kvinner, og ofte de som ikke er en naturlig del av samfunnsdebatten. Det gjør at jeg stadig prøver å rekruttere flere kvinner inn i lokalpolitikken.
Vi har en viktig stemme. Vi gjør samfunnsdebatten bedre. Det er verdien av mangfold.

Vi snakker mye om inkludering og mangfold, men det handler ofte om å inkludere innvandrere, eldre og de med nedsatt funksjonsevne. Men først og fremst må vi gjøre en innsats for å inkludere både kvinner og menn, på like vilkår, i arbeidsliv og i privatlivet.  Og vi må slutte å sette hverandre i båser.

Jeg sier ofte at jeg ikke hadde vært i politikken dersom det ikke hadde vært for fedrekvoten.

Den har vært avgjørende for min manns rett til å være far og min rett til å være både mor og arbeidstaker. Vi trenger fremdeles fedrekvoten. Dessverre.

Menn liker best andre menn

This is a man’s world…
For menn er overrepresentert i politikken, samfunnslivet og medieverden. Menn liker best andre menn og skriver helst mest om menn. Menn stemmer også oftest på menn ved politiske valg. Det er i stor grad fortsatt mannens verden. Det er på høy tid med endring, og den må skje raskere.

«Manne seg opp»

Jeg tok meg selv i, under frokostmøtet til DN, at jeg bruker mange ord og uttrykk i min dagligtale, som er direkte uheldige for min egen stilling i samfunnslivet.

Man sier gjerne at man skal manne seg opp til noe, og snakker om kvinnelige politikere, sjåfører og komikere. Da blir man visst tøffere. Menn er tøffe, og de er politikere eller sjåfører, aldri mannlige politikere. Jeg har mange ganger fått kommentarer som at «hjemme hos deg så må det være du som har buksene på» og min mann har blitt omtalt som tøffelhelt for at han passer barna. Min rolle i samfunnslivet kan kun forklares gjennom maskulinitet.

Morsrolle og politiker

Språket er viktig, og gjennom språket og atferden påvirker vi kulturen.

 Vi damer gir for lite faen, er et tips journalistene gir. Samtidig blir jeg provosert over at folk spør meg hvordan jeg klarer å kombinere morsrollen, med det å være politiker. Begge deler er feil. Svaret er at vi må gjøre mer av alt. Det er prisverdig å kombinere foreldrerollen med det å være i full jobb.

Vi skal håndtere foreldremøter og juleavslutninger, samtidig som vi må i viktige møter og har tette tidsfrister å forholde oss til. Livet er en karusell, men heldigvis er vi alle på den samme karusellen. Kvinne, som mann. Kanskje skal vi i større grad anerkjenne også mannens rolle som far, og spørre ham hvordan han takler tidsklemma. Og kanskje skal vi kvinner i større grad si ja, og ytre vår mening uten at den er 100 % moden, samtidig som menn kanskje skal tenke seg om en gang eller to før de ytrer sin.

Turte ikke stikke meg frem

Initiativtakerne bak «Hun spanderer» knuste myter. Kvinner tør ikke stille opp. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Tidligere turte jeg ikke å stikke meg frem. Jeg ville vente til jeg hadde kunnskap. Den gang trodde jeg politikk var et eget fag. En av mine største erkjennelser i løpet av det første året som stortingspolitiker, er at jeg har kastet bort fem år i lokalpolitikken på å gjemme meg bak i kulissene. Glad i å diskutere og stå på talerstolen i kommunestyresalen, men livredd for å uttale meg offentlig og havne i debatter på Facebook.

Må ta vår plass i spaltene

Det siste året har jeg kastet meg ut i debatten. I dag tør jeg å stille opp. Men jeg er fortsatt redd for å bli avslørt, som en som ikke kan noe.
Jeg vil allikevel være en del av samfunnsdebatten. Alternativet er at verden styres av dresskledde, gråhårede menn. Det lover dårlig for min datter på tre års fremtid. Hun risikerer fortsatt å møte samme holdninger som hennes mor og bestemor møtte.

Vi kvinner må ta vår plass i spaltene, vi må bruke språket, og vi må ha redaktører som slipper oss til. Forfatter, Helene Uri, har sett på dette med språket, og spurte hvorfor vi snakker om det å ha baller som noe positivt. Se for deg at vi sier til unge jenter: «Du har virkelig guttetiss», for å fortelle at de er modige. Mot har ikke kjønn, heller ikke bukser eller skjørt.

Samfunnsdebatten er tjent av mangfold. Det er på tide å gjemme menn med svake meninger.

(Innlegget ble først publisert i Dagens næringsliv)

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Et moderne NAV for de som trenger det mest


Av Margret Hagerup, stortingsrepresentant (H).

Dersom den norske velferdsstaten skal kunne ta vare på de som trenger det mest også i fremtida, må vi gjøre noen endringer allerede nå.

Et av Høyres viktigste mål er å sikre folk selvstendige og verdige liv. De som ikke kan delta i arbeidslivet må allikevel ha en anstendig inntekt.

Velferds-Norge er mer enn de enkelte ytelsene, det er summen av hva fellesskapet stiller opp med.

De ansatte hos Nav er førstelinjehjelpen i velferdsstaten vår. Vi må derfor gi dem det handlingsrommet de trenger for å gjøre en god jobb. Høyre har sammen med Venstre, FrP og KrF gjort viktige justeringer, for å gjøre NAV mer brukervennlig og styrke dialogen med næringslivet.

Verdier må skapes før de kan deles i et velferdssamfunn.

Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs, og det må være et mål at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Vi skal ha et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle.

Et godt arbeidsmiljø er et viktig bidrag til både god helse og arbeidsevne. Det kan forhindre at folk faller ut av arbeidslivet. Arbeid og aktivitet kan i mange tilfeller også være bra for helsen. Flest mulig skal kunne bruke det de kan slik at arbeidsgivere får tak i den kompetansen de trenger.

Høy sysselsetting bidrar til å finansiere velferdsordningene, og gir mulighet til å perfeksjonere velferdssamfunnet. Det betyr mye for folk å ha jobb der det er mulighet for personlig utvikling, stabil inntekt og det å kunne delta på en sosial arena.

Velferdsstaten skal være mye for de som trenger den mest, og da må den være litt mindre for oss andre med færre behov.

Generasjonene etter oss må også sikres en velferdsstat å kunne lene seg på ved behov.

En viktig del av endringene i Nav handler om hvordan brukere kan kontakte NAV gjennom ulike kanaler som telefon, via internett eller ved oppmøte på kontorene. Brukerne må få best mulig service i riktig kanal på en mest mulig kostnadseffektiv måte.

Gjennom flere og bedre tjenester på nav.no øker bruken, og andelen ad hoc-henvendelser på NAV-kontorene og på telefon går ned. I sommer hadde jeg selv praksis på mitt lokale Nav-kontor. Der hadde de kommet langt i digitaliseringen, og de ansatte der kunne melde om bedre tid til oppfølging av de vanskeligste sakene. De opplevde at endringen hadde blitt tatt godt imot av brukerne. Det er fremdeles dager med åpen kontortid, men de opplever i mye mindre grad at folk har behov for å oppsøke kontoret.

NAV-kontorenes hovedoppgave er å få flest mulig i arbeid og aktivitet, slik at en kan klare seg selv økonomisk. Da er det bra at mer av veiledernes tid brukes til bedre oppfølging av de som trenger det. Men NAV skal verken stenge ute eller avvise folk. Den enkelte skal få hjelp til å løse sine behov på den enkleste og best mulige måten.

Det er også viktig med tett og individuell oppfølging og et godt samarbeid med lokalt næringsliv for å lykkes med å få folk i jobb. NAV skal få større fleksibilitet til å velge om avklarings- og oppfølgingstjenestene skal gjøres av dem selv, eller kjøpes fra andre.

Det styrker NAVs kapasitet til å drive arbeidsrettet oppfølging og bringer dem tettere på næringslivet. Erfaringer viser at de har fått bedre kontakt med arbeidsgiverne, fått bedre oversikt over jobbmarkedet og større kunnskap om behovene hos arbeidsgiverne.

Folk som kommer til NAV-kontoret har høyst forskjellige behov. Det er derfor viktig å tilby riktige løsninger basert på reelle behov. Moderniseringen av NAV må fortsette. Digitaliseringen bidrar til at hverdagen blir enklere for de ansatte, samtidig som opplevelsen blir bedre for brukerne.

Slik blir velferdsstaten bedre for de som trenger den mest.

(Innlegget ble opprinnelig publisert på verdidebatt.no. )

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Skolestart med muligheter for alle

Bekymret og engasjert har jeg sendt mine tre sønner til et nytt skoleår. Selv om flere piler peker i riktig retning, er det store utfordringer i norsk skole. Lykkes vi bedre, kan flere delta i arbeidslivet.

Denne høsten har mine tre gutter sine første dager i henholdsvis 2., 3., og 4. klasse. De går i en skole, der sannsynligheten for at de faller fra er større enn dersom de hadde vært jenter.

Det gjør meg som mor bekymret, men som politiker gjør det meg engasjert. Vi må ta grep. Da nytter det ikke å snakke om matpakka og være opptatt av skolematen.

Skolemat får man kjøpt på butikken, mens gode lærere bruker mange år på å utdanne seg til å utdanne barna våre. Vi er avhengige av å få barna våre trygt og godt gjennom skoleløpet. La oss derfor heie frem gode lærere, så kan vi heller smøre matpakken selv.

Jeg er bekymret

For i tiden fremover står vi ovenfor flere utfordringer. 1 av 6 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive, og 1 av 5 går ut av grunnskolen uten grunnleggende matteferdigheter.

Vi opplever et for stort frafall i den videregående opplæringen og gutter gjør det gjennomgående dårligere enn jenter på skolen.

Forskning viser at det er en sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og frafall. Lav utdanning kan gjøre det vanskelig å finne en jobb og dermed øker sannsynligheten for at en faller utenfor samfunnet. Kunnskap i skolen er viktig. Den skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.

Flere lærere og mer læring i skolen

Høyre ønsker en skole som gir muligheter for alle. Det betyr at vi må løfte hver enkelt elev uavhengig av sosiale forskjeller, og føre en konsekvent skolepolitikk hvor kunnskapen skal ligge i bunn.

Tusenvis av lærere, rektorer og andre nøkkelpersoner legger hver dag ned en betydelig innsats for at barna våre skal ha det godt og lære mer.

Den gode læreren er avgjørende for å kunne heve elevers læringsutbytte. Vi husker vel alle den læreren som inspirerte oss i vår egen skoletid. Jeg var så heldig å oppleve flere av disse. Det var historielæreren som gjennom ivrig gestikulering og fargerike bilder på tavlen førte meg ned til Roma og Hadrians mur. Og det var læreren som bare så meg, når jeg trengte å bli sett.

Med Høyre i regjering har vi hatt en massiv opptrapping i antall lærere som får videreutdanning. Våren 2017 kom det en ny femårig lærerutdanning på masternivå. Dette løfter statusen til læreryrket, og sikrer enda mer kompetanse og kunnskap blant lærerne. Nå ser vi at studenter søker seg til denne utdanningen.

Les også: Vi må ikke glemme gutta

Jeg håper at mine gutter også får oppleve mange gode lærere i årene som kommer.

Fremover skal vi gjennomføre et løft for tidlig innsats i skolen. I Norge bruker vi i dag en stor andel av ressursene sent i skoleløpet, for å prøve å hjelpe de som er i ferd med å falle ut.

Konsekvensen av å reparere sent fremfor å forebygge er at alt for mange ikke lærer det som skjer tidlig i skoleløpet, særlig gjelder dette gutter.  Med tidlig innsats vil vi ta tak i problemene når de oppstår, forebygge frafall og gi elevene mulighet til å nå sitt potensiale.

Å stiller krav er å bry seg

Fravær og manglende mestring er faktorer som gjør at jobbsøknadene havner nederst i bunken hos aktuelle arbeidsgivere. Til store protester fra ytterste venstre fløy innførte Høyre i 2016 en fraværsgrense i videregående. Denne er viktig fordi den utfordrer en av forutsetningene for å lære, nemlig tilstedeværelse.

Dette har stor betydning for trivsel og læring. Resultatet er at fraværet har gått drastisk ned, og kritikken har stilnet. Å stille krav er å bry seg.

Jeg ser resultatene av det gode arbeidet som legges ned i skolen, og jeg ser konsekvensene av satsingen på lærerne og fraværsgrensen. Vi setter krav til innholdet i skolen og vi utfordrer holdningene til å være på skolen.

Som politiker og mor er jeg positiv til fremtiden for sønnene mine, fordi jeg vet at vi tar gode grep.

Mitt mål for fremtidens skole er at vi klarer å snu utviklingen med frafall fra videregående og at vi klarer å sikre en bedre gjennomføring for alle. Jeg tror det vil gjøre overgangen til arbeidslivet lettere, og slik kan vi igjen sikre skatteinntekter som betaler for velferden vi har.

Elevene våre trenger det, samfunnet trenger det, og alle guttene og jentene, som forventningsfullt startet på skolen igjen, fortjener det. De er fremtiden vår!

 

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Derfor må vi slutte å ha med skole-teddy hjem

Hvorfor skal skolen legge dette unødvendige presset på barnefamiliene?

Guttungen kom løpende inn i huset en fredag ettermiddag og kunne entusiastisk fortelle at han hadde fått Teddy med seg hjem fra skolen! Jeg forsto ikke helt oppstyret men satte meg ned sammen med ham og så på denne kosebamsen med navnet Teddy, som for så vidt så ganske så harmløs ut.

Det jeg ikke visste var at det fulgte en bok med denne bamsen, og at i denne boken skulle vi skrive alt hva Teddy hadde opplevd sammen med familien i løpet av helgen.

Jeg så til min forskrekkelse at det var flere av de andre elevene som hadde limt flere fargerike bilder inn i boken. Noen hadde til og med fått skrevet ut bilder på ekte fotopapir.

Jeg begynte å kjenne på presset.

Helgen kort oppsummert ble som den pleier å være, et levende kaos av fire barn og to foreldre som prøvde å ha litt fri sammen. Søndag kveld satte jeg meg ned sammen med gutten og prøvde å skrive en oppsummering av helgen.

Han ville selvfølgelig ha bilder, og siden vi ikke har printer hjemme ble det en besværlig oppgave å få skrevet ut dette slik at han kunne ha det med på mandagen.

Det endte opp med at jeg skrev melding til læreren og ba om utsettelse, slik at jeg kunne printe noen bilder på jobben på mandagen. Jeg gjorde en solid innsats de første gangene i denne boken.

Men det har alltid vært med en viss bismak og ironisk tone.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har fått et svært anstrengt forhold til Teddy etter hvert som årene har gått. Det er alltid noen familier som skal skrive mange sider om helgen sin, selv om den første «forfatteren» i boken gjerne har startet med en beskjeden side, uten bilder. Dette blir fort til en bok som tydeliggjør ulikhetene og ressursene til elevenes familier. Hvem har fotoprinter, hvem er i fornøyelsesparker i helgene og hvem er skrivekyndige.

Selv liker jeg skriveøvelsen svært godt, men jeg vet at hadde min mann vært eneforsørger hadde dette ikke vært en enkel oppgave. Han kan ikke fordra å være med å spille «Fleip eller fakta», fantasien og historiene får jeg stå for. Og slik er vi jo alle sammen, vi er forskjellige, med ulike ressurser, ferdigheter og interesser.

Jeg kan ikke forstå hvorfor enkelte skoler skal ha denne teddybjørnen, som skal følge en enkelt unge og elev, hver helg, gjennom de første tre skoleårene.

Innimellom lufter jeg tanker om mitt forhold til Teddy med slekt og venner, og det viser seg at jeg er slett ikke alene om å kjenne på dette.

Jeg synes vi skal la Teddy få seg en lenger sommerferie, ja jeg mener faktisk at han burde førtidspensjonert seg. La Teddy være på skolen, sammen med barna.

Så kan helgene være familietid. Uten printer, aktivitetskrav og prestasjonsangst.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Hva skjedde med campinglivet?

I disse ferietider venter mange på feriepenger. Selv er jeg en av dem som lurer meg selv ved å trekke ekstra mye i skatt, slik at jeg får en ekstra «bonus» når sommeren kommer. Sosiale medier forteller meg fra tid til annen at dette er en uklok måte å spare penger på, men jeg fortsetter praksisen av gammel vane.

Det trengs også en betydelig sum penger dersom jeg skal ta med familien på ferie. Konsekvensen av å få fire unger har først kommet nå, når jeg innser hvor dyrt det kan være når 6 personer skal fly til Granca.

I tillegg tilhører jeg den delen av befolkningen som synes det er en uting at foreldre tar barna ut av skolen, for å få billige sydenreiser. Skole er tidlig innsats og viktig for dannelsen. Hvis vi foreldre tar ut barna for å få billig ferie forteller vi våre små lovende at det ikke er så nøye. Skole og jobb betyr mye i det daglige, men ferien er viktigere.

I flere debatter som har gått nå har man snakket om byrden det er for barn å komme tilbake etter ferien og fortelle i klassen hva man har gjort. Der enkelte har vært på reise verden rundt, har andre kanskje «bare» vært hjemme. Videre har man diskutert hvordan alle kan få ta del i denne feriebonanzaen som handler om hvor langt man reiser.

Det virker som om dette er den eneste veien til sann lykke.

Jeg innser når jeg skriver dette at jeg bidrar selv til denne debatten, gjennom min språkbruk. Jeg sier alltid at jeg bare skal være hjemme i påsken dersom jeg ikke drar på fjellet. Og om sommeren skal jeg bare være hjemme. Sånn sett ligger det en nedsnakking i måten vi snakker om ferie på.

I realiteten er det slik at lykke ikke kan måles i penger. En vet også at man ikke kan kjøpe seg lykke, selv om det hender at jeg lar meg lure enkelte ganger. Plutselig har jeg kjøpt en alt for dyr kjole. Lykkelig et kort øyeblikk, men plaget av dårlig samvittighet senere. I det lange løp får jeg flere ting, men jeg blir ikke lykkeligere.

På samme måte lar jeg meg forføre når ferien kommer. Jeg tråler nettet for å finne billige Sydenturer. Drømmer om solsenger, late dager og ser meg selv utstrakt på en solseng, lesende i en bok. Helt til jeg våkner av dagdrømmingen og kommer på at jeg er firebarnsmor. Tiden hvor man lå og solte seg er over i lang tid fremover.

Så hva skal man da velge, når ferien endelig kommer?

Noen av mine beste ferieminner er fra de feriene hvor vi var på en campingplass eller på en hytte. Der skapte jeg minner for livet. En sommer fant jeg og noen andre unger et rustet aluminiumstrau på en campingplass, og jeg fikk beholde dette når «vennegjengen» måtte bryte opp og dra hjem til hvert vårt sted.

Jeg beholdt denne «butikkdisken» gjennom hele sommeren, mulig dette bante vei for at jeg senere valgte butikkyrket. Minnene fra begge deler er fremdeles gode.

Poenget mitt er at vi må slutte å diskutere sommer og ferievalg ut fra en tro om at det er hvor langt en reiser og hvor mye penger en bruker som er et mål på kvaliteten og opplevelsen. Det er samværet, relasjonene og minnene man skaper sammen som blir husket. De kan man oppleve enten man skaper sitt eget basseng hjemme i hagen, eller man leker i et basseng i Spania.

Min erfaring er at det ofte er vi voksne som skaper forventninger og har krav om hva ferien skal inneholde.

La oss heller bruke sommeren på å være sammen med dem vi setter høyest, og la krav og forventinger fare. La folk seile sin egen sjø, for folk vil alltid feriere på ulike måter. Vi må slutte å gradere disse valgene og definere hva som er lykke og ikke.

Jeg skal legge vekk telefonen og logge på livet i sommer. Det tror jeg ungene mine kommer til å sette pris på. Enten vi er på hytta, i Syden eller «bare» hjemme.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Det burde være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode

I dette innlegget fra Arild Rønsen skriver han at stortingsrepresentanter bør ta seg sommerjobb. Vel: Da burde det være obligatorisk for folk som Arild Rønsen å være folkevalgt en periode.

Det kunne muligens ha demmet litt opp for den folkeforakten jeg er i ferd med å få. Jeg merket avstanden bygge seg opp med det samme jeg ble nominert som stortingskandidat for to år siden. Kollegaer begynte å kalle meg politiker og omtale meg i sekkeposten «dere politikere». Det var sjelden med positivt fortegn. Faktisk aldri.

Seks år hadde jeg sittet i kommunestyret. Engasjert og til tider oppgitt mor og medborger. Det var ikke alt som gikk den veien jeg ønsket. Men jeg fikk være med i diskusjonene, og jeg kjente debatten og grunnlaget for at ting ble som det ble. Dette livet gav meg mersmak. Først så jeg at man kunne redde en åpen barnehage i lokalmiljøet, så så jeg at vi kunne sørge for gode friområder og flere tiltak for å bedre skole og oppvekst.

Som småbarnsmor med stadig flere barn ble jeg opptatt av tidlig innsats og gutters oppvekstvilkår. På dagtid jobbet jeg på kontor, på kveldene satt jeg i kommunestyremøter, innimellom skiftet jeg bleier og var fornøyd med livet.

Før den tid hadde jeg plukket jordbær, gått med aviser, vært vareplukker, butikksjef, kassamedarbeider, barnevakt, vasket hjem, skiftet bleier, laget middag, lukt i eget bed. Og sånn kunne jeg holdt på i det evinnelige.

Normalt er jeg mest opptatt av at man skal luke i eget bed, men når Arild Rønsen tar ansvar for andres bed klarer jeg ikke å dy meg. Og han er ikke alene.

Mange har en mening om politikere og også nå stortingspolitikeres lange «ferie». Om hva vi bør gjøre og hva vi ikke bør gjøre.

Jeg har planlagt å besøke bedrifter, barnehager, bondegårder og iskremkiosker. Jeg har planer om sommerjobb på Nav, jeg skal besøke tillitsvalgte i kommunene hjemme i Rogaland og jeg skal tilbringe tid med familien. Det er tross alt sommerferie i mellom alt det andre og da skal jeg være med mine nærmeste støttespillere.

Neste år vurderer jeg faktisk å ta helt fri. Hva er vitsen med å være ute blant folk når man plasseres i en bås uansett? Det beste er å holde avstand. Jo mindre vi vet om hvordan folk flest har det, dess bedre er det.

Nei, beklager, jeg mente faktisk ikke det.

Det er viktig for meg å holde kontakt med alle dere som er der ute hver dag og skaper verdier for samfunnet. Jeg er utrolig takknemlig for alt dere gjør, enten dere sitter på et kontor og fører regnskap, eller om dere løfter tunge kabelstiger på et lager. Dere har min fulle respekt, enten dere jobber skift eller turnus. Ja, dere kan faktisk jobbe 8-4 også uten at jeg skal dømme dere.

Men jeg ber samtidig om at dere slutter med den politikerforakten enkelte av dere viser i kommentarfeltene på sosiale medier.

Sett dere heller opp på valglistene til kommunevalget neste år.

Folk som Arild Rønsen burde hatt seg minst en periode som folkevalgt. Og sikkert flere med ham. Alle dere som sprer om dere med synsing og KMM (kos med misnøye) på nettet burde hatt en obligatorisk runde.

Hilsen ei som er i det virkelige livet. Både som politiker, kone, søster, mor og medmenneske. Og så videre.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

For aller siste gang

Denne er til deg som blir emosjonell over at det er aller siste dag i barnehagen.

Det er høysesong for bilder og statuser om sommerfest og avslutning i barnehagene og skolen. Tusenvis av små 5 og 6 åringer går i disse dager ut av barnehageporten for aller siste gang. Nå venter skolen til høsten.

Det finnes en del sånne merkedager i livet som setter seg litt ekstra. Første dag i barnehagen er en av disse, siste dag i barnehagen er også en. Man gråter gjerne begge ganger.

For det er noe med å sende sitt lille barn ut i den store verden. Stole på at noen andre skal skifte bleie, tørke tårer og oppleve alle de små øyeblikkene i livet, hvor man bare kjenner på en intens kjærlighet.

Når den lille legger armene rundt halsen på deg, og for første gang sier: «Jeg er glad i deg, mamma». Eller de bare sier noe morsomt og veslevoksent, og man ler så man nesten gråter.

Jeg mener bestemt at jeg har blitt mer emosjonell etter at jeg ble mor.

Når eldstegutten min hadde siste dag i barnehagen kjente jeg følelsene komme allerede når jeg parkerte bilen på parkeringsplassen. Han var superklar for å slutte i barnehagen og gledet seg enormt til skolestart. Jeg trengte litt mer tid på å forberede meg. Da vi satt ute i bilen, etter avskjeden med de ansatte, kom tårene.

Eldstemann skulle aldri mer gå i barnehagen. «Hvorfor gråter du mamma, er du lei deg?», spurte Eilert. «Nei, jeg er ikke lei meg, men det er bare så utrolig at du har blitt så stor.» Det er en markering av en ny epoke i livet, og jeg tror det minner oss om at tiden går ganske fort. Jeg kjenner enda på savnet fra den tiden jeg gikk i barnehagen.

Alle vennskapene man hadde, alle perlebrettene vi fylte opp, alle de voksne som skrev i minneboken min. Det kjennes veldig nært, men når jeg begynner å regne på dager og år innser jeg at det er en god stund siden.

Heldigvis kommer sommerferien fort og vi tilpasser oss ganske raskt til en ny virkelighet. Plutselig er ikke den lille gutten barnehagegutt lenger og det faller seg helt naturlig at vi går i butikken for å kjøpe skolesekk og pennal.

Første skoledag er også en av disse merkedagene i livet. Nå til dags kan man dokumentere det meste, og de fleste foreldrene fotograferer ivrig med smarttelefonene sine.

Jeg har ingen bilder fra min første skoledag i 1987, men jeg husker at det var litt skummelt. Jeg husket ikke bursdagen min og bommet på dato med en dag. Jeg husker at jeg syntes det var ganske flaut ikke å vite når jeg selv hadde bursdag. Jeg har også mange gode minner fra skolen. Det var et nytt sted, hvor man stiftet nye vennskap, og opplevde nye eventyr. Det var spennende å lære om dyr og fauna, om bokstaver og hvordan vi kunne kjøpe epler og bananer for penger.

Skolen var et godt sted å være og vi lærte mye som vi har tatt med oss videre. Jeg glemmer aldri følelsen av mestring da jeg endelig forsto bokstaver, og stolt kunne lese min første bok.

For ikke å snakke om når jeg kunne begynne å løse Donald-kryss. Skolen er absolutt en av arenaene hvor man får muligheten til å vokse og utvikle seg, samtidig som man lærer sosialisering og bygger videre på det man har lært i barnehagen.

Jeg er imponert over hvor flinke ansatte vi har, både i barnehagen og i skolen. De passer på det kjæreste vi foreldre har, og de gjør en enorm jobb for at barna våre skal ha det bra og få utvikle seg til de små personlighetene hver enkelt er.

Det kan ikke være enkelt for de som jobber i disse yrkene, å hver sommer ta farvel med de små, som nå har blitt ganske store. De har tross alt tatt del i utviklingen deres fra de knapt kunne gå til de nå løper ut porten for aller siste gang. Det er ganske mange timer, dager, uker, måneder og år. Det er et farvel med tiden som har vært, og en lykkeønskning mot veien videre. Et neste steg mot voksenlivet er tatt. Slik livets gang er.

Heldigvis er det ikke lenge til høsten kommer og man stifter nye vennskap, får nye bleier å skifte, tårer å tørke og øyeblikk av glede når man endelig treffes igjen mandag morgen.

Vi er heldige som bor i et land hvor barna våre blir tatt godt vare på, både i barnehage og på skole. Men det er greit å gråte en skvett ved livets små overganger. Det minner oss om at øyeblikkene er flyktige og at vi må være tilstede i de øyeblikkene vi har.

Og når ungene mine har fått med seg disse ordene på veien fra barnehagen er det vanskelig å holde tårene for seg selv.

«Nå når dine dager i Kverneland barnehage er omme,
så får du et hjerte du kan ha i din lomme.
Om dagen kanskje blir trist og lei,
klem godt på hjertet og husk at vi er glad i deg.»

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.

Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet

Jeg glad for at vi går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen.

I dag diskuterer vi tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget. Dette er en sak som har engasjert meg lenge, og jeg blir oppgitt over en del av argumentasjonen som kommer frem. Kvinner er redde for at de ikke skal få amme barna sine, menn er bekymret for om de vil få fri fra jobben.

Dette er holdninger vi finner mange av i dagens samfunn. Det lover dårlig for den oppvoksende generasjon sin mulighet til å kunne være i arbeidslivet og være forelder. For mange går dette tydeligvis ikke sammen.

Kvinner selvrealiserer seg gjennom jobben, menn tjener til familiens livsopphold. Kvinner er omsorgsfulle mødre som er hjemme med barna, menn er tøffelhelter.

Min mann er en av tøffelheltene. Jeg driver med selvrealisering og burde heller hatt gullfisk fremfor barn, forteller Facebook meg. Det er upassende av meg å gå på møter og la mannen min være hjemme med ungene.

Dette er holdninger jeg stadig møter, og som lett kan føre til at færre kvinner tør eller orker å ta valget om å engasjere seg i politikken. Skal det virkelig være sånn i 2018?

Min mann og jeg er et særdeles godt team og er enige om det meste. Ved første svangerskap tok vi en avgjørelse om jevn fordeling av permisjon og gradert uttak.

Jeg hørte mange si «Dette kommer du til å angre på. Denne tiden vil du aldri få tilbake.»

Jeg ser det ikke sånn. Skulle jeg frarøve min mann muligheten til å være hjemme med ungene, når det var det vi begge ønsket? Skal det være en kvinnerett å være hjemme med ungene, men samtidig skal vi ha likestilte foreldre?

Ikke bare var det noe jeg unte far, jeg synes også han har sin fulle rett til å ta del i denne spesielle tiden.
Vi har aldri angret.

Det er en utfordring å være borte fra arbeidslivet, samtidig er det også en anledning til å bli kjent med barnet ditt. La oss ikke frata menn den muligheten ved å fjerne alibiet deres. Fedrene våre trenger fedrekvoten for å kunne utøve sin rett til å være med ungene sine.

Jeg hører ofte folk fortelle at det finnes jobber i samfunnet hvor man ikke kan ta permisjon. Finnes det virkelig jobber som vi kvinner ikke kan ta, fordi vi da må velge bort barn? Snakker vi da om muligheter for alle?

Nei. Tidene har forandret seg.

Jeg ønsker et samfunn hvor mor kan gå på møter og gjøre karriere, og jeg ønsker et samfunn hvor fedre kan få være fedre, uavhengig av hvilken jobb de har.

Jeg vil påstå at norske familier trenger fedrekvoten, hvis ikke får vi en verden styrt av menn og barnløse kvinner. Likestilling i hjemmet er avgjørende for likestilling i arbeidslivet. Derfor er jeg glad for at vi i dag går inn for en tredeling av foreldrepermisjonen på Stortinget.

Med håp om at vi kan ha større valgfrihet for den oppvoksende generasjon, og at holdningen sakte men sikkert endres i riktig retning.

Firebarnsmor, rogalending, har jobbet som HR-leder i Asko, nå stortingsrepresentant for Høyre. Skriver om alt fra politikk til bleieskift. Er glad i idrett, friluftsliv og sang.