Debatten om politiet handler om sentralisering, mens de pedofile leker seg på nettet

Bilde av Margret Hagerup og nærbilde av politilogo på politiuniform.
Foto: Birgitte Aarebrodt / Getty Images

Politireformen som ble igangsatt i 2015, handler om å tilpasse politiet til en ny virkelighet. Enkelte vil ha det til å handle om sentralisering. Tallene viser imidlertid at politiet har fått betydelig flere ressurser, både i årsverk og utstyr. Men de viser også at kriminaliteten er i endring. 

De siste årene har vi sett en drastisk nedgang i antall vinningsforbrytelser. Den totale kriminaliteten har gått ned med 15 % siden 2015. Et fåtall går rundt med kontanter i lommene, og det lønner seg sjelden å rane kassa på nærbutikken lenger. Når jeg jobbet i butikk, tidlig på 2000- tallet, hadde vi egen seddelsafe i kassaområdet. Dagen besto av telling og oppgjør.

Dette var før digitaliseringen slo inn, og gav oss automatisk varebestilling, elektroniske kasser og selvbetjening. Dette var også i en tid hvor internett var i sin spede begynnerfase. Tiden hvor vi kunne kommunisere med fremmede via en chatte-tjeneste som het Mirc. Mens vi fremdeles måtte fremkalle bildene for å kunne dele dem.

Internett endrer kriminaliteten

Seksuelle lovbrudd har økt med hele 75 %. Det skyldes delvis at politiet har blitt flinkere til å avdekke dette, men det er også et resultat av internettet selv.  Vi klager vår nød over at vi ikke får hentet passet på det lokale politikontoret, når vi heller burde glede oss over at politiet nå er tilstedeværende der kriminaliteten skjer. 

Nylig kunne politiet avdekke at 468 gutter hadde blitt misbrukt på nett av én gjerningsmann. Han ble stoppet gjennom et omfattende arbeid og avhør av hele 366 fornærmede. Om han hadde blitt stoppet før politireformen vet vi ikke, men Politiet avslører stadig liknende tilfeller.

I dag opplever ungdom for eksempel at de presses for penger, fordi de har delt et nakenbilde til noen de tror at de kjenner. Et enkelt feiltrinn blir til en personlig tragedie. Politiet kobles inn når vedkommende som har mottatt bildet, sitter i et annet land og forsøker å tjene penger på dette. 

Etterdønninger etter 22. juli

Politianalysen etter 22. juli var tydelig på at vi trengte et nytt og moderne politi tilpasset dagens kriminalitetsbilde. Det betyr færre politidistrikt for bedre kommunikasjon og samhandling, større fagmiljøer og færre ressurskrevende lensmannskontorer.  Dette er krevende og skaper naturlig nok debatt, men det betyr ikke at vi skal svartmale og reversere en høyst nødvendig reform. 

Det har faktisk kommet 2800 flere lønnede årsverk i politiet siden 2013 og driftsbudsjettet er økt med 25 %, men viktigst av alt: politiet er nå til stede der kriminaliteten foregår.

Vårrengjøring i kommentarfeltene

Stortingsrepresentant Margret Hagerup.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Netthets går dessverre aldri av moten. I dag arrangeres Norges første nasjonale dugnad mot netthat, «Rusken på nett». Nå skal kommentarfeltene rengjøres.

Folk er som regel mer moderate i sine uttalelser når de ser personen de snakker med. Ser man ikke på mottakerne som mennesker, er det lettere å komme med ufine kommentarer. Da jeg sluttet i min jobb i det private næringsliv og ble politiker opplevde jeg en del ganske tankevekkende ting.

Jeg har fått meldinger via Facebook Messenger om at jeg var finere på håret før jeg blond, og meldinger i kommentarfeltet på Facebook om at jeg driver med selvskading når jeg sitter i studio på Dagsnytt 18. Jeg har også blitt anbefalt å skaffe meg gullfisk i stedet for unger. De er lettere å mate, og jeg tar meg tydeligvis ikke godt nok av dem, nå som jeg er politiker.

I hjembygda mi gikk det nylig hett for seg da aktører både for og imot bompenger møtte hverandre med roperter og ukvemsord. «Hold kjeften på deg, ditt rauhål»; var det tydelige budskapet fra en av demonstrantene. 

Hva er det egentlig som gjør at vi mennesker synes det er greit å snakke slik til hverandre?

Løsningen er å snakke mer sammen. De aller fleste gangene jeg har svart i kommentarfeltene har det endt opp i en hyggelig tone. Jeg prøver alltid å være saklig i mine innlegg, og det ville aldri falt meg inn å be noen om å holde kjeft. Jeg tror heller ikke jeg har tenkt det inni meg, selv om det hender at jeg banner og tenker at enkelte burde dra dit pepperen gror. Men jeg hadde aldri brukt ukvemsord til noen.

Vi lever nå i en digital hverdag hvor sosiale medier styrer mye av debatten. Ofte er det vi som er eldst som ikke klarer å beherske oss. Egentlig burde det komme opp et varsel på sosiale medier, når vi poster noe som vi ikke ville hatt på forsiden av lokalavisen. Vi må bli mer bevisste på hvordan vi reagerer og hvorfor.

Samfunnsdebatten trenger et paradigmeskifte. Det har gått mange år siden første gang vi begynte med klønete sjekking via IRC. Den gang var det spennende og nytt. I dag har det blitt et forlenget talerør som blir der, herfra og til evigheten. Det er på tide at vi begynner å utvise nettansvar. Det begynner med oss selv.

La oss derfor bruke måneden juni til å framsnakke venner og kjente på sosiale medier. La oss ta denne kampen sammen. Det er vanskelig å vaske tastatur og PC med Zalo, men vi kan tenke før vi bruker munnen. Både med og uten tastatur.

9 av 10 trives på jobb

Hans Kristian Torbjørnsen / Getty Images

Arbeidslivet er i endring. Kunnskap og kompetanse er stadig viktigere, og arbeidsformer endres raskt. Vi står overfor et tydelig paradigmeskifte i arbeidsmarkedet som handler om den fjerde store revolusjonen i vår historie, nemlig industri 4.0. Digitaliseringen og automatiseringen går for fullt. Dette påvirker samfunnsutviklingen og skaper behov for ny kunnskap og kompetanse.

Vi ser en endring i arbeidsdagen og hvordan man bygger karriere. Vi bytter jobb langt oftere enn før, og spørsmålet er om det å motta en gullklokke for lang og tro tjeneste snart vil høre fortiden til. Ny og forbedret teknologi gjør oss i stand til å jobbe fra ulike steder, og samhandle på tvers av grenser og geografi. Vil vi i fremtiden ha behov for det tradisjonelle kontoret? Mye tyder på at fremtidens arbeidsliv vil være annerledes organisert, og at det vil bli en større grad av fleksibilitet i arbeidstid og sted.

Vi er mindre på åkeren og i fabrikkhallen

Det har allerede skjedd en dreining i sysselsettingen fra primær- og sekundærnæringene til tjenesteytende sektor. Tre av fire jobber i dag innenfor denne sektoren. Vi jobber altså stadig oftere i butikker, på kontor og i institusjoner og er mindre på åkeren og i fabrikkhallen. Mens man tidligere i større grad enten var frisk og på jobb, eller hjemme og syk, er det i dag en større gråsone mellom disse. Arbeidslivet er i endring.

I dag vet vi for eksempel at arbeid kan være helsefremmende, og at felleskap og nytte kan bidra til den enkeltes psykiske helse. Jeg treffer stadig personer i arbeidslivet som kan minnes perioder med sykefravær, eller permisjoner, hvor man merker de små tingene som skjer når man er utenfor arbeidslivet. Det er ofte da man begynner å irritere seg over ting man ikke har tid til når man er på jobb. Verdien av arbeid er viktig.

De som kan og vil jobbe, skal få jobbe

I dag står enkelte utenfor arbeidslivet, av ulike grunner. Derfor er tiltak som inkluderingsdugnaden, integreringsdugnaden og kompetansepolitikk viktige. De som kan og vil jobbe skal få jobbe, og det er viktig at en kan oppdatere sin kompetanse mens man er i arbeid. Å inkludere personer handler om bevissthet og vilje. Det handler om arbeidsgivere som tar ansettelsesrisiko, og politikere som er med og senker tersklene inn i arbeidslivet. Inkludering kan ikke være en statlig oppgave. Det må være et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører. Det er de som skaper arbeidsplassene.  

Fast ansettelse er hovedmålet og hovedregelen

Det er viktig for den enkelte at man kan forsørge seg selv og sin familie, og vi søker alle forutsigbarhet, både for arbeid og inntekt. Samtidig har vi et næringsliv som trenger trygge rammer, samtidig som man trenger en viss fleksibilitet. Derfor har bemanningsbransjen en viktig rolle, for å fylle kortsiktige behov. Derfor er det også adgang i arbeidsmiljøloven til å ansette midlertidig. Verken innleie eller midlertidige stillinger preger arbeidsmarkedet, de er begge en liten, men høyst nødvendig del av det.

Faktabasert kunnskap

9 av 10 trives på jobb i Norge. Vi har et godt arbeidsliv med arbeidsgivere som i all hovedsak ivaretar sine arbeidstakere og skaper verdier for seg selv og samfunnet. Disse arbeidsgiverne jobber i det daglige, og de stoler på at vi som sitter på Stortinget lager et lovverk som gir dem forutsigbarhet og trygge rammebetingelser. De tror også at vi forholder oss til fakta. Det er ikke alltid vi gjør det, og ord kan ha stor makt.

Jeg ser derfor med glede at Faktisk.no slår fast at det ikke finnes belegg for å si at innleie og midlertidighet florerer, slik Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og andre gjentar til det kjedsommelige. De ordene har jeg hørt i nesten hver eneste debatt i Arbeids- og sosialkomiteen, og det skaper en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer med terrenget. Det er ingen tvil om at det finnes utfordringer på en del områder i Norge, men vi jobber kontinuerlig for å finne nye løsninger. Men utgangspunktet for diskusjonen må være faktabasert kunnskap, og ikke «fake news» og skremselspropaganda.

Norsk arbeidsliv er i verdensklasse, og det er preget av høy tillit, åpenhet og god dialog. Dette må vi ta vare på og vedlikeholde. Kun på den måten kan man få gjennomført nødvendige moderniseringer som kan stå seg over tid. Arbeidslivet er i endring. Vi må ta grep og styre endringsprosessen.

Trumfer amming alt annet?

Illustrasjonsfoto av baby sammen med mor. Margret Hagerup innfelt i en runding.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Getty Images

Vi bør fritt kunne velge hvordan vi fordeler foreldrepermisjonen, uten å skulle belæres i noen som helst retning. Slik er ikke situasjonen i dag. 

Debatten om fordeling av foreldrepermisjonen har engasjert meg siden jeg startet med politikk i 2011.

Før jeg fikk barn var jeg svoren tilhenger av valgfriheten og familienes egen mulighet for å påvirke familielivet sitt. Det er jeg for så vidt enda, men nå ser jeg at det er nyanser. Disse nyansene handler mye om kultur, sedvane, følelser og fakta. Salig blandet sammen i en debatt som den siste tiden har handlet om likestilling og like rettigheter for foreldrene.

Selvrealisering

Etter at jeg ble stortingsrepresentant ble jeg beskyldt for å drive med selvrealisering, og enkelte mener sågar at jeg velger bort familien. Menn har det sjelden slik. Menn velger bort familien dersom det blir samlivsbrudd. Flere av disse velger ikke bort familien selv, men velges bort på grunn av mors rettigheter. Tenker man da alltid på barns beste? Jeg tror ikke det.

Papparollen

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har tenkt at min manns rettigheter er viktige, og at de får for liten plass i debatten. Det har hendt at jeg har kjeftet på ham. For man blir jo tidvis irritert når andre ikke gjør slik man selv tror er riktig. Heldigvis har han fått muligheten til å utforske papparollen alene.

Han har skiftet bleier, trøstet, og bygd sterke relasjoner til barna. I dagens debatt kan man lure på om det er til barnets beste jeg har latt mannen min gjøre dette. Har jeg brutt en hellig pakt mellom mor og barn, og valgt bort det som gir barna mine trygghet?

Jeg tror ikke det, men man kan begynne å lure når man ser en del debatter.

Pupp som vetokort

Jeg misliker at puppen skal brukes som et vetokort i debatten. Jeg ammet alle mine fire barn, men var etter eget ønske samtidig yrkesaktiv. De første seks månedene var ammingen på topp. Det føltes litt sårt å forlate redet da det endelig begynte å bli liv og aktivitet hos de små. Det var alltid nye historier når jeg kom hjem fra jobb. Gleden var stor da det endelig var gjensyn, og puppen kom frem ganske raskt. 

Tredeling av permisjon

Etter hvert som barna ble eldre skulle nye matvaner introduseres. Puppen betyr ikke alt, men er en del av den naturlige spedbarnstiden. Dersom man ikke vil at barnet skal ha de samme forutsetninger til å kjenne begge foreldrene sine godt, kan man gjerne velge å bare vektlegge dette. Samtidig må man kunne spørre seg om det ikke er bra for barnet å være sammen med far en lengre periode? Gjør tredeling av permisjon at barn får en dårligere spedbarnstid?

Det er fremdeles for mange hindre som reduserer valgfriheten. De finnes på arbeidsplassen, i politikken, og rundt kjøkkenbordet. «Min mann kan ikke ha fri i februar eller mars», er et av argumentene som har kommet frem. Om det stemmer, finnes det i dag jobber kvinner ikke kan ha om de skal kunne få barn. En tidligere sjef sa for mange år siden at «jeg kunne aldri hatt pappapermisjon i den tidligere jobben min». Den jobben overtok jeg etter ham. 

Ingen tøffelhelter

Familiene må selv kunne velge, men jeg vil også at mine barn skal vokse opp i et sunnere debattklima. Mine sønner skal kunne bli engasjerte og tilstedeværende fedre, uten å kalles tøffelhelter. Og min datter skal kunne bli en kjærlig og engasjert mor uten å beskyldes for å velge vekk barna. Barna skal kunne kjenne både mor og far.

Vi trenger derfor arbeidsgivere som ikke føler risiko ved å ansette kvinner foran menn. Men viktigst av alt vi trenger et samfunn hvor mor og far kan være kjærlige foreldre på like vilkår. Det ene er ikke bedre eller verre enn det andre. Det kalles lagarbeid.

Våre barn fortjener at vi tar denne kampen nå.

Mørkemenn, mørketid og sutringsfrihet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

2018 var et spesielt år, hører jeg stadig. De som har vært med lenger enn meg i politikken er tydelige på at det var et usedvanlig spesielt år. Enkelte har kalt det en annus horribilis. Det skjedde mye som ikke hadde med politikk å gjøre. Det skjer enda mye som ikke har med politikk å gjøre.
Jakten på enkeltmennesket er fremdeles i gang.

Vi måtte bare vente og se hvilken retning Krf tok, før vi kunne begynne skytset. Før den tid visste ingen hvem de skulle sikte mot. Alle snakket varmt om Krf, de varme menneskene og det viktige valget som skulle tas.

Mørkemannen

Kjell Ingolf Ropstad ble i løpet av en debatt stemplet som mørkemann. Alt skulle handle om fosterreduksjon, selvbestemt abort, Pride-tog og Kjell Ingolfs preferanser. Jeg satt selv i radiodebatt noen dager etter at den fatale setningen kom ut og snakket om hvordan man skulle få flere barn. Overgangen fra en til to er den verste sa jeg, klarer man to klarer man også tre, eller fire. Der er ikke forskjellen så stor.

Jeg tenkte det siste inni meg.

Frykten for å ytre seg

Klok av skade over at ord kan fare galt av sted og stemple oss for evig tid.
Det har blitt en verden hvor mange frykter for å ytre seg. Ironi på nettet er en vanskelig øvelse, noe jeg oppdaget i mitt siste blogginnlegg hvor jeg skrev at den største personlige fadesen var at barnetrygden ble økt for barn opp til 6 år. Noe jeg selvfølgelig ikke mente. Jeg gikk ikke inn i politikken for å tjene penger. Personlig er jeg faktisk ikke så stor fan av å øke barnetrygden, da burde den heller vært mer behovsprøvd. Men jeg lever godt med at den økes for de det gjelder.

«Kvinnekortet»

Det jeg ikke lever like godt med er at «kvinnekortet» trekkes frem, hver gang debatten rundt bioteknologi tar fyr. Jeg har forståelse for at kvinner ser på det som likestilling at de kan få hjelp med eggdonasjon, all den tid vi har åpnet opp for sæddonasjon. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis ville ha stemt for det, dersom jeg hadde muligheten. Der er jeg en smule mer konservativ enn partiet mitt Høyre.

Assistert befruktning

Assistert befruktning til enslige kvinner håper jeg at jeg derimot aldri må stemme for. Da må kunnskapen min rundt temaet og min forståelse endres drastisk. Jeg kan rett og slett ikke se hvorfor staten skal rekvirere sæd til enslige kvinner, og jeg ser iallfall ikke at det skal handle om kvinners rettigheter og likestilling. Da får vi en utfordring rundt neste hjørne, når man skal snakke om menns rettigheter. Denne, og andre debatter fortjener bruk av innestemme, og den fortjener nyanser.

Kvinner og netthets

Her en morgen hørte jeg på radioen at kvinner vegrer seg for å stille til kommunevalg på grunn av netthets. Det ser jeg stadig vekk i kommentarfeltene. Heldigvis opplever jeg lite av det selv, men det kommer nok. Inntil den tid bruker jeg tiden min på å være en motkraft til det jeg mener har utviklet seg til en sutringskultur på sosiale medier. Jeg prøver å løfte det som er godt i samfunnet.

Det kunne flere med fordel gjort.

Erfaring gjennom snart 39 år har lært meg at det meste går bedre med en positiv innstilling. Gjennom saklig argumentasjon og debatt kan man også finne løsninger. Ved å stemple andre og karikere skaper man bare frykt og motstand. Det er ikke den norske debatten tjent med.

Det starter i kommentarfeltet

Husk at alle politikere også er sønner, døtre, mødre, fedre, naboer, venner og medmennesker. Vi såres ofte av de samme tingene, og engasjeres av samme saker. Felles for oss alle er at vi ønsker å påvirke samfunnet vi lever i. Enten vi er politikere, eller ikke.

Da hjelper det lite å drive med svartmalingskampanjer og karikere budskapet. Våre barn fortjener bedre. Det er vi voksne som må gå foran og bidra til en anstendig debatt.

Det starter i kommentarfeltet.

Flere fødte barn krever tiltak

«Nå må vi få flere barn». Dette hører jeg stadig oftere, og sist i statsministerens nyttårstale.

Selv har jeg bidratt med fire barn til fellesskapet. Det er flott at Erna Solberg løfter oss frem, men skal vi få flere barn krever det politiske tiltak og holdningsendringer.  

Jeg var 29 år da jeg fikk førstemann, deretter kom to til som perler på en snor, og sistemann kom rekende på en fjøl på slutten. Innimellom var det noen graviditeter som gikk over av seg selv. Alderen min tilsa vel at jeg ikke valgte å formere meg på det optimale tidspunktet. 

Vi bør få barn tidligere enn vi gjør i dag. Det er bekymringsfullt at stadig flere trenger medisinsk hjelp til dette. Det eneste som er sikkert er at det nesten aldri passer. 

Denne julen har jeg ligget til lading hjemme på sofaen. Innimellom har jeg lettet på rumpa for å vaske klær, rydde klementinskall fra gulvet, spille spill med ungene, eller lage middag. Men stort sett har jeg lest bøker, ligget på sofaen, og prøvd å puste med magen. 

Først for et par dager siden fant jeg frem Ernas nyttårstale, for å høre hva hun hadde sagt om dette med å få flere barn. Slik er det å være småbarnsforeldre: Trett som faen. 

Barna er likefullt det kjæreste, starten på alt. De er grunnen til at jeg valgte å engasjere meg i politikken. Deres fremtid avhenger av de valgene vi tar i dag. Derfor er det viktig at vi satser på barnehage og skole, og at vi snakker om kompetanse, og at å stille krav er å bry seg. Det er også viktig at vi som foreldre stiller opp. Men jeg har begynt å fundere litt på om vi stiller opp for mye. 

Jeg møter stadig fordommer rundt at jeg har fire barn samtidig som jeg er en hardtarbeidende stortingsrepresentant. Mange hadde helst sett at jeg passet barna mine bedre. Jeg har tross alt valgt å få hele fire stykker, og da skulle det kanskje bare mangle at jeg ikke var mer hjemme med dem?

Hadde jeg vært mindre tykkhudet hadde jeg nok blitt såret av mange av kommentarene som har kommet.

Nå blir jeg som regel bare irritert. Vi må ta et oppgjør med fordommene våre. Vi får ikke flere barn i Norge om alle skal kjøres til og fra trening, ha hjerteformede paprika i matpakken og felles familiemiddag alle årets dager. 

Jeg vet heller ikke om barna rustes bedre som selvstendige mennesker heller. 

For alle som snakker om flere barnefødsler med småbarnslivet på trygg avstand, husker at det er fylt av kjærlighet. Men de må også huske at det er slitsomt fysisk, psykisk og økonomisk.

Vi har valgt ikke å ha SFO. Både på grunn av økonomi (ingen søskenrabatt i vår kommune, og en i hver klasse fra 1-3. klasse hadde gjort et dypt innhugg i budsjettet), men også fordi ungene ikke gjør lekser på SFO. Mine barn går derfor hjem og gjør leksene i et tomt hus. Kjemisk fritt for voksne.

Tidvis går også barna mine alene på fotballtrening. Da jeg var liten kan jeg ikke huske at jeg hadde foreldre med på fritidsaktivitetene. I dag sitter foreldre på sidelinjen og ser på når barna er på håndballtrening.

Jobber barn som er 13 år, rynker folk på nesen. Det er ingen som går med aviser lenger. Det er heller ingen som panter flasker lenger, fant jeg ut på forrige fotballturnering. 

«Vi trenger ikke det, dere fikser jo det vi trenger», sa sønnen min da jeg undret meg over dette. Ja, vi foreldre, vi skal visst fikse alt. Full kontroll. Tilsynelatende.  

Jeg tror vi foreldre må senke skuldrene og forvente litt mer av ungene våre, og mindre av oss selv og velferdssamfunnet. Vi har skrudd forventningene til hverandre alt for høyt opp. Vi forventer at de voksne i barnehagen skal smøre ungene våre med kuldekrem, og at lærerne skal lære ungene å knytte skolisser. Klarer ikke barna seg gjennom skoleløpet, ja, så får jammen meg konsulenten hos Nav ta seg av de unge lovende. Det skulle visst bare mangle. Sånn har det blitt. 

Jeg har nettopp begynt å lese bøker igjen. Etter nesten 10 års ørkenvandring der bleieskift, klesvask, jobb og familietid tok alt fokuset. Denne perioden er kortvarig. Det er faktisk helt sant. Det vet jeg nå, men jeg har aldri trodd på det når folk har sagt det til meg. Man må erfare det selv. Perioden med bleieskift er over, og snart vil de ikke lenger krype opp på fanget mitt. De skal ut og fly på egen hånd.

Min jobb som politiker er å sørge for at de har en fremtid å fly inn i. 
Verdien av arbeid er viktig for velferdssamfunnet. For barna våre og barna som skal komme. Alle valg vi tar i hverdagen er ikke like hyggelige på kort sikt, men nødvendige. Sånn sett har politikk og barneoppdragelse mye til felles. Det skrikes høyt rundt tøffe prioriteringer, men det blir bedre for alle over tid.

Etter 1,5 år på Stortinget er jeg positiv til fremtiden. Skolen blir stadig bedre. Flere inkluderes i arbeidslivet, og det har blitt gjort en enorm jobb med pensjonssystemet. Barna våre skal jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister, men får neppe en like gullkantet pensjon. Vår jobb er å gjøre denne forskjellen minst mulig. Vi skal betjene både nåtid og fremtid. Forvalteransvaret ligger tungt på våre skuldre. 

Den største utfordringen vi har som politikere er å finne helikopterperspektivet. Det er vanskelig å se skogen for bare trær. Jan Zahl i Aftenbladet skrev like før jul: 

«Eg vil heller ha politikarer som tenkjer korleis verda ser ut når barna mine blir vaksne, og ikkje bare på neste valsyklus. Sjølv om eg vil måtte betala ekstra for det i dag». 

Det er en viktig, men vanskelig øvelse. 

Vi trenger at det fødes flere barn. Spørsmålet er hvilken pris vi skal betale for dette. Det er en debatt som bør engasjere de fleste. Det handler om nåtiden, men også i aller høyeste grad om fremtiden.

Våre barn.

Kommentarfelt og kritisk tenkning

Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Da jeg vokste opp hadde vi små håndholdte dataspill fra Nintendo med et par knapper på hver side. Favorittspillet var et spill venninnen min hadde, hvor man skulle ro en båt og redde fallskjermhoppere fra å bli spist av krokodiller.

Båten hadde tre trinn frem og tilbake, men det gikk jammen meg fort nok. Noen år etterpå kom Nintendo med Super Mario Bros. Julen vi fikk dette ble jeg sittende oppe til langt på natt for å spille. En ny verden hadde åpnet seg. Utviklingen har vært enorm etter dette. Mobilene gjorde sitt inntog og har gått fra stort til mindre, og koster i dag en brøkdel av hva de gjorde.

Barnas tilgang til internett

Mine barn er vokst opp i en digital verden. De kan ikke forestille seg en verden uten telefon, nettbrett, TV og fri tilgang til internett, døgnet rundt. Derfor er det vår jobb som voksne å sette grenser for dette, samtidig som vi skal oppdra de små.

Jeg synes dette er en vanskelig oppgave.

Det er vanskelig fordi det i en travel hverdag kan være fristende å la barna spille litt ekstra, eller se enda en film på Netflix. Det er vanskelig fordi jeg som voksen ikke har den digitale kapitalen jeg burde ha hatt.

Min eldste på snart 10 år har nok allerede oversteget meg i innsikt på de digitale flatene. Og det er før han er blitt sluppet løs i alt det internettet har å by på. Antagelig burde flatene for voksenopplæring på dette området vært langt større.

Sprer seg raskt

Nylig fikk jeg som forelder melding om at de forferdelige drapene i Marokko var delt via SnapChat til 7. klassinger på en skole i nærheten. Ordfører og politi gikk også ut og ba folk om å være varsomme og snakke med ungene om dette, og skjerme dem fra dette. Voksne ble oppfordret om å ikke oppsøke disse videoene. Det ville være en sterk opplevelse, uavhengig av alder. Det er ikke meningen at vi skal se på slike ting. Det er avskyelige handlinger som ikke bør deles.

Allikevel så sprer de seg.

Forfatter og direktør for Public Policy i Schibsted, Karin Pettersson, har skrevet boken «Internet är trasigt – Silicon Valley och demokratins kris» sammen med Martin Gelin. På NHOs årskonferanse hadde hun et innlegg om dette, hvor hun viste til Youtube og Facebook. Youtube ble i sin tid laget med målsetting om å lage en TV-kanal for alle. I dag er det også blitt en arena for radikalisering, hvor filmene styres av algoritmer.

Enkelt fortalt er det slik at både Facebook og Youtube er laget for at vi skal engasjeres og bli værende på plattformen så lenge som mulig. Jo lenger vi er inne, jo mer data får de. De lever på vårt engasjement. Valutaen som brukes er vår vrede, for vi engasjeres av følelser.

Det skremmer meg.

De siste årene har min bruk av sosiale medier økt betydelig. Jeg har i denne perioden lagt merke til at mange kommenterer, med tidvis svært stygge karakteristikker, er til innlegg de ikke har lest og ikke kjenner innholdet i. En overskrift eller et bilde, har vekket en følelse, og man bruker tastaturet for å få utløp for denne. Kommentarfeltene ser ikke lyse ut for menneskeheten.

Hvor ble det av skjemmevettet?

I november i fjor foreslo komiker Erlend Osnes at dette med ufine kommentarfelter kunne løses ved at man måtte bruke BankID for å kunne legge inn kommentarer.

Videre kunne man brukt dette til en karmakonto, hvor eksemplevis Jan Jansen går til banken og de ser at alt ser fint ut og melder :»Du kan få låne 4 millioner!, men vent, vi ser her på karmakontoen at du er et jævla rævhål, så du får faen meg ikke penger!».

Da jeg googlet opp denne episoden på telefonen for å finne ut hva Erlend Osnes faktisk sa, fikk jeg etter kort tid en mail. I løpet av de minuttene jeg googlet lån og komiker hadde noen fanget opp at jeg muligens var interessert i lån. «Vedr. din lånesøknad» sto det i kommentarfeltet. Og man undres over hvorfor folk havner i luksusfellen? Men det er en helt annen diskusjon. Tilbake til sosiale medier.

Kritisk tenkning

Poenget er at vi voksne har en jobb å gjøre. Ikke bare må vi sørge for at ungene våre utvikler evnen til kristisk tenkning , vi må også gå i oss selv. En aprildag for mange år siden var jeg på ferie hos farmor og farfar. Jeg var ikke så gammel, men husker enda nyhetssaken på NRK, hvor fiskere hadde fått en havfrue i nettet.

Jeg elsket havfruer og satt limt til TV-skjermen i dyp fascinasjon. Det fantes virkelig havfruer! Det var dessverre en aprilsnarr. Jeg kjenner den dag i dag enda litt på skuffelsen over dette.

Men heldigvis var det på den tiden ikke den store tilgangen til informasjon, og vi ante ikke hva Fake News var. I dag overlesses vi av mer eller mindre seriøse fakta. Utfordringen er at vi ikke vet hva som er hva. Målet må være at vi voksne sjekker hvor ting kommer fra, før vi eventuelt velger å reagere og dele.

Det hender stadig at noen deler en artikkel som går flere år tilbake på Facebook. Det kan gå lag tid før en oppvakt person kommenterer at «denne artikkelen er mange år gammel». Det må være en enkel sak å sjekke. I tillegg kan man vurdere flaten som deler saken.

Det som ved første øyekast kan vekke sterke reaksjoner, kan enkelt nyanseres ved at man bruker litt tid før man reagerer. Vi må rett og slett trene opp bevisstheten vår.

Teknologien brukes av oss mennesker, og vi må bruke den med omhu. Jeg tror ikke vi trenger karmapoeng. Men vit hvem du er når du skriver, og vit at du skriver til andre medborgere.

Vi politikere har en enkel syretest: kunne dette stått på forsiden av VG med navn og bilde? Ikke? , da bør du la være! Med håp om et varmere klima på de sosiale mediene i 2019.

Ikke skriv sånn, du kan bli sånn.

Verden og vi er i våre hender

Foto: NHO

Nytt år, nye regjeringsforhandlinger, ny NHO-konferanse og samme utfordring:

Verden er i endring.

NHOs årskonferanse markerer starten på et nytt år og setter agendaen. Dette året varmet jeg opp ved å delta på ILO-konferansen dagen før, hvor 100 år ble markert. Direktør i ILO, Guy Ryder, trakk frem Norge som et foregangsland i ILO-sammenheng.

Vi hadde den første kvinnen som deltok på en internasjonal ILO-konferanse allerede tidlig i ILOs historie. I dag har vi Kristin Skogen Lund som deltar, som en av 27 kommisjonærer, for å snakke om The Future of Works.

Ryder trakk fram pragmatisme, dyktige aktører, villigheten til kompromisser og tillit som viktige kjennetegn ved norsk arbeidsliv og den norske modellen. Dere må fortsette å være rett frem var den klare meldingen. Norge har høy tillit når det kommer til arbeidsliv.

Tillit var også et sentralt ord på NHOs årskonferanse.

Begge steder snakket man om viktigheten av europeisk og internasjonalt samarbeid, og betydningen av trepartssamarbeidet. Hovedbudskapet var at vi må samarbeide mer, og ikke mindre. Og vi trenger EØS-avtalen.

EØS-avtalen er frihet og trygghet

Når jeg besøker bedrifter er det sjelden de har trukket frem EØS-avtalen, men det har blitt et større tema det siste året. De fleste forutsetter at den skal være der. I år har vi hatt avtalen i 25 år, og de færreste husker et arbeidsliv uten. Vi tar det som en selvfølge.

Det kan vi ikke lenger gjøre.

Det finnes krefter som ønsker å så tvil om EØS-avtalen. Det finnes de som mener at vi kan få en bedre avtale. Dette bør bekymre norsk arbeidsliv, også oss som vil sikre velferden for kommende generasjoner.

Det er bedriftene som skaper jobber, velferd og gode lokalsamfunn. Den norske eksporten gir grunnlag for 600 000 arbeidsplasser, og mange bedrifter er helt avhengige av å få arbeidskraft inn til landet.

Jangaard Export AS produserer tørrfisk, og har 9 fabrikker i Norge og 1 i Italia. De er helt avhengige av globale, forutsigbare handelsavtaler og arbeidskraft utenfra. I 2017 omsatte de for svimlende 828 776 000, 99 % av varene ble eksportert.

Norge er en del av verden

Vi ser at det er krise i det økonomiske systemet i mange land, samholdet i vesten er under press og den globale orden er i endring. USA er ikke lenger en nasjon som leder verden, og det foregår nå en strategisk konkurranse mellom USA og Kina. Vi som land og vi som verden står ved et veiskille. Ingen land lever i et vakum, og vi må stå sammen, på tross av ulikheter.

Jens Stoltenberg trakk frem elementer av flaks og dyktighet som grunnlag for vår velferd, og pekte på en kombinasjon av disse. I tillegg pekte han på at verden har blitt stadig mer organisert etter 2. verdenskrig, gjennom en rekke internasjonale samarbeid og avtaler.

Dette har gitt grunnlag for fred, og videre økonomisk utvikling. Han advarte om at dette nå var under press. Stoltenberg anbefalte at man håndterte dette gjennom fortsatt dyktighet, kombinert med litt flaks, men at vi aktivt bidrar til en bedre organisert verden.

Og samarbeid er et valg.

Hvis vi vil samarbeide må vi ta et aktivt valg. Norge kan være et foregangsland. Finske Katja Lehland, i Elkem, trakk frem tillit og åpenhet som noe særegent ved Norge, men pekte videre på at vi har mye å lære av andre. Vi er nordmenn, men først og fremst verdensborgere.

Vi må være nysgjerrige og søkende, ikke lukket og oss selv nok. Norge sin vei til innflytelse er å samarbeide.

Verden er i endring og forskyvninger av makt vil føre til nye balansepunkter. Vårt svar må være mindre proteksjonisme, men vi må samtidig anerkjenne at samarbeidet trenger fornyelse. Samtidig må vi holde fast ved sikkerhetsnettene vi har.

Vi er et land med 5 millioner innbyggere, men takket være EØS-avtalen har vi et hjemmemarked på 500 millioner mennesker. Norge ble unntatt toll på stål og aluminium. Sveits ble ikke. De har ingen EØS-avtale. De har 120 bilaterale avtaler. EØS-avtalen betyr noe.

Norge må ikke gi opp troen på forpliktende samarbeid. Vi må snarere gå i front for et globalt samarbeid, og vi må være klar over at forpliktende samarbeid koster.

Internasjonal handel betyr mindre fattigdom

Vi må fremme norske interesser gjennom å tenke at noe av gevinsten ved internasjonal handel er konkurranse. Man kan ikke velge og vrake, det handler om å gi og ta. Norge kan ikke forvente at alle andre land skal være med på å sette våre interesser først.

Internasjonal handel har gitt mer for å bekjempe fattigdom enn bistand, sa Erna Solberg i sin tale til NHOs årskonferanse:

Og det har ikke skjedd på bekostning av de som selger, vi har økt levestandarden sammen. Handel handler om å gjøre kaken større, ikke bare fordele, og det finnes negative sider ved den globale handelen. Dette må vi svare ut gjennom å ha en bevisst nasjonalpolitikk for å sørge for at grupper ikke taper, selv om mange vinner.

Historien har lært oss at Norge er et land som har tjent på handel. Det er få land som har mer å tape på proteksjonisme enn Norge.

Vi trenger mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. Vi må fortsette å løfte i flokk. Fremtiden vår står på spill.

Verden og vi er i våre hender.

Altfor mange står i fare for å bli sykmeldt ut av arbeidslivet

Yrkesgruppene med klart høyest sykefravær er de to kvinnedominerte yrkene pleiearbeidere og barnehage- og skoleassistenter, ifølge SSB.

Jeg ønsker meg nå en åpen og nyansert debatt om IA-avtalen.

Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble til for 17 år siden og er nå til revisjon blant partene i arbeidslivet. Den har ikke har gitt de resultatene vi ønsker. Derfor må vi diskutere avtalens innhold og virkemidler. I dag skyves for mange ut av arbeidslivet på grunn av langvarig fravær. Arbeid ses i for liten grad på som en viktig del av den fysiske og mentale helsen.
Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt er Norge helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. Arbeidslivsundersøkelser viser at ni av ti er fornøyde på jobben. Det er et paradoks at sykefraværet i Norge nesten er dobbelt så høyt som i våre naboland som jo sammen utgjør noen av verdens best regulerte arbeidsmarkeder.

Altfor mange står i fare for å bli sykmeldt ut av arbeidslivet. Det skyldes blant annet manglende forebygging og tilrettelegging på arbeidsplassen. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for dette, og Statens arbeidsmiljøinstitutt har uttalt at dette arbeidet antakeligvis er et viktigere tiltak enn for eksempel kutt i sykelønnen.

Leder før lege

Det kan være nyttig å se på legenes sykemeldingsansvar. Bedriftene må jobbe for å styrke sykenærværet, ikke fraværet. Medarbeiderne skal kunne jobbe ut fra funksjonsevne, ikke nødvendigvis ut fra diagnose. Fastlegen ser pasienten, men ikke alltid også arbeidstakeren, og de mulighetene som er på arbeidsplassen, for å legge til rette for arbeidsnærvær. Dialog på arbeidsplassen er derfor en forutsetning. Leder før lege. Men legen skal alltid ha det siste ordet for det medisinske.

Det kan være gode grunner til å sykemelde en person som har brukket beinet dersom hun for eksempel jobber på lager. Men ikke dersom arbeidsplassen kan tilby midlertidig tilrettelagt arbeid på et kontor. Dette avhenger i stor grad av hvilken funksjonsevne den ansatte har, og hvordan bedriften kan tilrettelegge for dette.

Felleskapet har investert mye i tiltak for å hjelpe folk til å stå i jobb. Du kan for eksempel få dekket taxi i en periode dersom du har brukket beinet. Disse tiltakene faller vekk dersom du blir sykemeldt. Uten tilrettelegging, kan andre diagnoser eller forhold, med mange korte eller en lang sykemelding være første skritt vekk fra arbeidslivet.

Et godt arbeidsmiljø gir bedre lønnsomhet


Seriøse arbeidsgivere vet at et godt arbeidsmiljø gir et positivt utslag på bunnlinja, og at det derfor lønner seg å investere i dette. Heldigvis er norsk arbeidsliv i hovedsak seriøst, men mye kan gjøres bedre. For arbeidstakeren, både faste og midlertidige, skal det aldri stilles tvil om hvorvidt man er syk eller ikke. Men man kan snakke om hvorvidt en kan gå på jobb med det som er friskt, i stedet for å være hjemme med det som er sykt. Den medisinske oppfølgingen er fullt og helt legenes domene.

Arbeidsavklaringen må derimot i hovedsak skje i dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, men i enkelte tilfeller også gjennom rådgivning fra lege eller andre aktuelle aktører.

Når jeg tar opp debatten om legenes rolle i sykemeldingsarbeidet, er det fordi portvokterfunksjonen ikke fungerer godt nok. Som tidligere HR-sjef vet jeg at dette i mange tilfeller er overflødig og til hinder for det jeg kaller et godt nærværsarbeid. Jeg mener ikke at arbeidsgiver skal overta denne rollen. Legen skal fortsatt diagnostisere og behandle, men det er på arbeidsplassen man skal diskutere fravær og funksjonsevne.

Aps Ingvild Kjerkhol uttalte nylig at, «det er legene som best vurderer om man er for syk til å gå på jobb. Det er et medisinsk spørsmål». Det er jeg ikke enig i. Som regel er det arbeidstakeren selv som best vet om man er for syk til å jobbe, selv om det alltid finnes unntak. I dag er det slik at arbeidsgiver kan underkjenne sykemeldinger, men arbeidsgiver kan også gi beskjed til medarbeidere om at de bør dra hjem dersom de presser seg for hardt.

Ansatte i IA-bedrifter har i dag inntil 24 egenmeldingsdager i løpet av et år. Mange går til legen på tross av dette, fordi de da mener at det «legitimerer» fraværet. Det er en selvfølge at man skal gå til legen om man er syk og trenger behandling, men ikke nødvendigvis for å få sykemelding.

Jeg ønsker meg nå en åpen og nyansert debatt om en viktig sak for arbeidslivet. Meningen er ikke at arbeidstaker skal havne i en skvis.

Målet er at arbeidstaker ikke skal sykemeldes ut av arbeidslivet. Det er nemlig mye god helse i å gå på jobb.

De varme og de kalde menneskene

Portrettbilde av stortingsrepresentant Margret Hagerup
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Mens vi bruker tiden på å karikere og mistro hverandre, mister vi muligheten til å diskutere det samfunnet vi ønsker oss. Dette har jeg lært etter ett år på Stortinget.

Av Margret Hagerup

Tiden flyr når man gjør oppgaver man trives med og har det gøy. Tid er en subjektiv følelse. Vi kjenner alle følelsen av at tiden snegler seg av sted, men vi kjenner også følelsen av at tiden gikk for fort. Man skulle ønske øyeblikket varte evig.

Jeg har mange slike øyeblikk. Leirskolen på Skottevik, hvor verden lå for mine føtter, og jeg hadde alle muligheter. Min første fødsel, og timene på sykehushotellet. Lukten av nyfødt baby. Den overveldende lykkefølelsen, men også skrekken, for om man vil klare å ta vare på det lille barnet. I perioder tror jeg alltid at man er bekymret for fremtiden til sine barn og hvordan det vil gå med dem.

Derfor ble jeg politiker

Jeg har valgt å engasjere meg i denne fremtiden gjennom å være med i politikken. Tilfeldigheter førte til at jeg ble satt på en liste til kommunevalget i 2011. Det var trusselen om at den åpne barnehagen i hjembygda mi skulle legges ned som virkelig gjorde meg engasjert. Som nybakt mor var den viktig for meg, det å treffe andre mødre og fedre, høre at de hadde mange av de samme spørsmålene som meg, vite at jeg var normal. Treffe andre voksne og kunne ta en kopp kaffe sammen. De små tingene, men akk så viktige.
Politikk skulle vise seg å være langt mer spennende enn det jeg så for meg. Det handlet om hva som skjedde rundt oss. Det handlet om barnehager, skole, veistubber og mat.

Det handlet om næringsliv, gründere, arbeidsplasser og fellesskap. I løpet av mine år som lokal folkevalgt dukket det stadig nye tema som interesserte meg, samtidig som jeg ble mer og mer opptatt av det lange perspektivet. Det var ikke bare hverdagen rundt meg og min familie som var viktig, men også hvilken verden mine barn ville møte, når de en gang ble voksne og skulle bringe samfunnet videre.

Dette har jeg lært etter ett år på Stortinget

Engasjement og et godt miljø i partipolitikken brakte meg til Stortinget. Helt tilfeldig. Jeg trodde aldri at jeg hadde noe der å gjøre, det var et sted for de flinkeste politikerne. De som visste alt om politikkens vesen og hvordan man brakte samfunnet videre. Jeg tenkte med meg selv at jeg lå mange år etter i den reisen som endte med studiebeviset som rikspolitiker.

Året på Stortinget har vist meg at mine tanker og min frykt var grunnløs. Stortinget består av mødre, fedre, sønner, døtre, besteforeldre, naboer, venner og alle de andre rollene og hattene vi har på oss, der ute i samfunnet. Politikere er bare over gjennomsnittet engasjerte mennesker, som har blitt engasjert av ulike ting. Felles for alle er at de har et ønske om å gjøre verden til et bedre sted, og at de bruker mye tid på dette, både i arbeid og i fritid.
Men det er en forskjell mellom lokal- og rikspolitikk.

Stort personfokus

Den største forskjellen er at i rikspolitikken har det vært et stort personfokus gjennom dette året. Vi har brukt tiden på å snakke om Trond Giske, Kristian Tonning Rise, Olemic Thommesen, Per Sandberg, Sylvi Listhaug, Knut Arild Hareide, jeg savner at vi snakker om sakene.

Vi vet at vi blir færre arbeidstakere per pensjonist om kort tid og vi vet at vi har en utfordring med å inkludere i arbeidslivet. Vi er et av verdens lykkeligste folk, men vi har også et av verdens høyeste sykefravær. Vi vet at digitaliseringen kommer for fullt, som følge av en stadig bedre teknologi.
Teknologien gir oss mange muligheter, men den åpner også opp for nye problemstillinger.Bioteknologi og etikk er et av disse vanskelige, men viktige temaene, hvor vi ser at problemstillingene endres.

En karikert debatt

I disse dager diskuteres abortloven, ved bruk av strikkepinneretorikk og koblinger mot regjeringsforhandlinger og budsjett. En debatt som er ytterst karikert og som hindrer en god debatt om etikk og hvilke etiske vurderinger vi skal legge til grunn for de valgene vi tar.

Tone Sofie Aglen i Adresseavisen beskrev det så godt, i debatten som nå raser rundt abortloven:

«Dette er å skru tida 40 år tilbake, ropes det ut på sosiale medier. Jeg kunne ønske vi noen ganger kunne prøvd å stille klokka 40 år fram. Og snakket om hva slags samfunn vi ønsker oss. Jeg er bekymret for en samfunnsutvikling der teknologien gir oss så mange muligheter som vi ikke kan si nei til. Jeg frykter en utvikling der stadig flere egenskaper sorteres ut, alt i det godes tjeneste. Nettopp derfor mener jeg at det er så viktig å ta disse debattene og faktisk lytte til hverandre, selv om jeg må innrømme at jeg kvier meg. Man får så lett stempelet som mørkemann.»

Lei av stemplingen

Det er ingen tvil om at vi har stemplet hverandre i løpet av dette året. Det pågår en krangel om hvem som er varme og hvem som er kalde. Vi krangler om hvem som bryr seg om kvinners rettigheter og hvem som ikke bryr seg.
Mens vi bruker tiden på å karikere og mistro hverandre, mister vi muligheten til å diskutere det samfunnet vi ønsker oss, og ikke minst, hvordan vi skal skape dette. Et samfunn med plass til alle. Å krangle om offentlige eller private aktører i helsetjenesten bringer oss ikke fremover. Jeg tror på et mangfold i tjenester, også innen velferd, og jeg vil ikke stemples som en kynisk velferdsprofitør av den grunn. Et ord vi for øvrig bør slutte helt å bruke. Nå.

Mitt ønske for det nye året er en ny respekt for hverandre, innen det offentlige ordskiftet.

#MeToo

Fjoråret avsluttet vi med #MeToo, og vi gikk inn i det nye året med en ny erkjennelse og fornyet selvtillit. Vi visste at verden aldri ville bli den samme igjen.

Nå trenger vi et fokus på sak, ikke person. Ord og bilder er mektige våpen – misbruk dem ikke, heter det i pressens Vær varsom-plakat. Rådet er godt, også for øvrige deltakere i det offentlige ordskiftet, skrev en redaktør denne uken.

Og husk, det er gjennom handlingene våre vi kan endre holdningene. Walk the talk, på godt norsk!