Når demokratiet utfordres

Bilde av Lene Westgaard-Halle som er stortingsrepresentant. Bildet i bakgrunnen er av en kvinne som står på en gangbro, og ser noe betenkt ut når hun ser på mobilen.
Foto: Høyre / Getty Images

Vi står midt i en valgkamp, og hatytringene flyter i sosiale medier. Grensedragningen mellom hets, hat, sjikane og ytringsfrihet er vanskelig. Men når er det nok, og når går det på demokratiet løs?

Hatytringer er ikke et nytt fenomen. Det har blitt brukt bevisst i krig og konflikt, som et redskap for å berede grunnen for og legitimere forfølgelse, drap, hat og diskriminering. Sosiale mediers inntog i våre liv har dog endret samfunnsdebatten. Flere slipper til, terskelen for å ytre seg har sunket og muligheten for å nå enkeltpersoner direkte er nesten grenseløs. Jeg mener det har vært et fremskritt, og en styrke for ytringsfriheten. Vi er ikke lenger bundet av redaksjonenes vurderinger. Hvem som helst kan slippe til, og alle kan ta del i alle debatter. Det er viktig for både demokratiet og ytringsfriheten.

Nett-trollenes tid

De siste årene har vi også opplevd medaljens bakside. Nettroll, sjikane og hatefulle ytringer. Nettavisenes kommentarfelt flommer over av dem, sosiale medier bader i dem, og vi politikere møter dem stort sett hver dag. Disse kan man dele inn i mange ulike kategorier, alt fra det som bare oppleves som lett ubehagelig til de mer sjeldne og alvorlige som drapstrusler, som uten tvil bør politianmeldes. Straffbare ytringer, ikke-straffbare hatefulle ytringer og andre ubehagelige ytringer som kan oppleves som hatefulle, hvor går grensen, hva er greit, hva er ikke? Svaret er i mange tilfeller subjektivt, og noe av dette er allerede lovregulert. Man kan ikke si hva som helst, og gjemme seg bak ytringsfriheten.

Det hele er i ferd med å utfordre demokratiet vi er så stolte av, og tilliten vi baserer så mye av samfunnet vårt på. Hele 40 prosent av toppolitikere i Norge har opplevd alvorlige trusler, av type drapstrusler mot seg eller familien, hærverk, eller andre direkte angrep.

«Slut shaming»

I tillegg ser vi at kvinner mottar en annen type netthat enn menn. Mens menn ofte får netthat basert på sak eller politisk ståsted, får kvinner oftere basert på personlighet, kjønn eller utseende. Mange kvinner opplever trakassering av seksuell karakter. «Slut shaming» har blitt et kjent begrep, og et veldig vanlig råd vi kvinner får er å tie ytringene i hjel. Noen ganger kan det være riktig vei å gå, andre ganger ikke. Konsekvensen er at nesten 40 % av kvinnene som mottar netthat blir mer forsiktige med å ytre sine meninger på nett.

Videre ser vi at personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er mer utsatt enn majoritetsbefolkningen for ubehagelige og nedlatende kommentarer, og man trenger ikke bevege seg særlig mange minutter i et kommentarfelt på nett for å få bekreftet det. Unge, engasjerte gutter og jenter pepres med ytringer som åpenbart er egnet til å stoppe engasjementet deres. I lokalvalgkampen vi står i nå er det helt vanlige folk som står på listene til partiene. De er naboer, venner, mammaer og pappaer. Nesten alle gjør det på fritiden, gjennom frivillig, ulønnet innsats ved siden av jobben. De fortjener respekt, de fortjener ros og de fortjener takk. Ikke hets.

Det er derfor vi må si ifra, det er derfor vi trenger at dem med styrke nok tar kampen mot netthets, uansett i hvilken form og hvem den rammer. Det mest alvorlige må anmeldes av dem som orker den prosessen det er, men vi andre har også et ansvar. La oss ta en dugnad i kommentarfeltene når vi likevel sitter og surfer i sosiale medier hver eneste dag. Si i fra, sett ned foten, og ikke la demokratiet ofres på ytringsfrihetens alter. Demokratiet er noe av det kjæreste vi har, selv om det partiet du stemmer på ikke vinner hver gang. Godt valg!

Lag barn, gjerne flere!

Skrevet av Lene Westgaard-Halle.

Statsministeren var klar i årets nyttårstale. Lag barn, gjerne flere!

Av en eller annen grunn provoserte budskapet enkelte, og flere på venstresiden mente at grunnen til at vi ikke får flere barn, er at Norge ikke er det bra nok land å få barn i. Da lurer jeg på hvilket land de mener er bedre enn Norge, og hva er det vi mangler?

Er det sykehusene?

Jeg fikk barn for litt over fire måneder siden. På et av verdens beste sykehus. En dramatisk fødsel som kunne gått skikkelig galt i en stor andel av verdens land. For vi er heldige i Norge, som har ett av verdens beste helsevesen.

Verdens beste jordmødre

Vi har leger jeg skylder livet mitt. Så det kan ikke være det de sikter til, disse damene som er sinte over at Erna oppfordrer oss til å få barn.

Er det foreldrepermisjonen da? Det at vi kan være hjemme et helt år med barna våre i betalt permisjon og virkelig være tilstede for dem i deres første leveår? For sånn var det ikke da jeg var barn. Da Arbeiderpartiets hegemoni hadde vart i flere tiår, og Odvar Nordli var statsminister.

Da jeg var barn, som jeg raskt vil tilføye at ikke er så lenge siden, så var over 300.000 mødre heltids husmødre, og kun 30 % av barn over 3 år var i barnehage. Var barnet ditt under 3 år, var det ca. 4 prosent som var i barnehage. Det var ikke noe ett års betalt permisjon da, men folk fikk jo unger. Ja, faktisk flere enn i dag.

Full barnehagedekning

Så er det kanskje det at vi har full barnehagedekning som er det store problemet? At vi mødre kan velge om vi vil jobbe eller ikke? Takk, Kristin Halvorsen, jeg kommer til å sende deg en varm tanke første dag i barnehagen til høsten. Eller er det kanskje maksprisen som gjør noen redd for å få barn? At det nå koster halvparten av det det gjorde for får år siden å ha podene våre i barnehage?

Mest barnevennlige land

Jeg er ikke det minste provosert. Jeg er bare ubeskrivelig takknemlig. Takknemlig for at jeg har fått barn i et av verdens aller mest barnevennlige land. Takknemlig for legene og jordmødrene som var der for oss, for at vi fikk ligge så lenge vi hadde behov for på barselavdelingen.

Takknemlig for at mannen min kan være hjemme med datteren vår i åtte måneder med lønn, mens jeg jobber. Takknemlig for at jeg vet at hun får plass i barnehage til høsten, og at vi begge har mulighet til å jobbe, samtidig som vi vet at hun har det bra. Takknemlig for at samtlige regjeringer vi har hatt, sakte men sikkert har gjort landet vårt så barnevennlig som Norge faktisk er i dag.

Samtidig skal vi ha respekt for de valgene familiene selv tar.

Å få barn tidlig

Det beste for Norge er om vi får barn tidligere enn i dag, og kanskje flere enn snittet i dag. Men det er ikke alltid det som er best for den enkelte familie. Men vår oppgave som politikere er å legge til rette for at det blir så enkelt som mulig, og så trygt som mulig.

Jeg er en av dem som ventet lenge med å få barn, og når vi først bestemte oss tok det mye lenger tid enn vi hadde planlagt. Jeg er ikke enig med dem som forsøker å spille på frykt eller skape et bilde av at det er håpløst å få barn i Norge. Norge er, takket være prioriteringer fra politikere i alle farger, et av verdens beste land å få barn i. Og det skal bli bedre.

Vi skal ikke bagatellisere frykten enkelte føler, men den må heller ikke overdrives. Det er nok av folk som forteller deg som barnløs hvor mye du går glipp av, folk som mener noe om permisjonsfordelingen familien har landet på, eller som mener å vite hva som er best for ungen din når du får barn.

Det kommer til å gå bra

Så kjære dere som vurderer å få barn, eller dere som vil utsette bare litt til, kjør på, alt ligger til rette for at det kommer til å gå bra. Vi lever i et av verdens beste land, med noen av verdens beste ordninger for barnefamilier. Selv om det kan komme noen søvnløse netter, og dere noen ganger kommer til å stå der klokken 04:30 på natten med en skrikende baby i armene:

Kjærligheten dere kommer til å føle for den lille bylten vil ta dere med storm! Barna er fremtiden – både for dere som familie, og for Norge som land.

Vi får ikke de beste topplederne om bare halve befolkningen er representert


Gutteklubb og feminisme: Dette innlegget er til alle damer ute der.

Av Lene Westgaard-Halle.

Jeg tilhører et parti med en sterk og kunnskapsrik kvinnelig leder, som sitter i en regjering hvor samtlige partier har kvinnelige ledere. Jeg sitter i det 163. storting, Stortinget med aller høyest kvinneandel gjennom tidene, 40,8 prosent.

Jeg vokste opp i en verden hvor jeg opplevde at menn og kvinner var likestilte. Statsministeren var en kvinne, Storbritannia ble ledet av en kvinne, og mormor var den tøffeste dama jeg visste om.

BH-brenning på 70-tallet

Jeg har aldri sett på meg selv som noen kvinnesakskvinne. Feminist syns jeg var et negativt ladet ord, med altfor mange koblinger til BH-brenning på 70-tallet. Kanskje nettopp fordi metodene feministene tradisjonelt brukte var fremmede for meg, kanskje fordi retorikken var for revolusjonær, kanskje fordi jeg vokste opp med en bestemt mamma og en myk pappa.

Selv måtte jeg bli mangeogtyve før jeg selv stiftet bekjentskap med «gutteklubben grei» og forstod at feminisme kunne og måtte være mer enn sinte damer uten BH.

I vår lille familie har vi denne helgen lagt vår aller første farsdag bak oss og snart skal far ha åtte måneders pappaperm. Farsdagen ble i sosiale medier preget av en tilsynelatende organisert kampanje, hvor bildet av mannlige statsbudsjettforhandlere ble delt en rekke ganger av politikere på venstresiden.

De som delte nevner selvfølgelig ikke at de samme regjeringspartiene ledes utelukkende av kvinner, ei heller at samtlige partiledere på venstresiden er menn. Jeg tror ikke konstruerte realiteter gagner kvinnesaken – ei heller debattkulturen.

Lei «kjærringmaset»

Men vi har en likestillingsutfordring også i norsk politikk. Nå sitter sikkert en del godt voksne menn og fnyser om de leser dette. Er de med i politikken fnyser de fordi de vet det er sant, men ikke akter å gjøre noe med det. Er de ikke med i politikken fnyser de fordi de er lei «dette kjærringmaset».

Er man ung kvinne i politikken møter man dem alle. Gubbene som klapper deg på hodet og sier «det er flott at du engasjerer deg», og valser over deg om du forsøker å utfordre dem i en liten flik av deres territorium. Gubbene som kommer med «morsomheter» av seksuell karakter, fulgt opp av humring fra andre karer rundt møtebordet.

Aller verst er likevel dem som definerer alle kvinner med ambisjoner, kompetanse og tyngde som «dominerende damer med spisse albuer som tar altfor mye plass». Eller «talent» som man kaller det, om en ung mann har samme egenskaper.

Til dere damer der ute

Neste år er det lokalvalg. Igjen vil vi se det vi har sett så mange år tidligere, at det mangler damer. Jeg forstår damene godt. Hvorfor skal man prioritere trøtte møter med høye og mørke gubber, når det som nedprioriteres er familien og mennesker man er glad i? Og for attpåtil å få kjeft i pressen dersom man ikke klarer å øse nok penger inn i utfordringen kommunestyret behandler den uken?

Engasjementet ditt skal brenne rimelig intenst for å gjøre den prioriteringen.

Likevel, til alle dere damer der ute, enten du normalt står i fjøset hver dag, løper bena av deg i en barnehage, hjelper pleietrengende eldre og ikke orker tanken på å lese masse sakspapirer, har jeg en bønn til deg:

Vi trenger deg.

Vi trenger at du sier ja når det ringer noen fra et parti og lurer på om du vil stå på deres kommunestyreliste. Vi trenger at du deler de erfaringene du gjør i hverdag og i jobb. Vi trenger at du er med og styrer landet.
Og sakte, men sikkert vil du oppdage at politikken gir enormt mye tilbake.

Din innsats vil hjelpe noen

Menneskene du møter og lærer å kjenne, sakene du får gå dypere i og får påvirke, men kanskje mest av alt, følelsen du får når du ser at din innsats faktisk har bidratt til å gjøre kommunen du bor i bedre, at du har hjulpet noen, noen som virkelig trengte at du stod opp for dem.

For få år siden publiserte EY en rapport om kvinner i næringslivet verden over. 60 prosent av de 22.000 selskapene undersøkelsen omfattet hadde ingen kvinnelige styremedlemmer. Litt under fem prosent hadde kvinnelig toppsjef. Men selskapene som brøt med normen, hadde seks prosent høyere profittmargin.

I 2018 bekreftet McKinsey det samme, arbeidsplasser med godt kjønnsmangfold er mer innovative og kreative, og har 21 prosent bedre inntjeningsevne. Jeg kaller det «østrogeneffekten». Og egentlig er det logisk.
Om man henter toppledere utelukkende blant halvparten av befolkningen, får man ikke de beste. Setter man sammen et firma av for like folk, får man ikke inn flere perspektiver, og gjør det logisk nok ikke like skarpt.

Trenger alle de gode hodene

Jeg tror det samme gjelder politikken. Kjønnsbalanse handler ikke om å være grei med «kvinner som vil og kan», det handler om å rekruttere i hele befolkningen, få inn flest mulig perspektiver for å få et best mulig resultat. I et kommunestyre trenger man de gode hodene, uansett kjønn. Kanskje kan man finne igjen østrogeneffekten i kommuneøkonomien også?

(Innlegget ble først publisert i Nationen. )

«Nei til EU» dyrker hatet

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?» synger Raga Rockers. Organisasjonen Nei til EU følger opp, og sprer hat på en måte vi sjelden ser i norsk politikk med sin siste «tegneserie».

Den har alt: Latterliggjøring av religion, halshugging, drap, horer, holocaust, korrupsjon og blod. Bare se her:

Nei til EUs tegneserie. Klikk for å se større. (Foto: Skjermdump.)

Til nå noe av det styggeste jeg har sett fra en organisasjon i Norge. Det får Donald Trumps politiske retorikk til å fremstå som lesestoffet på en søndagsskole. Sånt gjør meg uvel og flau. Uvel fordi voksne mennesker i en organisasjon mange tar seriøst kan få seg til å gjøre sånt, flau fordi det er en del av den norske politiske debatten.

En debatt Nei til EU dessverre setter sterkt preg på i enkeltsaker, nettopp med denne typen forkastelig retorikk.

Er det ikke bedre å ha noen å elske?

Likevel, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for i mange år har jeg vært tja til EU. Rett og slett fordi EU-medlemskap ikke er sort-hvitt, himmel eller helvete. Det er noe midt i mellom. Og midt i mellom er det mye rart i EU. Merkelige forordninger, kjedelige kompromisser, bunker av byråkrati.

Grå hverdag. I alle fall ikke det blodbadet Nei til EU bokstavelig talt tegner.

Mine varme følelser for EU har sovet i mange år. Det siste året er det imidlertid noe som har pirket borti disse følelsene igjen, vekket noe jeg for lengst hadde glemt. Sommeren 1993 forelsket jeg meg i Europa.

Jeg forelsket meg i den spennende og kronglete felles historien vår, kulturen vår. De varme og solfylte strendene i Spania, temperamentet i Italia, fjellene i Østerrike, maten i Frankrike, fotballen i England, fellesskapet i Norden og ideen om at vi alle er sterkere sammen. At solidariteten med hverandre styrker oss, at samarbeidet knuser konflikt, at vi endelig kunne være et kontinent preget av fred, heller enn mange hundre år med krig.

Det å oppdage verden utenfor Norge som tenåring var stort, og jeg var stolt av å være fra Europa.

Jeg satt oppe hele natten den kalde og sure novemberdagen i 1994. Jeg var knust neste dag. Jeg trodde Norge ønsket fred og samarbeid, at egoisme ville vike for solidaritet, at vi var en del av Europa. Det ble en lang vinter.

Kan man elske EØS?

I dag er Europa en viktig del av inntekten vår. Nye tall fra SSB viser at norske fylker eksporterte varer til land som omfattes av EØS-avtalen, til en verdi av over 230 milliarder kroner i 2017. Rundt tre firedeler av Norges eksport går nå til EØS-området.

Ti- ja, kanskje hundretusener av norske arbeidsplasser hviler på at vi har tilgang til EUs indre marked. Er man opptatt av norske interesser og norske arbeidsplasser, må man ha med seg at EØS er svært viktig for oss som nasjon.

Typisk norsk å være god

Vi nordmenn har et bilde av oss selv som jordnære, ujålete og folkelige – men, at vi vet best. Det gjør at typisk «Trump-retorikk», som gjerne danner et fiendebilde mellom «oss vanlige folk» og «eliten» får rotfeste. Der denne tankegangen Nei til EU nå kynisk forsøker å spille på.

Vi identifiserer ikke oss selv som elite her oppe på berget, men som «folk flest». Det er bare det at Norge er ikke sånn lenger. Dette bildet vi har av oss selv som en gjeng bønder fra enkle kår ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Vi er et av verdens aller rikeste land. Det er vi i Norge som er eliten, som er de med penger som vi ikke vil dele. Og det er for så vidt ikke noe galt i det at vi ønsker å bruke oljepengene våre på oss selv eller på våre egne utfordringer.

Men å kalle landene nedover i Europa for «elite» blir ganske merkelig. Det blir litt som Trump i USA, en av landets aller rikeste menn, som har klart å selge seg selv som «en av folket»; den som skal utfordre «eliten». Det blir på grensen til parodisk, og det er denne retorikken som nå altså importeres til Norge. I en styggere form enn Trump noen gang har brukt.

Det er dette som vekker engasjementet mitt igjen. Den var tydelig under debatten om Acer, og den er tydelig når Nei til EU selger budskapet sitt i andre saker, som i deres uriktige fremstilling av hva danskene mener om EU, og deres bilder av EU som en gjeng terrorister som halshugger verdiene våre så blodet spruter, var toppen av kransekaka.

Å være mot EU er realt, det er mye som kunne vært bedre med EU. Men den type retorikk skal vi ikke akseptere i Norge. Det har frem til nå ikke vært en del av den norske politiske debatten. Ironisk nok er det Nei til EU, organisasjonen som sier nei til alt som ikke er norsk, som kommer slepende med den.

Derfor vil jeg takke Nei til EU, takke for å ha minnet meg på at jeg ikke er som dem. At jeg ikke hater. At jeg føler varmt for andre mennesker, solidaritet og samarbeid.

At vi her i Norge kanskje ikke alltid er perfekte eller vet alt best. At jeg setter pris på fred og frihet, på samarbeid over grenser, på samhold og lojalitet, i medgang og i motgang.

Takk for at dere minnet meg på at størst av alt er kjærligheten, og at jeg fortsatt elsker EU.

Havet er ingen søppelbøtte

I 2050 kan det være større sannsynlighet for at du får en Cola-flaske på kroken enn en fisk.

Havet vårt og kysten vår er ingen avfallsdynge. Plast, gummi og andre materialer kan bli værende i naturen i hundrevis av år.

Det skader både dyr og mennesker, og det skader mulighetene for verdiskaping i distriktene. At sjømaten vår er ren og sunn er Norges fremste konkurransefortrinn i kampen om markedsandeler. Derfor er det så viktig å trappe opp innsatsen for renere hav og strender – nå!

Flere tusen tonn med plast 
Havet er en stor del av nordmenns sjel. Historien om Norge er historien om hvordan vi har brukt havet og forvaltet de enorme ressursene som finnes i dypet.

Det tilhører vårt felles forvalteransvar å sikre en ren kystlinje og rene hav, og akkurat nå truer det kystnæringene mer enn noensinne. Når det hvert år dumpes flere tusen tonn plast i havet vokser problemet bare mer og mer. Fortsetter vi som dette vil det være mer plast enn fisk i havet om få år. Det vil være katastrofalt for våre distriktssamfunn.

Vi har verdens beste fisk
Plastforurensingen er så mye mer enn stygg forurensing av flott natur, den gir store negative økonomiske konsekvenser, spesielt for Norge som sjømatsnasjon og de av oss som har havet som inntektskilde.

Vi har verdens beste fisk. Fylles den med plast, taper vi når fisken skal selges. Problemet er både lokalt og globalt, og må løses gjennom internasjonale så vel som nasjonale og lokale tiltak.

Det er et viktig prinsipp i avfallshåndtering at forurenser skal betale. Når det gjelder marin forsøpling er dette prinsippet i praksis vanskelig å anvende, for i det noen har dumpet det i sjøen flyter det rundt i verdenshavene som «herreløst» avfall. Marin forsøpling er et globalt problem som krever internasjonale løsninger.

Kildene til plasten i havet er ikke først og fremst i Norge, det kommer fra land hvor avfallshåndteringssystemene ikke er på plass, land hvor utfordringer som plast står langt nede på agendaen. Derfor trapper regjeringen nå opp innsatsen både for en renere kyst i Norge, og et renere hav internasjonalt.

Plastbruken må reduseres
Det forbudt å forsøple i Norge. Forbudet gjelder både på land og i sjø. Norge har i stor grad også et velfungerende system for avfallshåndtering. For flere avfallstyper, inkludert emballasje, har produsentene et utvidet produsentansvar.

Dette innebærer at de har ansvar for produktene de selger også når de er blitt avfall. Selv om avfallssystemet i stor grad fungerer godt i Norge, er det likevel behov for ytterligere tiltak mot marin forsøpling. All plastemballasje på markedet i 2030 må være resirkulerbar, og all unødvendig plastemballasje og bruk av plast må reduseres.

Generelt viser det seg at plastavfall fra fiskeri og oppdrett dominerer i nord, mens det i sør er plastavfall fra forbrukere som er den dominerende kilden.

Derfor bør det bli gratis å levere marint avfall i havn for fiskere og andre, og produsentansvaret for emballasje bør også omfatte medansvar for forsøpling, plastposebruken må reduseres, og folk må få mulighet til å kunne velge f.eks. papirbæreposer.

Mikroplast i bildekk og kunstgress
Frivilliges innsats for å rydde norske strender er uvurderlig.

I tillegg til å legge til rette for at flere frivillige kan samle plast, vil vi nå innføre en kommunal tilskuddsordning til gjennomføring av nettopp lokale tiltak mot marin forsøpling og spredning av mikroplast.

Slitasje på bildekk og gummigranulat fra kunstgressbaner er to av de største kildene til utslipp av mikroplast fra oss i Norge, derfor må veiene vaskes i større grad, og gummigranulatene erstattes.

Frem til det kommer reelle alternativer for gummigranulat, pålegges baneeiere nå fra 1. januar å sørge for utstyr som samler om gummigranulatene, slik at det ikke renner ut i avløpene blant de mange hundre banene rundt i hele Norge. På sikt må mikroplast i renholds- og skjønnhetsprodukter forbys.

Det internasjonale arbeidet må likevel prioriteres særlig høyt. Som all annen forurensning er det viktigst å begrense tilførselen. Vi må få på plass et internasjonalt plastfond, der midlene går til plastrydding i land som ikke har infrastrukturen for avfall på plass. Det er der behovet er størst, og det er der det er mest effektivt å sette inn støtet.

Norge har ledertrøya på
Regjeringen har de siste årene tatt initiativ til å sette marin forsøpling og mikroplast i havet høyt på den internasjonale dagsordenen, med stor suksess.

Vi har tatt på oss ledertrøya.

Vi er bare så vidt i gang, og målet er at norske strender skal være rene, internasjonalt hav skal ryddes, og norsk fisk fortsatt skal være verdens beste.

Hva mener du om dette? 
Del gjerne din mening i kommentarfeltet under her!

Derfor bør du ta «Nei til EU»s fremstilling av ACER med en klype salt


Ingen skal ta fossefallene våre, ingen skal stjele arvesølvet vårt. 

Norge er velsignet hva gjelder energi. Vi har nytt godt av inntektene fra oljen, og vi har samtidig bygget ut ren vannkraft. Nesten all norsk elektrisitetsproduksjon kommer av nettopp den klimavennlige vannkraften. Det er ikke situasjonen i resten av Europa. Kullkraften har i mange tiår lagt mørke skyer over vår del av verden. Dette har vi i Norge verktøyene til å endre på.

Samtidig som vi forsøker å bidra til renere luft i Europa, har organisasjonen Nei til EU funnet sin nye kjepphest: Ikke å dele norsk, rent vannkraftoverskudd. Med noen. Spesielt ikke med EU. Det er kanskje ikke så overraskende, men hvorfor mener de det? Er de redd EU skal stjele alle fossefallene våre? Skal Norge selges? Er det slutt på arvesølv? Er vi på vei mot avgrunnen? Det er i hvert fall budskapet de prøver å selge til oss nordmenn.

Skjermbilde fra Nei til EUs nettside. 07.02.18

Så hvordan skal man klare å navigere gjennom denne jungelen av påstander?

Normale folk pugger ikke EU-direktiver, og man er nok spesielt interessert om man faktisk vet hva EUs energimarkedspakke fra 2009 egentlig inneholder og hva «ACER» betyr. Noe særlig klokere blir man ikke om man kun forholder seg til folk som er blindt for, eller blindt mot.


ACER: 

  • EUs energibyrå (Agency for the Cooperation of Energy Regulators). 
  • Skal sikre et integrert energimarked i EU ved å harmonisere medlemsstatenes regelverk på dette feltet.
    Kilde:  ACER

Derfor bør man ta Nei til EUs fremstilling med en klype salt.

Deres inngang til alt fra EU har, forståelig nok, et ideologisk utgangspunkt, og det er helt greit, så lenge man husker at fremstillingen ofte ikke blir særlig nyansert.

Dette gjelder også i spørsmålet om vi skal samarbeide med Europa om å sikre ren energi til naboene våre. For norsk energipolitikk ligger i det all vesentligste fast, uavhengig av om vi samarbeider med Europa eller ikke. Ingen skal ta fossefallene våre, ingen skal stjele arvesølvet vårt. Selv om vi koordinerer oss bedre mer EU, har Norge selvfølgelig fortsatt suverenitet over disponeringen av egne energiressurser og den norske energipolitikken.

Norge og Europa har allerede gjennom flere tiår vært nært forbundet gjennom fysiske overføringsforbindelser og sammenknyttede markeder. Dette har vi nytt godt av i Norge i årevis, så hvorfor skal vi kutte samarbeidet nå?

Utviklingen mot et mer klimavennlig energisystem i EU krever bedre koordinering mellom EU-land og energimyndigheter, derfor opprettes et byrå for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter for energi, forkortet ACER.

ACER er ikke lovgivende myndighet, men har beslutningsmyndighet i enkelte spørsmål knyttet til utveksling av strøm mellom land dersom det skulle være uenighet. ACER kan ikke fatte beslutninger som binder Norge på områder som ikke er del av EØS-avtalen, selv om ACER forordningen skulle tas inn i EØS-avtalen. Og de kan ikke tvinge oss til noe som helst hva gjelder styring av strøm inn og ut av Norge, dette er en feilaktig påstand som Nei til EU og Senterpartiet sprer.

EUs energiunion er bra for verdiskapingen i Norge, den sikrer forsyningssikkerhet og er bra for klimaet. Økt innslag av fornybar energi, markedsutforming og energieffektivisering skal i større grad enn tidligere ses i sammenheng, noe som er spesielt positivt for Europas arbeid med ren energi.

Det ironiske midt i skremselsretorikken til enkelte aktører, er at for Norge endrer samarbeid med utlandet lite, ettersom vi har vært organisert på denne måten i mange år.

Omkring 90 prosent av den samlede kraftproduksjonen i Norge er offentlig eid. I Norge er det kommunene, fylkeskommunene og staten som eier nesten all vannkraft. I 2008 ble det gjort endringer i lovgivningen for ytterligere å sikre det offentlige eierskapet til landets vannkraftressurser.

Senest i juni i fjor sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag til oppdateringer i lovverket, som også bekrefter det offentlige eierskapet til vannkraftressursene.

Arvesølvet forblir vårt.

Nei til EU hevder, uten å dokumentere det, at kraftprisene vil gå opp som følge av norsk tilknytning til ACER.

Det er feil.

Strømprisene norske husholdninger og industri betaler består av selve kraftprisen, nettleie og avgifter. Kraftprisen har i mange år blitt påvirket av utviklingene i landene omkring oss. Både Sverige og Danmark er EU-land og omfattet av EUs energiregelverk. Utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia, som er under bygging, vil ifølge NVE kunne gi en økning i norsk kraftpris på 1-2 øre/kWh mot 2030, men prisen vil sannsynligvis gå ned på lengre sikt. Endringer som følge av variasjoner i tilsig til vannkraftverkene, kuldeperioder, nettleie og avgifter, og ikke minst kvotesystemet, har vel så mye å si for den samlede strømprisen.

EU er langt fra perfekt, og vi kan gjerne debattere om vi er for eller mot ren energi til Europa, men det bør gjøres på en redelig måte, uten at det knagges på udokumenterte påstander som brukes for å nøre opp under en ubegrunnet frykt for alt som ikke er norsk.

Vi drømte om Amerika

Av Lene Westgaard-Halle

Nytt år, nye muligheter. Det var kanskje det de tenkte, forfedrene våre som utvandret for over 100 år siden?

Mange nordmenn har hatt besøk av amerikanske etterkommere av nettopp utvandrerne på 1800-tallet. Det var flere grunner til at folk forlot det de hadde i Norge for å starte på nytt på et annet kontinent. Kanskje var storebror odelsgutt og tok over gården, kanskje var det vanskelig å få jobb, eller man opplevde politisk og religiøs undertrykkelse, mens for andre var eventyrlysten stor.

Uansett grunn, lokket friheten og mulighetene i USA. Dette førte til at vi etter Irland var landet i Europa med flest utvandrere.

Vi drømte om Amerika. Landet med muligheter for alle, ytringsfrihet, religionsfrihet, større personlig frihet og sterke borgerrettigheter. Amerika var en lysende, lokkende stjerne der borte på horisonten i vest.

Amerika har på svært mange områder fortsatt å gå foran, hvor «the American dream» har stått sentralt, hvor du ville lykkes uansett hvilket land du kom fra, hvilken religion du hadde, så lenge du jobbet hardt. Men det har gått i bølger, og i realiteten fikk langt fra alle ta del i disse drømmene.

Dersom du var lillebroren til en odelsgutt i Norge, og reiste over for å søke lykken, hadde du mange muligheter i «the land of the free». Var du derimot kvinne, eller av afrikansk opprinnelse, var situasjonen en ganske annen. USA har en spennende historie sammenvevd av svært stolte, men samtidig svært mørke øyeblikk. Perioder med diskriminering som i dag virker uvirkelig, og holdninger som i dag vekker avsky hos de fleste.

USA har utviklet seg, på samme måte som Norge.

Norge og USA har nære historiske bånd. Ikke bare er vår egen grunnlov inspirert av den amerikanske, men da Norge ble selvstendig i 1905 var USA blant de første land som anerkjente selvstendigheten.

Når vi har et helt friskt, blankt år foran oss, er det også naturlig å se på året som har gått. Dessverre føyer 2017 seg inn i rekken av mørke år for USA. For verden trenger et USA som går foran.

Et land hvor individets frihet fortsatt settes høyt, hvor religionsfrihet er en dyd og hvor landets leder går foran. Ikke et land som ledes av en person som har kommet til makten gjennom en skremmende splitt- og herskpolitikk.

Hvor grupper settes opp mot hverandre, hvor hat og utenforskap dyrkes, hvor kvinner latterliggjøres, og skulle du, gud forby, være fra et arabisk land, helst bør «reise dit du kom fra», uavhengig av om du er like amerikansk som de amerikanske etterkommerne etter 1800-tallets nordmenn.

Det er ikke et USA jeg er stolt av. Det er ikke landet med en leder som gjør meg trygg. Det Republikanske partiet har hatt mange svært dyktige politikere. Det samme har Demokratene.

Donald Trump tilhører egentlig ingen av dem. Han er en opportunistisk forretningsmann med en politisk retorikk som spiller opp under frykt og hat.

Så hvorfor er dette relevant for oss i Norge? Sikkerhetspolitisk er USA og Norge fortsatt nære allierte. Forholdet til USA har hatt en sentral plass i Norges sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden, noe som fortsatt er tilfellet i dag. Jeg tror ikke Donald Trump klarer å rive det ned.

Men vi bør likevel lære av det vi nå er vitner til. For selv om kjærligheten vi som enkeltindivider i Norge har hatt til USA nok har variert både gjennom historien og med politisk ståsted, opplever jeg at presidenten amerikanerne har valgt utfordrer oss på et nytt plan.

Vi har i mange år brukt begrepet «amerikanske tilstander» som noe negativt i Norge. Jeg håper vi, både politikere og velgere, lærer av det som nå skjer i USA. Enkelte partier bruker samme politiske strategi i Norge.

De fyrer opp under konfliktlinjer som kanskje egentlig er visket ut, eller bør viskes ut. By-land. Oslo-resten av landet. Elite-folk flest. Innvandrer-nordmann. Og mange av politikerne som gjør dette lykkes. For frykt virker, uavhengig av om det har rot i virkeligheten eller ikke.

Jeg tror vi er bedre enn det i Norge. Jeg kjenner folk både i by og bygd, folk både innenfor og utenfor Ring 3, politikere, lærere og bønder, heilnorske bygdefolk som helst ikke beveger seg over fylkesgrensa og innvandrere med forfedre fra både tre og fire land verden over.

Vi må ikke være så redde for alt som er annerledes enn oss selv, og vi må ikke la oss lure av politikere som spiller på svakhetene våre.

Jeg drømmer ikke lenger om Amerika.

Jeg drømmer om et Norge hvor vi er tryggere på oss selv, vår kultur og våre verdier enn at vi lar oss vippe av pinnen når vi møter den typen politikere.

Vi skal være stolte av at vi er ulike, nysgjerrige på folk som er annerledes, og ikke frykte at det rokker ved hva vi selv står for bare fordi noen andre mener noe annet.

Verdiene våre og identiteten vår kan ingen ta fra oss, men vi skal vokte oss vel for politikere som prøver.

Hva er poenget med å feire jul?

Jeg tror vi skal være litt mindre redd for Gud, Jesus og kirken, særlig når det er jul. 

Til jul i fjor forsøkte jeg å finne julekort med et kristent motiv. En liten kirke med litt snø på, kanskje en illustrasjon av Betlehemsstjernen eller krybben, bare alt annet enn nisser og grøt. Ikke fordi jeg har noe i mot nisser og grøt til jul, men fordi julen for meg handler om mye mer enn det. Noe dypere.

Det viste seg å være umulig. Ingen av bokhandlerne hadde ett eneste julekort med et motiv knyttet til Jesu fødsel. Jeg fikk derimot følgende beskjed: «prøv en sånn kristen bokhandel, de har sikkert sånt.»

Jeg hadde egentlig aldri reflektert over at «sånt» måtte skaffes i spesialforretninger, og må innrømme at jeg reagerte litt på det.

Jeg har på følelsen at vi er i ferd med å glemme hvorfor vi feirer jul, eller kanskje til og med aktivt fortrenger det.

Er vi så redde for å støte noen at vi klamrer oss til nisser, grøt og pakker, så vi slipper å snakke om den tusen år lange tradisjonen som faktisk er utgangspunktet for det vi driver med i disse dager?

Jeg har vært med på mang en diskusjon over ribba, om hva poenget med julen er, og hvor «sannsynlig» det er at Jesus har eksistert. Og om hvor teit det er å gå i kirken.

Men for meg handler det egentlig ikke så mye om religion, men en historieløshet jeg syns er trist. Når vi bruker hele desember på å stresse oss nesten i hjel for å kjøpe gaver til hele familien, bulker bilene våre i prosessen (visste du at julen er da vi kolliderer mest?), og pådrar oss både høyt blodtrykk og det som verre er, da er det noe vi har glemt.

Jeg tror vi skal være litt mindre redd for Gud, Jesus og kirken, særlig når det er jul. For det ligger et budskap der, spesielt godt gjemt er det heller ikke, som flere av oss trenger å høre. For hva var det egentlig som skjedde den natten Jesus ble født?

For meg handler det om husrom, hjerterom og å det å inkludere andre. Hvorfor ikke ta med familien i kirken på julaften eller i romjulen, kjenne på roen, høre på den fine musikken, og ta del i opplevelsen?

Kristen eller ikke, er det faktisk en viktig del av historien vår som jeg for min del er ganske glad i.

Jeg tror nemlig at de aller fleste av oss er enige i at det er for mye fokus på gaver, stress og alt man «burde ha gjort» til jul. Så hva er det jeg prøver å si, hva handler det om, dersom det ikke handler om religion?

Vel, hvis du tenker etter, hva har du gjort for dem som trenger deg aller mest nå i julen? Kunne du kuttet en hundrelapp i gaver og gitt det til en organisasjon som stiller opp for de svakeste nå i kulda?

Kunne du brukt en ekstra hundrelapp på å kjøpe en gave til noen som ikke har så mye?

Har du brukt ett eneste minutt ekstra på noen som ikke er blant dine nærmeste? Jeg tror dessverre svaret er på det er nei for et stort flertall av oss.

Hva med å invitere noen hjem til deg på julaften, noen som ellers ville vært alene? Om terskelen inn i kirken blir for høy, hva med å sette av en time som frivillig på julaften hos Kirkens Bymisjon eller en annen frivillig organisasjon der du bor? Har du en nabo du vet har det litt vanskelig, ta en tur over i romjulen med noen julekaker og en klem.

Det er ikke så vanskelig, og det betyr så enormt mye for dem du bruker litt tid på.

For det er det julen handler om, det er det som er poenget, vi er bare så mange som har glemt det. Jeg håper mange finner veien til kirken, og ikke er redde for å snakke om hvorfor vi feirer jul. Men enda mer håper jeg man bruker litt tid på noen som kanskje ikke har det så greit, og som vil sette umåtelig stor pris på det – og du skal ikke se bort i fra at julefeiringen da føles ekstra god og varm, også for deg.

God jul!

Hvorfor tror mange på bygda at man må bo i byen for å være miljøvennlig?


Kan du lade mobiltelefonen din, kan du lade bilen din.

Mange forbinder det å være miljøvennlig med å være en kaffelattedrikkende og drøvtyggende hipster fra Grünerløkka. Er det egentlig sånn?

Når jeg snakker med venner og kjente ute på bygda, er det mange som har en oppfatning av at du må bo i byen for å kunne foreta deg noe som helst som ligner på miljøvennlighet, men man trenger ikke bo innenfor Ring 3 i Oslo for å være klimavennlig.

Snarere tvert i mot.

Ja, det er ofte bedre kollektivtilbud i byen. Bor man langt vekk fra et sentrum, er man veldig ofte avhengig av bil. Det betyr ikke at man trenger å kjøre fossilbil. Hvorfor er det så mange utenfor Oslo som mener at det bare er folk i Bærum som kjører elbil, og at det er umulig å gjøre det der de bor?

Med unntak av dem som pendler veldig langt i enkelte deler av Finnmark, så kan de aller fleste av oss kjøre elbil.

Vi har strøm også på bygda. Kan du lade mobiltelefonen din, kan du lade bilen din. Jeg pendler 150 kilometer til og fra gården hjemme og til jobb, og bruker ofte elbil, når det ikke passer å ta toget. Det går helt fint, og jeg sparer enorme summer i bensinutgifter.

I byen bor mange i forholdsvis små leiligheter. Ute på bygda har vi litt mer armslag både inne og ute, noe som gjør at vi ofte også bruker mer strøm. Nå er jo det meste av strømmen i Norge ren, siden generasjonene før oss var kloke og bygget ut vannkraft i store deler av landet.

I Vestfold bygger vi nå Norges aller første «plusshus»-skole, Horten vgs. En stor og vakker skole i tre, som skal produsere mer strøm enn den bruker. Ikke bare er den klimavennlig, byggingen av skolen skaper også en kompetanse lokalt, som gir oss et konkurransefortrinn i møte med nye krav hos både entreprenører og forbrukere, samtidig som vi skaper et marked for grønne løsninger.

Vestfold er også Norges solfylke. Ikke bare er det fylket med flest soldager i året, det er også fylket hvor solenergi satses mest på. Bor du i Vestfold får du investeringsstøtte om du satser på fornybar energi, både om du er privatperson eller om du driver næring. Og det virker, i Vestfold legges det solcellepaneler på mange tak, også låvetak i samarbeid med Bondelaget.

Men dette skjer flere steder på bygda. Helge på Alhaug gård på Hedmarken bruker den skrinneste jorda si til å sette opp en egen solcellepark som dekker nesten hele strømforbruket på gården hans. Den lokale smeden sveiser i disse dager opp anlegget, og sauene på gården kommer til å beite på gresset i solparken.

Å utnytte ressurser effektivt er kjernen i fremtidens økonomi. På bygda har det alltid vært viktige prinsipper. Avfall er en ressurs som kan gjenvinnes, gjenbrukes og omdannes til nye ressurser. Mange av jordens ressurser vil det kunne oppstå knapphet på i fremtiden. Derfor er det viktig at vi utnytter dem best mulig – og gjerne flere ganger.

Hos GreVe Biogass på Rygg gjør de det. De samler matavfall fra husholdninger fra Kragerø i Telemark, gjennom Vestfold og Buskerud, helt til Asker i Akershus. Sammen med husdyravfall samlet inn i samarbeid med gårbrukere i distriktet, produseres det biogass som driver blant annet skolebussene. Kumøkk hjelper klimaet.

På Skogn i Nord-Trøndelag bygges Biokraft i samarbeid med Norske Skog. Det blir verdens største produksjonsanlegg for flytende biogass. Avfall fra fiskeopdrett og skogbruk er blant det som brukes, og det gir miljøvennlig gjødsel til landbruket, samtidig som det kutter utslipp i transportsektoren.

Dette er kun noen få eksempler – de fleste av dem milevis fra nærmeste kaffelattedrikkende hipster. Det er i distriktene disse tingene skjer.

Ikke på de nedsnødde «gatekontorene» innenfor Ring 3.

Som bonde i byen har jeg noe jeg vil si


Jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Det gjør kanskje ikke du heller?

Noen dager er ekstra spesielle. Å reise fra gulrotåkeren på gården og inn til byen, gå opp Løvebakken, og åpne den tunge og ærverdige døren inn til Stortinget for aller første gang, gjør en ganske ydmyk. Å vite at man har mange tusen stemmer i ryggen, og minst like mange forventninger om leveranse de neste fire årene, er ganske stort og ikke så rent lite overveldende.

Jeg gleder meg til det som kommer. Gleder meg selv om vi har vært gjennom en valgkamp hvor enkelte politikere har jobbet hardt for å løfte en polariserende debatt mellom by og bygd.

En debatt som i stor grad la opp til å putte folk i grupper, for så å forsøke å skape et fiendebilde av «de andre».

Oss og dem. En splittet nasjon.

Det er en politisk strategi vi har sett brukt mye det siste året, noen steder med hell. Trump feiret akkurat ett år på tronen i USA. Jeg tror Norge er større enn som så. Jeg tror vi er mer sammensatte, mer åpne. Jeg kommer til å gjøre mitt for mindre polarisering og mer samarbeid i politikken.

For jeg liker ikke å bli plassert i en bås. Jeg tror vi som er innbyggere i Norge er mer enn stedet vi bor. De fleste av oss som bor på bygda, har venner i byen og omvendt. Selv om jeg bor på bondegård bruker jeg jo tilbudene i byen. Norge er et lite land, altfor lite til å skape fiendebilder av folk basert på bosted.

Jeg blir ofte møtt med at jeg som bonde representerer et byparti. Og tidligere var det kanskje sånn. Men det har endret seg.

I bygda der jeg bor gjorde Høyre et brakvalg og ble største parti. Det samme så vi mange andre steder i landet som defineres som distrikt.

Ledigheten i mange distriktsfylker har ikke vært lavere siden finanskrisen, og det går så det gviner i mange distriktsnæringer, som i reiseliv, oppdrett og skogbruk. Jeg er stolt av Distrikts-Norge og den jobben som gjøres hver eneste dag av dem som bor og jobber her.

Det betyr ikke at jeg har et behov for å rakke ned på dem som har valgt å bo i byen. Jeg har selv bodd i byen. Vi trenger begge deler. Vi trenger yrende byliv kombinert med levende bygder. Og vi trenger politikere som klarer å se verdien i begge, som ikke rakker ned på den ene eller andre, eller som forsøker å skape uriktige bilder av de ulike gruppene for å vinne valg.

Byen og bygda trenger hverandre.

Jeg tror samtidig at distriktene kan bli enda bedre fremover, og at det er vår jobb som nye stortingsrepresentanter fra bygda å legge til rette for det.

Jeg vil bidra til at distriktene blir hørt, og at by og land faktisk går hand i hand.