Det er i realiteten få fattige i Norge

Foto: Birgitte Aarebrodt

Å fjerne all ulikhet er umulig. Derfor må vi akseptere at ikke alle kan ta med barna på sydentur. Det betyr ikke at man er fattig.

Når man debatterer ulikhet og fattigdom synes jeg det er nyttig å ha med seg generasjonsperspektivet. For det har skjedd mye i løpet av få generasjoner.

Mine foreldre vokste opp i et annet Norge enn det vi opplever i dag. NRK-serien, Lykkeland, har vist oss den enorme velstandsøkningen landet vårt opplevde, som et resultat av oljefunn, tidlig på 70-tallet. Det var den gang appelsiner var noe eksotisk, og man arvet klær og reparerte det man hadde. Folk reiste sjelden på ferie til utlandet, men den gang kalte man også campingferie for ferie. I dag ville enkelte kalle dette fattigdom.

Mye har skjedd siden 70-tallet

Dagens barn vokser opp i en overflod tidligere generasjoner aldri så maken til. Vi har tilgang til mat 24 timer i døgnet, og butikkene skal ha ferske brød fra tidlig til sent. Det skal ikke mangle på noe.

Debatten om ulikhet og fattigdom går seg ofte vill i diskusjonen om inntekt. Man snakker om statistikken, ikke om de faktiske liv. For hva betyr noe for en fattig familie her og nå? At statistikken forteller at de har blitt mindre fattige, eller at opplevelsen av fattigdom har blitt mindre for den enkelte? Vi må snakke om både den relative og den absolutte fattigdommen.

Inntekt er en sentral indikator på fattigdom. Men offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har også stor betydning for levekår og livssituasjon, men kommer ikke med i statistikkene. Aaberge m.fl. (2010) anslår at andelen med lavinntekt i Norge reduseres med nærmere en tredjedel når verdien av offentlige tjenester regnes med.

Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lav inntekt, gjør at flere barn nå kan være med på de sosiale arenaene. Bedre tilskuddsordninger for ferieopplevelser og fritidskort for barn fra familier med dårlig råd er også viktige tiltak som påvirker den enkelte i hverdagen. Det betyr mye, her og nå. Men arbeid og inntekt er også viktig, ikke minst i et langt perspektiv.

De største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det.

En stor andel av de med lavinntekt i Norge i dag har innvandrerbakgrunn. Det gjør fattigdomsbekjempelsen vanskeligere, fordi fattigdom henger sammen med arbeid, og arbeid henger sammen med kompetanse og språk. Introduksjonsprogrammet har nå fått et sterkere fokus på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Veien fra nyankommet til arbeidstaker, eller student, skal være kort. Samtidig skal vi ivareta de som ikke kan være i arbeidslivet.

Det er viktig at individer har frihet til å ta egne valg

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan søke at folk får likest muligheter. Men ulikhet i et samfunn er også akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i slike tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til at produktiviteten går ned. For hvorfor skal en legge ned ekstra innsats når det ikke lønner seg?

Det er viktig for samfunnets bærekraft at individer har frihet til å treffe egne valg, og at en ikke hemmer insentivene til å jobbe, skape arbeidsplasser og ta risiko. Det gir en mindre kake til fordeling, og dermed også mindre til de som har minst.

Ulikhet som oppstår som følge av tilfeldigheter, eller ulik fordeling av muligheter, kan derimot være uheldige. Dette er særlig uheldig der det skyldes årsaker man ikke kan gjøre noe med, som kjønn, arv eller etnisitet.

Ulikhet kan også bli selvforsterkende og ha negative effekter på samfunnet. Derfor er det viktig at politikerne setter inn tiltak. I Norge reduseres den økonomiske ulikheten gjennom velferdssystemer og skattlegging. I tillegg er gratis utdanning grunnbjelken i samfunnet, og grunnskolen har et særskilt ansvar for å sikre alle like muligheter.

Kunnskap er makt. Derfor er det så viktig at ungene kommer seg gjennom skolehverdagen, at de opplever mestring, og at de får med seg verdifull kompetanse på veien. Det er den beste tidlige innsatsen vi kan sette inn.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. På lang sikt handler det om å få folk gjennom utdanning, og inn i arbeidslivet. På kort sikt handler det om at familier med lavinntekt skal klare seg i hverdagen, og at de også inkluderes på de sosiale arenaene.

Også må vi fortelle barna våre at vi ikke er fattige fordi vi ikke reiser til Syden. De aller fleste må gjøre prioriteringer i hverdagen. Det kan være greit at alle barn er bevisste disse prioriteringene, og at vi snakker om dem rundt middagsbordet. For dersom alle skal hige etter det som er foran oss, blir det til slutt et fattig liv.

I realiteten er det få fattige i Norge.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *